- På samme tid i morgen kommer den til å være nokså full.

Lørdag kveld står ikke livet like stille i Oslo. Da skal alle være krampesosiale og drikke seg så fulle de kan. I går sovnet jeg inn etter lyden av hylende, kranglete stemmer av bråk i det fjerne. Klokka 0400 våkna jeg av to brautende damer som prata utenfor vinduet mitt.

På søndager står som sagt tiden stille i Oslo. Denne søndagen sto vinden stille også og gikk jeg en kveldstur for meg selv. Turen min gikk fra Markveien over Cuba-brua, opp Telthusbakken og opp i Vår Frelsers Gravlund. Det var skumring og de få skyene på den lyseblå himmelen var rosa og oransje. En skog av gravstøtter og kors gjør den ellers fine parken til et litt mer stemningsfullt sted, men likevel er det ikke skummelt. Bare rolig og fredlig. De store eiketrærne står tunge og stolte over gravene, og små knopper ytterst på de minste skuddene viser at nå er det vår. Jeg gikk litt på kryss og tvers over gravlunden, og det var i disse øyeblikkene jeg skulle hatt et kamera.

To svartroster flyr etter hverandre oppover stien under fjellknausen

To menn står og løser verdensproblemer ved de gamle piletrærne under toppen av gravlunden.

To tomme Tuborg ølflasker under en benk.

En svart, langhåret katt kommer frem bak en grav og mjauer til meg.

Den kommer bort til meg i det jeg bøyer meg ned, men sniker seg bak ryggen min og spisser ørene før den går sin vei.

To levende lys under en liten, mørk grav. Den hvite påskriften sier at jenta døde altfor ung.

Sånn er livet i Oslo. Litt mystisk, litt skummelt og ganske fint.