Julianne Hough: ER Helena Bonham-Carter fra halsen og ned og nyfønet Duran Duran-medlem anno 1986 fra halsen og opp.

Karolina Kurkova: Klassisk eksempel på hva motebloggerne Tom og Lorenzo ynder å kalle en "frankendress", også kjent som kjoleschizofreni. I øyeblikket er den kaotiske, kreative venstre hjernehalvdelen i ferd med å ta knekken på den stringente høyre. Mer making sense som psykologisk symbolikk enn som mote.

Kate Mara: Dette er det som havner på catwalken når du gir "Project Runway"-designerne i oppdrag å lage en kjole utelukkende av materialer de finner i en frisørsalong.

Katie Holmes: Pent, upåklagelig smakfullt, påfallende jomfruelig, en smule formløst, sikkert effektiv for å få mannlige gjester til å prøve å forestille seg hva de hadde følt om de stod oppe ved alteret og så dette komme glidende mot seg.

Katy Perry: Sånn ja. Fesjået/sirkusmanesjen som er The Met Gala er skapt for kvinner som Perry, som ikke nøyer seg med å være rockestjerne eller keiserinne eller goddamn Gud men går for alle tre på en gang. 

Litt skuffende skovalg til all den overdådigheten, men dette er hylende morsomt og deilig stormannsgalt. Kjør på, Katy.

Kelly Osbourne: Den som først coinet uttrykket "gammel tante med lilla hår" visste vel knapt at Kelly skulle prøve å gjøre det in mange år senere. 

Og Kelly, underskjørtet ditt holder på å smelte. Håper du har skikkelig undertøy på deg.

Kerry Washington: Dorian Gray-kjole. Ser ut som en blomst forfra - i litt for stor grad, de fjollete hoftekronbladene tatt i betraktning - men enten engeleaktige Kerrys eller designer Vera Wangs sanne, mørke jeg lekker ut på baksiden. En slags sjelelig diaré.

De sorte hanskene var et inspirert valg og gjør antrekket noe mer edgy, men jeg skulle ønske puppenettingen ikke hadde vært der.

Kim Kardashian: Mammaklær er notorisk vanskelige å vurdere. Formen her er fin (på innsiden også, får man håpe), men blomsterengmønsteret er litt voldsomt på så mye stoff. Det er noe med bulende blomster som er og blir litt LSD-tripp-aktig.

Blikket til Kanye skriker om hjelp.

Kirsten Dunst: Tenk at en het kjærlighetsaffære mellom en pytonslange og en teddybjørn kan frembringe noe så kult.

For det er kult, er det ikke, selv om det er ganske forrykt samidig? Jeg synes, litt mot bedre vitende, hun utgjør en slående figur, og fargen er nydelig til henne. Men jeg skulle ønske hun og de andre ville legge vekk den der tørre, mørke nittitallslebestiften som får munnen deres til å se ut som et sår midt i ansiktet.

Kristen Stewart: Faen ass, jeg er så opprørsk og ukonvensjonell atte, og jeg markerer min uavhengighet ved å gå i et idiotisk antrekk som gjør opprør mot tradisjonelle skjønnhetsidealer ved å gjøre lårene mine enorme og puppene mine ikke-eksisterende. Ikke har jeg tenkt å smile heller, for tenk. Ta den, Hollywood.

Kylie Minogue: Noen tror at "enkelt" gir gratis overgang til "elegant". Første ubestridelige bevis på at dette ikke stemmer: Stiv papirkjole på dame som har slått seg opp på å være flørtete og skjelmsk og sporadisk stønnende. Kvinnen bak "I Should Be So Lucky" så mer ut som seg selv i det hun hadde på seg dagen før.

LeeLee Sobieski: Uttrykket "Heroin chic" fikk plutselig en helt ny dimensjon.

Leslie Mann: Det var en grunn til at Jackson Pollock sluttet som moteskaper og ble billedkunstner i stedet.

Kul silhuett, da.

Lily Collins: Himmel og Stillehav. Du vet det credoet til Coco Chanel, det om at før du går ut skal du se deg selv i speilet og ta av to ting? Dette er et av tilfellene hvor Lily burde sett i speilet og tatt av seg et sted mellom 25 og 30.

På den annen side: Hvem har ikke ønsket et indre bilde av hvordan Punky Brewster ville sett ut i de mest ufordragelig rebelske tenåra?

Linda Evangelista: - Lille speil på veggen der. Hvem er vakrest i landet her?

- Du. I 1632.

Madonna: Dette er selvsagt fullstendig beyond, det er hit du kommer om du ser veiskiltet "varsko: vulgaritet ti meter lenger frem" og trykker gasspedalen i bunn. Det er for desperat for min smak, det roper ER JEG IKKE SEXY FÅ LYST PÅ MEG så høyt at jeg får tinnitus. Samtidig er det umulig å benekte at det er veldig henne og at det er veldig punk, og at Madonna i en skog av historieløse starlets med hjelpeløse leggings og påtusjet eyeliner markerte seg som en av ytterst få som hadde vært der, sett det, ligget med de sentrale personene og i det hele tatt visste hva hun drev med. Det må man respektere. Men samtidig ... 

ER JEG IKKE SEXY FÅ LYST PÅ MEG
 

Elle Fanning: Noen har latt være å høre på Mamma og gått amok med malerskrinet. Kjolemessig er det helt ok og ganske gøy. Ansiktsmessig ... 

Emilia Clarke: Hadde jeg hatt denne kjolen da jeg var på studentball på Blindern Studenterhjem og dro rett fra gallamiddag til nachspiel til Frognerseteren, hadde jeg følt meg fantastisk. Om jeg hadde vært invitert til årets gallahappening, der frenetiske oppmerksomhetshorer albuer hverandre vekk fra blitzregnet, hadde jeg ledd hånlig og bladd videre på kjolestativet. Det er anonymt pent og magesårfremkallende kjedelig, og med andre ord perfekt for Director's Guild Awards, eller et annet av de obligatoriske prisshowene som varmer opp for Oscar og som ingen bryr seg om.

Emily Blunt: Igjen pent og kjedelig, med tanke på anledningen. Legg plast over den, sett den i kjøleskapet og ta den frem ved en annen anledning, med andre øredobber til. Det er verd å understreke at dette er "kjedelig" på den dagen i året der kikkhull inn til stjernepupper blir møtt med et gjesp, fordi, vel ...

Emma Watson: Watson fikk memoet om enten-pupper-eller-lår-leveregelen. Enten-mage-eller-lår-memoet ble visst borte i posten.

Uten sverdhugget over midjen ville dette vært nydelig.

Eve: Resterustning fra "Xena The Warrior Princess". Og fordi det er den dama, og fordi hun er i ferd med å trekke det imaginære sverdet sitt og drepe meg, synes jeg det er noe litt kult ved det. Litt. Bittelitt.
 

Florence Welch: Lett å forveksle, disse greiene. Metropolitans årlige ball. "Game of Thrones"-audition. Alle kunne gjort den feilen.

Ginnifer Goodwin: Det er den skumleste pandabjørnen jeg har sett noen gang. 

Fint fra knærne og ned.

Gisele: Fra verdens-største-supermodell til mora-di-på-dansegulvet med én eneste lite pose.

Kjolen er imidlertid betryggende/alarmerende lite moderlig.

Greta Gerwig: Idet øyeblikket hun skjønner at fotografen jobber i Åndenes Makt og faktisk kan se henne, eller i alle fall fornemme henne, skjønner hun også at han ser, eller fornemmer, at det der er utringningen til en nittenårig groupie kombinert med morgenkåpen til en femtiårig horoskopleser, og at hun nok kunne trengt å sove litt lenger i dag.

Gwen Stefani: Dette er dét som gjenstår når du har vært et moteikon i femten år og er utslitt av stadig å måtte finne noe grensesprengende å gå med for at disse magasinforsidene skal fortsette å melde seg. Til slutt lukker du øynene, griper tak i lakenet ditt og den nærmeste søplesekkrullen, knyter det til som best du kan og sender en liten bønn til oven om at de vli bite på nok en gang og at fashionista-creden vil øke enda litt. 

Gwyneth Paltrow: Tja. Tjo. Den mest konkrete innvendingen jeg har å komme med, og den er ikke spesielt konkret, er at det er noe med denne kjolen og denne looken som får meg til å tenke på syttenårige jenter med Louis Vuitton-veske på t-banen ned fra Holmenkollen som roper noe baksnakkende inn i mobiltelefonen om en eller annen like baksnakkende klassevenninne og bruker "hun" i objektsform. Guilt by association er også guilt. 

Hailee Steinfeld: Henrivende. Jeg skrev visst et eller annet om at tendensen til å sette en sikkerhetsnål på et vilkårlig sted på kjolen og tenke at nå er jeg skikkelig punk var en tendens fra helgens festiviteter som ikke kunne bifalles. Men det stiller seg helt annerledes når det er hundrevis av sikkerhetsnåler og når de danner nusselige små eksplosjoner på en ellers søt og klassisk kjole. Fint avstemte accessoirer. Fjortisen er nattens dronning.

Heidi Klum: Det der er et nydelig drapert skjørt. Det er også Marchesa, hvilket impliserer nærmest a priori at den er overarbeidet, og, i dette tilfelle, at både Klum og Ashley Greene ser ut som om de er på vei ut i en eller annen pastellfarget Lady Lovely Locks-krig (og har vært opptatt av å beskytte mage- og brystregionen og lite annet). 

Merk: De skal ikke til samme krig som Eve. 

January Jones: Knasende intetsigende. Januarys innbitte korstog for ikke å bli assosiert med Betty Draper og hennes feminine femtitallsgarderobe ser også ut til å få henne til å flykte panisk fra alt som kan kalles pent. Og øynene hennes ser ut som om de gjør vondt.

Jennifer Lawrence: Jeg har en svakhet for glad enke-looken. Det søte lille sløret gir henne det der skjelmske, jeg-sørger-ikke-egentlig-altså-uttrykket og kjolen er nett og forseggjort og flatterende og upåklagelig begravelsessexy. Men den lengden er og blir diskutabel. 

Jessica Alba: Min hylende mangel på XY-kromosom er muligens et handicap når Albas spesielle skole av anonym-sexy skal vurderes. Dette et skinnhylster med cutouts og jeg sover om ti sekunder

Jessica Biel: Jeg orker ikke prøve engang. Det er bare å innse at jeg aldri kommer til lå skjønne hva hun tenkte da hun så seg i speilet og sa til stylisten at "jeg går for denne".

Kanskje at dersom minus og minus blir pluss må stygt og stygt bli pent. Kanskje ... Nei. Jeg gir opp.

Jessica Paré : Kom igjen, alle sammen! Ta i nå! Nå renner påskegodtet av dere! En siste gang! Å-en-to-tre-fir, å-en-to-tre-fir. D'er bra!

Alexa Chung: Vil du også bli stilikon og få en Mulberry-veske oppkalt etter deg? Makramé og bestemortruser, baby.

Allison Williams: Alle må velge det som passer best for dem selv, men om den eneste kjolen jeg hadde var blitt spedalsk, ville jeg heller blitt nedi den oljepytten.

Amanda Seyfried: Dette er Rorschach-testen fra helvete, men den funker på et snodig hippiegotisk vis. Jeg er svak for enkle, beskjedne silhuetter i kombinasjon med se-på-meg-prints, og jeg har en slags følelse av at en storøyet starlet i tyveårene ikke vil vise seg på årets mest ekshibisjonistiske fest uten å finne i alle fall én kroppsdel å blottlegge. 

Sånn ja.

Anja Rubik: Grease is the word. For halvtrashy for anledningen. Hva i all verden holder jakkeslagene på plass?

Anne Hathaway: Jeg vil også ha en glitrende kjole som sprekker opp og skaller av meg i akkurat riktig grad og proporsjon. Som annerledessexy se-på-meg-kjole er denne perfekt. Men det kan hende de struttende mansjettene er første skritt på veien mot Sunset Boulevard/Whatever happened to Baby Jane/I am great it's the pictures that got small-land.

Ashley Greene: Det dumme med virkelig å naile off with their heads-looken er at ingen tør å svare deg oppriktig på spørsmålet ser jeg tjukk ut i denne?

Stivt og lite flatterende. Og Ashley, gullet ditt drypper.

Ashley Olsen: Dersom det som har skjedd fem minutter før dette bildet ble tatt var at Ashleys erogene soner plutselig tok fyr, og noen i nærheten hadde et beleilig dusjforheng som ble kastet over henne for å kvele flammene, er dette et helt rasjonelt utseende. I ethvert annet tilfelle er det bare rart og uformelig. Og hun kommer til å tryne i den første trappen hun prøver seg på.

Beyonce: En kjøkkenulykke av en kjole. 

Blake Lively: Jeg kjenner ikke den latinske betegnelsen på det dyret som er i ferd med å sluke henne hel, men det er ganske stilig. Men toppen er for trang.

Cameron Diaz: Engelsklæreren til Luke Skywalker vil ikke se hologramtelefonen din oppe av sekken en gang til denne timen. 

Vakker farge. 

Cara Delevigne: Bare se. Ikke røre.

Chanel Iman: Jeg håper stripetrenden varer til jeg blir sytti. Dette har en deilig, avslappet chicness, med en svak eim av strand uten at hun er upassende kledd. Tror du den faller av om noen trekker i en ende på den sløyfen?

Chloe Sevigny: Jeg driter i hva du sier. Jeg har en halvtimes kontraktfesta lunchpause og jeg trenger en sigg nå.

Christina Ricci: Teamet for kvelden var "punk", hvilket har blitt gjentatt ofte (og ofte unnskyldende) siden mandag. Dette fikk en liten legion av damer som burde visst bedre til å finne frem nagler og sikkerhetsnåler og lime dem på kjoler der de ikke hadde noe å gjøre, eller male øynene sine til sorte flaggermusvinger  og ellers gå i det de ville gått i uansett. 

Takk derfor for Christina Ricci, som hadde vet til å ringe punkmor Vivenne Westwood og endte opp som en sparkepike fra det skotske høylandet, hvilket føles helt riktig. 

Coco Rocha: Jeg liker at hun virkelig, virkelig ser ut som et badass-kattedyr. Jeg liker ikke fullt så godt at det er genuint vanskelig å se hva som er foran og bak på henne.

Dakota Fanning: Det er faktisk stoff, og ikke Dakotas hud, og dermed er det heller ikke et stykke underlig knokkelstruktur som sees til venstre der. Søtt smykke, interessant konsept, men den typen skjørtelinning ser nesten aldri bra ut. Og det er noe med passformen og det tunge stoffet som gjør at henger på henne som en blysekk, muligens som ledd i en innfløkt styrketreningsrutine om er en vogue i LA akkurat nå. 

Diane Kruger: Akkurat nå, Vogue-redaktør Anna Wintours kontor:

"Kjære medarbeidere. Dere har utrettet mange bedrifter i de senere år. Dere fikk den gemene hop til å tro at støvletter med åpen tå ikke var absurd. Dere fikk dem til å tro at jeans dyttet ned i støvletter fikk dem til å se ut som Kate Moss og ikke et stolprende sett med lår. Dere fikk dem til å gå med kilehæler, internt kjent som vedkubber (hysj, hysj). Men denne gang har dere overgått dere selv. Dere fikk dem til å gå med gjennomsiktige skjørt.

Bonus til alle". 

Elizabeth Banks: Dersom Liberace hadde hatt kvinnelige groupies, og vært interessert i dem, ville dette vært den foretrukne snike-seg-ut-av-hotellrommet-looken. 

Terrorisme er showbiz. Terroraksjoner er laget for å fanges i spektakulære levende bilder og spilles i loop for et livredd publikum. Målstreken i Boston Marathon, som garantert ville ha kameraer rettet mot seg, kunne synes perfekt for slik mørk ekshibisjonisme. Men i Boston, ulikt i New York for snart tolv år siden, var kameraene så nær åstedet at de ikke bare fanget opp eksplosjonen, men også de umiddelbare reaksjonene. De som ser videoklippene fra mandag, ser også mennesker som etter noen lamslåtte sekunder springer til, løpere som løfter vrakgods unna for å komme til de sårede, politimenn som går i gang med å jobbe.

Det som er så ille, er at det er lettere å ødelegge enn å bygge opp, lettere å skade enn å reparere. En bombe eller et maskingevær kan drepe eller forkrøple mange på sekunder. Helbredelse kan ikke distribueres like effektivt. Det destruktive virker overveldende. Samfunnet virker for sårbart, for tillitsfullt. Slik er det lett å tenke.

Fred Rogers var særlig kjent for barneprogrammet ?Mister Rogers? Neighbourhood?, der han, kledd i forskjellige varianter av en særskilt betryggende cardigan, blant annet tok opp barns fobier og bekymringer. Ti år etter sin død kan det virke som om han igjen har klart å trøste tv-publikummet. For den som ser bildene fra Boston med sitatet hans i mente, kan vanskelig la være å legge merke til det: Den eller de som står bak terroren kan virke veldig sterk, men de som spontant går i gang med å rydde opp og hjelpe til, er langt flere.

Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 18. april 2013.

Voldsfantasi

Faith (Selena Gomez), Cotty (Rachel Korine), Candy (Vanessa Hudgens) og Brit (Ashley Benson) er fire dødelige cocktails av bevisstløs sexappeal og babyrosa bamseestetikk, som mest av alt i hele verden vil dra til Florida på spring break, et årlig vårslepp for dekadente amerikanske tenåringer. Men jentene er blakke. Cotty, Candy og Brit raner en lokal restaurant, og de fire setter nesen sørover.

I Florida blir de oppdaget av rapperen og langeren Alien (James Franco), som deler interessen for både bar hud og håndvåpen. Og det tar ikke lang tid før ferien utarter til en dataspillaktig voldsfantasi, iblandet surrealistiske, underlig hjemsøkende scener som den ved Aliens svømmebasseng, der jentenes nye bestevenn akkompagnerer på utendørsflygelet mens de alle stemmer i en inderlig coverversjon av Britney Spears' spilledåseaktige singel «Everytime». Til sist danser de rundt Alien med automatvåpen og rosa finlandshetter.

Psykopatisk og pikeaktig

«Spring Breakers» er noe så oppsiktsvekkende som en postmoderne film i 2013. Blandingen av det livsfarlige og det barnslige, det voldelige og det kosete, det psykopatiske og det pikeaktige, motsetter seg analyse fordi den ikke er kalkulert fra jentenes side, den bare er. De snakker med det største alvor om å reise ut og oppdage verden, Faith leter etter Paradis på jord, men det de snakker om med eksistensielt alvor er ikke annet enn flatfyll på stranda.

Verken jentene eller Alien virker som om de aner hvor liten deres egen horisont egentlig er. James Franco er en skuespiller som har det med å overtenke rollene sine, iblant blir uttrykket holdt og stivt, men her er han presist castet. Sakte skjønner den som ser på at Aliens tilsynelatende manipulasjoner ikke bare er spill. Han føler seg virkelig nær jentene som er like utagerende som ham. Han elsker å posere med våpnene sine, som en seksåring som vil vise hvor mange leker han har.

Såklart spekulativ

Heldigvis moraliserer ikke Korine over sine korttenkte hovedpersoner, selv om han har distansen de mangler. Satiren hans virker som en uintendert bieffekt. Han er såklart spekulativ, i at han appellerer til samme tabloide kikkerinstinkt som MTV-programmene som uten ironi går inn i samme verden, og får nøye planlagt PR på å ta uskylden på Disney-godjentene Gomez og Hudgens. Men heller ikke dét er hovedsaken. Ved hjelp av fotograf Benoît Debie skaper han en stemning, en fantasi i neonfarger og nattskygge, der impulser og et rastløst behov for å ha detgøy er det eneste som rår.

Alt dette er lett å se i «Spring Breakers» når du tar et skritt tilbake. Og så tar du kanskje ett skritt til og spør hva du egentlig har sett og hørt. Og svaret er: Pumpende bass. Ristende pupper. Mennesker som ikke sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge

.

NEW YORK (Dagbladet): Den bortkomne datter er vendt tilbake. Denne uken stoppet skuespiller Gwyneth Paltrow innom Williams-Sonoma ikke langt fra de treskyggede gatene på Upper East Side der hun vokste opp. Paltrows ærend var å promotere kokeboken sin, ?It?s All Good?. Kokeboken er foreløpig siste intervall i et intenst program over de siste fem årene der den disiplinerte Paltrow har forsøkt å skulpturere seg selv til generell livsveileder for de som ennå måtte famle i mørket.

På bloggen Goop, som hun startet i 2008, deler hun oppskrifter, reisetips og smått enerverende råd om hvordan hverdagen kan mestres og indre fred oppnås. Den første, spontane reaksjonen var hånlatter. At Hollywood-prinsessen og rikmannsdatteren Paltrow, med rockestjerneektemann i armkroken og en hær av assistenter i hælene, skulle belære alminnelige tidsklemmeforeldre, ble tolket som en tonedøv svanesang fra det førrevolusjonære Frankrike. At tipsene kom i tiden etter at finanskrisen hadde skylt innover USA og mange hadde andre ting å tenke på enn hvor på Manhattan de kunne finne den mest sofistikerte detox-smoothien, gjorde ikke saken bedre.

Backlashet fikk også et backlash. De sinte stemmene var så sinte at de som syntes det ble i meste laget følte for å heve sine. Beskytterne påpekte at det ikke er noen forbrytelse å være født til rikdom, og at det ikke er diskvalifiserende for å ha meninger om mat og klær. Og førstereisjenter til Manhattan syntes plutselig det ikke var så dumt med en restaurantanbefaling fra et bysbarn.

Den som leser Goop, blir slått av to ting. For det første at Paltrows begeistring for hoteller og restauranter, og lysten til å dele dem, virker sprudlende og genuin. For det andre at kritikerne hennes har et poeng, selv om det ikke er noen grunn til å glefse.

Paltrows utfordring er ikke at hun er privilegert, men at hun virker naivt uvitende om at resten av verden ikke er det. Det er at den erkeorganiske, luksusholistiske livsstilen hun ivrer for, kun er tilgjengelig for noen få ? og at hennes tenkte publikum er stort. Det er som om hun sitter på Versailles og får nyss fra omverden og spør i oppriktig undring: Kan de ikke spise kylling som tar ti timer å lage eller økologiske fullkornskjeks, da?

(Teksten stod på trykk i Dagbladet fredag 12. april 2013)

"Det gikk i oppfyllelse!"

Samtidig som Anne Hathaway natt til mandag grep Oscar-statuetten for beste kvinnelige birolle og hvisket disse neppe-helt-spontane ordene, rant internett over av skadefryd. Noen timer tidligere hadde Hathaway ankommet Oscar-utdelingen i en ungpikerosa Prada-kjole med noen infame sømmer, som skapte to buler i plagget akkurat der filmstjernens brystvorter var troende til å befinne seg. Snart var "Anne Hathaways brystvorter" en Twitter-trend. Publikumsmassene der ute, de som stjerner er avhengig av for å være stjerner, gledet seg ikke med Anne, men over at hun hadde dummet seg ut. Det så ikke pent ut.

I halvåret før Oscar-avdelingen var Anne Hathaway overalt. På hver råde løper, på annen hver magasinforside. Hun fortalte om hvordan hun hadde sultet seg for å spille Fantine i "Les Misérables", hvordan hun hadde klippet av seg håret, isolert seg, nektet å se kjæresten sin for virkelig, virkelig å kunne uttrykke Fantines smerte. Jo mer hun snakket, jo mer motvilje bygget seg opp mot henne. Det var åpenbart for allverden hva Anne Hathaway ville ha: Hun ville ha en Oscar. Og allverden syntes hun ikke burde ville ha det fullt så sterkt.

Fortjente hun forakten som plutselig ble henne til del? Selvsagt ikke. Det er ikke noe galt i å ha ambisjoner. De fleste har både mål, ønsker og drømmer for sitt profesjonelle liv. De fleste Hollywood-stjerner har jobbet for å bli nettopp dét. Alle har sett for seg seg selv som Oscar-vinnere, slik alle amerikanske senatorer står foran speilet og ser en president. Alle Oscar-nominerte skuespillere driver valgkamp. De gjør det bare bittelitt mer i det skjulte.

Hathaways feil var at ambisjonene hennes ble for synlige, for åpenbare, samtidig som de aldri ble uttalt, aldri innrømmet. Det skapte et inntrykk av at ambisjonene var alt hun hadde, at alt annet var et spill på vei mot målet. Jennifer Lawrence, som vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, bevarte sin spontanitet og umiddelbare keitethet gjennom hele sin kampanje. Hun ble bare møtt med varme gratulasjoner.

Anne Hathaways største synd var ikke å klare å være eller virke naturlig midt oppi all unaturligheten. Som synd er den ikke særlig stor. Men den gir kanskje grunn til å spørre om hun egentlig er en god skuespiller.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets Endelig fredag-seksjon 1. mars 2013)

Norah Jones: Om mellomkrigstiden tjente som inspirasjonskilde for flere av antrekkene under helgens glamourbouillabaisse - de mange smale stripemønstrene og geometriske linjene kunne tyde på dét - er dette inspirert av bygningene fra den gang da, og i for bokstavelig grad. Hun ser ut som en betongblokk. Kanskje hun skulle forestille en femme fatale som hadde lagt seg ut med mafiaen, og som en siste tjeneste ba om at det hun skulle bli innstøpt i før hun ble kastet på sjøen, i det minste skulle være designervare.

llia

Octavia Spencer: Nja. Ålreit. Veldig sosietetsfrue-iferd-med-å-bli-sjokkert-av-Treat-Williams i "Hair".

Olivia Munn: Ah, Marchesa. Georgina Chapman kan virkelig aldri få fingrene i et stoff uten å vri og brette det fire ganger mer enn nødvendig. Det mest interessante her er å se hvordan interiøret på Nationaltheatret gjør seg i menneskeform.

Queen Latifah: Rent og flatterende, men hun mangler bare et slør, en blomsterbukett, en skulende brudepike og en hulkende mor bak høyre skulder. Og det skal mer til enn litt rebelsk sort neglelakk for å fjerne den assosiasjonen.

Reese Witherspoon: Omsider hadde Fjällreven skjønt at polarsoveposene deres burde bli en anelse mer figursydde for å appellere til the bold & the beautiful.

Puppene hennes ser ut som om de ligger i et toastjern.

Renee Zellweger: Alltid når jeg ser Renee Zellweger på fest får jeg en følelse av at hun er rasende på ribbena sine. Her jobber hun som en heltinne for å gjøre underhudsfettet og overhudskjolen så tynne og stramme som menneskelig mulig. Men så har hun dette irriterende skjelettet som alltid er i veien, og samme hvor mye hun presser mot det, blir det ikke smalere.

Sally Field: Skjørtet er nydelig, men jeg tror hun ville tjent på en mer strukturert og mindre drapert overdel. Og slike halser gir t-skjortevibber samme hvor karattette diamanter du henger i ørene. Dette er knapt minneverdig, men det er gledelig at hun klarer å være fjellsikkert age-appropriate og likevel finne en måte å leve ut sin indre Scarlett O'Hara. 

Salma Hayek: Nefertiti goes to Hollywood! Dette er staselig, men det er også innmari tungt, med ti kilo fløyel og førti kilo gull å slepe med seg rundt på fest. Salma, kjent som en iherdig og ambisiøs arbeidshest innad i bransjen, har giftet seg med en milliardær og multippel motehuseier, og har gått inn for å være et vakkert utstillingsvindu for blinget hans med imponerende energi.

Sandra Bullock: Meh. Gardinhår. Bestemors blondeduk. Lite gjennomtenkt videreføring av motebransjens smått desperate, nå-kommer-vi-snart-ikke-på-mer-trend med gjennomsiktige skjørt som stakk hodet såvidt opp over vannflaten for et års tid siden før den klokelig dukket under igjen.

Stacey Keibler: I den grad det finnes nette brynjer, er dette én. Halsen minner meg litt om treningstopper, noe som er uheldig, men dermed også om at Keibler, før hun ble George Clooneys spesielle venninde, var best kjent som profesjonell wrestler, noe jeg merker jeg elsker litt. Ellers synes jeg dette er deilig jazzage, der de metalliske buene henger som smykker rundt kroppen på henne. Fint også med de myke bølgene i håret mot det antydet krigerske i kjolen. Jeg tror hun vil kunne drepe meg på en veldig sjarmerende måte.

Zoe Saldana: Spesiallaget for gallaer som foregår i sølepytter, nettopp anvendt til nevnte anledning. Huff. 

Jennifer Lawrence: Jeg er ennå litt usikker på om det var Jennifer Lawrence som hadde på seg Christian Dior eller Christian Dior som hadde på seg Jennifer Lawrence. Tryningen i trappa opp på scenen viste med all tydelighet at haute coutoure ikke er for pingler.

Når kjoler står på agendaen (oscar-, galla-, brude-) har forståsegpåere det med å ytre ordet marengs med en mine som om de snakket om sigarettsneiper. Denne kreasjonen er marengs så det holder, men også en påminnelse om at marengs jo er noe vi liker. Den avrundede, nesten organiske formen gjør at den bevarer egenarten, strukturen (som kommer dårlig frem på bildet) gjør at det er en originalitet i enkelheten og sikrer at dette blir noe mer og annet enn en parodi på en prinsessedrøm. Og dessuten ...

... så er dette godt, gammeldags nydelig.

Jessica Chastain: Flere av damene i går så ut som en slags art deco-søyler, og Chastain var en av de smekreste sådan. Hun er skjønn, og får meg til å tenke på Chrysler-bygningen og gamle jazzplakater. De rette linjene snor seg fint rundt timeglasset jeg ikke visste hun hadde - og som nok er meislet til med et visst ubehag for hovedpersonen: Da hun beveget seg over scenen søndag kveld var vinkelen mellom midjen og hoften omtrent nitti grader og vitnet om holdin-undertøy av det despotiske slaget snarere enn noen velvillig skaperhånd.

Og så hører det visst med privilegiene ved å være Oscar-nominert å kunne forlange en kjole som matcher håret ditt eksakt. Det privilegiet hadde dessverre ikke ... 

Kelly Osbourne: ... eller dragdronningen som har myrdet Kelly, gjemt liket i fryseren og tatt plassen hennes i Osbourne-familien uten at noen har merket det. Skjørtet er nydelig, men enhver ung dame burde stoppe opp og tenke seg om i møte med en kjole som kommer med sine egne, innebygde valker. Alle stroppene skaper uvegerlig et inntrykk av surret skinkestek. Det hele var bedre sett bakfra.

Forresten: Hva i all verden gjorde hun der, egentlig?

Kelly Rowland: Med noen kjoler er problemet ikke så mye kjolen selv som at den sitter på feil person. Dette er egentlig antrekket til en kvinne med legger som en giraff, hofter som gresstrå, og pupper som assymmetriske suppetallerkener.

Kerry Washington: Klokt av Kerry å gå for noe mer tradisjonelt/mindre sinnslidende enn denne skapningen, men dette bikker i brudepikeretning, og rosa og beige var aldri noen god match. Og den eneste funksjonen til det triste sleppet er å bli trampet ned,

Kristen Stewart: Stakkars, krykkebundne Kristen har både brukket benet og fått en sjelden variant av psoriasis. I tillegg er visst fyllet hennes i ferd med å tyte ut. 

Kristin Chenoweth: Det var silhuetten sin! Nydelig fra bysten og opp og midjen og ned. Men hvite flammer er noe som skal spraymales av gangstere på biler og ikke av designere på kjendiskropper.

Maria Menounos: Troféhustru-barbie!

Melissa McCarthy: Diskvalifisert etter å ha blitt påmeldt på falske premisser. Dette er ikke en kjole, det er en pysj.

Nancy O'Dell: Vertinnen ved Sydneys største badeland har funnet ut at badedrakt + oppklippet flytemadrass = gallakjole. Denne funksjonelle ideen kommer snarlig til en TvShop-sending nær deg. 

Naomi Watts: Om jeg må velge hvilken elitesoldat fra en annen galakse jeg må underkaste meg når romvesenene invaderer, tar jeg Naomi Watts fremfor Halle Berry. Om menneskerasens nye despot påtvinger sine nye undersåtter å kle seg som den nye herskerklassen, er det like greit at vi ender opp i som slike skimrende slanger av sølv og vann. Overdelen er helt klart fullstendig schizofren, men jeg heller mot at tvesinnet kommer til uttrykk på en kul måte.

Nicole Kidman: Dette er ikke en kjole, det er en lekkasje fra Ekofisk. Frederic Hauge er på tråden til departementet as we speak.

Adele: Kledelig og kjedelig. Pent snitt til henne. Når slikt glitrende kjolestrøssel ser for tilfeldig ut, eller er festet på for tynt stoff, er det fort gjort å gå fra ornamentikk til rusk. Dette her faller et illevarslende sted midt imellom.

Amanda Seyfried: Det foretrukne valget til enhver mondén ung kvinne som vil at ingen i hele verden skal huske at hun var på Oscar-utdelingen.

Amy Adams: Til alle gjenbrukere der ute! Dere vet de gamle, hvite bh'ene i skapet, som dere har hatt to år for lenge og vasket femten ganger for mye, én av dem sammen med den snikende sorte sokken? Om dere samler opp omtrent femten tusen sånne kan dere sy deres egen Oscar-kjole. Og husk for all del: Ekte idealister fnyser av noe så dekandent som frisører.

Anne Hathaway: Hadde Anne visst at kjolevalget, som ifølge ryktene ble foretatt i tolvte time, skulle avføde tre Twitter-kontoer som utgir seg for å representere "Anne Hathaway's Nipples", ville hun nok heller nikket til sin mangeårige motementor, Valentino.

Likevel har jeg lyst til å være kontrær her. Med unntak av de diabolsk plasserte bystesømmene, som muligens vitner om en skjødesløs (eller ondskapsfull) skredderjobb i siste sekund og gir inntrykk av brystvorter i givakt der det ikke er helt sikkert at det er noen, er denne Prada-affæren en chic liten sak. I månedene som førte opp mot Oscar-utdelingen var Hathaway stadig å se i kjoler som så ut som tvangstrøyer eller som om de burde kvalifisere for en. Å gå for noe rent og enkelt til anledningen der du kommer til å posere for bildet som vil bli brukt i Oscar-annalene og Wikipedia-artikkelen din, virket klokt (virket klokt, altså), smykket er nusselig uten å være puerilt og man visste jo det måtte være noe muffens med ryggen når fronten var så sjokkerende tekkelig. Og voilà. 

Skjelmsk. Og skjønt.

Men den Audrey Hepburn-vibben virker like spontan og naturlig som takketalen hennes. Dvs. ikke.

Catherine Zeta-Jones: Xena the Warrior Princess: Live from Las Vegas. 

Charlize Theron: Dette er sånt som for motejournalister til å bli blanke i øynene og skrive "gjennomført" og "feilfritt". Og det er det. Dette er øredøvende smakfullt. Men det som er feilfritt kan også virke litt antiseptisk. Og hun ser ut som om man kan skjære seg på henne.

Jo, én feil: Peplum-moten må snart sykne hen og dø. Dette lille forkleet gjør ingenting annet enn å skyve "knekken" i antrekket tredve centimeter ned, i stedet for i midjen, der den burde vært. Ellers er det fullendt, på den der litt kjølige måten.

Giuliana Rancic: Tvangstrøyekjole, igjen. Interessant at det er lårene hennes og ikke armene som tydeligvis trenger å bli surret fast.

Halle Berry: En av verdens vakreste kvinner er dessverre også en av verdens insisterende vulgære kvinner, og Halle har jobbet iherdig gjennom årene for å få publikum til å ta øynene vekk fra det fullendte ansiktet hennes og heller fokusere på kløften eller underlivet hennes.

Men nå har en vennlig skjebne brakt Halle sammen med en av dem som virkelig kan vulgaritet, Donatella Versace, og resultatet er Berrys beste på lange tider: Litt Bond-pike, litt invasjonssoldat fra det ytre rom, litt art deco-nymfe, litt swinging sixties, samtidig som om hele antrekket er orientert mot sin mest presserende oppgave: Å fortelle oss alle at Halle Berry er kvinne, og at hun dermed beviselig har pupper. 

Fantastisk silhuett.

Helen Hunt: Ingen fortalte Helen Hunt at enhver som sjarmerende nok velger Oscar-kjole fra den økologiske kolleksjonen til H&M, også av energisparingshensyn forplikter seg til å avstå fra enhver bruk av strykejern, nå og for bestandig.

Helena Bonham-Carter: Egentlig er det bare å si takk og amen for rød løper-gjengangerne som insisterer på å danse til musikken i sitt eget hode, dukke opp til enhver gallaanledning kledd som den gale kvinnen på loftet i "Jane Eyre", og samtidig på fascinerende vis klare å være innenfor koden. Bonham Carter og partner-in-crime Vivienne Westwood har sammen gjort et utall forutsigbare fesjå litt mer levende, litt mer lekne og litt mer eksentriske.

Men HBCs Miss Havisham/Bellatrix Lestrange-modus funker best når den er hakket mer forrykt enn dette. Dette er designer-og-muse-komboen som ga oss dette og dette og dette. Dette tørkestativet blir unektelig litt tuslete i sammenligning. Og det finnes artigere måter å signalisere at du er individualistisk og anti-establishment på enn å nekte å sette opp håret mer enn halvveis.

Jane Fonda: Slik kan også 75-åringer se ut, om de er villige til å jobbe for det, betale for det, og spandexundertøye seg til nær bevisstløshet for det. Hun er en slående silhuett og en statelig skikkelse, men den fargen har alltid vært mer flatterende på frukt enn på blondiner.

Jennifer Aniston: Oscar igjen. Ja ja. Må vel finne en kjole å ta på meg, da. 

Jennifer Garner: Gucci-byggverk som var best sett fra siden. Da stod halehenget ut som et aubergineslør bak henne, mens festet i midjen ga henne en svai ynde. Forfra gir hun litt sterkere assosiasjoner til et fullstappet pølseskinn som akkurat har revnet på et litt pinlig sted. 

Jennifer Hudson: Det viktigste først: De skoene ville blitt opplevd som en anelse vulgære om de satt på ben som var tvinnet rundt stålstangen på Diamond Go Go Bar. 

Såvidt jeg vet, er Roberto Cavalli den eneste av de store, mannlige designerne som er heteroseksuell. Det er antagelig en overflødig opplysning. Bare en streiting kan lage en intrikat aftenkjole i en vakker farge, og så gå overbord fordi han ikke klarer å ha muligheten til å vise deg overdelen av en kvinnes lår og så la den gå fra seg.

Så sang hun kanskje på ordentlig likevel. Etter fem dagers oppskjørtede spekulasjoner har nå andre musikere rykket ut og sagt at jo da, Beyonce sang virkelig nasjonalsangen under Obamas innsettelsesseremoni, og pekt på håndfaste bevis: Den varierende lyden ettersom popdronningen holdt mikrofonen nær eller langt fra munnen, de lave, dype tonene som ville vært justert opp om det var et playback publikum hadde hørt. Så kanskje folk nå kan slappe av, at de kan slippe å føle seg lurt. For det var jo nettopp følelsen av bedrag som førte til furoren i første omgang. Dét, og makten øyeblikket ennå har.

De store, prestisjetunge sangoppdragene ved forskjellige offentlige amerikanske seremonier, som foregår utendørs foran tusener av tilskuere og millioner av tv-seere, mimes ganske ofte mot et forhåndsinnspilt lydspor. Nervøse arrangører og stjerner som er redde for å fryse eller bomme på tonen eller glemme teksten velger ikke å ta sjansen. Og hvorfor skulle det egentlig bety noe? Personen som synger, er uansett den samme. Kvaliteten på sangen og lyden på playbacket trolig bedre enn ved en liveopptreden. Og likevel er det noe hellig, noe enestående, ved sang, levende og i øyeblikket, som publikum er uvillig til å forsake.

Kanskje har det nettopp med fallhøyden å gjøre. Kanskje er det nettopp dét at det kan gå galt, som gjør at det blir desto flottere når en sanger triumferer live. Kanskje er det eksklusiviteten ved å høre en lyd, en mektig, menneskelig lyd, i øyeblikket den blir produsert. Kanskje er det behovet for å se noe ekte, noe autentisk, i en tid som helhjertet har omfavnet en tv-sjanger der såkalt ekte mennesker gråter ekte tårer fremprovosert av møysommelig konstruerte situasjoner. Tv-programmer der artistspirer synger og kjendiser danser, med større og mindre dyktighet, foran en distansert jury samler familier i helgesofaen.

For hvorfor er publikum på en OL-tribune i første omgang, eller på en presidentinnsettelse, om ikke for å fange en flyktig følelse av et vektig her og nå? De ville at Beyonce, med sine smaragdøredobber og sine villstyrige vårbekker av noen fraseringer, skulle være i øyeblikket med dem. Og antagelig var hun dét.

Teksten stod på trykk i Dagbladet 25. januar 2013.

Lucy Liu: Og hekken vokste kjempehøy. Det er noe deilig og gutsy over damen og kjolen og kombinasjonen av de to i en sådan stund. Blomstene ser ut som om de er digitalt klippet ut av et fotografi i Photoshop - nei, enda bedre, i Paintbrush - og limt inn på lyseblå bunn. Og så er det jo nettopp dét som gjør at dette ikke virker hentet fra Laura Ashleys vårkatalog, men edgy og overdådig og annerledes. Dette er ikke bare et glansbilde, det er et helt album. Kjør på.

Marion Cotillard: Utmattet hippiesmåbarnsmor. Alt liksom bare henger. 

Og skoene er så akkurat-ikke-matchende at det stikker.

Megan Fox: Ammetåke i kjoleform. 

Michelle Dockery: Gullklaver var et av kveldens temaer, var det ikke? Dette er en av de heldige, det er barokt og enkelt på samme tid. Og i tillfelle du er litt for lite nervøs, er det kjekt å ha en kjole som kan lage anspente skuldre for deg. 

Naomi Watts: Sesongfarge, håndhanskepassform, retrovibb. Mye å bli glad i. Men er den kanskje en liten smule for tekkelig? Eller en anelse mer Helen Mirren-sexy enn Naomi Watts-sexy? Eller ... 

Å. 

Ok.

Hello, gorgeous.

(Men slike slep ser alltid, uunngåelig, bittebittelitt diareaktige ut)

Nicole Kidman: Topp ok. Bunn ok. Midtparti bisarr. Grip heller til silikon hvis du trenger et stillas for å holde puppene dine oppe.

Rachel Weisz: En smellbongbong i en begravelse. Kanskje kveldens tristeste.

Rosario Dawson: Allerede for et år siden gjorde Krogh Optikk meg oppmerksom på at det første symptomet på grønn stær er at du ankommer et av årets viktigste blitzregn i en kjole som gjør overarmene dine kjempestore, puppene dine blytunge og magen din smått kenguruaktig. 

Jada, jada, fargen er fin. Men jeez.

Sally Field: Dame på halv tolv. Fjonehår. Pen kjole i pen farge som virker i overkant påvirket av tyngdekraften. 

Salma Hayek: Helt siden Salma giftet seg med milliardæren François-Henry Pinault har hun hatt rich bitch-looken down. Håper bustehuet kommer av hyrdestund i limousinen på veien dit. Vakkert stoff, passe timeglassomklamrende med tanke på det sensuelle imaget hun har bygget opp, men litt tungt. Ti kilo med slufse hjelper ikke.

Sienna Miller: Det er klart første dag i barnehagen er litt skummel. Men jeg er sikker på at det skal gå bra. Og tenk at du har laget kjolen din helt selv. Så fin den er. Neida, virkelig. Kjempefin.

Sofia Vergara: Latinsk timeglassklamring no 2. Noe annet ville vært rett ut rystende fra denne kanten. Denne gang et snev av dominatrix som strengt tatt er litt overflødig. Det er få av de tilstedeværende som ser på henne og tenker på noe annet enn sex uansett. 

Taylor Swift: Naw, se på lille jenta vår, som står der og gir fotografene bedroom eyes og forsøker å se innmari voksen ut. Nydelig farge, og også denne hadde heldigvis en høydeskrekkfremkallende dyp rygg, for fronten er en smule kjedelig.

Og vet du hva som virkelig ville fått deg til å virke voksen, Taylor? Innkjøp av strykejern.

Thandie Newton: Snøfuggrustning. Pent nok, men litt puerilt, og litt uformelt til anledningen. Skoene skjærer så det svir i øynene. Det riktigste ville muligens vært kunstløpskøyter.

Tina Fey: Dette er såkalt "te-lengde", også kjent som "hvordan forkorte leggene dine"-lengde. I kombinasjonen med sko, "krage" og broderier blir helhetsinntrykket en litt klumpete Joan Holloway.

Herfra er det tre veier å gå. 1) Ditsj kraven og få kjolen lagt ned tredve centimeter. 2) Få kjolen lagt opp til knehøyde, sett på et belte og finn en fest med litt mer avslappet kleskode. 3) Skift. 

Zooey Deschanel: Det er når femti meter silke møtes med et skuldertrekk du skjønner at du er i et privilegert hjørne av verden. 

Zosia Mamet: Russeball i The Matrix.

Helen Mirren: Vellagret sexappeal i et hylster som vet hvor det skal trykke og hvor det skal løse opp. Nær perfekt. Burde kappet tredve centimeter av subbeslepet.

Helena Bonham-Carter: Når hun ikke koster på med sko i forskjellig farge eller annen, nennsomt utvalgt galskap begynner den nygotiske heksestilen til HBC å se noe trett ut. Det synes hun visst også selv. Vesken hennes også. 

Du skal ikke se bort fra at noe av auraen er blitt borte fordi Helena har sviktet sin motegudmor Vivienne Westwood og gått til Dolce & Gabbana. Helena, det er britisk eksentrisitet som er tingen. Britannia Rule the Fingerwaves. 

Isla Fisher: Meningen med gjennomsiktig, hudfarget stoff i en gallakjole er at det skal se ut som om det ikke er der, ikke sant? Og at paljettene eller perlene skal se ut som om de ved et fashiontrylleslag sitter fast på huden til damen på innsiden? Det gjør det uansett aldri. Det ser ut som dypt stedsforvirrede LaMote-longs. Ellers er dette veldig pent, om enn intenst forutsigbart.

Jennifer Garner: En presenning med en vakker farge og et godt snitt er likevel en presenning. Og den henger såpass lavt på henne at hun burde være forsiktig med akkurat den posituren. Om hun skal stå sånn lenge, håper jeg (alternativt virkelig håper ikke) hun har superlim på brystvortene. 

Jennifer Lopez: Hallooo? Hva snakker dere om? Noe annet enn kjolen min? Må jeg virkelig lære meg å hekle enda mindre lapper? Med enda større masker?

Jessica Alba: Fersken med pels. Ok, antagelig. Fin silhuett. En farge som jevnt over er litt irriterende (ikke helt ulikt damen selv). Og når du stiller med lysende orange lepper er det på tide å spørre seg om matchefeberen begynner å bli vel høy.

Jessica Chastain: For fjorten dager siden var Chastain et strålende stjerneskudd på noenogtredve. Siden den gang har hun rukket å bli tyve år eldre, ta fem ansiktsløftninger og amme førtito barn. 

Jodie Foster: Talen hennes sa ja, ja, ja, men kjolen hennes sier nei, nei, nei. Jodie Foster proklamerer at hun er "singel" og kommer på fest i en fotsid brynje. Åh, disse kvinnene og alle de doble budskapene deres.

Skjønn farge til henne.

Julianna Margulies: Og Julianna har ennå ikke oppdaget Hollywood-edderkoppen, araneus rodeodrivus, som sitter på ryggen hennes og er i ferd med å gjøre henne til offer/modell for vårsesongen 2013. De edderkoppene som er mest ahead of the curve inntar denne våren sine måltider i koboltblått.

Hestehalene hennes ser alltid fysisk smertefulle ut. Kjolen er litt artig, men trenger mindre ræl og mindre utsikt til knærne hennes.

Julianne Hough: Billy Idol vil bare la dere alle vite at han endelig føler seg klar til å stå frem som den han egentlig har vært hele tiden: Et prisseremoni-følge iført Las Vegas i kjoleform.

Julianne Moore: Et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for den skuespillermessig begavede, men motemessig utviklingshemmede Moore. Bra konsept, bra styling, flatterende skuldre og utringning. Midjetriangelet virker utvidende snarere en smalnende. Men i dag synes jeg vi skal fokusere på det positive. Klapp på den lett aksentuerte skulderen. Gullstjerne i meldingsboka.

Kate Hudson: Julianne Moores vrengebilde: Hudson er en av dem som burde vært en stor skuespiller, for hun nailer alle step-and-repeats på den røde løperen som følger med sånt. Jeg var nær ved å foreslå at de kunne byttet, så en av dem hadde blitt supertalentfull og superstilig og den andre ingen av delene, men så slo det meg at det kanskje hadde vært enda litt tristere.

Slike utringninger bringer nesten alltid med seg en umiskjennelig eim av desperasjon, men denne er bare sexy, antagelig fordi Hudson har skjønt at man ikke kan være for kresen når man velger hvilken kroppsdel man skal vise frem (Halle Berry, følg med og gråt). Gullgreiene gir det hele et snev av legionær - og av en eller annen grunn er det også litt kult, akkurat her, akkurat på henne.

Katharine McPhee: Dette er foreslått svaralternativ f) til spørsmålet "Hvordan få blader til å trykke bilder av deg". De foregående er a) skap noe interessant og innflytelsesrikt, b) vær svært vakker og i alle fall en smule talentfull, c) gjør noe originalt og oppsiktsvekkende, d) vær kongelig eller e) gift deg med noen som faller under a), b), c), d), e) eller samtige av ovennevnte. Det understrekes at svarene står i anbefalt rekkefølge.

Kelly Osbourne: Utvasket My Little Pony. Havfrueskjørtet er i ferd med å flasse av og puppene hennes har øyenbryn.

Kerry Washington: Livet byr på mange valg. Te eller kaffe. Den snille gutten eller den forføreriske, uskikkelige. Kort skjørt eller langt. Glitrende paljettutringning eller gjennomsiktig nettingtopp. Det er hardt, men man må gjøre det. Ellers ender man opp med et mismodig smil og en kløende følelse som sier at dette kunne blitt ganske bra.

(Jo, og fasit: Langt skjørt, helt ned til skotuppene. Utilslørt utringning. Hår med snev av livsvilje).

Kristen Wiig: Wiig er en morsom dame, men klesskapet hennes ser ut som en samling depressive reaksjoner. Selv ikke magepartiet klarer hun å vise frem med noen merkbar grad av entusiasme. Og denne kjolen eksisterer ikke for noen annen grunn enn å gjøre nettopp dét.

Lena Dunham: Når det en gang om ikke lenge kommer en PLAN-organisasjon for sultende stylister bør Dunham adoptere fem av dem. Med tanke på at hun nylig fikk 3,5 millioner dollar i forskudd for sin første bok er det provoserende at hun klarer å se ut som en gryteferdig kreps som ikke aner hva som er i vente.

Adele: Mafiaenke.

Allison Williams: Slik kler man seg når man mener at de to fremste kriteriene for en rød løper-kjole er at den er 1) kløftfremhevende og 2) vannavstøtende.

Amanda Seyfried: Amanda trodde virkelig hun hadde funnet en kjole som var intetsigende nok til å falle i god jord hos medspiller, prisvinner og programmert overstråler Anne Hathaway da Harvey Weinstein hveste inn i øreproppen hennes at måtte bli minst 10 % mer ubetydelig. Tildekking av utringning med hårnål ble straks iverksatt.

Amy Adams: "Det paniske kvarteret på badet før gjestene kommer" skal være en dominerende trend for s/s 2013. Hold-in-undertøy og dryppende hår er viktige must-haves.

Amy Poehler: 90 % jobbintervju og 10 % Diamond Go-Go Bar (uten, underlig nok, å være 100 % jobbintervju på Diamond Go-Go Bar). Kunne vært kult med helt andre bukser. 

Anne Hathaway: Chic saltbøsse. Hun og Poehler burde selges som sett. 

Artig å følge de psykologiske opp-og-nedturene hennes gjennom PR-juggernauten som er "Les Misérables": Frem til nominasjonene var sikret var det en parade av halvforrykte, halvoppklipte ta-bilde-av-meg-da-søplesekker - kremt - og etterpå har de rene, elegante antrekkene hennes nærmest vært visuelle lettelsessukk. Og ingen sukker så smukt som Chanel.

Carla Gugino: Hoggorm i ferd med å felle ham. Om hun klarer å felle ti centimeter av det som henger rundt halsen hennes i løpet av et kvarters tid, vil det være et godt trekk.

Claire Danes: Den midjen krever milimeterpresisjon for å være flatterende, men det ser ut som om hun klarte å treffe akkurat på den rette flekken. Jeg tipper noen er litt lei av å assosieres med khakifargede feltantrekk, maniske øyne og mentale lidelser. Dette er klassisk vamp. Det er kanskje ikke spesielt originalt, men det har alltid funket.

Emily Blunt: Etter 5 x 20 intervaller daglig med skrå situps kan man ikke klandre en pike for å ville vise frem resultatene, men slike cutouts er kun for situasjoner der det er reell fare for besvimelse eller død hvis du ikke får ventilasjon. Og blondene ser skitne og sjaskete ut.

Emily Mortimer: Er ikke dette sånt de pakker inn Salma-laks i?

Bortsett fra den høye halsen er det ikke egentlig noe galt med kjolen som sådan, men jeg kan ikke se for meg ett eneste menneske som ville kledd den.

Eva Longoria: Elskerinnen til Adeles avdøde mafiamann, på jakt etter ny sugar daddy. Men hvem av dem drepte ham?

Giuliana Rancic: Konsentrer deg, nå. Hvis du ser en smilende elefant i flekkene på brystet hennes, kommer psykiateren din til å friskmelde deg. Hvis du ser et djevelansikt, blir det tyve år i tvangstrøye. 

Halle Berry: Berrys kombinasjon av fysisk skjønnhet og motemessig smakløshet har alltid vært dypt forvirrende. Er det noens utseende som er slående nok til å selge seg selv, så er det Halle-j**la-Berrys. Men i stedet for å trekke oppmerksomheten mot sitt eget fullkomne ansikt, gir hun oss sideflesk og overdel av lår. I stedet for Hollywood-glam velger hun Ibiza-harry. Det er som å se Berge Furre på Paradise Hotel. Som å se dronning Sonja med delfintatovering.

Hayden Panettiere: Endelig fikk Skipper være med Barbie på ball. 

Heidi Klum: Ja, det der er ganske mye solbrun hud. Men sammenlignet med hva Klum pleier å foretrekke ved slike anledninger - jeg gir dere bevis A, B, C, D, E, F, G og H - er dette en burka. 

"Å spille skuespill er dumt. Det finnes leger som redder liv og brannmenn som løper inn i brennende bygninger. Jeg lager film. Det er idiotisk".

Ordene tilhører Jennifer Lawrence, Hollywood-stjerneskudd, karakterskuespiller, tidligere og antagelig kommende Oscar-nominert. De står i Vanity Fair og har vakt en viss oppsikt. Men Lawrence er bare den siste i rekken av kjente skuespillere som snakker ned sin egen profesjon. Magasinet The Atlantic har satt seg fore å finne ut akkurat hvor mange, og samlet fire sider med tilsynelatende selvforaktende skuespillersitater.

Som Katharine Hepburn sa: "Skuespill er verdens ubetydeligste talent og ingen høyklassemåte å tjene penger på. Shirley Temple kunne gjøre det da hun var fire".

Eller John Hurt: "Skuespill er bare en sofistikert måte å leke cowboy og indianer på".

Eller Malcolm McDowell: "Jeg bare tolker det en som er mye smartere enn meg har skrevet".

Eller Johnny Depp: "Det er onani på høyeste nivå".

Hvor kommer denne impulsen til å snakke nedsettende om seg og sine fra? Grunnene kan være trefoldige. En årsak kan være at skuespillere har hatt anledning til å se andre skuespillere på nært hold, uten det forskjønnende mediafilteret, og kanskje ikke vært synderlig imponert. En annen kan være at skuespill er nært knyttet til talent. Den som er begavet innenfor et yrke der begavelse har mye å si, gjør jobben sin lett og fort og uten helt å forstå hvorfor ikke andre får til det samme. At skuespillere faktisk gjør noe av det samme barn gjør når de leker, kan forklare hvorfor flere beskriver jobben som ?ikke helt voksen?. Mange av dem har ikke høyere, teoretisk utdannelse, og opplever det som en mangel.

Men disse svarene forutsetter at beskjedenheten er oppriktig. Det er beskjedenhet ganske ofte ikke. De ofte utstuderte svarene fra noen av verdens største filmstjerner kan minne om åh-disse-gamle-fillene-svaret til en kvinne som blir komplimentert for en kjole hun selv vet godt er elegant. Og de som hever millionhonorarer, låner haute couture-kjoler og frekventerer magasinforsider har langt mer å vinne enn å tape på å fnise litt offentlig av seg selv og sin egen livsvei.

Ydmykhet er ofte sjarmerende. Men det er verd å huske på at det er seierherrenes stemningsmodus.

(Teksten stod på trykk i Dagbladet fredag 11. januar 2013)

- For ikke så lenge siden var ikke en sang noe annet enn et stykke papir, før noen spilte den.

Det sier artisten Beck til avisen the Guardian. Anledningen er at Beck gir ut sitt nyeste album i noteform. I stedet for innspilt musikk er ?Song Reader? en samling små notehefter til tyve forskjellige sanger, samlet i en nett mappe. Prosjektet er et samarbeid med litteraturtidsskriftet McSweeneys.

Det er også et eksperimentelt og uselvisk prosjekt. Beck oppgir det som vanligvis er artistens privilegium, å lage opprinnelige, egentlige versjoner av sine egne sanger, originaler som vil være det første publikum hører, vurderer, og måler sin og andres coverversjoner opp mot. Her er det folket som skal få famle seg frem og stå for den faktiske musikken.

Alle som har lært å spille et instrument, for eksempel piano, som i denne journalists tilfelle, husker hvordan det var å lære noter. Jo mer du lærer, jo mer du spiller, jo mer nysgjerrig begynner du å se på melodiene i notebøkene du ikke har spilt. Du blar og blar og forsøker å omgjøre de sorte prikkene og strekene til musikk i hodet. For de som ikke har skikkelig gehør, og det er de fleste små pianister, bruser ikke melodien gjennom hodet bare man kaster et blikk på notearket. Du må konsentrere deg, tenke, assosiere. Kanskje ser du noen triller, noen intervaller, du pleier å like i de andre melodiene du spiller. Så legger du hånden på tangentene og prøver nølende å få det til å bli noe fint.

Opplevelsen av å spille en sang man ikke kjenner fra før, kan ikke sammenlignes med å prøve seg fra ?Til Elise? for første gang, som de fleste barn med foreldre som har skyflet dem inn på pianotimer har hørt i myke, profesjonelle versjoner allerede. Her har du ingen å etterligne. Her må du bare spille på, slik du tror det skal være, eller føler det bør være.

?Song Reader? vil per definisjon nå primært ut til dem som har lyst, notekyndighet og som treffer et eller annet instrument om de slår ut med hånden. Det er en vakker gest overfor dem, som oppgraderer mottagerens meddiktende og medskapende rolle. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange YouTube-videoer av lengselsfulle tenåringer med t-skjorte og gitar ?Song Reader? kan få som direkte konsekvens.

Teksten stod på trykk i Dagbladet fredag 21. desember 2012.

Dans er en kul, komisk, potensielt ekstatisk, skjør og sårbar sak. Mange forsøker å bevare både ironien og selvironien idet de labber liksom-nonchalant ut på gulvet, men det fungerer sjelden så bra. Å danse, danse med glede, krever en viss hengivelse. Det fordrer at du klarer å la være å tenke på at noen andre ser på deg, og at du kanskje ser dum ut. For det gjør de, og det gjør du. Kanskje.

Om de nå fortjener fredspriser eller ikke: Nobel-vinnerne er ikke folk som sitter med hendene i fanget store deler av dagen. De er makthavere, diplomater, aktivister, organisatorer. Antagelig bruker de ikke mye tid på å stå foran speilet på soverommet og øve inn moves (og om de faktisk gjør det, for å avreagere, er det dem vel unt, og veldig søtt). Likevel duver de godlynt med, selv om de er fullstendig klar over at kameramennene zoomer inn på dem i mildt skadefro forventning. Mennene og kvinnene som til daglig sitter i fiendtlige møter og harde forhandlinger der de må vokte sine ord, velger for en stakket stund å la være å tenke på hva de skal oppnå og hvordan de fremtrer.

Å bemerke at det de gjør ikke er så himla grasiøst, er billig. Å kritisere folk som gjør noe de ikke kan, er for lett. Og å danse er for morsomt til å være forbeholdt dem som er flinke til det.

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 14. desember 2012)

Men er det virkelig kunst?

Det spørsmålet har sjelden vært stilt i fullt alvor siden nittitallet. Om askebegre og formalindyr kan være kunst, så kan alt være det. Men etter at det ble kjent at designavdelingen til Museum of Modern Art i New York har kjøpt inn fjorten tv- og dataspill, som første tilskudd til en permanent samling, har kritikerne pusset støv av den utgamle innvendingen. En av dem som himler med øynene er The Guardians Jonathan Jones. Jones skriver:


«Spilleren kan ikke sies å påvirke spillet med sitt personlige perspektiv på livet. Spillets skaper har sagt fra seg det samme ansvaret. Ingen «eier» spillet, derfor er det ingen kunstner, og heller ingen kunst».


Museet peker på at også en interaktiv arena må designes, at dette kan gjøres mer eller mindre elegant og kreativt, og at dette rettferdiggjør spillene som en moderne uttrykksform med rettmessig plass i et museum.


Og om det er lett å peke på forskjeller mellom dataspill og det man vanligvis forbinder med museumskunst, er det også lett å se paralleller. Mange av kunsthistoriens klassikere, innenfor forskjellige felt, har til felles at de er umiddelbart slående samtidig som du kan bruke år på å utforske dem uten å bli lei. De er basert et par premisser og konstellasjoner som på samme tid er nesten provoserende enkle og umulig å gjøre etter. Kopiene kan yngle, uten at det blir helt det samme.


Dette gjelder for «Skrik» og «Romeo og Julie». Og det gjelder for «Tetris», som er et av MoMAs utvalgte spill og som denne spaltist tilbrakte et rødmeframkallende antall timer foran en gang i tenåra. Og hva var det jeg gjorde, om og om igjen? Jo, jeg stablet fallende blokker i syv forskjellige fasonger, alle bestående av fire kvadrater, oppå hverandre, slik at jeg med en siste velplassert blokk kunne skape inntil fire tette horisontale linjer og dermed få alle til å forsvinne.


«Tetris» byr på taktiske og motoriske utfordringer som kan være hypnotiserende. Da spillet feiret 25-årsjubileum i 2009, kom eksspillerne ut av veggene og fortalte hvordan de i særlig heftige spilleperioder kunne drømme om Tetris-brikker. Jeg tror dem. Jeg gjorde det, jeg òg.


Men om en norsklærer hadde spurt meg om tematikken i verket, ville jeg måttet lete lenge etter ordene.

(Teksten står på trykk i dagens utgave av Dagbladet)

Kristen Wiig: Deprimert brud i hastebryllupet med den lokale småkriminelle tenåringen som glemte beskyttelse. Da får det holde med omsydd nattkjole og hjemmefarge fra Clairol.

Lena Dunham: Litt sånn frontierhustru parat med sopelimen utenfor husvognen, med et blikk som sier til indianerne at de kan bare prøve seg.

Kjolen er good on paper, men for massiv for Lena, og for feil til den hårsveisen og den fiendtligheten. Tror Emma Stone kunne tatt den dit den burde være.

Lena Heady: Noen har fått skurkerollene i "Game of Thrones" og "Dredd" ordentlig under huden. Dette ser ut som en audition for antagonistrollen i "Tornerose". Om jeg var i nær familie med Heady, ville jeg begynt å være årvåken overfor visse tegn. Som koking av boblende brygg med firfirsler og froskehjerter, forgifting av epler, arkitekttegninger av kakehus etc.

Leslie Mann: Voksne kvinner som poserer som sjenerte jentunger er sjelden sjarmerende, men jeg synes Leslie er søt her. Og jeg vil gjerne berømme annerledesheten og synes at den avslappede hippievibben til kjolen hennes er inntagende. Men jeg blir blindet av turkisnyansen som frontkolliderer smertefullt inn i alt det gule. Kanskje med en friskere gulnyanse i skjørtet? Og mindre uniboob under all den makrameen?

Lucy Liu: Discobrynje!

Martha Plimpton: Jeg tror kanskje ikke det var indianerne Lena Dunham skulte på. Jeg tror det var saloonvertinnen i småbyen de kom til etterpå. Merk at kjolen er så vanskelig å få til å sitte at den er utstyrt med varseltrekant.

Mayra Veronica: Veldedighetsball-Barbie 1990.

Michelle Dockery: Påstand: Sateng er djevelens verk. Bevis A: Ovenstående.

Og det som ikke er i blank sateng ser ut som noe ghettogutta i "The Wire" spiller basketball i.

Nydelig farge, da.

Morena Baccarin: Oops! Den spjæret visst. Også der, av alle steder. Stakkars meg. Huff og huff.

Vurdering av steinbruddet under Leirdalsjuvet: Skjønn kjole, sofistikert farge, underlige lårgjeller som jeg håper ikke blir en trend.

Nancy O'Dell: Mja. Mjo. Ser hun ikke litt ... flådd ut?

Og om California i neste uke innfører begrensninger på solariumsbruk til 2 timer av gangen, vet vi hva (hvem) som er årsaken.

Nicole Kidman: Når du først er en armert superhelt på vei inn i en galaktisk stjernekrig, kan du like gjerne gjøre det med stil og i sesongens mest kledelige farger.

Padma Lakshmi: Jeg vet ikke om såkalte women of colour synes veier helt opp for århundrer med diskriminering, rasisme, begrenset handlefrihet på grunn av et liv i patriarkalske kulturer (for mange) og generelt en god hop av utfordringer. Men i motsetning til sine kaukasiske søstre ser de fordømt bra ut i appelsinfarge.

Phoebe Price: Er ennå lykkelig uvitende om kjempemusen som har tatt seg en jafs av kjolen hennes, og dermed blottlagt for all verden det som må være årets styggeste sko.

Sofia Vergara: Nyheten om at Vergara hadde et kjoleuhell like før hun skulle ut på den røde løperen skapte litt oppstandelse, men det er nå blitt brakt på det rene: Uhellet var bak og ikke foran. Nøkkelhullet over rumpesprekken var utilsiktet, hvilket betyr at nøkkelhullet mellom puppene var planlagt. Og det er det eneste å trekke for Vergaras havfrueaktige sexiness og hardnakkede insistering på å vise frem timeglasset. Det er som om kroppen hennes er et stykke bling og hun dytter den opp i ansiktet på alle som bryr seg - men på en kul måte. Og om jeg hadde hatt de linjene ville jeg gjort akkurat det samme.

Tina Fey: Jeg synes ofte sånne utringninger ser litt onde ut, litt som om de har to små horn, men her synes jeg det fungerer veldig fint. Det er sexy uten å bli vulgært, nostalgisk og lett edvardiansk uten at det ser ut som om hun er på vei ned med Titanic.

Zooey Deschanel: Helt fint valg for voksne kvinns med livskraftige prinsessedrømmer. Kommer til å falle av henne om maksimalt ett kvarter. Og hun er fullt klar over det. Det der er et stivt smil.

Zosia Mamet: Når du er resultatet av en het affære mellom en nonne og en stormtrooper følger det gjerne noen underlige arvelige sykdommer med på kjøpet. Som hetetokter rundt knehasene som gjør at du må ha ventilasjon i området til enhver tid.

Hayden Panettiere: I mange tiår hadde fiskerne på Santorini drømt om hva som kunne havne i garnet deres. Endelig var dagen der.

A.k.a. intrikant, interessant og litt overdesignet kjole som ville vært litt bedre på noe mer statuesk, som Gisele, eller noe.

Heidi Klum: Fantastisk farge til blondiner generelt og Kluminator spesielt. Nydelig fall. En smule løs i fisken i overdelen. Ville likt den bedre uten komboen bestemorunderbukser + uutslukkelig behov for å minne verden om fortiden som Victoria's Secret-modell.

January Jones: Overentusiastisk søknad om rolle i den nye Tim Burton-filmen. En tredjegradsligning av en kjole.

Jena Malone: Jeg blir omtumlet og sliten bare av å se på den overdelen. Og ett smykke kan man da unne seg. Ellers fine farger, farlig splitt og en air av Gladiator uten at det blir for morderisk.

Jessica Lange: Gjesp. Bleiebarn. Jeg tror jeg bare skal stå litt her for å minne alle om hvordan man var kul på søttitallet.

Jessica Paré: Ransaker hjernen etter en sarkasme som ikke materialiserer seg. Fullkomment.

Joanne Froggatt: Smeltende stearinlys.

Julia Louis Dreyfus: Mye pent å si om figur, farge og dame. Klarer ikke se på stroppene som noe annet enn intrikate puppeheisekraner.

Julia Ormond: Mer "Mars Attacks"-hår! Smakfullt på en bestemoraktig måte. Trenger litt mer belte, litt mer hud og litt mindre ren skrekk i øynene.

Julianna Margulies: Overlegen vinner av "lag en kjole av det du finner på rommet ditt på det britiske landsbyhotellet"-utfordringen på Project Runway.

Julianne Hough: Verdens eldste 23-åring har blitt verdens eldste 24-åring siden sist. I sjangeren barbiekjoler i tyggegummifarger med puppeøyenbryn er denne kanskje den aller vakreste.

Julianne Moore: Banos på tube.

Julie Bowen: Forseggjort foldekjole med fine detaljer, på en kveld der blondiner og redheads med jevne mellomrom ble slukt levende av ukledelige gulfarger (se også Danes, Claire og Moore, Julianne).

Kat Dennings: Kveldens puppefat. Hun smiler som en helgen, men innvendig skjelver hun av skrekk for at den dobbeltsidige tapen skal løsne.

Jo, og så kompliseres det hele litt for mye rundt midjen. Ellers nydelig.

Kelly Osbourne: I pornoversjonen fra "Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett" fra 1993 er det sistnevnte som har fått rollen som dominatrix.

Skjønn silhuett. Innvendingen "for matchende" har sjelden vært brukt med større tyngde og troverdighet.

Kerry Washington: Her er hansken, Paré. Nå skal det bringes på det rene en gang for alle hvem som har den beste kombinasjonen av prikkfri styling + uforskammet sterke gener.