En stor helt i underholdningsbransja og en stor forfatter kommer til the Freedom Theatre om 20 minutter. 

Vi avsluttet nettopp ukas første økt med elevene våre, og nå, i anledning Palestinas litteraturfestival, kommer nevnte kjente personligheter og skal holde workshop for oss og elevene! En gledelig overraskelse, må man si. 

Torsdag var siste dag med undervisning denne uka gjennomført. I to timer hver dag siden mandag har vi (Espen, Karoline, Liv Marie og jeg) undervist de 9 elevene ved the Freedom Theatre i akrobatikk, tillitsøvelser og gjøglerelementer. Neste uke skal fire undervisningsdager brukes til å lære hvordan å implementere disse verktøyene i teater. 

(Iyat i forgrunnen som trener poi med meg, og Karoline som gir instrukser til eleven i tissue i bakgrunnen)

Det er helt stille. 

Med unntak av den svake duringen fra stekeovnen, kjøleskapet og vaskemaskinen i underetasjen er det... helt stille.

Lårene mine hater meg, nakken er stein og hodet er tungt. De fyldige overarmene mine hviler tungt på bordet idet jeg forfatter det første blogginnlegget mitt på flere uker. (De FYLDIGE OVERARMENE!?!?!? feit eller frodig? muskler eller dødkjøtt??? dette er kriseformulering à la 0:38. Red.)

Etter lydprøve i Oslo Rådhus er endelig alt klart: klokken kvart på tolv i morgen formiddag spiller Kompani Linge på fredskonferansen "Business for Peace" på hovedstadens hotel de ville. Introduksjonen lyder lik som følger: "Vi er heldige som har fått Kompani Linge til å spille for oss idag. Det er bare timer til flyet går og de skal arbeide i Jenin i Palestina, for å holde kurs for teaterstudenter på "the Freedom Theatre" der."

Og det er helt sant. I morgen kveld løfter metallvingene oss over Europa og senker oss i et av verdens vanskeligste områder. 

Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs.

Selv om jeg vet at alt kommer til å gå bra, er det naturlig å bli litt satt ut av opplysninger om at teateret er nylig forsøkt påtent for tredje gang av imamer som mener teateret er syndens bule, og arbeidsplassen er midt i en flyktningeleir der tilstanden har vært alt annet enn stabil de siste årene. Men jeg vet vi er i trygge hender: Camilla Bakken, en kvinne fra Oslo har jobbet der i ukesvis nå og vet hva vi kommer til. Hun har forberedt oss så godt det lar seg gjøre.

Det er ikke å forlange at jeg orker å skrive så mye nå. Det er antakelig ikke tilrådelig at jeg tar meg tid til det heller, da jeg burde sovesovesove. Men jeg tenkte jeg skyldte dere et innlegg, og jeg har jo savnet det litt og. Forklaringen bak mitt så lange fravær er følgende:

Jeg har hatt innspurt på tre produksjoner samtidig, vært nylig sengeliggende med svær mandel og tilhørende halsbetennelse (eller omvendt om du vil), jobbet meg til konk. om månedens selger og rekord på telefonsalg (må tjene penger og, vettu) og spist, sovet litt og gått på do en gang i blant. Sånt tar tid. 

Men jeg har savnet dere, og håper at jeg får blogget litt i Midtøsten, så jeg får tatt igjen det tapte. 

Men nå: GOD NATT for denne gang.

Som de fleste faste leserne mine vet, har det i en tid vært snakk om å sette opp Doktor Proktors Tidsbadekar i Tønsberg til høsten. Det har også lenge vært snakk om å spille forestillingen "Se Meg - så jeg kan drømme" i Midtøsten. Nå er det ikke lenger snakk om. Jeg mener, nå er det ikke lenger bare snakk om, nå er det en realitet!!

Vi fikk klarsignal fra kunstnerisk leder på The Freedom Theatre tidligere idag om at de ønsker oss ned dit i to uker for å spille forestilling og drive workshop med ungdommer. Hæla i taket og tenna i veggen for nå skal skosålen feire 60-årslag på do! SÅ gøy var det.

Dessuten tok jeg en telefon til forfatteren Jo Nesbø, og med en hyggelig stresset tone fortalte han meg at han syntes ideen om å sette opp Doktor Proktors Tidsbadekar med bare 2 skuespillere hørtes både spennende og gøy ut, og at han ikke hadde noe problem med å gi os rettigheter til det. Gratis. Han ville bare at vi skulle snakke med forlaget Aschehoug først. 

Så det var to store klarsignal, og det forbauser meg stadig hvor store vendinger livet kan ta bare ved små enkle hendelser som disse. 

Fortsettelse følger....

Jadda. Jeg pleier riktignok kke å følge opp sånne, men siden Morten er så koselig og fordi han tydeligvis vil at ejg skal ta utfordringen, så... tar jeg den. Ennntohtreh:

Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar, og ikke dikt opp! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner.»

 

Hva er navnet ditt: Frode

Ord på fire bokstaver: Fang

Guttenavn: Fabian

Jentenavn: Fia

Et yrke: Falketrener

Farge: Fiolett

Noe du har på deg: Fleecejeans i batikk

Mat:Fjordland

Noe på badet: Flassdåse

Et sted: Fucking Åmål

Grunn til å komme for seint: Froskeorgie på veien

Noe du roper: Froskeorgie på veien!!! (Åja. faen. ikke samme to ganger...) Fløtt dæ da, din gamle horefaen.

Filmtittel: Fight Club (selvfølgelig)

Noe du kan drikke: Fanta

En musikkgruppe: Franz Ferdinand

Et dyr: Frode

Gatenavn: Frodes Gate

Bilmerke: Ford

Sangtittel: Fuck deg (beste låta. virkelig.)

Et verb: Fullstendiggjøre

 

Jeg utfordrer ingen jeg. 

Hva synes du EGENTLIG om sånne utfordringer: 

En dårlig unnskyldning for å poste et innlegg, eller en interessant måte å drive hverandres blogging på?

Hjemme i Stokke sitter jeg og ser bildene av NRK-værmeldingen vekselsvis vises på en 42-tommers skjerm. Det første som slår meg er: Melder man været på tv ennå?!?!? Jeg ser så godt som aldri på tv for tiden, så da jeg så fullendt har blitt vant til internett, glemmer jeg at folk benytter seg av televisjonsapparat for å hente informasjon. 

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.

idag har stebroren min, Stian tatt med seg hjem en hund av arten Müschel-Dunn Deer. Det ser i alle fall sånn ut. Den har større nakke enn rygg, og større biceps enn meg. Den heter Pablo, oppkalt etter en eller annen latinamerikansk kar. "NEI, Pablo, ikke ligg i sofaen!" (et truet blikk fra hund) "Ja, du får ligge i sofaen du da Pablo. Kose deg du. Jaada."

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå. 

Tidligere idag hadde jeg en samtale med to medskuespiller fra Kompani Linge der vi lot tankene spinne, nei, kosmotrotte rundt temaet TID. Anledningen var vårt vordende arbeid med romanen "Einsteins Dreams". 

Den er virkelig verdt å lese. Noen kan nok påstå at forfatteren skriver tidvis klissete, men man kan velge å se på det som vakkert, alt ettersom. Ganske lettlest, men fordi bildene er så forseggjorde og idéene så store, tar det litt tid allikevel. 

(4 timer til sammen kanskje?)

Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.

Historien handler som nevnt om tid. HistoriENE får jeg vel heller si, boka er en samling enestående visualiseringer av forskjellige modeller av tid. 

For eksempel fortelless det om en verden der det ikke finnes noen fremtid, og alle betrakter hvert øyeblikk som verdens siste. En mann ser på været og ser at det regner. Han tenker "Hm, tenk at verden skulle ende i regn". Så går han nedover en gate, og spankulerende oppdager han at det klarner opp, og tenker "Hm, tenk at verden skulle ende i solskinn". Da det ikke finnes noen fremtid finnes heller ingen drømmer eller visjoner, ingen planlegging, ingen fremtidsutsikter i det hele tatt. 

 

Det fortelles også om en verden der tiden er klebrig, og noen sitter fast i fortiden. En gammel mann sitter og tenker ikke på annet enn en svunnet tid som fotballspiller, en dame i 40-årene sitter bare og tenker tilbake på tiden da barna hennes var bitte små.

I en annen verden fungerer tiden i en orkanstruktur: ytterst går tiden veldig fort, men jo nærmere du kommer sentrum jo saktere går tiden, og helt i sentrum står den tilnærmet stille. I midten finner du forelskede par og småbarnsforeldre, som holder fast i sine kjære i en tid som går så sakte at en kast på håret kan ta femten år.  Der et kyss kan vare i 200 år. 

Det later til at poenget med boken er at alle disse forskjellige verdenene kun er utgaver av vår egen, der alle fungerer i hver sin. menneskene fra de forskjelle verdenene lever alle i vår hverdag. Du ser dem passere deg opå gaten, du ser den på værmeldingen på NRK og hører dem på radioen i tide og utide. 

Det var det jeg skulle snakke om nå.

Anne, min gode venninne har åpnet nye dører hva latter angår. Jeg har alltid vært en latterens mann (eller gutt da, inntil for to år siden) men den siste helgen har jeg ledd flere timer i strekk enn jeg noen gang har gjort. Jeg forstår det hvis dette later til å bli et drittinnlegg av banalpersonlig karakter, men bær over med venneklisset, så kommer noe som kanskje er interessant lesning. Eller kanskje ikke. Hvor var jeg... jo! Anne og forbereder en greie vi skal ha for Utdanningsforbundet i Stokke på torsdag. i løpet av 20 minutter skal vi spre latter og glede til de mange fagforente pedagoger som plager mindreårige barn i den offentlige skolen i vår hjemkommune. 

De siste to dagene har gått med til å øve på en danserutine som totalt blottet for koreografisk estetikk og danseintelligens skal få folk til å le. Ikke nok med at dansen i seg selv er helt DUST, men konseptet er at vi er danseistruktører som med høy røst proklamerer navnet på hver bevegelse eller kallenavnet på hver bevegelse eller bare teller, for den saks skyld. De som ikke selv har opplevd en danseinstruktør på nært hold har kanskje sett "Skal vi danse" på tv2 og skjønner dermed hva jeg snakker om. Det er umulig å vise skriftlig hvor latterlig dette er, men mens vi har øvd har vi ledd og ledd og ledd, og jeg tror jeg med stor sikkerhet at totalen lattertid, altså den mengden tid vi har burkt kun på å le så vi rister, har vært tre-fire timer begge dagene. Godt for magemusklene, det er sikkert! Få'kke sånt på Tv-shop nei! Rutinen går som følger: (vi legger dette kanskje ut som video en gang. kanskje det blir mitt første videoinnlegg?!?!)

(Den som klarer å lage en eksakt kopi av originalkoreografien og videoblogge det skal få en halt kamel og tre kjempestore men ganske fine steiner av meg. Og et solbrillepar med gul innfatning som var sikkelig populære i 2001.)

AND

1st

2nd

3rd

4th

5th

contrackt

release

relax

and freeze

lock'lock

lock'lock'lock

Maambo

Cha'cha'cha

Maambo

Cha'cha'cha

Turn

And turn

Chassé

Chassé

And split

And one

And one

And one

And two

And two and three'three'three

 

Ron de chambre

Ron de chambre

And slide

And slide

And look

A Moment of confusion

Get back

Get back

And closer'closer'closer'closer touch!

That's wrong come on and get a grip and

One'two'three'four'five'six'seven'and'turn

1'2'3'4'5'6'7'8

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

and knips

AND

Jazz hands

 

And Arabeeeesque

 

Can can

Rumba

Tango

Slow fox

Charleston

and

Flamenco

 

And broadway

And broadway

And kick'ball'change

Kick'ball'change

AND riverdance

And riverdance

And break

And break

Up and down

up and impress

And impress

And turn

And grip

And hold

And turn

And swing

And fold

And swing

And walk

And back

And wave

And blink

And smile

Inhale

A smoke

And throw

And stamp

And shoot

Your hip

And

Be cool.

 

 

 

 

 

And bow.

 

 

 

Enkelt, ikke sant?

 

 

 

 

har mange sagt om seg selv opp gjennom historien. Jeg er ikke ensom. Langt derifra. Jeg har flust med nettverk, og alle er fulle av folk som hindrer meg i å være ensom. 

Blogg er et av dem (det burde nevnes at blogg.no ikke kan sammenlignes med noe annet nettverk i mitt liv, det bygger ikke opp under særlig mye av min eksistens, men det er en arti' hobbyjadda.). Men de siste dagene har jeg merket et lite og problematisk aspekt ved min blogging. Jeg er som kjent ( i alle fall for meg) ikke særlig radikal av meg. Norsk som jeg er synes jeg det blir feil å snakke om store forandringer, da jeg mener at samfunnet vårt og mitt liv som sådan ikke trenger de store omveltningene for å fungere bedre. Det skal små justeringer til her og der over tid for å få optimale forhold, og slik jeg ser det, kommer slike justeringer på løpende bånd. 

Men det finnes mange andre mennesker som er radikale og mange av dem blogger. Så hvorfor møter jeg ingen motstand når jeg skriver at det er teit å grusommeliggjøre kjøttindustrien? Hvorfor er det ingen som bestrider mine tanker om å reise i tid med stor bravur og ungdommelig engasjement? Hvorfor er det ingen som blir forbanna når jeg skriver hva meg mener om krangelen mellom Ida Wulff og nussetussehomsebloggerne Fag-Mag og Lars Tangen? Ingen! JO! Magnus svarte, og gjorde meg med den kommentaren oppmerksom på at han ikke skulle ha på seg at han skrev ustrukturert. For det hadde jeg kommet til å nevne da. At han skrev ustrukturert. Det var det han klarte å hente ut fra den store sammenhengen, liksom. 

Er det skrivingen min det er noe galt med? gjør de lange setningene mine at jeg begår et velformulert litterært selvmord? Jeg ber rett og slett om et råd:

HVA KAN JEG GJØRE FOR Å FÅ LITT SINTE KOMMENTARER OM JEG VIL?

HVILKE TEMAER VILLE VEKKE DEBATT?

(det er forutsatt at jeg ikke skal fremstå som en komplett idiot, ELLER som om jeg er mentalt 12 år gammel, ELLER skrive at jeg mener noe jeg ikke mener.)

Lesere har jeg nok av, det er ikke for statistikkens skyld jeg kommer med disse forespørslene, det er rett og slett fordi enigheten i kommentarene vitner om en stor gruppe fornuftige mennesker, og disse, eller DERE fornuftige mennesker burde være i stand til å hjelpe meg med å finne temaer som rører godt rundt i den stille suppa til sovende bjørner der ute. 

HJELP MEG!

I den siste tiden har innlegget på caffelatte.blogg.no, også kjent som Ida Wulffs blogg, skapt en del reaksjoner med sitt innlegg "de svake håndleddene dine skaper homofrykt". Jeg må jo medgi at jeg føyer meg i rekkene til de som synes at dette jammen var et skikkelig slag for skeive folk flest. For jenta har jo helt rett. I media de i aller høyeste grad synlige, de som svinger hoftene og knekker håndleddene og kaller seg selv "homo". For de som ikke har så mange homofile venner eller bekjente kan dette se ut som normen blant homofile, og som Ida Wulff gjør så inderlig klart: det er de ikke. De er det Ida Wulff kaller "wannabe-homofile". Ida Wulff snakker altså helt klart om de som står frem i media som representanter for "homser slik de bare er, og det får folk akseptere!", da verken det de er eller grunnene til at de er sånn ikke har noe med å være homofil i det hele tatt.

PLUTSELIG klikker det for dundrehomsene på topplista. Larstangen og Fag-Mag skriver hvert sitt innlegg, nei, skriver OG filmer sine reaksjoner på dette innlegget. De er særdeles opprørt over at deres venninne Ida kunne finne på å skrive noe sånt, og som vanlig holder heldigvis Lars seg litt mer saklig enn vår alles fortapte Magnus, som i blond parykk dedikerer en ringblomst til Ida og formulerer et ustrukturert og fattig motangrep som spyttes ut mellom de rosa sminkede leppene. Ja, der burde vi takke deg for å stille oss i et mye bedre lys enn de Ida Wulff snakker om, Magnus. 

Lars er som nevnt en del mer moden enn Magnus, men går i fella og begynner å belære Ida "hva homofile er". Så synd, for hans motargumentasjon kunne blitt bra. Hadde det ikke vært for at han tar det som et angrep på seg selv.

FOR DET ER JO DET SOM ER SÅ JÆVLIG IRONISK MED HELE DEN "KRANGELEN" DER!!!

Ida gjør det som sagt klokkeklart at homofile får være homofile og blablablabpolitiskkorrektblablablabla, men at hun synes det er synd med denne "skrullingen" i media og verden generelt. To homofile, store blogger tar det som et angrep på dem, og forsvarer seg med å si at de ikke er sånn! Da er vel ikke angrepet rettet mot dere, da er det det? Herre Jesus Kristus. 

Takk Ida, du store bidragsyter til normaliseringen av homofili. 

Og ELLERS TAKK til misforståtte, misforstående jentegutter som tror de er oppskriften på en skikkelig homo. 

Men det er en artig krangel og en enda festligere debatt. 

Ja, apropos tid. 

Da jeg spankulerte side om side med venn og kollega Karoline etter enda et titt på Elvebakkens fantastiske, vidunderlige ( i ordets rette forstand), spennende og intense forestilling History i kveld, kom jeg på det da vi passerte Nationaltheatret:

I kvantefysikken er det en bred aksept for idéen om at en gjenstand, da også et legeme, kan befinne seg både på ett sted OG på to eller flere steder SAMTIDIG. Altså kan det være riktig å si at jeg BARE sitter her og skriver akkurat nå og riktig å si at jeg er mange andre steder også akkurat nå. Hvordan? Jo, hvis man ser for seg at vi lever i parallelle univers, der de samme tingene foregår samtidig, blir ikke tanken like fremmed. En annen måte å snakke om det på er som Jo Nesbø forklarer gjennom figuren Raspa i "Doktor Proktors Tidsbadekar", der han skriver noe som dette: Alt som skjer skjer på én gang, det er bare mennesker som oppfatter ting så langsomt at vi tror de skjer i rekkefølge". Altså tar man vekk idéen om at TID=rekkefølgen ting skjer i og oppholdet mellom hendelsene.

Det gikk opp for meg en sammenheng jeg ikke hadde sett før - en kvantefysisk mulighet for å hente frem flere eksemplarer av seg selv. La oss si du reiser tilbake i tid. Du tar med deg selv inn i tidsmaskinen din, og vips, så er du to. Dere to drar tilbake om henter dere to rett før dere går inn i tidsmaskinen sammen for første gang, og vips så er dere fire. Så kan dere dra i tid én gang til, og hente dere fire rett før dere går inn i tidsmaskinen, og så er dere åtte, og så videre, og videre og videre. Etter hvert er du/dere flere hundre av én og samme person. 

Du befinner deg kun på ett sted, men det finnes flere av deg samtidig.

Dette ble litt vel NERD.

Her noe som ikke er fullt så NERD:

Anders og Finn

"Faen Anders, jeg angrer! Slipp meg ned! Du holder meg helt feil!!!

Det gjør jo dritvondt! Hva slags kiropraktor var det du ville bli egentlig?!?

Sett meg NED IGJEN SA JEG!"

Idag var en LANG dag.  (hopp over dette hvis du er mer interessert i tidsreiser enn hvordan min dag har vært. I tilfelle du lurer på hvorfor jeg valgte å ha to lange parenteser i ett avsnitt, informerer jeg deg herved: Denne parentesen er skrevet etter hele blogginnlegget. Det første du leser er altså det siste som er skrevet. Grunn nummer to: Gammel vane.) her følger et kort referat (just fordi jeg regner med at alle er dritspente på hvordan nettopp MIN dag har vært idag. Det er det som er poenget med å blogge, er det ikke? Å fortelle folk hva man har gjort siden sist? Man trenger jo ikke å nevne hva man tenker eller synes om det man har opplevd heller, bare alle vet HVA som skjedde!):

1. 06.30 stå opp og følge venninne Kine til Oslo S

2. 08.00 Reise til Tøyenbadet for å finne ut at de ikke åpner før kjipe 10.30 på mandager

3. 09.30 Hjemme igjen for å renskrive et manus.

4. 10.00 For trøtt til å renskrive mer. Sover litt da vet du. En real power nap.

5. 11.00 Tidspunkt for planleggingsmøte.

6. 12.00 Våkne til tanken på punkt 5.

7. 12.30 Oppmøte etter stress pga. punkt 6.

Resten av dagen gikk med til å lære barn å sjonglere og turne. Jeg er så gudforjammelige forkjølet akkurat nå at når de fyller hvert mulig minutt med unødvendige spørsmål og dumme opplysninger som "Mamma har en gardin i det stoffet denne er laget av" eller "en marihøne er rød. men litt svart og hvit også." blir jeg særdeles sliten og kjenner at tålmodigheten min kjemper en hard kamp i helvete.

I anledning en barneteaterproduksjon en venninne og jeg muligens skal gjøre i Tønsberg til sommeren, har jeg lest "Doktor Proktors Tidsbadekar" av Jo Nesbø. En veldig artig barnebok om to barn som reiser i tid. Jeg var spent på om logikken lot seg opprettholde gjennom de omtrent 300 sidene, og begynte å bli tilfreds ved side 240. Men SÅ kommer det vanskelige ved boka. Det tvilsomme. Kort fortalt:

De to barna får beskjed om å reise til en butikk for å kjøpe tidssåpe av den eneste forhandleren i verden av nettopp den såpen. Raspa, forhandleren, er Doktor Proktors tidligere assistent, og de utviklet hver sitt bidrag til det tidsreisedyktige tidsbadekaret. Altså såpen og badekaret. Barna reiser, Raspa følger etter hakk i hæl, og etter mye om og men ender det emd at Raspa tar Jeanne d'Arcs plass på bålet, og dør i 1431. Da barna kommer tilbake til Norge i nåtid, finner de ut at butikken aldri eksisterte allikevel. 

MEN FAEN DA!!!! var min reaksjon. For det er jo en elementær svikt i fortellingens troverdighet at da butikken til Raspa aldri eksisterte, kunne ikke disse barna reist i tid i det hele tatt den dagen! Heller ville aldri Raspa vært Viktor Proktors assistent, og de ville aldri utviklet oppfinnelsene! 

Spørsmålet blir: Hvordan kan det gå til at du reiste tilbake i tid og drepte deg selv på et tidspunkt før du reiste i tid?

Dette vil bli fulgt opp. Tidsreise er et av de vanskeligste temaene jeg elsker å diskutere.

Om ikke lenge burde bloggen min hete Reisebloggen.blogg.no. Jeg håper ikke mine rapporter på tvers av landegrensene er trøttende eller ensformige, i så fall får dere bare si ifra. En dag får jeg kanskje like mange drittkommentarer som selveste loggprinsen Lars. (Er det forresten med vilje at han heter vippetangen? Altså Lash-tangen? Det var i så fall stilig hvis det er med vilje, og hysterisk festlig hvis ikke.) Da kan jeg kalle meg populær da.

Akkurat nå befinner jeg meg på Stansted Airport. Det er Lørdagskveld, og nesten like stille som Gardermorgenen. Forbi ruller kofferter med rytmiske slag i flisefugen på gulvet, og folk har ligget og sovet i flere timer, selv om klokka bare er halv ti. Da jeg ikke rakk flyet tilbake til Norge for et par timer siden, fikk jeg en overraskelse da jeg med en siste dråpe håp prøvde å sjekke inn manuelt. På automaten jeg gikk bort til lå en bok.  Blank og ny, med prislappen fortsatt på. 

En bok om Darwin.

Händels "Messias" formelig runget i ørene mine. 

Nei. Händels "Messias" runget faktisk i ørene mine. Fra mine beste JVC's.

Jeg tok opp boken. Kjente de fortsatt løpe-svette fingrene mine få godt tak i den blanke pocket-innbindingen. Darwin er nok penere tegnet i svart-hvitt enn han var i virkeligheten, men allikevel står hans ansikt fortsatt som et tydelig bevis på hans egne teorier om vår arts opprinnelse. 

Med boken i hånda, gikk jeg strategisk tvers gjennom hallen, så alle kunne se meg, veivet litt slentrete med boka og prøvde å få øyekontakt med så mange som mulig i fall de måtte bryte ut "FAEN! det er der min bok din dritt!" Ja, jeg håpet de skulle gjøre det sånn. Eller hyggeligere, men i alle fall si ifra, men ingen lyd. Frode tenker: "Hvorfor la den ligge så en kjip britisk vaskehjelp som ikke interesserer seg legger den på et sted der den bortreiste turisten som kjøpte boka for å ha med på flyet, kan finne den, da turisten mest sannsynlig er bortreist?... og hvis han/henne har reist til London vil det ikke lenger lønne seg å reise tur/retur Stansted for å hente boka tilbake uansett. 

Så hvem fortjener boka bedre enn Frode, den alltid så interesserte, filosofiske turisten som nettopp har lest ut Doktor Proktors Tidsbadekar (ingen grunn til å unnskylde at jeg leser barnelitteratur, boka var dritkul, men FORKLARINGEN er at jeg leste den i jobbsammenheng. To be continued. ) og skal vente MANGE timer på neste fly? Han skal selvfølgelig ha den oppe fra bagen i tilfelle noen skulle oppdage den, men hvis ingen melder seg før flyet neste morgen, tar han den med seg til Norge. Ja, det gjør han altså. Jaha, fy fader, han bare gjør'e. 

Så med en stigende artslærdom skal jeg vente til klokken halv sju i morgen tidlig, så får vi se om det blir et blogginnlegg mot slutta av helgen!

Synes du jeg skulle latt boka ligge?

Jeg tar utfordringen fra Hundrings og deltar i livsplankonkurransen hans. 

*Kremt.

Jeg skal være realistisk.

For øyeblikket jobber jeg hardt for å komme inn på en teaterutdannelse, og da jeg vet at jeg har kommet inn i Paris, kan jeg jo begynne der. På LeCoq går jeg altså to år før jeg kommer inn på treårig skuespillerutdannelse i London. På min eksamen sitter en stor casting director og slenger meg inn i en strorproduksjon som hvis première gjør meg verdenskjent over natten. De neste ti-tolv årene spiller jeg i britiske og amerikanske storfilmer, og et par serier. Jeg vinner to Oscar, tre Golden Globe, én Emmy og én Mtv-award før jeg fyller 35. 

Da jeg spiller i min første krigsfilm blir jeg kjent med en nydelig og talentfull skuespillerinne som viser seg å være like rasjonell som bare gutter er, men feminin som bare kvinner er. Vi forelsker oss og kjøper et stort hus sør i California. Etter noen år har familien på to blitt til sju.

På dette tidspunktet tar jeg på meg større og mer krevende roller enn før, og blir nominert i øst og vest. Etter hvert som jeg blir eldre blir det viktigere og viktigere for meg at kunsten jeg er med på å skape skal virke inn på samfunnet, og jeg går inn som excutive i mer politisk orienterte filmer. Dette resulterer at familien og jeg til tider på leve under beskyttelse.

Jeg blir adlet av dronning Elizabeth for min innsats i kunsten. Nå heter jeg Sir Oliver Benjamin (eller et annet stage name.)

I denne perioden skriver jeg oppgaven til min professorgrad i skuespill og/eller scenekunst. Som professor går jeg inn i the Royal Shakespeate Company i London og revolusjonerer metodene de bruker. Jeg blir det klassiske teatrets svar på det modernes Lee Strasberg. I en alder av 50 flytter jeg sammen med min familie til den engelske landsbygda med feriehus i California og leilighet i New York. De eldste barna mine har toppkarakterer på Harvard og kun én av dem spiller teater. den ene datteren min gir ut cd, som jeg ikke liker men er veldig stolt av. 

Det blir mange år i London, og som 89-åring vinner jeg Academy Awards Ærespris for min innsats for filmen. Jeg blir en feiret og verdensanerkjent skuespiller som kun kan måles med Marilyn Monroe i sin berømmelse. Det har blitt flere statuetter, og jeg dyttes inn på toppen av lister over hvem som har vunnet flest Oscar gjennom tidene.  Dette skjer like etter min kones død, men da hun er så lynende intelligent, klarer hun å få meg til å forstå at det ikke gagner noen å tenke på det som en vond ting, og hjelper meg å gå videre. 

Jeg dør sprek som en fole i en alder av 100 år, og mine barn reiser et stort teater i New York i mitt minne, der en kjempestatue av meg er reist foran fasaden. Asken min mures inn i grunnmuren på teateret og min sjel hjemsøker teaterbygget for all fremtid. 

I går ble det dårlig med reisebrev, så jeg må skuffe de tusener av lesere som ikke fikk det de ønsket av meg igår. I veien for blogging i får kveld stod nemlig et heftig lite eventyr. I dette innlegget settes gårsdagens hendelser opp punktvis, for mine handlinger kan synes rotete hvis jeg ikke gjør det. Jeg har tatt bilder, men jeg har klumsete nok ikke med meg ledningen for kontakt mellom kamera og Mac, så jeg får oppdatere dette senere og vise dere en link hvis dere skulle være interessert. 

Så for nå, voilà:

1. Jeg står opp.

2. Jeg pakker sakene mine i den store Nike-bagen min (den er helt fantastisk. Rommer drøye 5000 liter og går som håndbagasje OVERALT.) og legger den igjen på hotellet fordi jeg skal tilbake til et teater tvers over gaten senere på kvelden.

3. Tar toget lengre sør på Manhattan. Går av ved Brooklyn Bridge, og oppdager at den er mye større enn jeg så for meg.

4. Tusler vekk fra vannet og finner meg selv omgitt av skilt høyt og lavt med kinesisk skrift. Jeg er i Chinatown. Og SOM jeg skal få vært DER! En enorm folkemengde bremser traskingen min, tvinger meg til å stoppe opp, og etter en innlært "ja, dette er spennende"-teknikk gjør at jeg spør en kvinne hva som skjer, svarer hun: "It's de new yeass pareid for di yeah of endetemant dodaosananeit". "En kinesisk parade er ikke noe man ser hver dag" blir argumenter for å bli stående. De utallige dragene og kampsporttrente, velkoreograferte småguttene med svart belte i Ettel-leran-net skuffer meg ikke. Heller ikke mengden papirfyrverkeri og vinkende, vakre, kinesiske, kostymerte kvinnene i bilene som ruller langsomt forbi. 

Da jeg prøver å gå videre i motsatt retning av paraden føler jeg ikke lenger at jeg er i NYC. Jeg er i Beijing, for jeg ser ikke annet enn kinesere på alle kanter. At kinesiske kvinner på 1.60 er sterkere enn man tror skal jeg få lære da de dytter meg gjennom folkemengden som hester i vårslepp. Det er kjing og kjong og ping og pong og et helvetes Kina-kaos på alle kanter, helt til alt plutselig stopper opp. Mengden har kilt seg fast mellom en bygning og paradegjerdene, og nå er vi, nær 200 menneskene samlet stuck i passasjen utenfor en butikk med blekksprut dinglende i vinduet, og det er akkurat da jeg oppdager de slimete sjødyrene at en amerikansk hobo strekker sin grå og lange hals opp fra den gule mengden og roper med en underliggende seriøsitet i den tøysete tonen " SOMEBODY MOOOVE! I NEED TO GET TO A LICKER STORE!!!!!" Og resten er (også) historie.

5. Jeg reiser til Frihetsgudinnen. Hun var jammen grønn!

7. Chicago. Filmen var bedre, men hey, som jeg koste meg.

8. Toget tar meg sent på kvelden til stedet der mitt studenterhostell skal være. Plutselig oppdager jeg at jeg er i Harlem, og at min hvite og bagasjetunge studenterkropp ikke har så mye å stille opp mot de mange ungdomsgjengene som henger på hvert hjørne. Det er mørkt, jeg er sliten og aldri så lite redd, og bestemmer meg for å bare finne et hotell så fort som mulig. I det fjerne lyser "HOTEL" men på nært hold ser jeg at neonlyset også sier "New Ebony Hotel". Jaja, ibenholt er svart som bare svart kan være, men skitt au. Nå har jeg kommet meg levende gjennom Harlem i mørket, da skal jeg vel klare å sjekke inn her óg. Så etter å gått i slow-motion etter et alkis-par som tydeligvis synes trappene på N.E.H. er tidenes fysiske utfordring, låser jeg meg endelig inn på rommet mitt og legger meg til å sove. Tanken på dette området i dagslys får meg til å sove fort, da følelsen av trygghet er som kjent svært søvndyssende.

Da var den over, den dagen jeg skulle få min sjanse på Juilliard. Det er ikke med så mye sorg at jeg meddeler at jeg ikke kom videre i opptaksprosessen på den fabuløse skolen. Det gikk veldig bra da jeg fremførte monologene mine, men det jeg gjorde var åpenbart ikke det de så etter. Jeg hadde det uansett veldig gøy, det finnes ingenting så spennende, rart og ... ja, gøy som auditions. Nå kjenner jeg tanker om at det ikke var meningen at jeg skulle gå der i år danse rundt i hodet mitt. Det gjenstår ennå én audition på årets liste: LAMDA.

Soundtrack: Samuel Barber: Adagio for Strings

Idag har vært en spesiell dag. 

Tidlig dro jeg til Juilliard sånn for å sjekke forholda. I andre etasje er auditionrundene på gang for fullt! Jeg skynder meg til skranken for å spørre hva som skjer, og jo, riktig det, jeg skulle vært der klokka ni om morgenen og hatt min audition. Jeg hadde tatt feil av dagen! Uten å vite om jeg skulle le eller gråte gikk jeg bare ned i lobbyen og satt litt der, apatisk som en klovn etter forestillingen da alt gikk galt. Så tuslet jeg hjem til hotellet, og Times Square var liksom ikke det samme. Alt hang som grå kulisser i min nå så triste "hverdag". Hvordan kunne jeg la sjansen til å gå på Juilliard bare glippe ut av hendene mine ved å surre med datoene!?!? Hadde det enda vært at jeg fucka det opp PÅ opptaksprøven, men NEIDA. Jeg fikk ikke engang prøvd meg! 

Dette er (nesten) bare KØDD. 

Jeg var på Juilliard, og der var auditionene igang for fullt! Det var spesielt å sitte sammen med dagens deltakere vel vitende om at jeg skulle gjennom det samme dagen etter. Utenfor rommet der juryen satt pratet jeg en stund med en masterstudent som fortalte meg at det som en gang var nazistrenge helvetesskolen Juilliard har gjennom de siste tre-fire årene blitt den gode skolen som får frem det beste i hver elev, og opptaksrundene har blitt mye grundigere. Ikke lenge etter ble callbacks-listen hengt opp, der 10 av de rundt hundre søkerne som hadde audtion idag ble offentliggjort som videregående. 90 unge, skuffede mennesker gikk fra synet av den med senket hode, mens de 10 ble sendt videre til et annet rom. 

Etter en stund med tilnærmet formålsløs gange i korridorene i andre etasje, forbi flertallige dansesaler der øvelser pågikk, en gang full av harpekasser (morsomt ord. Første, og sikkert siste gang jeg bruker det.) og en titt på de forskjellige klassenes timeplaner, ble jeg avbrutt i min titting på danserne av en liten, skrullete dame som spurte meg "Are you an actor?". "Yes, I am" svarte jeg, og med et lurt smil sa hun "hm. I had a feeling...". Så smilte hun lurt og luntet bortover gangen, etter å ha svart ja på mitt spørsmål om hun jobbet der. Det var et øyeblikk jeg velger å leve på litt.

I heisen ned til utgangen stod jeg sammen med de som ikke gikk videre og jeg kjente på den KLEINE atmosfæren som hang i leviteringsboksen, og jeg kunne ikke dy meg: "The Elevator of Disappointment!", sa jeg med min høye røst, vel vitende om at alle som var der trodde jeg var en av dem. Latteren jeg ble møtt med indikerte at de fleste hadde (heldigvis) innsett at livet går videre. Ble koselig rett og slett, i den heisen. 

Så nå vet jeg hva jeg går til i morgen! Masse venting, ville sommerfugler i magen og ett avgjørende øyeblikk, da jeg må lese på veggen (jeg skulle ønske de leste navnene høyt!!!) om mit navn står på listen eller ikke. Jeg kjenner spenningen sitre i alle organer allerede. Dette er SYKT.

Prosjekt: Én setning. *Fjuh, her we go!

På en dobbelseng dekket med et sengeteppe hvis design bringer tankene mine tilbake til kveldene da deilige saxofontoner svingte seg inn i ørene mine mens blikket fanget vignetten av De Syv Søstre, ligger nå min 1.89 meter lange kropp og hviler de som før var fett men nå er muskler, og idet jeg lar madrassen ta litt av byrden mine 80 kilo har vært for bena mine de siste 8 timene, og på min vei fra Olso til Amsterdam og videre til New York, der intet annet enn tilnærmet formålsløs vandring ventet mine poter små, danser fingrene mine lett over tastaturet på min ikke altfor gamle Macbook Pro og formulerer mitt første reisebrev på blogg.no, og jeg tar meg selv i å kjenne at byen jeg er i er større enn jeg ventet, med sine hundrevis av skyskrapere på rekke og rad nedover avenuene så langt jeg kan se, og de til enhver tid overtrafikkerte gatene der det som London ville fylt med sorte klassiske drosjer og toetasjes røde busser er erstattet med det store eplets karakteristiske og dermed fotogene gule taxier, som jeg lover bilder av så snart jeg har fått kjøpt meg den linsen jeg ønsker meg til kameraet mitt, noe jeg venter å få gjort i løpet av morgendagen, den samme dag da jeg skal finne frem til Juilliard School of Performing Arts, hvor jeg på lørdag har den litt sjebnesvangre auditionen jeg reiste hit for å ha i utgangspunktet.

Så i ekte Lars Saabye Christensen-ånd er en mangelinjet setning alt dere får. Fortsettelse følger.