‎1) Gå til Wikipedia og trykk på "random article". Den første tilfeldige artikkelen som dukker opp blir navnet på bandet ditt.

 2) Gå deretter til Quotationspage.com og trykk "random quotes". De siste fem eller seks ordene i det aller siste sitatet er tittelen på albumet ditt.

3) Så går du til Flickr og trykker på ?explore the last seven days" (nederst på siden). Deretter må du trykke på  "Interesting photos from the last 7 days" (<-- eller trykke på linken). Det ttredje bilde, samme hva det er, blir album coveret ditt.

4) Deretter bruker du Paint, Photoshop eller liknende og setter alt sammen (noe à la album coveret mitt ovenfor).

5) Om du vil kan du poste det ferdige album coveret ditt i et blogginlegg, eller bare fortelle meg hva navnet på bandet og albumet ble!

Jeg prøvde en gang til og endte opp med dette:

Ghetto Millionaire ftw!

Har sett filmen allerede, men den var så bra at jeg vil se den på kino også! Derfor bruker jeg bloggen min til å melde meg på blogg.no's konkurranse som gir meg muligheten til å vinne kinobiletter til denne filmen. That's what blogs are for....eller?

Det samme skjedde dessverre i år også. "Kristin, du skal vel ikke være med på skitur?" spurte mamma i dag tidlig.  "JO, selvfølgelig skal jeg bli med!" svarte jeg med den "er-du-dum-eller?"-undertonen. Jeg er da faen meg nordmann jeg også, født med ski på beina, så dette skal jeg klare. Jeg tok på meg skiutstyret og ble med. Før jeg gikk ut døra kikket jeg meg i speilet og følte troen stige et hakk til. Jeg kan nemlig lure hvem som helst til å tro at jeg er en kløpper på ski, for jeg har nemlig Bjørn Dhælie bukse og fancy skijakke.

Da vi kom fram slengte jeg på meg skia og trasket avgårde. Det gikk veldig fint, helt til vi kom fram til en monsterbakke. Høy på mot kasta jeg meg utfor bakken og tenkte "dette klarer jeg fint", det var jo bare å ploge litt av veien nedover for så å skli elegant rett inni sporet....ikke sant?

Midt i bakken, da jeg sto å ploga, presterte jeg og spenne bein på meg sjæl slik at høyre ski skar over ventre ski. Før jeg visste ordet av det landa jeg århundrets faceplant rett før skisporet jeg så elegant skulle gli inn i. Der ble jeg liggende å kave som ei påkjørt (eller skutt om du vil) elg, i mens jeg prøvde å få av meg de forbanna skia.

Forbi meg suste små tre- og fireåringer og lurte på hva som hadde skjedd meg. Øverst i bakken hadde det også samla seg et helt publikum. Jeg er sikker på at de stod der oppe å tenkte "Kan ikke hu kløna ta også flytte seg snart?" Jeg må ha ligget i bakken der å kava i minst 10 minutter før jeg endelig klarte å ta av meg begge skia. Problemet mitt da var bare at snøen rakk meg til livet, så det var en liten utfordring å komme (les: kave) seg ned resten av bakken.

Jeg skulle hatt denne på skijakka mi.

Jeg kom fram til slutt da, men jeg kan love dere at jeg ALDRI skal på ski ever again.
~Kristin

Jeg føler også at de bloggerne som var verdt å følge har gitt seg. De bloggerne jeg kommenterte hvert innlegg på i håp om og få en kommentar tilbake. Bloggere som Talkie Walkie, Teiting, Sofsen, Joakim Radiomann og fler...Det finnes selvsagt fremdeles flere av disse "type" bloggere der ute, men jeg vet ikke helt om de er nok til å holde meg her.

Det jeg prøver å si er: Bloggere får nå et stempel som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil ha. Jeg føler også poenget med å ha en blogg, altså det å bli hørt og sett, forsvinner litt i mylderet av dårlige blogger og folk som ikke har skjønt konseptet med å ha en blogg. Jeg føler meg rett og slett ikke sett nok. Og da ser jeg heller ikke helt poenget med å ha en blogg.

Jeg skal i hvertfall ikke inngå noe teit nyttårsforsett om at jeg skal blogge hver dag. Så vet dere det.

Yours truly (eller ikke),
Kristin

Hverdag er blitt rutine. Rutine er blitt hverdag. Tenk på alt det du aldri får opplevd. Alt det du aldri får opplevd fordi du har dårlig tid. Og fordi du ikke la merke til at du hadde dårlig tid før det var for sent.

Alle de fantastisk herlige menneskene du aldri får møtt. Alle de låtene du kunne drømt deg bort i, danset og sunget til. All den gode maten du aldri får smakt på. Alle de tradisjonene du aldri får tatt del i. Alle de dype samtalene du ikke får hatt. Alle de landene du aldri får besøkt. Alt det vonde du aldri får opplevd. Det vonde som gjør deg sterkere. Det vonde som hjelper deg gjennom livet. All den latteren du aldri får ledd. Alle de luktene du aldri får luktet. Alle de du ikke får hjulpet. Alle de klemmene du aldri får gitt. Alle de komplimentene du aldri får gitt.  Alle de nydelige øyeblikkene du aldri får opplevd. De øyeblikkene vi lever for. Tenk på alt det du kunne opplevd.

Noen ganger. Vel, stryk det. Ofte tenker jeg på dette. Jeg blir overvelmet. Tanken lammer meg. Hva om jeg en dag våkner og merker at livet er blitt rutine. Rutine er blitt livet. Det er skummelt det.

Siden disken med informasjonen ble stjålet av Bryce og ødelagt da han flyktet, og siden Chuck opplever "glimt" av informasjon fra databasen, som blir aktivert av visse hendelser (slik som ansikter, våpen, klokker og andre ting), blir han tvunget til å bruke denne til å hjelpe regjeringen med å bekjempe kriminelle og internasjonale terrorister. For å beskytte sin nye kunnskap fra familie og venner, for å holde de sikre, blir Casey og Walker tvunget til å etablere en ustødig allianse og hemmelige identiter (Walker blir Chucks kjæreste og tar en jobb på en lokal restaurant nær Buy More, mens Casey får seg en jobb ved Buy More, dog med samme mål, å beskytte Chuck for enhver pris." (Tatt fra wiki, link HER)

Her er det humot og action som gjelder, definitivt noe for gutta - og for jentene!



Håper det var minst én tv-serie dere fikk lyst til å se på nå!
God sommer :)