Jeg har litt mer tid til blogging igjen, nå som jeg har flyttet hjem igjen. Hjem til full oppussing av 1.etg! Herregud, jeg ble nødt til å spørre mamma og pappa om de liker å pusse opp og bygge ting, for de har alltid nye prosjekter på gang. Svaret var så enkelt som "nei", og grunnen var fordi de synes det blir fint til slutt. Enig i det. Too bad at jeg begynte å pusse opp rommet mitt da jeg gikk med hjertepumpa for 4 år siden. Jeg har fremdeles det samme pikerommet på 25 kvm, med gule og røde vegger, og med en englebård mellom det gule og det røde. Bården er halvveis revet av, for det var egentlig planlagt at pappa skulle legge ny tapet slik at jeg fikk malt alt hvitt. Nå ser vi hvem som prioriteres. Vedder på at rommet pusses opp når jeg flytter herfra igjen om 6-7 mnd... Just my luck.

Ble nødt til å redigere litt på bildet av meg, 8 mnd gammel. Jenta som ikke ville legge seg...

http://www.tv2.no/underholdning/onskedrommen/hjerteopererte-gro-fikk-moete-celine-dion-hjertet-mitt-kan-glede-seg-over-dette-resten-av-livet-3654971.html

Jeg var bakerst på lokalavisa i går, nærme bestemt Oppland Arbeiderblad, hvor jeg fant tre feil i artikkelen. Jeg synes alltid det er veldig kjipt når det blir feil og ikke fakta. Perfeksjonisten. Jeg har i hvertfall fått med meg reklamen mange ganger, og jeg blir like oppspilt hver gang! Jeg blir så stolt over å ha møtt Celine Dion!

Hele familien skal treffes for å se Ønskedrømmen sammen. Kanskje Naila og moren kommer og ser sammen med oss også? Hadde i hvertfall vært ekstra koselig å ha dem der.

Jeg har vasket Celine-tskjorta mi, slik at den ligger klar. Skal jo selvfølgelig ha den på under programmet!

TV2s Ønskedrømmen kl.20 i kveld, lillejuleaften : )

And that's a true story!

11.september 2007 var dagen jeg fikk hjertepumpa, nærmere sagt en VentrAssist (LVAD). I år var det 4 år siden. Hvert år er like spesiell, og alle i familien og de på Rikshospitalet er kjempestolte av at jeg gikk derfra med mitt eget hjerte, altså uten transplantasjon. Jeg er veldig stolt selv. Faktisk overlykkelig av at det gikk så bra, noe vi egentlig ikke skulle gå ut ifra in the first place. Miracles happens...

Skal jeg summere det opp, så er Rikshospitalet og møtet med Celine Dion det største som har skjedd meg, selv hvor alvorlig og skummelt Riksen var. Jeg velger å se på sykdommen og sykehusoppholdet som positivt, rett og slett fordi jeg bare har fått bra ting ut av det. Nå må vi jo se bort ifra at jeg har en pacemaker, diverse organtull osv, men sånn bortsett fra det, så er livet mitt "en dans på roser".

-   -   -

That was my story, but stay tuned...

Ble dårlig med "vise ord", så her slenger jeg med et bilde, siden de alltid sier mer enn tusen ord...

Føler nå at Frida virkelig vil sette pris på et bilde av meg. Er ingen grimase, så hun får jammen meg nyte øyeblikket!

Nedenfor ligger det en link til Ønskedrømmens trailer. På 00:58 ser du mitt møte med Celine Dion!

http://www.tv2.no/underholdning/onskedrommen/oeyvind-solveig-og-carsten-oppfyller-dine-droemmer-3426297.html

Kommer på TV til høsten, antageligvis i november, så følg med!

I dag er det 4 år siden jeg fikk "tilbakefall" på Rikshospitalet. Jeg lå på hjertemedisinsk overvåkning, hadde fjernet ballongpumpa noen dager tidligere (nærmere bestemt på 16-årsdagen min), og da var det på tide å slappe av og bli friskere. Trodde jeg. Rett før jeg nesten hadde sovnet, kom legen inn på rommet mitt og satt seg ved siden av sengen min. Klokka var nærmere 02.30 på natten. Forsiktig fortalte han meg at jeg hadde fått et "tilbakefall" og at nå var hjertet mitt blitt dårligere igjen. Han informerte også at foreldrene mine var blitt kontaktet og at jeg var nødt til å hasteopereres med en gang. Rolig svarte jeg: "Okei...", før legen gikk for å ordne litt sykehusting før operasjonen.

Mamma og pappa kom halvveis løpende bortover gangen, og akkurat i det de passerte legen, kikket han ned, og mammas tanker ble til: "Åh, nei...nå er hun død!". Men det var jeg heldigvis ikke. Da mamma og pappa entret rommet mitt, svarte jeg et muntert "Hei!", før de gjorde det samme. Jeg prøvde alltid å være så positiv og munter for å beskytte mamma og pappa. Jeg klarte aldri å se dem triste, så jeg prøvde hva som helst for å få dem til å smile. Selv hvor sliten og lei jeg var, men det var ikke alltid så lett. Jeg hatet de dagene hvor jeg ikke klarte å være "glad" og positiv. Jeg gråt, skrek og orket ingenting, noe som gjorde at jeg ble satt tilbake i et par dager. Jeg følte meg som dritt! Men det er jo kanskje ikke så rart...?

Da foreldrene mine kom, holdt sykepleierne allerede på med å "løsne" meg fra veggen. Jeg fikk bl.a en surstoffbeholder i stedet for det oksygenhullet i veggen. Diverse andre ledninger ble frakoblet, siden jeg kunne klare meg en liten stund uten til jeg fikk kommet meg opp til operasjonsstua. Sykesenga mi ble trillet i rekordfart gjennom korridorer og heiser. Min største bekymring var: "Hvor er mamma og pappa?". De var rett bak meg, men jeg så dem ikke. Plutselig kom mamma ved siden av meg, holdt meg i hånden. Da spurte jeg: "Hvor er pappa?" Han var rett bak oss, men måtte holde seg litt unna for å gi bedre plass til sykehuspersonellet som trillet senga mi. Så lenge jeg visste at dem var i nærheten, var allting greit for meg. Alt gikk så fort! Plutselig ble jeg sendt inn på opersjonsstua, mens mamma, pappa og sykepleier Therese ble stående utenfor med ekstremt dårlige nerver...

- - -

Stay tuned. This is my story...

Jeg fikk rosa kamera i gave av verdens herligste lillesøster <3

- - -

Stay tuned. This is my story...

I dag er det 4 år siden jeg ble innlagt til Rikshospitalet. Etter en natt på Ullevål, fikk jeg beskjed om at det var for alvorlig til at de kunne gjøre noe. Legene på Rikshospitalet var flinkere, så jeg ble kjørt i ambulanse like etterpå. Jeg hadde fått operert inn en aortaballongpumpe som skulle hjelpe hjertet mitt. Tynne rør stakk inn i min høyre lyske og opp til hjertet. Jeg fikk noen doser morfin for å lindre smertene, noe som gjorde at jeg til tider bare husker små flash...

På hjertemedisinsk overvåkning på Rikshospitalet.

- - -

Stay tuned. This is my story...

I dag er det 4 år siden jeg ble fløyet i helikopter fra Gjøvik til Ullevål sykehus. Isolatet ble opphevet, og jeg skulle bytte rom. Alle sakene mine lå i sykesenga sammen med meg mens jeg ble trillet ut i gangen. Siden mitt nye rom holdt på å bli vasket, måtte jeg vente ute i gangen til det var klart. Jeg lå derfor og leste bladet C! mens jeg ventet. Plutselig går en sykepleier forbi meg, og som hun i senere tid har sagt: Hun trodde ALDRI jeg skulle overleve den dagen! Deretter kom en lege og spurte om han kunne få lov til å ta en ultralydundersøkelse av hjertet mitt. Selvfølgelig gjorde jeg som legen sa. De trillet sykesenga mi inn på et lite rom. Jeg kjempet meg ut av senga og la meg på benken. Det lille rommet var stappet med leger og sykepleiere. Undersøkelsen ble tatt, og før jeg visste ordet av det, var jeg på full fart til overvåkningen, hvor jeg ble koblet til utallige mange ledninger og apparater. I tillegg fikk jeg innlagt et urinkateter.

Sykepleier: - "Kommer foreldrene dine i dag?"
Jeg: -"Ja, de kommer etter jobb kl.16".
Sykepleier: -"Jeg tror de må komme litt før.." (klokka var da 15.15)
Jeg: -"Hvorfor det? De kommer jo etter jobb"
Sykepleier: -"Jeg tror det er best at vi ringer dem nå..."
Jeg: -"Jammen, de kommer jo snart!"
Sykepleier: -"Kan du nummeret deres?"
Jeg svarte henne, og hun gikk for å ringe.

Jeg tror ikke jeg skjønte alvoret i det før mamma og pappa entret det lille sykehusrommet mitt. De gråt. Jeg hadde aldri sett dem gråte før, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg fikk da vite at jeg skulle fly helikopter til Ullevål sykehus. Mamma fikk være med i helikopteret, mens pappa og onkel kjørte innover til Oslo. Helikopteret var fremme i løpet av 18 minutter. Derfra husker jeg veldig lite, pga mine første doser med morfin...

- - -

Stay tuned. This is my story...

I dag er det 4 år siden jeg ble innlagt på isolatet på Gjøvik sykehus. I likhet med det jeg hadde drevet med i flere dager, altså tretthet, kvalme, oppkast, smerter og hoven mage (7 mnd gravid-stor!), null matlyst, hoste (pga væske i lungene), tungt-/kortpustethet, begynte jeg nå og kaste opp enda mer i tillegg til at diverse kroppsdeler (spesielt i beina) hovnet opp til huden ble helt hard. Det var en lørdag, og vi spiste taco. Etter å ha blitt sendt hjem av fastlegen (som jeg nå har bytta!) som ba meg drikke Cola (?!), fikk jeg mamma til å ringe legevakta. Kl.22.30, husker jeg, fikk jeg time, så da raste vi av gårde! Jeg hadde på meg pappas ullsokker, for det var det eneste som passet på føttene mine. Mens jeg ventet på å komme inn til legen, følte jeg at jeg rett og slett holdt på å dø. Da ble jeg lagt inn på kirurgisk avdeling...

- - -

Stay tuned. This is my story...

Elche, Spania, juli 2007 - en av de første dagene, da jeg var frisk og fin. Men så begynte den andre uka...

- - -

Stay tuned. This is my story...

Natt til onsdag forrige uke ble jeg lagt inn for 4-5 gang på avdeling 2E på Gjøvik sykehus. Herlich! Akkurat hva jeg ville bruke sommerferien min på! Venfloner, blodprøver og intravenøst. Kan ikke bli bedre enn det, rett og slett! Men jo da...

Jeg hadde bakterier i blodet. Intravenøs antibiotika fire ganger om dagen, fordelt på tre venfloner, grunnet at den ene antibiotikaen irriterte i blodåreveggene. Digg!

Etter to dager perm (hvor jeg fortsatt måtte tilbake på sykehus for å få antibiotika kl.13), ble jeg endelig utskrevet i dag! Fikk da vite at jeg hadde hatt E.COLI! Hahaha, hadde jeg aldri i tankene, for følte meg aldri sååå dårlig...

Da har jeg prøvd det også! Skal skrive det opp på lista mi med en gang. KDA!

13 dager til ferie med Christopher! <3

Kanskje det er på grunn av rotet jeg aldri er hjemme også? Nei, mest fordi Christopher er verdens herligste! Blitt mye Hamar-turer på meg i ferien, samt en jævel av en fest på hytta. For ikke å snakke om Hovefestivalen, hvor jeg traff Andreas igjen! Der feiret også jeg og Christopher ett år siden vi traff hverandre. Thanks to Helene, som fikk meg med dit i fjor. Men hun kunne jo naturligvis ikke være med i år, noe som var ubeskrivelig trist.

Før jeg avslutter med noen bilder, så skal jeg kjapt nevne at jeg og Christopher drar på ferie om 3 uker! Gleder meeeg!

Det jeg hvertfall vet er at dere får se noen bilder fra Hove!


Maria fra Moss <3






Robyyyn!

Peppes Pizzæææ




Ganske så random folk....

Deadmau5!!!

Sliten på hjemturen.... OMG

I morgen drar jeg til Hovefestivalen sammen med Christopher og Lotte. Gleder meg sånn! Har pakket i dagevis, men er ikke helt ferdig enda. To bager til og med. Slitsomt å være jente, med tanke på at vi må bære dem... I dag er jeg i dååårlig form, så jeg ser ut som dritt og MÅ pakke selv om jeg ikke orker. Det som er så koselig er at jeg og Christopher skal tilbake dit hvor vi først traff hverandre! Og jeg skal se Andreas igjen! Dessverre mangler vi en, noe som er veldig trist. Helene skulle vært med oss, vi skulle være samlet alle pumpebarna. Men vi skal feste og kose oss som om hun var der, så kan hun se på oss fra himmelen. Det er jo dit englene kommer! <3



Teltet ligger klart, støvler er pakket, luftblåseren ligger til lading, kameraet er fulladet, 6 liter alkohol er hamstret og den rosa lommelykta mi har fått nye batterier. Detti blir bra vææ? Vi skal ha monsterstort telt! Apropos mat, så har vi jo selvfølgelig pølser. Hva er vel en sommer uten pølsegrilling? I tillegg så er jeg så bortskjemt at jeg er nødt til å ta med den lille, rosa vannkokeren min, for jeg trenger kyllingnudler og rett i koppen-mat!

WOAAAH, nå innså jeg plutselig hvor fuckings AWESOME det skal bli den neste uka! Slenge meg ned og sove stubben min først, så jeg er frisk nok til å kjøre i morgen tidlig. Kvaaaaaaaaaaaaaalm.

"Først så har vi the head master of tardness da, Grodis Grøndis. Med ÉN gang hun får fatt på et kamera så rettes linsa fort mot seg sjæl også blir trynet gummi og får de særeste formene. Forholdet mellom oss er ikke akkurat awkward og grensene er ikke engang satt tror jeg. Hun har bitt meg, sleika meg på kinnet, tromma på boobsa mine, satt en våt finger i øret mitt og har a noe i tenna så blir jeg fort bedt om å ta det ut. Fingeren hennes har også kommet opp i nesa mi et par ganger, så som dere forstår - ikke så mange grenser. Jenta har et hjerte av titan (kniz, did you get it?) og hun er den mest barnslige og kuleste 19-åringen jeg vet om. Luv uuu."

Vel, så lenge det ikke er noen grenser, så slipper jeg heldivis å uroe meg for å slippe en liten sniker, men så ble det en braker i stedet. Sånt er kjempeflaut hvis du ikke advarer de rundt deg før du slipper gassen. Men som sagt; jeg og Marie har ingen grenser!

* * *

I tillegg skal jeg meddele at jeg har fått bivirknintger av Cordarone-medisinene. Jeg ble trøtt og sliten - sånn kjempe! Natt til lørdag sov jeg bare et par timer, selv om jeg hadde helvetes med jobb både før, under og etter Bryan Adams-konserten (som var på Gjøvik, vel og merke!) som var på fredag. Lørdag var samme kjør, så jeg gledet meg til å komme hjem og slappe ordentlig av, legge meg og sove godt. Men sånn gikk det ikke. Sov ikke natt til lørdag, natt til søndag, natt til mandag eller natt til tirsdag. Hvis jeg endelig fikk sove, hadde jeg bare mareritt. Altså, bivirkningene jeg fikk var tretthet og følelsen av å være sliten, mareritt og enorme søvnforstyrrelser. Mamma gikk ut på verandaen hos meg kl.5 om natten. Jeg var så sliten at jeg gråt, men jeg fikk absolutt ikke sove likevel. Tirsdag fikk jeg meg sovepiller, så nå sover jeg som en baby. Gode gamle!

I morgen får jeg sommerferie! Da skal jeg på visning på en nydelig leilighet, etterfulgt av jobb! Begynner å nærme seg Hovefestivalen også! Gleder meg! Har også en kjempestor og spennende ting å fortelle, men slipper ikke bomben før alt er i boks! Awesome, awesome, awesome!!

Jeg skulle egentlig legges inn på sykehuset til observasjon, men jeg har en jobb jeg må ta meg av, så vi ble enige om at jeg fikk bli hjemme likevel. Hvis jeg skulle merke det miste ubehag eller bli uvel, så er sykehuset ikke langt unna, heldigvis. De er så snille med meg på Gjøvik sykehus! Føler jeg får konge behandling der borte. Slipper å vente, kommer rett inn, selv om jeg ikke har noen avtale. Kan virkelig ikke sette ord på hvor fornøyd jeg er med alle på hjertelab'n.

Har foresten bestilt meg en haug med sminke fra e.l.f, så gleder meg til jeg kan prøve det ut! Venter i spenning hver dag!

I mens vi venter, så slenger jeg med noen bilder!

Jeg, Frida og Marie hadde gym, så da bygde Frida og Marie sandslott mens jeg tok bilder av meg selv med iPhonen til Marie...


Så har jeg prøvd hundeburdet til Angel, som er Fridas lille chihuahua...

Bindingsentalpi, likevekt, reaksjonsligninger og molberegninger er som å slikke ræv: Det er vikelig ikke verdt det!

Vet jeg er fryktelig dårlig til å blogge. Det har seg sånn at det er ingenting som skjer i livet mitt for tida. Vel, SNART er det mye som skal skje! Jeg er jo på leilighetleting for tida. Jeg skal jo flytte sammen med Christopher i sommer. I den anledning har jeg bestilt ny koksgrå sovesofa med sjeselong til oss. Skal ikke se bortifra at det blir en ny IKEA-tur for å kjøpe nye, andre møbler også. I tillegg til flytting, skal jeg jo på Hovefestivalen.

Ja, joa...det har jo skjedd en liten ting siden sist. Jeg har vært på sykehuset og fått beskjeden om at jeg har vært feildiagnostisert i 5-6 år. Jeg har ikke den blodsykdommen de trodde jeg hadde (polycytemia vera), men noe annet. Legene skjønner ingenting fordi blodprøvene mine er så rare. Beina mine har begynt å hovne opp om dagen, jeg er kjempetrøtt hele tiden og sover mye. Håper dette bare er noe forbigående...