" However rare true love may be, it is less so than true friendship. "
                                      - Francois de La Rochefoucauld

Magiske små ord i akkurat riktig rekkefølge - i dette fine sitatet jeg fant her om dagen. Noe relatert til at det jo på sedvanlig vis har klart å lure seg inn en jævel (eller to) med en dårlig egenskap (eller to) som vil vises før eller senere (eller både òg) i mitt ellers så gode liv. Jeg har denne uken vurdert puten som bestevenn og kjøkkenet som min lengste kommende reise ever.    Det gikk over.

Nå er jeg tøffeste gutt i gata i stilongs igjen, modig nok til å gå ut døren og pøbel nok til å slamre med søppeldunklokket så høyt at den gamle damen ved siden av hopper en halv meter i været. Riktignok ikke pøbel nok til å la være å le hjertelig, men det kommer seg! Og jeg har funnet ut at stilongsgutter ikke trenger noen i putens rolle, sånn egentlig.    Som vi sier: Sex, stilongs, rock 'n roll!

Aerosmith - Janie's Got a Gun

Høstgress i desember.

Sol.

Jeg på ham med et blikk som kunne tatt livet av en rasende, mutert moskus.
Og han så tilbake på meg.                 Han kunne ikke drept en dritt.

Whoah! Hei.    Jeg har nettopp hatt visning på et rom her i kollektivet hvor en håndfull flotte folk dukket opp for å kikke. Jeg satset selvfølgelig offensivt: slo på den dødelige sjarmen min (halla babes, keen på litt space, liss?), passet på å nevne at jeg tisser med lynets hastighet, og smisket dem trill rundt med å fremstå som superhusmor. Jepp, for duften som sniker seg ut ovnsdøren, den av hjemmelagde blåbærmuffins som skinner gyldne gjennom glasset, den skal kunne slå hvem som helst i bakken! At jeg var sneaky og gikk for Bergens beste 1-2-3-muffins (tilsett egg, olje og melk) får heller være noe de ikke trenger å finne ut av sånn  ... Ever.

Nå skal jeg sette meg i godkroken og lesekose. Jeg har lest ut én bok i dag, og nå skal jeg begynne på en nummer to. I går var jeg nemlig på biblioteket og hentet meg seks fine. One down, six to go! (<- Ble ikke så klangfylt som jeg tenkte, den boken jeg leste i dag var nemlig ikke en av de seks. ...White woman problems!) Stearinglysene er tent, ananasen oppskjært, og nå har jeg jammen meg fått pjåtet ned fire sider med tekst i OpenOffice også. OG muffins ligger på bordet til de jeg fortsatt bor med. Husmorgalskap!

Jack Johnson - Good People

Jeg har faktisk hatt verre dager.
Sol.

" Intense love does not measure, it just gives. "
                     - Mother Teresa 

Det er dagen hvor du føler deg som et lite rusk i verden. Det er dagen hvor ligger i sengen din helt alene, som du har gjort de siste nitten timene, og tenker på hvor ubetydelig og liten du egentlig er i verden.   Det er dagen hvor du skal få lov. Det er dagen hvor de tøffe takene du har tatt skal få tas av noen andre. Dagen hvor du kan finne meg, og jeg kan være den som bare er en skulder. Den som er en hånd å holde i. Den som sier det du vil vite alle dagene etterpå, men i dag slipper å måtte si selv. «Det blir bra til slutt.» 

Det er dagen hvor jeg skal holde deg tett inntil meg.   Hvor du skal kjenne en hjerterytme som ikke er din, og finne ut at det finnes andre små rusk i verden.  Og vite at i dag banker ett av deres hjerte bare for deg.  For å gjøre deg trygg.  For å få deg til vite at du er verdt noe. Mye. Masse. Nesten alt. For å la deg vite at du er så inderlig verdt det. At selv om noen alltid vil snakke stygt, selv om noen nettopp gikk fra deg for en annen, selv om noen ikke klarer å se at du er det lenger  ... At til tross for dette, er du verdt det. Verden er sjelden vondere enn den alltid har vært. Vi ser bare mer og mer. Og vet du hva? Vi håndterer det. Takler det. Klarer det. Klarer alt.

Kjære, vakre, fine vennen min:    
Vi vil ha deg her med oss.      

Hurts - Illuminated 

.. fra en rørende ettertid.

Men du skal få lov til å ha en dårlig dag.  Å ta fra deg den dårligste dagen du har, vil være som å snyte deg for den aller beste. Men du skal bare få én. Og jeg skal passe på å være der. Med armene rundt deg, mykt hår du kan tørke tårene med, og et lite smil når jeg forteller deg om hvorfor akkurat du er et rusk som skal holde ut å bli klemt av tryggheten noen sekunder til - før du sovner og vi våkner i morgen til en bedre dag. For det kommer bare bedre dager.          Jeg er vennen din. Jeg er også et rusk.  Og jeg lover.

Sol.

" If other people are going to talk,     
   conversation becomes impossible. "
                          - James Whistler

Det ryker av kakaokoppen, og jeg nynner et stille soundtrack for meg selv. Det har vært litt av en uke. Det har vært en sånn uke hvor dagene har blitt halt opp og ned i sølen helt av seg selv. Eller vel: Av andre. Dagene har forsåvidt ikke gjort så mye. En sånn uke hvor jeg ser for meg enhver mediocre blogger uten sans for adrenalin vil bruke tidenes ekleste metafor: "som en berg-og-dalbane".      Nei, vennen min.  Uken har ikke vært som en.  Jeg alle elsker berg-og-dalbaner! Elsker det.  Ikke uker som denne.

Men nå har det blitt søndag, og her sitter jeg i levende live etter anti-berg-og-dalbane-uken min. Ukens beste dag tipper mot kveld, og jeg har fått nok ut av dagen: Jeg er så ren at jeg kunne brukt meg selv som tallerken, myk nok til å burde kunne defineres som Tempurs beste utfordrer, og full nok av kakao til at det lukter sjokolade når jeg hikker.              "Digg", som vi sa på barneskolen.
 

Cold War Kids - Something is Not Right With Me                 

Kopp.

Klar for en ny,  bedre uke
med enda vakrere dager.
Sol.

" There are no passengers on spaceship earth.                               
                                                       We are all crew. "
                                                                    - Marshall McLuhan 

Superavtalen jeg har hatt i almanakken min i over en uke gikk rett i dass i dag etter det som må være tidenes veikeste avlysning. Jeg er visst ikke mann nok til å være selskap godt nok for alle! Her som jeg har øvd meg på å bli knallhard og macho, liksom.. Akk: Tøffe tider med enda tøffere sannheter, merker jeg..  Men, jeg er fortsatt mann nok til å komme meg over menneskets banalitet.
 

Så nå sitter jeg her og ser ut av lørdagsvinduet igjen. Når man bor midt i Bergen by er det nok å gjøre. Heldigvis.     Man slipper å bli den triste, puslete som sturer for seg selv i et hjørne med gamle episoder av et halvdårlig show man har gått lei og sukker over plutselige avtalemangler. Man kan være den som plutselig ender på impro-konsert, den som inviterer på superbrettspillkveld med voksenbrus, den som vier fyllesyken sin til Hulens fantastiske "tøm hodets tanker", den som danser på både stoler og bord under strobelys et annet sted i byen, den som skal sitte med verdens beste bringebærdrops og og le på Den Nationale Scene, eller den som finner brostenen mens en går, og ender opp lykkelig med en hånd å holde i til slutt.   Her i byen kan man alltid bli noe annet

Yo, yo.     Mac Miller - Frick Park Market

Og det er det som er herlig.                                     Så nå skal Solen dusje, skifte, og så ut på et av Bergens hittil ukjente eventyr.

Lørdagsvinduskikker,
biSol.

Det hende i dei dagar , ja - en mørk og stormfull natt,
et mareritt så mørkt, så tungt, at landesorg tok fatt.
For for atten år siden skjedde det - en jypling kom til verden,
med livet foran, rompa bak, og en familie klar for ferden.

Klar og klar, det var vel kanskje litt sånn over kanten,
men jyplingen var der, det var vi òg, det var liksom vi som fant'n.
Og fant'n og fant'n, for vi fant siden ut at jyplingen var en jente
fant'n ble fant'a, navnet ble byttet, og lillegutt-drømmen fikk vente.

Jypling ble pøbel, pøbel went bad, og så satt vi der med svartefåret,
med furer i pannen og foldede hender, med angsttanker helt ut til håret.
For fåret det lo som en hest på coke,
øyne så små at du vet det er smoke,
ben alt for lange og en skremmende sveis,
familien spurte seg jo .. Hvor gikk det skeis?

Ja, sorgtunge dager har blitt noe vi ukentlig opplever i dusin,
konsekvensene? Dét blir stressterapi, is, og masse medisin.
Men så har vi jo bare ett lite får,
med høye ambisjoner og helt grusomt hår,
jepp, en jypling av en midt-nittimodell,
skulle bare ønske vi kunne kalle deg Kjell.

Men Kjell eller ei, her er du jo!
Kan steke en pizza og gange med to.
Iallefall når du jukser, og det må jo gå an,
og litt hjelp til pizza - men du steller i stand!

Så mat kan du ikke, for slapp løkkeskrift, og kreativ? ..Eh, sorry: Nei.
Men flink med linjal og wikipedia, og du kan jo norsk nok til å si hei!
Nei, for vi skal ikke klage over jyplingen vår, og iallefall ikke jeg,
å ha et mindre, enda sortere får e'kke så ille når det er deg. ♥

Sisters ...Sisters  ◊ 

Bursdagsbarn '11.
Søsters årvåkne blikk.

Søster i kjole.
To fagre barn, og en sau, i finstasen.

Gratulerer med dagen!
 

Storesøster til lillesøster i USA som ble 18 i dag,
Sol.

" Autumn arrives in early morning, but spring at the close of a winter day. "
                                                                           - Elizabeth Bowen

Jeg sitter her mett og glad, så kjapt konkludert: det har vært en søndag slik som søndager skal være. Jeg har gått på fjellet, jeg har rullet ned igjen, jeg har fått småstein i knærne, skrubbsår på albuen, og jeg har trodd at jeg så årets første løvetann. Det var litt plast fra en pølsepakke. Men i en to sekunders tid var jeg lykkelig overbevist om at det var en blomst. Luftslott, much? Yessir.

Men det er jo januar. Selv om jeg sliter litt med å forstå det, etter mine siste år på Voss. Der var januar tiden for firelagspolstring, speilblank is sirlig gjemt under slaps, nysnø annenhver morgen og vintersko fra en annen verden. I fjor.. I forfjor.. Og året før det. Og før det igjen bodde jeg i Balestrand. Januar? Snø.     Stilongs, en utrent minusgrad-bekjemper, kakao, skjerf og isfrost i nesen.

Sommerblomster i Byparken.

Nei, det var nok ingen løvetann på Ulriken i dag.
Men jeg kan gå i sommersko. I januar. Hjelpes..
Savner kjempevinter, jeg.

Sol.

" The years teach much which the days never know. "
                                   - Ralph Waldo Emerson

En dag som begynner for tidlig og slutter for sent. En fredag. Som også var fylt til randen av tingene som gjør det verdt å være så trøtt at en nesten velter. På ukjente mennesker. De tjue sekundene en står i ro i løpet av dagen. I køen på Rimi. Ja.     Verdt det.

Nå skal det vel sies at jeg skal ta det meste av skylden selv. Det var jo strengt tatt dømt til å bare gå nedover når jeg startet dagen med morgentrening. Jeg lærer aldri av mine feil, og sto nemlig med morgenfjeset på utenfor treningssenteret borti gaten i -jepp- syvtiden om morgenen, seff med litt skrale mengder søvn. Skremte bort alt som nærmet seg når jeg forsøkte å smile, lurte på om jeg hadde glemt koffert (= treningsbagen som jeg aldri kom på hva man kalte, som jeg igjen hadde over skulderen), og anså den surklende veikanten som et forholdsvis greit sted å sove om jeg først fant denne kofferten min og kunne bruke den som pute.

Wundermorgen!

Mat for hardbarkede mannfolk. Og andre som liker avocado. Eller småjenter som elsker en halv kalkun på rundstykket. RARRRH

Lunsj for Mons. Sulten Mons.

Jeg er én EKG-opplevelse rikere, elleve blodprøveglass med blod fattigere (nam),
har ett møte mindre denne måneden, og har lært "gossip for voksne" av min mor.
Det har vært en skikkelig fin dag. Sove.
Sol.

" If you don't think every day is a good day, just try missing one. "
                                                          - Cavett Robert

     - Tror jentene trenger en varm kopp med sexlyst.
Hun hører ham glise. De ligger på ryggen på gulvteppet og prater. Det begynte med brettspill og romjulsprat, men nå er de langt forbi terninger og fremvisninger av seiersdanser. Og hun vet akkurat hvordan assosiasjonene hans ledet dem dit. Brettspill - Spill - Rollespill - Sex. Gris. Hun smiler for seg selv. Hans hode ved hennes, kroppene hver sin vei, og med jazz som bakteppe.   Ler litt.

     - Du skjønner, det er visst trendy å være "nei-tjei". Han sukker.
     - Så lenge du ikke snakker om "egentlig-mener-jeg-ja"-jenter.. ?
     - Singeltøsene, ja! Kryr av dem, falsk kostbarhet over alt..
     - Haha, for alle tøser er single?
     - Godt poeng, frøken. Jonei.. Unødvendig. Men mente egentlig litt mer i det lengre løpet.
     - Billige og villige helt til det blir seriøst, tenker du?
     - Ja, det er sånn med dere.
     - Dere?
     - Dem. Resten. Du er en uskyldig liten prinsesse som er "too cool for ridiculous games and asexuality", sant!

Den lille prinsessen nynner med på en saxofonsolo som ljomer pent gjennom værelset. Et lite klikk fra en vannkoker høres fra rommet ved siden av, de ser på hverandre, og sloss om å komme først på bena. Han vinner, og strener fornøyd mot kjøkkenet.

Knipser, og snur seg.  - Du, princess: Noensinne spist mens du var på do?
Han gliser igjen nå. Hun mumler noe om sexappeal. Ler.  Så drikker de te.

Now Voyager Mix - You Got The Love

Ellers gikk frisørbesøket som en drøm: Jeg lo sammenhengende i tre timer. På ett tidspunkt, rett etter at den gamle damen i stolen ved siden av høylytt erklærte til salongen at en av hennes venninner hadde fått kjempestore ører, tror jeg at jeg sluttet å puste. Så nå har jeg fått trent både mage og småprat, og fått fikset tjafsene mine.   Og nå skal jeg ta tilbake manndommen min i benkpress!

Sol.

" Well begun is half done. "
                      - Aristotle

Årets tredje dag er overstått. Og jeg har fått gjort så mye at jeg begynner å lure på om jeg får doktorgrad innen juni, syv barn innen høstferien, og har vært på månen før jeg fyller 21 om jeg fortsetter slik. Neida. Joda.   Jeg har blandt annet sikret meg årets viktigste (og før 2012 er omme: årets beste) bok. Snakker vi om almanakken? Den syvende sans? Yes. Boken jeg slavisk følger i de øyeblikk hvor jeg ikke helt husker hvor livet mitt skal være. Tannlegen om tjue og treningsavtale om ti, stort sett. Boken jeg sørger for at kan redde meg både når jeg glemmer hvilken dag som kommer etter onsdag og hvordan navnet mitt staves.   S.. Ooo.. K?

Ellers er jeg stygt redd for å ha kommet i skade for å bli en jente-jente. Vent, hva, fikk dine øyebryn også bekymrede rykninger nå? Akk, ja.. Hør, hør: For første gang på to-tre-fire-fem-seks år, sånn plussminus, har jeg satt av tid til at folk skal få å leke med håret mitt. Mot betaling. Grove furer i pannen nå, sa du? Tro meg: Jeg forstår deg. Men - tiden har kommet!  Tiden for fjålleri og balsam.

Camera Obscura - French Navy

Boken.

Men slapp av.      All is not lost!  Det er ikke som om jeg har begynt å dusje mer enn månedlig, liksom.

Sol.

" If at first you don't succeed... so much for skydiving. "
                                               - Henny Youngman

 Femte juledag.
Det er med glede, vemod og nyervervet pondus at tiden herved har kommet for at jeg trekker tilbake til vidunderkollektivet i byen. Maten lager seg plutselig ikke selv, jeg har ikke tolv rom å boltre meg på, og vaskemaskinen heter ikke lenger mamma. Harde kår! Men jeg er jo forsåvidt hybellivets konge, så jeg tar det som en elg og er sikkert tilbake hos det lykkelige knekkebrødlivet om bare få timer. Jepp: Tilpasningsdyktighet er en dyd. Sammen med alle de andre evnene jeg har, selvfølgelig.

Ellers har jeg blitt en bitter gammel dame. Ikke en slik med bringebærdrops og >3 katter, men en slik bitter dame som fnyser mye. Som tar to seter på bussen på trass.   Ja, for utdanningsnorge har jeg fått så langt opp i vrangstrupen nå at jeg helst vil dissekere hele utysket. For så å kanskje sette det hele sammen igjen.      Om ikke bare kjøpe en ny modell og finne ut at noe faktisk fungerer.
Så jeg driter i utdanning, vekttall og fremtidsplaner. Går og blir gangsta.                                         Gangsta med bringebærdrops.

Kakkmaddafakka - Gangsta

Kaster på håret og smiler skeivt.

Sol.

" Anger is a killing thing: it kills the man who angers,      
for each rage leaves him less than he had been before
                                      - it takes something from him. "
                                                                - Louis L'Amour.

Det er nok av dem som vil ødelegge. De som kan smile mens de vet de gir deg gåsehud og som ler for å få deg til å gråte. Det er også nok av dem som ikke vil ødelegge noe. Men som gjør det likevel. Og gjerne dobbelt så mye som de som ønsket det så hardt. Men uansett hvilke intensjoner de har: Én gang ... To ganger ... Tr..    Ett sted stopper det.                                   Bør det stoppe.

Og når det har stoppet - når stormen har lagt seg, og du sitter igjen der i en svak bris i et tilsynelatende rasert område i ditt sinn - så vit at vi kommer over det, gjennom det, eller forbi det. Vit at vi retter opp ryggen og klarer å se tingene for det de var. Holder ut tanken. Presterer å gå smilende forbi den som tok drømmene fra oss for en stund. Som lot hele verden, deg også, tro at det var du som var feilen. Som lot som ingenting. Som for all del ikke mente det, men som ikke valgte å gjøre godt igjen. Som i det hele tatt maktet å gjøre deg så vondt. Én gang.. To ganger.. Tr... Vit at du en dag om ikke så lenge vil ha muligheten til å heve deg over det.

Gjør det.

La Roux - Bulletproof

Ha muligheten til å gi deg selv pusterom. Til å komme over det. Ikke til å late som ingenting. Men til å oppføre deg som du vil. Ikke som den vil. Og gi en pen, blank F i at noen sank så dypt for å skade deg. Såre deg. Se det som det er: Patetisk.     Og gå videre.

For vit at du er bedre enn det.
Vit at vi er bedre enn det.
Bedre enn urettferdighet,
vold, trusler og å leke dum.
Vi.
Vi kan være bedre.

Sol.

" Wherever you are - be all there. "
                                 - Jim Elliot

En mandagsmorgen av de bedre.    Og i går var ikke så verst. Og ikke dagen før det heller. Nei, for la meg fortelle: Julekvelden var full av alt som julekvelden skal være full av: Overdådige mengder mat som frister frem sikkelet hos selv den tørreste rosinen, julesanger vi ikke kan rundt juletreet - som vi oppdager to linjer inn i første vers, og et heftig slag med kinasjakk som jeg nesten vant (greit, kvelden hadde én ubegripelig feil..). Men julaften er altså trygt forbi for Sandvik, og skuffen er fjorten sokker rikere.♥

Men selv om bursdagen er over, er det kake igjen: ROMJULSPARTYY (les: mer mat parallellt økende med sviktende kjolesømmer og knapper som spretter av buksen)! Syv dager til ende, varer det! Og det hele avsluttes med fyrverkeri når Ola Nordmann har spist seg gjennom julen slik som Ola Nordmann skal. Et fyrverkeri som du kanskje ikke vet at er for høflighetens skyld - men er det. For jeg er sikker på at etter nyttårsmiddagen (for "ungdommen": kanskje bare et latterlig stort alkoholinntak), når selv beltet skriker på siste verset, og du sitter der og blir yr bare av tanken på løse joggebukser.. At alt sammen da rakner, revner, spretter og velter - mens vi som høfligheten selv sender opp fyrverkeri for å overdøve ulydene. Som det beskjedne, ukomfortable folket vi tross alt er. 

Grusomt fæl og ganske herlig:    The Darkness - Christmas Time

råkkegutar på Hulen

Ønsker seg selv lykke til på julens kommende middagsbesøk matorgier,
Sol.

" A lovely thing about Christmas is that it's compulsory,  
   like a thunderstorm, and we all go through it together. "
                                                - Garrison Keillor.

Etter fem timer intens familieskyping med lillesøster som er på "utveksling" (vi har adoptert henne bort til en fin familie, hun er bare ikke heelt informert om det hele enda) i USA, er det plutselig klart for at julen ringes inn. Kanskje ikke så plutselig, og kanskje ikke så veldig klart med tanke på at jeg ennå har en pakke eller to (tre) å pakke inn til i morgen. Men vi går for litt vage definisjoner og relativt svake begrep, så går det. "Plutselig klart for at julen ringes inn!" Og det er - like plutselig - svært gledelig. Det har nemlig vært en slik vidunderlig siste uke før jul. En slik uke hvor julestemningen har kommet som slaps etter bysnø (umiddelbart) og gjort desembertiden minst dobbelt så god som den var i utgangspunktet.   Det sier kanskje ikke så mye i seg selv. Men det er fantastisk.

 

og til deg som har rotet deg inn hit, - gledelig jul!

Fint julekliss av en finfin bergenser:      Kurt Nilsen - Himmel på Jord

Så her tripper jeg lykkelig for meg selv og pynter juletreet - med julekurver rundt fingrene og girlander i håret. Tenker på hvordan jeg gleder meg til julestrømpe i morgen tidlig, å se Askepott for første gang på iallefall et par år, og å kjenne lukten av julemiddag snike seg rundt gjennom gangen og inn under stuedøren og vite så inderlig godt at etter middag - så kommer riskrem (!!!!!!!!!!!!!).

Julesangsyngende Sandviksaskepott,
Sol.

Vi satt og så på vannet sildre nedover utsiden av vinduet.
I smale, lange elver rant det. Som perletårer mot pikekinn.
Men disse små elvene delte seg, før de fant sammen igjen.
Delte seg. Fant sammen igjen. Som to sta, fortapte elskere.
Vi satt og så på vannet trille nedover, mens vi glemte oss selv.

Vi var jo på innsiden, vi.

Bilder fra den tidligere nevnte pepperkakebaksten. Mesterpynter Sol har, som du sikkert gjenkjenner, preget disse praktkjeksene med sine overdådige evner. I år som i fjor, dere! Denne familien har jammen meg hatt flaks med pepperkakepynteren! Jarra.

Var også hip nok til å lage en GIF igjen:  

Pepperkakehjertepynting.

Sol.

" Fiction was invented the day Jonas arrived home and told his wife         
    that he was three days late because he had been swallowed by a whale. "
                                                                 - Gabriel Garcia Marquez

Damen foran meg i køen lager lyder som jeg anser som naturlige bare om hun i dette øyeblikk føder en hval. Men jeg tror, tross det overbevisende lydbildet, at det ikke er tilfelle. Fisker mobilen frem fra lommen og tar på filmfunksjonen.   Sånn just in case.

Det er Rimi, og det er en sånn dag. Hvor middelaldrende damer audiovisualiserer hvalfødsler, kjekke menn lukter både kolera og hjortesalt, og små barn blokkerer alle veier. De er riktignok små, men når de først vil være i veien - der er de! Turen fra start til mål nærmer seg heldigvis slutten. Jeg står i kø mot kasse 2. Den med jenten som alltid slår inn feil pris på avokadoen min, og som sikler vilt etter fyren som nå er å finne bak kasse 4. Hun snuser, napper øyebrynene for mye, og lukter Define. Shampoo, altså. Men fyren i kasse 4 får hun aldri. Det var iallefall det, og avsky, kroppsspråket hans sa når hun prøvde å være dum-søt og "på'an" bak postskranken den gangen. Den gangen jeg ville storme bort med plakater, ropert og musikk i dumpe-stil. For å bare gjøre det litt mer obvious. Jaja. Hun himler med øynene, smiler til kasse 4, og holder på å miste den knallrosa tyggisen.   Jeg dør innvendig.

 Mannen bak meg, en velfødd røyker i midten av førtiårene, mister et salathode og telefonen sin i bakken. "Nei, FA..." Han demper seg. Ropet hans dødde brått midt i. Og hvalføderen er stille. Plutselig. Helt stille. Hun snur seg mot meg med et blikk som om jeg nettopp slo til henne. Øynene er smale. Morsk, det er det hun er! Men, en må vel være morsk for å nesten føde hvaler på butikken.

Set Sail - Whales

Er du søt, eller er det bare meg?

Sol.

" I still find each day too short for all the thoughts I want to think,
all the walks I want to take, all the books I want to read,
and all the friends I want to see. "      - John Burroughs.

Det er Dexterkveld. Jeg har trillet tilbake til kollektivet mitt, som ikke er så mye kollektiv lenger som det er "leilighet full av tomme rom". Med et kjøkken som har holdt seg skremmende ryddig de hele siste 5 timene i strekk. Sånn går det når Solen er sjef! høhøh

Egentlig skulle jeg vært på besøk i familieresindensen helt frem til jul, så en kan jo spørre seg hvorfor jeg heller stusler rundt her istedenfor. Forklaringen er enkel: Solen er ikke bare sjef, Solen er også allergisk. Og selv om ingen helt vet mot hva, så det ikke blir så enkelt likevel, finnes det iallefall noe jeg ikke tåler i familiehuset. Utenom skrivefeil, urettferdighet og platt argumentering, altså. Men slapp av: Jeg tåler selvfølgelig fortsatt ALT. Utenom noen få ting, bare. For det er etterhvert allment kjent at jeg får skallebank av mer enn én appelsin, at jeg får utslett av sjokolade, og at klor gir meg følelsen av å ha badet i syre etterpå. Og så +1 nå. Woo. Men pust rolig folkens, alle dere som umiddelbart tenkte på familien min og hvilke smertefulle plager de også må være i besittelse av: Det er selvfølgelig bare meg i heeele familien min som har sånne keitete problemer. Selvfølgelig. ...            Allergifriejävlor.se

Nå skal det bli masse kjeks, mer ost og vin til det nesten renner over her i Collectivus.
Det er jo tirsdagskveld. Det er jo desember. Livet kunne jo vært verre: Så hvorfor ikke?

En fin sang for en kveld som det kvelden iallefall er her: Fin.                                         Angus & Julia Stone - Heart Full of Wine

De smiler mot meg. Og jeg smiler tilbake. Tenker på hvor lite tid det er til alt sammen. Tenker på alt vi vil gjøre. Alt vi har lyst til.  Sånn egentlig. Åh, det er så mye lettere å la seg ha ingen tid til noe, enn å ha litt tid til alt sammen. Men: her sitter vi. Med litt tid.

Sol.

" The only courage that matters                                    
      is the kind that gets you from one moment to the next. "
                                                          - Mignon McLaughlin

 Du ser en by. Du ser nattemørket tett pakket rundt små gatelykter. Små hus, små vinduer. Du ser skjerf og jakker som dekker enda mindre, innpakkede mennesker. Du ser en lysende urskive som viser at klokken er kvart over tolv. Og den viser det ikke, men du vet det likevel, at det er kvart over tolv en lørdagskveld. Vi velger oss et middels lite hus i sentrum. Zoomer inn. Inn døren. Helt inn. Og oi, her inne er det varmt! Kåpene er ikke å skimte lenger: her er det penskjorter og lekre kjoler. Rundt en bardisk. Og der.

     Der finner du meg.   Omkranset av fire menn og ett tvilstilfelle, mens vi utbringer en skål for dette trivelige hexagonet. Glassene klinker sammen, mannen bak baren smiler fornøyd for seg selv, og en jente oppdager på samme tid at det er tomt for tørkepapir på toalettet. Poor thing. Du ser meg slikke i meg en dråpe fra underleppen før jeg bryter ut i latter. Ja, for det er en lattermild kveld. Det har ikke vært for mange av dem, men her er det en. En så god at du sliter med å forstå hvordan jeg kan ha det så vondt om dagene. For du ser meg nå: jeg stråler av lykke i en kjole som er akkurat passelig fin, det nye ølet jeg smaker er herlig passelig bittert, og du ser meg en kveld hvor jeg har funnet de perfekte menneskene til å dele det hele med. Og de med meg.    Klink!

Allison Miller - One Dress Left

Tre timer frem: Vi spoler. Zoomer ut fra bybildet. Det er nesten helt stille i gatene nå. En og annen bil. Et par jenter på ville veier. Bare et stenkast mot høyre, så nærmere igjen.  Vi ser et hvitt hus med hollandske, glasserte takstener. Eksklusivt, tenker du? Jepp. Vi smyger oss helt inntil det største vinduet vi finner. Hører trillende pianomusikk og en hes mannlig latter vi tror vi kjenner igjen.

Og javisst! Der er de jo - igjen!    Nei, hvem skulle trodd ... To par hender leker med tangentene mens en whiskyflaske balanserer pent på notehyllen. Det er et rom så stort at du nesten vil kalle det en sal. Du ser fire menn, tvilstilfellet og jenten. Meg. Gjennom vinduet, for vi vil jo ikke trenge oss på. Ser den ene mannen ved pianoet si noe, smile, og snu seg mot meg. Jeg rister iherdig på hodet, men lar det nesten umerkelig gli over til ivrig nikking. Så blir det ett par hender igjen ved de glatte tangentene, og tre menn, ett tvilstilfelle og én kvinne som danser. Og danser. Og danser. Skåler. Så stilner det, og slitne menn roer seg. Vi vet at klokken er 05:34 presis, når hodene snus samtidig. Mot piken ved tangentene, som synger ut hjertet sitt så sart og så mykt at det ikke lenger kan herske noen tvil om at det er vonde dager. Selv om hun er med de perfekte mennesker. I den akkurat passelig fine kjolen.

Så sang vi morgenen velkommen,
fem gode venner og et tvilstilfelle.
Sol.

... plutselig går over til å bake kakemenn, først da blir det action! Men tjohopp og tjohei, jeg rundet (like plutselig!) mine 20 år på torsdag, feiret det med nok drikke til å ta livet av et middels stort neshorn, og flyttet deretter nogenlunde hjem til familiegården (ja, jeg liker å si det) for julen. Siden jeg er sykt strategisk og bor ti minutter unna med buss så er det nok ikke liiike stort hver gang jeg ser mine respektive foreldre, men det betyr iallefall god mat, stort kjøkken, og strøm som jeg slipper å betale. Slettes ikke så verst!

Spesielt den delen med kjøkkenet. De siste tre dagene har Bak-o-master2000, bedre kjent som "min mor" og jeg, Masterbake9.1, fått slengt hele syv ulike sorter ned i kjeksboksene våre. Og i morgen blir det to til. Om det ikke er litt stress? Akk, nei! Når du er oppvokst på søt gjærdeig og nøttebunner, og fikk kjevlen i hånden før du klarte å holde en blyant - da er det dette som er å slappe av! Samt dette som gir deg et godt knippe grunner til å dra den helt ut på tredemøllen i all overskuelig fremtid. Mmm'mm, deig.

Pepperkakene er også pyntet, artistiske og aldeles vakrrre, så jeg hiver med den søte bakesangen fra Thorbjørn Egner likevel:

Evt en råtøff machosang (av Ylvis) for de tøffere sjeler uten sans for gode barndomsminner:

en perfekt deig

mel for profesjonelle og to superkjevler101

moooose

like a boss

push and pull

Når englene synger, vet du at de glemmer å redde noen som holder på å dø.   De står jo der og prøver bare å huske teksten.

Masterbaker9.1,
Sol.

" A rose must remain with the sun and the rain or its lovely promise won't come true. "
                                                              - Ray Evans

Oppholdsværet ble med ett til regn, regnet ble til hagl og den smilende damen foran meg ble umiddelbart til en rosin i ansiktet. Hver eneste muskel hun kan ha hatt trakk seg sammen, og jeg hørte et sint "Nei, nå igjen!?" før hun brøytet seg vei rett inn igjen.

Jeg sto plutselig alene foran den kinesiske restauranten. Uten paraply, selvfølgelig. Det er bare pyser som tror på yr.no og kommer forberedt. Jeg er jo sånn hardcore viking og sånt, så jeg går uten. Men lypsyl må jeg ha! Så der sto jeg, utenfor et godt og varmt lokale med hyggelig betjening og nydelig mat som fikk meg til å spise så mye at jeg rakk å bli sulten igjen mens jeg spiste. Jeg sto utenfor. I en haggelskur midt i en (relativt sett) mild bystorm med lypsyl som eneste forsvar. Innbitte ansikt passerte. Jeg smilte for meg selv, lurte på om mine egne sko ville begynne å surkle, og tenkte på "singin' in the rain". Dette var ikke regn. Og det var greit.

Tre ... To ...
Så løp jeg.

Gene Kelly - Singin' in the Rain

Surklende,
Sol.