Gud, om du hører meg, så har jeg ingenting å si. Hva skal jeg gjøre? Jeg gråter mine modige tårer. Alene. Som de skal gråtes.  Og hennes myke hår i hendene mine er brått bare et minne. Hennes smil og bekymringer en tåke. Hennes liv som det har blitt; sorte flekker på kartet.

Jeg har vandret med lukkete øyne siden hun sist sa nei. Snart over et år. Når skal jeg våkne?

Gud, om du hører meg, så har jeg sagt alt. Og du vet like godt som jeg; at det er en løgn. 

Alt skyldes at jeg for omtrent to år siden gikk inn for å opptre som en karakter for å forbedre mitt sosiale liv samt offentlig selvtillit. Til slutt har karakteren jeg spiller og mitt egentlige meg gått så i ett at jeg ikke lenger kan skille mellom dem. Men etterhvert så oppdaget jeg det. Det er som å  våkne sakte fra en drøm, når man er på det stadiet at  man kan velge mellom å våkne eller å fortsette å drømme.

Problemet er bare; Jeg er så jævlig trøtt.

Jeg føler meg lysten på å leve kreativt uten å gjøre noe. Kanskje bli kunstner?  

Men man besjeler ikke bare andre, man besjeler også seg selv. Jeg gjør det. Og når jeg har mye sjel, er jeg veldig glad. Og når jeg er glad har jeg selvtillit. Jeg lurer på om det fungerer andre veien. At man kan gi andre bedre selvtillit ved å besjele dem mer. Selvtillit er det beste i verden. Det er noe sikkert å stå på. Noe grunnfast. I motsetning til alt annet, som er som et fall.

Konklusjon: Sjel = Selvtillit. Plus, ikke glem å drit deg ut. Gjør tabber. Bare unngå de største.

Dansing er den eldste formen for uttrykk av et indre følelsesliv  der ord ikke rekker til. Ikke bare det, men det er også oppbyggende for psyken og selvtilliten og fysikken.

Ja til dansing!

Men poenget mitt er egentlig at denne titteskapsopplevelsen jeg opplever i skrivende øyeblikk gir meg en følelse av at livet går som det skal. Ikke nødvendigvis for min del, men for samfunnet. Og så lenge det er noen som gjør som de skal, blir jeg litt mindre alene. Jeg vet ikke hvorfor, det trengs nok litt mer tanke over. Det er ikke logisk. Men kanskje litt morsomt. Jeg vet ikke. Akkurat i dag ønsker jeg en jente.

Men alt i alt tror jeg en mellomting hadde vært fint. Jeg har ingen venner som jevnlig kommer uannonsert på besøk for å drikke te, eller hva faen. Helst jamme. Jeg tror verden hadde vært bedre om alle bodde i små landsbyer. Noe ala melrose place. Men det er bare en drøm.

Noen må besøke meg oftere.

Men det er vel ikke noe å gjøre med det.

Jeg blir så trist, for jeg innså igjen i dag at uansett hvor hardt jeg prøver, så blir jeg aldri et menneske. Jeg ser ut som et menneske, og det blir forventet at jeg oppfører meg som et. Fra andre og meg. Det som er rart, er hvor kort det er mellom følelsen av suksess og mislykke. Men alt i alt så trøster jeg meg med at jeg har fine venner, selv om de fleste har flyttet, så har jeg fremdeles Grethe, og igjennom facebook, så har jeg Mikjel.

Men jeg vil leve som Kristianiabohemen. Tror jeg. Men vi får se. 

http://open.spotify.com/track/0uoG98BfFwREsCw6BJfmtv  

Selv om vi går vinteren i møte, må jeg si jeg har en enorm framtidsoptimisme, men jeg gruer meg fortsatt veldig for hva den bringer. Vinteren samt framtiden.

Det er vanskelig. Jeg har ingen prinsipper. Det er fint, men likevel tungt. 

Jeg får stole på at tiden hjelper meg, og om ikke, så får jeg gjøre noe med livet. Om seks måneder. 

"Alle pølsene er best"