Som en kanskje husker, ble mitt essay i sosialpsykologi brutalt slaktet av medstudenter. De mente jeg var langt over grensa, og synes det var helt absurd at jeg skrev et helt essay om ambivalent sexism. Begrepet dukket trossalt bare opp i en artikkel som skulle støtte forelesningen. Det var vågalt og nesten litt perverst å gå så langt utenfor de akseptable grensene. Jeg gjorde virkelig en innsats, for å bevise at det var de som tok feil. Likevel oppfattet jeg ingen risiko å utfordre oppgavetittelen, og være litt kreativ i problemløsingen. Så lenge en argumenterer og bruker relevante tekster, så er alt lov. Dette er trossalt universitetet.

Essayet var forskjellig fra de fleste. Jeg var faktisk underholdt, og fant det interessant å lese hundrevis av sider om temaet for å så flette det hele sammen for å så komme med egne ideer. I motsetning til 80% av det jeg har gjort på universitetet i år, har jeg faktisk lært noe. Det må telle for noe. A very good essay. Clearly written. Easy to follow. Wider reading and material is appropriate and relevant. Excellent use of real word examples.Very good clarity and accuracy of expression, clarity narrative structure of argument, critical interrogation and appreciation of material used, addressing the orienting question, appropriate use of evidence, appropriate interpretation of source data, integration of theory and evidence, identification of the implications of the material, and referencing. Good depth of knowledge. Jeg er vanskelig å tilfredsstille. Men akkurat nå er jeg passe fornøyd. 

Musikkrommet har vært mitt Utopia, et tilfluktsted jeg har oppsøkt seks ganger i uka siden jeg flyttet inn til byen. Denne cafeen har vært det fineste i hele Lancaster, og jeg har forestilt meg at jeg befinner meg langt utenfor Dogvilles grenser. Når en befinner seg innenfor musikkrommets fine vegger, kjenner jeg en slags ro og jeg er tilfreds for en stund. Det har vært et fristed, en skjult perle bare jeg viste om. Det var fint og kunne flykte fra virkeligheten, om bare for et par timer. Tidligere møtte jeg aldri på noen kjente. Nå møter jeg titt og ofte på kjente. Det er greit, de er trossalt kule folk. Likevel har det skjedd en skummel utvikling, flere og flere ukjente norske folk har invadert kafeen. Ikke bare norske, men lokalbefolkningen prøver seg også. Det er trist. Sørgelig faktisk. Unngå øyekontakt og lat som om du ikke forstår hva de prater om. Besøket i dag var superkleint. Noen ganger blir jeg virkelig flau av å være norsk, og jeg følte nesten jeg burde be om unnskyldning på vegne av dem som sitter å brøler på kafe. Folk så på hverandre med et forundret blikk. "Hva faen er det de holder på med?". 

Malleabele ble laget i samarbeid med en finfin kjolebok som inneholder mønster av klassiske kjoler. Naturligvis var det skremmende med mønster, etter flere mislykkede forsøk. Denne boka skulle være egnet for alle nivåer, og med detaljerte beskrivelser virket det litt mer overkommelig, enn tidligere mønster hvor kanskje halvparten av oppskriften var gått i oppløsning. Jeg skal ikke legge skjul på at oppskrifter og instrukser ikke er min sterkeste side, og at jeg har store vansker for å følge dem. Likevel ble møte med Malleabele en fin opplevelse, og jeg følte endelig jeg hadde mestret kunsten å sy etter mønster. Dansekjolen er velsignet med fine prikker, og er inspirert av Jackie Kennedy. Den ble laget av et laken fra Wilko, og sammen med James Bond, martini og en skvett rødvin fikk lakenet oppfulgt sitt intense ønske om å forvandles til en dansekjole. Eller, i det minste et tøystykke forkledd som en kjole.  Dansekjolen har fått svingt seg i valsen en stormfull aften, spasert i Londons bakgater med Vaskebjørnen, vandret langs strandkanten i Santa Monica, og mottatt mange fine komplimenter fra både amerikanere og briter. Dessuten har den satt en ny standard, og inspirert Itch og en serie dansekjoler som er under arbeid. Ting kan helt klart forbedres, hvilket jeg tar som en utfordring. Når en har syv eksamener i vente er det ikke lett å få tatt i bruk kreativitet. Jeg har planer, og etter mai er forbi skal jeg virkelig få testet konvensjonelle grenser.

Etter to dager i Vegas lånte vi en bil og satte vi kursen mot California. Før vi forlot djevelens lekeplass, skulle vi gi The Attic en ny sjanse. Det var jo ikke så enkelt å finne ut hvordan navigasjonen fungerte, og jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte på å finne butikken som bare lå et steinkast unna stripa. Dessverre var butikken stengt også denne gangen.

I forkant av reisen hadde jeg fått beskjed av Ravnen at jeg måtte ta mange bilder, og tagge henne på facebook."Mad greek cafe" og den svarte fuglen passet perfekt. Det var pussig slik, at midt uti ødemarka var det plutselig et relativt stort kjøpesenter, Casino og hotell. Her prøvde jeg cake pops for første gang, gikk til innkjøp av solbriller og drakk kaffe fra starbucks. Ja, jeg vet. Jeg er ingen fan av Starbucks. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi ble stilt spørsmålet "Tar du bilder?". Landskapet var visstnok verd et par fotografier, selv om det stort sett bare var øde fjell og sand. Bildene ble ikke spesielt gode med tanke på at de er tatt ut av et bilvindu, i relativ høy hastighet. 

Like utenfor Las Vegas oppdaget vi et skilt som fortalte at Peggy Sue´s 50s diner var en time unna. Vi ble alle litt interesserte og bestemte oss for å stoppe i spøkelsesbyen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hele stedet var meget harry, og det stod lastebiler parkert utenfor. Typisk amerikansk. På baksiden var det en vanndam, hvor søte ender plasket rundt. Det var også dinosaurer og andre skulpturer i parken. Da jeg først kikket inn i et av rommene ble jeg meget skeptisk. Det hang hawaiiblomster rundt taket! Da jeg kom inn i hovedrommet ble det noe bedre. På tross av at hele greia ga et inntrykk av å prøve for hardt, var det litt artig likevel. De hadde ikke greie på vegetarmat, og jeg endte opp med tidenes kjedeligste og mest smakløse salat. Det hang bilder på veggene, av Marilyn Monroe, Audrey Hepburn og alle de andre finfine. Elvis var stilt ut her og der, Betty Boop stod bak baren, og en gjeng menn i militæruniformer forsøkte å imponere servitøren. Innerst i lokalet var det en butikk, med mange rare og artige gjenstander. Egentlig hadde jeg lyst på The Beatles Trivial Pursuit, men innså umiddelbart at jeg ikke ville hatt noen å spille med. Venninnene mine liker godt Trivial Pursuit. The Beatles, er dessverre ikke like populært. Jeg endte opp med å kjøpe et serveringsbrett med Audrey Hepburn som motiv, og et par postkort av Marilyn Monroe og Audrey Hepburn. Jeg vet ikke helt om jeg anbefaler Peggy Sue´s eller ikke, men for all del, det var artig å gå innom. Det var litt for "over the top", klasseløst og amerikansk for min del. Om en kjører forbi kan en godt stikke innom i et kvarter, men det er ikke verd å kjøre land og strand for å komme dit.  

Følgende dag i Las Vegas startet dagen med dagen på Bellagios café ved bassengkanten, hvor frøken "forever alone" bestilte bord for én. Egentlig skulle jeg bare ha en ettertraktet kaffe, men når den hyggelige kelneren tilbyr drinker kunne jeg ikke takke nei. Så da ble det også en Pina Colada. Det er aldri for tidlig med drinker når en ferierer. Videre var de naturligvis interesserte i å servere ordentlig frokost, men etter å ha hørt så mye negativt om vegetarmat i Vegas var menyen meget skremmende. Serviceinnstilt som damen var, var det ikke noe problem å lage noe, og jeg kunne til og med få vegansk mat om ønskelig. Jeg ble blant annet tilbydd en slags gresk rett, med frityrstekte pitabrød. "Det skal være sunnere en pomfri, eh, tror jeg da...".

Mens pappa fønet håret og Meikel våknet til live, gikk mamma og jeg innom Planet Hollywood, hvor det skulle være en "by inni hotellet". Ble ikke videre imponert, men det var finslig å finne en ny Betty Page-butikk, og møte på disse to krabatene utenfor. Jeg var nødt til å ta bilde med dem. Gjennom den siste tiden med Grevlingen i taket, har det gått litt i prat om Star Wars. 

The Attic skulle være en finfin vintagebutikk i Vegas, og etter å ha vandret på kjøpesenter uten personlighet, hvor jeg har handlet overdoser av leppestifter fra MAC, strømpebukser fra Forever 21, og andre pusseligheter, var det på tide å dra på skattejakt. Vegas måtte helt klart være stedet for å finne tidenes skatten. Dessverre var butikken stengt på en søndag, så vi gikk heller til Gold & Silver. Gold & Silver oppdaget jeg på programmet om butikken og ble spesielt fascinert over dødsklokken og flyet butikken en gang tok in. Det var kø utenfor butikken, som stort sett bestod av en motorsykkelgjeng og turister. Det er kult å ha vært innom, selv om det var litt skuffende. Egentlig var jeg mer imponert av den gule veggen på en bygning jeg oppdaget da jeg stod i køen. 

Etter å ha trasket opp og ned på stripa, var det godt å komme litt utenfor galskapen og menneskemassene. Vi spaserte litt rundt, forbi sjuskete motell og strippeklubber, steder hvor folk kunne gifte seg, vegger med graffiti, i tillegg til en meget ekkel utstilling. På en parkeringsplass, lignende en lekeplass, under et skilt med "NUDE" var det stilt ut skremmende sexdukker, og jeg ble egentlig litt satt ut. Alt er lov i Vegas. Kvelden ble brukt på The Mirage, hvor skunken og jeg så "Love" av Cirque Du Solei. Det var virkelig imponerende!

Det skulle ikke så mye til for å snu døgnet og være synkronisert med Las Vegas. Reisen var relativt behagelig, på tross av at halve menigheten tydeligvis skulle på et slags sangtreff i Chicago. Jeg fikk til og med sett Hodejegerne på flyet. I Las Vegas overnattet vi på Bellagio. I forkant hadde vi hørt at vi ville bli overveldet av hotellets dekorasjoner og hele greia med "alt er stort i Amerika". Vi fikk høre at vi ville snu oss gapende rundt når vi først befant oss i stripa. Ingen i reisefølge måpte av begeistring, selv om det var flott var det ikke "wow, så fantastisk!". Vi er kanskje litt vanskelige, og vi lar oss ikke lett imponere (i hvert fall ikke av de typiske tingene). Hotellet var nydelig, men alle sommerfuglene og dekorasjonene var litt for voldsomme for min smak. I Vegas finnes det ikke grenser for hva folk får lov å sette opp, og det er egentlig litt stilig. Det er virkelig et godt bilde på at vi lever i en syk verden. Ingenting passer sammen, folket på stripa består (ikke overraskende nok) stort sett av turister som ikke kan kle seg, men likevel skal det være så flott, eksklusivt og prektig. 

Første morgen i Vegas utviklet jeg en stor allergisk reaksjon. Allerede før jeg forlot hotellrommet kjente jeg denne dagen ville bli vanskelig. Da jeg sto i heisen kunne jeg ikke kontrollere tårene, og verken jeg eller hun som falt i heisen så ut til å ha det helt bra. Typisk Vegas, drama, tårer og sjangling før klokken er 11 på morgenen. De første mistenkte var alle plantene. At alt er kunstig i Amerika er ikke tilfellet. Hotellet fråtset i blomster og trær i alle mulige eksotiske sorter, både innendørs og utendørs. Men det var likevel merkelig at jeg skulle få reaksjonen allerede på hotellrommet? Det viste seg at solkremen var den skyldige. Jeg som skulle vær godt forberedt og smøret meg generøst med solfaktor 50, en solkrem beregnet for spebarn som mamma hadde handlet på apoteket etter anbefalinger om at denne ville passe en så allergisk person som meg selv. Jeg fikk heller fortsette turen uten solkrem... Hurra!

Det ble mojito til frokost. Handling på Betty Page, hvor jeg fant tidenes fineste koffert (!) og en søt rød badedrakt. Selv om jeg ikke er spesielt glad i verken bading eller soling, så ser jeg virkelig frem til å ta den i bruk om et par måneder når jeg reiser på nye eventyr i Amerika. Jeg kunne tydeligvis ikke bare leve på mojito, og jakten etter mat var i gang. I følge reisetips ville det bli en utfordring å finne mat for vegetarianere i Las Vegas. Folk var stort sett preget ignoranse, og en måtte virkelig ikke anta at vanlig ris eller margarita pizza var egnet for vegetarianere. Heldigvis hadde pappa forberedt seg på problemer, og tatt med seg et skattekart over spisesteder hvor det var trygt å få i seg mat. Vi endte opp på Red Velvet Cafe, som serverte deilig økologisk mat og tidenes beste lemonade. Jeg likte stedet så godt (på tross av at den ligger på et kjøpesenter, som det tok over en halvtime å gå til), at jeg nektet å spise andre steder. Jeg er ikke vanskelig jeg. Det er Vegas som gjør det vanskelig. Ps. Kjære Lerkefugl. Du trenger ikke å bekymre deg for mye. Treasure Island ligger to minutter unna, og dette er en av de få stedene jeg går med på å spise, hvor de også serverer kjøtt. 

Yeah Yeah Yeahs

Tidligere var jeg begeistret for flyplasser. Flyplasser er på mange måter grensesprengende, og det er litt småsykt å tenke på at alle menneskene som befinner seg der, vil om litt være spredt over hele verden. Mens noen drar på tvers av landet for å få med seg "we love the '90s", reiser andre hjem fra speidertreff, hytteferie eller skitur. Noen har besøkt familien, andre drar på familieturer, konserter, eventyrreiser, spionoppdrag, charterturer og forretningsreise. Det er ikke totalt uinteressant å studere folk og forestille seg hvor de skal og hva de vil gjøre der. Det er en fin stemning. Folk er glade for å komme seg bort, selv om enkelte nervøse førstegangspassasjerer har studert lista "hvordan komme seg igjennom sikkerhetskontrollen" litt for alvorlig. Det er litt underholdende og se hvor stresset folk blir når det piper, og jeg lurer alltid på hva de har funnet mistenkelig i håndbagasjen som står åpen.

Så flyttet jeg til England, og er alt for ofte på flyplasser.  Ofte nok til at alle menneskemassene driver meg vanvidd. Det finnes virkelig mange irriterende mennesker, som aldri burde fått tillatelse til å reise uten et innføringskurs i hvordan en skal oppføre seg på reisen. La oss ta tidenes mest irriterende vinduspassasjer fra den siste flyturen. Vedkommende, en blodharry og ufordragelig kvinneskikkelse av ymse karakter, presterte noe som må være verdensrekord i toalettbesøk. I tillegg satt det i setet og drakk øl fra tax free, i tillegg til en plastikkflaske brennevin. Det luktet vondt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å beholde maska og ikke rynke for åpenbart med nesa. Klasseløst. Jeg satte inn alle ressurser for å holde munn, og ikke himle med øynene når vedkommende trengte seg forbi nok en gang. Jeg tror nesten jeg klarte det. Egentlig ville jeg ta en ordentlig "Benson". Det ville vært forståelig, vedkommende kunne irritert en stein. I tillegg ble en Acer plassert mellom oss, som hun ikke pakket bort under landing i tillegg til å velte seg rundt som en dvergflodhest i et gummibasseng uten å ha på setebeltet. OCDOCDOCDOCD! Vedkommende har det sikkert ikke så lett. For all del, vedkommende kan virkelig ikke ha det lett! Men det var faen ikke lett å sitte ved midtgangen når en nok en gang prøver å trenge seg forbi, under landing, nesten før hjula har berørt bakken! Da virket ikke innføringskurset som et dumt tiltak.

Ja, jeg er bitter. Det som skulle bli en kort tur, ble plutselig over tre timer lengre enn planlagt. Vedkommende havnet ved min side. Bagasjen ville heller ta turen til Oslo. Tog til Lancaster skulle også bli et problem. Direktetog var utelukket. Kom meg ikke lenger enn til gettoen, Preson. Så ble det en lang taxitur. Fml. Dette er ikke en bra start på semesteret. En ting er sikkert, "karma is a bitch". Forhåpentligvis har jeg brukt opp ulykken for en stund, og går gode tider i møte. Jeg er optimistisk. Våger virkelig ikke tenke på hva mer som kan gå rett til helvete, eksamen for eksempel. 

Det har alt gått tre uker. Tre uker siden jeg leverte diverse skolearbeid av ymse karakter, og siden vi tok en prøveeksamen i biopsychology nesten hele klassen strøk på. Det er også tre uker siden jeg har hatt besøk av Vaskebjørnen, og siden jeg har sett Grevlingen i taket på leiligheten. Tre uker har snart passert siden jeg dro fra Dogville, og det er like lang tid siden jeg har gjort noe skolearbeid. Eksamen nærmer seg med fanden hakk i hel, og jeg frykter for at det blir nok en stormfull vals. Heldigvis har jeg opplevd litt av hvert i påskeferien. Las Vegas, Santa Monica, Hard Rock, San Diego har bydd opp til festligheter i Amerika, mens Bøker og Børst virkelig er min favorittkavaler. Det finnes ikke noe bedre å prøvesmake øl av en eksotisk karakter i godt selskap. Det er heller ikke ille når Betty Boop tar deg med på en kul bar du aldri har besøkt tidligere, og du møter på selveste Kristoffer Joner. Sukk. Det har vært en finfin påske. Takk for laget, og lykke til med siste innspurt før sommerferien. På gjensyn Rogaland. Hallo England.

Det ble en del mer handling i Amerika enn hva jeg hadde forventet. I Las Vegas vandret jeg stort sett rundt på kjøpesenter uten mål og mening. For å være en person som virkelig ikke liker handlesenter, var det relativt overraskende. På tross av jakt ble det ikke mye vintage eller skatter fra veldedighetsbutikker. Vintage ble byttet ut med Mac, Betty Page og lemonade fra The Red Velvet Café. Så kom vi tilfeldigvis forbi en veldedighetsbutikk i Santa Monica. Den inneholdt ikke mange godbiter, men jeg kom over tidenes styggeste kjolesak. Jeg var ikke lenge om å rive den til meg, og var med ett fast bestemt på å kjøpe den. Den ser direkte jævlig ut! Fargene er blå, rosa, grå og hvitt. Farger som virkelig ikke komplimenterer verken hverandre, mønsteret eller fasongen. Denne var perfekt.

Vurderte allerede før jeg kom ut av butikken, å bruke den på kvelden ute i Stavanger. Folk ville tro jeg var sprø. Venninnene mine ville trolig stemple meg som vanvittig og slippe meg av på nærmeste asyl. Jeg likte ideen. Dette plagget satte et standpunkt og symboliserte total avstand fra hva som anses moteriktig og fint. Kjolesaken er absolutt minimalt flatterende og direkte uattraktiv. Likevel er jeg overbevist om at jeg skulle klart å lurt noen på byen, om jeg hadde hatt interesser av det naturligvis. En  trenger ikke kle seg som alle andre, gå i de mest vulgære utkledningene, eller følge diverse oppskrifter av ymse karakterer på hva fisken finner attraktivt.

Selv om det hele startet som en spøk, en måte å vise fingen til døde fisker, har det gått opp for meg at jeg virkelig liker den. Har tatt den i bruk allerede. Selv om jeg fikk mange rare blikk i Amerika, var det også noen som kom bort til meg fortalte at den var råkul. Når jeg tenker meg om, fikk jeg mange tilbakemeldinger på alle utkledningene. Amerikanere er jo litt hyggelige da. 

"Du må se Sucker Punch!" sa Meikel for en stund siden. Etter hans beskrivelser så jeg for meg psykiatrisk avdeling, psykiske lidelser, rømlingsforsøk og hallusinasjoner. Hva jeg virkelig hadde i vente viste jeg over hodet ikke. Hun hadde filmen med seg, og på tross av at den var sett flere ganger tidligere, insisterte hun på at vi skulle se den. Under innledningen brøt jeg ut i latter. "Ka faen er dette for noge?" snurret rund og rundt i hodet. Skal filmen være seriøs? Det tok ikke lang tid før forvirringen forandret seg, og ble erstattet med sinne. Dette må være den verste filmen jeg noen gang har sett! Plutselig startet Army of Me, av Björk, og sinnet ble til et raseri. Jeg freste på innsiden, og hun kunne se at jeg måtte bite tennene sammen for ikke å skrike høyt. Det kunne umulig bli verre nå. Så feil kan en ta, Queen ble til og med dratt inn i søla. Grensa var langt oversteget da Tomorrow Never Knows startet. På tross av at det ikke var The Beatles, kunne jeg ikke holde ut. Jeg la frem hvor blasfemisk det var, og satte filmen på lydløs.

Det som irriterte meg mest med filmen var ikke det latterlig dårlige manuset, historien, eller at majoriteten av skuespillerne var mer eller mindre uten talent. Representasjonen av kvinner var knusende, og jeg fikk lyst til å rive meg i håret av hvor sexistisk hele greia var. Å polarisere karakterene på denne måten var mer enn jeg kunne tolerere. Å gå fra å være totalt hjelpeløs i en posisjon utelukkede kontrollert av menn, til å bli "uavhengig", "sterk" og "ikke-tradisjonell" hvor en tar skjebnen i egne hender for å ta opp kampen mot undertrykkeren, var virkelig ikke imponerende. Den "sterke" krigskvinnen er jo like mye kontrollert av menn som hun som er lagt inn på institusjon. Til og med kvinnen som overlevde, ble reddet av en mann! Når de i tillegg prater om frigjøring, og nøkkelen til frihet... Jeg ble virkelig forbannet over objektifiseringen, og det undrer meg at skuespillerinner har stilt opp til rollen. Det er flere dager siden vi så filmen, og jeg kjenner fremdeles frustrasjon, sinne, og forbannelse. Ble ikke akkurat i bedre humør når filmen har 6.1 stjerner på imdb. Fy faen, verden er syk! Om jeg hadde sett filmen tidligere, skulle jeg virkelig ha slaktet den for alvor, og hengt den ut i essayet om ambivalent sexism. For nå skal jeg forsøke å legge det bak meg. Hun skal i hvert fall plassere filmen i kategorien "FAIL!". 

På videregående fikk vi i oppgave å skrive et essay om en hendelse i den engelskspråklige delen av verden, som på en eller annen måte forandret historien. Mulighetene var begrenset, ettersom vi måtte ta utgangspunktet i en tekst i engelskboka. Teksten inneholdt et bilde av The Beatles, og et par setninger om bandets globale innflytelse. Som vanlig klarte jeg å vri spørsmålet til min fordel, og temaet jeg valgte var naturligvis hvordan Beatles forandret verden. Læreren var ikke videre fornøyd, ettersom The Beatles ikke kunne vært lengre utenfor hennes trangsynte virkelighetsbilde på hva som ville vært akseptabelt tema i engelskstilen. Jeg brøt ikke oppgaven, og holdt meg innenfor rammene den satt, men likevel innrømmet hun åpenlyst at jeg ble trukket i karakter på grunn av at jeg skrev om The Beatles.

Det har gått flere år, og selv om jeg har holdt meg innenfor akseptable normer og forventninger i en periode, har jeg fremdeles ikke lagt i fra meg den litt mer uforutsigbare, utfordrende og anti-konformistiske delen av min karakter. I sosialpsykologien har vi fått et essay i oppdrag, hvor vi skal velge et tema som har kommet frem gjennom faget som vi synes er sosialpsykologiens viktigste bidrag til å gi innsikt i menneskets adferd. Vi skal bruke teoriene vi har kommet over, eksempler fra virkeligheten og kritisk vurdere forklaringer på adferden. Det første som slo meg var identitet, ettersom det er både spennende, nyttig og interessant. Plutselig var identitet utelukket, og en var tvunget til å velge et helt spesiell aspekt av identitet. Nå var det ikke lenger like lokkende, så etter mye frem og tilbake bestemte jeg meg for at bidra til innsikt i fordommer og diskriminering mellom grupper er sosialpsykologiens viktigste oppgave. Det passet fint, ettersom temaet var dekket i forelesninger, pensum og ekstra lesing. Jeg kunne trygt skrive om forholdet mellom sosiale grupper og fremdeles holde meg innenfor oppgaven. Naturligvis var jeg nødt til å snurre inn temaet, slik at fokuset ligger på et aspekt av fordommer. Jeg valgte ambivalent sexism. Temaet hadde ikke kommet opp under forelesningene, men det er innenfor pensumet og lesinga lagt ut av foreleseren.

I går ble temaet mitt brutalt slaktet av en medstudent. "Det er risikabelt å skrive om dette, ettersom det ikke har kommet opp under forelesningen. Jeg tror ikke du kan skrive om tema som kommer opp under pensumet, når det ikke er introdusert i noen av forelesningene." Oppgavetittelen sier som følger; "focusing on an area of your choice from across the 203 course". Faget består tross alt ikke bare av forelesninger. Jeg tar vel ikke helt feil når jeg våger å påstå at essensielle og anbefalte artikler postet av foreleseren også går under faget? Så lenge en faktisk legitimerer temaet, hvorfor det er relevant til teoriene introdusert i forelesningene, kritisk vurderer dem og illustrerer med eksempler fra virkeligheten, oppfatter jeg virkelig ikke den store risikoen. Mulig jeg har misforstått, men jeg trodde virkelig utdannelsen handlet om å utfordre rammer og grenser. Det prates jo alltid så fint om at en skal tenke på tvers av teorier, fag, og tema for å sette ting inn i perspektiv. Andre roser meg for originalitet og evne til å vri og vende på informasjonen gitt, og mener jeg fortjener plusspoeng. Muligheten eksisterer for at de trekker meg i karakter, eller stryker meg på grunn av "disobedience to authority". Å stryke på grunn av disobedience to authority ville virkelig vært ironisk!

jeg kan se for meg henne med en pasient

hun klarer ikke definere problemet og går derfor og klager til sekretæren

"unnskyld meg, men denne pasienten har en umulig diagnose og jeg krever en ny"

Bangyourhead 

Tidligere har jeg fortalt om vedkommende som stormet ut under psykologilaben fordi arbeidsgruppen ikke var enig i hennes angrepsforslag på oppgaven. Å få sin idé nedstemt av fire gruppemedlemmer kan være tøft, men om de resterende medlemmene på gruppa er totalt imot idéen er det kanskje et tegn på at den ikke er så bra likevel. Bli hysterisk og storme ut av laboratoriet med tårene i øynene er ikke ?den rette? måten å håndtere et slikt nederlag når en går andre året på universitetet. I første klasse hadde jeg litt sympati for vedkommende. Hun kan ikke ha det så godt. Men nå blir jeg bare irritert av hver minste ting. Dette mennesket kan faktisk irritere en stein.

På tross av at jeg aldri har pratet med henne, og forhåpentligvis aldri behøver og utveksle et eneste ord, vet jeg alt for mye om henne. Dette er en av dem som bretter ut om privatlivet til alle og enhver, prater høyt om pinlige hendelser på bussen, under forelesninger, seminarer, gruppearbeid, i gangen, når du venter på bussen, er i butikken eller på toalettet. Vedkommende fikk blomstrete gummistøvler av en tidligere flatmate, og brukte dem hver dag. Det var umulig å ikke observere gummistøvlenes forfall, og på tross av at de hadde store sprekker, hull og bare med naua hang sammen, fortsatte hun å bruke dem. Nei, det er ikke det samme som å gå med converse i en lignende tilstand. Det irriterte meg grenseløst, at hun gikk med hullete gummistøvler når regnet falt ned fra himmelen med rekordfart.

Hennes intense røst, med den konstante sure, misfornøyde og klagete klangen tilhører en annen dimensjon. Bare ordene hun bruker, og måten hun sier dem på, er latterlig. At hun er meget arrogant, selvgod og taler ned om andre, gjør ikke hennes karakter bedre. Hun har helt klart sine problemer, men når hun hele tiden presterer å heve seg over alle andre, og i tillegg smisker til seg privilegere andre på trinnet (som kanskje kunne trengt like mye) ikke en gang kan drømme om, da klarer jeg ikke lenger å sympatisere.

Hun er en av dem som noterer ?alt? som blir sagt under forelesningene, men får en måneds utsettelse på et essay (vi vikk utdelt minst 10 uker før innleveringsfristen) fordi ?hun ikke klarer å skrive så lenge om gangen?. Som i tillegg ikke klarer å la være å prate om det, og gir blanke faen over at andre bare får utsettelse et par dager ved gode grunner som dødsfall og lignende. Dette er en person som klager på en eksamener flere ganger, krever å få vurdert den i et ukjent antall ganger, på bakgrunn av at karakteren for denne eksamenen ikke samsvarer karakteren hun fikk på den første eksamenen i samme fag. Hun hadde jo tross alt pugget like mye i forkant av dem begge. Det er ikke mulig å få to ulike karakterer i samme fag nemlig. Klager dominerer facebook-gruppa for psykologi, på det som skal være et universitet på topp-10 lista over de beste i England (eller Storbritannia?). Klager som henholdsvis kommer fra samme person. Ja, jeg klager også over psykologifakultetet, universitetet og Lancaster, men det finnes da grenser. Dette er vedkommende som allerede 40 minutter etter dagens eksamen, hadde vært hos sekretæren og klaget over flere ?urettferdige? spørsmål. Ja, dagens eksamen var vrien, men det er universitetet du går på, ikke barneskolen. Det er ikke normalt at en eksamen skal være en tur i parken. 

Mistenker at postbudet er i ferd med å få slitasjeskader etter å ha levert et fjell av pakker til postboks nummer 45, og at Grevlingen er passe lei av å ta i mot pakker som er for store for luken mens jeg nyter en god kaffe på Lauritzens Kafe. Etter å ha gått litt ut av kontroll på brukthandel på amazon, er jeg nødt til å gjenvinne balansen. Så nå skal jeg ikke bestille flere ting på en stund. Venter på noen flere pakker da, som henholdsvis består av finfine klassiske bøker men også en samleboks med filmer av Alfred Hitchcock. I dag ankom Crime and Punishment, War and Peace og en samleboks med fantastisk vakre Margaret Lockwood. Det er trist at jeg ikke får anledning til å kaste meg over noen av dem, før rett over en uke, ettersom jeg er nødt til å bruke tiden på rapport, essay og eksamenslesing.

Den tapte lesingen skal tas igjen i ferien. Det har seg slik at jeg har meldt meg på en slags lesekonkurranse av en viss karakter. Vennene mine synes jeg drar på rare fester, ettersom vi ofte ender opp med å diskutere klassisk litteratur, filosofi, jazz og politikk. Forrige vorspiel ble jeg altså invitert til en lesekonkurranse. Det var opplagt fra første stund at alle bøker ikke teller like mye, og at vi skal ha diskusjoner om hvordan vi skal vurdere de ulike bøkene. Konkurranseinstinktet har slått inn for fult, og ettersom jeg er tidenes dårligste taper, gikk jeg til innkjøp av en serie bøker som har stått på leselista i en halv evighet, men som jeg fremdeles ikke har fått lest. Med The Odyssey, Ulysses, Crime and Punishment og War and Peace i bokhylla ligger jeg godt an foreløpig. Det gjenstår å se hvor mye jeg får lest, ettersom jeg har mye pensum å ta igjen... Hvorfor studerer jeg ikke litteratur?

Det var søndag, vi hadde akkurat vært superkulturelle og sett en utstilling på et museum. I London, og England generelt, har en ikke nødvendigvis et alkoholproblem om en tar seg en øl før klokken er to på en søndag. Vi viste nøyaktig hvor vi skulle gå, men merkelig nok var den koselige puben stengt. De tre neste pubene vi oppsøkte hadde heller ikke åpnet, ei heller metalpuben og en grei men mindre koselig bar. Hun var minst lite oppgitt som meg, og spurte om vi skulle ta turen til g-a-y, ?for der har de alltid åpent?. Det var tydelig at hun var forbauset over forslaget sitt, og jeg kunne se at hun egentlig håpet de hadde stengt. Men hun hadde rett, det var åpent. Øltørste som vi var, gikk vi rolig inn. Da jeg bodde i London var delfinen, jeg og følget vårt relativt sjanglete og ustabile når vi passerte inngangsdøra. Vi har mange festlige historier fra kjelleren, hvor delfinen etter x screwdrivers, brukte min dansekjole som sjekketriks, og den gangen hun ble møtt med dørvakten "lat som du er litt interessert i jenter da". Denne søndagen var jeg dønn edru. Har jeg virkelig vært her tidligere? Riking nok begynner det å bli noen år siden nå, men det er tydelig at jeg har vært sterkt beruset for å holde ut på dette utestedet.

Med et så godt som tomt lokale, kunne vi for første gang sette oss hvor vi enn ville. Vi bestilte to øl og satte oss i et hjørne. Musikken kan kategoriseres på samme måte som Nakkeskudd. Det er slik jeg innbiller meg det vil være å bli voldtatt i øret av en trestubbe. Hun overrasket meg igjen, ettersom hun kunne navnet på alle ?artistene? og jeg klarte ikke holde latteren tilbake når hun legger ut skremmende mange detaljer om Will Young og diverse andre skumle personligheter. Det tok ikke lang tid før det kom flere folk. Plutselig stod det en eldre herre ved baren, som forhandlet med en ung leiegutt? 

I 2010 postet jeg et innlegg hvor jeg merket bøkene av Stephen King jeg hadde lest. Den gang hadde jeg lest 17 av bøkene (i tillegg til fire som jeg hadde lest på norsk). Antallet har forhåpentligvis vokst litt siden den gang, selv om det trolig ikke er mye, ettersom jeg ikke har lest spesielt mye fra Stephen King i det siste. Nå har jeg altså lest 32 bøker (+4) av King, og jeg har fremdeles mange igjen. Fremdeles er Needful Things favorittboka, selv om første del av Hearts in Atlantis nesten er bedre. Har du lest flere enn meg?  

Carrie

Cell

Cujo

Cycle of the Werewolf

Dark Half, The

Dark Tower: The Drawing of the Three, The

Dark Tower: The Gunslinger, The

Dark Tower: The Waste Lands, The

Dead Zone, The

Dolores Claiborne

Dreamcatcher

Duma Key

Gerald's Game

Girl Who Loved Tom Gordon, The

Green Mile: Coffey on the Mile, The

Green Mile: Coffey's Hands, The

Green Mile: Night Journey, The

Green Mile: The Bad Death of Eduard Delacroix, The

Green Mile: The Complete Serial Novel, The

Green Mile: The Mouse on the Mile, The

Green Mile: The Two Dead Girls, The

Insomnia

Misery

Needful Things

Rose Madder

Shining, The

Blaze

Running Man, The

Thinner

Different Seasons

Everything's Eventual

Hearts in Atlantis

Danse Macabre

Det var passe kjipt å glemme nøklene igjen på et hotell i London. Jeg kunne virkelig ikke forstå hvordan jeg kunne glemme noe så essensielt, eller rettere sakt legge igjen noe i utgangspunktet. Tankene mine var tydeligvis et helt annet sted. Da jeg kom hjem snudde jeg veskene på opp-ned og ristet kraftig i håp om at nøklene mirakuløst skulle falle på gulvet. Jeg endevendte alle eiendelene, men kunne ikke finne dem noe sted. Nøklene i seg selv var ikke så viktige, men prinsippet om å glemme ting var frustrerende. Dessuten var jeg nødt til å finne en ny nøkkelring. Ting har en tendens til å  komme frem når en minst venter det. "Det er alltid det siste stedet du leter" sier de. Naturligvis, det er jo relativt poengløst å lete etter noe, - etter at en har funnet det! Jeg hadde visstnok ikke mistet nøklene likevel, men de lå trygt plassert i en hemmelig lomme i veska som var så bortgjemt at jeg hadde glemt det ut (det er kanskje en bekymring i seg selv). Min lillebror forsøkte å være smart en gang i Danmark, og bestemte seg for å gjemme lommeboka i et skap slik at tyver ikke skulle finne den. Han hadde naturligvis glemt den ut, og vi reiste i fra den.

De siste dagene har vært fylle av latter, en litt hysterisk latter over hvor mange som har strøket på den siste testen. Jeg var overrasket over at jeg ikke var en av dem. Det er ikke slik at jeg håper på min første stryk, men jeg blir nesten like overrasket hver gang jeg får en ?akseptabel? karakter, ettersom min innsats er relativt fraværende. Hvordan er det egentlig mulig å stryke? De neste dagene har jeg faktisk bestemt meg for å gjør en innsats, stå på og få ting unnagjort. Det blir en kamp mot klokka for å få alt ferdig i tide, men at hun kommer på besøk er en motiverende faktor. Jeg har ikke noe valg, jeg må bli ferdig før neste helg. Likevel er det vanskelig, ettersom det er mye morsommere med husvask og baking når en har skolearbeid som skal leveres. 

 
Lord knows I'm a voodoo child baby

Livet er helt klart ironisk. Noen ganger når en minst venter det, kommer ironien snikende. I dag opplevde jeg livets passeligheter og humoristiske aspekter på kloss hold. I løpet av de siste dagene har det gått opp for meg at jeg har levd i en boble i en lang periode, hvor jeg stort sett ikke har hørt på noe annet enn Kaizers Orchestra. Misforstå meg ikke, Kaizers Orchestra er bandet i mitt hjerte, men at det skal gå ut over så mange andre favoritter er litt drøyt. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke har hørt We´re In This Together, sangen av Nine Inch Nails som har vært en av mine absolutte favoritter i et tiår, - på nesten to år! Jeg har med andre ord mye å ta igjen, og jeg er forelsket i NIN på ny.

På min vandring ut av leiligheten, for å spasere i oppholdsvær til cafeen hvor jeg skulle nyete god kaffe sammen med min kjære macbook og psykologirapport med temaet "does reading improve your general knowledge?", lo livets ironi meg midt i ansiktet. Med Nine Inch Nails på ørene, befant jeg meg i en annen verden. Jeg så dem ikke komme før de stoppet meg, like utenfor inngangsdøra. De var to herrer i dress. Herrer er kanskje ikke korrekt betegnelse, fordi de var ikke stort eldre enn meg selv. Jeg klarte ikke holde meg, og brøt ut i latter. Det var hysterisk morsomt at jeg skulle bli stoppet av halve menigheten, akkurat når jeg mentalt sett var trollbundet av Sin. Jeg kunne fortalt dem hvorfor jeg lo, men de ville ikke forstått.

Hyggelige, med et påklistret smil introduserte de seg sammen med nasjonalitet. Han ene var amerikaner, og han kule med solbriller var fra Australia. De stilte spørsmål om min tro, og så forundret på meg når jeg sa jeg har vokst opp i et kristent miljø, men at jeg virkelig ikke kunne tro på det selv. Jeg kunne fremdeles reddes, de kunne bevise at Jesus Kristus var i ferd med å komme tilbake, hvordan jeg kunne være med familien for hele evigheten, and all that jazz. Dessverre gutter, jeg har allerede fått stempel som håpløs av Jehovas Vitner. Jeg kan ikke reddes. Likevel gjør jeg så godt jeg kan, jeg forsøker den ene dagen etter den andre, å være den beste versjonen jeg kan av meg selv. Om det gir meg en enveisbillett til helvete, får det så være. 

Jeg har lenge beveget mer rundt i sirkel, diskutert og kverulert hvorvidt jeg skal la håret vokse ut og/eller bli kvitt panneluggen. Plutselig finner jeg ut at jeg ønsker langt hår igjen, like langt som jeg hadde da jeg var 18 år, og bestemmer meg for å la det vokse. Men så kommer jeg til det punktet med den umulige hårlengden, og bestemmer meg for å klippe det likevel.  Langt hår fører med seg alt for mye arbeid, panneluggen er alt for lang og jeg kan ikke gjøre noe med den. Nå klarte jeg altså ikke vente lengre, og endte opp hos farsøren igjen. Kom hjem med kortere hår enn jeg har hatt på lang tid, og selv om jeg ikke akkurat er helt fornøyd, så er det en befrielse å bli kvitt pelsen.

Fra dette...
 

til dette...

Det er ikke lett å begrense seg når det kommer til netthandling. Hun har fått meg hektet på Yeah Yeah Yeahs, et band jeg alltid har likt men hørt minimalt på. Det skulle ikke mye til før jeg var nødt å lure meg inn på amazon for å trykke på den magiske knappen som sender kjærligheter til postboksen. I god tro trykket jeg meg inn, bare for å bestille et par album. Ikke mange minutter senere, hadde jeg bestilt og betalt over 30 kjærligheter. Kjærlighetene var henholdsvis album av band jeg virkelig liker, men som jeg av ukjente årsaker ikke har i samlingen. I tillegg kunne jeg ikke si nei til et par bøker, og noen filmer med Liv Tyler og Kirsten Dunst. Så var det alt det andre... Det er nesten litt vilt, greit, det er faktisk meget sykt at mange av tingene kostet 0.01 pund! Hvordan er det mulig? Greit nok, de var brukt, og jeg måtte betale 1.68 pund i frakt. Hurra for brutkthandel!