Absolutt hver eneste lille muskel gjør vondt, til og med en liten muskel i venstre tommeltott gjør vondt.

Hvorfor?

Jo, det skal jeg si deg; i går konkurrerte jeg for første gang på nesten fire år. Jeg konkurrerte etter å ha trent lite og ustrukturert det siste året. Jeg konkurrerte uten å ha gjort andre forberedelser til konkurransen enn noen sett i benken, ettpar velt på dekket og tre sett markløft ... Jeg konkurrerte med feber, hoste og tett bryst.

Og vet du?

Det var så gøy!

Lørdag morgen kjørte vi med fullastet bil og henger til Norges Varemesse på Lillestrøm hvor Fitnessmessen ble arrangert for tredje gang.

Vel framme på Lillestrøm rigget gutta til konkurranse, mens Vilja og jeg tok oss en tur rundt på messa for å kikke. Helt ærlig var det lite å se på inne på selve Fitnessmessen, men Spa and Beauty-delen bød på et mye større utvalg av stands, stands til og med jeg fant interessante. 

Uansett; jeg var ikke der for stands, klær eller sminke ... jeg skulle løfte skrot!

Da klokka ble to og konkurransen skulle starte sto seks spente jenter og ventet på å få dra i gang konkurransen. Første øvelse var biltrekk, og biltrekk er gøy! Den utvalgte bilen var Team Tufte og G4S sin Hiace kombivarebil, ca 2000 kg, og strekket vi skulle dra var 25 meter. Vi brukte kun sele, ikke noe håndtau.

Jeg gikk ut som nummer to, og hadde ingen optimal start. Det var et eller annet som kjentes underlig ut i selen, og det gjorde at jeg tapte 2-3 sekunder der. Da jeg endelig kom i gang var det rett og slett barneskirenn ... og jeg vant øvelsen.

Faktisk lå jeg bare tre sekund bak den dårligste i herreklassen. Ganske kult, faktisk ... han var nemlig deltager i NSM i fjor ... ;-)

Neste øvelse var farmers walk.50 kg per lodd, maks distanse.

Det er en slik elsk/hat-øvelse for min del. Jeg er sterk i grepet, jeg er rimelig seig og utholdende, men jeg hater virkelig smerten den øvelsen fører med seg. Det gjør vondt i hendene, i håndledda, i underarmer, traps, bein ... 

Jeg som normalt har en ganske høy smerteterskel er ei pyse når det kommer til disse smertene.

Uansett; siden jeg vant biltrekkinga var det jeg som skulle ut sist. Det er absolutt en fordel, siden man da har oversikt over hvor langt de andre deltagerne har gått. Solbjørg, som var den jenta som så langt hadde gått lengst, gikk 77 meter, så da var regnestykket enkelt; gå minst 78 meter.

... og jeg gikk ...

84 meter! Og vet du hva? Jeg satte loddene kontrollert fra meg ... jeg ga meg, fordi jeg ikke trengte å gå lenger. Jeg tror jeg skulle klart å slå min egen rekord på distanse på denne vekta ... den rekorden er forresten 90 meter.

Som alltid var det en syk følelse å avslutte farmers walk. Jeg opplever alltid en følelse av å lette når jeg slipper loddene. Det er helt vanvittig ... og ganske fascinerende.

Mellom øvelsene var det tildels lange pauser, og i en av pausene ble jeg intervjuet av en av mine arvtagere i Treningsforum Magasinet, Marika.Litt underlig å bli intervjuet til min gamle arbeidsplass, men ...

Jeg må innrømme at jeg er litt spent på om det jeg sa faktisk kommer på trykk ... ;-)

Neste øvelse var benkpress. Maks reps på 45 kg.

Jeg er ikke veldig glad i benkpress, men siden det var lovet øvelser alle kunne relatere seg til og delta i, så var benk et logisk valg.

Råskinnene Jorun og Solbjørg slo til med henholdsvis 34 og 35 reps, mens benkpingla Kikki endte opp med fattige 15 reps.

Jadda.

Det verste er at jeg ikke kan skylde på andre enn meg selv. Jeg presterte å legge meg helt skjevt på benken og altfor langt opp, så for hver rep slo jeg venstresiden av stangen inn i sikringen. Totalt frustrerende. Uten den tabben tror jeg at jeg skulle klart å komme meg opp på rundt 20 reps, og kanskje klart å stjele til meg enda et poeng.

Men ... shit happens. Man kan ikke være helt i alle øvelser.

Siste øvelse var dekkvelt.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er noen racer på dekk. Jeg liker å velte dekk, jeg får det greit til, men ... jeg er så treg. Grei teknikk, grei flyt ... men sååååå treg.

Det ble seks flipp og en tredjeplass i denne øvelsen. 

Dette var en showliftkonkurranse, noe som vil si at det var premiering i hver øvelse og ingen samlet vinner. Jeg vant som nevnt to øvelser ...

Så da var årets første - og kanskje siste - konkurranse over, og jeg sitter som sagt her med tidenes vondeste kropp. Forkjølelsen jeg klarte å holde i sjakk før konkurransen slo til for fullt mellom farmers walk og benkpress, og i dag har den gitt meg feber og vonde ledd, i tillegg til hoste, sår hals og sårt bryst. 

Og i morgen ... da starter jeg på et nytt prosjekt, men det blogger jeg om i morgen - om jeg husker det.

En ny opplevelse og mange gode minner ...

Vippetang ... løsvipper ... kajal ... foundation ... hårspray ...

Sorry ... you can breath later.

Alt dette og mere til får du se på FEM i uke 15.

Dagens lille kjærlighetserklæring går til mannen min.

Vakre, gode, sterke mannen min. Trygge, gode mannen min som holder ut med alle mine "ups and downs". Morsomme, teite, fjasete mannen min som får meg til å le.

Glupe, tenkende, intelligente bokormen min som jeg kan diskutere alt med.

Kjærlige, ømme, nære, kosete mannen min som får hjertet mitt til å boble over av lykke, som får meg til å huske på hvor inderlig heldig jeg er.

Vakre, gode, sterke, trygge, gode, morsomme, teite, fjasete, glupe, tenkende, intelligente, kjærlige, ømme, nære kosete Egil min.

Jeg elsker deg!

Vi satte oss ned med hver vår kaffekopp og skravlet litt før vi skummet gjennom dagens nyheter.

Mens vi satt der, oppslukt i hver vår avis, dukket det plutselig opp en hyggelig dame. Hun spurte pent om hun kunne få sette seg ned i den ledige sofaen på den andre siden av bordet, og vi ønsket henne selvfølgelig hjertelig velkommen. Kafeen var smekkfull, og nye mennesker er alltid hyggelig å treffe. Ingen av oss reflekterte nevneverdig over at hun snakket engelsk - det er det tross alt mange som gjør.

Vi snakket om løst og fast, hun spurte om Tønsberg og vi svarte så godt vi kunne. Tross alt er vi ikke så godt kjent i Tønsberg enda.

- by the way, I'm Trinny, sa hun ...

Å pokker! Trinny Woodall faktisk ...  Selve dronningen av makeover-programmer! Pulsen økte med omtrent 200 slag, jeg kjente stressrødmen i tinningen og jeg kjente at hendene ble fuktige.

Jaja ...det var ikke annet å gjøre enn å hilse pent tilbake.

- I'm Kikki. Nice to meet you.

Plutselig så skjedde det bare; tv-kameraer, lys, hårete mikrofoner - og midt oppi det hele var lille jeg. Totalt overrumplet, men likevel ganske fattet. Trinny spurte og grov om trening, hverdag, fest, barn og arbeid, og jeg svarte så godt jeg kunne på haltende skole-engelsk.

Hun må ha vært fornøyd, for hun spurte meg om jeg kunne ha lyst til å komme til Oslo for en drømmedag sammen med henne og Susannah.

Og så ... så var det bare slik ... jeg skal bli ny med Trinny og Susannah!

Bli ny ... på tv ... i vår ...

Det er jaggu ikke verst!

Den jeg savner mest er sønnen min, Robert. Han fant den store kjærligheten der oppe på Mørekysten og valgte å bli der da vi flytta sørover. Det stikker ofte til av savn i mammahjertet mitt når jeg tenker på ham. Det er rart med det, vet dere; selv om han er voksen så er han mammas lille gutt. Slik vil det nok alltid være ... 

Julaften formiddag kom han på besøk, og herregud, så godt det gjorde mammahjertet å ha begge ungene mine hos meg!

Jeg kan heller ikke legge skjul på at jeg har savnet været man kan oppleve på Mørekysten. Jeg har savnet at vinden hyler rundt hushjørnene, jeg har savnet knakingen i huset når ei skikkelig vindkule tar tak, jeg har savnet gammelsjøen dagen etter et uvær ... jeg har savnet - av alle underlige ting - vind.

Det var før Dagmar ...

Dagmar var ei kraftfull dame som fikk oss alle til å kikke med skepsis i øyene mot vinduer som bulet i de verste kastene. Hun fikk Egil og svigerfar til å hente inn stabler av plank, sånn i tilfelle et vindu skulle gå. Hun tok strømmen, hun rev opp trær med rota, hun slang båter på land og ødela mer enn enn noen egentlig hadde trodd hun ville gjøre. Hun var skremmende vakker ... og jeg kan love at jeg per nå er kurert for kraftig vind.

Fjerde juledag kjørte vi tilbake til Vestfold og Strongman Road. Det var godt å komme hjem til roen her hjemme, godt å senke skuldre, sove i egen seng ... bare være oss tre i ro og mak.

Et flott 2011 er over, et spennede 2012 ligger foran oss. Jeg har tatt fatt på et av mine nyttårsforsetter - et forsett som innebærer mye trening og skjerpet kosthold. Disse månedene med lite eller ingen trening, og mye "kos" har ført til at jeg har lagt på meg relativt mye, og da spesielt over magen. Dette skal jeg gjøre noe med.

Det første delmålet mitt ligger allerede fire uker fram i tid ... da skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før. Så er neste delmål å møte sommeren i en form jeg trives med. Jeg skal ikke stresse og kave, jeg skal ta dette i et tempo vi kan leve med alle tre.

Og nei ... jeg kommer ikke til å stille på en scene i en liten bikini. ;)

.. til alle dere som fikk meg til å le i 2011, og til alle dere som fikk meg sint ... til alle dere som fikk meg til å riste oppgitt på hodet, og til alle dere som fikk meg til å bli myk av glede. Til alle dere som har bakket meg opp i mine valg og avgjørelser, til alle dere som har vært der ... til alle dere som har fått en ekstra plass i hjertet mitt i år ...

Vi gleder oss!

GOD JUL!

Min vakre fem år gamle datter kikket opp på meg med sine fantastiske grågrønne øyne før hun - så teatralsk som bare hun kan - slo hånda ut og pekte på snøen som hadde kommet i løpet av natta. - tusen takk, mamma, for at dere lagde denne snøen til meg!

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe glad i snø, men da mitt lille mirakel så gledesstrålende priste vinteren på denne måten måtte jeg gå i meg selv og innrømme at, joda, når snøen ligger slik som nå; ren og hvit, så synes til og med jeg at det er vakkert.

Jeg klarte å kjenne på forventningene til å ut og leke i snøen da jeg hørte henne snakke om den kjempestore snøhulen hun skal bygge i hagen vår. Hun la ut om skiløypa hun og pappaen hennes skal lage på plene, hun snakket om snølykter og snømenn, om å lage engler i snøen ... alt snakket hun om mens hun gledestrålende kikket på snøen som lå så ny og vakker der.

Og jeg ... jeg kjente på hvor vanvittig høyt jeg elsker dette vakre lille mirakelet vårt! Hvor inderlig glad jeg er for at hun snudde opp ned på livet vårt den maidagen for snart seks år siden. Og jeg kjente på hvor inderlig jeg gleder meg til å kle av henne snøvåt dress, pakke henne inn i et teppe og servere henne varm kakao når hun har vært ute og gjort alt dette hun gleder seg til å gjøre

Så dro vi i barnehagen, og jeg dro hjem for å gjøre unna mine oppgaver for dagen. Vel hjemme la jeg på en ny vedkubbe i ovnen og gikk ut for å hente inn mer ved. Et gammelt hus er ofte et kaldt hus, og vårt er intet unntak. Jeg plukket med meg et fange med ved, og ble stående der på utsiden av vedskjulet og kikke på huset vårt. Koselige, lune, gode lille hjemmet vårt.

Nynnende gikk jeg inn, la enda en kubbe i ovnen og tente ettpar stearinlys. Jeg satte på tevannet, la i en cd med julesanger sunget av Elvis i spiller'n og begynte på dagen min. Alt gikk som en lek ... helt til jeg skulle skifte vann til fiskene ... og knuste bollen deres.

Vel ... nød lærer naken kvinne å spinne, og fiskenes nye hjem ble et Norgesglass. Ganske dekorativt, om ikke nevneverdig bra for fiskene i det lange løp.

Mens jeg sto der og ryddet kjøkkenet var det noe som kakket på vinduet ...meiseboller, kokosnøtter og fuglemater var fulle av små - og litt større - fugler som spiste ivrig, og under dem satt katta og studerte dem sultent. Katten ble jaget, fuglene fikk en ekstra godbit ...

... og jeg ... jeg tok med meg tekoppen min og krøllet meg sammen i godstolen mens jeg kjente på hvor inderlig lykkelig jeg er.

I ettermiddag skal jeg ut og leke i snøen sammen med Verdens Vakreste Vilja!

Besatt - når kroppen din er alt som teller.  Når kroppen din er alt som teller ...

Jeg synes dette er en skummel setning. Det er en setning som beskriver forholdet altfor mange mennesker har til kroppen sin. Mange er tildels sykelig besatt av kroppen sin. Sykelig besatt av å spise korrekt, trene korrekt, sove nok, drikke nok, ta nok og riktige kosttilskudd. For mange er hverdagen slik at man aldri blir bra nok, uansett ...  Man blir besatt i jakten på det perfekte.

Men hva er egentlig det perfekte? Og hvem har bestemt hva som er perfekt?

Er det media som bestemmer det? Er det du? Er det venninna di? Er det mor di? Er det noen designere i Paris? I London? Er det en kroppsbygger på Golds Gym i Venice? Er det en size zero-modell? Hvem er det som bestemmer hva som er perfekt?

Er det virkelig slik at kropp er alt som teller?

Seriøst. Er det virkelig slik?

Jeg kjenner mennesker dette er virkeligheten for. Jeg kjenner mennesker som virkelig er besatt. Mennesker som ikke er i stand til å snakke om annet enn kropp, trening, mat, kosttilskudd, sunnhet ...Jeg kjenner mennesker som rett og slett ikke har et liv utenom denne jakten på den perfekte kroppen.

Jeg har vært der selv ... vært i denne jakten på den perfekte kroppen. Jeg har kjent på gleden ved å oppdage at jeg ved hjelp av riktig kost og riktig trening var i stand til forme kroppen slik jeg ville. Jeg har kjent på galskapen det er å ha et altoppslukende fokus på kropp ... og jeg har kjent på hvor kort veien kan være fra et normalt forhold til mat til en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke vært på vei mot noen spiseforstyrrelse, men jeg har kjent hvor lett det kan være å tippe over om bare fokuset er stort nok.

Denne besatte jakten på den perfekte kroppen har gjort noe med mitt syn på egen kropp. Noe skjedde med speilet mitt, tror jeg, for når jeg ser meg i det nå ser jeg ei tykk jente. Inne i hodet mitt vet jeg at jeg ikke er tykk, men speilet mitt sier noe helt annet.

I etterkant ser jeg galskapen min. Jeg ser hvordan jeg må ha fremstått for mennesker i min nærhet som ikke var like opphengt i trening og kost som det jeg var. Jeg ser galskapen i å gledesstrålende legge ut bilder av blodårer som dukker opp fordi fettprosenten blir lavere ... jeg ser galskapen i å stadig vekk fortelle på Facebook at jeg skulle trene, at jeg hadde trent, at jeg skulle spise kylling og ris, at jeg hadde spist kylling og ris ... Jeg, som normalt er et relativt oppegående menneske, må på "normale" mennesker ha fremstått som ekstremt korttenkt og navlebeskuende.

Jeg vet hva jeg synes er flott, men er det perfekt? Det tviler jeg på ...

Det som slår meg i det hele er hvor lite sunt dette ekstreme fokuset er ... hvor lite sunt det er å være besatt ... hvor lite sunt det er at kropp er alt som betyr noe. Misforstå meg rett; fokus på trening og kost er bra, men å kun fokusere på disse tingen er ikke sunt for sjelen. Og er det ikke sunt for sjelen så er det ikke bra for kroppen heller.

Man må være i balanse mentalt og fysisk for å fungere optimalt. Tren bra, spis bra, kos deg med et glass rødvin, spis snop men hold deg til en dag i uka. Gå turer, løft skrot, velt dekk ... trekk en bil om det er det du føler for. Stå på ski, løp langt, spill håndball ... dans .. elsk. Le når du ønsker, gråt når du trenger det. Elsk og la deg elskes. Nyt de små tingene som gjør hver eneste dag til et mirakel. Et mirakel det er så viktig å ta vare på.

Obsessed - when life is all that matters!

Se det ... det ser mye bedre ut!

Og der har jeg sittet ... og sittet ... og sittet. Jo mer jeg har sittet jo nærmere har jeg kjent galskapen krype. Jeg er bare ikke skapt for å sitte slik. Jeg er skapt for aktivitet. Jeg er skapt for bevegelse. Jeg er ikke skapt for å sitte slik ... helt stille. Jeg er for pokker bygd for fart!

Kanskje ikke slik fart som dette, men ... det finnes ikke tvil i min sjel om at vi mennesker ikke er lagd for å være i ro!

Mens jeg har sittet der har jeg kjent på vondter. Jeg har hatt vondt i ryggen, jeg har hatt vondt i beinet. Jeg har hatt vondt i det andre beinet, jeg har hatt vondt i operasjonssårene, jeg har hatt vondt i vilja mi. Kort sagt; jeg har hatt vondt! Og det er ganske underlig dette med vondt. Når man har en kronisk smerte godtar man den. Man sier til seg selv at det ikke hjelper å klage, men derimot vil alt bli så mye bedre både for en selv og for dem rundt en om man bare lar være å syte og klage over hvor vondt man faktisk har det.Man narrer kanskje omgivelsene til å tro at man faktisk ikke har vondt, selv om man har det så vondt at man holder på å gå fra vettet.

Når det er en midlertidig smerte, derimot ... da syter man! Oi, som man syter! Man syter og klager til alle som gidder - eller kanskje ikke gidder - å høre på en. Man forteller i deltaj hvor vondt man har det. Hvor hemmet man er fordi man har det vondt. Hvor inderlig vondt det blir i andre vondter fordi man har vondt. Man syter så mye at man risikerer vennskap bare fordi man i en begrenset periode faktisk har litt vondt.

Vi mennesker er jaggu snodige!

Denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle høre på legens råd om å holde meg i ro, så jeg har sittet der  i sofaen, med beinet opp på denne stabelen med puter. Jeg har sovet med beinet like høyt opp, på en minst like høy stabel av puter, jeg har hatt på meg støttestrømpe, ikke skiftet kompresser de tre første dagene ... jeg har virkelig fulgt doctors order. Jeg har prøvd å ikke syte for mye, noe jeg kan love har vært vrient. Jeg har virkelig prøvd å være en god pasient! Seriøst virkelig prøvd ... helt alvorlig!

Men ... i går sprakk jeg. Da satt jeg her og kjente på at om jeg bare fortsatte å sitte her så ville jeg rett og slett tørne galen. Så jeg gjorde unna litt husarbeid som støvsuging og klesvask, jeg sminket meg, iførte meg litt penere daffeklær og kjørte til barnehagen for å hente Lillebøll. Derfra dro vi innom apoteket og Rema1000 for å gjøre unna litt nødvendig handling ... og da vi kom hjem kollapset jeg på sofaen.

Jeg hadde vondt i absolutt hele meg. Jeg hadde så vondt at jeg var kvalm ... Så der satt jeg igjen, med beinet opp på prinsessestabelen og kikket ut på desemberværet mens jeg forbannet min egen dumhet.

Pokkers dumme kvinnfolk som ikke kan lytte til kroppen sin! Pokkers sta, dumme kvinnfolk som alltid skal gjøre ting på sin måte. Makan til kjerring!

Jada ... skjellsordene haglet over meg selv der jeg satt og tygde smertestillende ...

Så kom kvelden, Lillebøll ble lagt, kjæresten min kom hjem fra jobb og jeg skulle omsider få lov til å dusje. Tre dager uten dusj merkes kanskje like godt som smerter. Man føler seg ikke akkurat fresh og attraktiv, og da er det - naturlig nok - enda lettere å synes synd på seg selv.Jeg mener; ikke bare har man vondt, man er møkkete også. Hvor elendig går det egentlig an å ha det?

Jeg bare spør ...

Jeg kjente i går kveld kveld at en dusj hjalp på humøret. Enda mer hjalp det på humøret å få skiftet på disse seks sårene jeg har på beinet mitt ... og kanskje enda mer hjalp sofakos med kjæresten en heller dårlig torsdagskveld.

Jeg følte meg nesten lystig da jeg hinket opp trappa for å legge meg.

En ny morgen opprant og jeg lå der i senga mi ... lenge. Jeg lå der og kjente etter. Kunne det stemme? Var det virkelig sant?

Jeg hadde nesten ikke vondt lenger! 

Jeg følte meg glad. Lykkelig. Sprudlende morgenfrisk, faktisk.

Jeg hinket utfor trappen og tok i mot en ny vakker dag med et stort smil.

Jeg må trene! NÅ! Tungt! Masse! Jeg må trene før jeg blir gal!

I morgen er det fire uker siden jeg ble operert, og helt ærlig; jeg holder på å bli tullete av å ikke få lov til å trene slik jeg vil trene. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært innom gymmet i løpet av disse fire ukene, men nå ... nå er det nok. Jeg MÅ trene NÅ!

Og jeg skal trene i ettermiddag. Og jeg skal trene på torsdag, og forhåpentligvis på både fredag og søndag også ... men så, på mandag,  sitter jeg her igjen, da ... 

Mandag skal jeg nemlig operere venstrebeinet, så da blir det fire nye uker uten slik trening jeg vil. Men neste fireukersperiode skal jeg gjøre et forsøk på å komme meg på gymmet i hvert fall noen ganger, selv om jeg kjenner med hele meg at det bare vil irritere meg å pusletrene.

Jeg vil trene tungt! Masse! Effektivt!

Jeg vil bygge muskler igjen! Ikke veldig mye, men nok til at jeg synes det er pent. Jeg vil bli fit igjen. Fit, heit og sterk. Jeg vil bli sterk!

Men ... det er ikke før neste år jeg kan trene slik jeg vil igjen. Frem til da må jeg ta hensyn til nyopererte bein, slik at årene ikke skades av økt blodtilførsel. Jeg har nye fire uker med forbud mot beintrening ... ingen tredemølle, ingen knebøy, ingen bulgarske utfall, ingen tunge beinpress ... bare pusletrening på overkropp, og et skjerpet kosthold,

Og mens jeg sitter her og syter over mangel på trening og påfølgende galskap så får jeg drømme om fordums mageform. Klarer jeg å nå denne mageformen til sommeren, tro?

Forresten ... det er med en viss undring jeg observerer at enkelte websider og publikasjoner har hatt en klar nedgang i språk og rettskriving den siste tiden. Underlig hva man tillater å bli publisert ....

 Og når jeg først er i gang; jeg ønsker meg en slik som dette til jul.

Smilet mitt gikk rundt der jeg sto ved kjøkkenvinduet og pratet i telefonen. I den andre enden var redaktøren i Aktiv Trening, som noen minutter før hadde gjort en grå mandags formiddag til en strålende vakker solskinnsmandag.

Jeg må jo bare innrømme at den telefonen der, i tillegg til en sms jeg fikk sent i går kveld, har gjort at jeg sitter her nå og er litt høy på meg selv. Det er godt å vite at jeg lykkes, det er godt å høre at redaktører ønsker meg og det er godt å vite at mennesker ønsker å bli intervjuet av meg. Det er godt å vite at min uskolerte språk er godt nok.

Vi hadde besøk av mamma i helga, og på lørdagskvelden satt vi og diskuterte hva vi skulle blitt om vi kunne gått 20-30 år tilbake i tid. Da jeg sa at jeg nok ville gått for det som var drømmen min for 30 år siden, nemlig å utdanne meg til journalist, protesterte Kjæresten min, og mamma var enig i protesten hans. Begge to mener at om jeg hadde utdannet meg til journalist den gangen så hadde jeg sannsynligvis ødelagt det som er kjernen i språket mitt nå. Og kanskje de har rett? Kanskje jeg ikke hadde brukt de ordene jeg velger å bruke nå? Kanskje jeg hadde blitt for proff? Kanskje lidenskapen min for ord hadde vært borte nå?Kanskje ord hadde blitt en vane ... noe kjedelig?

Jeg håper virkelig at jeg alltid vil føle gleden over ord. Jeg håper jeg alltid vil ha favorittord, ord som gjør meg glad å lese - eller å si. Ord som får meg til å bli fjollete lykkelig! 

I dagene som fremover nå kommer jeg til å skrive mange ord. Mange av ordene vil få deg som kommer til å lese disse ordene til å gråte. Andre ord vil få deg til å le. Forhåpentligvis vil ordene satt sammen til den helheten de er ment å være i få deg til å tenke at du er heldig som har det så godt som du har det.

I en annen setting skal jeg skrive ord om musikk ... om musikk, livet og trening.  Spennende ord om et spennende menneske ... et menneske som får meg til å lukke øyene for å bare lytte til den lidenskapen han formidler via sitt instrument.

Om jeg klarer å formidle hans lidenskap med mine ord vil jeg være lykkelig!

Vi skulle treffe ei vakker lita jente med en stor og sår historie ... vi skulle treffe henne på Ølbergstranden for å ta bilder før jeg skulle krølle meg opp i sofaen og prate med henne dagen etter.

Da vi kom til Ølbergstranda var det i ferd med å bli mørkt, så vi måtte fram med lys og votter. Det er nemlig slik fatt med Jæren at strendene ikke er varme og myke på senhøsten. De er kalde, forblåste og fantastisk flotte! Mens vi sto der kom det tøffende inn fiskebåter, det luktet flo sjø,  vinden var frisk og kvelden var vakker. Det gjorde godt for en sjel som innimellom savner lukten av hav og følelsen av vær rundt ørene!

Bildene ble vellykket, og vi dro videre til vårt mål for natta etter å ha avtalt tid for en prat med jenta og mor dagen etter.

Kvelden ble god. Vin i glasset, levende lys på bordet og gode mennesker rundt enn var ikke å forakte på en ikke helt vanlig mandagskveld. Møtet med jenta hadde satt sine spor i oss alle tre, så tankene og praten vår flakket stadig vekk til henne og hennes familie.

Tirsdagen opprant med fantasisk senhøstvær. Tåken og frosten lå som et teppe over Jærlandskapet, og fotograf Jon kjempet store kamper med seg selv for å ikke stoppe hver tiende meter for å ta bilder da han kjørte meg til mitt møte med jenta og mammaen hennes.

Jeg ble godt tatt i mot hos jenta og mor. Vi krøllet oss opp i sofaen med kaffe og pledd, og praten gikk. Jenta fortalte meg sin historie, mor fylte inn med sine ord og mange ganger måtte jeg svelge både tårer og klump i halsen i løpet av timene vi snakket.

Så gikk turen tilbake til Vestfold. Jeg kjente på at jeg hadde mange tanker og inntrykk å bearbeide, så jeg var nok rolig innimellom. Jeg satt fortsatt og svelget tårer, og jeg gledet meg til å komme hjem og klemme på Egil og Vilja.

Kvelden ble god, søvnen var fylt av drømmer ... og jeg våknet til ei lita jente som krøp opp i senga mi og ga meg den største klemmen jeg har fått på lenge.



I går fikk jeg se bildene Jon tok på mandagskvelden, og nå begynner jeg å skrive på den vakre lille jenta sin historie. Jeg vet prosessen kommer til å bli tøff og jeg vet resultatet blir bra.

Og hvor du får lese det får du vite når den tid kommer ...

Det er med stor glede jeg kan invitere til den første "strongwoman-konkurransen" i Norge på flere år.

Battle of Bitches er en halvhøytidelig konkurranse, tilrettelagt slik at alle kan delta, uansett bakgrunn. Spiller du håndball, løper du maraton, løfter du skrot, velter du dekk, bærer du barn, uansett hva ... alle skal klare noe i denne konkurransen.

Battle of Bitches går av stabelen lørdag 11. februar 2011 på Fitnessmessen på Lillestrøm. Konkurranser blir kjørt etter showlift-prinsippet. Det vil si at det blir premiering i hver øvelse. Det er ingen krav om å ha trent spesifikt på øvelser, da disse vil bli tilrettelagt for å passe alle.

Øvelsene er:

Biltrekking.

Dekkvelt

Bicepscurl

Atlasstein/Hantelpress

La meg fortelle litt om øvelsene.

Biltrekking vil foregå på helt flatt betonggulv. Bilen blir sannsynligvis så lett at vi ikke en gang får en håndtau å dra oss fram etter. Og tro meg; biltrekking er ikke vrient!  Om man bare våger å overse ubehaget selen gir og så lene seg fram til bilen løsner så er det lett som bare det. Jeg kan love dere at dette rett og slett blir førti meter sprint med bil.

Dekkvelt er heller ingen skummel øvelse. Et dekk med godt grep i skal veltes x antall ganger på en gitt tid. Husk å bruke kneet til å dytte dekket, så er det så lett, så.

Bicepscurl er noe vi alle kan. Den eneste forskjellen fra curlen du gjør på gymmet er at nå skal det curles strikt og uten noen form for juks. Jeg vet at jeg har noe å jobbe med her ...

Og så denne siste øvelsen. Det er fortsatt litt usikkert hva den blir, men får jeg det som jeg vil blir det atlasstein. La meg beskrive begge øvelsene.

Atlasstein er en rund stein som ser helt umulig ut å løfte. Men, mine damer: det er bare en illusjon! Det er ikke vrient å løfte en atlasstein. Tenk rund rygg, tenk tak rett ned under steinen, tenk å rulle den opp til brystet og velt den opp på det den skal opp på.Vekt på steinen er foreløpig usikkert, men la meg tippe rundt 70 kg?

Hantelpress er selvforklarende. Man tar en hantel, presser den opp med en hånd, ned på skuldra - eventuelt på gulvet, det avhenger av hvor streng dommeren er - og så presser man den opp igjen. Akkurat slik vi har sett gutta gjøre det på NSM. Vekt på hantel er foreløpig usikkert.

Så mine damer! My ladies! Jenter! Powerbabes!

Nå er det bare en ting å gjøre; sett av denne datoen og still opp i en halvhøytidelig kamp om heder og ære! La oss vise verden at vi jenter også kan, og at vi kan gjøre det med latter og glede.

Vi sees!

Med beinet opp på en stol, Sivert Høyem på spiller'n, Pepsi Max i glasset og masse levende lys rundt meg. Egentlig skulle jeg jobbet litt, men helt ærlig? Akkurat nå er behovet for å blogge større enn behovet for å jobbe. 

Jobbe kan jeg gjøre i morgen når Lillebøll er i barnehagen. Ikke sant?

Det har vært seks ganske lange dager etter operasjonen. Det å sitte stille med beinet høyt nesten hele dagen har nesten vært nok til å drive meg til vanvidd. Jeg mener; det er greit at jeg kan sitte der og surfe litt, zappe litt dårlig tv, lese litt, kose litt med kattene og slikt, men pokker heller. I seks dager?!

Det får da virkelig være måte på!

Jeg er ikke skapt til slik påtvungen ro. Jeg trenger å kunne bevege meg, gjøre de tinga jeg vil gjøre - om det er å vaske gulv, om det er å mate hønene, skrive ... jeg vil gjøre det når jeg vil!

Jeg er en dårlig pasient.

Men så er det bare det at jeg faktisk er ganske satt ut av denne lille enkle operasjonen jeg har vært gjennom. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli det, men det er jeg altså. Jeg kan ikke gjøre mye før det gjør vondt. Jeg kan ikke sitte for lenge uten at det gjør vondt. Jeg kan ikke ligge for lenge uten at det gjør vondt. Strengt tatt gjør det mye vondt. Og så strammer det i alle de 13(!) kuttene ... og det klør!

Åja ... og så er jeg bare  l i t t  blå.

Jeg må jo bare innse at jeg må ta tiden til hjelp, og at jeg må være tålmodig om dette skal bli bra. Men ... det er så kjedelig å være så i ro!

Jeg vil gjøre noe!

Jeg vil trene!

Jeg vil vaske gulv!

Jeg vil rydde i drivhuset!

Jeg får vel bare innse at jeg ikke er helt der ... enda.

Jeg skal bare bli ferdig med denne haugen først ...

Og når jeg er ferdig med den, da skal jeg jaggu love deg at Pulverheksa skal bli one hot mama!

I promise!

Det startet  med at fotoduden Jon og jeg kjørte inn til Oslo en sen mandagskveld sist uke for å treffe fantastisk flotte Heidi Løke. Fit Living hadde bestilt intervju og shoot med henne, og vi var jo ikke vanskelige å be.

Heidi var akkurat så flott som jeg håpte hun ville være, og vi fant tonen nesten skremmende fort. Det var en fryd å intervjue henne! Latteren satt løst, vi har like elendig humor begge to ... og saken ... den ble rett og slett råbra!

Fotoduden var kreativ i jobben sin, som alltid. Denne gangen opplevde han faktisk å få et tupp i panna i det han skulle ta bilde av ei Heidi i full fart nedover løpebanen på Toppidrettssenteret. Man skal lide for kunsten, ikke sant?

Tidlig neste morgen gikk turen til Sandnes, for to intervjuer og shoots som skulle gjøres der borte. Vi hadde bestemt oss for å kjøre over, noe som ikke skulle ta mer enn fem timer, i følge gulesider.no

Fem timer, du liksom! Syv lange timer i bil, ble det! Og jeg mistenker at timene ble ekstra lange for Jon, for Aina - fru Klasbu her self - og jeg fant kjapt tonen i dårlig humor.

Stakkars Jon!

Vel framme ble det en iskald, våt og forblåst shoot med flotte Mark Nairn på Solastranda. Det regnet, haglet og lynte ... nordavinden blåste fra alle kanter, og vi ... vi serverte den raskeste shooten noensinne.

Mark var vanvittig sporty som stilte opp i møkkaværet i bar overkropp!

Etter shooten på Solastranda gikk turen videre utover Jæren for en ny shoot. Denne gangen var det en tidligere fotballspiller som har konvertert til kroppsbygging som var modell.

Modellen var forkjøla, lokalene var kalde og bildene ble - som alltid - bra. Og etter endt shoot dro vi til Bryne for å spise kinamat og gjøre intervjuer.

Tidlig onsdag morgen, etter en interessant tirsdagskveld med mange spennende samtaler, gikk turen tilbake til Vestfold for å pakke om bager og kofferter. Neste stopp i vår hektiske hverdag var nemlig Lund, rett på utsiden av Malmö.

Denne gangen var vi fire som dro, og vi gledet oss stort til å oppleve en kroppsbyggerkonkurranse på litt andre premisser enn vi er vant til her hjemme. Riktignok var Egil der i regi av styrer i Norges Kroppsbygger og Fitnessforbund, og Jon var der for å ta bilder til treningsmagasiner, men utover det skulle vi kose oss.

Og kose oss, det gjorde vi! Vi koste oss til og med på tvers av magasin og forumsgrensene, noe som var utrolig trivelig!

Mange nye, spennende bekjentskap ble gjort den helgen, mange fremtidige fotoshoots og intervjuer ble planlagt, og det var med fulle blokker og minnebrikker vi dro tilbake til Vestfold søndag ettermiddag.

Nå er det sen fredag kveld, og jeg sitter her med beinet opp på stolen på den andre siden av bordet her. Jeg har skrevet ferdig saken om Heidi, jeg har fått den godkjent av henne og jeg er lykkelig. Jeg har latt en viss sunnfjordsk fylkesmagasinredaktør få grave litt i hodet mitt, og jeg er fornøyd med det.

Dagen har vært god, og smertene etter operasjonen jeg hadde på onsdag er ikke verre enn at jeg kan leve med dem - nesten uten smertestillende.

Alt i alt er det godt å være meg, selv om enkelte dager og uker er mer hektiske enn andre.

Og i morgen ... da skal jeg lage Alex sin magiske lavkarbo thaisuppe!

GOD HELG!

Det er heller ikke til å skyve under en stol at av og til får jeg dosa mi av kroppsfokusering. Når annenhvert status på Facebook i perioder av året omhandler kropp, trening, mat så blir det på en måte nok ... selv om jeg nærer en dyp respekt for mennesker som dedikerer så mye av livet sitt til å skulpturere kroppen sin. 

Når jeg går her og kjenner på metta mi så gjør det inderlig godt at det dukker opp litt andre bilder på for eksempel Facebook. Bilder som får meg til å smile lunt og tenke at det er herlig at mennesker i alle varianter faktisk er stolte av kroppen sin.

Se på Randi her. Hun er så vakker. Så trygg på seg selv og sin kropp. Hun er stolt over hvem hun er og hva hun står for, og det synes!

Se på Randi og Jompa her. Se tryggheten i hvem de er, se kjærligheten ... se nytelsen og det sensuelle. Det er så vakkert!

Når fokuset på kropp er så stort som det i perioder er så er det befriende å se mennesker som Randi og Jompa som våger å la seg avbilde nakne uten å ha en fettprosent på 5  ... at de våger å vise blondekanter og nærhet. At de våger å ikke være perfekte etter det malen jeg er vant til å jobbe med, men at de er absolutt 100% perfekte slik de er.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt av det motet ...

(... tusen takk til Randi og Jompa som lot meg få låne noen av de flotte kjærestebildene de tok ... )

Jeg er her fortsatt!

Det er bare det at det skjer så mye for tiden. Så mye at jeg av og til føler jeg er nødt til å minne meg selv på å puste dypt og med magen.

Jeg klager ikke! For all del; jeg klager ikke! 

Jeg digger det!

La meg gi deg en kjapp oppsummering på hva som har skjedd og hva som skjer framover ...

Vi har vært i Oslo på NM i kroppsbygging og fitness.

Vi bodde på hotell alle tre, og bare koste oss masse. Noen koste seg mer enn andre ...

Mens mamma syntes det var kult å ha pressepass fra Body ...

... så brydde andre seg døyten om både det og det som skjedde på scenen.

Jeg har intervjuet fantastisk flotte Andre Thesen.

Jeg har intervjuet den minst like flotte Kim Torgersen.

Og jeg har intervjuet den utrolig vakre og sympatiske verdensmesteren Nina Furseth.

De siste dagene har jeg - når jeg ikke har lekt Pulverheks - jobbet intenst med å finne location og stylist til mandagens fotoshoot/intervju med råflotte Heidi Løke.

Jeg har fikset både det ene og det andre, og jeg digger virkelig hvert øyeblikk!

Til uka står flere nye intervjuer på programmet, det skal lages diverse andre artikler ... og jeg skal være flink jente og sette meg ned for å kikke gjennom sertifiseringen til å bli personlig trener i et "one of a kind-system" ... Jeg skal oversette en artikkel, jeg skal gjøre forberedelser til både intervjuer og artikler.

Jeg digger det!

Det er mye på programmet, så rolige dager hjemme nytes litt ekstra akkurat nå.  I morgen skal jeg ha en slik dag, og jeg kjenner jeg gleder meg veldig til det!

Jeg elsker deg!