Melissa McCarthy: Egentlig helt ok at ingen hører på meg. Jeg lekset opp omtrent førti smått nedlatende råd til Melissa ved forrige korsvei og hun hørte ikke på noen av dem. Hun skaffet seg i praksis en bedre konstruert versjon av samme kjole og slo ut håret. Og se, det var det som skulle til.

Michelle Williams: Hvorfor? Hvorfor vise frem skoleballsko med upassende platåsåle som ikke er og aldri har vært noe å vise frem? Hvorfor ta en calidatrøye under kjolen? Hvorfor, hvorfor aldri smile med tennene? Er de grønne eller noe?

Natalie Portman: Den lille funksjonalisten i meg, som vanligvis hyler i protest mot unødige blomsterbyller, er underlig taus. Natalie befester vel med dette utmerkede ensemblet posisjonen som global drømmekjæreste, uten at det blir altfor tekkelig, og slufsen bidrar til å gi illusjonen av et slags timeglass - som kanskje er det eneste i verden Natport mangler.

Octavia Spencer: Dersom ermene var ørlitt lengre, utringningen ørlitt videre, skjørtet ørlitt bedre plassert og den underlige gløtten av billig satengsko borte, kunne jeg kanskje. Brutalt tilfelle av couldabeen. Ellos-vestalinne.

Penelope Ann Miller: Håret reiser seg på armene mine når jeg ser på henne. Ikke fordi hun er så skrekkelig (skjønt når du ... Nei, vi lar det gå), men fordi hun er så syntetisk. Og antagelig står musestille fordi hun vet at om hun så mye som ser på et stearinlys eller en sigarettglo, er det over.

Og Penny: Hoftene dine er ikke fullt så smale som du tror.

Rose Byrne: Jeg vet, det er litt ureglementert, men jeg hadde ikke tid til å skifte. Jeg måtte ut etter lunch for å forføre James Bond, smugle en sovepille i vodka martinien hans, stjele mikrofilmen han hadde i brystlommen og flykte på en fancy vannjet til yachten til overhodet for en internasjonal kriminell organisasjon hvis elskerinne jeg slumper til å være. Og etter det var det ikke tid til annet enn å hive på meg litt lipgloss og løpe ut døren.

Sofia Vergara: Selvfølgelig. Hvorfor spørre.

Tilda Swinton: Kommentariatet, som forventet å se Tilda med en ufo på hodet eller buksene til Willy Wonka, synkrongjesper. Men jeg synes hun er fin. Rank, renskrubbet, sval, smakfull. Over det hele. Med unntak av fem centimeter munn i skarlagensrød leppestift, som ser ut som et ordentlig utrivelig operasjonsarr.

Tina Fey: Ikke skjellsettende spennende, med kledelig og underdrevent glamorøst. Liker best det der "hva tror du jeg tenker på"-blikket.

Viola Davis: Flott. Feminint. Flatterende. Yppig. Og med bare et bittebittelite snev av kostymet til slavinne nr 3 fra venstre i den nye mykpornoversjonen av "Spartacus".

Zoe Saldana: Zoe er den magiske kleshengeren. Her er hun strålende skjønn og siste skrik - virkelig: Kjolen er fra Givenchys haute couture-kolleksjon og ble flydd over Atlanteren uken før utdelingen - i det som på enhver annen ville vært et vliselinskjørt, en treningssinglett og en genser fra kostymeavdelingen til Borgen Skole.

Ashlee Simpson: Undrenes tid etc. Simpson jr. har på rekordtid gått fra å være møkkete liksompopstjerne som ikke så noe galt i å renne gatelangs i dette til skjelmsk flapper i Jenny Packham, forøvrig en av yndlingsdesignerne til hertuginne Kate. Hun ser gnistrende ut.

Tyvetallsstilen er også noe av det en godt kan hengi seg til akkurat nå, om en har slike tilbøyeligheter, som signalisert gjennom Guccis vårkolleksjon og den kommende nyinnspillingen av The Great Gatsby - men merk at det krever god kontroll å få pasjehår og sunkne midjer til å bli Charleston chic og ikke perlebroderte potetsekker. Aller helst bør du vel være Mia Farrow. Eller, herregud, Ashlee Simpson.

Her viser hun jammen også at det går an å gjøre kombinasjonen platinahår + smoky eyes på en classy måte. Et eller annet sted gråter Pamela Anderson sine bitre tårer.

Busy Philipps: Batikknattkjole. Borgerlig blomsterbarn som fremdeles og førti år på overtid tror det er en frihetshandling å komme tverr og underpyntet til formelle selskapeligheter.

Diane Lane: Pent, men intetsigende/intetsigende, men pent. Frisyren forsøker ikke engang. Men et fint lite drag av noe uskikkelig i å la tåneglene matche kjolen.

Emilia Clarke: Pappbrynjer er pappbrynjer, også når de er smidd sammen av Chanel. Hun ser da også ut som hun venter på å bli befridd ut av dette fangehullet av et klesplagg av en dertil egnet prins i smoking. Helst før skuldrene hennes smelter og renner vekk som tjære, som de allerede er i ferd med å gjøre.

Om det betyr noe, Emilia: Zoe Kravitz hadde også en stri tørn med denne kjolen.

Jeg husker ennå da jeg satt på hemsen hos pianolærerinnen min og svelget ned en ed mens jeg forsøkte å vri fingrene rundt Griegs nocturne og hun så på meg med medfølende øyne og sa: Du vet, det er vanskelig med vilje. Han vil at du skal lære noe.

Grieg + haute couture = Karl Lagerfeld.

Emily Blunt: Vakre, begavede Blunt kan egentlig ikke gjøre noe galt i mine øyne, og enhver antydning om at hun har håret til en viktoriansk guvernante og at midjen nok burde sittet tredve centimeter høyere skal bare hviskes hastig i forbifarten. Hun er en slående silhuett i en optimistisk farge. Og snart er det vår.

Emily Watson: Fremdeles for tungt og tett og formløst, men et babysteg i riktig retning etter hold in-undertøyet fra sist gang. Neste prosjekt: Finne riktig størrelse. Ikke slå seg til ro med fløyelskubber som gjør henne til trestammen hun på ingen måte er. Og det er nesten pornografisk å se noen så smykkemessig avkledd.

Emma Stone: Yndig. Eneste lille tweak hun burde gjort ville vært å legge opp skjørtet noen centimeter. Ellers nydelig. Stone legger i det hele tatt upåklagelige instinkter for dagen både i valg av roller og kjoler og menn. Kanskje unødvendig å myrde en kråke i kaldt blod for å få matchende selskapsveske.

Glenn Close: Prøver muligens å starte en trend med sin forkjærlighet for klær som ser ut som om de er i ferd med å falle av henne. Den forrige kjolen som ble fanget av fotografene i vill flukt var nok hakket bedre. Verken spilene eller bysten sitter som de skal, og sånne skinnende regntøystoffer roper høyere enn noe annet materiale når kjolen er en størrelse for liten.

Gretchen Mol: Pent snitt. Men jeg tror dette er hva de gir deg om du går på Standard og forteller at du skal på kostymeball med egyptisk tema og at du nettopp har fått brev fra kemneren og derfor håper dere kan komme frem til en minnelig løsning.

Jane Krakowski: Obduksjon i kjoleform.

Jessica Chastain: Zzzzz.

Julianna Margulies: Korallrevkjole. Hun ser ut som et billedskjønt drukningsoffer som driver i land i CSI: Miami etter å ha ligget så lenge under vann at det har begynt å gro skjell på henne. Hvilket i dette tilfellet er en kompliment.

Kelly Osborne: Pent og rent og passende. Vakker fasong på skjørtet. Ville hatt et enklere belte, sånne snorer gir uvegerlig fra seg en joggedressvibb. Jeg tror den dårelokken knekker om noen kommer borti den.

Kristen Wiig: En av årets morsomste damer ser bare ut som om hun er lei seg på den røde løperen. Subbesidt deppeskjørt. Hengete deppetopp. Flatt deppehår. Halsbåndet til en bortkommen hund. Jeg får lyst til å invitere henne på jentekveld med rødvin og smågodt. Så kan vi se en romantisk tullefilm og snakke om at verden ikke forstår oss.

Kyra Sedgwick: Kyra har det med å feie inn på disse prisutdelingene med kneisende bravur, alltid kledd i noe überkvinnelig i se-på-meg-farge. Hun gjør noe av det samme her, men jeg skulle ønske hun hadde ringt en venn, eller en stylist, eller Mamma, for å bli brakt ut av villfarelsen om at sideflesk-cutouts og feilplasserte tramp stamps var en vogue.

Lea Michele: Er fortsatt på "La meg vise deg mine erogene soner"-turneen 2012, men med noe bedre resultat enn sist.

Mila Kunis: Mila, ikke vær lei deg. Klart det var morsommere i fjor, da du var nominert til både det ene og det andre og fikk kastet etter deg designerkjoler som fikk deg til å se ut som en smaragdsirene og en boudouirdronning, og den det var naturlig å sammenligne deg med, motspiller Natalie Portman, var høygravid. Men du er pen! Og kjolen din er pen. Og bare bittelitt enkete. 

Natalie Portman: Barbie på skoleball. Men hun er en staselig skikkelse. Men om hun lurer på hvem som vant konkurransen om den beste røde flappen, var det nok Angelina.

Nicole Kidman: Nicole har hatt det med å foretrekke slike jeg-er-orakelet-i-Delfi-kjoler, med rare border og symboler. Denne er blant de peneste, synes jeg. Dresserte krabber som holder klørne over brystene dine skal være siste skrik. Det kommer visst i neste Vogue.

Octavia Spencer: Utsøkte proporsjoner. Ytterst kledelig farge. Godt tenkt og utført på alle måter. Eneste lille pirk er antydningen til vertikal bling. Men det får gå.

Og nå, i ironifritt hjørne: Grunnen til at fjoll som dette ikke er så fjollete likevel? Se på ansiktet hennes. Det der er en dame som vet hun tar seg godt ut. Og det burde være alle forunt.

Piper Perabo: Milde himmel. Hatefullt tvangsekteskap mellom en regnfrakk og en lampeskjerm. Hylende fravær av egnet undertøy. Men ikke si det til henne. Hun ser så lykkelig ut.

Reese Witherspoon: Å, Reese, du skarlagensrøde, forføreriske airbag, du.

Rooney Mara: The Corpse Bride. Chic lik.

Salma Hayek: Ekte glamasoner går med Gucci-rustning, men den kan da umulig beskytte særlig godt i brystregionen? 

Gucci kan bli litt for harde i sin militante sexiness, her i både bokstavelig og overført betydning. Tåpelig totonehår. Merkelig korridoreffekt av den toppen,

Sarah Michelle Gellar: Det finnes de som har så store garderober at de ikke trenger å bruke gamle t-skjorter når de maler kjøkkenveggene.

Nydelig farge, det vi kan se av den.

Sofia Vergara: Må igjen sitere TIMEs Joel Steins kommentar om "Happy Feet 2": Who hires Sofia Vergara for voice work? Hun er ikke bare et timeglass, hun er en veritabel diablo. Og for en skimrende struktur i det skjørtet! Jeg synes hun ser storartet ut. Men jeg har ikke sett henne prøve å gå.

Taissa Farmiga: Hm. Once again, with effort.

Tilda Swinton: Åh, Tilda, du deilige astrale vesen sendt hit fra en underlig intergalaktisk jappetid. Du må aldri forandre deg. Og, som GFY var inne på, du må snart bekrefte at du egentlig er søsteren til David Bowie.

Tina Fey: Er så opptatt av å sende deg kom hit, kjekken-smilet sitt at hun ikke merker at hun sakte synker i en sump av plommesyltetøy.

Kate Beckinsale: Sånn rent bortsett fra at jeg ikke synes pupper skal presenteres for omverden som om de var appelsiner i en Alessi-bolle, er dette svalt og skjønt. Vakre Kate får en slående silhuett, og skjørtet faller nydelig om henne.

Perfekte armbånd. Rælete øredobber. Skotupp med en liten, men umiskjennelig fert av Diamond Go Go Bar.

Kate Winslet: Egentlig må man bare være glad på vegne av Kate Winslets lunger, som ikke har hatt det så helt godt de siste månedene. Men denne posen visker ut skuldrene og blåser opp overarmene hennes, og gir inntrykk av at de frihetskjempende puppene hennes har presset så hardt på for å slippe ut at stoffet faktisk har spjæret.

Dette kunne vært en nydelig kjole med tubetopp eller båthals. Men hey, den er ikke tre størrelser for liten. Det er et lite, men viktig skritt i riktig retning.

Det der eat this, bitches-ansiktsuttrykket begynner å bli enerverende.

Katharine McPhee: Ikke så halvgæærnt. Men: Alle trenger tilsynelatende minst en prøve-og-feile-episode før de innser at dette er verdens minst flatterende skjørtelengde. Kjole fra en av boutique i Arkaden, innkjøpt på tyggistraseen mellom Burger King og Oslo City. Om hun har gitt mer enn 499,- bør hun maile Forbrukerrådet.

Kelly MacDonald: Ikke min neste kjole. Muligens veggene på mitt neste bad.

Kelly Osborne: Hun ser ut som et hoppeslott. Hyggelig for Barbara Bush at hun omsider er blitt frisyremessig trendsetter for den kommende slekt.

Kristen Wiig: Om fastlegen til Kristen ser på nå, strekker han seg etter reseptblokken for å skrive ut antidepressiva omgående.

Laura Dern: Du grønne glitrende fe, goddag. Silhuetten din er smashing, men kantingen på utringningen ser ut som om den måler pulsen din. 

Jo, og gratulerer med pris. Høyt i toppen den blanke stjerne.

Lea Michele: "Og så var det så mange som skrev på internett at de lurte på hvordan jeg så ut naken og jeg tenkte jammen det kan jeg jo hjelpe dem med!"

Madeleine Stowe: Bra jobba av Helly Hansen å komme seg til Hollywood, men jeg har mine tvil om den stroppeløse allværskjolen kommer til å bli noen hit.

Men hun lager sikkert morsomme lyder når hun går! Swoosh, swoosh, swoosh, swoosh.

Madonna: I kategorien kombinasjoner som ikke burde fungere, men som på snodig vis gjør det, er vi kommet frem til moderne hotellinteriørdesign + napolitansk fiskerkone. Vanligvis synes jeg ikke slike utringninger er så sofistikerte, men denne former overkroppen hennes fint. Skjørtet er originalt og ganske staselig og fargende avstemte. Og den bærbare syndsforlatelsen rundt halsen kan alltids komme godt med.

Maria Menounous: Den tenkende påskekyllings sexsymbol. Nydelig snitt.

Mary J. Blige: Fra hun var liten var Mary litt annerledes, men det har aldri falt fru Blige inn å fortelle ektemannen om den heftige natten med teddybjørnen Torvald den gangen for 41 år siden.

Slike utringninger skaper korte halser og monopupp, hvilket sjelden er en ønsket effekt. Fargen er fin mot huden hennes. Cruella de Vil vil ha håret sitt tilbake.

Maya Rudolph: Bildekk Couture. Neonlepper. Men håret er fint.

Melissa McCarthy: Kjære, søte deg. Nei nei nei nei nei.

Og om du absolutt må:

- Finn en grønnfarge som er litt mindre førstegangstjeneste.

- Finn et stoff som er litt mindre brannfarlig.

- Sy om ermene så de passer.

- Gi dem skuldre.

- Legg dem opp ved albuen.

- Dropp paljettgrumset i utringningen.

- Klipp opp utringningen så den blir mer en grasiøs firkant eller halvsirkel, eller en pent svaiet båthals.

- Kjøp deg en skikkelig bh.

- Marker midjen med et belte eller innlagte strukturer i sømarbeidet.

- La skjørtet gå helt ned til skoene, så det ikke ser ut som om du plutselig fant ut at du ikke hadde nok penger og måtte be dem klippe av en halvmeter for lite.

- Smink deg.

- Og, Jesus Maria og Josef, ikke lag en hockeysveisformet håroppsats.

Det var da så lite. Kan jeg få være med i oppfølgeren til "Bridesmaids" til gjengjeld?

Meryl Streep: Working nine to five. What a way to make a living.

Emily Watson: Ja, du har helt rett, Emily, Iblant når man skal på viktige tilstelninger kan det være bra å ha en skikkelig, fornuftig underkjole på, en som holder inn og glatter ut der den skal. Men man må ikke glemme å ta en kjole oppå.

Emma Stone: Schizofren kjole. Dog sjarmerende bipolar snarere enn direkte psykotisk. Farlig splitt (på en bra måte). Farlige øyne (på en dårlig). Og så lurer jeg på hvilken helt uskyldig Harley Davidson-sykkel som har måttet ofre garnityren for at Emma skulle få seg et tilstrekkelig durabelig belte.

Evan Rachel Wood: Er det en fugl? Er det en fisk? Er det et underlig, forførerisk krypdyr? Neida, det er bare Evan Rachel Wood, fjorårets og trolig årets best kledde Hollywood-starlet, som kan gratulere seg selv med å ha vært sammen med Marilyn Manson akkurat lenge nok til å ta med seg et hint av noe edgy og morbid inn i en garderobe med sterke, klassiske søyler, men ikke lenge nok (får vi håpe) til å ta skade på sin sjel.

Skjønt, ved ettertanke: ens sjel virker som en helt overkommelig pris for å kunne se sånn ut.

Freida Pinto: Mon tro om Freida synes det er kjedelig å gå rundt og drasse på det der fullkomne ansiktet sitt, siden hun går inn for å ødelegge det med dårlig disponert hår. Fargen er nydelig og, yippee-kay-yay, på fullt firsprang inn i vårsesongen 2012. Men jeg tror det er sånt materiale de lager drakter til surfere av.

Glenn Close: Tungt, men rent. Hva som er funksjonen til den pussige puppekammen kan man bare spekulere i. Kanskje det er et filter som skal sørge for at løsvipper og hårnåler på avveie og tårer fra forbigåtte nominerte ikke skal havne i kløften hennes.

Håper og tror at boleroen henger slik på skuldrene hennes fordi hun nettopp har hatt et spontant og hett møte med kjæresten på et beleilig plassert handicaptoalett snarere enn fordi den er ment å være sånn. Smilet sier at jeg har rett.

Heidi Klum: Med tanke på hvordan the Kluminator pleier å kle seg, er dette praktisk talt en burka. Hva det ikke er, er en Golden Globe-kjole. Dette lakenet hører hjemme på beachparty etter fem piña coladas. Det samme kan sies om det lett mysende blikket og hei-har-vi-møttes-før-du-er-kjekk-hold-meg-smilet.

Helen Mirren: Jada. Vår alles quilf gir nok en oppvisning i seniorsexy. Fargen er hyperflatterende og skjørtet vakkert og intrikat. Et eller annet sted går Kanye West rundt og leter etter beltet sitt.

Jane Lynch: Kledelig, men kløefremkallende anonymt. Og Jane, ingen som noen gang har kjøpt en hårbørste har angret på det etterpå.

Jessica Alba: En tander ungpikedrøm omsatt i feilbarlig virkelighet, osende tung syrinduft. Det er så en ser for seg en opprømt Jessica betro seg til dagboken sin etter festen om alle de spennende menneskene hun har møtt, og sette hjerteformede prikker over i'ene. Lurer på om hun kommer til å inkludere alle som nødvendigvis kom til å tråkke på slepet hennes.

Jessica Biel: Med tanke på de siste dagers febrilske spekulasjoner i hva det kan bety at Jessica kom på prisutdelingen uten forlovelsesring, kan denne uformeligheten vanskelig tolkes som annet enn et hint til Justin om at jo da, det er på tide nå. Så spørs det bare om sister-wife-sektmedlemmet her er akkurat hva mannen som silkesang om "bringing sexy back" hadde i tankene.

Jessica Chastain: Da jeg gikk på barneskolen, var Kristin den peneste jenta på kullet. Det var hun som ble sammen med den høyeste gutten som var best i kanonball, han alle var forelska i. Kristin poserte på klassebildet i sjetteklasse i siste skrik, i ermeløs ettersittende pologenser og skyhøyt oppsprayet hår. Vi syntes hun så fantastisk ut:

(Kristin)

Det jeg prøver å si her, Jessica, er at i 1992, i sjetteklasse på Hokksund barneskole, kunne du kanskje fått kanonballspilleren. Men vi er i en litt annen liga nå.

Jessica Lange: Fasongløshet i neopren fra G-sports nyttårssalg. Bruksområde uvisst. Håret er, til min bunnløse beklagelse, perfekt avstemt til antrekket.

Jodie Foster: Verdens vakreste farge. Søt og sirlig sydd kjole. Det strålende ansiktet tyder også på at det er tidlig på kvelden og at hun ennå ikke har hørt bevervitsene til Ricky Gervais.

Julianna Margulies: Den kjolen får henne til å se ut som et seigt drops som ber for sitt liv etter ti minutter inne i en femårings grådige munn. Og den hestehalen er så stram at den må gjøre fysisk vondt.

Men det blir en billig ansiktsløftning av det, da.

Julianne Moore: Jeg blåser i hva du sier. Karl Lagerfeld lovet meg personlig at tutu og slengbukser var en killerkombo for s/s 2012.

Amber Riley: Jeg er prinsippmotstander av fislete volanger generelt og fislete volanger nedover mageregionen spesielt. Vedder en femtilapp på at den ødelegger silhuetten hennes fra siden. Men inntil hun snur seg kan vi være enige om at dette er en flott fasong på henne og et lærebokeksempel på hvordan sensualitet av det formfulle slaget skal foredles og formidles. Deilig vampete farge.

Amy Poehler: En sekk er en sekk selv om den skinner. Dette hengete hylsteret måtte vært adskillig mer skreddersydd, og i et adskillig mer eksklusivt stoff, for å fungere, og ermlengden er hundre prosent Lindex.

Det slår meg forøvrig at Poehler også tidligere har favorisert enkle og i utgangspunktet flatterende silhuetter i skjærende feil materiale (jeg var noe uenig i GFY-jentenes vurdering). Det er noe som skjener ut på veien fra idé til utførelse her. Den enkleste måten å fikse det på er trolig å skjenke Emma Stone champagnebrisen og fiske nummeret til Calvin Klein ut av henne.

Men hun kan når hun virkelig vil, da.

Himmel, så hvit hun er.

Andie MacDowell: Når du først har etablert deg som Hollywoods mest tennerskjærende tråkige leading lady, som egenhendig klarte å sabotere den sublime "Fire bryllup og en gravferd" med repikken "Is it still raining? I hadn't noticed" (som du riktignok fortjener bare en andel av skylden for), er det ingen grunn til å rokke ved ensformighetsimaget. Denne kjolen er, i likhet med damen selv, pen, men fullkomment forglemmelig. Skjørtet faller i dusjforhengkategorien.

Angelina Jolie: Bøy dere til jorden, insekter. For se, jeg har kastet av meg de jord- og støvfargede kaftanene en gang for alle og står foran dere som den jeg alltid var ment å være: Litt dronningen av Saba, litt Rita Hayworth, litt Alexis Carrington, litt den legemliggjorte Venus, og bittebittelitt nøtteallergiker. Jeg er den eneste verdige bæreren av virkelig, virkelig blanke stoffer, og den som blott har kastet et blikk i min retning vil bli martret av mareritt om alle treningstimene hun har skoftet og alle gyldne gener hun kunne hatt, men ikke har.

Shakespeare sier det som vanlig best:

I know you all, and will awhile uphold
The unyoked humour of your idleness:
Yet herein will I imitate the sun,
Who doth permit the base contagious clouds
To smother up his beauty from the world,
That, when he please again to be himself,
Being wanted, he may be more wonder'd at,
By breaking through the foul and ugly mists
Of vapours that did seem to strangle him.
If all the year were playing holidays,
To sport would be as tedious as to work;
But when they seldom come, they wish'd for come,
And nothing pleaseth but rare accidents.
So, when this loose behavior I throw off
And pay the debt I never promised,
By how much better than my word I am,
By so much shall I falsify men's hopes;
And like bright metal on a sullen ground,
My reformation, glittering o'er my fault,
Shall show more goodly and attract more eyes
Than that which hath no foil to set it off.

(Fra "Henry IV")

Busy Philipps: Hippie som har vasket seg for anledningen, og hyllet seg inn i dørforhenget fra kollektivet. Ukledelig på hodet. Kveldens beste navn. Lurer på hva hun har gjort for å fortjene det.

Charlize Theron: Damn, hun er vakker. Og hun takler det juvet av en utringning med bravur. Men hun ser ut som om en gavepapirbutikk har eksplodert utover henne.

Claire Danes: Streng og smal og chic kjole på en streng og smal og chic dame. Men noe så hardt må kontrasteres med noe mykere, i hår eller sminke. Seriemorderblikket hjelper ikke.

Debra Messing: Skjønner ennå ikke helt hva som skjer og hvor hun er og hvorfor hun står på en rød løper og forsøker å albue seg ut av en veldig stor søplesekk.

Diane Lane: Gullglamorama! Se på den dama. Passe mengde kontroll, og passe mengder drama. Selv om kjolepynten kan se ut som sur nedbør drevet hit fra Yokohama.

(Neida. Hun ser storartet ut).

Dianna Agron: Et utslett av en kjole. Toppen er egentlig vakker og forseggjort og kunne fått stråle om den hadde stått til noe annet enn det vulkanutbruddet hun har på underkroppen.

Men hun er søt, da.

Elle Macpherson: Ansiktet til Elle Macpherson elsker kjolen hennes. Kroppen hater den så sterkt at den er i ferd med å trekke seg opp og ut og vekk.

Emily og Zooey Deschanel:

Zooey: Hei, Em.

Emily: Hei, Zo.

Zooey: Se på den kjolen din. Prøver du å være femti år gammel?

Emily: Se på det håret ditt. Prøver du å være fem?

Zooey: Se på det håret ditt. Er du på vei til trening?

Emily: Se på den kjolen din. Prøver du å få rolle som dataskjerm i neste "Matrix"-film?

Zooey: Hei, det er faktisk Prada, og den  er morsom og annerledes og ...

Emily: Helvete. Fotografer. Smil.

Pussig. I sitt Aftenposten-innlegg "Demokrati uten d" ser journalist og forfatter Bjørn Vassnes en svekkelse av de demokratiske prinsipper, særlig maktfordelingsprinsippet, i debatten som har oppstått i kjølvannet av rettpsykiaternes vurdering av Anders Behring Breivik som strafferettslig utilregnelig. Selv har jeg sett på den samme debatten som en styrkning av nettopp disse. Vassnes' argumenter er relevante i mange diskusjoner, men ikke her.

Jeg har jevnt over stor sans for Vassnes' journalistiske prosjekt, og har respekt for hans virke som utrettelig våpendrager på vegne av reell, hard kunnskap, mot spill og ønsketenkning. Det er vel ingen tvil om at årvåkne og engasjerte folk som ham behøves. I USA finnes en sint, folkelig antielitisme som blant annet manifesterer seg i raseriet mot klimaforskere (holdninger som ble uovertruffent tatt på kornet av Stephen Colbert den gangen du vet). Hos oss har de senere tiårenes relativisering og individualisering av så mangt gjort at mange insisterer på at deres meninger, følelser og fornemmelser er like gyldige som ekspertisens anbefalinger, som vi for eksempel ser i debatten rundt alternativ medisin. Det er klart dette er strømninger som kan og vil utnyttes av demagoger og populister.

Men er det virkelig det som har skjedd her? Er Breivik-saken virkelig et godt eksempel på "mentometertyranniet" Vassnes frykter? Kronikkforfatteren ser på sakkyndigdebatten som foreløpig siste mannjevning i maktkampen mellom følelser og kunnskap, der ufaglige instinkter og umiddelbare oppfatninger står mot år med studier og erfaring. Men de spontane emosjonelle reaksjonene (jeg twittret én selv, i impulsiv forundring), og politikernes (vel, én politikers) forsøk på å ri på dem, var først tydelige det første døgnet etter konklusjonen ble kjent - og den var også da temperert av rasjonelle, perspektiverende stemmer fra flere hold. I tiden som har gått siden da har vi fått en debatt som for det aller meste har vært sunn og saklig.

Kritikken mot de sakkyndiges konklusjon har vært todelt. For det første har det kommet kritikk mot selve rettssystemet. Det har blitt stilt spørsmål om psykiaterne burde ha den dominerende posisjon de har når spørsmål som dette skal besvares. For det andre har den spesifikke rapporten og vurderingene i den blitt gjenstand for granskning og kritiske spørsmål. At både systemet generelt og rapporten spesielt legges under lupen, virker nyttig og meningsfullt, og knapt styrt av demagogisk opportunisme, for å tekkes en pøbel med fakler og høygafler. Det vi ser, er et samfunn som går i seg selv.

Hva den første typen kritikk angår, er det for meg bemerkelsesverdig at Vassnes, som under "Hjernevask"-debatten selv var tydelig kritisk til at samfunnsforskerne ikke tok høyde for innsikter fra andre fagområder før de presenterte sine konklusjoner og advarte mot vitenskapelig latskap og selvtilfredshet, her tar psykiaterne slik i forsvar. "Vi har trodd at titler betød kunnskap. Så kommer en komiker og viser oss noe annet", skrev han i et kritisk innlegg om samfunnsforskerne for nær to år siden. Men når psykaiterne møter motbør fra folk med annen fagbakgrunn fra deres egen, ser Vassnes på dette som kritikk av fagkompetanse som sådan. "Vi vil ha sakkyndige, men de skal levere rapporter som vi liker, ellers krever vi nye", skriver han, og peker på at vi lar kirurger og jurister gjøre jobben sin, selv om heller ikke deres fag er "eksakte vitenskaper". Men kan ikke samfunnsforskere som slår fast sine sannheter uten å skjele til andre fags innsikter, som de gjorde ifølge Vassnes' kritikk, sammenlignes med psykiatere som erklærer en terrorist strafferettslig utilregnelig uten å ta hans ideologiske bakgrunn med i betraktningen?

Det er verd å huske på at den akademiske inndelingen i fagområder tross alt er konstruert. Det er ikke alltid verdens problemer faller så nemt inn i den ene eller den andre kategorien, eller at det er åpenbart hva slags kompetanse som kreves for å avgjøre et kinkig spørsmål. I systemdebatten som har oppstått i kjølvannet av rapporten har det blant annet, og betimelig, blitt spurt om psykiatrisk fagbakgrunn er tilstrekkelig for å avgjøre spørsmålet om utilregnelighet, om det ikke trengs større tverrfaglighet, flere innfallsvinkler. Når Anders Giæver skriver i VG at ord som av psykiaterne har vært regnet som "nyord" og tegn på vrangforestillinger, er vanlige termer i visse nettmiljøer, er det et av flere tegn på at det kan trenges innspill fra andre hold.

Det virker som om Vassnes' respekt for faglighet her er så stor at han synes vi bør svelge alt vi serveres fra dem som sitter på en annen kompetanse enn oss selv. Fordi det er de som har den relevante ekspertisen og ikke vi, de utenforstående. Dette er en snodig holdning både fordi kritikken denne gang også har kommet fra andre psykiatere, og fordi det er viktig at et fag ikke bare får drive selvjustis. I Storbritannia ble det i sommer spurt om NewsCorps overgrep kunne vært hindret om ikke pressen hadde fungert som sin egen dovne vaktbikkje. Alle fag og bransjer trenger korreksjoner utenfra, de trenger å få bryne seg på omverden. De trenger at mennesker som verken har bindinger fra en fortid eller visjoner om en fremtid i faget spør hvordan de på innsiden vet det de sier at de vet. Dette kan endog sies å være noe av grunnlaget for pressens posisjon: Vi journalister intervjuer hele tiden folk med større faglig tyngde enn oss selv innenfor forskjellige områder, men bruker vår egen erfaring som gravere og profesjonelle skeptikere til å stille autoriteter til veggs. Det er en viktig og nødvendig jobb.

Hva den andre typen kritikk angår, den som har rettet seg mot den konkrete rapporten om Anders Behring Breiviks psyke, så er det ikke rart, eller galt, at den blir gjenstand for samtaler over lunchbord og i avisspalter landet over. Den tar nemlig opp et av disse sjeldne spørsmålene som angår alle som tilhører et samfunn: Når er jeg ansvarlig for mine egne handlinger? Som jeg har skrevet tidligere, er dette et spørsmål som strekker seg langt utover psykiatrien, det er også eksistensielt og etikkfilosofisk. Om et stort antall borgere oppdager at grensen for strafferettslig ansvarlighet går et annet sted enn de forventet, så er dette faktisk noe de bør sette seg inn i og ta stilling til. Dette er ikke det samme som å kimse av de sakkyndiges vurdering eller regne sin egen emosjonelle reaksjon som like vektig som deres grundige profesjonelle arbeid.

Bjørn Vassnes trekker i innlegget sitt frem ideene til psykolog og nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, som nettopp påpekte hvordan instinktene som var utviklet for å redde oss i steinalderen kan lede oss på ville veier i en annerledes og krevende moderne hverdag (her er forresten en interessant anmeldelse av Kahnemans siste bok). Anbefalingen er utvetydig: De sene, grundige avgjørelsene vil ofte være bedre enn de raske, uoverveide. Dette er vel og bra. Kahnemans perspektiver er relevante i diskusjonen om de demokratiske prinsippene som Vassnes skriver om i kronikken sin, og forutsigbarheten og langsiktigheten som disse må forvaltes med. Men det er ennå uklart for meg hvorfor psykiatridebatten truer disse.

Igjen tenker jeg at Kahneman er mer interessant i andre sammenhenger enn denne. Selvfølgelig er det mye ved Breiviks rettssak som vekker sterke følelser. Disse er ikke illegitime. Det må være akseptabelt, endog på sin plass, å uttrykke følelser overfor store og viktige saker, så lenge man ikke gjør det utilbørlige resonnementet fra emosjon til politisk handling. Det er greit å si "jeg føler A". Det er ikke greit å si "fordi jeg føler A, må du gjøre B". Her har mange snublet (Se: >Karikaturstriden, >Tybring-Gjedde, Ingvil). Men så vidt jeg kan se, er det ikke andre enn en uklok Per Sandberg som har styrtet ned den veien i denne saken. Snarere er kritikken fundert i godt belagt tvil om konklusjonens kvalitet.

Selv ønsker jeg forøvrig ikke på noen måte å si at de sakkyndige tar feil. Selv om konklusjonen deres var overraskende, var det fint å få uavhengigheten til rettsvesenet i sitt eget samfunn demonstrert så ettertrykkelig som den dagen de to la frem resultatet av sin rapport. Men det er blitt nevnt såpass mange svakheter ved rapporten at mer og grundigere arbeid rundt dette spørsmålet ville være ønskelig - ikke minst for de to sakkyndige selv, som nå opplever vedvarende kritikk av arbeidet de har lagt ned.

Og her er vi ved det siste Vassnes' innlegg ga meg lyst til å si. Folk er bare folk. De er mennesker med erfaringer og kunnskap, men de er også bylter av personlige sterke og svake sider, komplekser og blinde flekker. De er ikke ufeilbarlige. Å gå fagfolk etter i sømmene er ikke mistenkeliggjøring eller antielitisme eller forakt for kunnskap, det er en anerkjennelse av at vurderingen til to enkeltmennesker ikke nødvendigvis er tilstrekkelig, og at det finnes problemstillinger som krever mer enn hva et enkelt fagfelt kan tilby.

 (Bilde lånt fra Scanpix)

Noen kjærlighetshistorier falmer aldri.

På samme måte som ordet «krybbe» neppe ville vært i vårt aktive ordforråd ennå om det ikke hadde vært for bibelen, ville vi neppe hatt en parat definisjon av ordet «musketer» uten Alexandre Dumas. Dumas' «De tre musketerer» fra 1844 er en av disse uslitelige fortellingene som nye generasjoner lesere fortærer med akkurat samme glupskhet.


Bragden er desto mer bemerkelsesverdig med tanke på at lite av tidligere tiders populærkultur varer utover sin tid, eller sin sesong. At den er så tilpasset et stort publikum i sin samtid, er nettopp dét som gjør at den føles alderstegen for ettertiden, mens fortellinger om mer universelle menneskelige problemstillinger overlever. Flere kjenner i dag til Knut Hamsun enn Rudolf Muus, selv om sistnevntes føljetonger klart overgikk den samtidige Hamsuns romaner i salgstall.


Men Dumas og musketerene er ennå verdenskjente, og i forrige uke kom nok en film basert på romanen, nok et forsøk på å kapitalisere på fortellingens uimotståelige driv og stemning, som igjen kom sørgelig til kort. Det er flere grunner til at «De tre musketerer» har fått en slik særegen posisjon - og kanskje fordi noe av nøkkelen ligger i kombinasjonen av årsaker, er særpreget så vanskelig å fange og etterlikne.


For det første er den massive romanen, i likhet med Dumas' andre mest kjente verk, «Greven av Monte Cristo», nesten uanstendig lett å lese. Det var på 1830-tallet avisene i Paris ble reklamefinansierte, og begynte å se salgs- og annonsepotensialet i å trykke romaner i korte kapitler, rundet av med et lokkende «fortsettelse følger ...». Alexandre Dumas, som hadde forsøkt seg med moderat hell som melodramatiker og stormende poet, viste seg å ha teft og talent for den unge sjangeren. «De tre musketerer» er en slik handlingsmettet og cliffhanger-basert føljetong, der nye kjepper stikkes i våre helters velsmurte hjul med påfallende regelmessighet.


For det andre kunne Dumas kunsten å sette opp et kampskjema. I 1600-tallets Paris kjemper den unge gascogneren d'Artagnan og de tre musketerene som blir vennene hans, Athos, Porthos og Aramis, på vegne av kongen av Frankrike mot den mektige kardinal Richelieu. Kardinalens forbundsfeller er Rochefort, den mystiske «mannen fra Meung» med et arr over ansiktet, og den forføreriske spionen Milady. Alle er handlekraftige, karismatiske kraftsentre og vektskålen virker jevnt balansert. Motstanden er jevnbyrdig.


Scenen der d'Artagnan møter sine blivende venner, skjønt de innledningsvis nærer ganske andre følelser for ham, er nesten homerisk i hvordan den raskt risser opp distinkte personligheter og gir dem sine tilmålte adjektiver og egenskaper. På sin første dag i Paris, etter å ha gjort en minneverdig entré ridende på et skinnmagert gult øk, klarer den eplekjekke ynglingen d'Artagnan å havne i krangler med Athos, Porthos og Aramis i rask rekkefølge - med påfølgende duellutfordringer fra dem alle tre. De tre kranglene blottlegger den sentrale egenskapen i alle fire hovedpersonene - d'Artagnans overtente iver, Athos' ærekjærhet, Porthos' forfengelighet og Aramis' fåfengte forsøk på å kombinere et fromt og gudfryktig liv med en stor appetitt på kvinner.


Og her er vi over på tredje grunn til at «De tre musketerer» fremdeles har friskheten i behold, og virker underlig lite bundet til verken musketerenes, forfatterens eller vårt århundre, fri fra de klebrige settene med normer som forbindes med de forskjellige epokene. Fortellingen er faktisk forbløffende amoralsk, som kanskje var noe av årsaken til at den virket så besnærende på det propre parisiske borgerskapet som var dens første publikum. Hos Dumas hersker et slags lystig anarki. Hvem som egentlig har rett i den potensielt dødelige krigen mellom musketerene og kardinalen er, befriende nok, ganske uinteressant, og Dumas skulle seinere gjøre antagonisten kardinal Richelieu til protagonist og helt i trebindsromanen «Den røde eminense». Det drepes for fote, for bagateller og trivialiteter, uten at forfatteren finner grunn til å dvele ved noe så kjedelig. I en artikkel om en nyoversettelse av romanen i The Guardian beskriver Adam Thorpe Dumas' røverhistorie som «dampende og forstyrrende». Han legger til:


«Livet har den obsternasige vektløsheten det kan ha i barndommen - det kan bare bli kastet bort så skjødesløst fordi her på disse sidene er det en fiktiv drøm og alle er udødelige».


Seksualmoralen er mye friere i musketerenes verden enn i Dumas', hvilket hans annonsepushende redaktører uten tvil visste å verdsette. Og våre gutter kan også være passe ufølsomme og egennyttige. D'Artagnan begjærer Milady selv om han vet hun er en fiende, og han velger uten å nøle å gi seg ut for å være Miladys foretrukne elsker Grev de Wardes, samt utnytte hennes ulykkelig forelskede kammerpike Kitty, for å komme seg inn på Miladys soverom. Våpenbroren Porthos bruker den kjærlighetshungrige Madame Coquenard, som er fanget i et goldt ekteskap med en prokurator og lett lar seg blende av den storslagne musketeren, for å få penger til hest og utstyr. Disse scenene har en flyktig sårhet muligens helt uintendert av forfatteren, som, for alle sine utmerkede sider, ikke akkurat overvelder leseren med sin emosjonelle modenhet. Det er da heller ikke dét en historie som «De tre musketerer» først og fremst trenger i sin forfatter, og det ville helt klart trukket fortellingen ned om moralske spørsmål skulle utredes og veies.

Og det ville rett og slett ikke vært i Alexandre Dumas' ånd. Mannen som blekksprutet fram «De tre musketerer» og rundt 650 andre bøker var akkurat så mye større enn livet som fortellingene hans antyder, og med en slektshistorie som kunne matche hans egne åndeløse plott. Dumas' far var sønn av en fransk adelsmann og en svart plantasjeslave på Saint-Domingo. Han ble på grunn av moren aldri anerkjent av farens familie, men fikk en forrykende karriere i hæren, der han ble kjent som «den svarte djevelen», og ble general i en alder av 33. Et langvarig fangenskap i Italia knekket helsen hans, og han døde da sønnen var fire. Også unge Alexandre viste evne til sosial fjellklatring, blant annet ved hjelp av noen velplasserte elskerinner i Paris' sosietet. Han var en levemann og et ødeland med en stor barneflokk å forsørge og en like stor flokk kreditorer å holde stangen. For å kunne opprettholde den overdådige og impulspregede livsstilen skrev han under stadig nye kontrakter, jobbet i 14 timer av gangen og produserte, ved hjelp av assistenter, researchere og sekretærer, noe nær 16000 ord i uka over en periode på 40 år. I tillegg til føljetongene skrev han memoarer, biografier og reiseguider til steder han aldri hadde vært, han startet opp teatre og restauranter som gikk brakende konkurs kort tid etter og grunnla to aviser med navn fra hans egne to største romansuksesser, «Le Mousquetaire» og «Le Monte Cristo», med seg selv som hovedbidragsyter. Innimellom gjorde han korte gjesteopptredener i ymse revolusjoner og oppstander før han uforstyrret vendte tilbake til middagsbordet og skrivepulten. Han skal ha vært sjenerøs, spontan, selvironisk og elsket av alle, slik de beste romanene hans også er gjenstand ikke så mye for beundring som for hengivenhet.


Ikke er de blottet for verdier heller. Vennskap og lojalitet er navet i «De tre musketerer». Det er betegnende at den eneste av musketerenes motstandere som virkelig er uforbederlig, og som blir kaldt henrettet mot slutten av romanen, er den nesten sosiopatisk skiftende Milady. Politikken skifter, kjærligheten er flyktig og ender ofte med forferdelse, men kameratskapet består. Og for filmskaperne som har vridd og vendt på Dumas' sinnrike plott og ofte endt opp med å forkrøple dem, er det én linje de alltid inkluderer, nemlig musketerenes mantra «En for alle, alle for en».

Men slik er slett ikke alle menneskemengder i Bruegels yrende, karnevaleske malerier. Oftere enn ikke er de fulle av folk, og forestiller bibelske og mytologiske motiver som også er portretter av et mangslungent og farefullt hverdagsliv i 1500-tallets Flandern, det vil si Nederland, Belgia og deler av dagens Frankrike. Denne romjulen har «The Mill and the Cross», en film om Bruegels «Veien til Golgata» fra 1564, premiere. Filmen er en meditasjon over et maleri og måten det ble til på, går tett på noen av de mange detaljene i bildet og stiller åpne spørsmål om hva de kan bety. Bruegel er antagelig riktig kunstner å gi en slik behandling. Bildene hans kan overmanne en skarve tilskuer med sin skjære detaljrikdom. «Pieter Bruegel krever mer oppmerksomhet enn vi har å gi», skrev kunstkritikeren Roger Fry. «The Mill and the Cross» blir en pekefinger, en guide for blikket.

Pieter Bruegel den eldre ble kalt «Bonde-Bruegel» på grunn av sin interesse og forståelse for livet på landet. Høykultur og folketro gikk sammen i bildene hans på en måte som ikke var sett tidligere. Det mest slående er kanskje likevel sidestillingen av fantastiske og folkelige elementer, den ertende antydningen om at frelseren og fiskeren kan være like viktige. I «Veien til Golgata» er den krumbøyde Kristus under vekten av korset knapt til å få øye på blant landsbyfolket som fester, slåss og kjøper og selger varer.

I 1564 lå Flandern under Spania. Landet hadde vært gjennom Reformasjonen og slik havnet i konflikt med sine katolske overherrer. Finansiert av den nyrike handelsstanden gjorde flamlenderne stadig opprør, som igjen ble hardt slått ned på av spanjolene, frem til Nederland ble uavhengig i 1648. Pieter Bruegel den eldre levde i en farlig tid. I «Veien til Golgata» bærer da også soldatene som fører Jesus til retterstedet, den spanske hærens røde uniformer. Til høyre i forgrunnen står et hjul på en påle, nakent, men som en grim påminnelse om henrettelsesmetoden «hjul og steile»: Den dødsdømte fikk knoklene knust, før han ble bundet fast på hjulet og sendt til værs for å avskrekke enhver som gikk forbi.

Og kanskje er det dette som er aller mest slående ved «Veien til Golgata»: Det lett kakofoniske mangfoldet, der det bare er noen meter mellom henrettelse og folkefest. Det skapes en åndeløs følelse av en skjør tilværelse der en brutal død er noe dagligdags. Glede og sorg lever side om side, det er krappe vekslinger mellom kjærlighet og smerte, og den eneste måten å få med seg førstnevnte på er å ignorere sistnevnte, frem til øyeblikket døden prikker deg på skulderen. Samme livsholdning finnes andre steder i Bruegels kunst. I «Dulle Griet som ser på Helvetes munn» forsvarer Dulle Griet og andre seige bondekvinner sine fattigslige eiendeler, kokekar og enkel mat, mot menneskelignende monstre i en krigsherjet verden, og i «Den fulle mannen blir dyttet ned i svinestien» har landsbyboerne, ikke ulike de fredsæle skøyterne i «Jegerne i snøen», blitt et truende, mangehodet troll som jager en redd mann inn i grisehuset.

Bruegel skildrer en verden der hver mann har nok med seg selv, og der fellesskap er inntil videre. Den rå realismen i dette gir også øyeblikkene av glede en ekstra intensitet. Det gjør ikke minst maleriene svært menneskeorienterte. I «Veien til Golgata» er Gud representert av den kneisende møllen i midten av bildet. De fire vingene former et kors. Men guddommen er selv taus og fraværende, og synes ikke å følge med på den spraglete scenen på bakken. I «The Mill and the Cross» vises møllen som et intrikat sted der uutgrunnelige prosesser er underveis, med mølleren som et stumt vitne til jordestrevet.

Pieter Bruegel den eldre vant ny anerkjennelse i det 20. århundre etter å ha blitt betraktet som en mindre betydelig sjangermaler gjennom det meste av 1800-tallet. Berthold Brecht var sterkt inspirert av Bruegel, og begeistret for bildenes teatrale kvaliteter. Et maleri som «Veien til Golgata» er som en scene, der tilskueren kan velge hva han eller hun vil dvele ved. Mor Courage er Brechts versjon av Dulle Griet. Han så en moderne bitterhet i Bruegels bilde: «Tragedien inneholder et komisk element og komedien et tragisk element». Og poeten W. H. Auden så en sterk tematisering av dødens og voldens vilkårlighet hos Bruegel. I diktet «Musée des Beaux Arts» skriver han om Bruegels «Ikaros' fall».

Også i dette bildet er den sentrale, tragiske hendelsen - den greske sagnhelten Ikaros som faller ned fra himmelen etter at solen har smeltet voksvingene hans - nærmest noe henslengt, uviktig. Gjeteren fortsetter likevel å gjete sauene sine, bonden pløyer åkeren. Dette får Auden til å tenke på hvordan lidelse alltid skjer side om side med de mest trivielle hendelser, en bevissthet og innsikt han mener særlig finnes hos de gamle mesterne: Fødsel og død skjer samtidig som noen spiser, spaserer, åpner et vindu. For hver som opplever noe skjellsettende finnes det horder av likegyldige, som sysler med sitt.

Den eldre Bruegel var den første i et dynasti av kunstnere. I 1559 begynte han, uten at noen har klart å finne noen tydelig grunn for det, å stave navnet sitt Bruegel i stedet for Brueghel. Malersønnene Jan og Pieter den yngre gikk tilbake til gamlemåten. I fire generasjoner fortsatte barnebarn og oldebarn å livnære seg som malere. Ofte jobbet de sammen og signerte hverandres bilder, til ettertidens forskeres fortvilelse. De fikk fargerike kallenavn, som «Fløyels-Brueghel» og «Helvetes-Brueghel». Men det begynte altså med «Bonde-Bruegel», og hans ennå levende tanke om at det kosmiske og det hverdagslige kan beånde hverandre, når de plasseres tett inntil hverandre på et lerret.

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 28. desember 2011)

En skal passe på hva en sier på NRK 1 klokken syv på kveldstid. Debatten rundt Dagrevyens innslag om truslene mot Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde 5. desember bølger videre med uforminsket styrke. 10. desember skrev Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal en kommentar der han kalte Dagsrevyen-innslaget "et lite demagogisk mesterverk" og tolket det som et angrep på venstresiden, som på forsøkte å gi profilerte politikere og debattanter som Eskil Pedersen og Eivind Trædal skylden for truslene mot Christian Tybring-Gjedde og hans påfølgende sykemelding. I går svarte Dagsrevyens Kyrre Nakkim i Aftenbladet. Under overskriften "Hva er galt med balanse?" skriver Nakkim blant annet:

"Dagsrevyens reportasje var på mange måter bygd opp rundt samme lest som portrettet av Dagbladets kommentator Marte Michelet uka før, der hun fortalte om alvorlige trusler rettet mot henne. Da var det stille fra Omdal. Det er forstemmende å registrere at Omdal forsøker å strupe en debatt om trusler og tyr til skjellsord som «demagogi» fordi han ikke liker at NRK formidler et balansert bilde av samfunnsdebattanten".

Virkelig?

Det var bare en ting å gjøre, nemlig å gå tilbake og se begge innslagene om igjen, opp mot hverandre. Da er det lett å se at innslagene, til tross for store likheter i tema og dramaturgi, er svært forskjellige. De er ikke speilbilder av hverandre, samme virkelighet og situasjon sett fra motsatte sider av det politiske spekteret. Forholdet mellom intervjuer og intervjuobjekt, og mellom medium og de som blir antagonistene i reportasjen, hetserne og truerne, fremstår som helt annerledes i Michelet-intervjuet sammenlignet med Tybring-Gjedde-intervjuet.

Likhetene først. Begge innslagene går nært på profilerte personer som har vært synlige i en betent debatt, innvandringsdebatten, og som derfor har mottatt grove trusler. Begge reportasjene fremstår som sympatisk innstilt overfor intervjuobjektene. Begge åpner med direkte sitater fra de berørte. Begge viser sine hovedpersoner i familiens skjød, omgitt av omsorg, mens de refererer til truslene mot seg og sine. Politihuset på Grønland glimrer i begge tilfeller med sitt mastodontiske nærvær. Den underliggende medfølende tonen i reportasjene føles ikke feil: Trusler mot politikere og samfunnsebattanter er uakseptable og alvorlige, og selv om det skjer ofte, som Omdal påpeker, er det helt riktig av Dagsrevyen å lage saker om det. I tilfellet Marte - som forøvrig er en god kollega av meg - fikk saken et tilleggsubehag ved at det nettopp var blitt kjent at hun stod på Anders Behring Breiviks dødsliste.

Så ulikhetene. Tybring-Gjedde-innslaget fremstår som langt mer emosjonelt og ensidig enn tilsvarende med Michelet. Det har dels med å gjøre at det ikke er den meningsbærende selv som står i sentrum, men en redd og bekymret pårørende: Christian Tybring-Gjeddes kone Ingvil. Michelet er også tydelig berørt, men fremstår likevel som mye mer nøktern og sober enn Ingvild Tybring-Gjedde, som sukker tungt og blir blank i øynene fra første stund. At det ene intervjuobjektet fremstår som mer i sine følelsers vold enn det andre, er selvsagt utenfor Dagsrevyens kontroll. Det de imidlertid burde ha kontroll på, er hvordan de redigerer og fremstiller følelsesutgytelsene til den de intervjuer. Men her synes reporter Fredrik Solvang i altfor stor grad å spille på lag med den han snakker med, og bygger opp under følelsene snarere enn å filtrere og korrigere dem. Fortellerstemmen hans er sorgtung og gravalvorlig: "Noe har skjedd i vårt lille land ...". Ekteparet "forteller om et liv i frykt og angst".

For det første får Ingvil Tybring-Gjeddes dirrende skildringer av hvor vanskelig hun og ektemannen har det, veldig stor plass i reportasjen. For det andre får hun på et punkt se i kamera og henvende seg direkte til publikum, med en tårevåt appell: "Slutt med dette! Det er farlig!". Dette har jeg hørt snakk om som en uting i mediekretser, noe journalister prøver å hindre politikere og synsere i å gjøre fordi det lett fremstår som propagandistisk, og å se det gjort på denne måten viste veldig tydelig for meg hvorfor det er noe man forsøker å unngå. Jeg diskuterte dette på Facebook med Nakkim samme kveld. Han skrev at det var et uvanlig, men ikke ulovlig grep og sammenlignet det med avisenes sitatoverskrifter. Jeg holdt, og holder, fast ved at det er uheldig, fordi det gjør skillet mellom personlig appell og distansert redaksjonell dekning uklart.

For det tredje må dette sees i sammenheng med det alvorligste problemet ved reportasjen, nemlig at Tybring-Gjedde uutfordret får sause sammen forskjellige typer motstandere, navngitte og ikke, politiske motdebattanter og anonyme trusselbrevforfattere, til en hær av fiender. Mange adressater er tydelige nok, og de får ikke komme med tilsvar. Dagsrevyen-innslaget om ekteparet Tybring-Gjedde introduseres med at de nå "ber innstendig om å få slippe personangrep i opphetede debatter". Akkurat hva er disse personangrepene? De inkluderer tydeligvis vemmelige anonyme trusler om at Tybring-Gjedde bør bli skutt i hodet, auf'ere som ifølge Ingvil Tybring-Gjedde kalte dem "jævla drittsekker" da de ville gå natteravn, Eskil Pedersen som "setter min mann i samme bås" som "den største terroristen ... massemorderen", det vil si Anders Behring Breivik, og Eivind Trædal, som har skrevet en famøs kronikk i Dagbladet som også omhandler Christian Tybring-Gjedde - "hvor han blir kalt for søppel!".

Som Omdal også har vært inne på: Dette burde ikke blitt sendt ukommentert. At truslene er reelle, er det ingen grunn til å tvile på, heller ikke at det medfører betydelig redsel og ubehag for familien. At meldingene som ble slengt til dem fra natteravnene, kom fra "Auf'ere, arbeiderpartifolk" belegges ikke, og det kommer ikke frem om dette bare var en gjetning eller antagelse fra Tybring-Gjeddes side eller om det var utvilsomt. At Pedersen og Trædal har påstått det Ingvil Tybring-Gjedde påstår, er direkte feil. Det ville reporteren kun behøvd å lese Trædals kronikk for å se.

Burde reporterne i disse to innslagene stilt flere kritiske spørsmål til sine pressede hovedpersoner? I intervjuet med Marte blir hun spurt om hun er politisk når hun skriver, hvor hun står politisk og om hun synes debattklimaet var bedre før. Det er kanskje ikke direkte kritisk, men klargjørende - og jeg opplever det ikke som utilstrekkelig all den tid hennes plageånder i portrettet er navn- og ansiktsløse truere snarere enn meningsmotstandere. Om hun, eller reporter Arnfinn Nygaard, hadde trukket inn de mange som har vært uenig med Marte som en del av dette trusselbildet, som Hege Storhaug eller forskjellige Frp-politikere, ville presiseringer og motspørsmål vært på sin plass: Hva mener frittalende og meningssterke debattanter de må tåle av tøffe tilbakemeldinger? Hvor bør grensene gå? Bør ikke den som skriver noe som kan virke provoserende og sårende på trykk, tåle provoserende og sårende respons?

Det er greit at disse spørsmålene ikke stilles til Marte. Det er ikke greit at de ikke stilles til ekteparet Tybring-Gjedde. De beklager seg over verbale og skriftlige angrep i det offentlige ordskiftet, fremført under fullt navn og som svar på sterke meldinger motsatt vei. Det gjør ikke Marte.

Hva så med spørsmålet som stilles: Er Christian Tybring-Gjedde rasist? For det første er det helt betimelig at Solvang trekker frem sitater som har gjort Tybring-Gjedde til en kontroversiell offentlig person i første omgang, og det er riktig å gi paret anledning til å svare på beskyldningen som de har hørt mange ganger. Likevel blir heller ikke dette den perspektiveringen det burde blitt. For det første er det et underlig spørsmål å stille til en surrogat - en hengiven og støttende ektefelle. For det andre trygler Ingvil Tybring-Gjeddes forsikringer om at mannen slett ikke er rasist, etter et oppfølgingsspørsmål: Men hva mener han egentlig med at innvandrergutter er hissigere enn andre? Slik resultatet er, fremstår det som en NRK-sanksjonert avkreftelse av at Christian Tybring-Gjedde har slike fordommer, og bidrar til inntrykket av en ensidig og altfor medfølende reportasje.

Svein Egil Omdal leser ideologi og demagogi inn i Dagsrevyens innslag 5. desember. Jeg ser det ikke slik. Jeg tenker heller det er en klønete turnering av følelsesmessig og politisk betent materiale. Vi mediefolk forsøker stadig å hente frem følelser i dem vi intervjuer. Når offentlige personer viser seg som mennesker med de berømmelige gleder og sorger og ikke bare politikere eller representanter for en profesjon, blir fomidlingen mer umiddelbar. Du når lettere frem. Samtidig er det også medienes oppgave, som filter og redigeringsinstans, å sørge for at dette ikke løper løpsk, å bevare kontrollen over tonen og fremstillingen i sluttresultatet. Vi skal, på liten plass og kort tid, både få frem det menneskelige bak nyhetssakene og vise at vi selv ikke svelger alt vi får servert, ved å hente inn de nødvendige tilsvar og motstemmer og sette situasjoner inn i sin riktige sammenheng. Det er klart det er vanskelig. Men det må evalueres og påtales når vi feiler, fordi historiene vi forteller, former og påvirker folks oppfatning av mektige mennesker i samfunnet. Etter min mening tro Dagsrevyen feil her, men ikke fordi de har skjulte motiver eller noen ideologisk føring. Snarere viser denne historien at de, som så mange andre, har vanskelig for å snakke om følelser.

Amber Heard: En søyle av ren og lys eleganse. En smule mer villskap på frisyrefronten kunne gjort det litt mindre demonstrativt sømmelig. Men hun har full kontroll og beviser at mindre, igjen, er mer.

Amber Riley: Søt. Flatterende på toppen, litt for kort og lett i skjørtet. Muligens litt for tomatisert. Sko plukket ut i blinde.

Christina Hendricks: Og når vi er inne på temaet skjærende rødfarger: Christina her må helt klart slutte å lete etter farger som kommer i frontkollisjon med håret hennes. Antrekkene hennes er fashionmotstykket til et Tennessee Williams-stykke: Sett tre eller fire elementer som er nødt til å hate hverandre i samme lukkede rom, og vent på eksplosjonen. For å si det sånn: Om håret til Christina er Stanley Kowalski, er kjolen Blanche Dubois.

At Christina har funnet en silhuett som kler henne, er helt klart et skritt i riktig retning, selv om den strengt tatt har vært foran øynene på henne hele tiden (i Mad Men). Og apropos skritt: De skoene der er kun tillatt om du er gravid i sjette måned, eller på vei for å hente klesvask på tørkestativet.

Dianna Agron: To gin tonics og et glass vann, er du snill. Til bordet ved vinduet.

Fergie: Hun ser ut som en veldig krigersk showgirl. Som om Xena the Warrior Princess måtte ta helgejobb på Moulin Rouge.

Jayma Mays: Imovane i kjoleform. Plagg med presserende behov for et belte. Og en kopp kaffe.

Julianne Hough: De fleste av oss blir lei av å raide Mammas klesskap før vi er ferdig på barneskolen. Ikke så med Julianne, verdens eldste 23-åring.

Julie Bowen: Lær er sånn de sier er innmari opphissende, er det ikke? Jeg er sexy nå, eller hva? Hallooo?

LeAnn Rimes: Snasen farge, men hockeysveis-kjoler er djevelens verk. Og skoene hennes er i ferd med å fortære henne nedenfra.

Rashida Jones: Utstillingsvinduet på Cubus. Znork.

En gang jeg hadde vondt i ryggen trasket jeg gjennom hele West End i London i tynne ballerinasko, neddopet av en god cocktail av muskelavspennende og Pinex Forte. Da jeg kom tilbake til hotellet, hadde jeg massive blodutredninger under tåneglene på føttene. En måned senere falt den ene stortåteglen min av. Etter én måned til gikk den andre. Jeg vet ikke hva det er ved dette bildet som får meg til å tenke på den turen.

Ricki Lake: Ricki Lake her tror at vi fremdeles er på nittitallet, at Matrix fremdeles er cutting edge, at alle kan se ut som Carrie Ann Moss bare de setter en pologenser og en søplesekk inntil hverandre, at hun fremdeles veier 45 kilo, at overarmene hennes fremdeles har omkrets som en soloflaske, at man kan ta av seg dusjhetten og gå rett på fest uten å gjøre noe med håret under, at turtlenecks er kledelige sammen med dingleøredobber, at turtlenecks er kledelige i seg selv, og at man kan posere på den røde løperen med hendene i lommene. Noen burde snart manne seg opp til å fortelle henne at hun tar feil. I alt.

Si meg, hva er det som feiler disse menneskene? Har de ikke alle tilgang på designerklær og oppskrudde stylister? Er det for mye å be om at noen skal klare å møte opp noenlunde ren og våken, med noenlunde kontroll på håret og en kjole som både passer henne og passer anledningen og har et ørlite hint av chicness og kanskje til og med litt originalitet og ...

Zoe Saldana: Ah ...

Kort tid etter kom små eksplosjoner av spontan harme og skepsis til konklusjonen. Deretter stoiske forklaringer fra fullstendig usjokkerte jurister, og syrligheter fra mediemenerne: Det var da voldsomt så fort Norge fikk fem millioner psykiatrisk sakkyndige?


Svaret på dette er: Kanskje det ikke er så dumt at man blander seg inn? Det var uansett forskjell på dem som oppriktig mente at deres emosjonelle instinkt burde veie tyngre enn rettsstatens prinsipper (kremt Per Sandberg kremt) og de som spurte seg og andre hvorfor linjen mellom ekstremisme og sinnslidelse, mellom konspirasjonsteorier og psykotiske vrangforestillinger, gikk et annet sted enn de hadde trodd.


For dette er et spørsmål som er større enn noen enkeltsak. Det er ikke bare et psykiatrisk eller juridisk spørsmål, det er filosofisk og eksistensielt: Når kan vi stilles til ansvar og straffes for våre gjerninger, når kan vi det ikke? Når blir de ansett som resultater av bevisste valg, når er de noe som tvinges fram av virkelighetsfornektende visjoner? Hvem skal vurdere hva som er hva? Hvordan kategoriserer og forklarer vi onde handlinger? At det blir en bred debatt om dette, der flere enn de med relevant grad og profesjon deltar og engasjerer seg, er sunt. Det kan virke oppklarende, rensende.


Selv har jeg siden tirsdag kjent på både forvirring over at noen kan bli avkrevd erstatning samtidig som de ikke kan straffes, bekymring for at ugjerningsmenn ikke ansvarliggjøres nok, betryggelse i forsikringene om at Breivik nok vil holdes innesperret i overskuelig framtid og stolthet over at norsk rettsvesen har demonstrert sin grundighet, uavhengighet og integritet. Men jeg har mange spørsmål. Langt flere enn svar. Det er det mange som har. La oss stille dem.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 2. desember 2011)

Manzoor og jeg har noenlunde samme opplevelse av "Dead Poets Society". Vi vil elske filmen til vår dødsdag - og vi har ikke noe sterkt behov for å se den igjen. Vi vet at inderlige, ironifrie filmer som dette, som snakker i omsvøpsløst store ord om livetsmange muligheter, ikke vil treffe de distanserte voksenversjonene av oss slik den traff oss som myke tenåringer. Manzoors artikkel minnet meg om hvor viktig det er med kunstnerisk timing - om hvordan noen verk må oppleves på et spesielt tidspunkt i livet for at de skal treffe med full kraft. Med noen filmer eller bøker må man ikke være for ung. Med andre må man ikke være for gammel. Slike perfekte møter mellom film og seer inntreffer ikke fullt så ofte som en skulle tro. Men når de gjør det, er grunnen beredt for livslang kjærlighet.

"Dead Poets Society" er en klassisk skolefilm om en uregjerlig elevflokk og deres inspirerende lærer. Den har et enkelt budskap av typen som trygler om å bli akkompagnert av fioliner, og får det den ber om: Grip dagen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har angrepet det samme grepet i selvhøytidelige dramaer som tror de er klokere enn de er. Men budet om å "make your lives extraordinary" er kraftfullt når man får det presentert i en alder der skjørheten i alle ting ikke helt har sunket inn ennå - og når man ennå ikke vet at det ikke alltid er plass til det ekstraordinære i voksenlivet.

Jeg tror faktisk ikke bare det var alderen - jeg må ha vært rundt elleve - som gjorde at jeg gråt mine øyne ut til den svulmende sluttscenen i "Dead Poets Society" første gang jeg så den ("Oh Captian, My Captain!"). Om budskapet er lettfattelig og lett oppsummert, blir det virkelig lagt frem på en nydelig måte.

For det første er det en underliggende humor i lærerrollen. John Keating, nydelig spilt av Robin Williams, har en cheeky distanse i seg som fungerer som motvekt til den etter hvert galopperende sentimentaliteten. Det var antagelig helt nødvendig å caste en skuespiller med komedieerfaring i denne rollen, en som har komikerens letthet med seg og kan tøyle seg selv, ellers ville det hele blitt altfor følelsestungt.

For det andre er det jo helt riktig, slik filmen formidler, at litteratur har makt til å utvide og åpne deg på et stadium der du selv har lite livserfaring. Lyrikken og skjønnlitteraturen er både løfterik og korrigerende - den viser både at livet kan være fantastisk, og at det kan være fryktelig vanskelig. For skoleguttene er det nok imidlertid det fantastiske som er mest slående. Men når skal man være overmodig og overoptimistisk om ikke i førrussårene?

For det tredje, og dette er godt sett av skribenten, er det et sterkt tilstedeværende dødstema i hele filmen. Det ligger en molltone under selv de store inspirasjonsscenene. Den skyggen det kaster over hele filmen føles høyst nødvendig.

De overdrevet strenge foreldrene var og er antagelig forblitt karikaturer. "Dead Poets Society" er en enkel film, og her er den på sitt aller enkleste. Så er det likevel fint å lese Manzoors betraktninger om dette, og hvordan han, som har innvandrerbakgrunn og foreldre som ikke hadde tenkt at sønnen skulle kaste bort mulighetene de selv hadde slitt for at han skulle ha, opplevde denne delen av filmen som relevant. Iblant er det verd å bli minnet om at de konfrontasjonene vi opplever som banale og kategoriske i filmer og bøker, faktisk kan finne sted i virkeligheten.

Den som leser dette og har sett "Dead Poets Society" som ung, vil antagelig skjønne hva jeg snakker om. Andre kommer aldri til å gjøre det. Men jeg gjetter på at de har sine fortellinger som deselv kom over på på et tidspunkt der de ennå var mottagelige for ord i størrelse XXL. Dersom de var heldige.

Nå har jeg veldig sans for Lippestads måte å skjøtte denne vanskelige forsvarsoppgaven på. Roen og distansen hans virker bare sømmelig, og dét at han gjør denne jobben til en prinsippiell diskusjon om forsvarsadvokatens rolle snarere enn å henfalle til den typen hult og støyende teater som enkelte kolleger av ham har det med å gjøre. Men så var det altså dette ordet. Det var i slutten av oktober, Lippestad og de andre forsvarsadvokatene hadde vært på befaring på Åsta gård. Etterpå redegjorde de for sine strategier for pressen. Det ble anført som noe som gikk i Anders Behring Breiviks favør at han hadde "skånet" barna og mange av de yngre tenåringene på Utøya.

Jeg stusset umiddelbart over at ordet "skåne" ble brukt i betydningen "la være å drepe eller skade". Ordet innebærer, slik jeg ser det, en nåde. Det er noe som kommer fra en overordnet, høyerestilt, ig skjenkes en som ikke er det. Den overordnede holder igjen på sine krefter, som han eller hun kunne sluppet løs, i medlidenhetens navn. Uten at jeg tror det på noe vis var Lippestads hensikt, kan bruken av dette ordet signalisere at man aksepterer at den som har utvist denne nåden, har oppkastet seg selv til dommer over menneskene og bestemmer hvem som skal leve og hvem som skal dø. Men det gjør vi jo ikke. Hva er galt bare med å si "drepte ikke"?

I ettertid spurte jeg meg om det ikke var ordvalget, men selve ordet det var noe i veien med, at det kan ha vært riktig ord, og bare hatt mørkere konnotasjoner enn jeg til nå har tenkt. Kanskje er "skåne" egentlig et ganske negativt ladet ord? Kanskje innebærer det en makt som mennesker ikke helt bør ha over andre, at personer kan, på grunnlag av sinnelag eller dagsform eller fikse ideer, snu opp ned på livet til andre? Tankene går til Pilatus som skåner Barabas fremfor Jesus, keiseren som skåner den tapende gladiatoren i Circus. Men så er det jo ikke så enkelt heller. Vi ordner oss jo i forskjellige hierarkier, der menneskers myndighet over andre er reell og nødvendig, for å fungere. Når keiseren innfallsaktig redder livet til gladiatoren, virker ordet som en mørk term som henviser til et allerede uforholdsmessig skjevt maktforhold. Men en sjef kan også skåne en korrupt ansatt og hans familie ved å la ham si opp jobben i stedet for å gi ham en ydmykende avskjed. En slik situasjon har ikke de samme slaveaktige undertoner.

Tiden var moden for å trekke Riksmålsordbokens tredje tykke bind ut av bokhyllen. Der står følgende:

---

skåne, -te, -t (sj.:) -ing (mnty. schónen) 1) a) behandle hensynsfullt, spare for noget hårdt, ubehagelig; undgå å utsette for tap ell. skade: skåne sine folk/ de har villet skåne os i sin smærte og kamp (B. B., Ævne I, 42) / skåne for spare for: det var det værste, jeg ville skåne Thea for at høre (Ibs., Gabl., 190). b) refl., ikke utsette sig for slit, anstrengelse, påkjenning; spare sig: skån dig, du dyrebare (Ibs., K. G., 149) 2) ved varsom bruk (prøve å) bevare mot å ta skade, bli forringet i verdi: skåne sine klær / skåne øjnene (Ibs., Vild., 36) / skåne nervene.

---

Dette lille avsnittet styrket min oppfatning om at "å skåne" er feil ord for å betegne noen av Breiviks gjerninger. Det ligger faktisk en mildhet, en hensynsfullhet, i definisjonen som ikke skal blandes inn i denne saken. Og så leste jeg Saul Bellows "A Jewish Writer In America" i New York Review of Books. Den fikk meg til å tenke på det samme.

Jødiske Bellow skriver om generasjonen etter Holocaust og deres arbeid med å håndtere at de var blitt forsøkt redusert til umennesker og systematisk utslettet. Han merker seg at en venns (jødiske) mor spør seg hvordan jødene skal komme over denne vanæren. Sønnen spør seg om hvorfor hun mener vanæren er ofrenes og ikke overgripernes. Men Bellow, etter å ha sett filmopptak fra konsentrasjonsleirene, av lik i oppløsning bli skubbet ned i massegraver av bulldozere, tilstår å kjenne på noe av den samme skjenselen: En følelse av en gang for alle å ha blitt redusert til forsvarsløse ting i verdens øyne.

Bellow spør om jødene, gjennom Holocausts skjære enormitet, er plassert utenfor Vestens nihilisme. Han utdyper:

--

"I shall naturally be asked to define nihilism. What is it? We have our choice fo a variety of definitions. For Nietzsche, nihilism signifies the abolition of all hitherto accepted measures and fundamental values. But that may be too broad to be useful. More to the point is the assertion that nihilism denies the existence of any distinct substantial self. This lack of self-substance makes all persons nugatory or insignificant. If we are insignificant, what does it matter what becomes of us? Still, those ho are killed need not accept their definition from their killers or have their humanity taken away from them as well as their lives. The burden of valuation is on the killer whose ground is nihilistic.

Let the country that commited the crimes bear the blame for them. The slain were not invited into Nothingness, they had it thrust upon them. We are free to withdraw (to withdraw our minds where we cannot withdraw our bodies) from situations in which our humanity or lack of it is defined for us. It was the judgment of the slayers that slaughter was permitted, that the slain had at best a trivial claim to existence based on an untenable fiction of inviolate selfhood".

---

Det er på grunn av dette det er viktig å være språklig varsom når det er snakk om 22. juli. Ord som kan få tilbakeholdelsen av vold til å bli positivt ladet, som på noe vis aksepterer en gjerningsmanns selvopphøyelse til dommer og bøddel, bør unngås - fordi det faktisk antyder at ofrenes eksistens og menneskelighet kan defineres av andre og ikke funderes i et prinsipp. Igjen: Det var naturligvis ikke advokatenes mening å antyde noe sånt. Men det er en ubehagelig mening som ligger der og ulmer. Det er vanskelig, umulig, sikkert, å veie hvert ord i omtalen av en sak som denne. Men vi må forsøke å gjøre det, likevel.

(Foto: Tv2)

Abigail Spencer: Barbies lillesøster Skipper var henrykt over å få være med på voksenfest.

Alice Eve: Kjole kjøpt inn til bryllupet til kjærestens kjedelige fetter, for to år og tre kilo siden.

Dita von Teese: Jeg tror at om du trekker i skolissen hennes, faller hele antrekket fra hverandre.

Gwen Stefani: Søplesekk Couture. Raffe sko.

Jamie King: Nydelig silhuett, men sort fløyel er et pussig materiale for et så ungt siv av et menneske. Fremdeles undrende over at noen, av alle kroppsdeler de kan blotte, velger armhulepartiet. Aksepterer at det finnes fetisjer der ute jeg ikke kjenner til.

Kirsten Dunst: Peace & love-kjole laget for å selge skjellsmykker ved bredden av Ganges. Får hoftene hennes til å se hippopotamiske ut. Fin farge, da.

Lisa Edelstein: Lisa, om du insisterer på å gå med sånne kjoler, er det to ting du må investere i først: Strykejern og silikonpupper.

Michelle Stafford: Overrasket av fotografene i hotellhåndklær på vei mellom spaen og rommet. Like pinlig hver gang.

Minnie Driver: Lett dropspapiraktig, men likevel en av kveldens beste. Nydelig farge til henne. Et av få slep som ikke bare ser sopete ut. Men hun ser ikke helt ut til å tro det selv. Det uttrykket der er litt sånn ok, da, jeg skal smile. Se, jeg smiler. Fornøyd nå?

Nicole Richie: Engleglansbilde/anatomiplansje.

Rosanna Arquette: Hjelp! Den slemme lilla vaginaen kommer og tar meg!

Rosanna Arquette, etter en lite gjennomtenkt avgjørelse om å snu seg rundt: Hjelp, det ... Nei, sorry. Klarer ikke.

Rose McGowan: Tunge gudinneambisjoner som nesten leves opp til. Skjønn farge. Strippersko.

Som med all etikette har det å ha en selvfølgelig fortrolighet med manerene knyttet til et måltid tradisjonelt vært en overklassemarkør. Den har blitt brukt for å markere hvem som hører hjemme i sosiale strata og hvem som ikke gjør det. Oppkomlingens forvirring i møte med en oppdekning som innebærer en liten myriade av glass, kniver og gafler er blitt klassisk inntil det klisjéfylte. Egentlig er det underlig at akkurat denne situasjonen er blitt sånt et slitesterkt bilde på de mange usikkerheter knyttet til klassereise oppover - det med knivene er jo tross alt så lett, man begynner ytterst og jobber seg innover. Det er mange andre uskrevne regler jeg vil tro mennesker i den situasjonen har strevd mer med.

I en mer egalitær verden, der frihet og individualisme er slogans og ritualer ikke lenger begrunner seg selv, oppløses mye av det gamle sosiale lovverket. Viktigere enn oppløsningen er likevel kanskje at alle er blitt inkludert i det som er igjen, alle er egentlig del av den samme globalt sett overklasse som lever liv der sånt er nyttig og nødvendig. De aller fleste har et ønske om å bevare et skjelett av de gamle manerene, et knippe grunnleggende kjøreregler. Svært få forsyner seg selv først når de har folk på besøk, eller begynner å gafle steken i seg før gjesten har forsynt seg. Hovedprinsippet blant all god oppførsel, det at man setter andres ønsker og behov foran sine egne, om enn symbolsk, overlever for det meste - bortsett fra, pussig nok, i den famøse trikkedøren, der et tilsynelatende flertall føler at det aller viktigste er at de selv kommer seg inn så fort som mulig.

Sommeren 2003 jobbet jeg som guide på Fossesholm Herregård på Vestfossen like ved Hokksund, som jeg kommer fra. På kveldene serverte jeg ofte i bryllup. Det var store forskjeller på disse bryllupene. Noen av store, noen små. Noen var preget av boblende prat og latter, andre foregikk i noe som minnet fryktelig om stillhet mellom to familier som åpenbart ikke kjente hverandre særlig godt eller hadde spesielt god kjemi. Noen ble gjennomført med ledighet og selvfølge. Andre var preget av den særegne nervøsitet som oppstår når en gruppe mennesker gjerne vil markere at de er til stede ved en høytidelig anledning, men ikke helt vet hvordan. Gjestene kikket rundt seg med flakkende blikk, løftet en gaffel og la den ned igjen. At de ikke visste om de kunne spise eller drikke under en tale, preget opplevelsen for dem og gjorde bryllupet til en mer anspent kveld enn det burde være. Sånt er synd.

Det fikk meg til å tenke at alle burde ha med seg bordetikette som en del av allmenndannelsen, utover det man trenger i hverdagen. Ikke fordi det ikke kan diskuteres hvilken side av gjesten servitøren holder fatet på. Ikke fordi man alltid skal gjøre det slik man alltid har gjort det. Men fordi kunnskap aldri er skadelig. Man trenger ikke følge reglene. Men det gir trygghet å kunne styre selv, å vite når man følger og når man bryter. For når man kan noe, kan man glemme det. Når man ikke på noe punkt er i tvil om de formelle aspektene ved et høytidelig måltid, kan man slappe av og bare la seg drive med av samtalen.

Men hvordan få til dette? Må det inn i grunnskolen, tro?

"I've always felt, with The Iliad, a real frustration that it's read wrong. That it's turned into this public school poem, which I don't think it is. That glamorising of war, and white-limbed, flowing-haired Greek heroes - it's become a cliched, British empire part of our culture. Every translation you pick up is so romantically involved with the main story that the ordinariness of Homer, which I love so much - the poem's amazing background of peculiar, real people, just being themselves - is almost invisible".

Dette brakte tankene hen på en samtalen jeg hadde med Klassekampens Martin Grüner Larsen (som kanskje leser dette, hvem vet) på forlagsfest på sensommeren. Han var litt overrasket over min store kjærlighet til Homer. Han påpekte at Iliaden var et blodbad av en bok, drevet fremover av kvinneundertrykkende krigsforbrytere på slagmarken utenfor Troja. Hvordan kunne man identifisere seg med slike?

Martin og Alice Oswald har forskjellige perspektiver på Iliaden. Hun elsker eposet, han er distansert og klarer ikke å leve seg inn i det. Likevel er det som om innvendingene deres må besvares noenlunde med det samme. Jeg har også tidligere skrevet litt om hvordan den spraglete, skjelvende livfullheten i Homer var noe av det som gjorde at Iliaden virket så sterkt på meg. Det fremmede og fjerne, den anakronistiske hyllesten av krigerkunst, helles i det nære og alminnelig gjenkjennelige og danner en eksplosiv miks. Og så er det, ikke minst, mye følelser der. 

Det er helt sant at det tradisjonelle og populariserende blikket på Iliaden har vært ukritisk og beundrende. Eposet har blitt overlevert som en hellig kalk fra generasjon til generasjon, og målet var lenge å trenge dypere inn i teksten og dens mystiske forfatters opprinnelige mening. Det er rent forbløffende hvor lenge forskere og lesere fokuserte på det heroiske i Iliaden uten å la seg merke ved barbariet. Først i de senere tiår har menneskesynet og kvinnesynet i eposet blitt gjenstand for virkelig kritiske lesninger. Det var naturligvis helt nødvendig.

Martins moralske perspektiv er derfor helt legitimt. Men for meg er det på ingen måte det mest interessante. Det er verd å konstatere at det er en ekstremt brutal verden som skildres. Heltene vi leser om, Akilles, Hektor, Ajax, Odyssevs og de andre, tilhører en slags kongelig krigerkaste hvis skjebne og mål i livet er å kjempe, og dø eller bli drept i kamp. Hvem som slåss mot hvem, styres av det som forskerne har kalt "den heroiske koden". Heltenes omdømme, som skal være det viktigste i verden for dem, øker for hver motstander de dreper, hver by de inntar. Hver seier innbringer dem en gitt mengde trofeer, de overtar den dreptes våpen, dyr og eiendeler, og hans kone og barn blir seierherrens eiendom og slaver. Fordi disse trofeene er det håndfaste bevis på heltens ry, kleos, er det en utålelig ærekrenkelse om noe av dette røres eller ranes av andre. Faktisk er en slik ærekrenkelse i konfliktens kjerne: Årsaken til trojanerkrigen var som kjent at prins Paris av Troja forførte den skjønne Helena, konen til kong Menelaos av Sparta, og flyktet med henne til Troja. Kong Agamemnon av Argos, Menelaos' bror, samler den største hær verden har sett og beleirer Troja med broren for å få Helena tilbake. Det er liten grunn til å betrakte dette som et utslag av sjalusi eller romantisk lengsel fra Meneloas' side. Dette er den heroiske kodens mekanismer i arbeid. Helena er det ultimate trofé. Ranet av henne er den ultimate ærekrenkelse. Derfor er det Agamemnon, Akillevs og de andre har beleiret byen i ti år. Stemningen begynner å bli amper. Så braker de to alfahannene sammen.

De mest spennende spørsmålene å stille til denne teksten er imidlertid ikke hvorvidt det som skjer er overgrep eller krigsforbrytelser - det er det åpenbart, sett med moderne øyne. Det som åpner for de mest interessante lesningene, er å etablere dette, og så spørre: Hva så? Hvordan takler de alt dette, krigerne og kvinnene som er eller vil bli sexslavene deres? Hva er de mest redde for? Hva slags nervøse strategier forsøker å de å legge? Her er det forbløffende hvor mye Iliadens forfatter får fortellingen sin til å romme, både av ram realisme og realpolitikk og voldsom medlidelse med krigens ofre. Ikke minst er det fascinerende hvordan eposets tre tydelige kvinneskikkelser reagerer på sine lodd: Hektors kone Andromake frykter åndeløst for mannen og vet at hans død betyr at hun mister alt hun har. Slavejenta Briseïs har mistet alt, men forsøker å karre seg opp igjen ved å få gifte se med sin kidnapper og ektemanns morder Akillevs, og dermed få den marginalt større beskyttelse å komme med noen som har status som hustru og ikke krigsfange. Og Helena er full av skamfølelse over sitt eget dårlige valg og sin egen destruktive seksualitet, men hun er også den frieste skikkelsen av de tre, en som inkluderes og spørres til råd. Selv om det er før utfallet av krigen er kjent, virker det åpenbart at hun er den som vil klare seg best.

Iliaden er en tekst som er gjennomtrukket av sorg. Det er verd å merke seg at eposet åpnes og avsluttes med bildet av en far som ber for barnet sitt: Apollon-presten Kryse som ber akaierne om å få den hærtatte datteren sin tilbake, og kong Priamos av Troja som bønnfaller Akillevs om å la ham få løse ut liket av sønnen Hektor. Flotte unge menn rives vekk, tilbake står knuste foreldre og livredde enker som vet at de nå vil bli seierherrenes trofeer og slaver. Samtidig, og tilsynelatende uten motsetning, skildres heltenes mot og krigskunst i beundrende detalj. Hvorvidt en krig kan begrunnes moralsk eller ikke, er uinteressant. Det er som litterære trompetfanfarer når forfatteren beskriver Ajax og Diomedes som med vellyst kaster seg ut i krigshandlingene. Samtidig underslås aldri konsekvensene av det de gjør. Dette skaper en dynamikk og en spenning som gjør teksten mer interessant og utfordrende enn om den hadde vært en moderne krigsroman, sett gjennom et prisme av vår tids pasifistiske grunnholdning.

Interessant er det også at forfatteren, nedtegneren, Homer, hva man nå skal kalle ham, er langt mer fascinert av den tvilende Akillevs enn av den komplette krigeren Diomedes.

For det er her jeg er uenig med Alice Oswald. Det er sant at alminneligheten har måttet vike for storslagenheten i de klassiske lesningene av Homer. Men det er ikke sant at disse bare er å finne i de mer smålåtne bakgrunnskarakterene. Indre konflikter, frykt og vankelmot finnes - unnskyld, kan finnes - i alle, uavhengig av stand. Det finnes ikke minst i helten over alle helter, Akillevs.

Her må det visst klemmes inn et lite handlingsreferat. Altså: I det Iliaden begynner, har akaierne (hellerne, invasjonsstyrken) inntatt en av Trojas nabobyer og tatt en rekke unge kvinner som krigsbytte. En av dem er datter av Apollon-presten Kryse. Han kommer nå til leiren for å be om å få datteren tilbake, mot rikelig vederlag. Vederlaget gjør at tilbudet ikke er urimelig, men den svake og hardt pressede hærføreren Agamemnon, som har fått den unge jenta som sitt personlige krigsbytte, er steil og nekter. Kryse ber Apollon om å sende pesten over hæren. Det gjør han, og akaierne dør som fluer. Under et påfølgende rådsmøte utfordrer Akillevs Agamemnon og klandrer ham for det som har skjedd. Agamemnon går med på å sende Kryses datter hjem, men krever da, for at hans ære ikke skal lide, å overta Akillevs' hærbytte fra samme tokt, den unge Briseïs. Akillevs blir dødelig fornærmet, trekker seg tilbake fra kampene og nekter å slåss. Han blir en sjangermessig anomali: Krigeren som ikke kriger. Uten ham går kampene dårlig, og Agamemnon sender et sendebud for å overtale Akillevs til å komme tilbake. Sendebudene finner ham sittende på stranden, mens han spiller lyre. Noe har skjedd. Soldaten har blitt en dikter. Han tilbys alt han måtte ønske seg av gods og trofeer for å ta opp våpnene igjen. Men han vil ikke.

Nu er det best at jeg rentut får sagt og kunngjort min vilje,

slik som den er og skal settes i verk, så I ikke skal sitte

hos meg og lokke meg en efter en som kurrende duer;

ti som jeg gruer for Hades' port, har jeg sky for og hater

den som i lønndom kan tenke på ett, men sier et annet.

Vel, så vil jeg si hva der står for meg selv som det beste.

Ei kan jeg tro at Atrevs' sønn eller alle danaer

skal kunne lokke meg nu: Ti lønne meg gjorde de aldri,

når jeg ustanselig kjempet i strid mot fienders fylking.

Den som satt hjemme, fikk likelig lodd med den tapreste stridsmann.

Feigeste stymper og gjeveste helt fikk selvsamme heder.

Dø måtte dådskraftig mann så visst som den lateste usling.

Ingenting eier jeg mere enn I efter alt hva jeg døyet,

når jeg så titt satte livet på spill i de stadige kampe.

Likesom fuglen, som selv lider ondt og bringer i nebbet

hver en munnfull den finner til ungene, før de kan flyve,

således har også jeg hatt uttallige søvnløse netter.

(...)

Livet er kostbart; det veier dog mer enn alt hva man sier

Ilions praktfulle by har eiet av herlige skatte.

Slik snakker en bitter mann i full identitetskrise. Den heroiske koden har spilt fallitt for Akillevs. Samme forbrytelse som han har brukt ti år på å hevne, er øvet mot ham selv. Gavene han tilbys, er brikker i et politisk puslespill, hule manipuleringer. De gjenspeiler ingen reell dåd. Akillevs har hatt et styrende prinsipp i livet. Det har han ikke lenger. Da kommer frykten for døden. Og døden er den store absurdist, heller ikke den skjelner, heller ikke der får man som fortjent. Om livet skal risikeres, bør grunnene være gode. Det har de sluttet å være.

 Så Akillevs blir på stranden. Akaierne lider store tap. Akillevs slektning/venn/elsker Patroklos (stryk det som ikke passer) vil hjelpe landsmennene, tar på seg Akillevs' rustning og går i krigen i hans sted. Snart blir han drept av Hektor, trojanernes prins og største helt. Ved nyheten om Patroklos' død kaster Akillevs seg igjen ut i kampene.  "Da tar jeg min dødslodd", sier han først, han som ville leve bare noen dager tidligere. Han er nå som et dyr eller en maskin. Han jakter ned en av kong Priamos' yngre sønner, Lykaon, som ber for sitt liv. Akillevs svarer:

Dø da, min venn, også du! Hvi klynker du så i din dødsangst?

Også Patroklos er død, og mot hans er ditt manneverd ringe.

Se på meg selv, hvilken kjempe jeg er, hvor skjønn og hvor kraftig.

Edel av byrd er min far, og min mor er en herlig gudinne.

Dog, også jeg skal visselig dø og kues av skjebnen.

Akillevs dreper Lykaon. Det er ingen grunn lenger til å la ham, eller andre, leve. Akillevs har forsøkt å leve prinsippielt, ikke akseptere en vulgarisering eller fordreining av lovmessigheten i livet - og dermed har han indirekte forårsaket Patroklos' død. Balansen der krigeren belønnes når han seirer, aksepterer døden når han ikke gjør det, er forrykket. Den opprinnelige brutaliteten, som tross alt var styrt av rudimentere regler, viker for kaoskreftene, anarkiet. Det finnes ingen prinsipper og ingen mål.

Stilt overfor Akillevs nye blodtørstighet, ser vi også at det selv i den menneskefiendtlige trofétankegangen som har styrt heltenes liv, finnes en slags hyperpragmatisk humanisme. Det tillot en far å løse ut et barn, om det ble tilbudt tilstrekkelig vederlag. Når trofésystemet faller, faller mye med det. Snart har Akillevs også jaktet ned og drept Hektor, etter en durabelig tvekamp, og i strid med skikkene nekter han å gi liket tilbake til trojanerne. Han har steget ned i et fortumlende mørke som ikke heves før han møter Hektors far, kong Priamos, i den mektige siste sangen i eposet, og finner en ny menneskelighet nettopp gjennom sorgen. De to mennene gråter sammen, Priamos for Hektor og Akillevs for Patroklos:

Gudene spant det jo inn i de usæle menneskers livstråd

at de må leve i sorg. Selv kjenner de ikke til kummer.

Som sagt er sorgen den mest slående følelsen i Iliaden, den er et sterkere nærvær enn kampgløden.

Det appellerer veldig til meg at noen vil skrive om dette, vil legge vekt på det følsomme og allment menneskelige i "Iliaden". Jeg bare ser ikke helt noen grunn til å velge bort Akillevs eller avfeie ham. For selv om han er den drapsmann han er, er han også den fremste katalysatoren for krigerens tvisinn, for dragningen mellom idealet, mot og styrke og villighet til å risikere døden, og det andre, venner og kjærlighet, alt som gjør at livet er så vanskelig å slippe. Og så er det nå slik at i 2 700 år har Akillevs vært en skikkelse som ikke lar seg skubbe til siden uten videre. Det er ikke lettere nå.

Vi må videre. Det synes å være mantraet de siste dagene. Nye generasjoner skal kunne ta til seg tekstene i Bibelen. De skal ikke filtreres gjennom for mye gammelmodighet. Derfor er "fader" blitt "far" i den nye oversettelsen, "pike" til "jente", "liflig" til "deilig". Å være direkte virker å ha vært viktigere enn å være nyansert og spesifikk. At Bibelen blir gjenstand for en kritisk ny- og nærlesning, med utgangspunkt i de greske og hebraiske grunntekstene, er klokt og riktig. Men det er grunn til å stusse når så mange ord anses som uforståelig og umoderne.

Må man forstå alt, alltid? Gjør det noe at gamle tekster bevarer et slør av mystikk? At de rommer termer som ikke peker til noe i vår tid, men har en spesifikk historisk betydning? Er det ikke bare fint for leserne å tøyes litt?

Jo, tenker jeg. Nei, tenker øyensynlig Bibelselskapet. Teolog og oversetter Anders Aschim sier til Aftenposten at de har lett etter alternativer for beskrivelser av åndelige fenomener, som "frelse", som ikke har en sterk forankring i talespråket. Men en slik tilnærming tar ikke høyde for at vi trenger et språk også for det vi ikke snakker så mye om i det daglige. Ellers kan man fort ende med å bli vag, fordi de mest lettfattelige ordene ofte ikke er de mest presise, og forflatende, fordi språket med det får færre ord og ikke flere. Det er et skimmer av nyanser også blant tilsynelatende synonymer. Å sette tilgjengelighet som hovedmål har en pris.

I barnlig overmot leste denne journalist både Ibsen og Thackeray i barneskolealder. Ta mitt ord for at mine lesninger ikke var spesielt sofistikerte. Jeg leste "Rosmersholm" som en skvær kjærlighetshistorie og ble litt forvirret da det ikke umiddelbart gikk an å gjøre det samme med "Vanity Fair". Selvsagt ville mitt voksne jeg tolket bøkene langt bedre. Men utvidet også tiåringen, nettopp ved å utfordre. Det er ikke nødvendigvis noe mål at en lesning, eller et liv, for den saks skyld, skal være så lett som mulig.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 22. oktober 2011)

Men det underlige er likevel ikke at Nordens ypperste filmer handler om mørke temaer. Det underlige er at de handler om denne typen mørke.

For at en film skal ha dramatisk nerve, må den ha en uro i bunn, en utilfredsstilt lyst. Det må være en streben der.

Men det er bemerkelsesverdig at man i bugnende land som våre først og fremst føler behov for å la motstanden være så utvendig, så konkret, så tradisjonell. Påfallende mange nordiske protagonister, trolig langt flere enn i befolkningen som sådan, har vokst opp med et bristende fundament under føttene. Men hva med alle de som har hatt en stabil plattform av velferd og veltilpasset familieliv? Som det ikke er blitt begått noen urett mot? Også de finner mørke toner når de beveger seg nedover på skalaen med den mentale venstrehånden. Ville det ikke være vel så djervt av filmskaperne, vel så relevant, å gå oftere inn i situasjoner der årsakene til uroen ikke er like håndfaste? Det er som om vi ikke tør å ta innover oss at vi globalt sett er en overklasse, og at problemene våre er overklasseproblemer.

Usikkerheten til de fleste unge skandinaver i dag vil, snarere enn en bristende barndom, være knyttet til valg og identitet i en verden som tilbyr mangfoldige muligheter for seier og nederlag. De står i en stadig kamp for å få, og beholde, jobber, venner og livsledsagere. De kan velge seg ut av en utilfredsstillende situasjon, eller selv bli valgt vekk om de ikke strekker til. Kriser fødes av slikt. Det skjer smertefulle, skjellsettende og interessante prosesser når mennesker er relativt traumefrie og har sine grunnleggende behov tilfredsstilt - og så med uvørne hender skal forme det eneste livet de kommer til å få.

Ikke at det er lett å lage film av sånt. Eksistensielle spørsmål som for mange vil oppfattes som luksusproblemer, må turneres klokt for å fremstå med tilstrekkelig dybde. Selv Lars von Trier klarte ikke å skape nok dynamikk i "Melancholia", der den privilegerte Kirsten Dunst lider av en depresjon som ødelegger relasjonene i livet hennes. Av de nominerte filmene var Danmarks "Sannheten om menn" en snedig komedie om mannlig etableringsangst, men som ble for overfladisk. Faktisk var Norges "Oslo 31. august" den filmen som føltes mest nær og oppdatert. Den handler da også egentlig ikke om narkotikamisbruk, men det å forholde seg til dårlige avgjørelser og ambisjoner det ikke vil være mulig å nå.

Julingen og brennevinet vil nok ikke forsvinne fra skandinavisk film. For det første fordi det ennå blir tydeligere og mer tilgjengelige filmer av å sette en hovedperson opp mot et miljø eller en familie snarere enn opp mot seg selv. For det andre fordi det alltid vil være en uimotståelig fristelse for filmfolk å sette vedtatt store skuespillere til å gomle seg gjennom kulissende som utagerende fylliker. Så lenge de dysfunksjonelle familiene er såpass filmatiske, kommer vi til å se filmer om dem, om og om igjen.

Fra Pernilla Augusts "Skyggesiden".

Teksten stod på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 21. oktober 2011.

Lite visste jeg at Glypoteket hadde såpass mange statuer av Auguste Rodin, hvis verk har gjort uutslettelig inntrykk på meg siden første gang jeg så dem live i Paris i 2001. Enda mindre visste jeg at denne statuen faktisk forestiller Francesca da Rimini og Paolo Malatesta, kjærlighetsparet som Dante møter i helvete i begynnelsen av "Den guddommelige komedie". Passasjen der Francesca forteller historien deres til Dante og forklarer hvorfor de er dømt til fortapelsen, er blant dem jeg har brukt og sitert hyppigst siden jeg leste verket første gang. Her kom anledningen på marmorfat til å spore det opp igjen, lese det på nytt, sitere det på nytt.

Som kjent er Inferno, i alle fall for moderne lesere, den mest spennende og levende delen av Dantes komedie. Side om side pines og brennes store forbrytere og tilsynelatende mer tilfeldige misdedere som ikke virker spesielt syndefulle, verken på Dante eller leserne. Særlig Francesca og Paolo gjør inntrykk på Dante, som møter paret i den andre helveteskrinsen, der de piskes rundt av evigvarende stormkast og aldri får hvile seg. Francesca var gift med en langt eldre mann, men forelsket seg i svogeren sin, Paolo. De ble oppdaget av den sjalu ektemannen, som drepte dem begge, og endte i Helvete. Men det er så vakkert når Francesca forteller om hvordan hun og Paolo oppdaget at de var forelsket i hverandre, en dag de satt og leste en ridderroman om den like forbudte kjærligheten mellom Lancelot og Guinevere:

"Men vil du vita kor vår brann omsider

fekk nøring av det første vesle drag

så skal eg tala, med' eg græt og kvider.

Vi las til lyst og tidartrøyt ein dag

om Lancelot, som trylt av elsk laut svarme.

Uskuldig, einsleg sat vi to i lag.

Tidt augo såg i augo, ljuve, varme,

alt med vi las, og ofte rodna kinnet.

Men brått eitt stelle rådde på oss arme:

'Då første smil han såg på lipper linne,

han kyste dei. Til elskhug var han lagen' -

då kyste han, min følgjesvein her inne,

skjelvande, mine lipper der i hagen.

Oss dåra boka, diktaren oss dåra.

Og ikke las vi meir, vi to, den dagen".

Francesca og Paolo er dømt og fortapt fordi vi er i en verden som man tenker seg lagt opp etter en guddommelig plan, nøye utmalt og balansert, der alt har sin tilmålte plass. De som straffes, er ikke nødvendigvis de som har stjålet eller drept, men alle som har satt seg ut over dette, brutt ut av sin rolle, på forskjellige vis vært egenrådige og selvhevdende i stedet for fromme og ydmyke, gjennom å bryte sakramenter eller sette seg ambisjoner utover hva et menneske skal ha. Det siste er tilfellet med Odyssevs, som Dante møter dypt nede i helveteskrinsene. Odyssevs forteller at han allerede dagen etter at han vendte hjem til Ithaka, i scenen som avsluter "Odysseen", dro ut igjen for å finne verdens ende. Målet var å se mer av verden, vite mer om den. I det som kanskje er den mektigste, mest storslagne passasjen i hele verket, sier han:

"... då kunne ingen elsk til gamle far,

til son min, og til ho eg måtte valde

mest sorg og stendig i mitt hjarta bar,

døyve den gir som hadde på meg falle

å lære kjenne rett den vide verda,

og mannsens lastar, mannsens dygder alle.

Ut på det opne havsens djup gjekk ferda,

på eitt skip berre, med ein handfull menn

som modig enno torde med meg vera.

Til Spania og Marokko, smått om senn,

til øyan' kom vi, og til båe bardar

som dette havet vaskar imot enn.

Gamal og støl var eg, som mine karar,

då mot det tronge sund vi siglde på

der Hérakles har reist opp sine vardar

at hit og berre hit tør ferda gå.

Om styrbord seig Sevilla under tåka,

om bakbord Ceuta, då eg tala så:

'Å brør, som hundre tusen fårar råka,

de kom hit vest! Det enn vi har tilbake

av sanselivet, stutte aftanvoka

de vie no til store røynetaket!

Det ligg ei verd der sola går i kav,

der ingen bur: beint dit går leia rake!

Hugs dykkar ætt! De gløymer ikke av

at ikkje vart til dyreliv de fødde,

men gjævt til granskings dåd på land og hav!'

Så kommer en gudesendt storm og senker skipet. Odyssevs, som hadde villet nå det "jordiske paradiset" som er på toppen av Skiringsberget i komediens andre del, et sted ingen levende skal nå, blir prompte hindret i foretaket.

Nettopp på grunn av Francesca og Odyssevs, hvor forskjellige de enn er, er Inferno stedet der lesere som oss som regel finner personlighetene som gjør størst inntrykk. Her er autonomiene, karakterene, de som har noe de vil og må på egenhånd, som har vilje og initiativ. Mot dem blir helgenene i Himmelen, som sitter og himler med øynene opp mot det guddommelige og nærmes viskes ut av lyset og musikken som gjennomstrømmer alt, ulidelig kjedelige. Francesca og Odyssevs er kantete og feilbarlige og menneskelige. Nettopp dette er noe av det interessante med å lese Komedien: Det minner om at denne integriteten ikke er noe selvfølgelig ideal, at det har vært andre tider da det å ville styre sitt eget liv og følge sine egne ønsker er blitt sett på som noe daddelverdig og ikke noe å beundre eller etterstrebe.

Odyssevs-sangen er kanskje den flotteste. Men det er noe eget i sangen om Francesca. Den er ømmere, på en måte. Odyssevs er sterk, en leder, en alfamann, en som risikerer og ofrer for sine ambisjoner. Francesca er mer passiv: En vanlig jente som råkes av denne store rystelsen: Kjærligheten.

 Det er en streng mellom Dantes dikt og Rodins statue. De står så godt til hverandre. Rodin var som kjent svært fascinert av Dante: Hovedverket "Helvetesporten", der "Tenkeren" har en sentral posisjon, er en tolkning av Inferno. Og han forstår materialet sitt så godt, tenker jeg. I Dantes helvete piskes de ulovlige elskerne som nevnt rundt av et stormvær. I Rodins statue er de også spente, kjempende, fryst fast i en kamp de ikke kan vinne, mens de klamrer seg til hverandre. Plansjen på Glypoteket fortalte om hvordan menneskeskikkelsene til Rodin blant annet skilte seg ut ved å være i dialog med materialet de var hugget ut av, og slik sett danner en slags diskurs med sin egen kunstneriske form. De forsøker å albue seg ut av marmoren, men slukes liksom av den. Det gjør det hele dirrende og levende. Og det kler vel knapt noen så godt som det kler Francesca og Paolo.

Francesca og Paolos romanse ligner Lancelot og Guineveres, som de leser om, i at den er forbudt og fører ulykke med seg. Men der Lancelot og Guineveres forhold er ødeleggende, bringer vonde egenskaper frem i dem og fører til en fatal borgerkrig, er denne forelskelsen ikke destruktiv. Den er bare fryktelig risikabel. Francesca og Paolo risikerer, og får, død i jordelivet og fortapelse i det neste. Likevel gir de etter. Anstrengelsene er forgjeves. Det som trekker dem mot hverandre, trumfer alt. Historier om slike store kjærligheter har blitt fortalt tusenvis av ganger, ofte på svulstigst tenkelige vis, men det er noe i dette som gjør at det bærer. Det er en overgivelse, en svikt, i diktet og statuen som er så rørende.

 Glypoteket hadde også et eksemplar av et av Rodins mest berømte motiver, "Kysset". Den særs informative plansjen kunne fortelle at også dette var ment å forestille Francesca og Paolo, i hagen, med boken, før de havnet i helvete. Den ser slik ut:

Nå: Hjem igjen.