Etter en flott helg i Bodø med AUF, en trøtt men travel start på uken og en flott kino opplevelse kan jeg ikke annet enn å glede meg stort til konsert med Kaizers Orchestra i starten av april. Har sett "Jeg reiser alene" på kino og avsluttnigen med "Hjerteknuser" fikk meg virkelig i godt humør. Lisa kommer nordover på fredag og alt er bare fryd og gammen! At solen endelig er kommet gjør ikke ting værre.

Enkelt sa du? Joda, ikke så aller verst!

Midlake - Head Home

I kveld har jeg tilbrakt tid med jubilanten pappa (50 år), familie og venner. Vi holdt overaskelses bursdag for han, akkurat som for ti år siden da han ble 40. Veldig gøyalt! Som vanlig skjedde det noen sprell mens bare jeg var i nærheten, noe som endte med null knuste talerkener, en stk. hylflirende Ann-Julie (skulle tro jeg gråt) og en oppvaskmaskin som var lei av å stå under benken. Alt på en og samme tid, selvfølgelig i en stille stund under talene. Lenge leve karma sier jeg!

Fra det ene til det andre har jeg prøvd å poste et "2010 fra A-Å" innlegg i en uke nå, men blogg.no har slått seg vrang så Lille Ann får ikke lastet opp noen bilder. Skjønner ikke hva som feiler greia for alle andre bloggere på blogg.no får det tydeligvis til. Står at jeg laster opp i feil filformat, men jpg er det vanlige så dette skjønner jeg ikke. Har prøvd pdf også, men som ventet funket heller ikke dette. Noen som har peiling?

At høsten har vært travel, det er jeg ikke den eneste som kan skrive under på. Jeg har aldri stresset så mye med så mye på en og samme gang. Til tross for at det har vært mye å gjøre skal jeg ikke si jeg ikke har fått hatt det litt morsomt. Jeg har vært i Sverige med AUF, vært på Lady Gaga konsert sammen med Anja og i Bodø for å være sammen med noen av de beste. Selv om vi har fryktelig mye å gjøre er det veldig viktig å ta seg tid til å koble av, reise bort å få hodet på andre tanker.

Dagen i dag skal og har blitt brukt til lekser og andre ting som skal være ferdig iløpet av uken. Skal ikke si at jeg ønsker å bruke søndag på lekser, men igjen, må man så må man!

Helt siden jeg var liten jentunge har jeg alltid elsket å synge. I forhold til andre barn som så barne- TV tidlig om morgen fant jeg frem VHS med ZZ Top og rocka løs. Gammel sjel i ung kropp? Virket ihvertfall ikke værre! Lykken over å synge har fulgt meg opp gjennom årene, noe jeg ikke vet hvem jeg skal takke for. Barnslig er jeg, men tanken om at julenissen finnes er lagt på hylla for lengst. Uansett, det er ikke skjelden jeg tar meg selv i å synge høyt for meg selv (og alle utenforstående) hvis jeg går alene hjem. Etter hvert har jeg funnet ut at det ikke er noe annet å gjøre enn å le høyt av det. Selvironi har jeg nok av, så å bli flau funker dårlig i mitt tilfelle.

De siste årene har jeg fulgt med på en rekke TV- serier som The Hills, One Tree Hill, The L'Word og 90210. Selv om jeg sier til meg selv "Nå holder det Ann-Julie!", funker det dårlig. Støtt og stadig får jeg dilla på nye serier og det siste som er kommet på lista er Glee. Guuuud for en herlig serie! Hva er vel bedre enn syngende ungdom som synger selv om det er det mest ukule av det ukule? INGENTING! Glee er en serie som er fullpakket med humor, glede, intriger og ikke minst en masse herlige stemmer. De siste ukene har jeg og Lene gått rundt med "Glee sanger" på hjernen. Å synge høyt med de stemmene vi har fått tildelt funker forsåvidt bra hvis det ikke er så mange til stede, men å mimesynge er enda bedre. Vi har det ikke bare veldig morsomt, men resten av klassen får litt underholdning, noe jeg er sikker på at de setter veldig stor pris på i disse travle tider! Derfor, Glee in my <3!

Etter "leksevake" med Lene sitter jeg her, klar til å dra på skolen. Vi har vært våkene i hele natt, redigert film, drukket ørti liter kaffe og fått forferdelige sanger av Simom & Garfunkel på hjernet. Final Cut Pro har avsluttet uventet tre ganger og alle tre gangene har vi måttet starte på nytt. Enten kunne den ikke lagre eller så var det error. God flaks som vanlig vet dere! Til tross for at jeg ikke har sovet noe på rundt 20 timer har jeg på følelsen at dette blir en bra dag. For å si det slik: Sannsynligheten for at jeg enten sovner i web timen eller blir send på gangen pga. latterkrampe er 50/50!

Lille Ann, nå sitter du fint i det! Jeg kjefter på meg selv mens jeg trasker oppover trappen mot sikkerhetskontrollen ved Bodø Lufthavn. Enda jeg hadde snakket hele formiddagen om at jeg ikke aktet å miste flyet sto jeg her. Ikke nok med at jeg har en skjult skrekk for buss og ferger, men at fly som jeg i hovedsak elsker skulle komme på lista, nei det hadde jeg aldri trodd.

Jeg ankommer sikkerhetskontrollen med klump i halsen og kjenner plutselig at hangoveren fra fredag fortsatt henger igjen. Lille Ann, hvorfor er du så glad i hvitvin? Off, jeg får spyttsekresjoner i munnen bare med tanken. Nok vin for denne gang, ja! Med tungt hjerte sklir det ene hårproduktet etter det andre ut av hånden min og ned i den grå, kjedelige og ganske så deprimerende søppelbøtta. Til slutt kommer jeg til min lille kjære med de fine fargene på. Limited edition parfymen min fra YSL klemmes hardt av min hånd og jeg kjenner tårene presse på. Hånden klemmer hardere og hardere til den lille boblen med håp jeg hadde sprekker. Søren og! Rushtrafikk eller ei, dette blir siste gang dette skal skje.

Jeg vandrer videre innover korridoren og møter på en Securitasvakt som ber meg om å kle av meg jakke, sko og lue. LUE tenker jeg? Hva i alle dager, skal det ikke være lov å ha dårlig hårdag lengre heller? Jaja Lille Ann. Detter de om i krampe truer du med at hvis de ikke lar meg ta med mine kjære som ligger nederst i søppelbøtta blir jeg stående. Når ingen av vaktene detter om i krampe må jeg se slaget tapt og trasker gjennom «scaneren» med tårevåte øyne og lut rygg. Når jeg kommer ut i ventehallen og tenker at endelig er det verste over kommer jeg på at i alt styret har jeg glemt å sjekke inn! Securitas vakten blir fort funnet, fortsatt uten krampe og en haug med rare setninger popper ut av munnen min. Svaret som en gang skulle varmet mitt ellers så glovarme hjerte går gjennom det ene øret og ut det andre. Tilbake i ventehallen setter jeg meg ned og Lille Ann hvisker meg i øret; Første og siste gang du ikke rekker innsjekkingen Ann-Julie, men du kommer deg tross alt hjem. Tilbake sitter jeg med spørsmålet, var det verdt det?

Nå har vi nettopp hatt to herlige, men triste timer norsk. For to uker siden fikk vi i oppgave å skrive forskjellige taler. Noen fikk bryllupstale, andre fikk takketale, mens jeg, Harald og William fikk "Lærerens tale". Oppgaven vår gikk ut på at vi skulle tre inn i rollene som våre egne lærere og gå et år fremover i tid til avsluttninger i 3. klasse. Å skulle skrive tale "for" sine egne lærere var jammen ikke lett, men det gikk bra. Vi kledde oss opp i kjole og dress for å gi publikum og oss selv en følelse av at vi virkelig tredde inn i rollen som våre tre utvalgte. Siden vi hadde avsluttningstalen var vi sist, noe jeg er veldig glad for. De som var før oss hadde noen fantastiske taler, noe som kanskje til og med er litt underdrevet. Jeg ble holdt bryllupstale til, måtte låne bort bh'en min til en nobelprisvinner og ellers viste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er rart, men jeg fikk faktisk følelsen av at vi satt der siste skoledag og hørte elevene tale. Jeg ble helt satt ut, rett og slett. Rørt og trist på samme gang. Merkelig følelse...

Denne merkelige følelsen fikk meg til å tenke over at nå har jeg bare 1 1/2 år igjen med denne fantastiske klassen. Alle er hver sin spesielle brikke og sammen fungerer vi som et puslespill. Poenget mitt er at ingenting varer evig, så nyt det mens du kan...

Thomas Eriksen - Fish out of water Photo/Weheartit

Etter en lang dag med fire timers matteprøve (som forøvrig ikke hørte hjemme noen plasser) skal jeg ta meg selv i nakken og riste litt for å få hodet til å forstå at nå må leksene gjøres.

Photo/ Alice Marianne Gulbrandsen

I går var jeg på moteshow med et par venner av meg, og et par venner av mamma. Er noen år siden vi har hatt moteshow her i byen (ja, vi har faktisk bystatus), så nå var det sannelig påtide! Da moteshowet var ferdig ventet pappa med ostesuffle og resten av kvelden ble jeg sittende fremfor tv'n å se på Spartacus. Til slutt må vi ikke glemme å ønske kjære Harald god tur til Italia, nærmere bestemt Verona! Take care, og de tre tingene jeg snakket om♥

Harald♥

Reidi♥

Anja♥

Mari♥

Som alltid har jeg tidenes flaks, helst når det absolutt ikke passer. For tiden har vi absolutt alt å gjøre på skolen og når ting er slik er det tydeligvis en selvfølge at jeg blir liggende syk. Eller, liggende ble jeg ikke for her hadde jeg en artikkel å skrive til fredagens utgave av Bladet Vesterålen. Til slutt ga jeg opp, for så å stå opp i morres for å gjøre ferdig resten. Skole ble det ikke på meg i dag, men det er kanskje like greit. Hadde en fin plan om å ikke bli syk før jul, men den gikk jo i vasken. Nå er artikkelen ferdig og jeg kan endelig fokusere på å bli frisk til i morgen.