Så hva gjør man da, når man er permittert?
I de fleste tilfeller finner NAV en ny eller en midlertidig arbeidsplass for deg, så du slipper å snylte så kraftig på skattepengene til Ola og Kari Nordmann/kvinne.
I de fleste tilfeller blir du sysselsatt og tatt vare på av et vakkert lite stykke norsk velferdssamfunn.
Men i noen tilfeller får man ikke engang nok til First Price-smør på barkebrødet.
Mens man venter på at jobben skal bli gjort og arbeidsplassen åpne igjen, hva gjør man da?
Jo du, da må man sysselsette seg selv.
Hvordan? 
Det er klart, det finnes alltid noe å finne på, men når man er vant til å jobbe dag inn, ut og tilbake igjen, er det ikke alltid like lett å bryte ut av rutinen. 
Rutinen for min del har vært sove, spise, lufte hund, jobbe, lufte hund, spise og sosialt samvær med samboer, lufte hund, sove. Når et element fra den rutinen nært sagt fordufter, eller fordamper om du vil, begynner ting å skjære seg.
Kroppen vil jobbe, for det er det du hardnakket har bedt den om å gjøre.
Hver dag. 
Våken? Javel, da skal det jobbes.
Men hva står du igjen med? TV, kaffedrikking og slaraffenliv.
Det høres kanskje fint ut, men det er nok ikke alltid det.  

Jeg vet ikke om alle kjenner seg helt igjen her, og det er ikke store greiene å klage over, så det gjør jeg heller ikke.
Skulle det klages, er det vel De Høiere Makter eller rørlegger-jævelen som får ta støyten.

Det hele ordner seg jo. (Ja jeg vet. "Jøss, har Storm begynt å tenke positivt?!")
Men faen så kjedelig det er å vente.

Storm
3. Mai 2011 

Motgangen har satt sine spor.

Med et til tider hardt og kaldt grep har den holdt deg nede.

Den har fått deg til å tenke at det ikke er så farlig lenger.

Om de nære rundt deg neglisjeres, at du ikke lenger smiler eller ler.

Du har vendt deg til tanken.

At ingenting er gratis. At når man først vil ha noe, må man jobbe for det.

Du tenker som så at når du har jobbet og jobbet uten å se engang et snev av gode resultater.

Da kan det være det samme.

Det spiller jo ingen rolle hva du foretar deg når ingen likevel bryr seg,

Motgangen har denne effekten på deg.

Kanskje fordi motgangen er deg?

Det er deg selv du motarbeider.

Og du liker det.

Helt til underbevisstheten din plukker opp noe og reagerer.

"Kom deg på beina igjen.

Du kan ikke sitte her i søla med brennevinsbesudlet sinn og tomme lommer.

Du har så jævlig mye mer å gi.

Skjerp deg."

Først da velger du en annen sti.

Den som snur rett før det totale mørke.

Den som går rett frem, i oppoverbakke.

Tilbake.

Ingen svinger eller blindveier.

Den tar deg tilbake. Til en verden der et hvert smil gjengjeldes med genuin glede.

Sakte, men ganske så sikkert. Trekker mørket og motgangen seg tilbake.

En kriblende følelse, lik den du har om våren, bygger seg opp i ditt sinn.

Nesten som første gang du er forelsket, eller ser din partner naken foran deg.

En følelse av tilstedeværelse og harmoni. Nesten så klisjéaktig og ekkel at du ikke tror den er ekte.

Nesten så tilbakestående kvalm at den kunne vært kopiert fra en romantisk komedie med Barbara Streisand.

Men den vokser. Følelsen.

Og du trives med den.

Den er deg og du er den.

For dette er ditt rette jeg.

Og når du har vandret den rette stien.

Opp igjen.

Når du trodde det hele var over. Og du i full aksept var klar for å gi opp.

Det er da du møter deg selv igjen.

Den nysgjerrige, livsnytende, smilende og morsomme personen du er.

Det er da du ser på henne med glitrende, smilende øyne og sier.

"Jeg elsker deg".

Blogges snart.
Jeg lover!