Ruskomsnusk

Kan vi ikke bare legge fra oss potetgullposen og få ræva i gir?

Sun, 06 Jul 2008 17:19:24 GMT

Er det bare jeg som er bekymret for fremtiden? Jeg er bekymret for om jeg får leve de åtti årene jeg har planlagt hvis vi mennesker skal fortsette å leve slik vi gjør. Vi forbruker, forbruker, forbruker. Vi slipper ut enorme mengder av karbondioksid, og de fleste av oss bryr seg ikke en dritt! Det som frustrerer meg mest er at vi mennesker først kommer til å bry oss når skaden har skjedd; når havet har steget med 60 meter og ekstrem vær og uenigheter herjer med kloden vår.

Jeg føler at jeg ikke for gjort noen ting! Ja, jeg kan passe på å resirkulere, sortere søppel, kjøpe mindre ting og kjøre mindre bil - men allikevel så føler jeg ikke at jeg har noe som helst å si! Jeg vil bare at folk skal forstå de store problemene vi har i møte å få ræva i gir! Hva er vitsen med fancy biler, store villaer og 10 turer til syden i året hvis vi ikke har en klode som er levelig?

Kjærlighet...

Sun, 06 Jul 2008 14:56:51 GMT

"Jeg syns det er virkelig fint å tenke på at det finnes én person i verden vi er ment for, en vi er helt perfekt sammen med," overhørte jeg noen si her en dag, ei venninne faktisk. Kjærlighet. Akkurat det utsagnet fikk meg til å tenke; det er 6 602 224 175 mennesker i hele verden, og hvor liten sjanse er det for at akkurat to personer som er "ment to be" møtes? Tenk hvis min "the one" befinner seg i Botswana for eksempel? Så ond er ikke verden. Hva i helvette er meningen med å lage personer som bare har én person de kan bli super-lykkelige-for-alltid med når det er så liten sjanse for at de personene har mulighet til i det hele tatt å få et glimt av hverandre? Det er søren meg like vanskelig som å finne en gullfisk i glomma. Det at man har en "the one" et eller annet sted i verden gjør meg faktisk mer trist enn glad. Jeg er selv i et forhold, har det fantastisk og føler at jeg har funnet den rette! Da er det ikke særlig kult å tenke på at min virkelige "rette" sitter i Argentina og har 3 unger, 5 kuer og en hustru.

Jeg tror på mer enn verden viser oss, det gjør jeg, men jeg tror virkelig ikke verden har gått inn for å være så komplisert! Hva mener dere?

"Hva skal du bli når du blir stor?"

Sat, 05 Jul 2008 22:33:04 GMT

Okei, another 60-årslag gjennomført. Hodet dunker fortsatt rytmen etter den heeftige musikken som befant seg på denne festen. Åjada, danseband og Vazelina! Kvelden startet ganske greit, og som en av de yngste i dette laget, den ansvarlige for neste generasjon, kom det litt for mange gamle damer bort til meg og begynte å småprate.

Du ser de komme staggende med rynker som humper opp og ned etter bassen i "traktor med henger" med et bredt smil om munnen som skimter kunstige tenner lang vei. Du har forlengst skjønt at målet er deg, du er den nye personen disse menneskene skal sosialisere seg med. De setter seg ned ved siden av deg og en litt sur lukt (ja, dere vet sikkert hvilken lukt jeg mener. Den litt sykehus-aktige lukta, men allikevel ikke så sykehus, litt mer bitter og litt mer hårete på en måte) snirkler seg inn mellom neseborhårene dine. De tar deg forsiktig på låret, ser på deg og spør "Ja, åssen går det på skolen da?" med en litt anpusten stemme etter for mye dansing etter den heftige musikken. Jeg svarer; "Ja, det går helt greit!", noe det forsåvidt gjør, men jeg kunne gjort det langt bedre. De svarer "Ja, det er bra" og en liten misnøye brer seg så smått over annsiktet deres da de skjønner at du egentlig ikke er så snakkesalig. De kunstige tennene kommer på nytt til syne og de spør "Har du tenkt noe på hva du skal gjøre når du blir voksen?"
Det store spørsmålet... "Nei, jeg veit ikke helt jeg..." klarer jeg å stotre fram og ser ned i benken. De smiler, litt små skuffet og stagger seg videre til neste mål (som med stor sannsynlighet er bordet med drinker, for ja; noen oldiser er seriøst ville på flaska!)

Nei, jeg har ikke noe imot gamle mennesker. De kan faktisk være veldig koselige! Saken er at det ikke er første gang jeg møter disse spørsmålene, de blir spyttet i trynet mitt minst en gang i uka. Og det kjedeligste er at jeg har ingen anelse om hva jeg skal bli. Jeg har dårlig tid på meg, det er ikke lenge til jeg skal gjøre valgene mine om videre studier eller ingen ting. Hodet mitt er like tomt som hodet til den rødgrønne regjeringa; jeg har hatt flere engasjerte tanker om min fremtid, men de har dødd bort og visnet sammen med "veterinær" og "bli billionær av å vinne i lotto".

Å få disse spørsmålene gjør meg faktisk ukomfortabel og en smule flau. Det er som om folk har så store forventninger av meg om hva jeg skal bli,og hva jeg skal gjøre for å bidra til samfunnet. Men jeg har ikke noe svar å gi! Skal jeg bare vente på en lyspære som skal poppe opp over hodet mitt og fortelle meg hva jeg skal gjøre resten av livet?

Ruskomsnusk!?

Wed, 02 Jul 2008 21:13:59 GMT

Jeg liker å skrive. Jeg liker å tenke. Jeg liker å spille poker. Tre grunner som fikk meg til å starte denne bloggen som etterhvert skal bli fylt med sex, dop og rock n' roll :) Enjoy!
(Hvorfor det rare, litt ekle og vanskelig å uttale fort mange ganger etterhverandre navnet på bloggen? En lang natt på byen. Men jeg liker det:))