The most difficult thing in life, is to know yourself.

Linjelærerne mine spurte meg under elevsamtalen min: "Så, fortell oss.. Hvem er Sanne?". Og jeg satt der som et spørsmålstegn, og fikk ikke ut et ord. For hvem er jeg egentlig? Jeg har ingen anelse om hvem jeg er. Alle snakker så mye om å reise bort for å finne ut hvem de er, og deres kall. Men hvordan skal man finne ut hvem man er? Jeg kan jo si at jeg er et følelsesmenneske, som knytter meg altfor lett til mennesker. Jeg gråter for ofte, og stoler litt for lett på folk. Stolte. Det gjør jeg faktisk ikke lenger, jeg stoler ikke like lett på folk lenger. Spesielt ikke potensielt kjærestemateriale, altså menn. Jeg syns det å få tilliten brutt to ganger med noen man var så nær, er nok. Det er nok med to ganger, for min del i hvert fall. Men det kan jo faktisk være bra! Da er det mindre sjanse for at jeg blir såret. Uansett.. Jeg blir lett usikker på meg selv, jeg rødmer for ingenting, jeg bruker penger litt for lett, jeg er rakker mye ned på meg selv, jeg ser ofte det negative i ting.. osv. 

Jeg blir så lett formet av andre. Jeg tror jeg må begynne å forme meg selv. Egentlig så har jeg jo startet med det allerede. Jeg har faktisk blitt med i en bibelgruppe på skolen. Ikke fordi jeg er hyperkristen, eller har planer om å bli det. Jeg vil heller bare bli mer sikker på hva jeg tror på, og lære mer. Jeg har også blitt mer selvstendig. Jeg klarer å ta valg basert på mine egne tanker, og meninger. Og DET er et stort skritt for meg. Så jeg er på riktig vei. Sånn egentlig, så tror jeg at man bruker hele livet på å finne ut hvem man er. Det er ingen fasitsvar på noe sånt. 

I morgen reiser danseklassen til Oslo, så er det høstferie. Og da skal jeg virkelig bare nyte å være hjemme litt! For det er deilig det og, virkelig. Jeg leste et sted her om dagen: "Home is where your heart is." Og det fikk meg til å tenke at jeg virkelig ikke aner hvor hjemme er nå lenger! Før, da jeg var sammen med eksen min, reiste jeg alltid hjem fra folkehøgskolen. Men nå har jeg begynt å kalle folkehøgskolen for hjem, samtidig som jeg kaller Lørenskog for hjem. Sukk, det skal virkelig ikke være enkelt! 

 

Jeg vet ikke hva jeg føler. I det ene øyeblikket hylgråter jeg, mens i neste har jeg lyst til å knuse noe. Akkurat nå er jeg så utrolig sint. Hvorfor måtte han dø nå, og av kreft? Det er så urettferdig, Pjusken skulle jo dø av alderdom. Han skulle bli kjempe gammel, og sovne inn av seg selv.

På mandag dro jeg og kjæresten min ned til dyrlegen, med han i katteburet sitt - som han hater. Hatet. Der fikk vi beskjed om at vi skulle komme igjen neste dag, i og med at de ikke hadde ledig time den dagen. Neste dag kom han ikke inn igjen tidsnok, så vi måtte utsette timen til onsdagen. Da hadde mamma og pappa kommet hjem igjen fra ferien sin, så de tok han med ned i stedet for meg. Jeg tror det var meningen at jeg ikke skulle se han dø. Jeg tror ikke Lars ville at jeg skulle se han dø. Mamma sa at jeg burde være glad for at jeg ikke var der, og ja det er jeg. Da hadde jeg ikke klart å være den voksne personen jeg burde være.

For nå føler jeg meg som et lite barn igjen, som gjemmer seg på rommet sitt. Jeg sitter bare på kanten av senga mi, og lar bølgene slå inn over meg. Jeg føler meg hjelpeløs. Det er ingen all verdens ting jeg kan gjøre, for å gjøre dette bedre. Jeg kan ikke gjøre noe for meg selv, eller familien min. De fleste utenforstående vil nok si at jeg overdramatiserer, og at det bare er en katt. Og jeg føler nå, at jeg kunne ikke brydd meg mindre. Som regel pleier jeg å bry meg ekstremt om hva andre tenker om meg, men for en gangs skyld.. så bryr jeg meg ikke. Jeg er i sorg, over at katten min døde i dag tidlig. For han var min lille pjusk. I femten år har han tuslet rundt bena våre, og vært her. Og nå er han borte. Nå er vi ikke sju stykker i familien lenger, vi er bare seks.

Hvis jeg skal se positivt på dette, så har han det bedre. Det hadde vært egoistisk av oss å prøve og fjerne kreften, for det hadde ikke blitt bedre. Pus hadde det ikke bra lenger.

Jeg tror jeg fikk sagt ha det. Dagen før han egentlig skulle til dyrlegen første gang, lå jeg og stirret på han mens han sov i senga til mamma og pappa. Han våknet, og la seg tett inntil meg. Også sov vi sånn resten av natta. Jeg visste det innerst inne, allerede da. Det er bare så vanskelig å godta. Jeg vil ha Pjusken, tuslende rundt i huset. Jeg vil ha en liten svart og hvit katt, hoppende rundt på plena og rulle seg på gulvet i solsteika. Det er sånne småting som jeg kommer til å savne.

Åh, Pjusken. Du har vært en herlig katt, selv om du har hatt dine episoder. Jeg husker godt den gangen du rømte fra kattepasserne dine, for å komme hjem igjen. Det tok vel en måned eller to, men du kom hjem igjen. Du var virkelig en unik katt, med en liten flekk under nesa som gjerne kunne minne om barten til Hitler. Og jeg tror nok Susie vil savne deg også, til tross for alle gangene du har ertet henne. Jeg kommer til å savne deg ekstremt. Du var min lille pjusk. Jeg håper du koser deg i kattehimmelen, med masse mus, fugler, våtfor og andre jentekatter du kan erte. Og om du noen sinne møter på Laika der oppe, så gi henne et nuss på nesa fra meg. Selv om det er tvilsomt at du tar deg en tur over i hundehimmelen. Takk for at du har passet på meg i alle disse år, jeg er glad så i deg. Hvil i fred, Lars Pjusken.

Jeg løper til bloggen min når jeg er i en tilstand hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, føle eller tenke. Jeg er i en sånn tilstand nå. Jeg kommer ikke til å huske at jeg har skrevet dette, for jeg er rett og slett så langt nede nå, at jeg ikke har helt kontroll. Så jeg gjør det eneste som hjelper, nemlig skriver om det.

En venn. Hva er egentlig en venn? En som alltid er der når du trenger de. En du kan være med uten å si et ord, og det blir ikke pinlig stillhet. En som bryr seg. Og aller mest, en som ikke svikter deg. Hvordan forholder man seg til en som svikter deg? Jeg er en person som virkelig bryr seg om vennene mine. Jeg setter så utrolig stor pris på de. Men hva skjer når de gjør ting mot deg, du aldri kan forestille deg de kunne gjort mot deg. Jeg føler meg helt tom, men samtidig er jeg så utrolig sint. Jeg vil knuse noe, eller løpe. Jeg vil løpe, til jeg svimer. Jeg er også så lei meg, at jeg har mest lyst til å legge meg i senga og sove til alt blir bra igjen. Jeg fatter det ikke. I går kveld hadde jeg det største smilet på lenge, på vei hjem fra jobb. Våren var endelig kommet, det var varmt klokken 9 om kvelden. Og jeg er russ om fem dager. Jeg er snart ferdig med 13 års skolegang. Jeg var på mitt lykkeligste hittil i år. Og i kveld, er jeg så langt nede. Jeg er fortsatt like overrasket over hvor mye jeg lar andre påvirke livet mitt. Jeg lærer aldri jeg. Men jeg vil lære! Jeg vil stå på toppen, og holde det gode humøret oppe, mens alt negativ preller av. 

Mens jeg sitter her, i skrivende stund, har jeg bestemt meg. Jeg drar neste år. I morgen spør jeg mamma og pappa om de kan betale depositumet for det stedet jeg vil dra. Jeg trenger det, jeg trenger å komme meg videre til et nytt kapittel. Et nytt kapittel hvor jeg skal lære meg nye ting, både om meg selv og andre. Jeg kommer til å savne hvor jeg er nå i livet. Jeg elsker å være her. Jeg har det så fantastisk bra. Men samtidig har jeg de stundene, hvor jeg innser at for å forsette å ha det bra, må jeg videre. Jeg smiler. Herlig. Jeg tror jeg smiler fordi jeg vet at jeg tar det riktige valget. Jeg har det ikke akkurat bra nå, men jeg har så mye å glede meg til. Så derfor tar jeg tipset jeg fikk fra en som har holdt meg oppe i de tyngste stunder, og hever meg over det som holder meg nede. 

Nå skal jeg legge meg i senga, og GRINE! Rett og slett. Beste medisinen noen ganger. 

Jeg har begynt å forstå den smørja av følelser inne i meg. Og jeg har funnet ut at jeg savner den måten jeg var forelsket på forrige sommer. Jeg fant en gammel minnepenn akkurat nå, hvor det lå så utrolig mange minner. Det vekket mye vonde følelser, men også noen gode. Jeg har forstått at jeg ikke er forelsket i han sånn som jeg var. Det siste halvåret har jeg selvfølgelig vært forelsket i han, det har jeg virkelig. Men ikke på samme måte!

Jeg har startet å rydde rommet mitt, og har funnet så mye gammelt. Gamle bamser, gamle brev, alt mulig som minner meg om vårt første år sammen. Det var et herlig år, helt til han gjorde det slutt noen uker før bursdagen min pga avstand. Det gjorde for vondt å være borte fra meg. Vi ble sammen igjen noen måneder etter, og jeg var så glad jeg hadde fått han tilbake. Men når jeg tenker godt over det, så klarte jeg aldri å stole 110% på han igjen, etter den episoden. 100% , men ikke 110%. Jeg savner han fryktelig, og jeg savner den personen jeg var med han. Men jeg har bestemt meg for at jeg vil fortsette å være den personen han har gjort meg til.

Jeg og min tidligere kjæreste har hatt noen kjempe fine år sammen, og jeg har vært så lykkelig som jeg kan ha få blitt. Men det funket ikke denne gangen. Er det et ordtak jeg lever etter så er det "What's meant to be will always find a way." Jeg tror på skjebnen, og hvis det ikke er meningen at vi to ikke skal være sammen, er det noe jeg bare får akseptere. Det er en der ute for meg. Om det er han her, eller en helt annen får bare tiden vise. Jeg er utrolig ung, jeg er bare 18 for guds skyld! Jeg har hele livet foran meg, og det er nå jeg må holde meg sterk. Jeg har bestemt meg for å ikke lete etter kjærlighet. Jeg tror kjærligheten kommer, når du slutter å lete etter den. Jeg er ikke klar for en ny en, og det er jeg glad for! Jeg trenger bare å reise meg opp på egne ben igjen, og bygge opp alt som raste da han ødela det. Er det en ting jeg har lært av dette, så er det at ingen gutt skal få bygge opp hele verdenen min igjen! Det skal jeg gjøre selv.

Nå skal jeg værtfall bare legge dette bak meg, og endelig starte på et nytt kapittel i mitt liv. Dette vet jeg fordi i dag på vei hjem fra skolen smilte jeg helt uten grunn for første gang siden det ble slutt. Jeg begynner endelig å gjøre sånne små detaljer igjen! Og herligheten så mye det hjelper å skrive her. Kanskje jeg tenker å fortsette litt. Det er værtfall veldig godt å få ut tankene, uten at jeg trenger å plage venninner med de hele tiden!

(Dette er et langt innlegg. Jeg skal ikke ljuge, men virkelig.. jeg håper noen leser det. Jeg aner ikke hvorfor, jeg bare håper. Spesielt de to siste avsnittene.)

Siden sist jeg blogget har det skjedd mye. Altfor mye. Den største endringen må være at jeg ikke har kjæreste lenger. Det er fortsatt rart å si. Værtfall rart å si ord som "eks" og "singel". Helt utrolig merkelig. Akkurat i dag har det gått akkurat to uker uten at vi har utvekslet et eneste ord. Rundt en måned siden han gjorde det slutt. Og nei, jeg teller ikke dager. Så det randomly i sta. Tror jeg. Herligheten så mye jeg har på hjernen.

Jeg savner han. Det gjør jeg. Jeg savner den gleden jeg følte da jeg ventet på bussen til Oslo, for å møte han der. Det smilet jeg kjente bredte seg utover ansiktet mitt da jeg så han. Det å kunne krype inntil noen når jeg fryser, som jeg gjør altfor ofte. Det å ha noen å ringe til med grunn eller uten grunn. Det å alltid ha noen der. Men det jeg tror jeg savner mest er kjæresten min. Jeg savner han sånn som han var. Jeg vil ikke ha han tilbake nå, sånn som han er blitt. Men gud, jeg ville gitt en arm for å få tilbake den personen. Faen, jeg trodde ikke det ville gjøre så vondt å faktisk skrive dette ned.

Noe jeg hater er at det er en daglig rutine å gå inn på profilen hans. Og jeg kjenner hjertet i halsen, og svetten piple hver gang jeg trykker meg inn. Jeg hater at jeg gjør det, men jeg må. Jeg piner meg selv, men jeg må. Jeg må se hvordan han har det. Den første uka ble det lagt ut masse bilder. Deriblandt at han klådde på andre jenter. Det var som om at han slo opp på nytt. Den første uka, ja. Jeg har prøvd å fortrenge den uka, men jeg har forstått at jeg må tenke alt ferdig. Jeg spiste ingenting, sov ingenting, gikk ned 7 kg, droppet skolen. Det var den verste uka i mitt liv. Jeg husker så godt at jeg lå på sofaen i mamma sitt fang, og gråt så hardt som jeg aldri har grått før. Jeg er sjokkert over hvor.... vondt det var! Det er helt utrolig hvor psykisk vondt et menneske kan ha.

Men jeg har vært flink. Etter den uka forstod jeg at jeg kom til å bli gal om jeg ikke tok meg sammen. Jeg husker jeg reiste meg fra gulvet, stod og så på meg selv i speilet lenge, og bestemte meg for at dette skal jeg klare. Jeg skal finne igjen den gode gamle Sanne, som er der inne. Jeg har vært ute hver eneste helg, jeg tar imot alle invitasjoner til ting, jeg gjør så mye som mulig. Samtidig lar jeg tårene komme, jeg lar meg selv tenke på det som skjer og har skjedd. Jeg tror det er viktig. Jeg tror det er viktig å ikke stenge alle følelser ute, men samtidig ikke la de ta overhånd. (Det der er noe av det smarteste jeg har sagt, imponert over den ja.)

Jeg skal møte han igjen. ikke fordi jeg vil, eller kan, eller noe sånt. Men jeg må faktisk. Jeg har den utrolig avanserte kalkulatoren hans som jeg har lånt, t-skjorta hans og andre diverse ting han vil ha tilbake. Og.. jeg drømmer om det møte ganske mye faktisk. Både om natta, og om dagen. Noen ganger slår jeg han, noen ganger smiler jeg, noen ganger er det helt normalt, noen ganger har han tatt med en jente og sier det er kjæresten hans og han forklarer hvor stygg jeg er. Men for å si det kort og greit: Fy faen, som jeg gruer meg. Jeg vet ikke om jeg vil møte han. Men samtidig så.. gleder jeg meg litt. Jeg vet jeg vil se han igjen. Det er en blandet følelse.

En ting jeg vil er å vente. Jeg vil vente til jeg er over han som en kjæreste. For virkelig, han er en helt utrolig god venn. Det har jeg merket selv, han var jo tross alt min beste venn i nesten to år. Men jeg har også merket det på vennene hans. Hvor utrolig god venn han er. Regelen er: Ikke bli venn med eksen. Vel, jeg har så lyst til å drite i den. Jeg har så lyst. Hvorfor skal man alltid følge regler? Jeg vil bli vennen hans, jeg vil kunne spille spill med han som vi begge liker, jeg vil kunne spørre han om leksehjelp innimellom, jeg vil kunne si hei på face, uten at det skal kunne bety noe. Arg.. Jeg vil, jeg vil, jeg vil så gjerne.

Noen dager er jeg så langt nede, under jorda. Jeg tenker fyfaen, dette orker jeg ikke mer. Jeg hater å være der. Jeg føler meg så svak, så liten, så stygg! Virkelig, da er selvtilliten min på det laveste. Jeg ligger i senga og glaner. Tårene renner, og jeg slår de vekk. Jeg slår tårene mine vekk, for jeg er så lei av de. Men de fortsetter å renne. Så blir jeg ydmyk, og lar de komme. Jeg kryper i fosterstilling, og lar smerten ta litt over. La savnet og minnene overvelde meg, og jeg har bare vondt en liten stund.

Men andre dager er jeg oppe på fjellet, og tenker at herregud, dette skal jeg klare. Jeg elsker å være der. Jeg føler jeg kan gjøre hva jeg vil, og at jeg kan klare hva jeg vil. Jeg ser meg i speilet, og ser den sterke jenta jeg vil være. Den sterke jenta jeg er! Jeg skal ikke la en gutt ødelegge meg, no way. Så går jeg ut døra, med proppene i  øra, og synger med til yndlingssangene mine som inspirerer meg til å leve.

Jeg klarer ikke høre på spotifylista vår enda. Jeg klarer ikke høre på musikk som minner om oss. Jeg klarer ikke se på bilder av oss, eller lese ting vi hadde. Jeg klarer ikke snakke med andre om minnene jeg savner. Jeg klarer ikke ta frem tskjorta hans jeg har gjemt innerst i skapet. Men jeg føler jeg er på riktig vei. Jeg har forstått at det ikke skal være oss. Jeg tror på skjebnen. Jeg tror forholdet vårt var ment å ta slutt nå. Det er en mening med det.  Det er det.

02.09.2010 ga min daværende kjæreste meg en blomst. Det var bursdagen min. Han ringer på døra, og gliser stolt da han gir meg en stor innpakning. Den var tung. Jeg åpner den, og der var det en nydelig orkidé, med rosa blomster og noen knopper som venter på å springe ut. Han hadde også kjøpt en fin hvit potte. Den var utrolig nydelig. Det var den første blomsten jeg hadde fått av noen, noensinne. Jeg satte den i vinduskarmen min, hvor den stortrivdes. Blomstene holdt seg nydelige og knoppene sprang ut. Blomsten var det første jeg så hver morgen jeg våknet. Og jeg tok meg selv i å glise som en dust hver gang jeg så den. Det var min Josse-blomst.

10.10.10 gjorde han det slutt. Jeg dro hjem til et trist og mørkt rom. Jeg ser på blomsten som står i vinduet mitt. Like fin som alltid. Jeg skjønte ikke hvorfor den kunne være glad nå. Jeg la et teppe over den. Noen dager senere når jeg rydder rommet mitt for alt som minner meg om han, tar jeg bort teppet. Like fin som vanlig. Jeg kjente jeg ble litt sint. Hvorfor måtte den være så fin? Jeg klarte ikke kaste den, eller flytte den. Så jeg lot den være. For en uke siden ca, gikk jeg bort til vinduet og så på snøen som la seg utenfor. Jeg så på blomsten, som nå stod på hjørnet i vinduskarmen i stedet for på midten. Flere blomster hadde falt av, de fleste var brune og bladene hadde bøyd seg nedover. Jeg så på den lenge, før jeg ryddet plass i andre enden av vinduskarmen. Jeg satte meg der, og begynte å plukke på den. Jeg tok av alt dødt, og brunt, vannet den og stelte. Jeg så på den lenge, og ante ikke hvordan jeg ville føle det. Det var min blomst, den skulle være fin! Min første blomst. Men han jeg fikk den av er ikke lenger i mitt liv. Han er ikke lenger forelsket i meg, han er ikke engang et snev glad i meg. Så skulle blomsten få være fin, eller ikke? I dag så jeg på den igjen. Jeg tror kjærligheten døde med den. Den er ikke fin lenger.

Cause'  you're gone, you're not by my side

But I want you to be

So why can't you come back?

I want to wake up

I want to live my life like I want to

But you have to be there with me

You have to.

Jeg er syk. Og jeg har ingenting å gjøre. Så jeg er desperat. Noen som har noen forslag til hva jeg kan gjøre?

og btw, jeg ønsker meg en sånn, så søt: