Jeg har mottatt mange spørsmål knyttet til det å være au pair etter at jeg flyttet til England. Så jeg tenkte det ville være en god ide og samle de vanligste spørsmålene på et sted og gi noen fornuftige svar. Alle innlegg om dette finnes  på stikkordet aupairguide. 

Hvordan er dine boforhold?

Vi bor i et lite hus om en sammenligner med det typisk norske, og har bare tre soverom, tre bad, en stue og et kjøkken som er det største rommet i huset. Vi har en relativt stor hage i motsettning til det som er vanlig i London, her har vi masse grønt, spisebord og trampoline i tillegg til et lite sykkelhus. Vi bor på en travel gate med ganske mye trafikk, så det å komme seg over veien kan noen ganger ligge ganske nært ekstremsport.

Som au pair har du krav på eget rom, som selvfølgelig skal være privat og tilrettelagt på en måte slik at ingen andre skal gå inn om du ikke er til stede. Rommet er ikke særlig stort, og de enorme garderobeskapene får det til å virke mindre. Skapene er håndlagte, pene og har rommer utrolig mye. Det dumme er at de øverste skapene og den ene halvdelen inneholder ting som ikke er mine, som til tider er ganske irriterende (og opphever regelen om privatliv til en viss grad ettersom de noen ganger trenger ting som ligger der). Jeg har verdens herligste seng, en skrivepult med en datamaskin og tilbehør fra Clintons storhetstid som president og et lite fjernsynsapparat med innebygget vhsspiller fra samme periode.

Huset og rommet varierer selvfølgelig i en stor grad, hvor geografi, økonomi, størrelse på familien og nasjonalitet på familien spiller store roller. Noen av de norske au pairene i norkse familier har store rom, og Heidi som bor i Fleet (1 time fra Wimbledon) har også mye større rom enn meg. Før jeg reiste hjem til jul hadde jeg overbevist meg selv at dette rommet hadde samme størrelse som det jeg har i Norge. Da jeg kom hjem ble jeg overvelmet over hvor stort rom jeg faktisk hadde på Tau...

 Hvordan bor du?

I går besøkte jeg Giorgio Gomelskys leilighet (The Beatles var her og diskuterte en film Gomelsky ville ha dem med i), Albert Memorial i Kensington Gardens (hvor Paul McCartney var til stede i 1968), Royal Albert Hall (to konserter, veldedighets arrangament Daily Mirror Golden Ball,  John og Yoko Celebration in December - A Community Benefit, tilstede på Bob Dylan konsert, George Harrisons konsert i 1992, A Concert For George - ett år etter Harrisons bortgang), det tidligere lokalet til Fu Tong (en kinarestaurant hvor John, Paul, Ringo og George har spist), Alma Cogans tidligere hus (hvor bandet gjentatte ganger var observert på fest), Royal Garden Hotel (Paul McCartney "I don't know anything about the festival in detail, and this really is a complete publicity gimmick. But it's rather a nice gimmick, donæt you think?") og Odeon Theatre (1969 - Ringo på europapremiære av Candy, Ringo, George, Pattie, John og Yoko på The Magic Christian). Arbeidsplassen til John George Haigh som er kanskje bedre kjent som "the acid bath murderer" fikk jeg også et lite glimt av.

Dagens utflukt gikk til Londons nordlige strøk, hvilket resulterte i mer tid på tuben enn stedene jeg skulle besøke. Dennis Nilsen (som lurte med seg unge gutter og menn for å så drepe minst femten stykk) bodde i loftetasjen til hus nummer 23 i Cranley Gardens, Muswell Hill. Ikke mange minutter fra huset ligger det en skog som jeg vil tro eg ganske skremmende når det er mørkt... Et lite besøkt til "Round Hill" hvor Ringo Starr bodde sammen med familien. Hva som ventet meg da jeg omsider kom frem til gata hadde jeg ikke forventet. Den var stengt av med veibom, vakttårn og en mann som passet på at ingen uvedkommende skulle entre gata. Du kan tro jeg ble skuffet...

Oasis - Listen Up

Nirvana - Polly

Paul McCartney - Live And Let Die

The Rolling Stones - Brown Sugar

John Lennon - God

The Beatles - Strawberry Fields Forever

Radiohead - Just

Jimi Hendrix  - Voodo Child (Live at the Isle of Wight)

Pearl Jam - Alive

Temple Of The Dog - Call Me A Dog

Hvilke sanger har preget din uke?

Journalisten Sandy Fawkes var venner med kjendiser, hadde mange elskere, en god jobb og et fint liv, på tross av oppveksten i statlige instutisjoner og fosterhjem pluss en skillsmisse. 70-tallet har begynt og hun får tilbud om en månedes jobbintervju i USA. Tilbudet virker glamorøst, selv om hun kjenner til at de fleste som prøver seg reiser tilbake til England med ingenting annet en en skuffelse. Å få reise til Amerika og prøve å få intervjuer av kjente personer som ikke vil komme i nær en journalit er en utfordring, men en månedes tur med mer eller mindre ubegrenset budsjett og alt inkludert kan i det minste bli en fin ferie og forhåpentligvis føre til en artig historie å fortelle til misunnelige kollegaer.

USA var ikke i nærheten av Fawkes forhåpninger. Intervjuene var umulige å få til, alt var stort og hun følte seg liten og alene. I baren kom hun i kontakt med en dansende kjekkas ved navn Lester Daryl Gorden, det ene fører til det andre og etter litt om og men lar Sandy seg omsider overtales til å ta i mot kyss fra Georgia til Florida. Noen ganger var Fawkes litt skeptisk, hun kjente jo ikke denne mannen, det var en lang biltur og de kjørte forbi mange øde strøk hvor det var enkelt å kvitte seg med et lik. For alt hun viste kunne han være en ny "Boston Strangler", medlem av Mansonfamilien eller ha tilknyttning til Mafia. Sandy fortalte flere vitser under veis om hvordan han skulle drepe henne eller dumpe liket. Det er ironisk å høre på alle hennes utsagn, når den rødhårete sjarmørens mørke hemmelighet kommer frem i dagslys. På deres biltur spør Daryl om Sandy vil skrive en bok om han. "I am going to be killed. Soon. It could be in two days or two months, I don?t know when, but within a year I shall be dead. I shall be killed for something I have done in the past."  Daryl hadde rett, han hadde 40 dager igjen å leve.

Historien om Sandy Fawkes eventyr i USA er så ironisk at det blir skummelt  og du går ut i fra at dette er intet mindre enn fantasi og oppspinn. Handlingen er så vridd og utrolig at det kan umulig være sant. Har dette virkelig skjedd? Ja. Historien om møtet og vennskapet mellom Sandy Fawkes og Paul John Knowles er ekte. At boka er en ekte historie gjør det hele mer skremmende og interessant. Hvorfor overlevde denne britiske kvinnen? Hvem var Lester Daryl Gorden alias Paul John Knowles?

 Har du hørt denne historien tidligere?

På tross av sykdom klarte jeg og få med meg en rekke spenstige dagsturer i ukjente og spennende strøk denne helga. Lørdagens destinasjoner var the Beatles Store i Baker Street, boligene som tidligere hørte til Karl Marx  og Valdimir Ilyich Ulyanov, og The Crown Tarven. Jeg tok til og med en svipptur innom The British Library som bydde på fine opplevelser. Det er lenge siden jeg etterlyste bibliotek med cafe, og jeg ble glad da jeg endelig klarte å finne en. Uheldigvis serverte de bare kaffe i pappkrus som var på grensa for hva jeg kan godta. I Beatlesbutikken kjøpte jeg den fine guidboka over steder i London som kan knyttes til bandet, og jeg må innrømme at jeg er ganske imponert over alle detaljene og beskrivelsene som finnes i denne lille søte boka. Det er liten tvil om at jeg skal bruke mange dager frem over for å komme meg i gjennom alle stedene. Du kan tro jeg gleder meg.

I Dean Street finner du Karl Marxs tidligere bosted ovenfor Quo Vadis. Det var i denne lille leiligheten Marxs tre barn døde og her han skrev den berømte Das Kapital. I Percy Curcus er Lenins opphold markert og The Crown Tarven ligger bare et stykke unna. Denne puben har rykte på seg for å være stedet hvor Lenin og Stalin møttes for første gang, flere år før det offisielle møtet. Dette kan ikke bevises, og er ganske sikkert bare oppspinn for å gjøre puben mer attraktiv og spennende. Selv om det er lite trolig at ryktene har noe i seg, ville jeg likevel ta meg en tur ut i det ukjente og de lokale delene av London.

Etter mye styr med South West Trains klarte Heidi omsider å treffe meg i Richmond på søndags formiddag. Ingen av oss hadde vært her tidligere, og vi viste lite om hva byen hadde å by på. Tre puber hadde jeg funnet frem, men jeg glemte selvfølgelig ut hvor to av dem befant seg så vi fikk ikke mer enn den ene med oss (hvilket betyr at vi må reise tilbake). Pubene jeg ville besøke har tilknyttning til The Rolling Stones, The Beatles og The Who. Er det rart jeg ville ta meg en øl der? Store deler av dagen brukte vi på The Bull (Heidis nye favorittpub?) hvor vi spiste nachos, drakk øl og prøvde oss på poker.

Det er ikke lenge før jeg reiser hjem til Norge, og legger tiden som au pair bak meg. Hvor jeg vil være i september/oktober er usikkert, selv om jeg skal være i England, eller i hvert fall Storbritannia. De siste månedene skal jeg utnytte så godt som mulig, og besøke alle stedene som er knyttet til mine favorittband eller andre ting av interesse som for eksempel kommunisme. Jeg har funnet frem en hel liste med minnesmerker jeg må få med meg, og det ser ut for at det vil bli mange dagsturer fremover.

Please, don't spoil my day, I'm miles away
And after all I'm only sleeping

Vi reiste til Liverpool uten å reservere overnatting, men vi hadde sett oss ut et hostel som så greit ut, Everton Hostel. Det lå ikke langt i fra sentrum, det skulle gå mange busser og det var et rimelig alternativ for to au pairer som ikke tjener mer enn et tosiffret beløp i uka. Om jeg ikke husker helt feil betalte vi £ 10 per overnatting, hvilket var billig med tanke på at det var inkludert kaffe, te, frukt, melk og frokost. Det var også diverse andre ting inkludert i prisen, men i farten husker jeg ikke helt hva det var. Hostelet hadde også en døgnåpen bar, som var ikke noe mindre enn et kjøleskap fylt opp med øl hvor det var selvbetjening. Både jeg og Heidi ble i hvert fall fornødde med valutaen for pengene. Betjeningen var hyggelige og hjelpsome. Vi lå på et timannsrom som også var ganske mye bedre enn forventet. Rommet hadde tv, pc, kjøkken og bad, utstyret var greit men godt brukt og lite moderende. Til å begynne med delte vi bare rommet med tre spanske jenter, og jeg forstår ikke hvorfor de var i Liverpool i utgangspunktet. Alt de gjorde var å sitte på rommet, se på film, røyke og sove. De gikk i pysjamas mer eller mindre hele tiden, og vi så dem aldri ute av rommet. Etter hvert kom det noen som var relativt interesserte i OL og var litt mer utendørs enn jentene. En ting er sikkert, jeg og Heidi gjorde ikke mye på hostelet bortsett fra soving. Dette er vel kanskje en av årsakene til at ingen av oss var kresne, vi skulle jo trossalt ikke bruke dette som oppholdsrom!

Jeg har ikke så god erfaring med hostel (bortsett fra filmene), men etter denne turen har jeg et godt inntrykk. Det skal i hvert fall ikke stå på kreativitet, og flere av veggene var dekorert med The Beatles som jeg ble svært begeistret for. Hostelet er helt klart ikke Hard Days Night Hotellet som jeg har utrolig lyst å overnatte på neste gang, selv om prisen per overnatting er litt drøyt med tanke på at jeg er en stakkars au pair og ikke en gang har "nannystatus".

Hva er dine erfaringer med hostel?

Hele livet har Clara Benning holdt seg i bakgrunnen for å tiltrekke minst mulig oppmerksomhet. Med et ødelagt ansikt er det vanskelig å holde seg usynlig, men Clara gjør så godt hun kan fordi hun er en skapning som hører hjemme i mørket. Sosialt nettverk er ikke eksisterende, hun klarer ikke og sosialisere seg med andre av samme rase og gjør en stor sak av å ikke kunne navnet på sine naboer (selv om hun bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle). Det nermeste hun kommer sosial kontakt er med de ville dyr og de få andre arbeiderne på reddningssentralen for ville dyr. Clara er veterinær, har erfaring med slanger og hun er den første som blir kontaktet da det bryter ut en stor slangeepedimi i bygda. En mann blir bitt og dør etter kort tid, men etter en undersøkelse av den avdøde oppdages det at mannen ikke er bitt av en slange. Men hvordan kan blodet inneholde gift fra seks slanger om vedkommende aldri ble bitt? En slange blir funnet i jakken til en baby, flere hus blir invadert av slanger og blant de tilsynelatende ufarlige slangene blir verdens dødligste slange funnet. Denne slangens ene bitt inneholder nok gift til å drepe over seksti mennesker. Hvordan kan denne giftige slangen fra Australia være i en liten bygd i England? Flere elder mennesker blir angrepet av slanger som medfører dødlige konsekvenser. Det tar ikke lang tid før politiet mistenker at den antisosiale Clara står bak ugjerningene. Hun er den eneste opplagte mistenkte siden hun er den eneste som kan håndtere slangene uten å selv bli bitt. Dessuten er hun observert sammen med flere eldre mennesker. I kampen mot sin uskyld tar Benning opp jakten på den egentlige morderen, og setter sitt liv i fare med en grusom og pinelig død i vente. Hvorfor vil noen drepe et lite barn? Var situasjonen med ungen et uhell? Eller har det sammenheng med de andre tilfellene? Hvordan kan noen vander rundt i byen og bryte seg inn i hus uten å bli oppdaget? Har denne store slangebestanden naturlige årsaker, eller er det noen som systematisk plasserer dem på steder hvor de mest sansynlig vil angripe?  Hvorfor blir eldre mennesker angrepet? Kan episodene ha sammenheng med det sommernatta ingen vil snakke om i 1958? Blir de eldre menneskene drept fordi de er de eneste som kan huske hva som skjedde? For noen er fortiden så avgjørende at de er villige til å gjøre hva som helst, til og med drepe, for å la den forbli skjult.

Familiehemmeligheter, religion, tro, manipulasjon, mentale lidelser, identitetstyveri, de uverdige forholdene på eldrehjem, djevelsbesettelse, sekter og romerske torturmetoder er noe av det du kan forvente deg i Awakening av S. J. Bolton.

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at denne uka har bestått av forberedelser til Lynyrd Skynyrd, som førte til at God & Guns ble spilt usedvanelig mange ganger. Lynyrd Skynyrd blir jeg ikke lei av, men det finnes grenser for hvor mange ganger jeg kan høre på deres album på bekostning av mine andre store favoritter. Bortsett fra sørstatsrock har uka bestått av nittitalls grunge, britisk poprock og tøffe gitarriff.  

Lynyrd Skynyrd - God & Guns - Gifted Hands

Nirvana - Unplugged In New York - Lake Of Fire

Alice In Chains - Black Gives Way To Blue - Your Decision

Iron Maiden - A Matter Of Life And Death - The Greater Good Of God

The Beatles - Abbey Road - I Want You (She?s So Heavy)

Faith No More - Angel Dust - Midlelife Crisis

Pearl Jam - rearviewmirror - Nothing As It Seems

Placebo - Meds - Broken Promise

Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures - Reptiles

Lynyrd Skynyrd - The Essential - Comin' Home

Bilde er fra konserten i Brixton 07. Desember 2009 og bandet er selvfølgelig Alice In Chains. Jeg har forsøkt å finne meg selv på bildet, men uten hell. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg befinner meg innenfor den røde avmerkinga.

Gledet meg til en ny konsert med Lynyrd Skynyrd har jeg gjort i flere måneder, og jeg var naturligvis helt i hundre. Jeg viste hva bandet var gode for etter en brilliant konsert i Oslo for en stund tilbake. Denne konserten ville bli mye bedre, siden det nye albumet fallt i god smak og de ville muligens droppe en del av de gamle mer kjente sangene til fordel for friskt blod.

Åpningslåta Skynyrd Nation kunne ikke passet beder, siden publikumet bestod av flere generasjoner Skynyrdfans. Lista var allerede da satt høyt, og forhåpningene mine reiste seg ti hakk. Det var skuffende at de ikke spilte mer enn en av de nye sangene før paraden av gamle klassikere fikk all oppmerksomheten. What?s Your Name, Gimme Back My Bullets, I Know A Little, That Smell, Simple Man, Wiskey Rock-A-Roller, The Needle And The Spoon, Down South Jukin? og Tuesday?s Gone er alle fabelaktige sanger, men det var helt feil at så mange gamle sanger skulle ta all oppmerksomheten fra det nyeste albumet. Alle de nevnte sangene ble spilt før bandet omsider gikk tilbake til det nye albumet og spilte den etterlentede tittellåta God & Guns og Still Unbroken. Gleden var kortvarig og det viste seg at de tre sangene fra albumet fra God & Guns allerede var forbi, og dette var det eneste fra albumet vi fikk. Gimme Three Steps, Call Me The Breeze og Sweet Home Alabama var videre på lista.

Publikum sang godt med på alle sangene, men det var helt klart best stemning på Simple Man, That Smell og Sweet Home Alabama. Da bandet gikk av scenen var det ingen tvil i publikum om hvilken sang som skulle være avsluttningsnummeret, - Free Bird.  Det var ikke overraskende at dette ble den siste sangen, og jeg skulle likt å sett fansens reaksjon om det var Gifted Hands.

Det er forstålig at et band som dem har en stor fanskare og mange klassikere som fansen forventer å høre. Selvfoelgelig er det naturlig at de spiller noen av de gode gamle, men å bare spille tre sanger fra albumet de faktisk er på turne med var i det drøyeste laget. Kjære Lynyrd Skynyrd, slagerene deres går ikke i glemmeboka selv om dere fokuserer på det nyeste albumet! Det nye albumet er råbra, og inneholder mange sanger som har potensiale til å bli like kjente og uforglemmelige som deres største hits. Hele konserten var alt for opplagt og forutsigbar, det var lite spenning etter at jeg forstod at God & Guns var nedprioritert og jeg kunne nevne neste sang før den startet. Etter konserten satt jeg igjen med en blandet følelse av bitterhet og glede. Lynyrd Skynyrd er dyktige live, de har en stor tilstedeværelse på scenen og får spektakulær stemning i publikum. Likevel trekker det sterkt ned at God & Guns ikke var hovedfokuset og at albumet bare hadde en brøkdel av representanter på setlista. Iron Maiden fikk stor kritikk da de spilte A Matter Of Life And Death fra begynnelse til slutt i 2006. På samme måte vil jeg kritisere Lynyrd Skynyrd for å mer eller mindre utelukke God & Guns fra deres verdensturne i 2010. Jeg er overbevist om at jeg er den eneste som klager, alle andre så ut for å være tilfredstilt med det gamle.

Noen ganger er det greit med reklame på spotify, og dette er en av de gangene. I dag lyttet jeg til Paul McCartneys album Good evening New York City, og følgende reklame dukket opp mellom Highway og The long and winding road. Jeg synes denne reklamen var høyst uvanlig, så jeg bestemte meg for og trykke på bilde. Da ble jeg overført til nettsiden med all nødvendig informasjon om å bli en "special constable".

Special constables are the same as regular police officers. They do the same job; have the same uniform, the same powers and in-depth training. Den eneste forskjellen er at "special constables" er vanlige mennesker som jobber frivillig ulønnet for å gjøre London tryggere. Dette synes jeg var skremmende, og særdeles useriøst ovenfor politiyrket. Kan hvem som helst få samme autoritet og makt som politibetjenter, bare ved å donere 25 timer av sin fritid i måneden til en "god sak"? Hvordan vet en egentlig om personen i uniformen er ekte politi eller bare frivillig? En frivillig kan umulig ha like god forståselse for farene, utfordringene og andre nødvendigheter som en person som har utdannet seg som politi gjennom omfattende studier og øvelser?

Det oppgis at du vil få den nødvendige treningen du trenger for å kunne gjøre en god jobb, men en kan vel umulig bli dyktig med bare 25 timer arbeid i måneden? Det har tildigere vært store diskusjoner om frivillige organisasjoner som pratulierer nabolag for å gjøre gaten tryggere, og deres effekt har blitt heftig diskutert. Andre organisasjoner kan jeg forstå. Politiet i Norge har ikke ubegrensede ressurser, og det en møter få politibetjenter om en går på byen en lørdagskveld. Jeg trodde England var annerledes, og jeg har mange ganger tenkt ?wow, politiet er faktisk ute i gatene, viser tydelig at de er der og er klare til å gripe inn om det skulle oppstå problemer.? Nå forstår jeg jo hvorfor jeg møter så mange betjenter, og det skremmer meg. Det er over 15 000 slike "special constables" i Storbritannia.

På nettsiden er det ikke mange krav som stilles for å bli en "special constable", du må være mellom 18 og 57 år, om du ikke er fra et EU eller EØS-land må du ha diverse dokumenter og det kreves vanligvis at du har bodd i UK i over tre år. Du kan ikke ha et yrke som faktisk har tilknyttning med det frivillige arbeidet som for eksempel medlem av politiet, etterforsker, arbeidstilknyttning til det kriminelle lovverket, parkeringsvakt, vekter og politisk aktiv. Har du spørsmål om ditt yrke er uegnet kan du gledelig ringe 0845 727 2212. Det som krevest av deg er ferdigheter til å skrive korte og presise rapporter og muligens vitne i en rettssak, du må være i stand til å takle uventede hendelser, presentabel og villig til å gi bort et minimum av 300 timer i året. Å ha en fot innenfor politiet lønner seg som kriminalpsykolog, som er yrket jeg forhåpentligvis havner i om noen år. For å få de mest interessante arbeidsoppgavene er det vanlig å jobbe innenfor visse sektorer som politiet i omtrent ti år. Dette er jo en gyllen mulighet til å få erfaring!

Ødelegger slike tiltak for politiets rykte, eller gjør det byen tryggere?

Skal jeg sende inn en søknad? 

from an unarmed American

I Downsize This! tar Michael Moore opp en rekke interessante problemstillinger knyttet til kapital, industri, økonomi og makten de store frimaene har over politikere. Både demokratene og republikanerene blir sterkt kritisert og Michael har tilsynelatende lite til overs for den ene eller andre. I en blanding av humor, ironi og alvor legges det frem en rekke forslag til hva som kan gjøres for å få folk mer interesserte i politikk, et mer demokraitsk og rettferdig samfunn og svaret er alt Amerika trenger er en makeover. Forslagene til en mer interessant valgkamp er mange, og min favoritt er "Cheers!". Her skal hver kandidat ta 20 shotter tequila og gjenta the Bill Of Rights samtidig som vedkommende balanserer et shotteglass på nesen. Å bytte ut navnet The United States Of America med "Hard Rock America" med "Our citizens are armed and they like to shoot" som slagord.

 Fra spøk til alvor presenterer Moore korrupsjon innenfor politiet, raseskille, resultatet av arbeidsløshet og konsekvensene av at store bedrifter med enorme overskudd legger ned arbeidsplasser og flytter dem til blant annet Mexico, Kina og Taiwan for og et større overskudd, samtidig som økonomien og livene til mangfoldige tusen amerikanere ruineres. Mike har også en interessant samtale med eigeren av et Amerikansk firma i Taiwan, hvor han spør hvor mye fortjeneste er "nok". Svaret er ikke overraskende at det ikke eksisterer noe "nok" når det kommer til fortjeneste. En hver leder må ta en hver mulighet til å øke fortjenesten, selv om det vil ruinere tusenvis av familier.

Hvor mye troverdighet Michael Moore egentlig har kan diskuterest. Mange hevder at mannen ville hatt større troverdighet om han ikke var overvektig, noen mener han har alt for ekstreme meninger mens andre synes han er hykklerisk fordi han har tjent millioner på et system han forrakter. Uansett hvem informasjonen kommer fra må en være kritisk. Det spiller ingen rolle om det er Michael Moore, George W. Bush, President Obama eller naboen, -  kritisk tenking er viktig! En kan være enig eller uenig med Michael Moore, men det er i hvert fall liten tvil at denne mannen kan provosere, sjokkere, få folk interesserte og by opp til en rekke debatter.

 Hva er ditt syn på Michael Moore?

Ye Cracke er en av favorittpubene mine i England, og ja, jeg har besøkt et par. Denne fantastiske perlen finner du i Liverpool, i den lille sidegata Rice Street som ligger et par minutter fra Hope Street. Det var en liten utfordring å finne frem til puben, men vi klarte å komme oss frem til slutt. En kan allerede på utsiden se at dette er en pub med sjel, og det blir bare bedre når en kommer inn døra. Det ser ikke ut for å være store endringer siden sekstitallet, som bildene på veggen og interiøret ellers stammer fra. Jeg følte meg hjemme, og klarte virkelig og slappe av. Heidi var ikke like tilfreds, det var jo trossalt ingen gutter yngre enn 45. Majoriteten var godt voksne menn, helst over 55-65 (om ikke eldre) og vi var de eneste kvinnene der inne. Dette passet meg ypperlig, ikke noe drama, slosskamper eller innpåslitne menn. Heidi foretrekker klubber hvor hun kan danse og jeg trivest best på et sted som Ye Cracke. Jeg kunne se for meg mange ettermiddager og kvelder på denne puben som student i Liverpool, og jeg hadde ikke lyst å dra derfra.

Grunnen til at vi gikk til Ye Cracke i utgangspunktet var selvfølgelig på grunn av dens tilknyttning til min store helt, John Lennon som regelmessig tilbrakte tid her da han gikk på kunstskolen. Her druknet John sine sorger i alkohol etter hans mor gikk bort i en bilulykke, svømte i øldammer på gulvet og flørtet med Cynthia Powell. Puben er også markert dagen hvor John Lennon, Stuart Sutcliffe, Rod Murray og Bill Harry kom sammen en junidag i 1960 og bestemte seg for og "markere Liverpool på kartet".

 Er det bare jeg som liker meg best på slike koselige puber?

 little kinky, perhaps, but all in good fun.

Jessies nysgjerrighet (som ikke var særlig stor til å begynne med) var for lenge siden tilfredstilt. Lenket fast til sengen med håndjern helt naken bortsett fra en liten truse følte hun seg latterliggjort og utnyttet. At Jessie plutselig ikke ville bli med på hans lek lengre var fjernt fra Geralds selvsentrerte virkelighet. Hvordan kunne hun nekte han det han hadde krav på? Selv om Jessie viste tydelig motstand, gjorde han ingen tegn til å hente nøklene som var plassert på en kommode utenfor sengas rekkevidde. Det var jo den del av leken at kvinnen skulle gjøre motstand, var det ikke?

I neste øyeblikk ligger Gerald for døden på gulvet i sommerhuset, det er langt til nermeste nabo, ingen er klar over at ekteparet befinner seg her og ingen av dem vil bli savnet med det første. Håndjerna er ikke noen leketøy, og de kan ikke åpnes uten nøkler. Dessuten sitter de alt for stramt til å smyge hendene gjennom. Spørsmålet er hvor sterkt Jessie virkelig ønsker og leve. For å komme levende ut fra dette marerittet blir hun tvunget til å være kreativ. Heldigvis er det hjelp, råd og advarsler å få fra stemmene, - stemmene hun hører inne i hodet. Stemmene tilhører alt fra gamle venninner, Pumpkin, den gode kona, hennes tidligere psykolog Nora, hennes mor og de skremmende UFOstemmene. I kampen om overlevelsen mister Jessie oversikten på hva som er virkelighet, minner og det som egentlig er et resultat av hennes egen fantasi.

Nok et fantastisk verk av Stephen King som tøyer eksisterende grenser. Karakterene har dybde, troverdighet og føles levende og ekte. Som forfatterens andre romaner vet en aldri hva som vil skje gjennom bokas siste sider. Gjennom hele historien skjer det vrier og hendelser de mest opplyste eller belese av oss umulig kan forutse. Gerald's Game er med andre ord en bok i ekte Stephen Kingstil. En ting er sikkert, etter å ha lest boka vil en ikke la seg lenkes fast i senga med politihåndjern..

Det er allerede mars måned, og jeg har fremdeles ikke vært på en eneste konsert. For en treg start! Heldigvis er det bare fem dager til den første konserten i 2010 står for tur, og denne gangen er det sørstatrockerene Lynyrd Skynyrd som skal underholde meg. Jeg opplevde bandet for første gang sist mai, og de tok meg med storm. Denne gangen gleder jeg meg mye mer, fordi jeg vet nøyaktig hva jeg kan forvente og det nyeste albumet er råbra! Dessuten kommer mamma og pappa på konsertbesøk, noe som er et stort pluss i seg selv.

Ellers setter jeg stor pris på en kavaler til download i England. Jeg har ikke noe valg, jeg må få med meg denne festivalen! Hvordan er det mulig å motstå den fantastiske lineupen som består av blant annet Aerosmith, Stone Temple Pilots, Them Crooked Vultures, Motorhead, AC/DC, Rage Against The Machine, Thirty Seconds To Mars, Volbeat og mange flere? Jeg får frysninger av å lese, og jeg er desperat etter å finne noen å dra med.

Jeg vil også gratulere flinke Else som i år er Roskildeblogger. Hun fortjente det virkelig, og jeg er utrolig stolt og glad på hennes vegne. Jeg skal uten tvil følge godt med, og det er en liten trøst at jeg får et godt innblikk i festivalen selv om jeg ikke kommer til å være der selv.

Har du vært på årets første konsert?

Vil du bli med meg på download? 

A pretty nurse is selling poppies from a tray

Gata Penny Lane i Liverpool ble udødeliggjort i Paul McCartneys låt med samme navn. Sammen med Strawberry Fields Forever blir denne singelen ofte reknet som The Beatles beste singel. Om du besøker gata i dag kan du fremdeles se busstasjonen i midten av rundkjøringen, barbersalongen og banken. Det sørgelige er at gata kunne vært så mye bedre, det store potensialet som er der blir ikke utnyttet. Mydighetene har lenge snakket om oppussing og investeringer, men frem til nå er det lite som er gjennomført.

Tidligere var det store problemer med gateskilt som stadig forsvant. I likhet med gateskiltene i Abbey Road er skiltene i Penny Lane attraktive for suvenirjegere. En stund så myndighetene ingen andre utveier enn å male gatenavent på bygninger. For noen år siden ble det på nytt satt opp ordentlige gateskilt, men denne gangen ble det benyttet nye metoder for å gjøre det vanskeligere for turister å ta med seg skiltene. Gateskiltet vi tok bilde ved hadde faktisk stått der i tre år, hvilket er lenge for skilt i Penny Lane. Selv om gateskiltene er mer sikret skjer det fremdeles tyveri med jevne mellomrom.

Selv om gata var lite glamorøs og himmelen langt i fra blå, var det stort å endelig få besøke gata som er en sentral del av Paul McCartneys barndom. Penny Lane er et sted alle Beatlesfans må besøke.

Tidligere har jeg hatt dårlige dager, men på tross av alt jeg har opplevd har jeg aldri opplevd maken. Dagens hendelse var rett og slett uutholdelig, og jeg va ikke i tvil om at jeg ville bli gal! Det kan lages store spekulasjoner og konspirasjonsteorier om hva som egentlig skjedde, og ja det var ganske smertefylt. Faren i huset har verdens dårligste musikksmak, om jeg i det hele tatt vil dra det saa langt å referere til det som musikk. Dance og "treningsmusikk" er ikke noe som påfører meg store lidelser og jeg skal spare dere for groteske detaljer om hva jeg får lyst til å gøre nå jeg hører slike sammensettninger av talentløse tekster, vokal og lyder. At det var mulig å lage så dårlig musikk har jeg lenge fortrengt, og jeg ble stresset av å være i samme rom, men ved komfyren må en stakkars au pair stå samme hvilken ipod som står på.

Bortsett fra dette har dagen vært fin. Endelig er sier jeg meg ferdig med motivasjonsbrevet, jeg har referansen og vitnemålet klar og jeg er helt forberedt på å sende søknaden. Det er utrolig hvor fort det gikk etter at jeg nektet meg selv cafebesøk før jeg var helt ferdig. Jeg fikk meg et sjokk da jeg leste gjennom informasjonen jeg fikk en gang til. Det viste seg at jeg bare kan søke på maks fem skoler! Dette var jeg ikke klar over og det var vanskelig å bestemme seg for hva jeg ville velge. Jeg hadde tidligere bestemt meg for å ta noen gode skoler hvor det var vanskelig å komme inn, og hvor jeg var ganske sikker på at jeg ikke ble tilbudt plass. Nå er ikke den tanken like fristende. Våger jeg å satse en potensiell plass på et sted jeg ikke kommer inn uanett? Vel, jeg skal jo ikke tenke for negativt og det er jo alltid håp. Kanskje jeg kommer inn likevel? Men hva om jeg står uten plass fordi jeg er alt for optimistisk? Kan jeg virkelig ta sjansen på å ikke komme inn noe sted? Hva skal jeg gjøre om jeg ikke får starte på studiene til høsten? Dette ville vært en stor påkjenning og jeg kan virkelig ikke forestille meg et friår til. Et år i jobb eller på Strandalandet får meg til å grøsse. Likevel kommer jeg jo helt sikkert inn et sted, noen av de jeg vil søke til krever ikke 4 i snitt en gang, og mine karakterer er jo vesentlig høyere enn det... Universitetene jeg omtrent har bestemt meg for er Swansea, Kingston, Lancaster, Middlesex og Essex.

Ville det vært dumt av meg å søke et sted jeg vet jeg ikke kommer inn uansett?

Som noen av dere kanskje fikk med dere hadde jeg en mindre hyggelig start på dagen. Mye frustrasjon, fortvilelse og sinne som har bygget seg opp over lengre tid fikk et stort utløp i et mindre heldig innlegg. Etter å ha levert den lille på skolen, kaffe, fem kopper te med beroligende effekt, to store shepherds pie og en hel haug med sukkeresser senket pulsen seg og jeg ble roligere. Da ble humøret bedre og jeg stusset litt på det jeg hadde postet for litt siden, og da jeg leste kommentaren fra Obsessive var det ingen tvil om at innlegget skulle slettes.

Når jeg plukket opp hun lille på skolen i dag kom hun springende mot meg, rett i armene mine og ga meg en stor klem. Hun fortalte at hun var lei for det som skjedde, og ba om forlatelse. Vi har hatt en fortreffelig ettermiddag, og alt er bare helt topp. Jeg er likevel sliten etter det som har skjedd, og gleder meg til soving.

Har du hatt en fin dag?

Hva får deg til å slappe av?

Som dere ser har jeg hendene fulle med bøker for tiden, og dette er bare en liten del av bøkene som fremdeles står ulest i England. Jeg har så lett for å gå amok i bokbutikker. "Denne så spennende ut!", "jeg må ha den, den og den"... Bare på lørdag kjøpte jeg seks stykk, selv om jeg bare skulle ha en jeg kunne lese i på hjemveien. Dere forstår kanskje hva jeg vil frem til, - jeg er glad i bøker og jeg leser mye. Nettopp hvor mange jeg kan klare og komme igjenom før jeg flytter hjem igjen til Norge kan en jo spekkulere i, men jeg skal i hvert fall klare de jeg har i hus til nå.  Siden jeg kom tilbake til England har jeg lest 14 stykk, så med denne farten er det ikke lenge før jeg når målet (å lese minst 52 bøker).

Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal kjøpe flere før jeg har lest minst de jeg kjøpte i helga, - med mindre det er en nødsituasjon. For tiden er jeg halveis i Children who kill, kappittel 10 i Gerald's Game av Stephen King, del tre av 24 manualen og leste akkurat de siste sidene av The Birthing House av Christopher Ransom. The Birthing House skulle være den mest skremmende boka siden The Shining av Stephen King, noe jeg er totalt uenig i. Jeg ble svært skuffet, og boka levde desverre ikke opp til forventningene jeg hadde. Likevel var den ikke total uinteressant og jeg kjedet meg heller ikke, men måle den opp mot Stephen King fungerer ikke.

Hva har du kjøpt/lest i det siste?

12. Februar 1993 utførte de to tiåringene, Jon Venables og Robert Thomson en forbrytelse som rystet og sjokkerte England på flere måter. På et kjøpesenter forsøkte guttene og bortføre to småbarn før de omsider klarte og lokke nummer tre med seg. Det var bare en måned til Jamies tredje bursdag, og den lille gutten stolte på de eldre guttene og ble med dem bort fra sin mor. Robert og Jon tok med seg Jamie til jernbanen i et utkantstrøk hvor de kledde av den nedre delen av kroppen til den vesle gutten. Jon har senere fortalt at Robert misbrukte gutten seksuellt, men hva som egentlig skjedde er fremdeles uklart. Det som er helt sikkert er at volden eskalerte, de kastet blå maling og minst et batteri på toåringen, før de kastet steiner og mursteiner. Deretter slo de han med en stor jernstang, sparket og trokket på han. Det er beregenet at den massive volden varte i omtrent fem minutter før guttene til slutt stappet batterier i munnen til Jamie. Batteriene kan være et naivt forsøk på bringe den lille tilbake i livet. Dette fungerte naturligvis ikke, så guttene plasserte Jamie på togskinna og la murstein over ansiktet. Kort tid etter døde toåringen, før toget kom og kuttet liket i to.

Etterhvert som Jon og Robert ble arrestert for drapet spredde nyheten seg raskt til lokalsamfunnet. Befolkningen var rasende og hadde flere samlinger utenfor hus (hvor de trodde de tiltalte eller familien befant seg i) og skrek at de ville henge guttene. Uskyldige kvinner ble banket opp på gata fordi overfallsmannen trodde at det var Roberts eller Jons mor. Hele nasjonen var i flammer og de brydde seg tilsynelatende lite om hvordan sinnet og hatet fikk utløp. Tabloider demoniserte guttene, la deler av skylden på voldsfilmer, hvedet guttene var født onde og undertrykkte faktoren at begge guttene hadde en bakgrunn i en familie hvor det er veldig sansynelig at vedkommende senere utøver ekstrem vold.

Ni måneder etter drapet ble guttene stillt for retten, elleve år gamle, - og behandlet som voksne. Under rettssaken var folk mer opptatte av guttenes intelligens enn deres mentale tilstand, og fokuset ble lagt på at dette ikke var "vanlig oppførsel for tiåringer". Verken Robert eller Jon hadde vokst opp under normale forhold. Robert var sparket, slått, fastbunnet, torturert og muligens seksuellt misbrukt. Hvor normalt er det rasjonelt å forvente av et barn som vokser opp under slike forhold? Misbruk i barndommen legitimerer over hodet ikke slike groteske handlinger, men det er en del av forklaringen på hvorfor det har skjedd som det må tas hensyn til. Begge guttene levde i et emosjonellt og fysisk kaos. Roberts storebrod hadde tidligere forsøkt og ta overdose av paracetamol, en annen bror gjennomgikk også et selvmordforsøk i tillegg til at Roberts mor hadde forsøkt og ta sitt eget liv. Jons mor ser ut for å ha begått minst to selvmordsforsøk.

Så, hvem har skylden for tiåringenes grusome handlinger? Er det voldelige filmer? En traumatisk barndom? Guttene er kanskje født onde? Eller er det andre ting som ligger bak? Tenker virkelig tiåringer like rasjonelt som voksne? Hva sier egentlig samfunnets holdning, hvor de hater ungguttene i steden for handlingene de utøvet?