Som dere antagelig har lagt merke til, har det vært lite med oppdateringer og nye innlegg fra Kakeboks i det siste. Vi vil derfor informere om at vi har en liten bloggpause. Om den blir kort eller lang er det ingen som vet. Kanskje er vi tilbake imorgen, neste uke eller om flere år? Vi får se. Takk til alle som har fulgt oss! Det settes pris på.

Helle fortsetter å blogge på egen blogg; http://extrano.blogg.no/
og Pia blogger nå her; http://pirk.blogg.no/

Dette hørtes skikkelig vi-kommer-aldri-tilbake ut. Æh, trist. Men vi gjør nok det altså. Kanskje. Dette var bare en liten saksopplysning som måtte ut av verden, leiks.

Kakeboks, sommer 08.

En stor dose selvdisiplin etterlyses. Har ikke blitt sett på en altfor god stund. Trengs virkelig ikveld for å bli ferdig med 54 gymoppgaver til imorgen. Hva er poenget med gymlekser?

Fuck Gymnos. Denne boka skal brennes når jeg er ferdig med VGS.

Idag hadde jeg fri første time, og kunne dermed slumre vekkerklokka i flere timer. Da jeg endelig innså at det var på tide å komme meg ut av sofaen jeg for tiden sover på fordi jeg er rar og synes senga mi er teit, og så ut av vinduet, ble hele kroppen min fyllt av glede og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. SOL! Et stort skritt på veien mot vår og sommer. Ah, snart er abstinensene mine borte. Og ja, jeg greide selvfølgelig å stå opp en time tidligere enn jeg trengte idag. Det merket jeg først da jeg sto med mascaraen i hånda og var fullt påkledd. Jeg er typisk meg sjæl. Men sånne ting gjør jo at jeg får tid til å nyte morgenen alene i huset, og skrive ned noen ord her. Det er forresten ikke meningen å virke helt værgeek, men været påvirker humøret mitt skummelt mye. Så i tillegg til at jeg var veldig glad fra før, kommer dette til å bli en perfekt dag takket være sol. Sånn bortsett fra at jeg har tannlegetime.

Jeg valgte å klippe bort været for imorgen. Det var bare trist. Et lite hint: snø.

Bloggløst, skoleløst, hvileløst og gøy beskriver den siste måneden for meg. Jeg har ikke hatt en eneste ordentlig skoledag siden 12. februar (før tentamen idag), og jeg har mistet tellinga på hvilken ukedag det er. Mer om dette kanskje senere.

Se fossrevyen; SKREDDERSYDD. Gjør det, den er sinnsykt bra! Siste forestilling er lørdag 14. mars. Ring 99374407 og bestill billetter.

Annmeldelsen: http://oslopuls.aftenposten.no/kunst_scene/article168473.ece
Ja, det er en 6-er.

Idag. På skolen. Jeg satt i klasserommet, på plassen min på venstre side, lente meg mot veggen og hadde bena på Kristines stol ved siden av. Jeg hadde akkurat kommet subbende inn, og det snødde ute. Ikke mye, men nok til at mine drømmer om vår ble knust. I tusenvis av biter. Mens jeg satt der og stirret ut av vinduet og gjorde veldig mye mindre geografi enn jeg burde, fikk jeg den mest intense jeg vil ha sommer NÅ-følelsen på lenge. Og da mener jeg skikkelig intens. Det var nesten så jeg skrek "KRISTINE, jeg vil ha sommer!", men greide å kontrollere meg sånn nogen lunde. Men. Bare tenk på det; sommerkjoler, sol og varme, bade, sole seg, barbent eller sommersko, jordbær med fløte og sukker, lydene fra byen om sommeren (det er noe spesielt med de), sene netter, lange dager og sist men ikke minst skolefri og ferie. Høres ikke det herlig ut? I cant wait. Bare for å roe ned sommerabstinensene mine (og for å nyte at jeg har OD imorgen og kan sove lenge), legger jeg ut noen random sommerbilder her for å mimre og drømme videre.

  
 
  
 
Jeg er klar over at det ser rotete ut. Det ekke min skyld at bildeopplegget på blogg.no har blitt teit.

Er det noen som har et superkrefter nok til å smelte all snøen? Eller bare trylle fram sommeren eller gi meg sovemiddel til ferien? Jeg trenger sommer NÅ, men det er jo bare 106 dager igjen til ferien. Skal snart lage nedtellingskalender.

En stor dose lykke og glede og sjokolademedisin i eggekartonginnpakkning, sa du? Ta en tur til nærmeste butikk, og invester i godsaken du ser på bildet under. Takk verden for at påsken er rett rundt hjørnet og påskeeggene er å finne i butikkene. YES thank you.

Hva har du tenkt til å bli? Det spørsmålet har vi alle fått mange ganger. Og vi har mange ganger presisert at vi ikke vet, så det blir nesten en klisjé og ta opp det temaet. Uansett nærmer hvertfall videregåendeslutt seg, selv om jeg tross alt går i første, og er ikke alene om å lure på hva jeg skal gjøre etterpå.
- Selvfølgelig har jeg lyst til å reise! Det har vi jo alle. Drømmen er å jobbe litt for å tjene inn penger, og så reise med venner med hele jorda foran seg.
- Jeg liker realfag og har lyst til å utdanne meg innen det. Men å lære mer samfunnsfag, kulturforskjeller, verden, løse fattigdommen og andre problemer i verden er jo forlokkende. Jeg har lyst til å utrette noe viktig! (Som alle andre) Hadde vært kult å lære litt om slikt før jeg starter på heavy studering.
- Lyst til å utvikle min lille kristne gren, lære noe mer på denne biten, og bli en litt flinkere kristen. (Åj, tørr jeg å innrømme dette?)
- Elsker fjell, snø, sommer, klatring, utesporter, surfing og hele den friluftspakka! Jeg vil oppleve, oppleve, oppleve. Jeg vil oppleve Norges krinker og kroker. Jeg vil kunne sammenligne norske fjell med andre i andre land.


= FOLKEHØYSKOLE?? Det snakker alle om at er så gøy, og et supert tenkeår med borteboing, venner, opplevelser og kos. Folkehøyskole vil jeg jo i tillegg til alt det andre. Og da kommer neste spørsmål. Hvilken linje? For det er vel vanskelig å få alt dette inn på et år, på en linje. Men jeg merker at jeg gleder meg :)

 www.folkehøyskole.no

Jeg har nettopp sett på Gossip Girl. Det har jeg begynt å se litt på i det siste, og ellers er det Frustrerte Fruer som er ukas faste tv-titting. Det er skummelt å begynne å følge med på sånne serier, for man klarer liksom ikke stoppe! Følelsen etterpå er også ofte kjipt, man føler den velkjente tv-tomheten og man vil bare se mer. Ofte klarer jeg ikke helt konsentrere meg med feks. lekser før jeg skal se på et program heller. Da bare teller jeg ned til programstart - ser på klokka hele tiden. Også lurer jeg på om jeg får litt feil oppfattelse av virkeligheten av å se på sånne amerikanske såpeserier. Jeg merker hvertfall at jeg tror litt av hvert er normalt, og at andre ting ikke er normalt. Og på tv er alle så perfekte. Men det er jo så spennende, jeg vil ikke slutte å se! Jeg vet jeg ikke er alene .. ?

- dagens lille refleksjon i dypet av facebook, msn, tv, lekser og trening

Da var skolen igang igjen, etter en altfor kort vinterferie bestående av altfor lite søvn og altfor mye fysisk aktvitet. Ikke akkurat en god fordeling, når ferier helst skal brukes til å lade batteriene, som det så fint heter. Men for all del, jeg har hatt en kjempefin ferie bortsett fra de stundene på hytta med familien hvor det virket som om alle hadde dannet en konspirasjon ved navn Irriter Helle Så Mye Som Mulig, viggostundene og da jeg selvfølgelig greide å bruke opp dette årets sykdomskvote på nemlig feriedagene mine. Jeg blir alltid syk i ferier og helger, siden jeg er så utrolig heldig. Sist gang jeg kan huske jeg hadde ordentlig sykefravær var da jeg hadde influensa i niendeklasse. Hurra. Digresjon. Men det jeg prøvde å si; skolen er igang igjen, jeg startet godt med en 5+ på n&m-prøve og det er kun 6 uker til påskeferie, som jeg mest sannsynlig tilbringer på Kroatias varme sandstrender langt unna lange påskeskiturer i kram og våt snø og stekende sol som gjør deg snøblind og slitsomt svett. Det skal bli herlig. Jeg må bare lære meg å spare penger først.

Helt til slutt slenger jeg med en liten youtubevideo av Hjelmeset speaking tullejapansk, for dere kule menneskene der ute (Selvom jeg egentlig ikke er helt fan av å legge ut youtubevideo på bloggen). Dette er Den Store Humortesten, ler du av denne har du like god/dårlig/kul humor som meg. Ikke bra. Denne videoen får hvertfall meg til å le gang på gang på gang und so weiterrr.

Idag.. har jeg vært viggo. Sånn kjempeviggo. Alle har vært opptatte med sitt, og jeg har nesten ikke snakket med andre mennesker enn familiemedlemmer. Woah. Men da har jeg jo hatt tid til å gå inn på alle nettsidene jeg er inne på daglig 783 ganger, og da jeg tok turen innom VG nett leste jeg om en gutt som hadde blitt pappa i alder av 13. Med en femten år gammel jente. Altså, man skal få gjøre som man vil, men come on! De er jo barn selv, gutten ser jo ut som han er under 10, og vet ikke hva ordet finansielt betyr. Verden idag, jeezez.

Det har vært lite av slike meningsløse innlegg her på bloggen på en stund. Fordi jeg føler at hvis jeg skal blogge, så må jeg enten være dyp, skrive om noe jeg virkelig bryr meg om, eller ta opp noe viktig samfunnsrelatert. Litt trist, for jeg liker egentlig å blogge om randomme ting. Tror jeg. Likte, hvertfall. Liker. Ja.

Jeg er fortsatt viggo. Og klokka er over 4 på natta. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg sitter oppe når jeg såvidt klarer å holde øynene åpne og når jeg har ingen grunn. Er det nå jeg skal ta opp leggevaner? Søvn er for pingler, basta.

 
Imorgen reiser jeg hit med familien. Det blir jo sjukt spenstig.

Bloggengasjementet har ikke akkurat vært på topp i Kakeboks i det siste, noe dere har vært vitne om. Derfor tenkte jeg at jeg skulle stikke innom med en aldri så liten bokanbefaling. For ja, jeg har faktisk begynt å lese igjen. Selvfølgelig ikke like mye som da jeg gikk på barneskolen, da jeg slukte flere bøker i uka og omtrent hadde lånt alt jeg fant på skolebiblioteket. I disse dager prøver jeg å lese litt hver dag, men det er ikke alltid jeg får tid eller orker. Dette skoleåret har jeg lest ut to bøker, og flere skal det bli! Jeg elsker nemlig å lese.

Ihvertfall. Boka, "utvalgte emner i katastrofefysikk", er skrevet av Marisha Pessl og høres tørrere ut enn den i virkeligheten er. Måten boka er skrevet på, gjør den litt tung i starten,  men når du har kommet inn i det og er vandt med Marishas skrivemåte, går det lett. Setningene er oppbygd på en helt annerledes måte enn i alle andre bøker jeg har lest, skildringene er av klasse, noe som gjorde at de bøkene jeg leste litt i i ettertid virket veldig mye dårligere skrevet.

Boka handler om Blue van Meer, en 16 år gammel ensom jente som reiser Amerika på kryss og tvers med sin givne og smarte far. I forbindelse med Blues siste high school-år, bosetter den lille familien på to seg i Stockton, NC, hvor livet hennes forandres totalt. Pluselige dødsfall ryster henne, farlige hemmeligheter avdukes og sannheter oppklares. Jeg har ikke lyst til å røpe altfor mye av handlingen, det ødelegger litt av gleden ved å lese boka.

Boka er skrevet som en selvbiografi, men den er oppdiktet. Hovedpersonens evne til å dra sluttninger, formulere seg, tenke og evnen til å assosiere hypnotiserte meg og gjorde at jeg ble dratt inn i Blues tanker og liv, jeg følte med henne, og jeg klarte ikke å legge fra meg boka før siste side var lest. Og da satt jeg igjen med en trist og tom følelse.

Jeg følte også at jeg satt igjen med noe godt da boka var lagt til side. Nemlig evnen til å formulere meg bedre. Selvom det kanskje ikke vises så godt i blogginnleggene mine, føler jeg at ordforrådet mitt er utvidet, og skrivemåten litt forbedret. I tillegg er mye av det som skrives i boka sant. Det er nemlig ganske mye snakk også, i tillegg til handling. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Så om du ikke har lest denne boka, foreslår jeg at du gjør det nuh. Den er nemlig noe av det bedre jeg har lest, om ikke beste.

Jeg har lyst til å blogge. Lyst til å blogge om de to frekke damene som kjeftet på en trikkefører fordi trikken deres ikke kom, om den gale trikkesjåføren jeg var sikker på at kom til å slå ned en mann, om hvor fint alt er, om hvor artig det er å være medlem av en organisasjon og hvorfor du heftig burde melde deg inn i en, om at jeg kjøper en disiplin-microship til hjernen av den som vil selge, om hvor glad jeg er, om hvor mye jeg hater kollektivtrafikk av og til, om hvor slitsomt det er å ikke ha penger, om hvor fucked up pcen min har blitt, om hvor usikker jeg er på skolebytte, om hvor mye jeg gleder meg til sommeren, om hvor glad jeg er for at kaffe eksisterer når det er istid i Oslo og om hvor deilig det er å være våken tidlig på morgenen, men jeg tror heller jeg legger  bloggplanene til side og finner fram nexus for å få en overlevbar karakter i natur og miljø på morgendagens prøve.

Tusen takk, Kaldi. Om du eksisterte.

I dette sekund sitter jeg på datarom 16 på skolen, og har fått utdelt oppgaven "Skriv referat av en reportasje". Reportasjon er kalt "oppdrag EMO" (haha), og handler da selvfølgelig om emoer. Vi skal, utifra teksten vi har fått utlevert, gjengi en definisjon på begrepet "emo". Det viste seg å bli litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Etter å ha lest intervjuet med 6 jenter, 4 med emostil, én "rosaberte" og én jeg-går-i-svarte-klær-men-ikke-kall-meg-emo-da-klikker-jeg, ble jeg nesten mer usikker enn før jeg startet på oppgaven.

Hva vil det si å være emo? At man går med svarte klær, er deprimert eller hører på 'emomusikk'? Alle definerer det forskjellig, selvom det er få som vet hva begrepet emo er ."Oppsto i California på 90-tallet pga. unge mennesker med utdanning, følte seg fremmedgjort i det kapitalistiske USA, og laget musikkstilen Emotive Hardcore for å få uttrykk for følelser" forteller teksten meg. Teksten sier også at musikerne var deprimerte og brukte musikken som terapi. Jeg er forvirret.

Dette er på ingen måte et angrep mot emoer. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes stilen er shitkul, og at jeg beundrer emoene som er så tøffe som tør å skille seg så ut.

Som de fleste antageligvis fikk med seg, ble Obama innsatt ssom Amerikas 44. president forrige tirsdag (Eller egentlig dagen etter, siden eden ble sagt feil første gang). Uansett. Jeg er utrolig glad for at det var han som ble valgt i november. Det er ikke noe jeg sier fordi alle andre gjør det eller er mainstream ellernoe, men fordi det er noe jeg virkelig er glad for. Han er inkluderende, er en god taler (jeg følger sjelden med når noen holder taler, men når han snakker blir jeg fanget), er modig og har gitt et inntrykk som en mann som kan gjøre alt. Jeg har stor tro på at denne mannen vil kunne gjøre Amerika og resten av verden godt. Under valgkampen ga han mange løfter om hva han skal gjøre i sin periode som president, og han har allerede gjort mer enn Bush greide på 8 år, så det kan ikke gå noen annen vei enn oppover.

Da jeg våknet idag hadde jeg hybelkaniner i munnviken. Jeg kunne ikke puste med nesen, og kjente at snør ville nå puta om jeg ikke reiste meg opp. Da jeg forsøkte å bevege på munnen for å få inn litt mer luft, sprakk leppa på to steder. Au. Leppene føltes ikke som lepper, men som noe med tynn og hard plast stramt utenpå. Og halsen, sammen med det resterende på innsiden av meg, føltes hinsides tørt og ekkelt.

Jeg tror jeg kan bli syk på kommando. Riktignok har jeg brygget på dette en stund, men skoledagen jeg egentlig skulle gått igjennom idag inneholder intet mindre enn tre prøver - ingen av dem følte jeg meg videre forbredt til da jeg la meg igår. Det jeg lurer på er om kroppen ønsker å gjøre meg en (bjørne-)tjeneste ved å gjøre meg uskikket til det jeg ikke er forberedt på..

Nå snakker jeg om musikk. Min elsk har lenge ligget på Kaizers, men i det siste har jeg føyet til Vamp på lista mi over fantastiske band. Middelaldrene norske menn med dialekt er tingen!

På torsdag tok gavekortene mine turen til platekompaniet og forvandlet seg til de to albumene du ser bilde av i dette innlegget, pluss singel; "Velkommen Inn", av Vamp.

Dette er en anbefaling, og en hyllest til både Kaizers Orchestra, som de fleste burde ha gjort seg opp en mening om for lenge siden etter min mening, og til Vamp.

Er du fan?
 

Igår gjorde jeg noe litt sprøtt. Jeg og pappa gikk til butikken, uten særlig planlegging, og kjøpte Twin-tip!! Ski, bindinger, sko og staver. Det ble ganske dyrt! jeg må betale halvparten, og til det bruker jeg de resterende konfirmasjonspengene. For jeg trenger nemlig twin-tip, eller slalåm da, for jeg har nemlig bare snowboard (som jeg bare står, hvis noen andre og står snowboard) og snowblades (sånne små korte ski) og de er jo bare SÅ ut, får jeg gnidd inn. Også ser det jo ganske morsomt ut, høye meg på sånne miniski. Også er de ikke så stødige, også får jeg ikke riktig stil av de, også kan jeg ikke stå på blades resten av livet. Gårsdagens kjøp skal nemlig vare et par fem-ti år. For nå kan jeg ikke vokse mer! Da kommer jeg til å ryke på midten. Neida.. Hvertfall. Grunnen til at vi kjøpte twintip sånn plutselig, særlig etter jul (som i og for seg er bra, siden det er S A L G) er fordi at til helgen skal ... du vil ikke tro det ... jeg med ni andre venninner på hyttetur sammen til Skeikampen! Helt sykt gøy, det kommer bare til å bli toppers. Jeg nevner bare: ti jenter, på en hytte for seg selv, fem minutter fra bakken, ?afterski? Ohoo. Jeg gleder meg! Og da må jeg jo ha noen twintip!

Jeg har masse å gjøre. Jeg orker ikke gjøre noe av det, selvom noe av det er koselige ting, som å svare på en mail fra en mailvenninne (har drøyet siden slutten av november..), legge inn musikk på ipoden og skrive dagbok, så jeg blogger, og drøyer og slår ihjel resten av tida før tennisen på annen pclok. HAR DU NOEN MOTIVASJONSTIPS? Tror jeg trenger.. Merker at jeg har gjort ulovlig lite av leksene jeg har fått siden skolestart i høst. Men det er jo sånn jeg er. Utrolig at jeg overlever skolen og får så gode karakterer som jeg gjør. Apropos skolen snakket jeg med rådgiver idag, som sa det er en ledig plass på skolen jeg vil til. Men hun syns selvfølgelig ikke jeg har en god nok grunn til å bytte nå. Jeezez, er det mulig? Dumme damen.

Og siden jeg er slik en pliktoppfyllende snill jente (eh), legger jeg ut bilde av svart hår siden en ville se. Når vi er inne på det kan jeg informere om at jeg tok avfarging på mandag, så jeg har litt gyllentlysebruntmørkeblondt-ish farge nå. Sånn snart bleker jeg. Eller tar striper. Blondes have more fun, vettu.

FJORTIZZ.

Her om dagen farget jeg håret. På onsdag var det vel. Uansett, jeg farget det svart. Den eneste grunnen til at jeg gjorde noe så dumt var vel at jeg og Camilla lovet hverandre for lenge siden, og fordi jeg bare ville teste det ut. De første timene var det litt artig. Nå ANGRER jeg. Jeg vil ha mitt blonde hår tilbake! Jeg begynte endelig å like den gamle Helle, og da valgte jeg å gjøre meg til en helt annen person. Jeg føler meg nemlig ikke som meg selv. Det handler ikke om utseende, det handler om at jeg vil være meg selv og være fornøyd med det. Mamma har fått veldig medfølelse for meg etter all klagingen og sytingen min da, så nå har hun sagt hun skal "betale meg ut av det" med et frisørbesøk. Selvom hun mener hun ikke burde, for dette var noe jeg valgte selv. Noen ganger er hun bare best.

Det jeg prøver å si; tenk deg om før du farger. Det er nemlig ikke så veldig lett å få den opprinnelige fargen din tilbake. Menmen, man vokser vel på erfaringer. Lev og lær.

Akkurat nå hadde jeg gjort veldig mye for å få dette håret tilbake.

Men hey, jeg kan vel ikke klage. Det er mange som har det mye verre enn meg. Jeg skal ikke klage på noe (med mindre jeg har en skikkelig grunn) etter jeg har fått fargen min tilbake. Dette er forresten noe jeg sier hver gang noe lignende skjer. "Åh, når jeg får lader til den bærbare, skal jeg ikke klage på noe mer". Det varte ikke lenge, merker jeg.