where the wild roses grow

Baklengs

Mon, 08 Aug 2011 22:56:21 GMT

Tanker og følelser.

Håp og kjærlighet. For mine næreste. For landet mitt og folket mitt. For våre ledere.

Tomhet. Mangel på forståelse.

Ikke hat, men heller ikke likegyldighet - kanskje mer nysgjerrighet?

Omtanke, omsorg, bekymring for de som har det verre enn meg. Hjelpesløshet overfor de jeg ikke kan hjelpe eller trøste.

Tvil. På om jeg er viktig nok i den store helheten. Uro for hva fremtiden har å bringe. Med verden, med samfunnet, med mennesker jeg er glad i, men også for egne fremtid og egne reaksjoner. Uro for å innse at det "uviktige" jeg opplevde, viser seg å ha vært viktigere enn antatt. Som antatt etterhvert. Ikke som i begynnelsen, når det største og verste hittil i livet mitt inntraff. Men som antatt når det verste jeg har opplevd ble som en skygge bak opplevelsene til kjente og fjerne på et paradis omgjort til et mareritt. Som en skygge bak historien til en jeg er glad i som ble skutt etter, forsøkt henrettet. Som en skygge på de som ble truffet, men overlevde. Som en skygge bak mordet på venn.

Hvilken rolle spiller et knust vindu og ringende alarmer da? Eller alle tankene om "hva hvis"? For ja, "hva hvis" var det verste som skjedde meg. "Hva hvis vi var der og der, da og da? Hvor hadde vi vært nå?" Men "hva hvis" kan ikke måle seg med "hva hvis ikke". Et spørsmål Even aldri fikk stilt, et spørsmål så mye sterkere og så mye vondere for de, og oss, som sitter igjen. Uten Even. Og uten de 76 andre menneskene, hvis liv gikk tapt. 77 mennesker med en lysere fremtid enn mange andre aldri kan måle seg med. En fremtid som ikke bare angikk dem selv, men alle de ville vist sin omtanke og kjærlighet til. En omtanke og kjærlighet sterkere enn mange andre aldri kan måle seg med.

Uvirkeligheten av å ha vært på Bianco skobutikk på Grensen i det bomben smalt og at jeg og mine venninner kun ved tilfeldigheter ikke gikk over Regjeringskvartalet til Clas Ohlson som vi hadde tenkt, eller at vi ikke klagde på den kalde paninien på Deli Deluca på Akersgata, er stor i seg selv, Men uvirkeligheten av at noe verre - verre enn å oppleve en bombeeksplosjon i trygge, lille Norge - skulle ramme meg, mine venner, mitt land og mitt folk samme dag, eller bare i det hele tatt, er ubeskrivelig. Og det er vanskelig å kjenne på hva som har satt sterkest merke, og på hva og om det vil gi utslag på et senere tidspunkt.

Jeg klarer ikke gjenkjenne om ubehageligheten over å høre store smell og alarmer og sirener er noe jeg innbiller meg fordi jeg vil ha oppmerksomhet eller fordi det fortsatt er ferskt, eller om det virkelig betyr noe. For mine tanker og mine tårer går uavkortet til Even og alle de andre rammet av Utøya. Få tanker går i det hele tatt til min egen opplevelse, annet enn nylige refleksjoner over hva jeg burde tenke og føle rundt det; en rasjonalisering av det hele. Jeg klarer ikke å sette ting i perspektiv. Ikke annet enn at Utøyatragedien uten tvil, så baklengs som det er, har vist seg å være det hardtslående, nådeløse lynnedslaget etter et øredøvende tordenskrall ingen har sett maken til. Men akkurat som i en storm - selv om det er lynet som gir hardest nedslag og fører med seg konsekvensene, skal man ikke undervurdere det ubehaget eller den frykten et torden skaper heller.

Nå venter jeg bare i spenning på tiden i mellom. På tiden etter at sorgen over lynets konsekvenser har roet seg, og frem til ubehaget kommer krypende som en etterfølge av tordenet.

Typisk Eline

Tue, 02 Nov 2010 22:10:12 GMT

Det er noe som appellerer med det å blogge, jeg skjønner det. Det er noe med det å kunne skrive og uttrykke seg selv, skape flyt og mening, skildre alt mellom himmel og jord, uten at det egentlig har noen særlig relevans. Jeg for min del har blitt stor tilhenger av Twitter, og syns det er et fenomenalt medium for å lufte ideer og tanker. Lettvint er det, også, i tillegg til at man lærer å uttrykke seg selv på en litt mer presis måte. Jeg har til tendens å bruke veldig lang tid og plass på å forklare ting, og gudene skal vite hvor grusomt det er å høre på meg fortelle historier, eller summere opp viktige hendelser til venner. Jeg tror ting som sammendrag eller nøkkelord er konsepter som har gått meg hus forbi. Enten dét eller at jeg rett og slett ikke er det fødte fortelleremnet. Og det er forsåvidt helt greit for meg, jeg liker heller å se på det som en av mine unike karakteristikker; det virker ihvertfall som om det er "typisk Eline" slik jeg forstår det på vennene mine. Dessuten ler de jo bare av det, midt oppi all oppgittheten. For å ta et eksempel da, denne teksten; fra begynnelsen av er det helt klart at det jeg har planer om å komme frem til har noe med det å blogge, og jeg legger på en måte opp til et "men", et videre argument. Likevel er det absolutt ikke noe slikt jeg drøfter i selve innlegget; jeg klarer heller å vinkle det over på meg og mine vaner og min personlighet. Igjen en "typisk Eline", slik jeg ser det. Tross alt da, så klarer jeg alltids å finne tilbake til utgangspunktet, og avslutter en høyst detaljert beskrivelse av gårsdagens opplevelser (som eksempel), med en: "men poenget er, da..." og ofte gir det ingen mening eller har null konkret sammenheng med verken det vi pratet om som ledet meg til forklaringen, eller helheten av historien i seg selv.

Men poenget mitt, er, at... blogging er gøy, og det er appellerende å skrive, men jeg er en lat jævel, og vet ikke hvorfor jeg blogger nå en gang. Det har iallefall gått et år siden sist.

(U see?)

jeg skrev om å skrive

Thu, 05 Nov 2009 22:03:52 GMT

En ting jeg merker forandret seg i USA var norskkunnskapene mine. Ikke bare med henhold til vokabulær, men setningsoppbygning, flyt, oppfinnsomhet, etc etc. Det er ofte venner ler av meg, uten at jeg har noen formening om hvorfor, og de ser på meg og forventer at jeg skal skjønne det av meg selv, noe det ikke alltid gjør, og da får jeg høre at "eline, du kan jo ikke si det". Det er ikke noen kritiske feil, ingen store feil, innimellom bare kanskje, som helt i begynnelsen når det var prat om å picke ut, og fitte inn, i den betydning av å velge ut, og passe inn. Pick and fit. Men jeg har også fått høre at "å navne" noen/noe ikke er grammatisk rett på norsk, tatt ut fra "to name"; eller "poengløst" --> pointless, hvor meningsløst er det passende uttrykket. Jeg har også "blitt over natta", stayed over the night, hos ei venninne, og mistet vekt, i stedet for å ha gått ned i vekt som nordmenn gjerne heller ville kalt det.

Foruten om det, selv om det er nok i seg selv, mener jeg generelt sett flyten i språket. Det ble på slutten, og er til tider fortsatt, dårlig setningsoppbygning og mangel på synonymkunnskaper, og jeg tror man merket godt at skrivinga var sterkt preget av mangel på både dette og inspirasjon og skrivelyst.
Nå derimot, med norsk omringet på alle kanter, til tross for den engelske linjen jeg går på, og med tre norske romaner av forfattere med nettopp flyt, god setningsoppbygning og synonymkunnskaper (Naiv.Super. av Erlend Loe går under tvil under punktet om god setningsoppbygning) bak meg, kjenner jeg at ikke nok med at jeg får lyst til å skrive igjen, går det lettere og jeg har ikke hjerneteppe hele tiden slik jeg hadde i Ohio. (Sliter fortsatt litt med lange setninger, som sikkert ikke går dere hus forbi.) Håpløst var det å sitte der og prøve og presse frem noen ord og fengende fraser: Hva er det ordet på norsk igjen da? Heter det virkelig forsvømmelse, eller var det noe annet? Et annen måte å si "gøy" på? Ah, moro. En annen måte å si "moro" på? ........? blank.

Men i dag, akkurat nå, så syns jeg det har kommet seg, om jeg får si det selv. Nei, det er langt fra en Pulitzer pris, med mindre de også bestemmer seg for å hedre og dele ut priser i hytt og pine til folk som har planer om å utføre noe stort, som f. eks å gjøre noe med verdensfreden. Og det kan jeg si og det: en dag skal jeg skrive noe dypt og meningsfullt, skrevet med masse sterke virkemidler, budskap mellom linjene, vidåpne hjerteklaffer og prikkfri grammatikk. Pulitzer prisen, jeg? Ja, okei, takk, takk, jeg er ydmyk.
Dessverre skjer nok ikke det, ikke har jeg noen planer om å skrive noe sånt, og ikke har jeg noen formening om at jeg hadde fått det til heller. Poenget her er jo at jeg er nærmere enn jeg var si, på disse tider i fjor. Nærmere, dog, likevel langt, langt unna. Det er i allefall gøyere å skrive. Morsommere, lystigere, festligere, artigere, mer humoristisk.

Må jobbe litt med lengdeskrivinga tror jeg.
Slutt.

mine's not a high horse

Wed, 04 Nov 2009 14:01:41 GMT

Håpefulle sjeler er inspirerende. Ta for eksempel den setningen jeg nettopp skrev; skaper håp, gjør det ikke? For de 4-5 personene som tydeligvis er innom bloggen hver dag, helt meningsløst i mine øyne, for jeg eier ingen planer om å begynne og blogge igjen. Hva skal jeg muligens ha å si som er av noen som helst relevanse til noen andre? Jeg er hjemme fra USA; hjemme, i Norge, lever det livet alle andre lever. Ingenting i livet mitt er noe verdt å skrive om, ikke egentlig. Jeg kan godt skrive om fritiden min, jobb, om skolen og at jeg går IB, et trinn under alle født samme år som meg selv, og at jeg bedårer klassen min, og på et vis fortsatt venter på den tunge leksemengden alle har lovt meg siden skolestart. Eller at, ånei, jeg er syk og host og hark og stakkars meg, men jeg har iallefall ikke svineinfluensa, heldige som jeg er. Bisarr som det er, ligger det et slags forvirret, absurd, uforståelig håp om å få det allikevel. For jeg er ikke i tvil om at jeg, som alle andre, kommer til å bli liggende rett ut, feberfantaserende med dundrende hode, svettetokter og dødsønsker, syk av noe som så ideelt og fint er kalt svineinfluensa. At jeg ønsker det er vel kanskje feil å si, men the sooner the better, tenker bare jeg.

Eller så kan jeg skrive om hva som har vært, USA; hva det har gjort med meg, hvordan jeg trives her bedre enn der, men at selv om USA er greit nok det, og at jeg fikk ubegrenselig mye ut av et år der, er det ikke USA jeg savner, det er folkene. Og de fleste av dem bor i Europa. Ei i Tyskland, en i Sveits, ei i Danmark, to stykker i Italia, og en liten flokk i USA også, så klart. To av dem kommer til sommeren, tre av dem faktisk. I to puljer. Men jeg savner ikke USA, jeg gjør virkelig ikke det. I blant skulle jeg ønske jeg hadde valgt et annet land å reise til, et land hvor jeg kunne lært et nytt språk, fått helt andre type opplevelser. Men jeg angrer ikke, og ville ikke gitt bort det året for noen ting, og de andre landene med de andre språkene og de andre opplevelsene har jeg omtrent 60-70 år om ikke mer, å besøke, og bo i.

Og alt dette er vel så det, men grunnlag nok for å sette en medalje på de håpefulle sjelene som har holdt ut og giddet å sjekke bloggen min hver dag for om det kom til å dukke opp noe leselig, for så å vellykkes?
Blogging er egentlig greit, syns jeg. I det minste akkurat nå, når jeg har et historie essay hengende over meg, med frist til i morgen, og å blogge er en fin måte og utsette det på. Og hvis jeg virkelig kommer til å blogge igjen, så blir ikke jeg noen bildeguru, som Tana sin blogg, som forresten slo på bloggeswitchen min, og ga meg en liten følelse av bloggesavn.

Tar meg veldig selvhøytidelig her nå merker jeg, hele 1-5 personer innom, mye å skryte av, ja, creds til meg. Haha. Blogger i så fall for min egen del; tror det er det jeg må gå ut i fra. Og det er jo derfor også, ikke noe løgn der.

Ser skimrer av blå på himmelen. Eller kanskje jeg bare håper det.

jeg er loftebryter med tre syke karer

Tue, 25 Aug 2009 21:11:24 GMT

Jeg dør av latter. Bra dag. Syke folk. Join loftebryting. Natta.

subsabsaa

Wed, 12 Aug 2009 15:54:46 GMT

Jeg prøvde meg på et innlegg. Om bøker og cder. Men kjenner at formen ikke er der. Jeg er så trøtt og slapp i dag.

I dag er det forresten et år siden dagen jeg sa hadet til alle mine kjære, pakket sakene mine, og generelt hadde min siste hele dag i Norge på ett år. Føles ikke som et år siden i det hele tatt. Tiden er tricky.

punktum.

i morgen har jeg vært hjemme i en måned

Fri, 31 Jul 2009 11:43:32 GMT

Jeg må le litt. Det er faktisk folk innom bloggen min og titter hver dag, og fra meg er det ikke et ord å lese på, null oppdateringer.

Helt til nå, vel og merke.

Jeg er lei blogging. Som forklarer all blogginga.
Jeg er dødens glad for å være hjemme, og nyter hver dag. Selv de dagene jeg jobber. Selv om været er trasig, og fører til mange dager hvor jobb er det eneste jeg kan si jeg har gjort. Selv om jeg vet at sola skinner i Ohio, og at hvis jeg hadde blitt hadde jeg vært betraktelig brunere. Eller rødere.. Men så er også det den eneste grunnen til at å være i Ohio høres kjekt ut akkurat nå. Then again, Syden hadde vært mer stas. Eller bare Sverige. For der er det visst sol, i følge en facebookstatus.

Jeg har ikke hatt noe problemer med å tilpasse meg igjen. Jeg har en utvekslingsstudentvenn som bare vil tilbake, som har opplevd venner som har forandret seg, venner som har startet i nye klasser og fått nye venner igjen. Han føler seg utenfor, som om han ikke passer inn, at ingenting er som det var da han dro, og at vennene har glemt av ham . Han har forandret seg selv også, gjettom, og selv om han ikke nødvendigvis tror det selv, har det mye å si.
Ting har forandret seg hjemme i mitt tilfelle og, men ikke så drastisk at jeg føler meg out of place. Folk er de samme, og selv om noen har gått litt fra hverandre, er mitt forhold til de aller fleste på lik linje som det har vært hele tiden. Og det er jeg så evig takknemlig for. Igjen så har jeg vært heldig.

Nei, foruten et par mennesker og amerikanske pannekaker, savner jeg ikke Ohio og Fremont og statene. Det var på tide å dra hjem da jeg dro, og det står jeg ved fortsatt. Det er en grunn til at ordtak som "borte bra, men hjemme best" og "there's no place like home" og alle lignende har oppstått. Jeg hadde et herlig år, no doubt about it, men sommerferie der er bare ikke som sommerferie her. Sol eller ikke. Livet der er bare ikke som livet her. Folka, maten, regler, rettigheter, frihet, natur. Folka. Maten. Særlig de. Ja og friheten. Friheten til å gjøre som man vil. Friheten man har i mye større grad i Norge enn i USA. I mitt tilfelle, iallefall.

Jeg ser tilbake og smiler, mimrer og ler, og tenker på hvor heldig jeg har vært, hvor glad jeg er for at jeg hadde denne sjansen, hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Det er små ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, som å være mer utadvendt i visse tilfeller, prøvd ut mer ting, og noen ganger tenker jeg, og dette kan ikke telles som lite, men i blant skulle jeg ønske jeg hadde valgt et annet land. Et land som er mer forskjellig, som snakker et språk jeg ikke kunne på forhånd, som et eller annet land i Sør-Amerika, eller Italia, eller Spania, eller som Emilie - Frankrike.
Men jeg angrer ikke. For jeg er 18 år, og det er ingenting som stopper meg fra å dra til disse landene nå. Jeg kan bo et år i Venezuela, i Spania, Italia, Frankrike, Japan, Australia, Ghana.

Jeg har prøvd USA, jeg hadde det topp, men jeg skal ikke tilbake. Ikke for å bo. Jeg har hatt min dose av the Land of Opportunities, levd My American Dream, og funnet ut at jeg ser større muligheter andre steder, har drømmer om andre land og andre språk.

Jeg ser ikke på dette som slutten av et fint år, men begynnelsen og fortsettelsen på et herlig liv, og det anbefales virkelig til alle.

q/a

Tue, 21 Jul 2009 11:30:12 GMT

Hei igjen Eline :)
jeg skal gå på samme skole som deg om to år, jeg har også da bestemt meg for at jeg skal ta et utvekslingsår i USA. Men det jeg lurte på var om du fikk godkjent andre året i USA eller måtte du gå et ekstra år hjemme ? Om du skjønner hva jeg mener:) foresten gratulerer med dagen som var :-D hilsen ivrig leser ! :)

Hva mener du med samme skole? Gjøvik VGS eller IB?
Ja jeg fikk godkjent året. Det er det som er så bra med Norge, de lar oss fortsette i tredje klasse etter utvekslingsåret. Jeg har bare bestemt meg for å begynne i andre klasse igjen, fordi jeg vil gå IB. For å gå IB må man ta andre klasse om igjen. Problemet er at det er en risiko med stipendet, fordi lånekassen kun gir ut hvis du har året telle som et skoleår. Men det har gått bra i andre tilfeller, så jeg satser på at det går bra for meg og.
Tusen takk :-) koselig at noen leser. Beklager for at jeg ikke gidder å skrive noe lenger. Gikk lei.

b u r s d a g

Thu, 09 Jul 2009 09:13:50 GMT

Da var jeg altså fylt 18 år.
Jeg får nytt kamera, jeg har ny mobil, på lørdag blir det bløtkake, fest og byen, og alt er egentlig bare bra. Foruten de 6 timene fra 3 til 9 som skal tilbringes på jobben. Det er lite kult. Men er man voksen så er man voksen, ikke sant?
Selv om jeg ikke akkurat er voksen. Bare myndig. Og spør du meg er det egentlig bare stas. Man får lov til det meste, men har kun fortsatt et begrenset ansvar for ting. Er ikke rart vi feirer så det knaker når vi fyller 18..

Grattis til alle andre som fyller i dag. Nyt det.

høhø

Wed, 08 Jul 2009 21:50:05 GMT

18 år om 10 minutter.

17 og barn i bare 10 minutter til.

Det er litt kult.

hejhejhallå mitt kjære Norge.

Thu, 02 Jul 2009 12:08:44 GMT

Gjett hvor jeg er a?
Hjemme.

Hjemme hvor?
NORGE

Gjett åssen jeg føler meg a?
Glad. Uvant, dog naturlig. Merkelig. Tørst.

Reisen tok to og et halvt døgn eller så, og jeg var hjemme rundt halv 7 i går kveld. Mista 6 timer pga tidsforskjellen, men det er jo 6 timer jeg fikk ekstra da jeg gikk den andre veien. Jeg lå meg klokka 9, og hadde ikke mamma vekket meg halv 12 hadde jeg sovet myyye lenger.
Det er godt å være tilbake, merkelig følelse, men digg. Savner folk, utrolig mye egentlig, men det er ikke noe jeg ikke takler. Nå gleder jeg meg bare til å se igjen alle de jeg ikke har sett på 10,5 måneder. Og kjøpe møbler til det nymalte rommet.

Når det kommer til blogging vet jeg ikke helt hvordan det kommer til å gå. Ser ikke at jeg kommer til å bli noe superduper hverdagsblogger igjen. Ganske lei for å si det sånn.

Uansett, jeg er hjemme, og her har jeg tenkt til å bli. Så får ting bare gå som det går.

overimorgen

Sat, 27 Jun 2009 05:43:19 GMT

2 dager, dere, 2 dager.

God natt.

nesten ikke noe tid i det hele tatt jo.

Wed, 24 Jun 2009 23:33:37 GMT

Ville bare paapeke at etter i dag har jeg kun 5 dager igjen i Fremont, 6 dager igjen i statene og 7 dager til jeg er hjemme. Jeg gleder meg saa bortinatta mye. Dagene gaar fort, men det virker ikke som de gaar fort nok. Men det er det jeg sier naa.
Vi faar se hva jeg sier naar jeg staar der mandag morgen og kjenner smaken av salt i munnviken.

Jeg ser dere om en uke gode, deilige familien min, og herlige, nydelige vennene mine, og alle andre flotte bekjente.

Sees snart.

kort og godt

Fri, 19 Jun 2009 04:06:15 GMT

oi pokker, er det virkelig 2 uker siden sist innlegg alt?
Nei, helt seriost, det tror jeg ikke paa.

Er i Tiffin naa. Hos the Millers. Kom nettopp hjem fra middag hos the Wilsons, som jeg ogsaa spiste middag hos i jula. Deilig mat. Og basseng i hagen setter et stort pluss i margen fra min side. Det var moro, selv om verken Lisa eller Joara var der.

Jeg har naa kun ca 10 dager igjen, og jeg bruker tiden saa godt jeg kan. Og hva er vel bedre enn aa vaere i Tiffin med fantastiske mennesker? Jeg kom paa tirsdag etter Cedar Point, ble over til onsdag, dro hjem igjen fordi Anna (fra Finland) dro i morges og jeg lovte jeg skulle si hade til henne, kom tilbake i dag og blir til i morgen.

Velvel, ikke mest interessante innlegget. men iallefall noe.

Kos dere med sommerferie fra i morgen a

Fremont Ross graduate of 2009

Mon, 08 Jun 2009 18:49:55 GMT

That's me.

Graduation (vet ikke om en passende oversettelse) var i dag og det var moro.
Jeg fikk ha paa cap and gown, hore noe som ligner paa navnet mitt ropt opp, motta diplomet eller "vitnemaalet" mitt, kaste hatten i lufta, og snu baandet fra hoyre til venstre side, akkurat som alle andre amerikanere som er ferdig med high school eller college.

Paa vei inn.

Alle "graduate"-ene

Jasper, Anna, meg og Michel. Fremont Ross 2009 utvekslingsstudenter.

Bill, meg, Christie og Lynda. Hele vertsfamilien minus Carl.

Fordi jeg ikke ville ha en graduation party (1. Det er ikke offisielt min graduation. 2. Familien og vennene mine er hjemme i Norge), tok the Hotz's meg ut paa middag i Port Clinton. Japanesisk Steak House. De lagde maten foran oss, og maten var helt herlig, saa selvfolgelig spiste jeg meg ukomfortabelt mett. Barb var med oss ogsaa.

Det var en god dag, og saa og si akkurat som jeg forventet.
En opplevelse for livet.

Q&A

Sun, 07 Jun 2009 21:05:24 GMT

Linn Heidi spurte:
hei Eline :)
jeg har veldig lyst til å dra på språkreise til USA, men fikk du lov av skolen din til og dra ? og fikk du velge hvor du ville dra i USA ? hvordan var det og bo der ? var det veldig annerledes ? jeg syns du er kjempe modig ! fan av bloggingen din :)

Og jeg svarer:
Spraakreise og utvekslingsaar er to forskjellige ting. Spraakreise er vel i lopet av sommeren, saa jeg vet ikke om skolen har noe aa si paa det. Jeg er her som utvekslingsstudent i et aar, og naar det kommer til det saa godtok skolen det. Jeg kunne ikke dratt uten deres tillatelse, ikke hadde jeg faatt stipend av laanekassen heller.
Nei, jeg fikk ikke velge hvor i USA jeg skulle. Jeg endte opp i Fremont, Ohio, og det er helt greit aa bo her. Det er ganske smaatt, men jeg vet om folk som har kommet verre steder, og saa lenge man er positiv saa gaar det helt greit paa et lite sted og. Vanligvis er ikke storre byer veldig langt unna, og siden de kan kjore naar de er 16 her kommer man seg rundt ogsaa. Pluss jeg fikk reise mye og se mange andre deler av USA.
Det er ganske annerledes ja, hvis ikke hadde jeg jo bare blitt hjemme, men det er ikke saa annerledes som det hadde vaert hvis jeg feks valgte aa dra til Thailand eller Kina eller Venezuela, eller et annet land med helt forskjellig kultur. Noe som er en av grunnene til at jeg valgte USA.
Tusen takk, jeg setter pris paa det :-)

Jeg har skrevet en del om diverse saanne ting, saa hvis du gaar tilbake i arkivene kan det hende du finner svar paa mer der.

kort innlegg som ble lengre enn jeg trodde

Sun, 07 Jun 2009 02:09:43 GMT

Flott. Christie har startet filmen vi skal se, saa dette blir kort.

Jeg haaper dere skjonner at det ikke blir mye blogging om dagen. Jeg har litt over 3 uker igjen og det siste jeg har lyst til aa gjore er aa bruke tid paa pcen, spesielt noe saa tidskrevende som hardcore blogging. Det er sommerferie, Christie er ute av skolen naa ogsaa, og jeg prover saa godt jeg kan aa utnytte den gjenstaaende tiden til venner og vertsfamilien her.
Haaper alle forstaar det, og ikke forventer mye av meg naa den siste tiden.

Men hvis noen har sporsmaal, skal jeg prove saa godt jeg kan og ta meg tid til det naar jeg forst er paalogget.

Elise:
Njaaaeei. Jeg kan ikke si jeg har hatt trobbel med aa finne venner. Jeg har hatt trobbel med aa finne gode venner paa skolen min, rett og slett fordi skolen jeg gikk paa er fylt med idioter, men jeg har saa mange gode venner utenfor, baade utvekslingsstudenter og amerikanere, at jeg gir katta i det. Jeg kan vel si at jeg har ei god venninne fra skolen og det er Madeline, og hun og jeg er paa langt naer saa gode venner som jeg er med f.eks vertssostra mi Christie eller Lisa, eller de andre utvekslingsstudentene. Hadde jeg provd litt hardere aa ta del i sosiale sammenkomster med skolen min, kanskje jeg hadde hatt mer hell paa vennefronten, men jeg har vaert saa fornoyd med de vennene jeg har at jeg ikke brydde meg.
Det varierer veldig igjen. Et raad er bare aa dra til statene med et aapent sinn, si ja til alt du kan vaere med paa, vaer deg selv, ikke vaer sjenert, og hvis det er noe du lurer paa i lopet av aaret snakk med meg eller andre utvekslingsstudenter som har vaert ute for. Jeg kan love deg at vi har gaatt gjennom akkurat det samme.

svar på spørsmål

Sun, 31 May 2009 01:42:16 GMT

Jeg fikk et par sporsmaal og jeg tenkte det var lettere aa skrive det ned her.

Hei! :D
Jeg lurer på et par ting.. Når var det du fikk vertsfamilie?
Og da du var på intervju med ambassaden, hva spurte de om? :)
Tok det lang tid før du ble kjent med folk der?
Hvor mye pakket du med deg? :P

Jeg fikk vertsfamilie rundt paaske i fjor, men det varierer veldig. Ei jeg kjenner fikk rett etter jul, en annen venninne fikk vite det i sommerferien, noen faar ikke vite noe for rett for de drar. En venn av meg fra Italia fikk vite at han skulle til LA, men ikke noe mer enn det, saa de floy han ut dit, for deretter aa fortelle han at de hadde funnet han en familie i Ohio, saa han maatte fly tilbake dit. Han var veldig heldig med familien, tross all flyingen.
Hmm, hva spurte de om der a. Saanne ting som om vi hadde vaert i USA for, om vi har noen kriminell bakgrunn, hvorfor vi vil til USA.. jeg husker ikke. Det er ikke noe aa stresse seg opp for iallefall.
Det tok ikke veldig lang tid aa bli kjent med folk, men det tar lengre tid aa skape naere forhold. Mine beste venner er utvekslingsstudenter, rett og slett fordi praten bare kommer naturlig med de. De vet akkurat hva du gaar gjennom og europeere er faktisk forskjellige fra amerikanere. Men igjen, det kommer saa veldig an paa. Kommer an paa deg, paa hvor du ender opp, hvilken skole, om du har personer som en vertssosken til aa introdusere deg osv.. det er saa forskjellig.
Haha, pakking. Ikke moro. Jeg pakket med meg en stor koffert paa 20 kilo, pluss skolesekken min til aa ta med paa flyet, pluss en liten veske. Og selv om jeg tok med saa lite klarte jeg aa pakke ting jeg ikke har hatt bruk for. Ikke mye, men et par ting, som en av treningsbuksene mine. Heldigvis faar jeg ta med en ekstra koffert tilbake, for det er mer nodvendig. I tillegg blir det nok et par bokser sendt hjem og. Billig i USA nemlig..

Hei !
Jeg lurer også på et par ting, og siden du sa vi bare kunne spørre så gjør jeg det da ;p
Jeg har tenkt å ta et år med AFS i USA. Anbefaler du dette ?
Ville du gjort alt om igjen om du kunne ?
Noen ting til; fikk du velge stat selv, eller ble du bare plassert ?
Å kunne du velge storby/småby samt familie ?
Super fin blogg ellers ! :D

Ja jeg anbefaler AFS paa det ytterste. I mine oyne er det den beste organisasjonen, fordi de har veldig bra oppfolgning. Orienteringer og moter og treff i lopet av aaret, en kontaktperson til hver student, og de gjor sitt beste for at du har det bra. Men igjen saa varierer dette. Det hender at AFS har gjort en daarlig jobb med aa finne vertsfamilier, men det problemet har alle andre organisasjoner ogsaa. I fleste tilfeller fungerer det fint likevel. Problemer en organisasjon har, vil du finne med andre.
Ja, jeg ville gjort absolutt alt om igjen. Jeg har hatt et herlig aar. Aaret har hatt sine nedturer, men du laerer fra de og, og den kunnskapen er god aa ha.
Nope, fikk ikke velge noe som helst selv. Men AFS USA fortalte meg senere at de har ikke noe problem med aa plassere studenter hvor de onsker aa vaere. Bare aa skrive et lite notat og kanskje hvorfor du vil til det stedet, et sted paa soknaden. De gidder abre ikke gjore det offisielt for det gjor plasseringen vanskelig hvis alle vil til et spesielt sted. Igjen, jeg anbefaler bare aa la det gaa sin gang. Hvilken stat du havner i har ingenting aa si, i lengden.
Nei, jeg tror ikke det. Hvis du faar vite vertsfamilie tidlig i aaret kan du si ja eller nei, men aa si nei kan bety du faar en daarligere en paa et daarligere sted, og det du ender opp med er aa virke som du er vanskelig aa ha med aa gjore. Havne i storby skjer sjelden, saa det er bare aa forberede seg paa smaabylivet. Og det er ingenting galt med det heller.

Tusen takk for sporsmaal begge to, setter pris paa det :-) hvis det er noe mer dere lurer paa svarer jeg gjerne.

so ro tipp på tå

Fri, 29 May 2009 05:54:51 GMT

Klokka er 1.40 på morgenen her, hjemme der er den snart 8 og dere begynner å gjøre dere klare for skole og jobb. Jeg, derimot, har tenkt å begynne og rusle sakte men sikkert til senga mi, pakke meg inn i teppene, putte hodet på puta, finne min sengekompis fra de siste 8 årene, Kalle Kanin, og drifte langt bort til drømmeland hvor alt kan skje. Og kanskje det blir en liten tur til Norge i natt. Hvor herlig hadde det ikke vært hvis jeg i morgen tidlig våknet opp i senga mi hjemme, under dyna, i det knallgule soverommet, i den kjølige kjelleren, i det brune huset i Brusvehagen på Gjøvik, på andre siden av Atlanteren, i Norge. Bare sånn for en dag.. Takk og lov for at alt kan skje i drømmeland.

God morgen og ha en fantastisk fredag til alle dere, god natt og sov godt til meg.

Hjemreisetidspunkt

Thu, 28 May 2009 17:43:34 GMT

Oi, det har jeg glemt helt av.

Mamma ringte meg her om dagen og fortalte meg det, men aa blogge om det har gaatt i glemmeboka.

1. juli klokken 15.55 lander jeg paa Gardermoen. Og det er etter 7 timer fra NY til London, 6 timer paa flyplassen i London og 2 timer fra London til Oslo.

Jeg reiser fra Fremont den 29. juni, da har vi forst vaar aller siste orientering med NW Ohio AFS studentene, for vi alle sammen sendes paa bussen til New York. 10 timers helvete kommer det til aa bli. Men heldigvis er vi sammen om det.
Flyet mitt gaar ikke fra NY for 18.05, 30. juni, saa det blir en lang stund med venting paa hotellet i NY, med avskjeder i hytt og pine.
Men naar alle har sagt hade og vi er paa god vei hjem, med nordmenn paa alle kanter, og at jeg vet at jeg kommer til aa se Malin i London, da kommer det lille helvetet til aa bli litt mindre helvete, og wienerpolse med lompe og brod og ketchup og sprostekt lok og polsedressing blir alt jeg klarer aa tenke paa, og alt blir bra.

Tulla. Det skal bli godt aa se familien og alle sammen igjen.

Saa det, da vet dere naar jeg kommer hjem. Mindre enn 5 uker til. Naa skal jeg spise frokost. Selv om hva som staar paa menyen fortsatt er uklart.

Lunsjen min nesten hver dag i hele aar. Salat, med eggene, agurkene og tomatene lagt til side, ost og krutonger lagt til, og ranch dressing. Liten kartong med melk. Jeg hadde min siste salat, akkurat denne, naa paa tirsdag.