stjerneras

fortell meg hvordan man begynner, det er alltid deg og svarene dine

Fri, 18 Feb 2011 01:33:01 GMT

soundtrack; angus & julia stone - for you

Hun som sitter ved siden av meg drikker seg full. "Hun kommer til å bli drita i kveld" påpeker gutten på bordet ved siden av. "Jeg vet" svarer jeg og trekker pusten. Vi betrakter henne et øyeblikk der hun smyger dråper med rødvin ned halsen, øynene hennes glitrer og hun trekker meg nærmere. "det er bare sånn det blir, lev litt!", jeg fniser, tar en slurk av vinen min, blunker til gutten ved siden av og kaster meg ut i det.

Musikken pulserer, den er over alt, jeg blir kanskje full i kveld jeg også. Hun danser, ukjent farvann, hun kaster seg bort i alle som spør. "Det går greit" tenker jeg, "dette går fint", tviholder på vinglasset, sigaretten, skjerfet, vesken, døren, noen. Skoene mine er våte, sokkene mine, snøen klistrer seg fast til håret, kåpen, hendene. Noen griper meg i skulderen, holder meg rundt livet, smiler. Jeg smiler tilbake. "Så lenge siden, vi, ja. Hei! Går det bra?" han ser på meg med de samme øynene, det samme håret, de samme klærne. "Ja, fint, enn deg? Fortsatt mye?" "Man lever bare en gang" blunker han, mens han kaster i seg en kamikazeshot.

Hun jeg bor med ringer meg, spør hvor jeg er, om det går fint, har jeg gått meg bort? Jeg fniser, men er egentlig helt alvorlig. Alt går fint, 'I'm doing fiine', er bare på tur, eventyr kanskje. Det er litt fremmed, litt annerledes, hun snakker om frokost og skole, jeg tenker på hvordan jeg skal komme meg hjem. Hva er livet, når er alt?

Dagene er som luft, jeg gisper dem bort, de er nesten ikke merkbare, alt er bare hvitt og grått, og jeg setter håret mitt i en hestehale, fikser på sminken og spør om du vil ha sukker til latten din, eller om maten smaker, jeg spør kanskje om du kunne tenke deg dessert etterpå, vi har en fantastisk blåbærpai, skjønner du.

Å kjempe

Tue, 29 Jun 2010 21:31:21 GMT

soundtrack; kate nash - birds

Plutselig stod hun der med solskinn i øynene og sekk på ryggen.
"Jeg tenkte jeg skulle overraske deg litt" sa hun, nesten nonchalant, men med det alltid så levende smilet om munnen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller gjøre, hun skulle jo være på den andre siden av jorden en uke til. Det eneste jeg visste var at jeg var glad, så forbanna glad. Og det var han også, utrolig glad. Jeg tror alle sammen tenkte at noen av bitene falt på plass igjen, det er kanskje ikke som det var, men alt utvikler seg. Det er sommer, jeg smiler litt mer, jeg jobber litt mer, og selv om jeg ikke kan løpe bør det vel gå bra. Akkurat nå.

Kveldene er ikke lenger så mørke, og jeg lærer meg å leve på nytt.

Bli med meg, da.

Thu, 27 May 2010 00:37:32 GMT

soundtrack; susanna and the magical orchestra - believer

Det hender at jeg vil krølle meg sammen helt til alt går over, til stormen stilner. Spole tiden frem, eller tilbake. Alt er egentlig helt greit, bare jeg slipper grå dager. Det er kanskje sånn jeg er, ikke så flink til å være alene, ikke så flink til å puste.

Dagene er begivenhetsløse og hektiske på samme tid, jeg flyr ut og inn av rutiner, og jeg ligger helt stille. Jeg mister ordene med en gang jeg prøver å finne dem. Nettene er ikke helt svarte lenger, og jeg kan gå. Jeg kan gå igjen. Det har snart gått et år siden jeg falt på et glatt kjøkkengulv, reddet et lass med tallerker, og ødela et kne. Det har snart gått et år siden jeg ble panisk av å ikke jobbe på to dager. Det har sikkert lært meg mye, men jeg klarer ikke se det, akkurat nå. Og jeg kan fremdeles ikke løpe, og da sitter jeg fremdeles fast.

Vi vet begge to at det er meningsløst å snu seg nå, se seg tilbake og tenke at alt vil være det samme etter at hun kommer tilbake. Vi vet at vi må begynne på nytt, gå et par skritt frem og tilbake, finne tilbake til rytmene. Jeg putter en ny cd i cdspilleren, kanskje Doors, kanskje noe helt annet. Noe som fungerer til te og lange netter. Jeg ser på deg og smiler, og du smiler tilbake. Dette kommer til å gå bra, dette kommer til å bli fint.

Jeg ser litt bort på deg i smug, ja, bare i smug.

Mon, 29 Mar 2010 14:11:20 GMT

soundtrack; the beatles - a day in the life (eller tåke, kanskje det bare er tåke)

Og det er slik jeg vil huske det; fuktig vind og ulende mennesker på vei til å miste seg selv, jenter som holder rundt hverandre og røde lepper som krummer seg til forsiktige smil, gutter som blunker, bøtter nedpå med øl, skjerf som klør, panneluggen nedi øynene, å aldri bli full nok, men jeg ble visst full likevel. Jeg trodde vi mistet oss selv, og ble svært overrasket da jeg fant meg igjen i en beige sofa, fnisende og alvorlig, pratende om savn.

Jeg svever bortover asfalten, den er våt, alt er vått, så forbanna fuktig, men det er greit, hodet mitt er gjennomvått uansett. Klokken er mange, det er ganske mange mennesker ute, de har ingen steder å gå, de er ikke ferdig med å drikke øl, og en svensk gutt spør om jeg vil bli med dem, men det vil jeg ikke, for jeg danser regndansen gjennom gatene, sliten i nakken og med et halvt stempel på håndleddet. (Jeg håper dette er våren)

Det begynte rolig, det begynte med en flaske vin og stearinlys i en liten leilighet, det begynte med smilende mennesker, gin&tonic, tok en røyk på en liten ballkong, beundret utsikten, hørte de ulende menneskene, pustet ut. Kanskje vi ble som dem, vi også, for før jeg visste ordet av det var vi hvert fall på hver vår kant, og med mennesker over alt, tamt øl og slitne føtter.

Og det jeg kommer til å huske er dette; Han som har svaret på alt ringer på klokken fire om natten, vi støtter oss til hverandre, hører kanskje ikke helt etter, men samtalene er likevel viktigere enn alt, vi spiser grønne druer, prater forbi hverandre, snakker med hverandre, lytter, teller ned dager, glemmer å drikke kaffe eller te, eller vann, tiden sluker oss, men det er helt greit, det er alltid helt greit.

hvis du bare blir med meg.

Tue, 16 Mar 2010 00:04:56 GMT

soundtrack; air - le soleil est prèst de moi

Jeg sitter på stuegulvet, ryggen inntil veggen, tar et trekk av sigaretten, puster ut, røyk. Det er mørkt ute, og fra der jeg sitter kan jeg ikke se himmelen. Ved siden av meg er et tårn romaner, leste, uleste, påbegynte, avsluttede. Jeg orker ikke begynne, jeg orker ikke prøve. Hendene mine skjelver, jeg puster røyk, jeg virkelig puster ut.

På stuebordet står det altfor mange tomme glass, tomme skåler, skjeer, det ligger dårlige skisser og et fullt askebeger, og jeg tenker at jeg nok egentlig ikke klarer mer. En gang må man få si stopp, på en måte, får man ikke det? Er det ikke greit å gi litt opp, miste seg selv, flere tusen meter rett ned?

Jeg sukker, retter meg litt opp i ryggen, gjør vondt å sitte sånn, gnir sminken utover ansiktet, alt er egentlig helt meningsløst. Det ligger et uferdig brev foran meg, det ligger et brev ved siden av hjerte mitt, jeg prøver å skrive. Det er akkurat som å være tørr i munnen, drikke flere liter med vann, men fremdeles ikke få frem et ord. Det er som når hjertet dunker litt for fort, man blir kanskje svett i hendene, det føles kanskje som om det er et discotek i hodet, og noen ser på. Noen ser på, reagerer, noen ser mindre enn man tror, likevel blir man så fordømt tørr i munnen.

Det er kanskje finere å sette på klassisk musikk, bli inspirert, sette seg ved pianoet, trykke ned tangentene, gråte litt med akkordene, synke sammen. Noen ganger er det bare sånn at man må gjemme seg under sengen, puste, selv når man ikke har så fryktelig lyst. Eller hva?

du har snø i håret og jeg bare smiler

Sun, 28 Feb 2010 03:02:30 GMT

soundtrack; cocteau twins - alice

"Man blir så sliten, ikkesant. Av hvite februardager og snø i nakken." Du virker sliten, lei. Jeg putter mer ved i en peis fra 1920 og prøver å si at våren kommer, om du vil det. Våren kommer.

Og vi svømmer i snø, vi vet ikke hvor vi skal legge den, vi ser på himmelen, snøen er myk, vi drømmer om en annen tid og andre ønsker, men vet at vi ikke kommer til å finne tilbake til dem vi en gang var. "Hva gjør man, da? Når ingenting egentlig virker, og man ikke vet noen ting, sånn egentlig?" Du er motløs, men har fortsatt soloppganger i øynene dine. Det har alltid vært ditt særtrekk, soloppgangøyne, intenst gripende, på en måte. "Jeg vet ikke. Kanskje man bare må se på verden med nye øyne?", jeg hvisker, du gjør meg alltid litt forlegen, jeg har jo ikke svar på noen ting, det er du som sitter med svarene, sånn egentlig.

Du går forsiktig bortover gulvet, bort til keyboardet som vi drømmer om at er et piano, og du trykker forsiktig på tangentene, prøver å finne riktig akkord, liker at keyboardet står plassert under vinduet, det hjelper å se verden, sa du en gang. Jeg er enig, men setter meg for skjelden ned for å spille. Jeg setter meg for skjelden ned for å betrakte verden, jeg ser heller på gule hus og snøstormer, jeg trenger å finne tilbake til livet.

Jeg lener hodet mitt på skulderen din, og du sukker, vi lukker øynene og drømmer om alt vi ikke har. Likevel tar du tak i hånden min og sier at, egentlig så er det vel ganske fint at vi kan sitte sånn her, vi to? Og det er det jo. Det er jo det. Takk.

Din heldige tilfeldighet

Sat, 20 Feb 2010 22:10:44 GMT

soundtrack; joni mitchell - river

"Det gjelder bare å ikke miste håpet helt" hvisker jeg, og du nikker, blåser bort luggen fra øynene dine, nikker. Istappene rekker nesten ned fra hustakene, det glitrer i vinduskarmene, ingen av oss kan se rett.

Jeg er ensom. Det er bare et sukk, bare et stort utpust i et slags tomrom, et pauseinnslag. Det er en tilstand jeg skulle vært foruten, men som kanskje bare skal lære meg å se skjønnheten i det stille. Jeg sitter på en sort trapp, jeg er kledd i snø, alt er snø, blendene hvitt og noen ganger er det vakkert.

Du ser på meg, blikket ditt er nesten skrått, du retter litt på genseren, later som du leser noe viktig i Aftenposten, slår blikket ned. Snøen rekker nesten opp til vinduet mitt, jeg starter dagene mine med å stirre i taket. Jeg stirrer i taket og tenker at det ikke finnes noen grunn til å stå opp, så jeg ligger litt til, enda lenger, jeg leser bøker om ingenting og absolutt alt står stille rundt meg.

Jeg lukker øynene, og da skinner solen nesten for sterkt, jeg blir solbrent midt på vinteren, og noen holder hånden min, jeg løper hemmelige veier, men det kommer et tidspunkt hvor jeg må åpne øynene mine igjen, jeg må se vinteren, og jeg kjenne på myk snø og frostpust.

"Kanskje vi bare burde drikke litt mer øl." sier du, jeg fniser, det glitrer i vinduskarmene, jeg smiler.

Jeg forstår ikke hva du snakker om, men jeg nikker stumt og tenner en ny sigarett

Thu, 04 Feb 2010 18:45:35 GMT

soundtrack; patrick wolf - penzance

Jeg stryker deg lett over håret, du tar hånden min også smaker vi litt på vinterluften. Minusgradene som smaker bedre enn plussgrader, men som likevel gjør det vanskelig å oppholde seg utendørs. Vi tar en røyk på en sort trapp, det er snø overalt, snø i håret, snø i skjerfet, det er snø over alt. "Det er faktisk kaldt nå" puster du, og jeg nikker, og trodde aldri du frøs.

Vi går opp tre trapper, du spør om det går bra, om jeg klarer det, og jeg sier at det går fint, jeg er blitt flink til å hoppe opp trapper på krykker, og du sier at vi snart er der, altså. Det er kaldt i leiligheten din. Du har bilder av New York og Paris, en malplassert plante i den ene kroken, og jeg lurer på om du noen gang husker å vanne den. Det gjør aldri jeg.

Klokken er kanskje halv syv om morgenen, jeg mister alltid kontakt med tiden når jeg er trøtt, så jeg er ikke helt sikker. Du fyller to kopper med kaffe, den er sterk, besk, kanskje, og jeg drikker, smiler litt, drikker, jeg er trøtt. Du stirrer ut vinduet. Det er grått, det er mørkt, det er gråblått. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes stillheten er hyggelig eller panisk.

Jeg skulle gjerne holdt hånden din, akkurat nå. Jeg skulle holdt hånden din, strøket deg over håret og sagt at alt, alt kommer til å ordne seg.

skjeve hustak og lukten av vinter

Sat, 05 Dec 2009 01:28:47 GMT

soundtrack; the smiths - please, please, please, let me get what i want

Du er som en storm i skumringen, men jeg mistet noe av glitteret på veien, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kan du ikke komme inn en tur, da? Vi kan sitte i sofaen min og drikke magisk te, eller kanskje dele en flaske vin? Vil du det? Tror du ikke det hadde vært fint? Vi kunne pratet om hvorfor vi alltid knuser på veien, hvorfor jeg alltid knuser på veien. Kan vi kanskje sitte sånn? Hvis du vil komme inn, da. Vi kan drikke oss fulle og danse drømmene våre, og jeg kan lage kaffe når vi våkner.

Eller kanskje jeg ikke åpner døren, for jeg er flink til det. Å sluke selvdestruktiviteten min hel. Og kanskje banker du på og ber meg åpne, og kanskje jeg ligger på baderomsgulvet allerede da og kaster opp alle ordene dine. Du kunne rusket meg litt i håret, og holdt meg fast, bare et par sekunder. Men vi vet begge to at alt er relativt, og de gamle fotografiene falmer.

Jeg puster tungt mot vindusruten, det er store vinduer i denne leiligheten, og naboen har vinduskarmene fulle av blomster. Det er milevis med paranteser i hverdagen, og jeg varmer blåbærsaft, og jeg tenker at noen ganger har ingenting noe å si. Noen ganger er livet musikk og øl, og planlegging av turer som aldri blir noe av. Og vinteren er her, og jeg fryser.

Er det du som maler speilet mitt?

Sun, 29 Nov 2009 01:47:24 GMT

soundtrack; Bell X1 - Eve, the apple of my eye

Jeg sitter i faglitteraturetasjen på biblioteket, og jeg ser en gammel mann som vandrer rundt og leser bøker. Det får meg til å tenke på alle kundene dine på matbutikken, og at han sikkert er en sånn som kjøper med seg en eventyrsjokolade når han handler. Du vet, de vi alltid smilte av. Jeg ser for meg at han liker å gå på biblioteket og lese Ibsen, Wergeland og Welhaven, og at han synes det er hyggelig her på grunn av alle studentene som leser til eksamen. Kanskje minner det ham om da han var student, og kanskje møtte han kona si samtidig som han studerte til å bli rådgiver, eller kanskje ingeniør på NTH. Kanskje møtte han henne fordi hun hadde ekstrajobb på biblioteket, kanskje de pleide å låne bøker om kjærlighet, og lese dem forsiktig for hverandre i små studenthybler.

Kanskje hun hadde krøllete hår, som han likte å dra fingrene gjennom, og kanskje drakk de altfor mye kaffe, og gikk lange skiturer på vinteren. Og sånn tenker jeg også når jeg er på jobb, på den kafeen med den beste kaffen, og jeg lager små historier om alle, og noen ganger blir jeg så trist, og noen ganger blir jeg glad.

Og det er bare mørkt nå, nesten, nesten bare mørkt, og tiden går, den forsvinner rundt meg, og ingenting er særlig håndgripelig lenger. Så jeg tenner oransje lys, jeg henger opp bilder på veggene, jeg drømmer om å drikke seg full i Paris med ei jente som danser gjennom livet, og jeg tenker på å kunne løpe igjen. Nå har jeg sittet stille i snart fire måneder, og jeg føler meg i veien og bortenfor og innenfor og bak.

Så kanskje jeg ber deg holde hånden min en dag, bare litt, sånn fordi vi begge forsvinner ut og inn av hverdagen.

Her kommer vinteren..

Sun, 15 Nov 2009 18:01:40 GMT

soundtrack; thomas dybdahl - all's not lost

Dette er en tid jeg burde ligge begravet i semesteroppgaver og eksmenslesing, men jeg sitter her, Thomas Dybdahl og meg, peisen og en litt for stor leilighet. Jeg tenker at det snart er vinter, og at jeg ikke har gått uten krykker siden august. Kanskje blir jeg husket som hun med de lange fingrene og den litt haltende gangen.

Jeg maler litt når jeg er for stresset, når jeg ikke vet noen ting, og ingenting er som det skal. Gatene er tåkete, men ordene mine strekker ikke til, og tankene mine blir avskjært før de kan prøves ut. Det er vanskelig å drømme når man ikke vet hvordan det kommer til å gå på knærne.

Jeg har mistet ordene mine.

between the bars

Thu, 17 Sep 2009 23:19:26 GMT

soundtrack; patrick wolf - godrevy point

Kanskje er det fullmåne, og vi ligger litt tilfeldig ved siden av hverandre i parken, for det er stjerneklart og høst, roser i kinnene og jeg har bedt deg ta på deg skjerf, for det er sånn det skal være sene septembernetter. Og jeg sier litt lavt, for ikke å ødelegge magien, at du har egentlig svaret på alt, du. Du blir litt forlegen på den måten bare du kan, og puster bort litt rødt hår fra ansiktet, og sier nei, det har du ikke. Vi hører et tog i det fjerne, og drømmer om å reise, en høst i Paris, en strand i Australia, men best av alt er det kanskje her og nå; det er høst, og vi møter den fryktløse.

"Come let us go for a walk in our park, let us dance and ignore the dark"

Når man er ute sene septembernetter, og aller helst skulle hatt en skål gresskarsuppe og kanelte er som regel det eneste riktige å gjøre, en liten dans, på en frostlagt fotballbane, ved siden av togskinnene, vi kan si "Hei! Kjører du tog, du? Skal du kanskje på eventyr i Stavanger?" det er noe magisk over nattogene.

Hvor skal man lete når det ikke finnes noe mellom natt og dag? Når pusten forsvinner i små gisp, når man ikke klarer å løpe, og lysene danser ikke i takt med musikken, slik som med deg. Skal jeg søke tilflukt blant gamle minner? De kan snu ryggen til deg de også.

Det er meg og melankolien, skrivebøkene som aldri tar slutt. Det er meg og forandringer som ikke synes.

"Ikke mist inspirasjonen"

Sun, 02 Aug 2009 14:55:21 GMT

Jeg ser meg i speilet og er hvisket bort, var dette ensomhetsviskelæret? In search of inspiration, in search of destination, på vei til et ukjent mål, en ukjent vei, med et ukjent ansikt. Jeg holder hånden over halve ansiktet fordi jeg er redd for å se alt. Det er aldri helt mørkt, sommeren, sommerangsten, sommergleden.

Og jeg tilbyr meg å jobbe døgnet rundt, for jeg har hatt så mye fri, jeg har fått senebetennelse og det er upraktisk og vondt. Jeg løper ikke like mye lenger, og det gjør også vondt.

Men i natt la vi oss i gresset, alt fløt fritt, jeg blir aldri så full som med han, men det er greit. Og vi lover hverandre å alltid passe på hverandre, vi lager umulige planer, vi leker med drømmer og vi er fulle av selvtillit. Vi skal bli norges nye skuespillerduo, vi skal forandre verden, vi skal bare drikke litt mer først, vi skal bare leke litt til. Og dagen derpå blir aldri så bra som med han, for vi drikker kaffe og går tur, og vi snakker endelig sammen alene, for det er alltid så vanskelig å få til, og kanskje flytter jeg til han, til byen hans, kanskje lager jeg kaffe på en annen kafè, kanskje løper jeg andre stier.

Jeg ser meg selv i speilet og ser blåmerker, minutter av kontroll, og kaos. Alltid kaos.

wind in the wires

Mon, 18 May 2009 01:20:49 GMT

soundtrack; iron & wine - such great heights

Jeg ligger i en fremmed, men likevel ikke så fremmed sofa, og får ikke puste, ikke på ordentlig. Det er akkurat som om noe stopper på veien, maskineriet er ikke ordentig i gang. Jeg lurer på om jeg ikke får sove før kokken fire, selv om jeg ikke er alene, og selv om han ikke er her. Livet handler om de små gledene, og de store skuffelsene, eller var det omvendt?

Tiden river fremdeles i meg, og jeg kjenner ingen, jeg kjenner alle. Verden er tåke og himmelen er like sort som gardinene i stuen, det er bare jeg som ser uklart og du smiler til havet og lar det flyte. Jeg blir aldri kvitt redselen, og akkurat nå sovner drømmene mine og jeg er ugripelige snøfnugg, ingen del av meg er hel. Jeg føler at alt er utenfor rekkevidde, at verden sklir gjennom fingrene mine, inspirasjonen min er på den andre siden av verden, og jeg må finne på noe å gjøre, noe som gir meg inspirasjonen tilbake. Hendene mine er såvidt nær tangentene, pianoet gir bare fra seg små hulk, og jeg lurer på hva som er min sang, hvor er min sang? I drømmene mine synger vi fremdeles når vi tror vi har tid, og vinner små kriger hver dag.

"It's all in the palms of your hands" synger Patrick Wolf, og mine er fulle av glasskår etter knuste ølglass og fulle mennesker, 16. mai i en nattklubb er sirkus og isbiter. Jeg spiser gulerøtter og danser meg gjennom 17. mai, selv om barn løper overalt og det virker ikke som om noen er der de vil være.

Jeg smører smør på flesk med alle mine tåpeligheter og skåler ikke med meg sev en gang på denne tiden av døgnet. Det er vår igjen, det er mai, det er på tide å løpe igjen, fortere, raskest, helt til friheten, men det er ikke så lett å løpe fra seg selv, og frihet er udefinerbart..

Tenk å treffe noen som tør å vise sin sårbarhet.

Tue, 03 Mar 2009 01:48:25 GMT

soundtrack; sufjan stevens - chicago

Det er rødvinsflekker på den hvite skjorten, og jenter leter etter sminken sin, du vet at klokken snart er fire. Jeg ser byen danse og våkne, jeg ser stjernene og morgentåken, og det er egentlig ganske fint. Det er ganske fint å drikke gratis champagne etter stengetid fordi noen nektet å betale for den, det er ganske fint å se lokalet endelig ryddet for bråk. Det er ikke så fint å få albuer i hodet og knyttnever i ribbena fordi noen ble nektet servering, det er ikke så fint å vaske opp spy eller snus bortover gulvet.

Det er spennende å se på menneskene, fra hvordan de går fra anstendige utgaver av seg selv, til de slippes løs. Alle har noe inni seg.

Og jeg løper hele tiden, selv om ingen får se det. Ingenting er helt som det skal, jeg ser på livet med skjeve blikk. Noen ganger tenker jeg at jeg bare er et tomt skall av meg selv, at jeg forsvinner gradvis, andre ganger tenker jeg ikke noe over det i det hele tatt.

Men jeg smiler av tilfeldige klemmer, av å endelig sove i en seng, av Cirque du Soleil, av drømmer, av appelsiner og av myke kopper med te.

I've always wanted and never succeded in painting the smile

Fri, 20 Feb 2009 02:20:35 GMT

- Francis Bacon,
soundtrack; the beatles - here comes the sun

Vinden puster minsugrader inn vinduet mitt, og jeg er rastløs. Jeg trasker rundt i gatene klokken to om natten, og mp3spilleren sier "learn to let go" og jeg tenker at jeg kanskje bør det. Kanskje jeg bør let it all go og ikke tenke så mye. Jeg ser inn gjennom vinduene jeg går forbi, huset med de oransje lysestakene og det mørkebrune pianoet, loftsleiligheten med noen som maler, katten i vinduet, og snøen som puster meg tilfeldig lett i nakken. Jeg forelsker meg i øyeblikk og historier som ikke eksisterer.

Jeg leser bøker om India og regnskoger, jeg savner og jobber. Og han jeg egentlig ikke liker, men jeg likevel har begynt å kjenne sier at han ikke alltid får sove og ikke vet hva han skal gjøre, sekundet etter fnyser han og sier at "den fine dama spurte om han ville bli med henne hjem" og jeg sier "Du altså, det er ikke lett, du!" også fortsetter vi å jobbe og drikke energidrikker og løpe rundt og røyke mange sigaretter.

Jeg er kanskje litt rastløs, og femtende mars reiser jeg til London. Jeg sitter i vinduskarmen og ser på byen jeg kanskje har lært å kjenne, men ikke føler meg hjemme i, og stearinlysene danser på stuebordene og jeg puster ut røyk og vet ikke om det kanskje bare er frostrøyk, og jeg fryser, så jeg begraver meg under dynene. Jeg løper når ingen ser meg.

Flyplass på den andre siden av verden.

Wed, 11 Feb 2009 01:59:50 GMT

soundtrack; elliot smith - between the bars

Det er litt sånn, masse snø og dancing in the moonlight. Minner som klistrer seg fast til netthinnen og nekter å forsvinne, dansing og vann, naive steg inn i en helt annen verden.

Ny leilighet og noen som mangler, alt er kaos nå, og jeg sover (ikke) på en madrass på gulvet med altfor mange puter og dyner og tepper. Jeg jobber døgnet rundt og ser byen fra vinduet mitt. Jeg røyker sigarettene mine på vinduskarmen og har en flaske vin stående.

Jeg skulle ønske jeg var en trekkoppfugl.

- Også er jeg så svimmel

Fri, 16 Jan 2009 00:33:11 GMT

soundtrack; cocorosie - beautiful boyz

Jeg ser på skyene som flyr forbi. Tiden puster henne i nakken, men jeg forstår ikke hvordan jeg kan rydde opp i kaoset hennes. Tid er ikke en tøyelig strikk, selv om vi kanskje liker å tro det. Tid er en storm, en vind, mild til tider, men også voldsom, kvelende og kald. Jeg tror vi må slutte med alle selvbedragene, jeg tror vi må innse og leve, så får vi heller dø i morgen.

Men jeg gråter ikke, jeg spyr. Og jeg ser barndommen min mens jeg svirrer over alt og ingen steder, jeg er for rastløs. "Hvis du hadde vært noe i naturen, ville du vært et tre, Liv" sa han som forsvinner og kommer tilbake, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor, men han sa at jeg hadde begge bena plantet til jorden. Skyene flyr fremdeles , og det kan hende jeg svever litt jeg også. Men du må ikke gråte så mye, selv om du skal reise. Husk at det er lettere å forlate enn å bli forlatt.

Jeg røyker på trappen, og Beatles forsikrer meg om at "Here comes the sun", og noen hoster et sted. Skjerfene jeg har på meg lukter julen totusenogsyv og jeg tenker på hvor jeg var da, hvor jeg er nå og hvor jeg er om noen år. Også tenker jeg at jeg ikke vet noen ting, som jeg har tenkt så mange ganger før.

Også jobber jeg, da, og tenker at det er det sånn det foregår, alt sammen? Jeg stirrer på tomme champagneglass, og mister litt troen på at fulle mennesker kan slutte å produsere glasskår. Det hviskes hemmeligheter med rødvinsånde i lukkede ører, og sigarettene forsvinner før du får tent dem, men det er så mange av dere, og bare en av meg, og jeg klarer ikke helt å forstå vitsen med alt dette her. Og du ser på meg, kanskje med litt sløve øyne, fordi det er sent, og du har bare drukket to bokser med shot ennå, og jeg ser at du ønsker deg en røyk av meg, så jeg gir deg en og sier at "værsågod, den kan du få, du har vært så flink". Og jeg er lei av å bestemme, og dere, dere kan bestemme over dere selv, og ikke hold meg akkurat sånn, er du snill, jeg blir så myk inni meg av det, og jeg blir ikke myk inni meg av deg.

Det er derfor du sier at jeg ikke skal løpe så fort hele tiden, men heller sette meg ned og slappe av litt, "du trenger ikke holde pusten hele livet" sier du, også svarer jeg at jeg holder ikke pusten hele tiden, altså, men at det hender at jeg bare ikke får puste akkurat nå"

han djen synes du skal flytte ølglasset ditt, litt, takk.

Sun, 04 Jan 2009 04:53:18 GMT

soundtrack; tori amos - bouncing of clouds

Hodet mitt er overfylt, jeg er ingenting og overalt. Jeg spiser ikke, jeg sover ikke, jeg sover.
"Liv, januar og februar er stille måneder, du får slappe av, jeg lover." Jeg vil ikke stå stille, jeg vil få bort tikkingen i hodet mitt. Telefonen min ringer, men det er ikke til meg, det er ikke meg han skal ha tak i, og jeg tenker over hvor skuffende slike telefonsamtaler er.

Jeg ser på byen gjennom sløve kafèvinduer jeg ikke klarer å forlate, jeg tenker at jeg ødelegger for noen andres paradis, jeg tenker på å være alene, jeg tenker på å ikke få puste.

Byen flyter i kaldt vinterlys om morgenene, jeg skjelver under to tepper, fire gensere og tre bukser, jeg røyker for mye, og klarer ikke begynne på bøkene jeg vil lese. All inspirasjonen jeg samlet under roligere tider er forsvunnet, og jeg føler at ikke finnes noe som helt kreativt eller givende i meg. Jeg føler meg som et råttent menneske.

smak frosten med meg.

Tue, 09 Dec 2008 23:46:18 GMT

soundtrack; elliot smith - between the bars

Jeg er litt forsvunnet, litt borte i store tanker, i et savn og i noe jeg ikke vet hva er. Jeg tenker at snøen er myk mot ryggen min, mykere enn mye annet, og jeg tenker at kulde er bedøvende. Man bør danse mer i snøen. Usendte brev gnager i ryggen og lyder er overalt om natten, lyset slukkes og verden ser annerledes ut på dagen. Under en stor hette blir alt noe annet. Jeg tenker at redsel er unødvendig, at det som skjer skjer uansett, men jeg klarer ikke slutte å være redd, og det er ingen der som holder meg fast, og det er ingen der som jeg holder fast.

Det er en sirkusmanesj, glitter og kaos. Det er flere tusen stup å falle fra, jeg svømmer mellom minner, drømmer og virkelighet. Jeg tenker på de store tenkerene, på Aristoteles, på Platon, på teaterstykkene som er så inspirerende, på Ibsens livsløgn, på naboen som ikke gjør noe annet enn å se på TV, og som aldri kommer til å våkne opp fra dvalen sin. Det gir meg lyst til å kaste en snøball på vinduet og legge en lapp i postkassen; "VÅKN OPP". Men jeg gjør ikke det, jeg ser bare på melis over gårdsplassen. Jeg lurer på om alle tanker er tenkt, og jeg tenker på gledespunkter og melankoli, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å våkne opp fra min egen drøm.

Jeg tenker på å skrike under vinterhimmelen som er en annen himmel enn sommerhimmelen, og jeg tenker på ensomhetsviskelær og himmelskader, jeg tenker på å skrike, på å kaste opp og på ignorante mennesker. Høyttalerene kaster ut toner som går innunder huden på meg, "våren er der. om hun vil det." Lyset er iskaldt, og solen er forsvunnet, jeg drukner i noe jeg har fortrengt. Fingrene mine griper etter snøen, noe å holde i, men snøen er sleip og forsvinner, "alt jeg tar i skitnes til", men jeg vet at alt ikke er sånn, og jeg vet at ikke alt er som jeg tror.

Jeg ønsket meg en mørk pub og hundre løgner, jeg fikk hundre sannheter og altfor mange øl.