Del 1 start;

Æ får ikje sove.
Å ikje vil æ legge mæ heller.
Når æ våkne vil æ ikje stå opp.
Æ vil bare sove men når æ e våken gjør æ alt for å være opptatt.
Egentlig vil æ bare drømme.
Men det e så synd at alle drømman e blitt te mareritt.

Jeg får ikke sove.
Jeg vil ikke legge meg.
Jeg vil ikke stå opp.

men.hva.vil.du.kjære.bianca?
Jeg er lei av at du alltid klager over det ene og det andre.
Kan du ikke bare fortelle meg hva du vil?
Så skal jeg prøve å la det skje.

En eneste.
Den eneste.
Jeg er den eneste.
Som står i veien for meg selv.
En eneste person.
Den eneste som kan.
Bianca Emilia er den eneste som står i veien for Bianca Emilia.

Del 1 slutt.

Del 2 start:

Det var det perfekte øyeblikk. 

Så mange følelser satt i sving på en eneste gang at sjelene våre ikke danset, de ristet. Det var det perfekte, men samtidig gale øyeblikk. Svakt i minnet er det ikke, det er ikke det som gjør at jeg ikke kan beskrive det, nei, det er det fakum at det var et ubeskrivelig øyeblikk. Av typen jeg aldri har opplevd før. Jeg, meg, du, deg, vi blottla oss, vi senket alle barrierer, og alle usagte ord fikk lyd. Jeg har skrevet om det før, dette med å se sjelen, men jeg tror faktisk jeg opplevet det, sterkere, mer ekte og mer intenst denne gangen enn noen andre ganger. Det var vakkert. Og selv om det ikke forandrer noe er jeg glad for at det fant sted.

Det viser hvor dypt vi faktisk går.

Del 2 slutt.

Del 3 start:

Så uendelig vakker du er.
Der du står.
I mine tapte drømmer.
En åker jeg fortsatt sår.

Så uendelig vakker du er når du er deg.
Usensurert.
Naken.
Usensurert.
Med tårer som triller ned.
Jeg skulle ønske du ville la meg tørke tårene dine.
Eller i det minste røre ved deg når du har det vondt.
Aldri vil du være svak i mine øyne, selv om du gråt et helt hav.
Aldri har jeg kjent en slik smerte som jeg kjente når jeg så de for første gang.
Jeg håper ikke det var den siste.
 

Der du står skinner du.
Som en uendelig flamme brenner du.
Ikke bare i det jeg drømmer, men i det jeg opplever.
Jeg ser deg så klart.
Jeg føler deg så nært.
Jeg kan kjenne teksturen til det barberte hodet ditt med hår på bare noen mm mot fingertuppene mine om jeg lukker øynene.

I mine tapte drømmer lever du.
Mer enn noen gang.
Jeg kniper øynene ekstra hardt sammen.
Som om det vil ta meg og deg inn i drømmen, helt på ordentlig.

En åker jeg fortsatt sår er den jeg ikke burde så.
Jeg sår den som dveler.
Ikke den som skaper nytt. 
Kan det komme blomster der ugress rår? 
Og når er tapt tapt?  

Del 3 slutt.

[Bianca Emilia]

Det var det hun var. Men nå? En feil i idyllen.

Mole. Føflekk. I hvert fall for de som ser den, og det er det som er svaret hennes om noen drister seg til å spørre. Dens sanne identitet er en godt bevart hemmelighet, og det med all grunn;

Sannheten er ikke pen.

En gang var ryggen hennes bar. Fra hårfestet i nakken til rumpen, med gylden hud, myk hud, som et tomt lerret klart til disposisjon. Så skjedde det at noen berørte det med en finger som satt et brennende merke, et evig spor som viste seg å vare for evig. Og denne noen var ikke bare en. De var flere. Å kalle de urene sjeler bosatt i en kropp vil være en overdrivelse, men ikke langt i fra. Ondskap, å om de mente det eller ei er uvesentlig.

For...
I takt med slagene, ordene, svikene, og bloddråpene som rant/sprutet/dryppet vokste denne føflekken. Den ble fôret, den fik næring. Som et befruktet egg vokste den og utviklet seg. Den gikk fra å være så vidt synlig brun liten flekk til å bli på størrelse med en knyttet neve. Der, på det en gang så plettfrie. Der, hvor de brennende merkene, de brennende sporene skulle slåss for å tjene mark hvor deres blomster, men i dette tilfellet giftige ugress kunne gro.

En kunne jo spørre seg om den var et resultat av det hun hadde opplevd i livet, og svaret ville nok vært ja. Alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne være litt bedre utrustet til å møte det neste i livet. Der, alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne velge rett. Akk, hadde det bare vært sannheten. Hadde det bare vært så enkelt. Hadde det bare vært så fint.

Føflekken ble den kalt for andre, men den hadde et annet nav i hodet hennes, et hun viste passet mye bedre, det sanne navnet dens og det som avslørte dens egentlige identitet.

Demonen.

I takt med det hun opplevde, i takt med erfaringer, i takt med livet vokste den seg større og sterkere. Som en baby som får næring. Som et blomsterfrø som får jord, vann og lys. Den trakk til seg hvert eneste slag, alle de negativt ladede ordene hun fikk spyttet mot seg, hvert eneste svik, hvert eneste svik og hver eneste bloddråpe som falt fra henne selv og som hun så falle fra andre. Når hun ville gjøre noe som kunne gi henne glede eller ro kjempet den i mot, hver gang hun feilet med noe hun ville flirte den rått, hver gang noen snudde ryggen til henne smilte den, hver gang noe gjorde henne trist følte den varme og hver gang hun så seg i speilet å tenkte på hva som var fint fikk den snudd henne til det motsatte, slik at hun tenkte på alt som var galt, noe som resulterte i at demonen følte en intens glede.

Den elsket elendigheten hennes. Sorgene. Den bevarte begge, og begjærte de. Og laget et merke som ikke bare lå på sjelen hennes, men på kroppen og. Føflekken. A mole. Hadde den bare tatt vare på disse tingene som klare bilder hun fikk se nå og da hadde det hele vært overkommelig, men den hadde en rolle til.

Den pumpet det ut. I stie strømmer pumpet den ut. I hver eneste blodåre i kroppen hennes. Jo mer næring den fikk jo større ble den, og etter hvert la den seg inn i følelseslivet. Så begynte den å ta kontroll over sinnet hennes. Sterkere og sterkere for hver eneste dag, for hvert eneste sekund.

For andre var den en føflekk. Som hadde vært i konstant vekst helt til nå. Den stoppet når den var på størrelse med en knyttneve. Problemet var bare at på innsiden hadde den slettes ikke stoppet.

Den var like stor som hennes lem og sinn til sammen. Hun delte kropp med den. Hvem som egentlig eide kroppen hadde begynt å bli uklart for henne. Og hvem hun en gang hadde vært før alt det vonde var et minne hun ikke kunne hente fram lenger. Demonen, den hadde sin egen bevissthet, men som da også var knyttet fast til henne. Alt den følte fikk den, men det hun fikk tilbake hos den var bare det negative. Det lille hun hadde igjen i seg selv kjempet med all sin kraft konstant, men alt så forgjeves. Fargene var borte. Latter var bare en lyd. Øynene sin farge var falmende, og øyenlokkene konstant tunge. Smilehullene så en ikke lenger. Lysten til noe som helst var borte, hun var nummen. Et mørkt hull som spiste alt. Ja for hver dag som gikk druknet hun, mer og mer i sin egen elendighet. Hver gang hun prøvde å komme seg opp av sinn personlige mørke falt hun lenger ned, og hver gang hun hadde en dag som nesten var bra ble de neste to, åtte, tolv dagene ille.

Hun hadde mistet seg selv. Forsvunnet inn i et uendelig mørke. 
Ansiktet var dog som et plettfritt lerret, malt av Demonen slik at mistanke ikke ville vekkes. 
Zombie.
Alt fordi hun hadde satt slusene sine åpne, blitt godtroende, vært naiv når fornuft trengtes og latt seg selv bli berørt av de urene sjelene gang på gang.

Bak det plettfrie ansiktslerret er det et ødelagt sinn.
Se. under. Overflaten. Er. Du. Snill. Ok?
[Bianca Emilia]

Tusen tårer.
Tusen smil.
Tusen gleder.
Tusen sorger.
Tusen stille rop.
Tusen hyl.
Tusen følelser.
Og tusen til.

Tada, jeg feirer innlegg nummer 1000 (woah) med å skrive nøyaktig tusen ord.

på et.

vanskelig sted.

for tiden.

[Bianca Emilia]
unnskyld. 

Hun var tilbake der igjen. På det stedet hun ikke ville være for alt i verden, men som hun samtidig fant trøst i. Der hvor alt det vonde vokste seg stort, større, sterkest, mens hun ble mindre.
Usynlig. Gjemt. Og muligens glemt.
Hun så seg rundt, men alt var grått.
Hun så seg rundt, men alt var uklart.
Hun så seg rundt i hodet sitt, men ingenting var tydelig, ingenting av verdi var å hente.

Så hun lå bare i sengen.
I en, to, tre dager. +++
Ikke noe fysisk sykdom. Selv om det så sånn ut for andre.
Blank og fraværende i øynene. Blek i ansiktet. Slapp i kroppen. Dårlig matlyst.
Nei, det var noe helt annet.
Noe værre.

Hun var tilbake der igjen.
På det vonde stedet. Men samtidig det så gode.
Hun hadde ikke gått dit frivillig selv om hun ville og ikke ville være der.
Men nå var hun der...igjen.
Der hun forsvant fra samfunnet, og ble glemt.
Hvor hun kunne være seg selv, med alle sine feil.
Og der hun var, der var hun aldri alene.
Den lusket rundt i årene. Infiltrerte tankene. Spiste opp gledene.
Og vokste seg stor, større, sterkest.
[Bianca Emilia]

[Bianca Emilia]
litt.hverdagsliv.alá.biancaemilia.
Lana Del Rey - Video Games
Timbuktu - Turn Up The Life
Torgny - Dying Hipster (feat. Maria Due)

2-1

men det ryktes ny kamp snart.

Og utifra oddsene ville jeg satset på [Bianca Emilia] om jeg var deg.

[Bianca Emilia]
tusen takk på den fine responsen i det forrige innlegget, det varmer mer enn du aner.

På bildet over ser du meg. Usensurert. Ikke et eneste gram sminke, nei ikke engang på øyenbrynene som jeg vanligvis har. Ikke har jeg noe i håret heller, eller på huden. Usensurert. Det er rart å ta slike naturlige bilder av seg selv, uten noe kreativt og eksperimentelt ved seg, for så å poste de her på bloggen, men det føles veldig rett, og på en mystisk måte viktig. Det er dette du får se om du møter meg i det virkelige liv, det er dette som er ansiktet jeg bærer hver dag og det er det ansiktet der som er meg, uansett hvor mange feil det måtte ha. Det er ikke det peneste, og mest spesielle ansiktet som eksisterer - men etter mye om og men har jeg klart å innse, og leve med at det er det ansiktet jeg har, og på sin måte er det pent. Det går sakte, men dag for dag blir jeg litt mer forsont med både det, håret og kroppen min. Den naturlige meg. Meg. Jeg håper at du har det likens, at du har forsont deg med ditt ansikt, din kropp og i steden for å se feil så ser du særpreg, så ser du skjønnhet, så ser du deg.

[Bianca Emilia]

Jeg har en hel del grenser som må krysses, sprenges, fjernes.
Nye vinklinger som må ses, knipses, skrives.
Det er fint.
Men så faller jeg ned.
muligheter som jeg har sagt ja til blir jeg usikker på om jeg kan klare.
Og det at det rett og slett forventes endel ting av meg skaper angst.
"nei..nei jeg klarer det ikke."
men så tar jeg meg i det å tenker setning nummer en igjen.
Den jeg tror,håper,vet det er sannhet i, om jeg bare går inn for det.

[Bianca Emilia]
Alt dette er fint. Det er det jeg vil. Det er alle steg på min lange, krunglete og vanskelige vei.
men.men.men.men.men.
Alt sammen skaper tanker. Tanker som blir til kaos. Og så, helt plutslig, SHHHHHHHHHH.
Jeg reagerer med å bli helt tom i hodet.

Når en trodde at man hadde kuttet trådene.
men egentlig henger en dobbelt så godt fast.

Smilet var på plass. Lysten til å stå opp om morgenen.
nå? Skiftet ut.
Tårene er på plass. Lysten til å stå opp om morgenen eksisterer ikke.

Som jeg hater når jeg gir andre mennesker makt over min lykke.
Når jeg lar meg selv være så blind og dum.
Forteller følelser og hemmeligheter.
Så godtroende.
Og i et lite sekund tro at jeg, jeg faktisk betyr noe.

Men.
jeg.
gjør.
egentlig.
ikke.
det.

For hadde jeg gjort det ville en ikke gådd så fort videre.
Tatt med seg ordnene sine og brukt dem igjen.
Tatt med seg " <3 " sine og plassert de på en annen sin vegg.
Slippet taket så lett og gått videre.
 

 "du fortjener bedre" ble visket.
Fortjener hva?
Bedre hva?
HVA I SVARTE HELVETE SKAL DET BETY?
"du fortjener det beste"
Hva?
Hva er det?
hvorfor skal jeg innbilles at jeg gjør det, når det er så tydelig hvem som gikk tapende ut av situasjonen?

Redd.
Skuffet.
Sint.
Og lei.

Hater meg selv og andre for at jeg lar meg selv og andre gjøre det jeg selv og andre gjør med meg. 
gang på gang på gang på gang på gang på gang på gang på gang PÅ VÆR JÆVLA GANG. 

[Bianca Emilia]
Jeg hater dette bruk og kast samfunnet.
Det som ikke kjemper for noe som kan være bra, og som leker med alt og alle sine følelser.
Hvor a.l.l.e spiller et spill for galleriet.
Jeg hater alle de falske løftene og ordene som hopper så lett fra den ene til den andre. Og jeg hater meg selv så inderlig som lar meg falle for spillet. 
Og alt bare går OPP og ned. Og NED og opp. ned.
hvor er balansen?
men som dere alle blir å kommentere eller tenke;
sånn.er.livet. 

Franz Ferdinand - This Fire

Som alltid var det tilfeldigheter som rådet, og i dette tilfellet satte tilfeldighetene kjepper i hjulene, som da gjorde at ting ble som de ble. De kom aldri lengere enn til blikk som brant i huden selv om de ble utvekslet fra andre siden av rommet, berøringer som for utenforstående så vennskapelige ut, men som for de var alt annet enn nettopp det; vennskapelige. Berøringene var så mye mer. De var så mye mer. Og mest av alt; de ville så mye mer.

Det var som om de begge viste at det de gjorde var galt, og derfor av den ene grunnen vokste sulten i et umenneskelig tempo. Ja, de kunne begge ramse opp flere grunner til at det hele var galt, men det endret ikke det faktumet at de ville ha hverandre. Og kanskje det var nettopp derfor de ville ha hverandre? Fantasiene ble aldri snakket høyt om eller nevnt for den andre, men båndet dem i mellom gjorde at blikkene ikke kunne feiltolkes. Tett. Nakne. Med både sjel og kropp blottet. Smake på hver eneste saft og berøre hver eneste centimeter.

Men, hindringer dukket opp og ønskene de hadde ble lagt på hyllen, fortrengt, forkastet og slikt, for om fantasiene ble satt til live nå ville det også være det ultimate sviket mot en tredje person. De innfant seg det. Og den av de som hadde knyttet seg til denne tredje personen virket fornøyd med det. Om det var en måte å rømme fra båndet kan en spekulere i, men om det var det så fungerte.det.ikke.

Og da, når de begge hadde hatt en lengere pause fra de vennskapelige frasene som var ment på både den ene og den andre måten, ja når det endelig så ut til at de hadde klart å fortrenge begjæret etter hverandre så satte de plutselig øynene i hverandre på nytt. Det føltes som om det var for første gang, og de ble dratt tilbake til start. Klikk. Og sulten som alltid hadde ligget på lur var som bensin sitt møte med en flamme. Person nummer tre lå på lur i bakhodene deres begge, men gjemt bak så mange fantasier at den enkelt kunne glemmes.

Det var den av de som var knyttet sammen av kjærlighetens bånd som tok initiativet, hvor da;"Hei" -et var uskyldig, og "Hvordan går det" og svaret som ble gitt like så, men blikkene til de begge brant som aldri før, og var alt annet enn uskyldige. En sult kan nemlig ikke forsvinne før den mettes. Og mye som ikke skal kjøpes når en går sulten på butikken blir kjøpt. 

En dans så tett at de to skikkelsene så ut som et.

Bevegelser så presise og samkjørte til rytmen at de så ut som ett.

En øyenkontakt så sterk at de kunne se hverandres blottede sjeler.

Et kyss så intenst at en skulle tro at disse leppene hadde ventet en hel ungdomsalder på hverandre.

Og en ulovlighet så grov at de bare måtte fortsette.

[Bianca Emilia]

For ja; Jeg eier ikke et fancy kamera. Med masse fancy utstyr til.
Ikke har jeg noe lysutstyr heller. Og bakgrunnene jeg bruker er
veggene på rommet mitt + en svart gardin jeg henger opp nå og da.

Jeg merker selv at det er ganske kjedelig slikt, med alle disse begrensningene, for det blir endel likt da, siden plassen er så begrenset osv og det faktum at utstyret jeg bruker henger litt etter i tiden, men jeg gjør så absolutt det beste ut av situasjonen og klager ikke egentlig, - kun kreativiteten setter grenser.  

Men nå, nå går det mot lysere tider her i Tromsø, og en spennende pakke er på vei i posten, pluss at det skjer spennende ting for tiden, som da utvider horisonten min, som setter kreativiteten på prøve og som sprenger de grenser jeg har. Ah, jeg tror jeg går mot gode tider.
[Bianca Emilia]

Når du fortrenger dine følelser i det våkne liv dukker de opp igjen i dine drømmer.

[Bianca Emilia]
Så, jeg finner ikke ro noen plass lenger jeg.

Ingen vekket noen særlig interesse, ja det var ingen som hadde et stort ja stemplet på verken tå eller topp, men hun fortsatte sitt uendelige spenningssøk selv om resultatet så langt var nedslående. Hun fortsatte helt...helt til hun oppdaget at hun ble iakttatt. Av en jente flere meter unna, med mørke øyne og med en munn som så fantastisk myk ut, selv på denne avstanden. Hun hadde en vest på seg, og mørk sminke som sto i stil med vesten, og med de myke leppene farget. Hun skilte seg ut men ble samtidig gjemt i mengden av lårkorte kjoler og hud over alt. "En diamant i en kullgruve", ble tenkt av spenningssøkeren.

Det var som om de begge frøs til is i det de satte blikket i hverandre. Og hun som nettopp var så selvsikker der hun så fra tå til topp på mengden måtte slå ned blikket, etterfulgt av å vippe hele hodet ned. Det bruste i kroppen, og pulsen var det en kan kalle ujevn. Hun kunne føle at hun fikk sin egen metode brukt mot seg selv.

I det som føltes som en årrekke var verden de to nå hadde skapt mellom seg med øyekontakten de nettopp hadde stille, som om ingen pustet, ingen blunket, ingen levde, men så kom forandringen, sakte men sikkert snikende. En ny duft kom inn i bildet, og etterfulgt av en plutselig berøring. En tommel og pekefinger ble plassert på haken, og det var ikke hennes egne fingrer.

Den ujevne pulsen stoppet samtidig som hun utstøtte et lite gisp. Hun kunne kjenne varmen til den andre, ukjente kroppen selv om de ennå hadde en liten avstand mellom seg. Fingrene ble på sin plass, mykt, men bestemt, og likeså hodet som var bikket ned, og øynene som var slått ned. Varmen kom så nærmere, så nær at de var kropp mot kropp. Hun kjente hårstrå som kilte i ansiktet og mot hals, etterfulgt av et par lepper som presset seg ømt mot den bare nakken hennes, en berøring som utløste skjelvinger og gåsehud,som fikk hele kroppen til å spenne seg samtidig som den ble myk som smør. Tommelen begynte så å vippe hodet hennes opp, samtidig som ansiktet med de myke leppene trakk seg litt tilbake. Med småskjelvinger i hele kroppen, og en kriblende følelse som gikk fra underlivet og ut i hele seg begynte hun med det hun kunne så godt, og hadde gjort så mange ganger før;  tå til topp.

«Hvem er du?» presset hun fram med de skjelvende leppene, mens øynene beveget seg oppover kroppen til den ukjente. Leggene...knærne...lår...underliv...hofter..mage...midje..bryst...krageben..hals... Hun kunne nesten kjenne at personen smilte lurt, en tanke som ble bekreftet når tommelen hadde vippet hodet hennes såpass opp at hun så ansiktet. Men, det var ikke før øynene deres møttes at svaret kom: «Jeg er din største drøm, ditt verste mareritt og din villeste fantasi.» 

[Bianca Emilia]

Måtte du for alltid huske at det jeg ga deg bare var en smakebit,
og derfor alltid lure på hva mer jeg kunne gitt deg.

Jeg er ikke den som alltid blir å være her.
Som alltid blir å vente.
Den som tåler og godtar alt.  
Og som ofrer verden for deg selv om du ikke er klar for å gjøre det samme for meg.

Jeg er noe du kan miste.
Får jeg følelsen av at du tror noe annet har du ødelagt for deg selv,
da er du avslørt, leken er slutt og facsinasjonen over for min del. 

[Bianca Emilia]
For jeg, jeg fortjener bedre.

Ted re mos mo gej rah ne krøm rots pmulk inni gem mos  rereslup, og rednes tøts va etremsetrejh tu i eleh neppork rovh trevh etsene tøts regnirb marf reråt i nekorkneyø.

Nesleløf va ta negni råtsrof re ås drah. Nesleløf va ta negni ryrb ges ås gnut. Go nesleløf va ta negni res røjg ta gej liv ekirks tleh lit enegnul retkivs, neppork respalok go nelejs rilb irf. Rof ted re kils dem ttim nesev, nim lejs ta gej regnert neon. Ted re te mutkaf mos re ttil gilnip, nem mos gej ekki re dder rof å emmørnni.

Vles ted tsem egidnetsvles teksennem i nedrev, mos sevirt i ttis tege paksles regnert neon ne gnag i tdnalb.

[Bianca Emilia]

Mhm. Du leste riktig. En film. Min film. / Vår film. Den aller aller aller første.
Med et resultat som ikke er direkte dårlig, men flere mil fra bra. Men hva annet kan en forvente? Når to som ikke kan kalle seg for så mye som amatører engang går igang med å lage en film. 

Den ble vist på TIFF.
Tromsø Internasjonale Film Festival.
Noe som var skummelt. Og veldig bra.

Hele prosessen har gitt mersmak. Så, følg med. En dag kommer det en film hvor det står; 
"En film av [Bianca Emilia] "

Spennende. For dette har vist seg å åpne veldig mange dører.
[Bianca Emilia] 
C og C / Camilla og Charlotte 

Torgny - The Only Game

Torgny - I CAME HERE

[Bianca Emilia]

       Det er vanskelige tider å forholde seg til.

               Det er veldig smertefult å holde øynene åpne.

Om
natten
er det
veldig vanskelig
å
leve
med
tankene/meg selv/uten deg.

Jeg lovet meg selv å ikke!!!! bli for knyttet.

men,
men,
menn, 
ting blir aldri slik som en tenker, vil, tror

T B A S M T V T

Tusen Blasse Abstrakte Stemmer Mitt Tamme Vesen Tenker

TUSEN BLASSE ABSTRAKTE STEMMER MITT TAMME VESEN TENKER.

Deg Deg Deg Hun Hun Hun
Ged Ged Ged Nuh Nuh Nuh
SSo. Oss. 

Savner det. deg. du. vi.

[Bianca Emilia]