Jeg var selv på utøya for 11-12 år siden. Fine Utøya med alle de engasjerte ungdommene. Utøya, som er et fantastisk sted hvor ungdom kan stå sammen. Utøya, som er et sted ungdom utvikler seg, skaper nye vennskap, lærer nye ting og deltar. Deltar i alt fra politiske debatter, til sport, til konkurranser og konserter. Utøya, det fine sommerstedet med alle de gode minnene. 

For noen. Men desverre ikke for alle. Ikke for de som var der i år, ikke for de som kom hjem, og ikke for de som aldri vendte hjem. 

Det som imponerer meg mest med ungdommene som var på Utøya under denne tragedien, er noe jeg leste i en artikkel i går kveld. En gutt som hadde gjemt seg på toalettet i over 2 timer kunne fortelle at da de kom på fastlandet satt mange av ungdommene og snakket om hvor fint de hadde hatt det på Torsdag kveld. Er det ikke utrolig? Disse ungdommene har hatt døden pustende i nakken, men klarer allikevel og tenke på det positive de gjorde dagen tidligere. 

Jeg er dypt rørt, imponert og kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for disse flotte, sterke ungdommene. De har sett og opplevd noe man ikke kan forestille seg, men allikevel er de bestemt på å klare å gå videre. Det er unge mennesker med mengder av håp og pågangsmot. Det er unge, norske mennesker. Det gjør meg stolt av å være norsk!

Men man skal ikke glemme de omkomne, de skadede, og alle pårørende. Jeg kondolerer på mitt dypeste, og jeg håper de pårørende kan se håpet jeg ser i de ungdommene som overlevde. 

Jeg tenner mitt lys for de omkomne hver dag. Jeg håper lyset i de overlevnes hjerter er tent for alltid. 

Vil gjerne avslutte med de 3 første vers av Nordahl Griegs dikt; Til Ungdommen, da jeg synes det sier mye om den norske ungdommen i dag.

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

Med disse ordene i bakhodet satte brudens mor og søster/forlover (meg) seg i bilen med mann og barn og kjørte langt om lenge for å komme til kjolebutikken. Det er selvfølgelig ikke hvilken som helst kjolebutikk, og vi kjørte i 5 og en halv time, og vel så det for å komme frem til butikken. Det ar en fin tur ihvertfall, og vi kjørte rett ut i havet.

Fantastisk vakkert å kjøre Atlanterhavsveien. Anbefales!

Etter en bedre middag med etterfølgende hotellovernatting gikk turen til kjolebutikken. Uten menn og barn, selvfølgelig. De ble planta på en sportsbutikk. Kjoler ble prøvd, og forkastet. Vi var ikke ute etter et tyllmareritt, men som de kvinnene er kunne vi jo ikke unngå å svømme litt rundt i tyllvoldtatte prom-dresses fra tidlig 90`tall et par ganger. Vi hadde jo en verden av kjoler foran oss, og en god latter forlenger som kjent livet. Etter diverse anfall av krampelatter, enkelte felte tårer over glidelåser som ikke ville igjen, og noen "bildebeviser" på Iphone, fant vi begge "den perfekte kjole". 

To kjoler. Ulike som dag og natt, men som begge bringer fram en fantastisk følelse i oss. De perfekte kjolene. 

For ikke å avsløre kjoledrømmen riktig ennå, får dere se deler av den. Altså farven.

Sorry folks. That's all I have to give!

Jeg vil, først og fremst si at jeg setter stor pris på at mine lesere er så lojale at de gir meg tilbakemeldinger. Og hyggelig nok får jeg nesten kun positive kommentarer på bloggen. Pr mail får jeg litt av begge dele, men meste negativt faktisk. Det positive for meg et jo at jeg får mulighet til å forvare meg, uten at det er "offentlig". Til gjengjeld synes jeg det er litt synd at folk føler de ikke kan si sine meninger "out loud", mest sannsynlig pga. all kritikk man lett kan få for det. 

Vel, jeg er lei meg for at mange føler jeg snakker "nedverdigende" mot spiseforstyrrelser på grunn av en, fra min side, halv-humoristisk-ironisk overskrift i forrige innlegg. Men, kjære meg, hva med alle oss som ikke er spiseforstyrret som må høre om alle de vanskeligheter de spiseforstyrrede har med å gjøre? Og hva med alle de "Tynne" som forteler om alt de misliker med de "feite"?, og Hva med alle de friske som klager over de syke og omvendt? Altså, Slapp av!

Dette var altså aldri en debatt om dette. Mitt synspunkt er at jeg fremmer en sunn livsstil, THAT`S IT!. Men serriøst, sorry hvis jeg fornærmet noen. Spesielt dere som påvirker unge bloggere til det motsatte...

SERIØST!

Dette er da, en kommentar til mitt nye"Treningsprosjekt", hvor jeg har store planer om å bli en veltrent mamma. Vel, kjære leser, og andre som måtte finne på å tro at jeg er enda en av de anorektiske motebloggerne som ikke spiser ett eneste gram karbohydrater og har angst for alt som fyller opp magen samtidig som jeg løper 3 mil hver dag, NEIIIIIII!

Jeg har virkelig ingen ambisjoner om å hverken gå ned i vekt eller bli fanatisk når det kommer til trening og kost. Jeg vil trene og leve sundt, og rett og slett ta imot alle helsegevinstene og eventuelle forandringer det har på kroppen med åpne armer. 

For å understreke hva jeg mener, vil jeg gjerne skrive et par ord om mine "Treningsidoler". Dette er to jenter hvis blogger jeg følger daglig. Og jeg lar meg selvsagt påvirke av deres smittende gode humør og mengder av energi. Dette er jenter som vil noe. Dette er jenter man trygt kan se opp til. 

De to jeg snakker om, er Silje Mariela (www.bodywork.blogg.no) og Kristine Weber (www.kriweb.no). Ikke bare kroppene, som jo ser fantastiske ut, men også motivasjonen og evnen til å ha treningen som en livsstil er avgjørende for at jeg har valgt dem. Jeg har fått tillatelse til å låne to bilder av dem, slik at vi en gang for alle kan se hvor fantastisk flotte de er, og hvor heldig man er hvis man kan oppnå en lignende fysikk. 

Silje Mariela

 
Kristine Weber

Jeg vil også påpeke noe de begge er riktig dyktige med, og det er kosthold. Kosthold er en stor del av treningen, og man kommer ingen vei hvis man sluntrer unna her. Disse to jentene tuller ihvertfall ikke med kostholdet sitt, for så ville de aldri hatt en så sterk og sunn fysikk. 

Og, en siste ting. Har en drøm og en visjon om å kunne nærme meg en lignende form, men jeg tenker altså på veldig lang sikt. Så jeg stresser ikke, og har jo heller ingen ambisjoner om at det skal bety ALT for meg. Men det er jo virkelig ingenting som motiverer meg mer enn alle positive helsegevinster man sitter igjen med hvis man kommer i gang med en sunn og sterk livsstil. 

Idyll...

Lille Peter Ederkop kravlet op at Muren, så ko(om)m regnen og skulled Peter ne(eeee)d...

Jeg mener. Det er jo en sang med bevegelse. Ja, ok, Danskene har lite bevegelse i kroppen, og har nok vært smarte da de laget sangen sånn. (Med tanke på at Tuborg er nasjonaldrikken). Men det stakkars barnet mitt synes det er veldig rart når hun sitter og slår seg på hodet hver gang faren sitter og synger sangen, og han bare fortsetter med "the Ederkop-Move"...

Så, once and for all: Petter Edderkopp klatret på Min Hatt! Sånn er det bare!

Bare et lite utbrudd i ferietida...

 



Jeg skal være min vakre, talentfulle lillesøster Camillas forlover når hun skal gifte seg i Oktober. Mamma sier jeg er Camillas Pippa. Det ser ut som om det kan passe bedre enn man tror. For Camilla er kjendis. Snart. Så når hun går oppover den røde løper på bryllupsdagen sin med meg til å rette sløret så kan man jo bare håpe det står følgende i SeogHør, dagen etter:

"Årets kjendisbryllup: Brudens søster har Norges flotteste rumpe"

Men, det er vel mer sannsynlig at det står:

"Jenta med englestemmen fikk endelig sin prins"

Eller:

"Hele Norges Camilla Fredrikke er blitt frue"

For, så hardt det er å innrømme, så er jeg nok ingen Pippa, og min søster er ingen Kate. Hun er mer, mye mer. Hun er en hardtarbeidende musiker, som iherdig jobber for success. 

Og det hjelper. 

Nå har hun nemlig gitt ut sin første singel på iTunes, og det går virkelig over all forventning. Hun er tett på å være hele Norges nye Favorittjente. Og det er ikke så merkelig. Hu synger seg rett inn i hjertet ditt. Jeg lover. 

Last ned singelen hennes her og hør selv:

http://itunes.apple.com/no/album/life-is-a-once-in-a-lifetime/id449768307

Sjekk også bloggen hennes: camillafredrikke.blogg.no og hør flere av hennes låter. 



Men, med fare for å høres altfor kroppsfiksert ut (er ikke alle det?), så savner jeg mange av helsegevinstene med å trene regelmessig og ha en sterkere kropp. Overskuddet som kommer gjennom trening er absolutt min motiasjon nummer 1. Deretter kommer den automatiske lysten til å leve sundere, bedre selvtillit, bedre humør og bedre holdning. God holdning gjør mye med en kropp, og jeg kan godt se jeg har sunket sammen litt de siste åra. I tillegg er sprettrumpa borte, og den skal så absolutt trenes tilbake igjen. 

 Jeg er tidenes dårligste til å holde slike avtaler med meg selv, så jeg har rett og slett laget et avkrysningsskjema som jeg skal bruke når jeg oppdaterer treninga her på bloggen. I tillegg skal det komme formbilder hver uke. 1. august er en mandag, så jeg kommer nok med "Før" bilder den dagen. Formbildene kommer på fredag morgen. Det er den dagen jeg vil være ferdig med 3-4 av ukas 5 økter, og sannsynligvis den dagen jeg føler meg i best form. 

Kostholdsmessig er jeg generelt motivert til å være sunn. Sommeren er vanskelig her i Danmark, for vi spiser ute hele tiden. Men det er ingen unnskyldning. Jeg må spise masse mer for å oppnå resultater, men også sunnere. Husker da jeg trena 5 ganger i uka tidligere, så hadde jeg allerede spist 3 måltider før lunch. Jeg kan godt merke det på matlysten når jeg trener, og det kan jo kun være positivt for resultatet når det kommer til muskelbygging. Jeg spiser generelt litt(!) lowcarb, så det fortsetter jeg nok med, og prøver å øke protein- og fettinntak istedet.

Jeg vet at kroppsfokus i blogger ikke er særlig populært. Det er derfor viktig av meg å understreke at dette IKKE er trening og slanking, men trening for å oppnå en mer muskuløs kropp. Jeg har på ingen måte behov for å gå ned i vekt, snarere tvert imot, og ønsker på ingen måte fokus på vekt. Jeg vil ha mitt speilbilde som fokus, og et mål om markerte muskler. 

Jeg vil også vise andre og meg selv at man selvfølgelig kan være veltrent selv om man har fått barn. Det finnes ingen "regel" om at mødre ikke kan være muskuløse og stolte over kroppen sin. Jeg vil bli en stolt og sterk mamma. Og det gjør ikke noe om mannen min synes jeg er lekker heller. 

Jeg vil også understreke at jeg regner med, og er forberedt på litt negative kommentarer rundt dette. Men jeg tar det ikke så tungt. Jeg skal nok kunne forsvare min misjon. 

Så tror jeg at jeg har fått notert ned det hele. Jeg gleder meg, og skal bruke resten av Juli måned på å motivere meg selv. Jeg har også ordnet meg et lite motivasjonsskjema:



Gratulerer så mye med 25 års dagen verdens beste tante, lillesøster og venninne!

Det er heldigvis noe som heter bedre sent enn aldri, og det kan jo ikke være noe annet enn superhyggelig å få en hel masse gratulasjoner i 2 dager. Klikke på bildet eller linken under for å legge igjen en liten gratulasjon.

www.camillafredrikke.blogg.no

På slike dager er det deilig å kunne ta fram pc'n og kikke igjennom de fantastiske bildene min gode venninne Heidi tok av Emilia for to uker siden. Hun er virkelig en talentfull fotograf, og det jør det bare enda bedre at hun er så utrolig flink med barn. 

Jeg vil gjerne dele noen av bildene her, og har valgt noen bilder av Emilia sammen med meg og hennes tante Camilla (camillafredrikke.blogg.no).  Resten av bildene gjemmer jeg litt. 

Besøk Heidis hjemmeside på intombazana.com for å se flere fantastiske bilder!

Helt perfektliten skapning og en stor familielykke!

Jeg håper hele familien nyter tiden og hverandre. De blir så alt for fort store, men det vet de jo godt som tobarnsforeldre. 

Lykke til videre! Jeg gleder meg til å følge deg videre på bloggen, Wheelbug.



Klem fra meg og min lille familie i Danmark.

For de som ikke kjenner til min noe spesielle "omgangskrets", hvis man overhodet kan kalle det for det når vi ikke er sammen så mye, vil jeg gjerne påpeke at jeg lar denne personen som jeg skal fortelle om forbli ANONYM. For dere som kjenner meg litt bedre, så er dere sannsynligvis fullstendig klar over hvem dette dreier seg om, men jeg ber dere respektere at jeg ikke ønsker å nevne navn. 

Så har jeg nok helgardert meg fra alle kanter her. 

Dette er en liten samtalesnutt som fant sted ca 6 mnd etter jeg flytta til Danmark. Én ting jeg ikke var vant til, var at folk tydeligvis har en ekstrem evne til å være bunn ærlig her. Eller, ærlig og ærlig, men man stikker i hevertfall ikke sine meninger om andre mennesker under en stol.

Samtalen gikk som følger:

ANONYM rører ved mitt sirlig krøllede (mener nå jeg), hår, grynter med nesa og sier: "Guuuuud, hvor er det slidt dit hår"

MERETHE: "Eh, tak?" (hva skal man si???)

PHILLIP: "Jeg synes hendes hår er vakkert!" (Fliiink Phillip!)

ANONYM: "Ja, ja, kærlighed gør blind!" (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!)



Hææææ? Hvem sier sånt da? Nå sier jeg ikke at ANONYM ikke er i sin fulle rett til å si hva hun mener. Men, den rollen hun har i min "omgangskrets" burde tilsi at man er normalt høflig mot andre...

ER dere ikke enige?

Mannen (den beste!) hadde vært utrolig generøs og valgt en film som hverken var action, sci-fi, action-sci-fi eller noe annet med kloner, monstre eller vanpyrer. 

Han hadde nemlig leid "Just Go With It", eller som den heter på dansk: "Mød min "måske" kone".

Nå kan jeg jo, bare først, som sist, dele med dere at Adam Sandler er min absolutte favoritt når det gjelder komedie. Jeg humrer fortsatt når jeg tenker på hvordan jeg omtrent lå i krampelatter første gang jeg så "Happy Gilmore". Jennifer Aniston stopper heller aldri med å overraske meg. Hun er en skuespiller som jeg aldri husker at jeg liker. Dama er rå, vakker, morsom og overbevisende. Men allikevel, så har hun veldig ufortjent falt litt under ette alt oppstyret mellom henne og Angelina Jolie. Ikke fordi hun er dårligere enn Angelina. Snarere tvert imot. Men fordi Angelina er med memorable. 

Tilbake til filmen, så se den. Sandler og Aniston er tidenes filmpar, siden Jolie og Pitt, og dette er ikke en film dere kommer til å kjede dere igjennom. Ei heller glemme med det første. Det er ingen dyp film nei, men genial sommerunderholdning. 



Jeg tenkte å samle sammen noen tips til deg som er småbarnsmor og som skal ute og fly med ditt barn som er under 2 år. 

Jeg og Emilia har reist København - Trondheim og tilbake 7 ganger de 11 månede hun har levd, og i tillegg har vi vært en tur på Mallorca. Så jeg vil si vi har opparbeidet oss litt erfaring along the way.

16 ganger med fly på 11 måneder erikke så rent lite for en baby. Og heller ikke for mamman, for jeg skal ikke legge skjul på at man er ganske rådvill hvis det oppstår en situasjon man ikke helt har regna med. Men jeg skal prøve å ta høyde for det meste i dette innlegget.

1) Jo yngre barnet er, jo enklere er det. Husk en babybjørn eller annen bæresele. Det letter deg for mye arbeid på flyplassen, og baby kan sove seg gjennom mye av ventetiden. Er barnet over 6 måneder kan det kanskje være enklere å bruke en av vognene på flyplassen, eller bagasjetralle. Spør noen, de fleste har ettellerannet man kan trille baby i. Sist lånte jeg ei handlekurv fra tx-freen (ei sånn lita rød ei). Emilia storkosa seg.

2) Sitt så langt bak som mulig. Som oftest har du en flyvertinne lettest tilgjengelig der hvis du skal ha varmet babymat o.l. Aller bakerst er det beste. 

3) Utnytt muligheten til at du med barn kan komme på flyet som en av de første. Da er flyvertinnen ofte behjelpelig med å holde baby eller bagasje for deg. 

3A) Her kan du godt spørre om teppe og pute. Det er perfekt å hvile en sliten arm på ei pute når baby sover. Og teppet er greit å ha i tilfellet det blir for kaldt. Vi har flere ganger fått "Aircondition-forkjølelse".

4) Hvis det er mange ledige plasser på flyet og du er plassert sammen med noen, så kan du spørre om du får sitte alene. Det kan være en smule ubehagelig med en hylende baby og et menneske ved siden av deg som bare sitter og himler med øynene. Eller, som i mitt tilfelle var det er litt snodig situasjon da Emilia plutselig sugde seg fast i urskiva til sidemannen, eller da hu tok et godt klipetak i brystet til den unge jenta ved siden av oss forrige tur. OG, kan ikke la være å nevne hu som satt og korset seg og tok fram bibelen etter Emilia hadde hyla i en halvtime sist, og jeg, som jeg hør og bør, hadde banna en titall ganger... Ja, u get the drift. Sit alone.

5) Ta nok mat med. Og litt kjeks eller lignende å "bestikke" med hvis ungen slår seg vrang. De aller minste bør ammes og gis flaske ved take-off og landing for å unngå øresus. Smukk er også bra. Det samme gjelder de som er eldre, men ikke alltid like enkelt å styre der. Og husk leketøy. Men ikke det som bråker. Så får du himlende øyne igjen.

6) IKKE VÆR REDD FOR SIKKERHETSKONTROLLEN! Barnemat får man ta med nesten så mye man vil av, så lenge man har en baby med. Jeg har aldri hatt noen problemer der. I tillegg så kan du også her spørre noen av vaktene om hjelp til å holde baby når du tar av og på yttertøy osv. De fleste ønsker det skal gå fort, og hjelper derfor mer enn gjerne.

7) Det holder med et par bleier og noen våtservietter (med mindre det er en veldig lang flytur). Jeg har kun 1 gang skifta bleie på en 2 timers flytur, og det var da hun var 3 uker. Nå har jeg alltid "flaks", og hun er ferdig med dagens bommelom når vi skal fly. Det er en trang fornøyelse på de må propellflyene til Widerøe, så jeg unngår å skifte hvis jeg kan.På større fly er det no problemos. 

8) Hevd din rett, og ikke vær beskjeden! Dette er nok det viktigste tipset. Jeg har stått i regnvær midt på Kastrup og ventet på å komme på flyet med en 3 uker gammel baby. Jeg er alltid sist av bussen der pga at alt tar ekstra tid, og derfor skal ALLE andre presse seg på flyet først. Vel, ikke vær beskjeden som meg og stå og vent. Gå på, og si "Unnskyld, det er litt kaldt til babyen" eller noe. Som oftest er det noen som forbarmer seg over deg og slipper deg forbi. Jeg har flere ganger fått god hjelp av medpassasjerer fordi jeg er for beskjeden. 

8A) Det samme som ovenfor gjelder også på flyplassbuss. Sist endte jeg med å stå midt i bussen med en 10 kilos baby på hofta og 2 stks håndbaggasje uten noe å holde meg i. Normalt reiser folk seg når man kommer på bussen med baby. Men desverre ikke alltid. Det var et under at vi holdt oss stående der. Klapp på skuldra til meg selv hehe. 

9) Hvis du kan, så unngå tax-free etter landig. Baby er utålmodig, og kø i kassen samt mangel på vogn. etc til barnet kan gjøre det best å la være.

10) Bruk bagasjevogn når du henter bagasjen. Noen ganger kan man være kreativ hvis det ikke er barnesete på og du blir nødt til å sette fra deg ungen. Men det er selvfølgelig på eget ansvar. Når du henter baggasjen så bed om hjelp hvis det er nødvendig. Det er alltid noen som gjerne kommer deg til unnsetning og tar kofferten av bagasjebåndet for deg.

Det var det, mine 10 viktigste tips. Husk å pakk lett, og vær tålmodig, så går det nok bra. Jeg har mange flere tips hvis forskjellige situasjoner oppstår så bare spør hvis dere lurer på noe. Jeg har nok vært innom det meste avawkwardness når det kommer til å reise med baby. Jeg er også tidenes største kløne noen gang, så jeg har lært mye. Håper noen der ute får nytte av det!

God reise!



Emilias kjære "Onkel" Michael skulle frakte denne helt fra Hellerup til Højby. Og det hjalp ikke at den italienske delikatessen som lagde maten var litt forsinket fra morgenen av. Men, ingen skade skjedd. Litt over 12.30 var de endelig her, og mamma kunne puste ganske letta ut. Senter nok en gang en kjempetakk til Michael for at han hjalp til så masse denne dagen. En venn i nøden!

Klokka 13 var nesten alle gjestene her, og fødselsdagen kunne starte og mamma kunne puste lettet ut.

Emilia og mamma klar for action.

Vi var utrolig heldige med været. Både dagen før, og dagen etter var det grått og trist. Vi tok også en råsjangs som ikke leide telt. Men vi skulle nok fått plass til alle inne hvis det var krise. Emilia elsker å kravle rundt i gresset, og hun brukte mye av dagen til å leke med alle de andre barna som var der. 

Kledd i hvit, helt ny kjole for anledningen. Takk Den Store skaper for at vi fant en barnetøysbutikk!

Etter et par timer måtte vi manne oss opp for å angripe gavebordet. Det er virkelig helt utrolig hvor Fine gaver Emilia fikk. Alt fra gåbil, til sin første dukke og masse lekkert tøy var representert på gavebordet. Så mange gaver, og faktisk ingen som hadde kjøpt det samme, eller noe vi hadde fra før. Helt utrolig! Vi er utrolig takknemlige for absolutt alt, og at alle gjestene tok seg tid til å feire sammen med oss. Overveldet er nok et passende ord. 

Etter gavebordet var utforsket og beundret kom tiden til å servere fødselsdagskaken og å synde fødselsdagssang. Nå skal det jo sies at en 1. åring forstår fint lite av det meste, men ska-det-værra, så ska-det-værra!

Den fineste kaka menneskeheten har sett!

Etter kakespisinga var det endel gjester som reiste hjem. Barna hadde holdt ut lenge, og kjøreturen hjem var enda lengre. Vi som ble igjen kosa oss videre utover ettermiddagen og avslutta med å grille hjemmelaga burgere og pølser. Sender her en takk til kjære Helle og Lilje som har evnen til å kjenne sult når jeg bare stresser rundt i min egen verden. Disse to er noen rivjern ved kjøkkenbenk og grill!

Senere på kvelden, når barna sov, og de gjestene som ikke skulle overnatte dro hjem, ble vi sittende utenfor og høre på min elskede lillesøster Camilla Fredrikke som spilte gitar og sang de nydeligste toner. Hun hadde selvfølgelig holdt en minikonsert tidligere på dagen, og sunget og spilt for alle gjestene. Jeg er SÅ lei meg for at jeg ikke filmet noe her, men jeg tror jeg hadde nok med å eksistere akkurat da. 

For de som allikevel vil ha en smakebit, så kan dere høre Emilias Sang nedenfor. 



Med denne sangen vil jeg gjerne avslutte denne føl-je-tong-en med å si tusen takk til alle som delte denne dagen med oss. En eksta, spesiell takk sendes til Camilla Fredrikke. Verdens beste tante, verdens beste søster og verdens beste venninne. Glad i deg!

Heldigvis kom min dyrebare og fantastiske lillesøster Camilla Fredrikke meg til unnsetning og hjalp meg med, ja, alt! Hun hadde en nydelig kjole med til Emiliamus, og lot henne klimpre (et ord?) på gitaren sin. Verdens beste tante!

Fredag ettermiddag pakket vi bilen stappfull og tok turen mot sommerhuset. Turen tok 1 time og 20 minutter, noe som er en perfekt kjøretur. Lang nok til at det føles som man skal på ferie, og kort nok til at tålmodigheten holder på oss alle.

Lørdag morgen våkner jeg av at jeg kaldsvetter og har vondt i hele kroppen. "Jeg visste det! Jeg har GLEMTnoe". Sakte men sikkert går det opp for meg at den nystrøkne penkjolen som Emilia skulle ha på seg ligger hjemme på strykebrettet. Shit! Vi var virkelig In-the-Middle-of-Nowhere, og jeg visste iallefall ikke av noen klesbutikker. Og GOD FORBID at jeg blir nødt til å finne en kjole i en DAGLIGVARE (Iiiik) butikk. 

Vi fant en kjole. Kjørte en tyve minutter og fant ei lita handlegate med en Noa-noa butikk. THANK GOD!

Så var det bare å haste seg hjem og dekke bord og pynte sommerhus. Så stressa har jeg ikke vært på lenge. Men effektiv, sa man? Uten tvil!

Buffétbordet. Spennende å se om maten kommer på før gjestene...



Temaet var selvfølgelig rosa

Bord og stoler på plass. Akkurat en time før gjestene skulle komme. Puuh!

Så gjenstår det bare å se da, om maten kommer fram i tide, og gjestene finner oss her midt i ingenmannsland..

To be continued (Sorry Wheelbug)!