Camillas boble

ettertanke

Tue, 02 Jun 2009 17:19:54 GMT

www.ettertanke.blogg.no

torsdag lukker vi øynene og ser

Thu, 28 May 2009 20:28:14 GMT

Camilla, du må spise, du må sove, du må slappe av. Jada, sier jeg jeg, jada. Jeg gir deg en klem jeg sikkert vil huske på resten av livet, og sier i øret ditt at jeg er glad i deg, for det er jeg, og du sier du er glad i meg også. Også går du, og jeg smiler, for jeg blir glad. Jeg blir så fin og varm, for jeg vet du bryr deg. Genuint. Jeg innrømmer at jeg syns det er fint å bli passet på.

Hei, sier jeg, og du ser såvidt på meg. Det gjør litt vondt, for jeg vet du egentlig ser, og vi vet begge hvorfor. Vi vet hvem du helst vil se og hvem du ikke har behov for å se. Jeg vet du trenger flere timer på å velge sko, så jeg vet du er usikker. Variasjonen i blikket ditt forvirrer meg så veldig. Det var ikke slik forrige torsdag. Du smiler hele tiden, og jeg savner å se inn i øynene dine og vite at du ser tilbake, slik vi gjorde før.

Du banket på ruten din, og jeg ser deg smile på andre siden av glasset. Det er så fint, jeg vet allerede før jeg åpner døren at det blir fint. Vi spise middag og jeg syns alt er veldig teit, men samtidig ok, for du sitter der. Vi legger oss i sengen min.Puter og tepper og dyner. Det er så stille, bare stemmen min og pusten din beveger seg i rommet. Jeg leser høyt fra yndlingsboken min, hele fem kapitler leser jeg. Du har ikke en gang hørt om den, men så leser du ikke så mye heller. Jeg begynner på begynnelsen, men leser også slutten. Slutten er så himla fint, og jeg syns du skal høre den. Så jeg leser den også. Sakte og med innlevelse. Hårene reiser seg på armene mine, og du bare smiler. Etterpå danser vi til YMCA og Alice Cooper. Slik vi bare gjør.

Mobilen min vibrerer og jeg ser navnet ditt på skjermen. Det har som regel skjedd noe når du ringer, men du spør bare hvordan det går med meg, og jeg syns det er fint. Vi snakker om at enkelte venner kan man bare ikke miste, slik vi aldri vil miste hverandre. Det stikker for dypt. Du er en del av meg, sier jeg. Og mener det.

Vi ser for lite.

Jenny, I think you lost your mind

Thu, 21 May 2009 12:23:10 GMT

i natt drømte jeg fantastisk. nesten.jeg drømte meg tilbake til 1600-tallet, eller kanskje var det 1500, men jeg var veldig viktig og pen og dutchess-like i gulvside kjoler og stort hår. jeg red i side-saddle og brukte fjonge hatter. jeg hadde hemmeligheter som var sakdaløse og kammerpikene hvisket i hjørnene. jeg skulle ut å ri en kjole som jeg ikke fikk puste av, og kammerpiken min sa noe hun ikke hadde rett til å si - tho she was right. jeg skrek til henne, "how dare you?" med lang a. om og om igjen. she slapped me in the face, og jeg gikk for å finne pappa. hun skulle straffes.

jeg skulle ønske jeg het Jenny.

daddy's gonna buy you a mockingbird

Tue, 19 May 2009 19:57:14 GMT

Da jeg var liten hadde jeg en sykkel. Den var fin og hvit og lyserosa og stor. Ja, fryktelig stor og jeg var for liten, så jeg måtte vente. Vente og vente og vente. Jeg syklet rundt på en rosa og lilla sykkel og drømte om sykkelen jeg var for liten til å bruke. Det var en klovn på styret, man kunne klemme å den og lage lyder. Så ble jeg stor jente. Så stor at jeg syklet på den store sykkelen.

Nå fniser jeg litt når jeg ser ned på den store sykkelen som rekker meg til knærne. Jeg er sytten minus tre måneder, lever på hverdagsmelankoli, nostalgifølelser og fine ord fra randoms. Sånn er det å leve tenker jeg. Jeg er sykelig redd for klovner og har bestemt meg for å aldri sykle igjen. For jeg tryner bare som faen, og jeg liker ikke skrape opp knær og armer - for jeg har alt arr over arrene. Frustrert og sur og glad og drømmende med dårlige matvaner, men jeg klager ikke. Virkelig.

deep down inside I know I will survive

Thu, 14 May 2009 08:58:51 GMT

det lukter støv. støv, varme og melankoli. jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke når jeg fester transportbeskyttere og leier henne nedover stallgangen. hun begynte å reagere tidlig. da jeg snakket i telefonen sto hun å dyttet på meg, da jeg festet transportbeskytterne ble hun stressa, og da hun så transporten ble hun redd. jeg leier henne opp lemmen og kjenner hodet hennes mot skulderen min. hun går på, det gjør hun alltid, for vi er bestevenner og hun stoler blindt på meg. hun er stressa og sjåføren kommer for å dytte henne på plass, jeg syns det er unødvendig, for jeg kjenner henne best og klarer det selv. tid. vi trenger bare litt tid. et kyss på mulen, et stryk bak øret og klapp på halsen. jeg går ned lemmen alene og hører henne sparke og trampe, hun skriker litt også. jeg ser for meg at hun roper på meg. sjåføren heiser opp lemmen og kjører. jeg bestemmer meg for å ikke gråte, men øynene mine er helt varme. men så kommer S, og står der med åpne armer og jeg kan ikke holde det inne lenger.

jeg holder grima inntill brystet og har alt bestemt meg for å henge den på veggen hjemme, uavhengig om jeg skulle få lov eller ikke. jeg har aldri fått lov til å ta med slike ting inn, det lukter, men jeg bryr meg ikke. jeg fikk den med henne da hun ble min, og hun har hatt den igjennom alle årene vi har vært sammen, den er hennes og jeg klarer ikke gi den fra meg. jeg gir alle en klem, for jeg vil jo savne alle sammen, man blir liksom så kjent på et sånt lite sted, men så går jeg ut av stallen - uten å klappe en eneste hest på nesen, selv når de strekker hodet ut etter meg. for jeg har fortsatt hvite og røde hår på fingrene, det lukter støv og savn, og jeg trenger ikke komme tilbake dit i morgen.

29.mar.2009

Sun, 29 Mar 2009 14:58:38 GMT

oi, der døde bloggen min..
jeg seiler nye hav.

eg vett kva du går og håpe på, eg vett kva du har i vente

Thu, 26 Mar 2009 13:22:35 GMT

jeg gleder meg til det blir så varmt at vi må sveive ned ruter, for air-condition er teit, og slippe luften inn i bilen. jeg gleder meg til å strekke hånden ut av ruten og kjenne luftbølger under fingrene; hendene mine som svever på luft, som om de ikke er en del av meg lenger, det er fint.

det er snål at jeg plutselig gleder meg til å gå på skolen, at jeg teller minutter og sekunder til friminutt, hvor jeg nærmest løper til kantina. selvfølgelig vet jeg hvorfor, faktisk så føler jeg det. unikt.

deep down inside i know i will survive

Tue, 24 Mar 2009 20:35:01 GMT

and our words don't make sense and I do understand.
jeg syns det er litt fint at jeg lar meg sjarmere, for det er så sinnsykt lenge siden og blodet mitt har vært fryst lenge. den følelsen av å renne over og flyte på gulvet, den er unik. kanskje kom jeg litt over det da vi kjøte igjennom øde land som badet i sår, ikke de tydelige og overfladiske, men de som sitter under huden. jeg så min egen historie passere igjennom bilruten, jeg så huset vårt, som nå er rødt, og alt som skjedde der. spesielt husker jeg å stå på trappen og ikke få komme inn, eller brukne bordbein og nåler i skuffen. alt passerte gjennom bilruten. det grå huset står fortsatt, selv om det røde ble revet, det er kanskje det verste, siden jeg var eldre. allikevel, jeg kjørte videre. i'm getting there.

sometimes, while sitting on the bus, i feel like getting up and dance

Mon, 23 Mar 2009 08:36:56 GMT

truly, jeg doper meg på musikk og realiteten blir fjern.
40-60 reklamen gjør meg aggressiv. alle synger på den.

i want to be a forester run through the moss on high heels

Thu, 19 Mar 2009 22:18:05 GMT

i går så jeg på lydverket på nrk1, og etterpå tenkte jeg at det var et himla bra program. ikke bare fordi de vant hjertet mitt ved å snakke om musikk jeg liker, musikk jeg tenkte var for sær til å bli snakket om i et tv-program, men fordi det var personlig, varmt og fint (okey, så var det kanskje fordi de snakket om musikk jeg definierer som fantastisk, men det gör vel inget?)

you are my purpose

Tue, 17 Mar 2009 07:27:42 GMT

fløyel i luften og grå melankoli.

"(...)Kvelden som alltid for sent og jeg syklet i tåken som var så fuktig at den trakk seg inn i porene; gjorde dem tette, tåken som kretset rundt meg som mitt eget ozonlag. Vi ville fylle åtte og sykle rundt det lyseblå huset, krabbe igjennom vinduet og trekke inn lukten av støv som var så tung og ekkel at vi ble svimle. «dette huset lukter spøkelser» sa hun og lagde uhu-lyder. Etter det ville jeg spørre hvorfor hun smilte hele tiden, og hun ville ikke svare «fordi jeg lever»."

it's easier to be broken

Sun, 15 Mar 2009 17:19:35 GMT

jeg skal selge hesten min, og jeg hadde aldri sett for meg at det skulle gjøre så usannsynlig vondt. det er virkelig den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt, og det er rart og trist. har ikke lyst, men jeg gjør det, og forteller meg selv at hun fortjener noen med mer tid til henne.

peut-être je suis dans l'amour

Mon, 09 Mar 2009 10:58:15 GMT

jeg tenker på fredag, da jeg satt på bussen og drømte om deg. mest tenkte jeg på ting som ville bli, fordi det er sånn jeg er; jeg klarer ikke tenke på nåtiden, men lever i fremtiden, og derfor er hele livet mitt planlagt. hvert fall, jeg tenkte på deg og jeg satt på bussen. nesten bakerst og så ut igjennom ruten, vi kjørte over brua og det var da jeg så deg. du gikk over brua, og jeg så deg. kanskje fikk du den rare prikkingen i nakken, den man alltid får når man føler at noen ser på deg, for du så på meg også. du så rett mot bussen og rett inn i øynene mine, og jeg kunne ikke se bort. bussen kjørte, og jeg lurte på om den kanskje hadde stoppet der på brua. jeg tenker på det fortsatt og jeg ser meg alltid rundt i gangene, men alt går fremover.

laisse moi partir avec toi

Fri, 06 Mar 2009 22:40:58 GMT

du så meg igjennom vinduet. du smilte, smilet vårt, og vinket. jeg ble så glad bare av å se deg igjennom ruten, du møtte meg i døra. jeg skulle bare hente en pakke. men det er fredag, vi slutter samtidig på skolen. også ler vi, for humoren vår er så lik, og vi er fine sammen. vi ser hverandre for sjeldent, sier du. jeg er helt enig. men så må jeg virkelig gå fordi jeg blir hentet om en halvtime, du må også gå. vi klemmer, og jeg holder klemmen lenge.

«I really love you.» hvisker du i øret mitt med den søteste stemmen du kan prestere.
«I really, really love you too.» hvisker jeg tilbake, også fniser vi.
det skal jeg leve på resten av helgen.

quand les années auront passé

Thu, 05 Mar 2009 19:55:45 GMT

et lite hus i hjertet av London, der skal vi bo. vi skal gå på teater og se alle musikalene, operaene, balletene og kjærlighetshistoriene til vi ikke orker mer. alle museene, galleriene og kjente monumenter. til the globe for å hylle shakepeare, løpe ned oxford street og danse ved time square. gjøre alt vi vil gjøre, selv om vi må spise potetmos til middag hver dag. vi skulle lært oss fransk, ordentlig og latt som vi var turister, for vi er jo ikke det i england. vi hører til der og bor der, det er landet vårt; vårt mekka.

så skulle vi bli gamle og flyttet til prince edward isle, i vår egen lille loftleilighet skulle vi hatt det fint. vi skulle lest hele dagen, lest de samme bøkene og diktene hele tiden, kanskje lese høyt for hverandre og gråte litt sammen. sove lenge om morgenen og skrive ned drømmene våre. etterhvert ville vi sikkert utviklet en sær trang til å omgi oss med katter.middagen ville alltid smakt merkelig fordi vi begge vil prøve ut snåle ting. om kvelden vil vi skive pompøse tekster og helle i oss store mengder vin.

men det er såklart bare plan b, vi har fortsatt glasshuset i skogen.

certainly not the most interesting by any standard

Wed, 04 Mar 2009 21:59:43 GMT

«Du er helt borte.»
...
«Camilla?!»

«Hæ?»
«Du er helt borte.»
«Det er jeg alltid.»

også har jeg ny header. igjen. jeg har byttet i hele dag; fordi jeg er ubesluttsom noen ganger.

i'd forgotten how exuberant you are

Mon, 02 Mar 2009 11:26:41 GMT

jeg føler at jeg går igjennom en slags oppvåkning, på trappetrinnet til nirvana, kommet hjem fra en lang reise, våknet opp fra koma og sprukket isen. alt jeg ikke klarte å legge bort, alt jeg måtte tenke på og alt som plaget meg, det bare forsvant ? jeg vet jo at det fortsatt er der, men bare ikke for meg. når du forteller meg om alt som er galt, alt jeg må forandre og alt som ikke funker, så innser jeg at det er helt feil. jeg står foran deg på veien, og jeg kan bare se deg over skuldrene, men jeg syns synd på deg. ekte empati, for det er bare slik du er og du vil mest sannsynlig aldri forandre deg. jeg står foran deg og du prøver å dra meg motsatt vei, men det går ikke lenger, fordi jeg innså det i tide. det er så mye du har misforstått, og det er så mye jeg skulle fortalt deg. du er ikke ressigøren som kan rette på skuespillerne når de sier replikkene sine feil, det er ikke sånn ting fungerer. du kan skrive manus, men ikke spille alle rollene selv. livet er ikke et dukkeshow. og jeg trenger ikke tillatelse for å være meg, for jeg er meg og liker det. kanskje burde jeg føle meg litt ensom, men det gjør jeg ikke; jeg føler meg rikere og bedre enn jeg har gjort på lenge.

lifehouse synger litt om at verden løftes av skuldrene, av ryggen. også litt om hvor trygt buret er, men at det er på tide å gå ut; mest synger de om lenkene som faller, og jeg tenker at de aldri har hatt mer rett.

nothing had changed, but my eyes were blinded by the light

Sat, 28 Feb 2009 22:19:04 GMT

bloggen min visner og dør sakte, smuldrer opp og glemmes, men sånt skjer. jeg har ikke noe å skrive på den, hva kan jeg skrive?

wait till he hangs his gun up

Mon, 23 Feb 2009 22:50:03 GMT

jeg føler meg som en ekte klisjé, men i grunn har ingenting forandret seg, så jeg har vel kanskje alltid vært sånn. det er noe jeg tenker litt på når jeg går barbent, på tå selvsagt, mens damien rice hvisker i veggene. leppene mine smaker søtt, en falsk jordbærsmak. de kommer på tube med kliss, barndom, nostalgi og sukker. jeg har kjøpt ny neglelakk og den er rød, rød og fin og minner litt om 40 tallet. tror jeg hvert fall, jeg blander alltid. jeg venter aldri lenge nok og setter flekker overalt. en gang fikk jeg på låret, og siden jeg ikke hadde neglelakkfjerner, oppfinnsomhet nok eller mot til å skrape det vekk ble det sittende i flere uker. ingen tenker på sånt, kanskje går alle rundt med lilla flekker på lårene fordi de ikke er tøffe nok til å skrape vekk, fordi det irriterer huden og gjør vondt.

that ought to count for something.

Sun, 15 Feb 2009 20:19:54 GMT

alle søndager er like.