- Bianca Emilia

Jeg har bestemt meg for å legge ned biancaemilia.blogg.no.

å istedet ha biancaemilia.com. For en stund siden kjøpte jeg domene og hosting, å nå er altså tiden her for at den skal være oppe å gå. Det føles rart, å forlate blogg.no-universet, men det føles veldig fint. Jeg trenger å komme meg bort fra de gamle blogginnleggene, det gamle designet, all reklamen, og topplistehysteriet. Nå har jeg min egen lille verden, føles det ut som, min egen lille kreative verden. Men den lille verden er ingenting uten deg. Så, jeg håper virkelig du vil følge med på reisen min videre. Jeg har kontaktet bloglovin å prøver å ordne slik at følgerne der blir flyttet over, så om du ikke vil følge meg vet du hva slags knapp du må gå å trykke på, å om du vil begynne å følge meg så kan det være lurt å ordne seg bloglovin om du ikke allerede har det, for nå dukker ikke innleggene mine opp i noen vennefeed lenger. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker (på ordentlig, og i cyberverden) via denne blogg.no bloggen, å den har hjulpet meg igjennom mang en ting, jeg tror den har hjulpet andre, og den har latt meg få utløp for alt det kreative som gror i meg. Den nye bloggen vil ha samme oppgave i livet, pluss noen flere. Så, ja. Jeg vet ikke hva som skjer med denne gamle, men mest sannsynlig blir jeg å lagre innlegg og kommentarer som betyr mye for meg, for så å slette den. Men nå snakker vi om flere års blogging, så det skjer nok ikke med det første.

Den nye bloggen trer ikke i kraft før 1.januar, men jeg vil jo dele den med deg...dere først, du, dere har jo tross alt følgt meg i mange måndeder, ja kanskje år (juliebettina, smishy, jegerkompismedenape, osv feks, knis), å dere har betydd mer enn hva dere kanskje tror. Så, her er den: http://biancaemilia.com

Jeg håper vi skrives der inne.

[Bianca Emilia]
http://biancaemilia.com 

Så til noe ganske stort, skummelt, litt uventet men egentlig ganske fint; Ganske snart er jeg ferdig her inne. Noen kommentarer må først bli besvart, og noen innlegg slettet mens andre lagres. Jeg begynner ikke på nytt, jeg bare...fortsetter et annet sted. Om det blir til det bedre vet jeg ikke, men jeg trives der allerede, selv om det enn så lenge bare er et css og widgetskaos som må fikses. Mer om det når det er helt klart, jeg jobber nemlig ennå med å få alle tingene på plass, men deles med deg, deg, deg og deg skal det helt klart. Åh, jeg kjenner jeg gleder meg. Det har skjedd så mye, og jeg er full av inspirasjon, å jeg kjenner at det kribler i fingrene etter å få skrevet alt å trykke på publiser-knappen. Jeg håper du vil lese og se på bilder der inne, når tiden er inne, vi trenger jo ikke å skilles nå. 

Mhhhm, snart.

[Bianca Emilia]

Jeg savner deg.
Ansiktet ditt i måneskinn.
Du. Deg. Du. 
Varmen din. Kyssene dine. Den nakene kroppen din i rennende vann. 
Jeg savner det hele.

[Bianca Emilia]
og innerst inne tror jeg du savner meg også.

for det er nemlig en av disse kalde dagene. hvor ikke bare frosten preger miljøet, men mennesket og. jeg tenker på varmere strøk, jeg tenker varme tanker, men det eneste som klarer å varme meg er tanken om deg. 

før det hele knuses igjen.

[Bianca Emilia]
ikke lov meg noe, jeg tror deg ikke før jeg kan kjenne varmen din i det du klemmer meg, og pusten din når du står nært, så nært å legger en knyttet hånd på det ene brystet mitt, å en åpen på det andre. 
The xx - Our Song 

Har du slått deg selv av?
Er lampen som lyser Bianca slått av?
Sover du?
Eller kanskje du gråter? 

Jeg kan ikke røre ved deg alt jeg vil er å smake deg jeg vil så veldig gjerne føle deg i nærheten av meg, inni meg, ved meg og sammen slå av verden med deg, la oss to være de eneste, det eneste lyset og sammen kan vi vandre i en våkentilstand som minner om en drøm og motsatt, å jeg skal tørke tårene dine, du kan tørke mine og vi kan bruke de som bordsalt om vi en gang skulle bli sulten på mer enn bare luft og kjærlighet, noe jeg vet at vi aldri ville bli men sånn for sikkerhetsskyld.

du er her.
men du har visket meg ut.
jeg roper høyt høyere enn høyest, men du har muret deg inn med en mur som er høy, høyere enn høyest. jeg er så nær så nær så nær, men når fingertuppene mine strekker seg ut for å røre ved deg, være inni deg møter jeg bare en hard kald vegg, og mine egne øyne som er fylt med tårer.

[Bianca Emilia] 
når gikk vi fra vi har noe til vi hadde noe?
[ insert a love song here that will make you cry ]
 

det er det som bringer fram de to t'ene. 
tankene
tårene

fanget, fri, fanget
fff

når skal jeg få kjenne på friheten igjen?

[Bianca Emilia] 

Her er det første selvportrettet jeg har tatt med mitt Canon Av-1. Det er ikke kreativt, det er ikke spesielt, det er ikke fantastisk, det er bare..meg. I favorittjakka med favorittkameraet i hånden, med håret i den frisyren jeg liker best å ha, med et av smykkene jeg har som jeg liker best, tatt under en tid i livet mitt som var fantastisk og mere til. 

[Bianca Emilia]
The Sounds - Painted By Numbers

Ingenting kan være kun godt ja selv solen har sin skygge, men en balanse må da eksistere?

Jeg mister litt, jeg mister mye, jeg mister alt. Kroppen min er som en sil med altfor store hull å alt bare renner ut i utslagsvasken mens jeg sitter igjen som en kaffekopp full av grut.

Nå er det på tide å søke om hjelp. Men hvem skal hjelpe, hvordan skal det hjelpe? Hvor mange må jeg fortelle ting til hvor mange ganger skal det snakkes om? Det er snakket ut i hodet mitt tusen gang, å det er tanker jeg ikke vil dele. Jeg vil ikke ha medlidenhetens blikk festet på meg som en bør jeg må bære. Jegvil ikke at de skal vite. Jeg trenger ikke klapp på skulderen og ord som " det blir bedre." 

Hvordan klarte jeg å miste så mange baller samtidig under ett eneste sjongleringstriks? Smilet ble byttet ut på to sekunder, å hendene mine var plutselig tomme. Applausen stilnet. De falt, så dypt, så hardt, så fort at jeg ikke hadde en sjanse til å innhente meg. Så fort at jeg egentlig ikke fikk med meg hva som skjedde. Plutselig lå de strødd utover gulvet utenfor rekkevidde, å jeg skammet meg så dypt for å tro at jeg hadde makt over de igjen at jeg bare ville synke langt ned i gulvet. 

[Bianca Emilia]
Hva er neste steg?
Er dette...begynnelsen? 

Kaffen er kald. Hullet er uendelig. Ballene er borte. Solen er en skygge. Og orden ble igjen til kaos.
 

Skrev jeg til henne. En dag senere, når jeg lå ute på verandaen min å så på skyene danse samtidig som tankene mine danset innså jeg at når jeg rådet henne, så rådet jeg også meg selv. 

[Bianca Emilia]

Tungt i hjertet tungt i sinnet.

Med tårer i øynene og klump i halsen møter jeg hverdagslige ting.

Føler for å springe bort springe langt vekk legge meg i det sorte hullet mitt å la det omfavne meg, i takt med at det mørke hullet inni meg trekker mer og mer inn i seg.

[Bianca Emilia]
Jeg får ikke puste. 
 

[Bianca Emilia]
James Blake - The Wilhelm Scream 

Ark, Notabene, Libris, Nille og flere til ble ransaket i jevnlig i en periode på tre uker. Det var ikke før jeg tok turen til oslo, nærmere bestemt oslo city, og spurte en dame bak en kasse 'hei, har dere almanakker?'. 'nei..dessverre..det har vi ikke. Men...men du kan lage din egen! Jeg gjorde det, bare google personlig almanakk eller noe slikt så kommer det opp. Ganske billig er det, å du kan tilogmed legge inn bursdager!', vi lo litt alle sammen av ivrigheten hun viste, men jeg gjorde sånn som hun sa og vips, nå sitter jeg her med den fineste almanakken jeg kunne hatt.  

Herligheten har blitt nevnt her på bloggen før, men dens ansikt har vært ukjent for dere... til nå. Jeg er så glad i den at hjertet mitt banker litt fortere hver gang jeg ser det, holder det og ikke minst; fotograferer med det. Det er så uperfekt at det blir perfekt og så perfekt at det blir uperfekt og jeg bare har lyst til å glemme alt som heter hverdag, gjøremål og slikt å bare rane en bank, reise jorden rundt, å fotografere med dette her til jeg dør. Mine best brukte 75 kr noensinne.

Ting som gjør ting som du elsker bedre; termokopper. Jeg ble kaffeavhengig i en alder av seksten år, og det er en avhengighet som bare blir værre og værre, og jeg er sikker på at jeg kommer til å gjøre det sånn at kroppen min snart har mer behov for kaffe enn vann, men tilbake til poenget; termokopper. De holder herligheten varm så lenge at jeg blir glad. For selv om jeg ofte drikker kald..lunken kaffe så foretrekker jeg den varm. Pluss at de ser fine ut, og det er mye enklere å ta med seg en termokopp på bussen, enn et krus.

Plutselig fikk jeg så mye på hjertet at det ikke holdt å twitre, instagramme, blogge, fotografere, skrive i dagboken og snakke med hobbypsykologer at jeg..jeg måtte gå til innkjøp av en tegneblokk.
Den bamsen som var på forsiden var dog ikke inspirerende nok, så jeg måtte lage min egen. Tegneblokken har nå blitt et alternativ for lesing på kveldene. For når jeg leser forsvinner jeg, mens når jeg...tegnermalerskriver i denne så tar jeg et oppgjør, noe som er bra. 

[Bianca Emilia]
Röyksopp - Poor Leno 

Bort fra... alt? Bort fra... alle?
Nei.
Egentlig vil jeg bort fra meg selv.
Jeg vil at dette skallet..denne hamen, dette skinnet, denne masken skal skrelles av meg, slik at jeg kan få være den jeg er sånn at jeg kan være fri, sånn at jeg endelig kan puste i fra lunger som er større enn de mennesker har og endelig få trekt pusten helt. Jeg vil løsrives fra denne kroppen, denne tingen som folk peker på å kaller for meg.
Den er ikke det.
Den er en bolig. Som ble tildelt meg. Sånn som kommunen tildeler boliger til de som trenger det. Sånne boliger som aldri blir et ordentlig hjem.
En bolig med råte, mugg, dårlig isolasjon, tung luft, dårlig grunnmur og maling som flasser, pluss et elektrisk system som kan sprenge i luften om 5...4...3...2...

1.

[Bianca Emilia]
Wishbone 

Lukkes. Igjen. Jeg må lukkes igjen. Samle sammen bitene til skallet mitt og pusle til krampa tar meg.
Bygge en solid mur som kan tåle det de gjør, det jeg gjør, den jeg er og det livet er.
Jeg må ta hjertet å legge det i en boks som er i boks som i en bok er som er i en boks, i en boks, i en boks som jeg da gjemmer på et gjemmested sin gjemmeplass, til jeg er sikker, sikrere enn sikrest, og jeg må sette meg i et mørkt hjørne å forsone meg med meg selv, tankene mine, og det faktum at jeg er en, jeg er alene, og at det, det er helt greit det.  For?

De vet for mye.
De sårer for mye.
De leker for mye.
De dreper meg nå.

De er verdt det.
Jeg er ikke verdt de.
Men det er ikke verdt det, men det at det er verdt det hjelper meg ikke nå. Det har gått for langt.
 

[Bianca Emilia]
 AWOLNATION - Sail

[Bianca Emilia]

Helt til.

Hun.

Hun var av den eldre, eller bør jeg si voksne sorten. Hun hadde blondt hår, lys hud, smilerynker, fine smykker og gode øyne. Hun var den første som ikke hadde lagt usynelighetskappe over meg, å hun kom bortover med en bekymret mine i ansiktet. Hun spurte, hun sa kloke ord, hun klappet meg på skulderen og hun sa « jeg krysser fingrene for deg». I en relativt lang stund satt hun der mens vi begge hadde blikk klistret på oss, å når hun så at flommen ble til en liten elv begynte hun å bevege seg tilbake til sitt. Hun avsluttet med et smil, og gode øyne som så på meg som om jeg betydde noe.

Jeg satt igjen litt sjokkskadet.
For dette var første gang på de fire årene jeg har besøkt byen at jeg opplevde, eller så slik hjertevarme.
Jeg trodde ikke Oslo hadde det i seg, men jeg skal ærlig innrømme at jeg tok feil.

[Bianca Emilia]
vi mennesker er blitt redde for andres sorger, og vi liker ikke se deres smerte, og ennå mindre å innvolvere oss i den. men vi tenker ikke på at et lite klapp på skulderen fra nettopp oss, en venn, en fremmed eller en bekjent kan utgjøre en forskjell. for det kan det. en stor en. Jeg pustet dypt inn og ut tre ganger før jeg reiste meg opp, og med rødsprengte øyne møtte jeg meg selv, å alle mine sorger, men jeg gråt ikke mer. Og nå i ettertid tenker jeg at hun, hun må virkelig ha krysset fingrene for meg. Og hvem vet, kanskje hun ennå gjør det?

Passion Pit - Sleepyhead

[Bianca Emilia]

Play.

Jeg lot meg selv leve igjen.
Tidspunktet var at jeg lå i sengen for en lengre hvil.
Å jeg pustet dypt inn før det hele startet.

Det hadde ingen rolig intro.
Det ble spilt av fra der jeg stoppet det, å det slo mot meg som en vegg av alt.
Jeg husker at jeg måtte trekke pusten dypt på nytt igjen, lukke øynene, å stenge verden ute.

Der var du.
Der var vi.
I minne etter minne kom følelse etter følelse.
Men det var ikke vondt. Det var ikke trist. Det var ikke fælt, sånn som jeg hadde trodd det skulle være.
Det var fint.
Jeg gjennopplevde de så sterkt som man kan gjennoppleve minner.
Å det var så fint at jeg ikke trykket på pause, stopp eller noe, selv om uendeligheten selv fløt forbi.
Jeg sovnet til det, med en god følelse i meg og med noe jeg tror var et smil.
Det siste jeg husker før søvnen la seg over meg er et vann, en benk, et tidspunkt som var langt forbi leggetid og ansiktet ditt i måneskinn.
men det, det er en annen historie.

[Bianca Emilia]