The Ride of My Life

Tid og sted

Wed, 09 Jun 2010 21:04:34 GMT

I've a feeling we're not in Kansas anymore er en quote jeg hører til stadighet. Og den passer i grunn meg perfekt, siden jeg føler litt på at jeg faktisk ikke er i Kansas lenger. Har fått en del spørsmål om hvor jeg bodde, hvilke steder jeg besøkte og diverse, så nå skal dere høre.

Hvor var du?

Jeg ble plassert i Derby, Kansas. (Ca. midt på kartet av USA) Litt sånn i suburben til den største byen i delstaten. Et lite sted i full vekst ? plassen utviklet seg til og med mye mens jeg var der. Tør ikke tenke på hvordan det ser ut neste gang jeg kommer dit. Jeg var altså i denne byen, som først bare var 5 bokstaver på et hvitt skjema, men som jeg nå regner som mitt andre hjem.

Lurer litt på hva du synes om Kansas? Og Derby?

Det er mulig Kansas ikke er den aller mest interessante staten i det svært variable landskapet i USA. Men jeg elsker Kansas. Savner flatt terreng, vinden, det vekslende været, the kansans. Alt sammen rett og slett! Det er ikke noe veldig spesielt ved Derby sånn i utgangspunktet. To hovedveier som møtes i ett kryss, en diger high school, noen butikker, en flunkende ny football field og slikt som hører med. Det er alt jeg opplevde og alle jeg møtte som gjør at Derby har en helt spesiell plass i hjertet mitt ? ikke arkitekturen eller historien. Sånn vil nok alle andre føle det for sin ?home town? også!

Hvor lenge var du der?

Jeg var i USA i 10 korte måneder ? slik som utvekslingsstudenter flest er. Ankom ca. den 1. august og landet på Gardermoen igjen den 26. mai (tror jeg?).

Har du vært på besøk hos vertsfamilien din siden du kom hjem?

Nei, det har jeg ikke. Selv om jeg til tider har hatt mest lyst til å hoppe på første og beste fly for å besøke dem. Det har bare et drøyt år, som er veldig lenge når jeg tenker over det, og det har i aller høyeste grad vært et hektisk og innholdsrikt år. Det er jo ikke bare å ta en svipptur, og jeg vil gjerne tilbringe en del tid der når jeg først reiser. Tid og penger er mangelvare, men håper jeg får besøkt dem om ikke så altfor lenge! Synes det begynner å bli på tide snart :)

Hvilke steder i USA anbefaler du å besøke?

Wow. Jeg har jo ikke akkurat reist USA på langs og tvers, så dette kan bli noe diffust. Jeg er sikker på at det finnes tusener av steder i USA som det er verdt å besøke. Østkyst, Vestkyst, nordstater, sørstater, byer, fosser, fjell, attraksjoner, blablabla. Selv har jeg to steder som jeg har vært selv som jeg virkelig vil anbefale andre å se: Hawaii og San Antonio, Texas. Det er to steder jeg personlig har kost meg til det ytterste! Ellers tror jeg Ola og Kari Nordmann vil finne det meste i USA spennende. Besøk en high school i ghettoen, dra på basketballkamp eller i matbutikken. Det enkle er ofte det beste, og det er jo der man ser hva USA virkelig har å by på!

Bilde nr. 1: Honolulu, Hawaii
Bilde nr. 2: San Antonio, Texas

Money, money, money...

Fri, 28 May 2010 09:49:52 GMT

Eksamensperiode er egentlig ganske chill ? i alle fall når man ikke selv har eksamen og ingenting å lese på. Da er det deilig at sola skinner og det er sommer på jorda! Vi fortsetter på spørsmålene. Litt mer sånn praktiske ting. Here goes:

Dekket beløpet du betalte til EF tur/retur flyreise?

Ja, EF står for flyreisene ? så alt er inkludert i prisen. Dvs. hvis du klarer å rekke flyene, og ikke må endre på rutene. Kremt.

Var du på Camp, før du startet året? Hvis ikke, følte du at det ble en brå start når du kom til familien?

Det var meningen at jeg skulle på camp, men så glemte jeg å melde meg på. Høhø. Jeg fikk likevel muligheten til en sen påmelding, men da fikk jeg vite at de ikke anbefalte meg det fordi skolen min begynte ganske tidlig. Jeg dro dermed direkte til familien, og fikk en del tid med dem før skolen begynte. Det var ideelt, og det ga meg tid til å venne meg til ting før skole osv startet! Jeg tviler dog ikke på at camp er en fantastisk start på året!

Hvor mye fikk du i stipend hos statens lånekasse?

Statens lånekasse lover ut et stipend på maks. 40.000 til alle utvekslingsstudenter. Hvor mye du får kommer litt an på hvor du havner og sånn, tror jeg. For min egen del opplevde jeg at Lånekassen overgikk seg selv og slengte på noen tusen ekstra ? altså er ikke 40.000 maksimum;)

Hvor mye ringte du hjem? Ble telefonregningen veldig dyr?

Egentlig ringte jeg veldig sjelden hjem! Ingen fast ringerutine på meg hver søndag, nei. Og jeg synes egentlig at det var veldig greit. Tror det er sunt å ikke ha altfor mye kontakt med de hjemme, dessuten skjer det jo så mye hele tiden! Ble mye enveiskommunikasjon gjennom bloggen. Hehe. Men selvfølgelig, jeg snakket jo med folk i moderlandet. Vertsfamilien min hadde et telefonabonnement som ga veldig billige (relativt sett altså) samtaler i utlandet, så jeg benyttet meg litt av det. Ellers er skype.com redningen! Trenger jo ikke telefon når man har nett (hvis mennesker gidder å laste det ned, da?).

Hvor mange penger brukte du i måneden? Og hvor mye brukte du på de forskjellige tingene (som sminke, klær, mat osv.)

Jeg har ingen anelse over hvor mye jeg brukte i måneden, og er ikke sikkert på om jeg har noe ønske om å vite det heller. Klart det går penger?! På EFs hjemmesider står det hvor mye de anbefaler studenter å ha med, og i tillegg så kjenner man vel seg selv godt nok til å vite litt om hvor mye man trenger/ønsker å bruke. Selv sparte jeg ikke på penger, jeg ble med på det som skjedde for å få mest ut av året mitt. Varer og produkter er generelt billigere i USA, så jeg brukte ikke veldig mye på verken sminke eller mat. Var jeg ute og spiste med verstforeldrene mine betalte de, og om jeg var ute med venner kostet ikke maten mer enn at jeg kunne koste det på meg i ny og ne. Betalte for øvrig 1 dollar til skolen om dagen for lunsj! Da kunne jeg fråtse i det jeg ville. Etter min erfaring går det alltid penger på klær, men dette er også billigere i USA. Altså: vet ikke hvor mye jeg brukte, men brukte så mye som skulle til for å ha det fantastiske året jeg hadde!

Hvordan fikset du alt angående penger?

Jeg skaffet meg visa kort i Norge, så jeg hadde selv tilgang til sparepengene mine osv. Fikk penger av mamma og pappa hver måned ? og selvfølgelig fra lånekassen. Kortet mitt funket, irriterende nok, ikke i minibankene, så jeg måtte fysisk gå i banken for å ta ut penger! Det var stress, men funken greit nok!

Hvor mange/hvilke vaksiner måtte du ta før du dro?

Jeg tok noen runder med den pålagte Hepatit B! Tror det er tre sprøyter med ganske god tids mellomrom, så det lønner seg å være ute i god tid! Andre land i USA har sikkert flere/andre vaksiner. Dette vil du få beskjed om så fort du får plass med programmet!

Den som venter på noe godt...

Tue, 25 May 2010 14:37:55 GMT

Også sitter jeg her med sykelig dårlig samvittighet igjen, da. Vips så forduftet jeg fra bloggens overflate igjen! Nuvel, jeg har i alle fall 17 dager unnskyldning, om dere skjønner hva jeg mener. Har for øvrig store planer om å være kjempeflink til å svare på alle spørsmålene, så får vi se om dere blir fornøyde eller ei.

Det er mange som lurer på ting rundt EF som organisasjon. Det er kanskje det området jeg har minst peiling på, så da starter jeg med det. Logisk.

Hvilke kulturer kan jeg møte ved å reise med EF? Er organisasjonen så dårlig som mange skal ha det til? Leser hele tiden fæle historier?

EF sender studenter til alle ender og kanter av verden! Det er altså mulig å treffe på alt fra kinesisk bykultur i Bejing, til eldgamle afrikanske tradisjoner i Sør Afrika eller britisk klasse i London. Også er det jo uendelig med subkulturer innenfor der igjen da. Altså er det mulig å støte borti ganske mye forskjellig, og da ofte uforutsette kulturer. Men det er vel i bunn og grunn det som er moro også, da? Og angående O'storestygge EF ? jeg kan også nevne mange fæle skrekkhistorier fra EF-studenter. Dette har jeg imidlertid tatt for meg før, og det kan leses HER.

Var det noen ting ved EF du var misfornøyd med? Sånn bortsett fra den rare bilregelen.

Nei, det var det ikke. Bilregelproblemet (som til alles informasjon ble løst med tiden) du refererer til var heller ikke i regi av EF, men av underorganisasjonen IntoEd som passet på meg i USA. Selv om det ikke var noe jeg var misfornøyd med var det en ting jeg stusset litt på. Før man reiser på utveksling får man alle slags mulige lovord om sikkerhetsverket fra alle slags kanaler. For eksempel lover EF at alle potensielle familier og hjem vil bli forhåndssjekket av en områdsrepresentant. Dette skjedde ikke med meg, siden jeg allerede var kommet til familien min da områdsrepresentanten for første gang kom på besøk! Det skal jo sies at dette overhodet ikke ble til noe problem for meg, men det er jo et tegn på litt svikt i systemet, kanskje?

Vil du anbefale oss andre å dra med EF eller tror du kanskje STS eller noe annet er bedre?...

Det blir litt vanskelig for meg å anbefale noe som helst, siden jeg kun har benyttet meg av EF. Har på ingen måte noen å sammenligne det med, men jeg har heller ingen grunn til ikke å anbefale EF. De er og blir de største innen utveksling, og det må jo ligge noe i det? Jeg refererer igjen til første link i denne posten, der ser du hvor jeg står!

...og får man bestemme område selv hvis man drar med EF?

Man får ikke bestemme helt selv, men man kan betale for å sette opp ønsker. Disse ønskene vil eller vil ikke bli oppfylt! Jeg har jo så klart min egen underliggende mening på dette også da. Og siden det er min blogg og jeg styrer ordet skal dere jammen få høre den og! Jeg valgte å ikke ønske meg noe som helst, enkelt og greit fordi jeg ville komme på en helt random plass. Score - Derby, Kansas. Jeg tror mange ønsker seg til California, New York og Florida fordi det er disse statene vi ser på tv. Det er liksom der det er kult å være. Jeg tror (jegjegmegmeg) at det er veldig, veldig fint å besøke disse plassene, men at det er bedre å bo litt borte fra det "typiske". Så kan man heller feriere litt, da se! Ting er ikke som tv uansett. Og hva om man ønsker seg til California og den perfekte vertsfamilien sitter i Montana? Det ville vært kjipe greier. Dessuten er det ikke shopping-, bade-, gambling- og festeparadisene som er America.

Kansas sett fra oven. Kanskje like bra som California?

Ut av det blå

Thu, 08 Apr 2010 21:04:28 GMT

Noen av dere er så trofaste at jeg får rent vondt inni meg, for ja - det er faktisk x-antall mennesker som fortsatt trykker seg inn på denne gudsforlatte bloggen hver dag. Jeg opplever også litt pågang på mailfronten hvor det virker som om mange av dere har en del spørsmål, naturlig nok. Så derfor tenkte jeg, hvorfor ikke ta det litt offisielt? Hvis dere som besøkende har noen som helst spørsmål angående utveksling og slikt - kjør på i kommentarfelt eller på mail. Jeg skal prøve å ikke la det gå et halvt år før jeg svipper innom neste gang.

Også tar vi det deretter. Ikke noe stress eller press på hverken dere eller meg. Høres ikke det ypperlig ut? Chikkelakke Chikkelakke - over og ut.

Here I am!

Tue, 25 Aug 2009 15:46:49 GMT

Det er 7 uker og 2 dager siden jeg skrev mitt forrige innlegg. Intens, jeg vet. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å aldri skrive ett blogginnlegg (på annatronstad.blogg.no) igjen.. ever... MEN, så sitter jeg her da, en god uke inn i mitt siste år på norsk videregående skole og innser at jeg savner å blogge. Kanskje fordi jeg savner USA, og at blogging var et daglig rituale da jeg var der borte. Kanskje fordi det var det jeg pleide å gjøre da jeg egentlig burde gjøre lekser, og kanskje fordi jeg akuratt tok megselv i å sitte å lese egen blogg. Ja, egen blogg. Nå venter dere sikkert på en storveis konklusjon hvor jeg får bekreftet at norsk skole er bæsj og at det var fantastisk finfint å være utvekslingsstudent. Det synes jeg er så åpenlyst at jeg finner en helt annen og urelevant konklusjon:

Følg meg (og 8 søte) på ~~www~~.~~piratesofmysen~~.~~blogg~~.no. Det er nemlig der det skjer, snart i alle fall. På den siden får jeg kanskje utlevd mine bloggabstinenser og fortalt alle om hvordan det er å være RUSS 2010!!

Vi blogges der?

Nedgang?

Sun, 05 Jul 2009 12:26:27 GMT

Da jeg trykka meg inn på blogg.no i morges skjønte jeg ingenting. Lesertallstatistikken viser meg, i dette øyeblikk, at jeg ikke har lesere. Og med dette mener jeg at jeg ikke har en brøkdel av hva jeg hadde tidligere. Hva har skjedd? Hvorfor disse dramatiske endringene?

Det tok igrunn ikke lang tid før jeg skjønte det, da. Jeg har ikke skrevet et eneste lite innlegg på 2 uker. Wow, for en blogger jeg er! Livet generelt tar rett og slett overhånd, og hvorfor blogge når det er 30 grader og sol ute? Alle vet jo at det er kjempedeilig med norsk sommer - så har liksom ikke noe sensasjonelt å komme med på den fronten heller. Jeg tror ikke det kommer som noen overraskelse på noen at annatronstad.blogg.no's storhetstid er omme. Men selvfølgelig - noe annet er det ikke å vente av en utvekslingssblogger. Året mitt er jo over - i alle fall til en viss grad.

Jeg kan ikke si at jeg ikke kommer til poste flere innlegg på denne bloggen, for det er liksom litt vanskelig å gi slipp, også. Både den, og dere, har jo fulgt med meg i ett år nå. Men jeg kan love dere alle at jeg ikke kommer til å begynne opp igjen som en blogger på dagsbasis. Likevel tror jeg at jeg har del mer og komme med om utveksling, så hvis folk er interesserte er det jo bare å klikke seg innom i ny og ne. Plutselig overrasker jeg med et usansynlig velskrevet blogginnlegg, siden det, i aller høyeste grad, ikke er noe jeg kan si om dette innlegget.

I morgen tidlig drar jeg til Frankrike, med tre av de beste menneskene på denne jord. Kanskje dere får et bilde eller to fra denne turen, jeg vet ikke. Det jeg vet er at det kommer til å bli knall - for alt er planlagt og tilrettelagt etter beste evne. Resten tar vi på feelingen. Juhuu. God sommer videre, kjære blogglesere : - )

Fredag kveld, liksom

Fri, 26 Jun 2009 20:58:21 GMT

Jeg er en ensom ulv i kveld. De eneste i huset er en kanin i delvis narkose og en hund med latskapsproblemer som soversoversover. Hadde liksom planlagt å ha et liv i kveld, men neidu - det ser mørk ut. Så sitter jeg her da. Sliten etter en lang arbeidsdag og mett etter et tårn lapper, litt is (alt er relativt) og Sprite uten kulsyre. I morgen kommer jeg til å våkne med firkantøyer, siden planen i kveld er å sitte med rumpa godt klistret i den forholdsvis nye sofaen vår og være tv-slave, datanerd og kaloriavhengig (alt på en gang). Fredag kveld, dere - jeg slår virkelig ut håret.

Om 10 dager skal jeg forresten på ferie med de tre søtingene som ditcha meg i kveld. Det blir very nice. Så istedet for å fundere ut en lumpen plan mot dem på grunn av deres svik, skal jeg tenke på sol, sommer og Frankrike.

Nå må jeg forresten runde av, siden viktigere ting dukket opp. Jeg skal drikke et par liter vann og se en halvdårlig romantisk komedie fra 90-tallet. Grymt.

Kansas-Anna vs. Anna

Thu, 25 Jun 2009 23:11:27 GMT

Selv om nesten alle i USA kalte meg Anna, ble jeg også gitt kallenavn som feks. Fes og Norway. Jeg ble liksom vandt til å bli presentert som " my exchange student" eller " She is from Norway, her name is Anna". Det var liksom fasaden min det - utvekslingsstudenten, det var meg. Det er litt digg å være tilbake i Norge, hvor jeg bare er Anna. Ikke noe mer fiksfaks, ikke noen "tittel" som kommer i veien for hvem jeg eeegentlig er.

Ja, selvsagt er det litt digg være kjent for å være utvekslingsstudenten! Litt spesialbehandling får man jo, og man blir med ett en smule mer interessant. Men selv om omtrent alle er utrolig hyggelige og imøtekommende er det også noen som tror at utvekslingsstudenter er dumme. Noen tar seg til og med den frihet å snakke om oss - tydelig og høyt nok til at vi kan høre. Jeg vet ikke om de er sosialt tilbakestående eller usansynlig frekke, men slike personer finnes også. Som om vi som utlendinger ikke forstår, eller at vi ikke er personer, bare foreigners.

Det er ikke for ingenting at en av mine favorittquoter fra USA er "It's so cool. You guys (exchange students) actually have personalities!" Som om det var noen overraskelse liksom. Suprise, i'm a real person. Det er så teit at noen faktisk ser på oss som "the norwegian one" og "the Italian one" istedet for "Anna" og "Pablo". Så klart de synes det er spennende med mennesker som kommer "utenifra", men ærlig talt...

Men nå er jeg tilbake i gamle vaner. Jeg lever det samme livet som jeg har gjort i 17 år av mitt liv. Jeg er med mennesker som kjenner meg kanskje bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg er ikke lenger utvekslingsstudent. Ikke teknisk sett i alle fall. I dag har denne samme gamle jenta (med noe mer livserfaring) ligget på verandaen i solsteika, vært Flink Pike å jobbet og gjort andre viktige ting som å se på King of Queens og bokstavelig talt hengt på facebook. Ah, livet er herlig.

Er jeg forresten den eneste som synes at SommerNorger er heeerlig?

Argh.

Thu, 18 Jun 2009 23:22:59 GMT

Jeg blir så sint når jeg har skrevet lange, meningsfulle, kjemperelevante og kreative blogginnlegg for så å få feilmelding og bli blokket fra internett i mange nok sekunder til at alt blir sletter for evig og alltid. Dere bør også være sinte, for dere får nok aldri vite hva jeg hadde på hjertet. Jeg orker nemlig ikke å gjenta megselv. G'nite, godtfolk.

Dere bestemmer, igjen.

Wed, 17 Jun 2009 08:58:00 GMT

Dere bestemmer, del 6 (?)

Okey, her er et spørsmål jeg fikk for veldig (veldig, veldig) lenge siden; "Kan du ikke skrive om hva som har vært ekstra bra og ekstra dårlig? Hva som har vært vanskelig mht skolen og familien, og hva som var vanskeligest å venne seg til?"

Det er litt vanskelig å skrive om dette, fordi jeg har så utrolig mye på hjertet - eller i hodet om du vil. Det var ekstra bra at jeg fikk en fenomenal vertsfamilie, det var ekstra bra at jeg møtte mange supre utvekslingsstudenter og enda flere fantastiske amerikanske ungdom. Jeg var utrolig heldig med året mitt; sted, mennesker - alt! Likevel tror jeg at det som var ekstra, ekstra bra med mitt år var innstillingen min til året. Eller, det var kanskje dette som gjorde året mitt ekstra bra. Jeg tror jeg har skrevet litt rundt om dette tidligere, men alt blir faktisk mye brede om man lar være å surmule om det!

Og nå skal jeg advare kommende utvekslingsstudenter litt - fordi, hold dere fast - året er faktisk ikke en dans på roser. Og det er ikke til å skyve under en stol at man forventer mye av året sitt. Helt fra søknadsprosessen får man vite at man skal legge ut på "The year of your life" og når man har laaaang tid til avreise har man lang tid til å tenke, reflektere bygge opp håp og lage forventinger. Man leser om andre som har hatt sine livs beste måneder og selvfølgelig forventer man seg det samme selv. Det som er, er at ingenting av "utvekslingssårets skyggesider" legges frem av utvekslingsorganisasjoner, og heller ikke av bloggere. Er det kanskje sånn at det er "flaut" å ikke ha et superdupert år fordi "alle" andre går gjennom de 10 månedene i lykkerus og suksess? Jeg tror mange legger frem om året sitt som om det er perfekt fordi det forventes, og det er liksom det som er standaren. Jeg sier ikke at folk går rundt å ljuger om året sitt, men at mange kanskje unngår å nevne og snakke om de ikke fullt så herlige opplevelsene. Rett på meg om du tror jeg har feil!

Av erfaring vil jeg si at utveksling er fantastisk. Og her i bloggen har jeg lagt ut nok materiale til at alle bør skjønne hvorfor. Men selvfølgelig er ting sensurert - jeg har ikke lagt ut om alle tanker, hendelser og følelser. Jeg har sensurert for min egen del, og for andres del. Selv om det er mye egosime fra min side her på bloggen, er det jo helt klart at i mitt virkelige liv dreier ikke alt seg om meg. Man må ta hensyn til andre, for det er rett og slett sånn ting fungerer. Spesielt når man lever i en anderledes familie i et anderledes land er det klart at man møter på utfordringer man ikke er vandt til. En helt annen måte å leve livet på. Ikke nødvendigvis feil - men heller anderledes. Jeg kan nesten ikke si hva som var ekstra dårlig med året mitt, fordi det kan oppfattes som hån mot andre studenter som fikk drømmen knust da de kom over til statene. Alle har ikke et fantastisk år, trist, men sant. Om jeg likevel må skrive noe kan jeg jo trekke frem noe jeg har snakket om flere ganger før, og som jeg egentlig har lagt bak meg. Det faktum at jeg ikke fikk lov å kjøre i bil med vennene mine satte liksom litt stopper for en del moro. Da jeg tok saken i egne hender falt brikkene på plass, og ting ble med ett mye bedre! Fillsak sier du, viktig mener jeg.

Mht skolen hadde jeg ikke mye vanskeligheter. Det var ganske hardt å holde seg våken, but thats about it. Da andre semester startet var det også ganske vanskelig å se at alle mine venner hadde 2 eller 3 dagers skoleuke, mens jeg måtte dra meg opp om morran hver eneste dag. Man får alltid særbehandling som utvekslingsstudent - men ikke alltid på den gode måten. Med familien hadde jeg det ekstremt bra, men selvfølgelig var det ikke bare fantastisk hele tiden. Sånn er det vel å være i en familie, og i alle fall en som er helt anderldes fra ens biologiske. Noen ganger var det vanskelig å godta at ting fungerte som det gjorde, men jeg skjønte jo fort at det var sånn det var og skulle være. Sånn i bunn og grunn er det liksom ikke mye man ikke kan venne seg til.

Har du en mening eller noen spørsmål angående dette? Kjør på i kommentarfeltet.

Update

Thu, 11 Jun 2009 10:30:56 GMT

Nå har det jammen vært dødt her inne en stund. Og jeg får litt dårlig samvittighet, siden dere lesere fortsetter å trykke dere inn på bloggen min hver bidige dag. Greia er at hverdagen tar helt overhånd, med latskap som en ganske sentraltstående faktor. Selv om jeg ikke lenger er i USA, vet jeg det er mye jeg kan skrive om. Tror jeg trenger å få reflektert litt på året mitt, også har jeg en bråte spørsmål jeg er nødt til å få svart på. Stress.

Men jeg er syk, så tror ikke jeg skal skrive om de helt store temaene akuratt nå. Hjernen er full av bomull og halsen av sagflis. Digg. Jeg kan imidlertid oppdatere litt på hva jeg har drevet med siden sist! Jeg har jobbet på jobben og jeg har jobbet dugnad. Jeg har vært noen ganger på skolen for å hilse på de skoleflinke hardhausene, jeg har vært på filmkvelder og jeg har begynt å planlegge bursdagsfeiring! Forrige helg tok jeg turen til Sandefjord (faktisk) så jeg fikk brukt mitt heeelt ekte Hawaiikostyme på Hawaiifest! Det var kos:

Nå skal jeg drikke toddy og se på "Australia".
Hei og hopp!

Bloggnerd

Wed, 03 Jun 2009 17:15:54 GMT

I dag ble jeg kalt bloggnerd. Det var en tull, men det settes ikke pris på. Det finnes skolenerder og WOW-nerder. Men bloggnerder? Er det den nye sjangeren, liksom? Blogging har blitt vanvittig populært den siste tiden, og det er utrolig mange bloggere der ute. Nerder alle sammen? Kanskje man er litt nerd om man poster 10 innlegg om dagen (no offence), men jeg sitter jo her å sliter med å mekke sammen et og annet friskt og underholdende innlegg.

Også er det mange som lurer på om jeg skal fortsette å blogge nå som jeg er finito med utveksling. Svaret er ja - jeg kommer til å blogge helt til jeg er klar for å legge året (og bloggen) bak meg. Og dette kommer først og fremst til å være refleksjoner på mitt år, svar på deres spørsmål og litt sånn "i tiden etter"-snask. Gled dere.

Dette er den kule frøkna som kalte meg bloggnerd. Jenta selv sitter aldri ved pc'en.
Det viser jo bildet tydelig. Og Trine, om du er sint på meg nå, så kan du huske på det -
man messer ikke med en bloggnerd!

Random

Wed, 03 Jun 2009 16:59:53 GMT

Nå sitter jeg å kjeder meg. Tro det eller ei. Tok en svipptur på skolen i dag og fikk opplevd litt norsk skole på sitt beste. Visste dere at norske elever ikke sover i timene? Visste dere at de kan gå rundt som de vil uten noen form for godkjennelse av noen lærere? Gratis frukt? Matpakke i papir? Vi lever i en syk verden dere.

Ellers går livet bra. Hjernen min er nesten tilpasset tidssonenen og jeg er så smått tilbake i arbeid. Det er herlig med sommerferie, det er herlig å spise hveteboller til lunch og det er herlig å løpe etter en tjukk labrador på ville veier.

2 x trøtt og 1 x gal. Ho gale er i midten. Men uansett var det grilling på gang i sommerværet. Very nice.

Vi overrasket Marie midt på natta i natt med champis, sjokolade og sjokoladekake. Jenta ble 18 (!!!) år i dag og satte himla stor pris på at vi snek oss rundt veggene og fniste på gårdsplassen en halvtimes tid før vi kom inn.

Hjemreisen

Tue, 02 Jun 2009 11:58:14 GMT

Jeg har egentlig ikke noe i mot å reise med fly. Det går som regel knikrefritt, og man får jo dele oxygen og toalett med et par hundre fremmede mennesker. Dessuten kan man jo være så heldig, mot alle odds, a få sitte ved siden av noen som er mer eller mindre normale. Det er alltid spennende å finne ut av hvem man skal sitte ved siden av, om det er det gamle søte ekteparet, den smågærne dama med flyskrekk eller en businessmannen med 20 cm tykke briller.

Min flytur hjem var veldig spennende. Altfor spennende, faktisk - med altfor mye action. Det var et slit, for å si det sånn. For det første kom jeg meg jo ikke på flyet mitt fra Wichita. Jeg var fire minutter for sen til innsjekkinga, men det var kun fordi jeg måtte pakke ut av bagene mine og fikse ekstrem overvekt. Da de sære flyplassmenneskene ikke lot meg sjekke inn dro vi til kjøpesenteret for å shoppe. Litt for moro skyld og litt på trass. Fikk i alle fall kjøpt litt jeg fikk klemt ned i håndbagasjen. Og på den måten gikk tida fort frem til den nye avreisetiden.

Også sto jeg der, da. Det var ikke bare-bare å si farvell til mennesker som har vært familie i 10 måneder. Det var ikke før navnet mitt ble ropt opp i høytalerne at jeg skjønte at jeg faktisk måtte reise. Og med trynet druknet i snørr og tårer satte jeg solbrillene på nesa og sjekket inn håndbagasjen. Dermed forlot jeg familien min, dro med med all bagasjen og fant gaten. Der ventet jeg i all evighet før jeg ble vist inn på et miniatyrfly utenom det vanlige. Jeg fikk bagasjen på plass og så satt jeg der, da - og sutret litt for meg selv helt til flyet ble klar til avgang... til Dallas. Og der var det noe som ikke stemte, jeg skulle jo til Chicago. Så da var det ned med alle eiendeler, ut av feil fly og inn på riktig fly. Stress liksom.

Og pga. stormer i Chicago ble flyet forsinket og jeg var veldig sent ute til mitt neste fly (som forøverig ble ombooket til London i stedet for Frankfurt). Så da jeg kom til Chicago ville jeg jo spare mest mulig tid. Derfor spurte jeg en av de ansatte om hvor jeg måtte gå for å finne flyet mitt. Hun forklarte meg at jeg måtte gå til terminal 1, så jeg gikk.. og gikk.. og gikk. Flyplassen i Chicago er svær, bare så det er sagt. Men jeg fant i alle fall køen min, meget fornøyd med at flyet ikke hadde dratt fra meg. Det vil si, jeg var veldig fornøyd helt jeg jeg fikk fortalt at jeg var ved feil flyselskap. Da var jeg ikke så veldig søt og snill lenger og stampet meg av gårde til en heeelt annen terminal igjen. Fagfolk som ikke vet hva de snakker om er det værste jeg vet.

Heldigvis rakk jeg flyet likevel. Og jeg fant plassen min uten større trøbbel. Mye bagasje, mange mennesker og lite plass. 8 timer på rumpa. Hurra. Jeg tror det var her lykken snudde. En veldig smilende flyvertinne spurte om jeg var miss Tronstad (og det er jeg jo) og fortalte meg at jeg var i feil sete (sjokk, tenkte jeg - overbevist om at jeg atter en gang var på feil fly også). Jeg følte meg nesten frelst da hun sa jeg hadde plass på business class. Business class, liksom! Har dere peiling på hvor mye luksus det er? Okey, jeg skal forklare.

Se for deg et mykt og herlig sete som kan legges helt ned i vannrett stilling så jeg, langbeinte meg, kunne legge meg ned i full lengde. Se for deg en flatskjermtv bare for meg med et godt utvalg av nye filmer, kvalitetstvserier, musikk og spill. Se for deg varme nøtter, drikke i glasset til en hver tid og egen meny. Treretters med røkt laks, rekesalat og chocolate truffle cheesecake. Fyverter som kalte meg for miss Anna eller miss Tronstad. og flyvertinner som serverte lunkne kluter med pinsett. Ja, jeg hadde en ganske bra flytur over dammen.

Men gleden stoppet brått da jeg misset flyet mitt fra London. Kortet mitt funket ikke, jeg hadde ikke penger og mamma og pappa sto på Gardermoen å ventet på meg. Jeg fikk vekslet mine fire dollar og ringte hjem. Fikk forklart ståa, liskom. Sulten, forlatt og fattig satt jeg på flyplassen i fem timer før jeg, ikke helt uten problemer, fant flyet mitt til Oslo. Endelig, liksom. Mitt største problem på reiser hjem fra London var å forholde meg til nordmenn. Snakke norsk eller engelsk? Begge deler, kanskje? Blande? Jeg blanda litt jeg, så stakkars han som satt ved siden av meg på flyet. Det ble litt flaut etterhvert så jeg skummet VG, spiste noe jeg ikke helt kunne identifisere og "sov" resten av veien.

Let me go home
It will all be all right
I'll be home tonight
I'm coming back home

Fremme i den norske hovedstaden trodde jeg ikke jeg kunne støte på flere problemer. Men rullebåndet ble tømt og ingen overvektige amerikanske bager var å se noen steder. Da jeg skulle melde dem savnet trodde jeg virkelig at jeg hadde blitt gal. Jeg skjønte jo ikke hva dama sa. Jeg trodde ikke jeg hadde blitt så dårlig i norsk, men dama snakka i vei mens jeg bidro sterkt med "hæ?" og "hva sa du?". Til slutt fikk hun all opplysningen hun trengte og jeg fant ut at hun var dansk. Da var vi begge fornøyde, tror jeg.

"Hvordan ser den første bagen din ut?"
"Emh, den er stor og svart... jeg husker ikke jeg".

Ogsåååå, 28 timer etter at jeg hadde sagt hadet til America familien min, fikk jeg velkommen-hjemklemmer av Norge familien min! Også, femtentusentrehundreogåttifire svinger senere kom vi til Mysen!

I rundkjøringen sto disse jentene og da ble det tårer, latter, kake, sjokolade, sørlandships og en dame som anmeldte oss til politiet. Også ble det presanger. Til meg.

Den siste USA-uka.

Sun, 31 May 2009 13:02:29 GMT

USA - opplevelsen min virker allerede ukesvis langt borte. Noen ganger må jeg lete opp bilder eller se på mine fortsatt halvfulle bager bare for å forsikre meg selv om at jeg faktisk var utvekslingsstudent i Kansas i hele 10 måneder.
Jeg hadde en fantastisk siste uke i Unite'n. Både familie og venner gjorde sitt beste for at jeg skulle ha en kanonuke - og det klarte de ganske godt. Selv om jeg rev meg i håret av pakkeproblemer og gråt av fortvilelse da jeg så mennesker for siste gang, var det virkelig en uke jeg aldri ville vært uten!

.

Jeg dro til El Dorado Lake med Haley, Chloe, Caitlin og Melissa. Vi fant så vidt frem, men da vi endelig kom dit var det koskoskos. Bonfire og camping ved sjøen.

Jeg dro med familien for å se på saltgruver og et space museum! Jeg vurderte å ta med hjelmen hjem. Stilig, ikke sant?

Jeg spiste en siste middag med familien min, Nana, Traci, Jason og Paije.

Jeg fikk presanger jeg ikke hadde plass til i bagene mine.

Jeg hadde en siste kveld med jentene. Vi satt i drive way'en til Caitlin - snakket, spiste is og bare koste oss. Vi kjørte bil og utførte chinese fire drill med politiet som vitne. Summer nights <3

Og ja, jeg fikk en bibel. Jeg sverget dyrt og hellig på at jeg aldri kom til å lese den, men fikk den likevel. Det er en barnebibel, så sånn sett passer det jo bra.

Mine american BFF's.

Datan mim er fortsatt klikk, så jeg har kun bilder andre har lagt ut på facer'n. Bedre enn ingenting.
Nå skal jeg legge meg tilbake i Norgesola, som faktisk er overraskende varm og deilig. Kanskje jeg skal sove litt også. Jetlag er no' dritt.

Fikk også et spørsmål og hva jeg spiste aller først da jeg kom til Norge. Jeg kan si så mye som at jeg har levd på sjokolade, kake, youghurt og grillmat siden jeg landet på Gardermoen. Flere oppdateringer om slike interessante ting kommer senere, Peace out.

Hjemme i Norge!

Thu, 28 May 2009 12:18:43 GMT

Nå har det vært stille her en stund, og det er fordi laptop'en min ble syk og invandert av virus. Igjen. Dette betyr at jeg har veldig mye å skrive om. Mye har skjedd og mye er gjort siden sist. For øyeblikket sitter jeg hjemme på den stasjonære pc'en. Hjemme i Norge. Det er rart, deilig og litt trist. Men ganske fantastisk og en smule spennende! I dag har jeg tusla rundt på Mysen VGS med melkesjokoladen i hånda og herlige jenter ved min side. Det er sånn livet skal være. Og selv om noen ting er anderledes, så er det akuratt som når jeg dro. Har "gått glipp" av ett helt skoleår, men det virker samtidig som om jeg bare har kommet hjem fra en to ukers ferie. Rart.

Nå skal jeg spise norsk husmannskost og sove bort jetlag. Oppdateringer kommer!

The final countdown...

Thu, 21 May 2009 19:30:02 GMT

Sov til 1:42 pm i dag. Vil ikke stå opp, vil ikke pakke, vil ikke at dagene skal fly unna uten at jeg riktig får tak på at tiden går. vilikkevilikkevilikke. Det er så rart, det føles som om jeg nettopp kom hit, samtidig som at det er vilt lenge siden jeg kom. Gir det mening? Kanskje ikke, men det kommer til å bli vanskelig å gi opp livet mitt her. Det føles så riktig, og så bra. Og selv om jeg vet at jeg innerst inne hører hjemme i lille Norge, så vet jeg at jeg også hører hjemme her. Er dette bare et utvekslingssyndrom? Er det det som er meningen, at vi skal slå oss helt på plass for så å måtte rykke opp alt med røttene og forlate alt vi har bygget opp?

We're leaving together,
But still it's farewell
And maybe we'll come back,
To earth, who can tell?
I guess there is no one to blame
We're leaving ground
Will things ever be the same again?

It's the final countdown...

Sol, shopping og pool party

Thu, 21 May 2009 06:32:20 GMT

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er sommer, sol og ferie i Derby. Dro til The Mall med Karin på morgenen i dag, og etter å ha gjort oss ferdige der (for siste gang på gudene vet hvor lang tid) la vi oss ute ved bassenget til The Skinner family - eller Karins vertsfamilie om du vil. Det var heeerlig å ligge å flyte rundt på luftmadrass med god gammeldags pop i ørene og limonade til rådighet. Vel. det var deilig helt til jeg sovet og våknet opp. For øyeblikket ser jeg mer ut som en tomat enn noe annet. Det var kanskje like greit at Karin hadde trening så jeg fikk kommet meg inn i skyggen. Ikke at det varte så lenge, da - siden jeg måtte suse over til områdsrepresentanten for "exit interview" - det høres skumlere ut enn det var. Måtte svare på masse rart om hva som har best og verst med året, hva jeg tror har forandret seg hjemme ogsåvidereogsåvidere.

Ellers hadde Haley graduation party i dag. Graduationparty / pool party. Der spiste jeg tidenes hamburgere samt at jeg lærte meg å danse vals. Nesten. Og da myggen tok helt overhånd hoppet alle 15 (?) av oss ungdommene ut i pool'en. Det var sthilig nok det, men også en heller ubehagelig opplevelse. K-k-k-k-kaldt. Da jeg kom hjem i kveld begynte jeg så smått å pakke. Det kommer til å bli langt mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kom hit med 23 kilo. Nå har jeg fykt opp min megabag, og har enda ikke begynt å pakke klær, smykker, bilder ol.

Jeg ønsker meg selv lykke til med pakkingen og god natt.

Graduation and Senior Celebration

Wed, 20 May 2009 06:46:17 GMT

402 studenter graduated fra Derby High School på søndag. Det vil si 402 overlykkelige og en smule sentimentale seniorer i finstas og grønne kapper. Og som jeg har gjort tidligere sammenligner jeg det gjerne med hva jeg har sett på tv/film - for det er igrunn skremmende likt. Har du sett graduation på tv serier som feks. One Three Hill og the OC så har du sett hvordan graduation var for Class of 2009 på DHS også. Det funker liksom på samme måte. Vi gikk inn til takten av "Pomp and Circumstance" og vi hørte rektor snakke om kullet. To "star students" / valedictorians holdt taler med quotes fra Shakespeare, humor om kullet og ga hele gjengen noen siste gode råd på veien. Hver eneste student fikk navnet sitt ropt opp, krysset scenen og fikk diplomaet plassert i hånden. Til og med jeg, Ana Olina Trounstad. Vi sang også en slags merkelig sang, som sikkert har masse betydning for den eldre halvdel av menneskeheten før tasselen på cap'en ble flyttet fra høyre til venstre side. Og selvfølgelig kastet vi hattene opp i lufta - alt som hører, med for å si det enklest mulig.

Haley og meg før seremonien.

Et lite stykke America. 8 av Derby's beste.

Jeg vet, fettfettfett. Jeg sitter på venstre side, rad 4. Nr. 3 hvis du teller fra midtgangen.

Sånn tifelle noen lurer.

Karin, min walking partner, og meg etter seremonien. Happy happy!

Etter graduation bar det hjem til mitt graduation party som allerede var igang. Utrolig koslig at så mange mennesker tok turen bare for å hedre at jeg (ikke) er ferdig med skolen! Det ble mat, graduation cake og presanger. Til meg. hehe. Utpå kvelden stakk Giulia og company innom for å vise frem Giulias papi som fløy inn fra Italia tidligere den uka. Jeg fikk sagt Ciao og Ciao igjen før Haley plukket meg opp i nitiden. Vi møtte jentene @ Rorie's og dro sammen til skolen for senior celebratoin. Og vi hadde det moro all night long! Det var gratis mat og godis, gambling, hoppeslott, laser tag, hypnose show og en hel bråte med priser som ble delt ut (lap top, Ipod'er, mikrobølgeovner, minikjøleskap, wii, kameraer osv). Det var vanvittig morsomt. Just check it out!

Jentene. Ja, selvføgelig har vi egne t-skjorter for Senior Celebration!

Twiiister.

Laser Tag. Lættis

Hypnotist: "Where is your shoe?" David: "I have no idea...."

Når jeg får videoopptak fra hypnose show'et skal jeg legge det ut. Det var nemlig noe av det festligste jeg har vært borti - helt seriøst.

CLASS of 2009

Class Motto: " Don't go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail"

- Ralph Waldo Emerson

Class Flower: Sweet Pea

Class Colors: Emerald Green an Black

Class Song: "My Wish" by Rascall Flatts

OH WHAT?

- 09!

Dagen før dagen

Wed, 20 May 2009 06:45:11 GMT

På lørdag brukte jeg hele dagen på å kjøre rundt til forskjellige Graduation parties! Var med Rorie, Haley og Chloe hele tiden, mens de andre jentene kom og gikk som det passet dem. Hvert eneste sted vi stakk innom hadde haugevis med mat, digge desserter og slektninger importert fra hele landet. Vi dro til Jake's, Kyle's, Courtney's, Caitlin - Melissa - Juju's og til Ben's for bon fire feiring til ære for han siden han ble godkjent til fire fighter teamet i Wichita, eller noe.

Pictures stjålet fra facer'n:

I Caitlin, Melissa og Juju's kirke. Fra venstre: Juju, meg, Haley, Caitlin, Chloe, Melissa og Rorie.

Vi tagget bilene "våre". Sthili.

Utenfor hos Melissa. The girls <3

At Ben's place med Chloe og Haley. Etter at Haley og jeg hadde sett på stjernene og fundert på aliens, livet og slikt.