Noens hemmelighet: I 5.klasse var jeg veldig veldig forelsket i en gutt. Vi var gode venner, og jeg trodde han likte meg også. Så en dag gjemte jeg meg på do, og fikk ei venninne til å gå for å spørre han om han hadde lyst til å være kjæresten min. Hun kom tilbake, så usikker og ukomfortabel ut.
"Han sa nei"
"Hvorfor?"
"Han sa fordi du er utledning."
Jeg latet som om det ikke gjorde noe, men det forandret meg. Jeg ble redd. Bitter. Og ennå tørr jeg ikke å være forelsket igjen. 

BLOGGEN: http://aboutthemoon.blogg.no

Jeg hadde røde striper i håret. Jeg bodde på Bjølsen i en måned. Jeg levde på NAV, og jeg følte meg skikkelig kjip, fattig og aleinsom.

Mamma og Pappa kom på besøk. Jeg hadde lyst å ta dem med på fine og spesielle steder, men slik ble det ikke. Vi spiste på kjip kinesisk restaurant.

Ting hadde vært annerledes om jeg bodde på Løkka, eller der jeg bor nå; på Grønland. Mamma og Pappa var likevel glade for å se meg, fordi de er glad i meg, fordi de elsker meg, fordi vi er familie. Mamma har sagt at venner kommer og går, men at de alltid vil være der for meg, uansett. Jeg tror dem.

Jeg har noen venner som også er sånn, som familie. Men så har jeg venner som egentlig ikke er mine venner. Venner som ikke løper etter meg for å trøste meg, når de hører at jeg har gråten i halsen. Venner som ikke setter pris på at jeg sier sannheten, men i stedet har en kapastitet til å snu det hele om slik at jeg blir den "slemme", at jeg liksom bli loco-dama som overeagerer. Venner som ikke kan og ikke vil kommunisere. Venner som kun vil være med meg når jeg er fest-Nam. Aldri menneskelige-Nam. Den Nam som også kan være lei seg.

Hver gang jeg blir den siste, tenker jeg på den gangen Mamma og Pappa var på besøk. Tenker at det var så fint. At det fremdeles er så fint, at det finnes folk, som jeg kan være akkurat så teit jeg vil, foran: De vil alltid akseptere meg for den jeg er. Eller blir.

Nå har skandale-prinsessen fått ny sveis, og hun sammelignes med en gammel prostituert. Det er å ta litt vel hardt i. De fleste horer er ganske classye.

Nei uff. Den var slem. 

http://starlounge.no.msn.com/galleri.aspx?cp-documentid=160520982&page=23 

http://www.soulwalking.co.uk/Gil%20Scott%20Heron.html 

Check it out.

Du kan lese mer om greia HER, hvis du ikke er en av de derre hipsterne som egentlig allerede har fått med deg denne gamle infoen. I så fall, bitch, get out of here.

Jeg husker Enrique Iglesias, en periode han var ganske hot. Men var han flink? Og var han egentlig så deilig?

Jeg syns han hadde rumpetryne, men faktum er at det var mange jenter og kanskje noen gutter, som syns han var dødsdigg.

Rumpetrynet Enrique gjorde internasjonal suksess på slutten av 90-tallet, men han var ikke den eneste. Puertoricanske Ricky Martin (er han homo?/er han ikke homo?/eh, hvem faen bryr seg/that been said, gjett om han kan bevege på de hoftene!), som forresten egentlig heter Enrique Martín Morales, oppnådde internasjonal suksess allerede i starten av 90-tallet (kanskje til og med pittelitt før med det latinske boybandet Menudo, som jeg ikke husker en dritt av). Med andre ord hadde Ricky Martin allerede bandet veien for sin egentlige navnebror Enrique, som lissom passa inn i den der latinske hunk-pakken. Hunken som kunne bevege på hoftene, men som også var følsom. Litt som en av de derre smooth-talkersene man treffer på stranden i Syden.   

Hvilket bringer meg til enda en Latino. Marc Anthony. Fun fact, han starta egentlig med house musikk. Før han gikk for salsa.

Jeg vet ikke om Marc Anthony faller under kategorien hunk, når det er sagt, så er det ikke som noen av de andre gjør det heller (eller Ricky er ikke så ille, selv om han ikke er helt min type, hva enn nå det er). Men jeg har et inntrykk av at han var noe for de litt eldre kvinnene. Han hadde på en måte en eleganse og modenhet.

Men musikk. Fremdeles ikke min greie.

Så har vi Peter Andre. Han er australsk og britisk, men han ser jo latinsk ut. Gjorde også suksess på 90-tallet. Egentlig tror jeg det var han som virkelig bana vei for de andre. Han var en slags myk overgang. Siden han ser latinsk ut men ikke er det på papiret. Etter det kunne de andre bare pøse på, og gjerne spille på den latinske sjarmen, de latinske hoftene og latinske rytmer.

Alt Peter Andre trengte å gjøre, var å stå i vannet på stranden i bar overkropp og synge om en mystisk jente. Så var det gjort. Vi later som om det var akkurat sånn det skjedde.

http://hotbizzies.com/page/2/ 

Venter intet annet enn en EPISK opplevelse. Og varmer opp med en annen versjon av Midnight City-låten (enda M83s er best).  

http://neongoldrecords.com/blog/jams/ghostbeach_tooyoung.mp3 

                     foto: Andreas fra jobben

Måtte flytte meg though, da Rachel Nordtømme kom, siden jeg hadde føcka opp hele seat-plasseringen.

Han ene duden på jobb fikk meg til å se denne videoen fordi han syns den var så awesome. Enig (selv om de to fot-scenene grosa meg ut).

Jeg burde vært en av de som bærte hijaben stolt, som ba fem ganger til dagen, som ikke kunne forestille seg et bedre liv enn det spirituelle. I stedet ble jeg sånn som jeg er: "En litt crappy muslim". 

Det finnes mange som er like muslimske som ikke-praktiserende kristne er kristne, og det finnes de som tar religionen sin ekstremt på alvor. Det finnes også de som har et avslappet forhold til det, og som finner en fin middelvei.

Jeg tror ikke jeg har funnet den middelveien. Samtidig er jeg ikke en av de som kun er muslim på "papiret". Og det er det som kompliserer hele greia. Det er lettere å være enten eller.

Folk trenger å klassifisere, kategorisere, sette ting i bås. Jeg passer ikke inn i noen båser. Ikke i den der muslimsk-jente-båsen, men heller ikke i den muslimsk-jente-som-er-faen-så-liberal-båsen. Jeg ser det på trynet til folk; overraskelsen når de oppdager at jeg til tross for å være crazy little party girl, kun holder meg til halal. Det er nesten som om det er mindre akseptert enn om jeg var hijab-jenta. Plutselig må jeg forsvare livsstilen min ovenfor folk som ikke er muslimer en gang.

Nå er det ikke sånn at det er verre å bli bedømma av folk som ikke er muslimer enn de som er det, for helst vil en ikke bli bedømma av noen, det er bare det at det svir ekstra. Det betyr også at det ikke er et sted i verden, hvor jeg slipper unna med å bare være meg selv.

Det finnes noen prinsipper jeg aldri vil gi slipp på, og jeg trenger ikke å forsvare dem. Jeg trenger ikke å forklare dem. Jeg trenger heller ikke å føle meg som et avvik. Men det er det jeg gjør. Når det er sagt; avvik har en tendens til å skape trøbbel. Så se opp.

http://facehunter.blogspot.com/ 

:papercutz - Disintegration (The Cure Cover) [Official Music Video] from :papercutz on Vimeo.

Jeg pleide å skrive noveller, mange noveller. Og jeg pleide å tegne. Plutselig var alt det borte, og jeg skulle ønske jeg kunne få det tilbake. At jeg ikke måtte jobbe for inspirasjonen. Også vil jeg ha langt hår igjen, vet ikke om det er fordi jeg syns det var fint, eller om det er fordi jeg av en eller annen grunn tror at jeg liksom skal få noe av det gamle tilbake, ved å se likere ut en tidligere versjon av meg selv.

Også har jeg funnet ut at jeg mest sannsynlig kommer til å leve alene, og at jeg kanskje også vil det.

Jeg kan se for meg en fremtid der jeg inviterer venner på store middagsselskap, fordi det er koselig, og fordi jeg har masse tid til det. At jeg jobber, at jeg reiser kjempemasse. At jeg egentlig bare trenger å tenke på meg selv, og folka rundt meg. Ikke en eller annen random person, som jeg har truffet lenge etter alle de andre som alltid har eksistert i livet mitt, som jeg av teite årsaker som seksuell tiltrekning og en illusjon av forelskelse, prioriterer ovenfor andre. Ikke faen.

Jeg vil ikke leve i en fanga tilværelse. Bare leve.

Hun sliter med å ta valg. 

Og hun er konfliktsky.

Derfor er livet hennes uforanderlig. 

Et jævlig fint øyeblikk.

foto: The Nam

Tror det var Gideo's feil sånn forresten.