Diane, if you ever get up this way that cherry pie is worth a stop. Cherry pie and a damn fine glass o' red!

 Har funnet meg selv i en merkelig sinnstilstand de siste dagene, som stort sett har inneholdt Twin Peaks, kirsebærpai, rødvin, Morecambe, symaskin og studering. Til tross for at det er søndag, har jeg vært meget produktiv. Formiddagstimene har blitt brukt på Lancasters fineste og beste cafe, med god kaffe, finfin musikk og biopsychology. Kanskje jeg endelig begynner å bli en flink student!

                  Endelig har jeg fått tak i glidelås til Malleablele, som trolig får svingt seg i valsen under kommende eventyr. Jeg er nå meget fornøyd med den, og kan endelig si at jeg mestrer i hvert fall en oppskrift. Tydeligvis er det også håp for den mest rebelske og antiautoritære personligheten i hele psykologiklassen. Kvelden skal brukes til å skape en ny dansekjole, etter samme oppskrift.

Heidi med tidenes beste kart. 

Ting går aldri etter planen, så jeg forstår egentlig ikke hvorfor vi prøver og være godt forberedt. Fuckfuckfuckfucking fuck, var alt jeg tenkte da jeg fikk greie på avsporingen mellom Milton Keynes og London. Alle avganger var stengt inntil videre. Supert! Plan B, c, d, e og f gikk også til helvete. Først var jeg virkelig frustrert, men når flere ting oppstod kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å bryte ut i en hysterisk latter. Det kunne vært verre. På toget dannet vi en liten reisegruppe, "vi som reiser til London alene". Medlemmene var to på min egen alder, og en eldre dame på rundt 75 år. Heldigvis var jeg fremme i passende tid før konserten, og jeg var fast bestemt på at det skulle bli en grensesprengende aften. Hvor grensesprengende den skulle vise seg å bli, viste jeg naturligvis ikke. Belleruche skulle redde dagen, og jeg gledet meg som en katt som maler svart. Ettersom Christina tragisk nok måtte melde avbrudd samme dag på grunn av sykdom, skulle jeg virkelig få det meste ut av konserten. Det jeg heller ikke viste var at Heidi og vår mystiske kavaler egentlig ikke likte Belleruche. Kavaleren forklare at hun vridde på sannheten, for å treffe meg. Jeg kjente meg snytt. Belleruche var virkelig fantastiske! Jeg skal garantert se dem igjen, med eller uten kavalerer...

Tequila var en god ide. Metal pub en bedre. Tidligere hadde delfinen vært redd for sitt eget liv der inne, men denne gangen var hun virkelig komfortabel med en hel hånd av interesserte menn i alle sorter. Hun var absolutt en hjerteknuser med sin prektighet, vennlighet og eleganse. Klassen til visse andre personer står i sterk kontrast med andre ord. Dessverre har jeg ingen bilder eller annen dokumentasjon på kveldens festligheter, bortsett fra hukommelsen. Jeg var vel kanskje litt distrahert. Fikk virkelig igjen for kveldens sprell følgende dag, men likevel lette jeg på svar i bunn av et rødvinsglass når mørket dekket byen og snøen falt ned fra himmelen.

Formen var bedre i dag, men bakrusen fra fredagen kom snikende. Likevel klarte jeg ikke å styre unna martinis, girls and guns. Jeg følte meg ille til mote, skitten, utslitt, og klasseløs da vi vandret gatelangs i Brick Lane. Selvfølelsen steg et par hakk når en random fyr merkelig nok fant det fornuftig å kysse oss på kinnet, og en annen random inviterte oss med på festligheter. Etter hendelsene og møtene de siste dagene har jeg ny tro på menneskeheten. Det har vært en serie uforutsette hendelser hvor en langhåret mann som viste seg å være en kvinne, franskmenn, vin, den mystiske kavaleren, og spontanitet er inkludert. Livet er faktisk jævlig bra akkurat nå.

Har nesten ikke pakket ut reiseveska før den skal pakkes igjen. Denne helga går turen til London, byen i mitt hjerte. Ettersom det er alt for mange måneder siden jeg var der, ser jeg virkelig frem til å komme tilbake til kjente bakgater i seg selv. Stemningen stiger ytterligere når jeg skal tilbringe tiden sammen med den fine delfinen, svenske ex-aupairen, og avtalemester Heidi. I tillegg skal Christina, en psykologistudent i Dogville være med på våre ville eventyr. Vi reiser i konsertforbindelse, som gjør hele turen mer spennende. Det var kjære Christina som introduserte meg for Belleruche, og det tok ikke mange sanger før jeg hadde funnet ut hvor den neste konserten ville finne sted. I tillegg skal vi på en slags blind date, med fruen fra nettsiden (som også skal bli med på konserten), gatekunstjakt, besøke Ladurée hvor vi naturligvis skal ha x makroner, hilse på cafehunden på en finfin cafe i Bacon Street, på skattejakt i Brick Lane, og kanskje ta en kaffe med gamle flammer, eller gnister, fra tiden i London.

Tilbake til Belleruche. Jeg elsker dem, virkelig. På kort tid har de blitt et av mine favorittband. Egentlig er jeg litt skeptisk på å utlevere dem til alle og en hver, ettersom de er relativt ukjente og dyrbare. På samme tid føler jeg det er min plikt å videreformidle en slik fantastisk musikk. Thus spoke Zarathustra. Her kommer noen godbiter fra Belleruche. Ps. Det er nesten obligatorisk å nyte sangene med et godt glass vin. 

Det fineste med gebursdager er å reise bort, dra et sted en virkelig liker eller aldri har vært tidligere, sammen med fine folk. Sist år var jeg i Liverpool og Manchester, året før kom mer eller mindre hele familien på Londonbesøk. Dette året pakket jeg kofferten og satte meg på toget til Oxford. Oxford har jeg aldri besøkt tidligere, men jeg var overbevist om at det ville bli en vellykket tur. I tillegg til Oxford, fikk vi stiftet bekjentskap med en liten bygd, Aylesbury.

Oxford levde helt klart opp til forventningene som en inspirerende og vakker by. Bodleian Library var det eneste jeg virkelig ikke kunne gå glipp av, og det er noe av det fineste jeg har sett noen gang. Til og med mamma gikk med på at bøker kan være utrolig fint.

Tusen takk for alle gratulasjoner, besøket, gaver og fine ord.

Nå har jeg offisielt knekket koden på kjoleoppskrifter. Vel, slik er det kanskje ikke, men jeg må si resultatet er hundre ganger bedre enn de andre dansekjolene jeg har laget etter oppskrifter. Jeg har omtrent ikke rørt oppskrifter siden jeg først startet å date symaskinen. Etter det siste totalt mislykkede forsøket fikk jeg nok, og bestemte meg for at det skulle bli lenge før jeg tenkte på å prøve det ut igjen. Da jeg oppdaget den finfine boka på julehandlen i Liverpool tok jeg det som et tegn på at nå var tiden inne for å gi det hele et nytt forsøk. Hvordan kan en si nei til mønster inspirert av slike klassikere som denne boka viste seg å inneholde?

Å sy etter mønster er ikke lenger like skremmende, etter at jeg har prøvd meg på en dansekjole inspirert av Jackie Kennedy. Det kommer trolig ikke som en overraskelse, at jeg nok en gang satser på rødt og prikker. Glidelåsen er det eneste som gjenstår, som trolig blir et helvete å få tak i, her i fucking Åmål. Malleabele ble laget av et sengsett fra Wilko, og ble formet i selskap av James Bond, martini, fruktfat og en skvett rødvin. 

Ps. er relativt betatt av Laura Marling for øyeblikket, og Blackberry Stone snurrer rundt og rundt...

Denne fine blomsterskåla ropte på meg når jeg lurte meg innom YMCA for litt siden. Lenge har jeg jaktet på en sak jeg kan plassere det beste såpestykket fra Lush. Da jeg fikk øye på denne godbiten var det klart at dette var det jeg lette etter. 

Den har en fin gullkant, og på innsiden er det sjarmerende blomster i gull.

Problemet var at det var en hel serie, og ingen mulighet til å kjøpe den for seg selv. Jeg er litt rar slik, så jeg vil egentlig ikke ha så mange av en ting. Men når en får seks små og en stor, for 3.99 pund er det nesten for godt til å være sant. Hva jeg skal gjøre med de resterende skålene er fremdeles ukjent, men jeg skal nok alltids få utbytte av dem på et vis.

Hva mangler på dette blide? ... Kirsebær naturligvis! Ble redd av en baconpakke som lå dårlig kammuflert blant kirsebærkurvene. Så jeg erstatter tapet med... 

--- ett glass rødvin. 

Ok, en flaske rødvin... 

Symaskinen er kveldens kavaler. Endelig skal jeg ta et oppgjør med mønster og oppskrifter. Forhåpentligvis går det bedre denne gangen. 

Kan tenke meg at en viss person som hevdet Kaizers Orchestra er favorittbandet, men som egentlig ikke kan en eneste sang, har bestemt seg for at hun ikke egentlig liker Kaizers likevel. Jeg lo godt da min kontakt fortalte meg om situasjonen for en stund tilbake, og underet meg over hvordan noen kunne hevde Kaizers er favorittbandet, når de ikke hører på noe annet enn ironisk nok, - Plumbo.

Til nå må halve verden ha fått med seg hva som skjedde i går. Det går i hvert fall hett for seg på veggen til Kaizers, når det kommer til de andre involverte er det sikkert like stor pågang. At tullinger og "liksom-fans" kommer med hatmeldinger, trusler og  ting som "jeg var stor fan av dere gutter, men i dag fyrer jeg med albumene deres etter at jeg har kastet melk på det, fordi dere er ikke verd øl" var kanskje forventet, men at det er såpass mange overrasker meg litt. Kanskje det er nå en skal benytte sjansen til å sikre seg billigbilletter til konsertene, eller loppis av albumene "ex-fans" nå vil bli kvitt, hei, vent, det er jo ikke sikkert de har noe interessant likevel.

 Det er en skvett øl det er snakk om, det er ikke slik at han kastet med glasset! Å få litt øl på seg er vel ikke noen undergang, det er nesten noe en kan forvente når en drar på festligheter. Når en drar på nach er det alltid en mulighet for at en drar hjem dekket av øl. Risikoen vokser ytterligere om en oppfører seg som en drittsekk. Jeg har selv kastet i ansiktet på visse folk, og det står jeg også inne for til jeg dør. Jeg håper virkelig ikke han gir etter for det enorme presset og legger seg flat. Verken en skvett øl eller en pekefinger fra Tore er forkastelig, men å stå på nasjonalt TV og komme med slike uttalelser eller hatmeldinger til Terje derimot... Det er ingen tvil om at Terje Røthing er en kjernekar, en virkelig flott fyr, talentfull, sympatisk og god mot fansen. I går viste han også at han var handlingens mann, og at "en ikke skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv". Og dra hele Kaizers Orchestra inn i saken, og miste all respekt for en kar som handlet i kampens hete for selv å bli et krigsoffer er drøyt. Takk heller gud for sanitetens personal. Om hva Terje gjorde var lite sivilisert, så er det visse personer nå gjør langt over grensa. For å sitere Elin, "Kjipt viss någen i barnehagen hive øl på kvarandre..."

Nå har jeg omsider kommet tilbake til England, og allerede neste uke er det tilbake på skolebenken. Ettersom jeg ikke akkurat er den beste studenten, har jeg tatt totalt avstand fra hele psykologien i snart en måned. Engelske ferier er finfine. Ferien har jeg stort sett brukt med til å rydde de to og en halv kvadratmeterne jeg kaller soveværelset, sammen med heklenåla, vært med fine folk, sett Prison Break, Twin Peaks, på fotsoneterapi, og på Bøker og Børst. At jeg har anspente skuldre og nakke har jeg vært klar over, men det har aldri blitt et problem. Ikke før i går uansett. Da jeg satt på Sola og heklet på et skjerf jeg nettopp startet på, slo verken plutselig inn for fult. Jeg klarte ikke å hekle lengre, og da verken bare ble mer og mer intens utover dagen bestemte jeg meg for å ta en pause. Hva i all verden skal jeg finne på når jeg ikke lenger kan hekle? Jeg får vel kanskje studere litt også, og ta årets første tur til Liverpool. Trenger et nytt gjensyn med den fantastiske byen, ettersom besøket i forkant av juleferien var katastrofen. Slik det ser ut nå, så blir det neppe et halvt dusin sengetepper til sanitetens basar. 

Årsaken til at jeg registrerte meg på gaydargirls var i utgangspunktet ikke for å finne meg date, men etter flere timer med latterliggjøring av hver og en av Grevlingens stalkere. Lenge hadde jeg det artig på hennes bekostning, men etter hvert var det ikke fult like morsomt, og jeg var nødt til å opprette min egen konto for morsomhetens skyld. I løpet av de månedene jeg har vært medlem har jeg blitt invitert på utallige arrangement, deriblant konserten til bandet til ei despo fra Blackpool, omvisning i Lancaster av en innfødt, kaffe, øl, kino, festival, shopping, brytekamper hvor jeg liksom skal bryte med and kvinner for gøy, og et dårlig kamuflert sextreff i "luksusleiligheter" og klubber.

Plutselig har jeg mirakuløst kommet i kontakt med noe som ser ut for å være et nokså normalt og interessant menneske. Om ikke noe annet, så utveksler vi musikk og artige historier. Jeg har dermed fått masse herlig "ny" musikk servert på sølvfat, og gjenoppdaget gamle kjærligheter. For øyeblikket er jeg helt besatt av Mazzy Star. Plutselig har jeg mange musikktips, og tro på menneskeheten. Livet er fint.

Ettersom jeg ikke har noen bilder fra nyttår, må det holde med et fra nyttår 2010/2011. 

Det ser ut for at nyttår i Røldal er i ferd med å bli en tradisjon, selv om enkelte var litt halvskeptiske til å dra opp neste år (etter å ha pratet "sludder, vrøvl og pølsesnakk" med dama i baren, mistet bankkortet, jaktet på bankkortet for å bli ledd av, utøvet tidenes nyttårspakt, fungert som en pingpongball på dansegulvet og ha store svarte hull i kveldens minne, eller å ha svingt seg i valsen med en tilfeldig gamling etter han ble henvist fra en utspekulert viss ungpike i en fremmed strikkegenser, eller ha hoftesmerter etter litt for heftig dansing).

Egentlig vil jeg påstå det var en meget vellykket kveld, og jeg hadde det kjempegøy. Vel, i hvert fall til rødvinen jeg hadde i glasset plutselig dekket ansiktet, dansekjolen og genseren jeg fikk i sokken som mamma hadde strikket til meg. Jeg var dypt ulykkelig, selv om det var et uhell. Jeg var sur, frøs, og ikke godt selskap. Dessuten var jeg meget trist for at genseren kanskje var ødelagt. Men om alternativet er fire ødelagte ribbein, knuste kneskåler, brukket bein, forstuet håndledd og eventuelt kraniebrudd så er det kanskje ikke så alvorlig med noen dusin rødvinsflekker. Jeg har i hvert fall lært to ting, om ikke noe annet. 1) Det er faktisk en grunn til at folk går med mørke klær på nyttårsaften! 2) aldri forsøk å drikk rødvin på blanke isen.

Lerkefuglen var ikke lenge om å "gjøre opp" for seg, og hun gikk bort til en tilfeldig fyr vi aldri tidligere hadde sett. "Du, kan du ta av deg genseren og låna den til meg?" sa hun til han med den mest sjarmerende holdningen. Han var ikke lenge om å kaste av seg strikkegenseren, og med et hun hadde den i hendene snudde hun seg og gikk. Plutselig hadde jeg den på meg, og humøret steg noen hakk. Alle mente jeg skulle beholde den, men jeg viste jo at jeg måtte levere den tilbake når kvelden tok slutt. Lerkefuglen gikk bort til han i strikkegenser og uttrykket sin forbauselse over at vedkommende hadde fått den tilbake. "Hva snakker du om!?" fikk hun til svar. Tydeligvis var det feil herre. Problemet var at ingen av oss husket hvordan han så ut. Så når andre folk dro hjem uten bankkort hadde jeg med meg en strikkegenser som dufter herreparfyme og billig etterbarberingsvann. On det er en som savner den hjemmestrikkede genseren sin etter å ha lånt den bort til en sjarmerende (brisen) brunette, så vennligst ta kontakt for å få den tilbake. 

Kvelden i går ble brukt på Bøker og Børst sammen med Delfinen og Cilie. Vi var samlet blant fine bokhyller for å få med oss en minikonsert med The Brigade. The Brigade var like flinke som alltid. Om du er i området må du virkelig dra på neste konsert. Delfinen fikk endelig sin gebursdagsgave (bare 51 uker etter hennes gebursdag) og vi så igjennom albumet, diskuterte eventyr, latterliggjorde de rare menneskene vi hadde møtt i London, avslørte bortgjemte detaljer en kanskje ikke vil høre, og var enige om at livet i London var helt fantastisk.

Den ene og andre ferja gikk fra kaien uten meg, og jeg satt fremdeles inne i varmen på Bøker og Børst. Jeg hadde tydeligvis ikke tenkt å dra hjem. Heidi inviterte en random fyr bort til bordet vårt. Han satt ensom i baren og spilte wordfeud. "Fortell oss noge om deg sjøl!" sa Delfinen bestemt. "Jeg er vegetarianer" fikk hun til svar. Så befant hun seg straks på dyp grunn, og prøvde desperat å overbevise meg, han og seg selv, om at det er naturlig for oss og spise kjøtt, gjennom leksjoner om næringskjeden etc. Det utviklet seg til en heftig politisk debatt om blodpenger, korrupsjon og vranglære. Når jeg brukte Paul McCartney for å illustrere poenget mitt om at en ikke trenger å ha det vondt eller lide av mangelsykdommer kunne hun ikke si noe tilbake. Ingen, absolutt ingen kan si noe om at Paul McCartney. Etter et par cider (for mye), ble hun servert vann av denne Eivindsjarmøren, og han var virkelig hyggelig. "Du er en sånnein som Heidi trenge" sa jeg opptil flere ganger. Cementen tok imot oss med åpne armer, der var det en indisk ballerina, afrikansk engelskmann fra Soho, og en storsjarmør med skjegg. Kvelden endte med at Eivind støttet Delfinen til taxien, og jeg bestemte meg for å gjøre alle tre en tjeneste. "Skriv inn kontaktinformasjon her, sånn at me kan takka deg for hjelpå i mårå".

Folk var helt i hundre i dag, ikke på grunn av at dette var offisielt siste dag i semesteret, men på grunn av snø. Ok, det var snøfnugg i lufta, men de la seg ikke på bakken. Folk telefonerte hverandre tidlig og sa at de måtte se ut vinduet. "Nei, det er ikke snø!" sa jeg til Ravnen, men du vet hva Ibsen mener om livsløgn og livsglede... Alle eksamener er forbi, og selv om det kan ha gått til helvete er jeg likevel lettet over at det hele er forbi. Dagen har jeg brukt sammen med Ravnen. Det føles fint å bare være. Vi har utvekslet musikk, lagt planer om konsert på Jazz Cafe i London, og  hun har overbevist meg om at Jessie J faktisk ikke er helt håpløs. Tidligere har jeg bare hørt sangene ufrivillig, og vridd meg i smerte. Hun er helt klart en fryd for øyet, men sangene er jævlige. Hvorfor holder dama på slik, når hun faktisk kan synge?

            Resten av kvelden skal jeg bruke til hekling, sammen med symaskinen, vin, og bare gjøre alle fine ting som har vært nedprioritert de siste ukene. I morgen drar jeg til Liverpool på julehandel. Søndag går til pakking og vasking. Nå er det virkelig ferie! Jeg skal trolig ikke gå på ski med flosshatt, men jeg skal i det minste få et gjensyn med kjæreste finfinfinfine Paul McCartney (!!!!!!!!!), dra på Sonny, drikke vin på Bøker og Børst og tilbringe tid med fine folk.

Som halve verden nå har fått med seg, har vi hatt store problemer med å få tilgang  til varmt vann i leiligheten. Heidi fikk erfare det på den harde måten når hun var her før sommeren. Da hadde vi hatt en lekkasje, men feilen ble "reparert" etter at jeg dro tilbake til Norge. Når jeg kom tilbake til Dogville var jeg i et åpent forhold med det varme vannet, og en varm dusj var nesten som førstepremien i et lotteri. Jeg var tvunget til å slutte å dusje om kveldene, og heller ta en morgendusj for å ikke dusje meg halvt fordervet. Det var ikke mulig å få noe varmt vann på kvelden. Grevlingen "hadde ikke problemer med vannet på morgenen", og det virket nesten som om hele problemet var i mitt hode. Vi skulle ikke ringe noen rørlegger, fordi "det var ikke et problem". Ingen tror meg når eg seie det blir flom. 

Noen kvelder fikk jeg nesten ikke sove, fordi jeg lå bare og grudde meg til dusjen. Enkelte morgener hadde jeg russisk rulett med dusjen, hvor det kanskje ikke stod om liv eller død, men hvorvidt jeg kom til å dra på forelesningene. Pussig nok var det passe vann de gangene jeg la inn innsatsen. Etter den nyeste lekkasjen fra vaskemaskinen var alt slutt. Egentlig hadde det vært slutt en god stund før det også, men enkelte ville ikke innse det.

Å leve en dag uten varmt vann er mulig. Om du er den siste i søskenflokken på 8 som dusjer er det akseptabelt å ikke ha mer varmt vann. Å ikke ha varmt vann over lengre tid er faen ikke normalt i 2011! Etter at jeg jobbet på sykehjemmet lovpriste jeg hver dusj jeg fikk ta for meg selv. Nå lovpriser jeg også hver eneste dusj hvor jeg får mulighet til å styre temperaturen selv. Jeg har virkelig stor empati for pasienter på psykiatriske sykehus som ble "kurert" med isbad. Å stappe hånda under vannstrålene er ille. Å kjenne det kalde vannet treffe kroppen etter at det har falt på bakken er verre. Det tar ikke lang tid før kroppen blir nummen, og følelser forsvinner i armer og bein. Men kroppen lot seg aldri lure, og jeg opplevde aldri en illusjon om varme. Det ville vært en befrielse. Klart det er ubehagelig. Men det er det psykologiske stresset som er verst.

            Det var et lufttrykk i tanken som hindret det varme vannet å komme ut. Vi hadde altså varmt vann, men ikke tilgang til det. Det var nok også lufttrykket som står bak lekkasjene. Nye deler ble bestilt inn, og vanntanken ble fikset igjen. Det føles ut som om vi lever i en klisjefylt pornofilm uten sex. Jeg har mistet tallet på hvor mange ganger rørleggere og elektrikere har vært her. (Å bruke de villeste unnskyldningene for å komme inn til naboen er også krysset av på lista, det samme er postmann, matleveringsbud og møbelleveringsmenn.)

            Denne gangen virket det som om vi endelig hadde lykkes. Jeg kunne dusje i varmt vann når jeg måtte ønske, og var klar for å legge det hele bak meg. Så klagde Grevlingens venninne på vannet, og da jeg våknet i går var rørleggeren her, - igjen! Da han gikk var det ikke lenger tilgang på varmt vann. Det er ikke kommet tilbake. Delen vi fikk var det noe galt med, så de må sende en ny. Med to eksamener, en WBA og et essay denne uken er jeg nok stresset om jeg ikke så skal kjenne byrden av å ikke ha tilgang på varmt vann. Den første eksamengreia er nå gjennomført. Jeg kjenner ingenting. Absolutt ingenting. Kan like gått ha strøket så fått en akseptabel karakter. For øyeblikket har jeg mer primitive bekymringer enn akademiske presentasjoner. Når du nesten gråter hver gang du står i dusjen, og ikke finner tilbake til kroppsvarmen før neste dag, da er det ikke lett å konsentrere seg om det en egentlig skulle få gjort. Jeg balanserer vel på et sammenbrudd eller noe... En del av den prosessen tok livet av meg nesten. Krigen er faen ikkje over.  

For litt siden så jeg denne lista lagt ut på fjesboka av Malena. Siden jeg ikke har noe annet å gjøre enn å lese til eksamen, statistikkprøve og finskrive essayet som er det dårligste jeg noen gang har fått ned på papir, måtte jeg bare ta en sjapp runde med itunes for å finne ut hvordan mitt liv egentlig er.  Det er rart hvordan ting plutselig gir mening etter det har skjedd.  Det er lett å argumentere hvorfor ting skjedde i etterkant, på samme måte er det like enkelt å argumentere til hvorfor majoriteten av sangene passer til spørsmålene. Jeg liker spesielt godt tanken på livet som en "Permanent Vacation", akkurat nå lengter jeg etter ferie. Jeg er sliten, og bare tanken på helvetesuka er nok. Men Lerkefugl, er det egentlig lov å si "Your mother should know" om noen spør deg om din livshistorie?

IF SOMEONE SAYS 'ARE YOU OKAY' YOU SAY?

Breathe Underwater - Placebo

HOW WOULD YOU DESCRIBE YOURSELF?

Easily - Red Hot Chili Peppers 

WHAT DO YOU LIKE IN A GUY/GIRL?

Silver - Kaizers Orchestra

HOW DO YOU FEEL TODAY?

Sixteen - No Doubt

WHAT IS YOUR LIFE'S PURPOSE?

Permanent Vacation - Aerosmith

WHAT'S YOUR MOTTO?

I Stay Away - Alice In Chains

WHAT DO YOUR FRIENDS THINK OF YOU?

Train of Thought - a-Ha

WHAT DO YOUR PARENTS THINK OF YOU?

Last of My Kind - Alice In Chains

WHAT DO YOU THINK ABOUT VERY OFTEN?

Meet Your Master ? Nine Inch Nails

WHAT IS 2 + 2?

I´m Down - Aerosmith

WHAT DO YOU THINK OF YOUR BEST FRIEND?

Move - Dreamgirls

WHAT IS YOUR LIFE STORY?

Your Mother Should Know - The Beatles

WHAT DO YOU WANT TO BE WHEN YOU GROW UP?

She´s Leaving Home - The Beatles

WHAT DO YOU THINK WHEN YOU SEE THE PERSON YOU LIKE?

Fell On Black Days - Soundgarden

WHAT WILL YOU DANCE TO AT YOUR WEDDING?

Running Wild - Kessel et al. (Some Like It Hot) 

WHAT WILL THEY PLAY AT YOUR FUNERAL?

Talk - Coldplay

WHAT IS YOUR HOBBY/INTEREST?

Home Of The Blues - Johnny Cash

WHAT IS YOUR BIGGEST FEAR?

Bris - Kaizers Orchestra

WHAT IS YOUR BIGGEST SECRET?

Enter Sandman - Metallica

WHAT DO YOU WANT RIGHT NOW?

Love Me Do - The Beatles 

WHAT DO YOU THINK OF YOUR FRIENDS?

Blitzregn Baby - Kaizers Orchestra

WHAT WILL YOU POST THIS AS?

Hysteria - Muse

Dette er da fortsettelsen i serien om hvordan jeg har det i leiligheten, og vi forflytter oss et stykke fra kommodesaken. Denne gangen vil jeg vise frem gardiner som selvfølgelig er røde med hvite prikker. Baksiden av gardinene er motsatt, altså hvite med røde prikker, hvilket er litt teit egentlig. Tingen er at stoffet opprinnelig var et dynetrekk, og jeg jukset det litt til slik at det tok fem minutter kortere tid å sy dem sammen. Jeg har ofte tenkt å lage nye, fordi jeg har kjøpt inn et par ekstra sett av dette stoffet. Dessuten innså jeg at gardinene ikke var like lange etter at jeg hadde hengt dem opp. Vel å merket er det fordi jeg har hengt dem opp skeivt, men det irriterer meg likevel. Over gardinene har jeg en slags hvit blondekappe som buer seg i midten. Jeg fant denne kjærlighten på Gjenbruk på Klepp, og den ble min for 10 kronestykker.

            Det er litt awkward å ta bilde av senga, nesten like kleint som å legge ut bilder av  underbukser H&M. Men siden jeg først er i gang med offentlig skittentøyvask, så kan den få bli med gardinene som en liten notat. Ja, jeg er litt besatt av prikker. Putene er forresten heklet av mamma, og på veggen henger det sjokt med bilder av folk, neida, kort som skal fungere som en ramme rundt bildene fra vår oppdagelsesferd i USA :) :)  Klarer du å se hvilke motiv det er på korta? The Beatles, naturligvis! Me har spelt, me kortå som var allerede delt. 

Jeg sier ofte at jeg skulle ønske jeg var psykolog i forrige århundre når alt var lov, og etiske prinsipper ikke lagte restriksjoner for eksperimenter. Eksperimentet til Milgram, som har mottatt heftig kritikk, sjokkerer meg ikke, og jeg synes kritikken har blåst ut av alle proposisjoner. Eksperimentet er ikke så ille som alle skal ha det til. Det er nesten som om jeg tror at hele sirkuset ble startet av få personer, og at majoriteten av de som fortsatte å kritisere ikke har satt seg ordentlig inn i det. Likevel er det eksperimenter som vekker sterke følelser, til og med i følelseskalde meg. Blakemore og Cooper (1970) er et godt eksempel på eksperimenter som får meg til å frese.

Blakemore og Cooper ville undersøke om visuelle omgivelser ville påvirke utviklingen visuell tolkning. Eksperimentet ble utført på kattunger, som ble plassert i et mørk rom fra fødselen. Når kattungene var to uker gamle ble di plassert i et apparat fem timer hver eneste dag. Dette apparatet var en høy sylinder med svarte og hvite striper. Noen av kattene ble plassert i sylinderen med vannrette striper, og resten ble plassert i en sylinder med loddrette striper. Poenget med sylinderen var at en ikke skulle ha muligheten til å se kanter eller hjørner, fordi oppfattelsen av kanter anses å være en av grunnsteinene i å tolke visuelle inntrykk. Dessuten ble det også festet en krage rundt halsen på kattungen, slik at den ikke skulle ha mulighet til å se sin egen kropp.

Etter fem måneder i denne rutinen, ble katten satt i et lite rom med møbler. Der ble det observert en klønete måte å følge objekter med blikket, de forsøkte å rekke ut mot objekter som var utenfor rekkevidde og de dunket ofte bort i bordbein. Kattene som hadde vært i sylinderen med loddrette striper, klarte ikke å oppfatte de vannrette linjene i omgivelsene i det møblerte rommet, for eksempel bredden på møblene. Mens kattene som hadde opplevd de vannrette stripene var blinde for loddrette linjer, og kunne ikke bedømme høyde. 

Blakemore og Cooper argumenterte at utviklingen av "the visual cortex" er avhengig av omgivelsene. Ved å minimalisere visuelle inntrykk for kattungene, ble evnen til å tolke omgivelsene kraftig redusert. Jeg blir kvalm. Selv om resultatet er nyttig, eller i det minste gir oss en innsikt i påvirkningskraften av omgivelser, kan jeg ikke forstå hvordan mishandlingen av dyr kan legitimeres. Bare tenk på hvor stressende det er for den stakkars kattungen som blir tatt bort fra sin mor rett etter fødselen, vokser opp i et mørkt rom og i en høy sylinder med striper! Tenk hvor stressende det er for den å komme inn i "den virkelige" verden, og oppdage at en ikke har kontroll på sin egen kropp. 

Det er fucked up og våkna opp kvar måren, til ein stemme inni håve som seie;
etter nok ei lang natt med syting og klaging, og Downton og Facebook som lokke.
Du har to valg, enten henga deg i mønå, eller studera, bli superflink, fordi du erkkje her for å feriera.
Når utsettelse blir stryk, og motivasjon gir mestring, då er valget enkelt. 

Det er ikke lenge igjen nå, før jeg endelig er ferdig med "Developmental Psychology". Om en ser bort i fra at jeg skal ha eksamen etter påske naturligvis. Hele faget er dødsens kjedelig, og jeg klarer ikke å interessere meg mer enn fem minutter før det virker som om fascinasjonen aldri var til stede. I likhet med faget, kan boka drepe motivasjon før den blir åpnet. Omslaget er hvitt, og har bilde av noen barn som leker. Den ser billig ut, på tross av at det kanskje var den dyreste læreboka jeg kjøpte. Sist år forsøkte jeg å være flittig student, men etter et par minutter la jeg boka nederst i en skuff. Ikke faen om jeg skulle lese i den. For å ikke la hele boka gå til spille, og vise forfatterne en viss respekt bestemte jeg meg for at en ny sjanse var passende. Det ville naturligvis ikke spille noen rolle for dem, om jeg leste den eller ikke, jeg hadde jo tross alt betalt penger for den allerede. Riktignok blir en ikke rik på denne typen bøker, og det kjentes nesten ut som om jeg gjorde narr av hele deres karriere.

            Etter et relativt tilfeldig startpunkt, midt i boka, oppdaget jeg et kapittel om fuglesang. For første gang var en liten interesse vekket. Jeg synes det var fascinerende med fugler som vokste opp i isolasjon, klarte å utvikle en "normal" sang. Samtidig var det litt trist også. Noe var sjarmerende, som følgende utdrag. "If fostered by canaries, a young bullfinch will adopt canary song and ignore the songs of other bullfinches." Det var på en måte betryggende å vite at ikke alt er forhåndsbestemt. Synes også det var meget koselig med Lorenz som "imprinted some ducklings on himself, so that they followed him everywhere". "Fuck children´s development, - jeg vil ha mer om fugler!" tenkte jeg bittert når teksten om fuglene gikk mot slutten. 

The social construction of reality

Det var iskaldt ute. Jeg kjente kulden bite seg fast i kroppen, på tross av at jeg var kledd i en vintagekåpe med rødt og grønt rutemønster. De sa det ville snø i dag. Jeg smilte for meg selv mens jeg så ut de store vinduene på cafeen. Klokka var rett før fire, og det hadde fremdeles ikke dalt ned et eneste snøfnugg. Jeg hadde roser i kinnet, og The Beatles av Lars Saabye Christensen på ørene. Den siste tiden hadde jeg hatt det alt for travelt til å få lese ting som ikke var studierelaterte. Til og med mine tidligere litt absurde bokvalg, som jeg på en vag måte hadde linket til psykologistudiene, var nå bokstavelig talt lagt igjen på hylla. Ikke lenger kunne jeg legitimere min interesse av gale nazidoktorer, kvinnelig galskap, tvangsinnleggelse, medisin eller psykiatri med at jeg tross alt er psykologistudent. Nå var det alvor, og jeg var klar over det. For å få inn en minimal dose litterære inntrykk hadde jeg kommet på en fornuftig løsning. Lydbøker hadde jeg aldri vært spesielt begeistret for. Det å høre på en fjern stemme uten ansikt, var som å se Tre nøtter til Askepott. Bare tanken fikk meg til å grøsse. Likevel kunne jeg spille lydboken mens jeg forflyttet meg fra sted til sted, laget middag, tok oppvasken og når jeg heklet på bussen. Det kunne fungere, om ikke mer enn et par uker. Allerede hadde jeg hørt radioteateret fremføre både Hedda Gabler og Vildanden. Radioteateret likte jeg. Ibsen likte jeg enda mer.

Der sto jeg i kø på Costa og hadde alt bestemt meg for å sette boken på pause. Av erfaring viste jeg det kunne bli litt kleint når jeg plutselig skulle slå over til engelsk etter å ha vært totalt oppslukt i en historie som ble fortalt på norsk. Det var fremdeles et par folk foran meg i køen, men det var vel best å være på den sikre siden. Dessuten ville jeg ikke fremstå uhøflig ovenfor betjeningen. Jeg kom her alt for ofte til å fremstå  arrogant. Med frosne fingrer skrudde jeg den av. Det var kaldt inne, nesten like kaldt som ute. Med en gang tenkte jeg over hvorfor jeg egentlig kom hit. Det var varmere i leiligheten, mindre forstyrrelser og kaffen var ikke så imponerende, ikke egentlig. Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å få gjort noe på essayet. Med frosne fingrer hadde jeg fått erfare på den harde måten at å skrive på datamaskinen ikke var verdens letteste oppgave. Det var mye folk i dag. Jeg så etter ledige bord, og oppdaget til min forbauselse at mitt faste bord var ledig. Det var akkurat passe langt borte fra ventilasjonen. Vel, kanskje ikke langt nok, men i det minste så langt det var mulig å komme. "Pass deg for trekken" sa jeg inni meg, og jeg måtte flire igjen. Kunne nesten trodd jeg var ni og åtti år. Men jeg viste jeg ikke ville holde ut lenge om jeg i tillegg fikk trekken direkte over meg, selv om jeg hadde med ekstra ullgenser. Riktig nok var det ikke en hjemmestrikket lusekofte, men den fikk holde. Kunne jo ikke være like innpakket som en eskimo. Resten av kafegjestene var relativt lettkledde, hvilket ikke var sjokkerende. En kunne nesten tro at jeg var den eneste som var påvirket av kulden. Jeg grøsset.

            Plutselig ble jeg revet ut av mine egne tanker. Det skjedde så brått. Det var et stort smell bak meg, og jeg kunne høre noen falle. Jeg snudde meg. I likhet med resten av de involverte lurte jeg på hva som hadde skjedd. Det klirret i brusflaskene. Noen lå langflat på gulvet. Hun var kanskje litt yngre enn meg selv. Hele kroppen hennes ristet. Hodet dunket gjentatte ganger i veggen. Hun hadde ikke stått like bak meg, men bare en konfirmantgutt skilte oss. Var det epilepsi? Jeg hadde aldri tidligere sett noen få et lignende anfall, og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva jeg kunne gjøre. Eller hva jeg burde gjøre. Heldigvis var hun ikke alene. Unggutten som stod bak meg var med henne. Det samme var en voksen dame som stod bak dem. Kanskje det var moren hennes. De prøvde å kontrollere ristningene, og forsøkte å holde hode borte fra veggen. Det virket som om hodet hadde en magnetisk dragning, for igjen og igjen nærmet det veggen. Det måtte gjøre vondt i etterkant tenkte jeg. Hele kroppen fortsatte og riste. Det måtte ha gått flere minutter. Kanskje over fem minutter. Det kom stadig flere folk til, men ble raskt bedt om å trekke unna. De hadde kontrollen. Dette hadde skjedd tidligere. Unggutten så totalt uberørt ut. Ansiktet hans holdt et uttrykk som nesten sa "dette angår ikke meg". Det kom inn en mann. Kanskje han var lege. Han var velkledd i en mellomstor kropp, men ansiktet røpte at han ikke kunne være spesielt gammel. Egentlig så han mest ut som en student. Men han spurte de pårørende mange spørsmål, og det virket ut for at han hadde greie på dette.

Køen beveget seg videre, og jeg var plutselig den bakerste. Det ble min tur, og jeg bestilte en latte med karamell. Kaffeen ble ferdig, så jeg satte meg ved "bordet mitt". Det tok ikke lang tid før ambulansepersonell var på stedet. Lysene blinket utenfor vinduet i en halv evighet. Jeg var glad for at det endelig kom noen som kanskje kunne hjelpe. Men jeg vet ikke hva som skjedde med jenta. Jeg laget bare en mental notat til meg selv, - finn ut hva en kan gjøre i lignende situasjoner! Hele opplevelsen var skremmende. Skremmende fordi det gikk opp for meg at jeg ikke viste hvordan jeg skulle opptre. Hva jeg kunne gjøre var skrevet som en stor X i en komplisert ligning. En annen gang kunne det hende noe lignende et sted hvor det ikke var noen andre i nærheten. Det er best å være beredt. Mine egne begrensninger var klare, og jeg viste med ett at jeg måtte gjøre noe med det. Det ble ikke mye studering. Alt virket så meningsløst og fjernt. Er det noe i livet en engeltig kan kontrollere? 

Take off my clothes 
Show them that under here 
I'm just like you 
Do the mistakes I make 
Make me a fool 
Or a human with flaws 
Admit that I'm lost 
Around of applause 
Take the abuse 
Sometimes it feels like that they want me to lose 
It's entertainment is that an excuse?
But the question that lingers whether win or lose 
Rihanna

De siste dagene har jeg brukt til å friske opp minnet angående tradisjonelle kjønnsroller, stereotyping i media, kvinnefrigjøring, muligheter, suksess, forskjeller på seksualisering og hyperseksualisering, og brukt det til argumentasjon for langvarig musikalsk suksess ,"kunstig talent", og hvordan nummer en på hitlister ikke nødvendigvis reflekterer mønsteret av suksess. I dag har jeg vært på café og drøftet hvorvidt Rihanna kan brukes som et symbol på samtidens hypersekusalisering av kvinnelige artister, i tillegg til å spekulere i hva som gjør henne forskjellig fra andre, og om hun vil ha noen historisk betydning. Nå skal jeg straks finne frem rødvin og skrive om Lady Gaga, og en mannlig artist jeg ikke har bestemt meg for, mens jeg hører på spillelista I like girls som passer spesielt godt til denne anledningen.

Hvem sier at psykologistudier er tørre og preget av designing av komplekse eksperimenter, tolkninger av statistikk om tørre temaer? Riktig nok synes jeg kognisjon (som de fleste ser på som tørrest), hvordan vi tenker, husker og utfører diverse oppgaver, er utrolig spennende. Som sakt liker jeg de fleste fagene vi har, bortsett fra "developmental psychology". Sosial Psykologi har jeg alltid vært interessert i, og aspekter av faget ligger kanskje litt lett for meg.

I faget "research methods" som vanligvis består av å lage eksperimenter, utføre dem og analysere tall, dreier seg denne gangen om "content analysis". Dette vil si at vi hopper over hele greia med å lage et eksperiment, men analyserer hva enn vi måtte ønske, innenfor visse grenser naturligvis. Det må ut i fra den meget spesielle foreleseren (med en viss kvinne- og legningsdiskriminerende humoristisk læremåte), må vi analysere noe som er publisert i et medium. Hvor vanskelig kan det være? Ikke vanskelig i det hele tatt mener nå jeg. Jeg har ingen planer om å bli sosialpsykolog, men kanskje det kan fungere som en hobby. Allerede har jeg dannet meg nye forskningsideer, som kan bli aktuelle i fremtiden. Likevel må jeg innrømme at jeg foretrekker rapporter basert på litt mer komplisert statistikk enn prosenter og chai-square. På samme tid er det en fordel at jeg faktisk kan noe om musikk og kjønnsroller i forkant (i motsetning til "retrieval-induced forgetting under stress" som kan slå pusten fra de fleste), og jeg slipper å lure en person som har dette området som fagfelt til å tro at jeg faktisk har noe relevant å komme med.