Da jeg la meg i går gledet jeg meg til dagen i dag. Gleden føltes noget amputert da jeg hørte vinden slenge en bøtte vann fra oven på vinduet mitt som en morgenhilsen. Jeg skulle jo ut. Ut på tur! Det er noe av det jeg misliker mest med nordland. Jeg har nevnt det før - og jeg nevner det gjerne igjen. Vinteren her er en vits. En så dårlig vits at man ler fordi man syns synd i vedkommende som leverte vitsen. Sånn er vinteren her.
Jeg håpet formiddagstimene ville ta med seg all snøen slik at jeg stod igjen med bar asfalt i det minste. Men, neida. Man må ikke håpe her i byen. Her i byen må man la håpet ligge igjen innelåst i en skuff.
Det ble liggende igjen et lag med speilglatt is. Hadde jeg eid skøyter kunne jeg snøret de på meg og skøytet meg en tur. Jeg eier heldigvis ikke skøyter. Men jeg eier en vilje av stål.
Jeg pakket meg inn i massevis av klær og slengte brodder på skoene. Brodder er en gudegave. Helt sikkert.
Og jeg gikk. Jeg gikk over brua først. På brua har det en tendens til å blåse. Det gjorde det i dag. I så stor grad at jeg tidvis følte jeg hadde en oksygentank trødd opp i nesa. Jeg er ikke overbegeistra for vind når jeg må være i dens omfavnelse. Men da jeg fikk studere måker på nært hold som lekende lå i vindens hender - da var det ganske greit å være meg likevel.
Jeg gikk to runder rundt et vann i nærområdet. I skogen fant jeg Knerten. Han var på størrelse med en fullvoksen mann. Og han svømte. Han svømte rundt på skogbunnen. Utenom Knerten var jeg alene. Jeg traff ingen. Det var bare meg. Og det var helt greit. Det er ikke så ofte jeg kjenner etter på det å være bare meg. Det var gode følelser. Følelser som fortalte meg at jeg er på rett spor. At jeg har grunn til å være stolt av at jeg er bare meg.
Jeg er så glad for at jeg trosset været. Jeg er så glad for at været ble med meg på tur i dag. Jeg trengte det. Takk, nordnorske møkkavinter!

Michel Teló - Ai se eu te pego 

Gotye - Somebody that I used to know (feat.Kimbra)

Bløf & Sabrina Starke - Meer kan het niet zijn

Halvdan Sivertsen - Twisted little star

Ahhhh, jeg elsker musikk!

Jeg finner ikke laderen til kameraet mitt. Jeg har brukt laderen så mye som én gang. Jeg aner ikke hvor den ble av etter det.
Jeg må leite etter nøklene mine cirka hver andre gang jeg skal ut døra. Jeg tror jeg har en fast plass å legge fra meg nøkler på, men det er bare i teorien. I praksis finner jeg de sjeldent der de skal være og svært ofte alle andre steder.
Jeg trodde jeg fant rekvisisjonen min til fysioterapi i dag da jeg hastet avgårde til bassengtreningen. Det jeg ikke var klar over var at det jeg HADDE med meg i sekken var to regninger. Ubetalte. Merkelig nok ville ikke fysioterapeuten ha dem.
Jeg tror aldri jeg har brukt opp en lypsyl. Fordi de pulveriseres og dermed blir borte for meg før jeg har brukt halvparten av den.
Jeg tror jeg har oversikt over hvor jeg har øredobber og smykker. Jeg har ikke det. Jeg finner som regel aldri et par øredobber. Så jeg ender ofte opp uten noen. Sist jeg sjekka var det ikke in med to forskjellige øredobber i ørene.
Jeg har klipt meg kort. Men jeg vet jeg hadde huset fullt av hårstrikk en gang. Logikken sier meg det. I og med at jeg brukte det daglig. Når jeg nå tenker meg om har jeg ikke sett hårstrikk i hus de siste seks månedene.

Jeg finner som regel aldri det jeg trenger uten å leite. Om det er snakk om lightere, penger, bankkort, kodebrikken til nettbanken, hansker eller andre småting jeg mistenker andre har kontroll på i hverdagen. Jeg river av meg det lille håret jeg har, sverter og banner og lover at jeg skal få et system på ting. Men et halvt blikk inn i boden sier meg at det ALDRI kommer til å skje. Så jeg får vel slå meg til ro med at jeg er rotete av natur og bare være glad til for at jeg ikke har mista meg selv ennå. 

Jeg er ikke spesielt nynorsk av meg. Jeg har aldri briljert med noe av det jeg har vært tvunget til å skrive på nynorsk. Nå har det seg sånn at jeg skal opp i nynorsk til våren. Det er en av de store gledene ved å ta norsk som privatist. At jeg allerede nå vet med sikkerhet at jeg skal ha eksamen i nynorsk. Dette er ikke noe jeg på noen måte føler meg selvsikker nok til å tro jeg har i min hule hånd.
Så jeg tenkte (les: kjæresten min tenkte og jeg surmulte helt til jeg fant ut at han hadde rett) at jeg skulle øve meg litt. Og bloggen er så uskyldig og liten at jeg ikke fikk fullstendig panikkangst av tanken på å poste noe på nynorsk. Win-win. Trodde jeg.


Så jeg sleit meg gjennom timesvis med ordlistegransking og setninger jeg ikke hadde snøring på hvordan jeg skulle formulere riktig. Og til slutt sa jeg meg rett og slett fornøyd. Kjæresten leste korrektur og jeg kjente at jeg faktisk var litt stolt.
Det gjenstod bare å få inn noen bilder for å sprite opp innlegget litt. Nynorsk i seg selv er ikke akkurat sprit. Så litt sprit var nødvendig. Men så. Så gikk alt galt. I et uforsiktig sekund skjedde det som definitivt IKKE skulle skje. Jeg var litt for brå og klarte å trykke akkurat da musepila hvilte fint over REFRESH..... Verden gikk plutselig i saktefilm mens jeg så det j*vla innlegget forsvinne ut i det store intet. Med hjertet i halsen sjekka jeg arkivet, men det var ikke lagret.
Det var bare borte. For alltid.
Hadde det ikke vært for at kjæresten sa jeg hadde vært flink hadde jeg ikke trodd på at jeg i det hele tatt hadde skrevet innlegget.
To millisekund senere brast jeg i utrøstelig gråt. Krampegråt. Skikkelig UGLYCRYING. Sånn som man helt klart IKKE ser på film. Jeg grein i en time - minst. Hysterisk. Nå kan det ha seg sånn at jeg hadde en særdeles dårlig dag fra før. At jeg hadde vært i helvetet fra jeg åpnet øynene den dagen og at dette bare var dråpen som fikk hele begeret til å eksplodere. Men jeg gråt.
Og jeg kryssa vekk fanen med bloggen. Kryssa den langt vekk.
Dette var på mandag.
Nå først følte jeg at jeg kunne skrive noe her igjen uten å spy på skjermen. 

Så. Jeg er her. Jeg måtte bare ha en pause så jeg ikke kaldkvelte hele bloggen. 

Det er hakk i plata her inne for tiden. Jeg har vondt. Jeg har lange dager som er full av smerter. Jeg har gjennomborrende smerter som tidvis gjør meg spik, spenna gal. Jeg vurderer flere ganger om dagen om jeg vil føle meg bedre om jeg slenger meg ut vinduet bittelitt. Men jeg kommer stadig fram til at jeg ikke orker. Stort sett fordi det er sykt kaldt ute. Og jeg fryser nok som det er. I skrivende stund sitter jeg under pledd. Med ullsokker. Med varmeovn på. Med 50 telys og kubbelys brennende i stua. Nevnte jeg at jeg fryser? Noe er galt med meg. Mye er forsåvidt galt med meg. Men selv om jeg har en ræva periode så har jeg mye fint i livet mitt. Det er viktig.

- Jeg har en fantastisk samboer som får meg til å le selv når hvert fiber i kroppen min vil gråte. Han sier ting som er hysterisk morsomt. Han er så nerdete at jeg bare bobler over av forelskelse. (Akkurat nå går han rundt i stua med skinnlua mi på hodet og ei flaske matolje i hånda og snakker kinesisk. Livet her i kåken er aldri kjedelig...)
- Levende lys er min kilde til ro og glede. Jeg skulle ønske jeg kunne ha en flamme i lomma. Eller hengende rundt halsen. Jeg elsker flammer! (Om jeg nå høres svært ustabil ut så kan jeg bare si at det bare er en illusjon. Helt sant.)
- Himmelen er så fin for tiden. Fargene er så fascinerende at det er rart jeg ikke har falt ned i en grøft eller tryna ut fjorden så mye jeg går med nesa i sky. (Ok, denne er tynn, nesten så den ikke teller, men whatevvah.) 
- Jeg har fått så varme og NYDELIGE skinnvotter av min framtidige svigermor at jeg ikke fryser på fingrene lengre. (Dette er et viktig punkt. Alt som gjør at jeg fryser mindre er en gudegave fra min gud - batman.)
- Jeg ler mye. Det er lett å få meg til å smile og le. Det er en god egenskap - og jeg har et pent smil! (Litt selvskryt er definitivt et pluss. Får ikke nok gode tanker om seg selv!)
- Jeg finner fine ting i livet selv når livet er drit. Jeg kan se at verden er vakker. Vi har en natur rett utenfor døra som er breathtaking. Og jeg elsker det. Jeg kan smile av at noen går hånd i hånd på gata. Jeg smiler av at taxidama jeg digger blir forbanna fordi legekontoret behandler meg dårlig. Jeg smiler når jeg får en telefon eller melding fra menneskene mine.



Jeg er sterk som faen, og det skal sykt mye til for at jeg knekker. DET er jeg stolt av.
Nå er det helg. Vi har ikke planer i helgene. Det har vi nesten aldri. Jeg elsker det. Jeg har det vondt, men ÅH, så godt. Jeg er så heldig! Ja, jeg har en rygg jeg kunne sendt rett på søppeldynga, men livet mitt er så fint.
Helg er kjærestetid. Helg er god mat og tvspill. Helg er kanskje en tur ut i kulda. Helg er å være sammen. Helg er kos fra start til slutt. Jeg vet jeg er stappfull av klisjeer, men jeg bryr meg ikke.

God helg!

Jeg kunne sikkert blitt en hverdagsblogger. Problemet er bare at livet mitt stort sett er jævlig kjedelig. Ta i dag som eksempel. Det mest spennende som har skjedd i dag er at jeg velta et glass brus over den rene skjorta jeg skulle ha på meg i dag og delvis på den ene norskboka mi. Jo, også pirka jeg meg i øyet uten å vite at jeg hadde salt på fingeren. Det svei veldig. Såeh.... Jah....
Livet mitt er liksom ikke en virvelvind av glamour og fabelaktige kjendisøyeblikk.

Det er rotete her. Og jeg går hjemme hele dagen. Med andre ord har jeg svært mange timer til rådighet. Timer jeg burde brukt på fornuftige ting som hus- og skolearbeid. For det meste går timene til å lese diverse blogger og til å se tv-serier på nettet. For å i det hele tatt få lest pensum har jeg nå lagt fra meg bøker på do. True story. Det er den eneste plassen jeg finner vett og ro nok til å lese.
Jeg skulle gjerne sagt at jeg var inne i en god steam. At jeg trente fire ganger i uka, ikke hadde en eneste hybelkanin i kåken, at jeg ser amazing ut og at livet rett ut er perfekt. Men. Hallo i luken. Jeg har ikke trent siden en eller annen gang i november. Jeg har faktisk ingen hybelkaniner i kåken, men hybelkenguruer er jeg en jævel på å avle opp. Jeg har kviser i trynet, ser ut som ei stappa pølse uansett hva jeg drar på meg, har usynlige øyenbryn og dødt hår.
Og så lenge jeg er bosatt i Brønnøysund er TANKEN på å si at livet er perfekt nok til at jeg får hysterisk latterkrampe.

Jeg ligger så mye på sofaen for tiden at jeg tror jeg begynner å få liggesår på den ene hofta. Ikke at jeg orker å sjekke. Det er ikke tvil om at min mentale alder klatrer i racerfart mot tresifret. Jeg står opp med stive ledd og smerter i kroppen, krøker meg rundt med ullsokker på beina og spiser frokost mens jeg spionerer på naboene. (Ikke helt riktig nå for tiden, han gærningen i nabokåken som går rundt huset sitt for å se på det tjuetre ganger om dagen i bar overkropp har tydeligvis gått i dvale pga kulda.)
Jeg kjenner det i kroppen om været er i ferd med å skifte og jeg syns ærlig talt at mye av det de kaller musikk for tiden bare er bråk. Jeg skjønner ikke en millimeter av hva som er bra med SKRILLEX for eksempel. For min del er Skrillex kun en kilde til eksem i ørene.

Nei. Jeg tror ikke hverdagen min er nevneverdig spennende. Så, det er kanskje like greit at jeg lever i stillhet.
Jo. Han der jeg deler leilighet med har fiksa nytt design til meg. Påfugler og harrybilde av meg, kan faktisk ikke bli bedre. Jeg liker det. Påfugler er vakre - og jeg ER litt harry. (I love you, honey!)

Uansett hvor gammel og kjedelig jeg er så har jeg iallefall kjøpt meg ei lue til tjueni kroner på Cubus. Så den er dagens outfit. Ok. Jeg kan innrømme at jeg også har andre klær på meg, men det er ikke verdt oppmerksomhet. Lua derimot. Hå hå hå!

Hun vandrer gatelangs. Kulda biter fingertuppene hennes. Kinnene er to store frostroser. Sola har malt himmelen i en vakker blanding av rosa, orange og gult. Solstrålene kiler i nakken, varmen når ikke helt fram, men det er likevel godt å vite at framover vil sola være her mer for hver dag som går. 
Hun tusler stille forbi kirkegården. Ser på alle gravstøttene som står der så stolte - rad på rad. Tenk på all historien som ligger der sammen med menneskene som en gang var. Hun kjenner et stikk i magen en plass, ser opp mot himmelen, der, der hvor så mange av de hun hadde kjær nå befinner seg. Borte, men langt fra glemt.
Hun tar en omvei. Det er så godt å kjenne seg levende. Selv om det er kaldt. Hun går langs vannet. Vannet er trygghet, vannet er sjelefred.
En flokk med ender flyr lavt over det islagte vannet. De tar en sving og lander på en liten flekk der isen ikke har strekt seg. En av de misforstår signalene og ender med å lande på motsatt side av vannet. Den ser forvirret på henne. Hun ler. Sier noen trøstende ord, glemmer kanskje et øyeblikk at hun er ute i verden, at det å snakke til en and kanskje ikke er sånt man gjør.
Hun kommer inn til byen. Ser på menneskene som haster seg fra sted til sted. Mennesker som har ærend som må gjøres, tid som ikke strekker til. Hun smiler. Til alle hun møter. Kanskje blir folk litt satt ut av smilende fremmede. Hun velger å tro at smil er viktige. At smil er som små plaster som man kan sette på steder som gjør vondt i kroppen. At smil kan fikse sår og rifter inne i de fremmede menneskene.
Hun har ikke noe hun må rekke. Hun har tid i massevis. Etter en stund vender hun hjem. Hjem dit hvor hun deler livet med sin kjære. Hjem dit til trygghet og varme. I det hun kommer inn i stua kjenner hun varmen omfavne henne. Hun ser seg i speilet, hun kler de røde rosene i kinnene. Hun smiler til seg selv, slik hun smilte ute. Dagen i dag har vært en fin dag.

Nok en uke er over. Jeg har vært i Bodø, innlagt på sykehushotellet en natt. Blitt undersøkt av dyktige mennesker som var oppriktig lei seg for at de ikke kunne gjøre noe for å fikse meg.
Jeg vet med meg selv at jeg har blitt klart sterkere psykisk de siste årene og at jeg nå tenker på en helt annen måte enn tidligere når det kommer til smertene jeg sliter med og hvilke framtidsutsikter jeg har.
Jeg tror ikke lengre på noen mirakelkur. Jeg tror ikke det plutselig dukker opp noe eller noen som kan gjøre meg bra igjen. Egentlig, innerst inne, tror jeg dette er noe jeg må leve med resten av livet. Og til tider kan jeg føle at det er ok. At det er noe jeg takler. Bare det er mer enn jeg turte KJENNE på for noen år siden. Da var tanken på å leve sånn som dette til jeg ble gammel så uutholdelig at jeg egentlig vurderte om jeg kanskje bare skulle legge inn årene.
Nå har jeg fortsatt tanker som får meg til å undre på om jeg klarer å leve et helt liv med smerter, om jeg er tøff og sterk nok, om det er verdt det. Men de tankene får ikke slå rot - slik de fikk før. Nå er de der bare i korte blaff. Og det må nesten være lov når man sliter med smerter daglig. Det er vel normalt at ikke alle dager er like enkle å være positivt innstilt til da...

I dag kom kvitteringen min i posten på at jeg har betalt inn eksamensavgift i fagene jeg holder på med. Jeg er rett og slett litt imponert over meg selv. Foreløbig har ikke angsten grepet tak i meg, selv om det stadig går mer opp for meg at jeg frivillig utsetter meg for eksamener jeg strengt tatt ikke MÅ ta nå. Hadde noen sagt jeg kom til å gjøre dette for et par år siden så hadde jeg ledd RÅTT av dem. Det har vært så fjernt for meg å starte med skole igjen. Jevnt over har skole vært full av ubehagelige opplevelser for meg. Så motivasjonen har ikke vært på topp for å starte opp igjen. Nå er jo situasjonen en annen i og med at jeg nå tar fag som privatist og dermed ikke FYSISK er på skolen. Men likevel har jeg liksom ikke hatt helt troen på meg selv. Nå derimot, nå er troen tilstede - jeg liker det sånn.

Det er så rart når det plutselig går opp for meg at jeg er voksen. At livet og tankene mine dreier seg om voksne og viktige ting. At det er jeg som bestemmer, at mine meninger betyr noe i den store sammenhengen i MITT liv. Det er egentlig ganske flott, uansett hvor skummelt det er.

"Og midt på natten våknet jeg.
Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg."
-Tatt av kvinnen 

Jeg har gått på folkehøyskole. Der traff jeg fantastiske menneske. Og oppdaget at enkelte faktisk spiser grøt med grillkrydder på.

Jeg har krangla mye med min eldste lillesøster. En gang spytta jeg en stor klyse tannkrem i ansiktet hennes. Med vilje. Hun løp etter med med en sløv kniv fordi jeg ikke ville rydde rommet hennes. La oss kalle oss skulls.

Jeg har drukket med full på russisk smuglersprit. Det var første gang jeg drakk meg full. Jeg var fullsjuk i ganske nøyaktig seks dager. Jeg var så sikker på at jeg kom til å dø at det nesten er latterlig.

Jeg har vært veldig kristen. Men av en eller annen grunn endte jeg opp med lettere allergiske reaksjoner mot både meg selv og religion. Nå holder jeg en sunn avstand til slikt.

Jeg har sett en slange bli slaktet foran øynene mine for så å være tilskuer til at noen drakk blodet. Jeg spiste ikke så mye på den restauranten. Merkelig nok.

Det har vært en lite innholdsrik uke. Jeg har vært på og av med kvalme hele uka.
Og generell uggenhet.
Så det er igrunnen rart det ikke er et tydelig omrisse etter hvor jeg har ligget plantet i sofaen store deler av dagene som har gått.
Denne høsten og vinteren har vært hard for meg. Jeg har store deler av tiden vært desperat etter overskudd og lengtet brutalt etter følelsen av å være uthvilt og ha energi til å gå en hel dag uten å ønske at jeg var en bjørn i dvale.
Jeg føler meg ennå der. Jeg kjenner på ønsket om å sove tre måneder i strekk omsvøpet av håpet om å våkne uthvilt og klar for å bestige fjelltopper. Eller. Ærlig talt blir jeg nok aldri så våken....
Uansett. I kveld drikker jeg belgisk øl og ler av tv-mennesker. Det føles greit. Latter og øl. Må være en grei kombinasjon en sein fredagsnatt.
Så kan jeg være litt bjørn i morgen. Litt dvalevirksomhet er ikke å forakte.
Også har jeg samboeren min sammen med meg hele helga. Han trenger plass i sofaen. Klar fordel for meg. Da gror jeg ikke fast i samme stilling. Da får jeg en pause. Både jeg og sofaen priser oss lykkelig.

Jeg er veldig spent på hva bildene sier. Hva nevrologen jeg skal møte i neste uke mener. Hva den nye "dommen" min vil være. Så skremmende det er å legge "framtida" i noen andre sine hender. Jeg håper det er en som ser MEG. Som forstår hva jeg snakker om, som kanskje kan sette seg inn i frustrasjonen min. Jeg håper det er en som ikke dømmer meg. Jeg vil bare bli sett og hørt. Og få en rettferdig behandling. Det er jo egentlig en selvfølge at man skal få det. Men jeg har møtt på min dose merkelige vesener i helseNorge. Slett ikke alle oppfører seg som man forventer og håper folk skal være når de møter mennesker som er i sårbare situasjoner.

Uansett. Nå er jeg bare trøtt. Og sliten etter en lang dag med mange inntrykk. Men jeg blir nok liggende på sofaen til kjæresten kommer hjem. Vil mer enn alt legge meg i armene hans i natt. Akk, så heldig jeg er som har han. Som har en som bryr seg om meg. Som har en som vil meg vel. Som har en som gjør meg trygg og som får meg til å føle meg som den viktigste og fineste prinsessa på jord.
Lang dag går forhåpentligvis snart mot natt.  

Audun Lysbakken (bilde lånt fra Dagbladet)

Torbjørn Røe Isaksen (bilde lånt fra Porsgrunns Dagblad)

Snorre Valen (bilde lånt fra NRK) 

Jonas Gahr Støre (bilde lånt fra TV2) 

Jens Stoltenberg (bilde lånt fra Nettavisen) 

Jeg kjente på det igjen i dag. Den vonde følelsen i magen. Den som dukker opp fordi noe treffer meg på litt feil måte. Som et lite slag i mellomgulvet. En kommentar angående jobb og skole. En kommentar som gjorde vondt. Intensjonene var ikke å såre meg. Det vet jeg jo. Og jeg har egentlig ingen grunn til å bli såret heller. Men så er det ikke alltid en logisk link mellom følelser og fornuft.
Jeg jobber ikke. Jeg har ikke jobbet på noen år nå. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe. Det er ikke fordi jeg trives SÅ godt hjemme at jeg VELGER å være hjemme istedet for å jobbe.
Jeg går ikke på skole. Eller. Jeg tar opp noen fag nå. Jeg gjør det som privatist. Jeg har så lyst å få fullført videregående. Jeg vil så gjerne kunne utdanne meg til noe. Jeg vet ikke om jeg noensinne kan bruke en utdannelse til noe, men jeg vet at jeg vil føle meg litt bedre med meg selv om jeg får utfordre meg selv og samtidig ser at jeg mestrer noe.
Jeg velger altså å ta dette litt og litt som privatist. Ikke fordi jeg ikke VIL på skolen. Ikke fordi jeg er lat. Det har ikke noe med saken å gjøre.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville fått det bedre om jeg plutselig presset meg ut i jobb eller skole. Legen min tror det heller ikke.
Det er ikke sånn at man kan se på meg at noe feiler meg. Jeg ser vel ganske så frisk og fresh ut for folk flest.
Men så ser ikke folk flest meg døgnet rundt. De ser meg ikke på de dårlige dagene mine, da jeg stenger meg inne i frustrasjon og sinne fordi smertene holder meg nede. De ser meg ikke når skuffelsen skyller innover meg etter at jeg i en periode har hatt smerter jeg har klart å håndtere - for så å våkne til smertehelvete nok en gang. De ser ikke at smertene er der. Døgnet rundt. Hele tiden. De ser ikke tårene mine. De ser ikke at det må flere sorter smertestillende til for at jeg skal kunne fungere i hverdagen. De ser det ikke fordi jeg ikke vil de skal se det.

Jeg er 26 år gammel. Det er vondt for meg at jeg ikke fungerer som andre på min alder. At jeg ikke kan være ute i full jobb eller være heltidsstudent.
Jeg må planlegge ting ut fra når på dagen medisinene fungerer best og hvilke dager i uken det er.
Jeg vet aldri helt sikkert hvordan morgendagen vil utarte seg. Selv om jeg i dag har hatt en ganske ok dag så er det slett ikke sikkert at det er tilfelle i morgen. Jeg kan fort våkne opp med smerter som herjer kroppen i mye større grad enn i dag. Kanskje er jeg kvalm og svimmel på grunn av en blanding av smerter, dårlig søvn og medisiner. Kanskje er været så dårlig at leddene mine gjør vondt og jeg må muligens tilbringe det meste av dagen på sofaen. Det er forsåvidt der jeg tilbringer det meste av de fleste dager.
Selv om jeg kan reise på ferie, shoppe litt, gå en tur i skauen, trene eller andre normale ting så er ikke det ensbetydende med at jeg har en normal hverdag. De fleste dagene mine er en kamp. ALLE dagene mine inneholder smerter i en eller annen form. Om jeg skal trene eller komme meg til byen en tur så vet jeg med sikkerhet at smertene vil være forsterket når jeg kommer hjem igjen. Men jeg kan jo ikke slutte å leve heller. Selv om smertene herjer. 
Jeg er ikke hjemmeværende fordi det er så luksuriøst eller fordi det er så utrolig gøy. Jeg er hjemme fordi det er det eneste alternativet for tiden. Det er bare sånn hverdagen min er nå.

Kanskje ser ikke hverdagen min slik ut om et år eller tre. Kanskje er situasjonen da en helt annen.
Og kanskje er det sånn her livet mitt er ment å være. Alltid. 
Men ikke tro at det er ensbetydende med at det er sånn jeg VIL at hverdagen min skal være. 

-Gudmor si jente og søssa mi <3

-Elli min hadde fått ny neglelakk. <3


-Trøtt kosepus <3

-Sliten Susie på kvelden på julaften. <3

- Vakre Ida min. <3

- Kjekke Madsen min. <3

- Pappa leker med stjerneskudd. <3

-Sløvepus. <3 

-Happy Susie. <3

-Godt nytt år! <3

*Jeg er heldig fordi jeg har vakre småsøsken som stadig ser meg mer og mer som en storesøster de kan komme til uansett hva. Jeg er heldig som får si at jeg er glad i dem og som får en kos og et "jeg er glad i deg også" tilbake. 

*Jeg er heldig fordi jeg har foreldre jeg kan betro meg til, foreldre som vil kjempe for mitt ve og vel, foreldre som stiller opp uansett hva det måtte være. Uansett når. Jeg er heldig som har en så fin mamma og en så fin pappa.

*Jeg er heldig som har en så fantastisk flott kjæreste som jeg har. En kjæreste som pjusker meg på ryggen uten at jeg ber han om det. En kjæreste som blir liggende våken å snakke med meg når jeg trenger det, selv om det betyr mindre søvn for han. En kjæreste som blir sint og provosert når jeg ikke behandles bra nok. En kjæreste som engasjerer seg, som bryr seg og som ser meg. En kjæreste som kjenner meg og som vet hva jeg føler omtrent før jeg har kjent etter. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Og jeg er heldig som får oppleve at han faktisk elsker meg også.

*Jeg er heldig som kan finne tilbake til gamle venner. Jeg er heldig som får muligheten til å kanskje få tilbake det beste vennskapet jeg noensinne har opplevd. Jeg vet det krever hard jobb og at jeg må stå på for å få henne tilbake. Men jeg gjør det med glede. Savnet er så stort. Og jeg er heldig om jeg får henne tilbake. Veldig heldig. 

*Jeg er heldig som har så mye fint å se fram mot dette året. Mange fine mennesker som skal feires på forskjellig vis. Jeg skal på jentetur til Praha. Jeg skal reise og være med mine. Mine flotte. Jeg skal lage nye minner og kjenne på gleden over rett og slett å være til. Jeg er heldig. Skikkelig heldig. 

Men uansett hvor mye jeg gleder meg, hvor mye jeg vil dette, så er det faktisk vondt. Jeg gruer meg ekstremt til å vinke farvel på flyplassen i morgen, men er glad det ikke er mamma som kjører meg dit - hadde det vært henne tror jeg de måtte tørket meg opp fra gulvet med en mopp.
Det blir en fin jul. Jeg vet det i hele meg. Jeg gleder meg. Jeg kjenner på hvor fint og godt det skal bli å være sammen med alle de fine menneskene jeg er så glad i. Og jeg vet minnene som jeg får ta med meg fra denne julefeiringen vil være spesielle. Nye tradisjoner vil kanskje slå små røtter.
Jeg er så heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Jeg er så heldig som kan føle meg dratt i flere retninger mellom mennesker jeg er glade i, mennesker som er glade i meg. Jeg er kjempeheldig. Og tårene jeg feller nå, de felles med et hjerte stappfull av kjærlighet og omsorg.
Jeg vil bare glede alle. Jeg vil holde fast ved det samme gamle. Jeg vil lage nye tradisjoner, skape nye juleminner og muligheter for senere feiringer. Jeg vet det er et luksusproblem. At slett ikke alle er så heldige at de har mange rundt seg som de kan feire jul med. Ikke alle er så heldige at de har mange nære og kjære som de er glade i og som også er glade i dem. Jeg er heldig. Men jeg føler meg som en skjelvende klump med for mange følelser. Denne julen blir ikke som tidligere juler.
Jeg må bare venne meg til tanken på nettopp dette.
Forhåpentligvis får jeg snart til å holde følelsene i sjakk også. Jula blir fin. Uten tvil.