Den nye bloggen er www.assadnasir.wordpress.com

Jeg håper du vil følge meg videre på den nye adressen.

1. Mer kos (les: sex)

Året begynte godt. Til å begynne med holdt jeg telling, men etter hvert sluttet jeg med det. Mer er det ikke å si om den saken.

2. Gi ut en skjønnlitterær bok

På dette punktet begynte også året godt, men for noen uker siden fikk jeg en midt i fleisen så akkurat dette er lagt litt på hyllen for tiden. Men det kommer vel etter hvert.

3. Lese flere bøker og skrive om dem

Her må jeg opp med alle mine ti tommeltotter. Leser mye, så nå må jeg bare bli flinkere til å skrive om dem også.

4. Ta opp igjen interessen for fotografering (les: ta flere bilder)

Jeg har begynt å ta flere bilder. Til og med startet egen fotoblogg www.dogmefoto.wordpress.com

5. Utfordre egne og andres grenser (på flere nivå og plan eller hva man skal kalle det)

Denne er litt vag så jeg vet ikke helt hva jeg skal si om dette. Vi får komme tilbake til dette ved neste oppdatering.

6. Ta utfordrende bilder av en desiperson

Jeg har spurt rundt og prøvd å finne noen til å stille opp, men foreløpig ikke funnet noen. Søket fortsetter.

7. Delta mer i samfunnsdebatten (tåle å bli kalt litt av hvert for det må man visst)

I skrivende stund har jeg hatt to innlegg på trykk i Dagbladet og vært gjest hos Shabana Rehman på P4. Det er mer enn i hele fjor, men slutter jo ikke nå. Det kommer mer etter hvert.

8. Gå ut og treffe venner oftere

Dette har jeg vært veldig dårlig til, så her må det legges inn litt mer innsats.

9. Finne flere brevvenner og skrive flere brev

Jeg har funnet flere brevvenner så nå er det bare å skrive.

Da jeg var ung, det vil si da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen skrev jeg dagbok. Det var ingen stor litteratur, men bare en oppsummering av dagen. En gang på ungdomsskolen sluttet jeg å skrive dagbok. Jeg husker ikke lenger hvorfor. Men Olav H. Hauge skrev dagbok fra 1924 til 1994. Det blir 70 år med dagboksriving. Det er et helt liv. Og det er helt ufattelig.

Mine dagboksnotater fra ungdomsskoletiden er ingen stor litteratur, men dagboken til Olav H. Hauge er virkelig stor litteratur. Ufattelig stor. Jeg har bare lest Dagbok i utval, men hele dagboken er tilgjengelig i fem bind for den som ønsker det.

Hauge beskriver hverdagen først som ung student, senere som fruktbonde på vestlandet. Han deler sine tanker og refleksjoner rundt det å være dikter, det å være et menneske. Vi får være med på hans reiser rundt i Norge og møter med forfattere. De som var unge den gang, som nå er godt voksne og etablerte. Hoem, Michelet og Solstad for å nevne noen.

Men Hauge skriver også om bøker og artikler han leser. Korte analyser i dagboksform. Hauge er kjent som en meget god lyriker. Når man leser dagboken hans innser man at han var minst like god som prosaist.

Jeg pleier å klistre gule lapper i bøker jeg leser for å merke gode og interessante ord og setninger. Det gjorde jeg mens jeg leste Dagbok i utval også, men det endte nesten med en gul lapp på annenhver side. Jeg har valgt ut noen av de gode ordene fra Hauge. Du kan lese og besdømme selv.

Joli 1929

Me hev visseleg mange lyrikarar av høg rang for tidi, Vogt og Øverland til dømes. I mange av sine dikt er Vogt typisk norsk, norsk i Bjørnsonsk ånd. Ein merkar lite til norskdomen hjå dei andre moderne riksmålslyrikarane, både språket og versetonen er tradisjonell dansk

6 oktober 1948

Å skapa eit dikt er som sleppa eit vatn ut i ein ny os, ? det tek det far som er naturleg. O.H.H.

Øverlands dikt er som plantor i sandkultur. Dei hev fenge dei fyreskrivne verdemne, fosfat, kali og kvelstoff, men er merkelig sterile. Det er spursmål um ikkje dikt òg må ha sine hormon og sine mikronæringsemne.

10 juni 1953

Det gjev større utsyn å ha lese bibelen enn å ha vore på Mount Everest.

11.2.56

Skular som ikkje greider å få ungdomen so passe åndeleg vakne at dei har gleda av å lesa Wergeland, ja, ikkje berre gleda mend glødande begeistring, makar ikkje uppgåva si. Det er synd at ei slik veldig åndskjempe ikkje skal vera ein kjend og kjær ven for all norsk ungdom for livet.

16 april 57

Garborg ynskte ? segjer han i dagboki si ? at han skulde havt 10 mål jord og vera fri mann. Då slapp han stræva og skriva for levemåten. Ja, fri. Han visste lite kva han sa då, Garborg.

15 august 62

Å lesa romanar ? det finst ikkje styggare "utsvævelser".

Dette var noen veldig få utdrag fra dagboken. Men les gjerne hele. Olav H. Hauge er en ypperlig prosaist og dagbokforfatter.

Man kan skrive for seg selv, uten å tenke på at noen andre skal lese det. Dagbok for eksempel. Man skriver for seg selv, til seg selv. Det er ikke meningen at noen andre skal lese det. Men man skriver det jo ned, og gjerne sine innerste, dypeste og mest inderlige tanker. Man skriver sine følelser og sinnsstemninger. Selv om man skriver det for seg selv så er det vel en tanke tilstede om at det skrevne ord vil være tilgjengelig for andre, og kan komme til å bli lest av andre, ved en eller annen anledning. En nysgjerrig forelder eller en innpåsliten yngre søsken kan smuglese. Og skulle man bli kjent i løpet av livet så vil noen garantert finne og lese, og kanskje til og med utgi dagboken for salg etter ens død. Men da bryr man seg vel ikke om det lenger.

Det er skummelt å skrive. Og det er enda mer skummelt å fortelle noen at man skriver. Man blottstiller seg en smule, og ofte kommer det en rekke spørsmål om hva og hvordan og når, og litt begeistrede, en smule beundrende blikk.

Å fortelle at man skriver er litt som å reise en forventningens vegg som blir høyere jo flere du forteller det til. Det blir høyt å klatre etter hvert. Nesten uoverkommelig. Og man begynner å tenke på om man klarer det. Om man makter det. Og så mens man klatrer, er halvveis og ser ned. Og man ser kanskje ansiktene på alle man har fortalt det til.

Fallet kan bli så inderlig langt.

Følelsen av nederlag, bare tanken kan gi angst.

Men likevel så velger man åpenheten. Man forteller det til folk man kjenner og ikke kjenner, og ikke spør meg hvorfor for jeg har mang en gang lurt på hvorfor jeg ikke kan holde kjeft og skrive.

Bare skrive. Ikke snakke. Ikke før du er ferdig, sikker, men nei.

Man lurer på om andre også forteller at de skriver før de er ferdige, før de vet om det blir noe av. Gjør andre det? Både nye og gamle? Hvordan føles det da når det ikke går, når det ikke blir noe av?

Jeg har valgt å si at jeg skriver. At jeg skriver bok ut at jeg vet om det kommer til å bli en bok. Men jeg har sagt og det er der ute. Folk vet. Folk jeg kjenner godt. Folk jeg kjenner litt og folk jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt.

Noen ganger kjenner jeg på angsten for nederlaget. På at jeg kanskje en må si: Det ble ingenting av. Jeg klarte det ikke.

Men uansett hvor og hvordan det ender så fortsetter vi å skrive. Jeg, du, mange andre. Så få angsten luske rundt som den vil.

Lærere er så veldig avhengige av respekt for å utføre arbeidet sitt. Vi forlanger at de skal bære verdier, og er kanskje de viktigste verdiværerne i samfunnet, og da er de avhengige av verdighet for å si det veldig enkelt, og når de kommer inn i et system hvor de ikke har verdi eller har lav verdi så blir det kjempevanskelig å gjøre den jobben som jo egentlig er veldig ensom i den forstand at du er for deg selv, sammen med eller mot 25-30 elever og da må du ha respekt og selvrespekt for å få det til, og hvis systemet ikke klarer å håndtere deg med respekt så er du før eller siden i trøbbel.

Tian Sørhaug i Verdibørsen 18. februar 2012.

Dette er bare et kort sitat fra programmet, men jeg vil anbefale alle å høre programmet. Selv om de snakker om lærere i akkurat det programmet så er det et tema som berører oss alle, som mennesker.

Boken Dagene før mai er utgitt på Cappelen Damm.

 
Foto: Assad Nasir

Vi får begynne med å si gratulerer med den litterære debuten, gjøre som sportsjournalistene og spørre, hva føler du nå?

Jeg er utrolig lettet og rolig. Dette er noe jeg har kjempet for så lenge jeg kan huske. Det er utrolig deilig å endelig føle at du har oppnådd noe du flere ganger har tenkt er helt uoppnåelig

Men før vi går videre så kan vi kanskje begynne med... altså, hvem er Sanne Mathiassen?

Jeg er lett distrahert. Har tusen prosjekter på en gang som alltid overlapper hverandre. De som bor inne i hodet mitt jobber døgnet rundt, og hvis de ringer inn syk, så ignorerer jeg dem. Jeg jobber i en musikkbarnehage. Elsker lakrisis. Og en av mine største hemmeligheter er at jeg hater å gå ut på søndager.

Jeg har lest boken, og likte den godt. Kan du fortelle litt om hvordan du har arbeidet med teksten, hvor ideen kom fra, inspirasjonen kanskje?

Inspirasjonen kom jo fra det nordnorske miljøet som jeg har vokst opp i. Den enorme stillheten som kommer når du sitter nede i fjæra midt på natten om sommeren og solen som steker som om det er midt på dagen. Barndomsminner fra Grunnfarnes. Det store havet. Og musikk.

Hva betyr skrivingen for deg?

Det betyr alt. Det betyr mer enn alt. Når jeg ikke klarer å skrive, i perioder der mye annet skjer, er kroppen min konstant stresset. Ofte føles det som om det er noe jeg har glemt. Det er en uro, på en måte. Så skriver jeg, også er alt fint igjen. Jeg leser manusene jeg skriver kanskje oftere enn jeg skriver. Det er en stor del av prosessen min.

Nå har det gått noen uker siden boken din kom ut, du har fått anmeldelse i Dagbladet, og sikkert fått oppslag i andre medier også. Hvordan opplever du mottagelsen og oppmerksomheten?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det. Det viktigste var å gi ut boken, og jeg glemte helt at folk skulle få ha en mening om den. De kan mene hva de vil, og det er jo kjempeskummelt. Men er veldig fornøyd med mottagelsen den har fått så langt.

Når en forfatter kommer med en bok, særlig hvis det er en roman, så er det mange journalister som spør etter hvor mye som er selvbiografisk i romanen. Kanskje venner og bekjente også spør om det, men hvor mange ganger har du fått det spørsmålet?

Mange. Og mange tar det bare for gitt at selvfølgelig er det selvbiografisk. En som intervjuet meg var til og med overbevist om at faren min måtte være død. Det ligger sikkert mye av meg selv i boka, det er jo jeg som har skrevet den, men den er langt fra selvbiografisk. Selv om små drypp ligger tett inntil noen viktige episoder i livet mitt.

En litt eldre herre i forlagsbransjen sa til meg en gang at en (god) forfatter leser mye. Og jeg tror forfattere leser mer enn de skriver, så hva slags litteratur leser du?

Jeg leser mye. Jeg er kresen, og jeg leser nok ikke variert nok. Har per dags dato ikke åpnet permen til Harry Potter, Ringenes Herre eller Twilight. Men ikke fordi jeg har noe imot det, mest bare fordi det ikke tiltaler til meg. Jeg bruker biblioteket jevnt. Låner kanskje tjue bøker i måneden, og kommer meg igjennom kanskje halvparten om det ikke er en travel måned.

Noen forfattere som du liker ekstra godt og/eller som har betydd noe ekstra for deg, og hvorfor?

Jostein Gaarder er den første forfatteren hvor jeg gikk på biblioteket jevnlig bare for å spørre om han hadde kommet med noe nytt. Det endte med at bibliotekaren fikk telefonnummeret mitt og sa hun skulle ringe meg, med en gang de fikk inn noe. Mye av det jeg skrev i fjortenårsalderen er veldig inspirert av Gaarder, og utrolig morsomt å lese i ettertid. Men i senere tid, er det nok Pål Christiansen med boken Humle og Honning, som virkelig åpnet noe i meg. Han har skrevet en uvanlig bok for voksne, om en romanse mellom en humle og en honning. Da jeg leste den, for om lag fem år siden, ble jeg inspirert til å tøye noen grenser jeg ikke hadde turt å tøye før.

Det er kanskje litt tidlig å spørre om det, men har du noen planer videre? Jobber du med noe?

Som sagt, mange prosjekter på en gang, så jeg jobber med noe nå. Det har vært travelt i det siste, så jeg har ikke hatt så mye tid som jeg har ønsket, men det kommer forhåpentligvis noen rolige tider mot høsten hvor jeg kan skrive igjen. Jeg har mange planer videre.

Og helt til slutt, kan du komme med en bokanbefaling til leserne?

Jeg kan ikke komme med bare en, det blir for vanskelig.

Så, mine topp fem favorittbøker er:

Pål Christiansen ? Humle og honning.

Kjersti Annesdatter Skomsvold ? Jo fortere du går jo mindre er jeg.

Gunnar Ardelius ? Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt.

Gro Dahle ? Huset i snøen

Janne Teller ? Ingenting.

Men det er ikke en bok i bokhylla mi som jeg ikke kan stå for, og holde milelange foredrag om. Det er så mange fine bøker der ute.

Sanne Mathiassen har en blogg som heter Tatt av sanne og hun har nylig kommet seg på twitter som @sannemathiassen  

Jeg kan jo melde meg inn i gjengen, selv om jeg ikke har brukt niqab, men jeg har prøvd burka en gang. Det går jo nesten for det samme. Og jeg gikk bokstavelig talt på trynet.

Mange har vært kritiske, ja regelrett sinte fordi Aisha får lov til å turnere skoler med sitt foredrag. Jeg liker det heller ikke. Hun representerer en veldig konservativ form for islam, og hun har noen ekstreme meninger som jeg ikke synes bør formidles til skoleelever uimotsagt.

Men jeg synes det er interessant, ja kanskje også litt fascinerende at noen selv velger å gå med niqab. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor noen skulle velge, frivillig, å bruke dette plagget. De som bruker, og andre, sier at de må dekke seg til. Anstendighetens slør har noen kalt det.

Sist gang jeg var i Pakistan, i oktober i fjor, så jeg en dame i niqab på handletur. Hun var inne på samme butikk som jeg. Hun var kanskje i midten av 20-årene, og hun hadde de vakreste øynene jeg noen gang har sett. For å si det rett ut så ble jeg litt bergtatt der og da.

Jeg har tenkt litt. Og jeg har kommet frem til at det er ikke kvinnene som bør eller må dekke seg til med ?anstendighetens slør?. Slik jeg ser det så ligger ikke anstendigheten i klesplaggene. Anstendighetene finnes i tankene.

Så alle dere menn der ute som er så opptatt av kvinners anstendighet: Anstendighetens slør bør dere dekker over deres egne tanker og blikk.

Publisert i Utrop nr. 3 2012

Forfatter: Mohammed Hanif

Språk: Engelsk

Forlag: Random House India

Utgitt: 2011

Handlingen foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Bokens hovedperson er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært innsatt får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi følger Alice fra hun sitter på intervju til sykepleierjobben til hun dør i slutten av boken. På veien får vi innblikk i og delvis også følger noen av de andre karakterene. I begynnelsen er hun forsiktig og litt tilbakeholden, men etter hvert blir hun mer og mer selvgående i jobben. Hun observerer de ansatte og pasientene, og forholdene generelt ved sykehuset. Hun treffer en mann som blir forelsket i henne og som frir til henne. Hun sier ja og de gifter. Han, Teddy, er mye borte om nettene på grunn av jobben, og hun arbeider på dagtid, så de ser ikke så mye til hverandre. Når hun blir gravid, uplanlagt, pakker hun sammen alle tingene sine og flytter til sykehuset hvor hun jobber. Teddy kommer hjem og oppdager dette, skjønner ikke hva som foregår. Sjefen hans, som vet om alt dette, gir ham en flaske syre som kan kastes på Alice. Det ender med at Alice dør, og boken slutter med et brev fra Alices far til Vatikanet hvor han argumenterer for hvorfor hun bør erklæres til helgen. Derav tittelen på boken, Our Lady of Alice Bhatti.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med og å stadig overraske.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far representerer. Men også en av legene på sykehuset, som vi etter hvert finner ut er kristen, men som ikke er åpen om det. Forholdet mellom fattige og rike er også fremme i boken. Det er mer enn nok å ta av her.

Forlaget: Random House India

Om forfatteren og hans artikler i britiske The Guardian

Forfatter: Sanne Mathiassen

Forlag: Cappelen Damm

År: 2012

Ute på en øy nord i landet sitter en ung jente og savner faren sin. Hun er i dyp sorg.

Det er vanskelig å sette en bestemt betegnelse på Dagene før mai. Forlaget utgir den som ungdomsroman, men den passer like godt for voksne. Den korte formen til Mathiassen får en til å tenke på kortromanen eller punktromanen, men den føles ikke kort i det hele tatt. Når jeg leser så føles romanen enorm.

Dagene før mai er full av tap og sorg. Følelsene som følger med slikt. Mathiassen klarer å beskrive det, med humor og en surrealisme som går godt i lag. Det blir ikke rart.

Språket drar hele romanen. Det er kort, konsist, poetisk og kanskje nettopp derfor åpner det for enormt mye. Forfatteren gir plass til leseren.

Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av meg ligger på bunnen av havet med vann i lungene. 

Søndag formiddag tok jeg t-banen til Jernbanetorget. Derfra gikk jeg gjennom Oslo sentralbanestasjon, og på veien mot det store isberget i sjøkanten, også kjent som Operaen i Oslo, så jeg at flere var på vei mot samme mål som meg. Nordmenn med bakgrunn fra Pakistan var på vei mot Operaen i Oslo for å høre subkontinentets største musiker opptre for første gang i Norge.

Rahat Fateh Ali Khan har skapt seg et navn både innenfor den klassiske qawwalitradisjonen og innenfor Bollywoods musikale univers. Han har de siste årene hatt flere hits i Bollywoodfilmer. Han har blitt så stor at det er like naturlig å se ham på indiske tv-kanaler som på de pakistanske. Han holder konserter verden rundt og har fått seg en hengiven og lojal tilhengerskare. Men større enn sin onkel blir han aldri. Nusrat Fateh Ali Khan var og er den største qawwalistjernen verden har sett. Rahat begynte å opptre på scenen sammen med Nusrat i ganske ung alder. Rahat er med på flere av de sene albumene til Nusrat, og allerede da en solid sanger.

Jeg gikk forbi noen forfrosne turister da jeg krysset motorveien, og kom meg ut på den hvite marmoren. Skimtet flere mennesker utenfor, og enda flere kom ned gangbroen over motorveien. Jeg ble stående utenfor hovedinngangen og røyke. Det må man når man skal sitte inne i en sal i to timer uten mulighet for å komme seg ut. Jeg stod og røykte, så på menneskene som kom over marmoren og gikk raskt inn i varmen. Det var folk i nesten alle aldre. Alle bortsett fra de helt små. Folk hadde pyntet seg. Abid Raja kom med fru, løftet armen og hilste (han var litt langt unna) og jeg løftet armen til svar. Etter hvert ble det for kaldt å stå ute, og jeg var ferdig med røyken, så jeg gikk gjennom svingdøren og inn i foajeen. Folk stod i grupper, snakket, smilte, og virket generelt spente. Det sydet av liv, og aldri før hadde jeg sett så mange med pakistansk herkomst i den norske operaen. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at klientellet på operaen til vanlig ser veldig annerledes ut.

Vi kom oss etter hvert inn i salen. Fullstappet sal, alt fra parketten til balkongene. Ikke uventet. Dette blir kanskje den eneste gangen Rahat Fateh Ali Khan er i Norge, og da vil man ikke gå glipp av det.

Bandet og de som korer kommer ut på scenen. Seksten stykker totalt. Hele salen klapper. Musikerne finner sine plasser. Stjernen er ingen steder å se. Salen setter seg. Og musikerne setter den første tonen. Lyden ljomer i salen og det går gysninger gjennom meg. Musikken treffer, kroppen reagerer. Så blir Rahat Fateh Ali Khan introdusert, hele salen reiser seg og klapper. Han er kledd i brune shalwar kamiz og har en chador over seg. Vil tro han synes det er kaldt i Oslo. Men så kommer jeg på at han er vant til å reise og sikkert har væt på kalde steder før.

Rahat Fateh Ali Khan åpner med å hedre sin avdøde onkel Nusrat Fateh Ali Khan og synger en sang av ham. En bønn til gud. En bønn i klassisk qawwalistil. Responsen fra publikum er enorm helt fra starten av. Khan setter tempoet for de neste to timene med den første bønnen. Kraften i stemmen kommer frem, og vi får høre Khan galoppere mellom mørke og lyse toner i en så forrykende fart at jeg bokstavelig talt mistet pusten flere ganger.

Planleggingen av konserten ble startet for omtrent to år siden. Og programmet denne kvelden var nøye planlagt. Både qawwalitradisjonen og den mer moderne bollywoodmusikken var godt representert. Halvparten av konserten var tåkete for meg for jeg satt med tårevåte øyne, og den andre halvparten smilte jeg og nøt hvert eneste sekund.

Etter konserten treffer jeg Aqila Gull Mian og Khadija Khalid som begge er fullstendig henrykt, ja, nesten i ekstase. Khalid forteller at hun aldri har vært på den typen konsert før og visste ikke helt hva hun skulle forvente, men nå har kun ett eneste ord for det: Fantastisk! Mian er enig, og hun forteller at hun har vært ekstatisk i flere dager hvor hun har gått rundt og gledet seg til konserten. Og den viste seg å bli enda bedre enn hun hadde forventet.

På spørsmålet om hva som er så spesielt med musikken til Rahat Fateh Ali Khan trekker begge frem stemmen hans. At den er kraftfull og følelsesladd. Men også den tilstedeværelsen og lidenskapen han viser for musikken på scenen. Både Khadija Khalid og Aqila Gull Mian var enige om at det var en eneståene opplevelse som man ikke ville vært foruten.

BONUS!

Foto: Shazia Sarwar

Rahat Fateh Ali Khan tar seg en røyk etter konserten.

Varde i flammer

Ljos i mørkret

den som visar veg

himlane lyftar seg

sjølvlysande himmellekam

let hovudet falle

i age

og me gjer det same

ein måler ikkje styrke

i vekt

ein måler ikkje mot

i høgd

ein måler ikkje heltar

mot kvarandre

ein brennande varde

stend høgt

men aldri åleine

aldri einsam

må ein evig

flamme brenne

for oss alle.

Skrevet mandag 13. februar 2012

Jeg har vært på Facebook de siste fem årene av mitt liv. Hvis jeg har hatt tilgang til internett så har jeg logget inn hver eneste dag, flere ganger om dagen. I løpet av de fem årene har jeg sikkert brukt mange timer på Facebook, og på en måte er jeg glad jeg ikke vet hvor mange timer som kunne ha vært brukt til andre mer givende aktiviteter. Men hva nå?

De første dagene hadde jeg litt abstinenser. Jeg var veldig nysgjerrig på hva som foregikk på Facebook, og ikke minst om noen hadde oppdaget at jeg var borte. Da jeg satte meg ned ved datamaskinen gikk fingrene på autopilot og tastet inn facebook med en gang jeg var på internett. Da skjønte jeg at det var riktig å logge av for godt.

Det siste året har jeg oppdaget en del ting som har vært noe alarmerende. For eksempel oppdaget jeg at evnen til å konsentrere meg om en oppgave over lengre tid var dalende. Hvor jeg tidligere kunne sitte og lese lange tekster i flere timer, klarte jeg ikke å konsentrere meg om det på samme måte. Jeg oppdaget at jeg brukte lenger tid per bok nå enn før, og at jeg dermed får lest færre bøker enn før. Jeg oppdaget også at jeg i større grad, og oftere enn før, føler en indre uro, en rastløshet, og et ønske om at noe skal skje hele tiden. Og når det ikke skjer noe så logger jeg meg inn på Facebook. Jeg oppdaget at jeg rett og slett ikke makter å kjede meg lenger. Den tiden jeg tidligere brukte på å kjede meg, og dermed klekke ut nye ideer, brukte jeg nå på Facebook. Det kveler kreativiteten og nytenkningen. I hvert fall for meg.

Jeg deaktiverte min Facebook andre juledag, to dager senere hadde jeg lest ferdig en bok på 300 sider, og jeg kunne ikke minnes sist gang det hadde skjedd. Det føltes deilig.

Men hva med alle vennene mine på Facebook? Jeg er nå ikke helt sikker på om jeg vil kalle alle kontaktene for venner. Kanskje bare en håndfull eller to. Nå er ikke jeg den første til å kutte ut Facebook, eller å tenke de tankene jeg nettopp har tenkt, men kanskje flere burde gjøre det.

Det som i hvert fall er helt sikkert er at for første gang på fem år vil jeg finne ut hvor mange som vet og husker når jeg har bursdag.

Fabio Geda

Gyldendal Norsk Forlag

Tenk deg at du er ti år gammel. At noen har angrepet landsbyen du bor i. At noen har kapret landet du er født i. Tenk deg at du er ti år gammel og må flykte fra hjemmet ditt for dermed å bli forlatt av moren din. Du blir forlatt av moren din fordi hun er glad i deg og vil deg vel. Nettopp derfor blir du, ti år gammel, forlatt i den pakistanske byen Quetta og må klare deg selv.

Dette er utgangspunktet for I havet er det krokodiller. Boken er den sanne historien om Enaitollah Akbari som er skrevet i romanform av den italienske forfatteren Fabio Geda. Vi følger Enaitollah fra han flykter fra landsbyen sin i Afghanistan og på reisen til et bedre liv. En dag våkner Enaitollah på vertshuset i Quetta og oppdager at moren, som var der da han la seg kvelden i forveien, er borte. Han får vite at hun har reist tilbake til Afghanistan. Dermed er han helt alene i en millionby hvor han ikke kjenner noen. Enaitollah begynner å jobbe på vertshuset for å få lov til å fortsette å bo der, og slik starter en strabasiøs og utrolig reise.

Foto: Kjell Jørgen Holbye

På bokomslaget står det roman. Og dette er en roman fordi det er ganske tydelig at forfatteren har tatt en del litterære grep som gagner historien. En god historie blir nemlig ikke god av seg selv, men av de valgene forfatteren tar. Vi begynner historien med at Enaitollah er ti år gammel, altså et barn og med all den naivitet og uskyld et ti år gammelt barn kan ha. Geda klarer å ta vare på dette, både i begynnelsen og gjennom hele boken. Språket er ikke barnslig, men likevel et barns språk. Vi ser verden gjennom Enaitollahs øyne, gjennom et barn øyne. Og Geda klarer å gjennomføre dette perspektivet, gjennom hele boken, med troverdighet.

I havet er det krokodiller er en spenningshistorie. Det er spennende å følge Enaitollah på hans ferd, det er spennende å se hvordan han klarer seg gjennom vanskelig prøvelser. Men det er også en bok om virkeligheten for mange flyktninger. Under lesningen kom jeg til å tenke på de afghanske flytningene i Norge. På hva de må ha gått igjennom for å komme seg til trygghet, for å komme seg til Europa. Visst er det historien om Enaitollah, men det er samtidig historien om alle de afghanske flyktningene, mange mindreårige barn som Enaitollah og deres mot og pågangsmot, deres utholdenhet, deres evne til å overleve. Vi snakker om virkelig ressurssterke mennesker her. Denne boken vil jeg sette opp som pensum i ungdomsskolen. Og alle andre bør også lese den.

Publisert i Utrop nr. 1 2012

I januar fikk vi vite at personer med navn som assosieres med minoritetsbakgrunn blir diskriminert på arbeidsmarkedet. Vi visste jo egentlig det, men nå er det vitenskapelig bevist. Inkluderingsminister Lysbakken fikk overlevert forskningsrapporten og sa at slikt ikke skal forekomme. Så nå regner vi med at det kommer noen tiltak.

Øl og skjellsord
Ikke lenge etter klarte en fyr fra det til da ukjente bandet Plumbo å kalle gutta fra Madcon for "mokkamenn". Han ble kalt jævla fittehøl tilbake, og jeg fikk en følelse av at vi var tilbake i 9. klasse på ungdomsskolen. For ikke å glemme han sure fra et litt mer kjent band som helte øl på mannen som nok aldri kommer til å ta ordet mokka i sin munn igjen. Hele Norge var i harnisk. Hvordan kunne han fra Plumbo si noe så rasistisk?

Strukturell rasisme
I ettertid har jeg lurt på hvorfor Norge ikke var i harnisk da rapporten om diskriminering av etniske minoriteter ble lagt frem for likestillingsministeren. Det er tross alt mye alvorligere enn at en eller annen musiker som er på nasjonal tv for første gang, prøver å være morsom og dermed

driter seg fullstendig ut.

Hvis man virkelig vil bekjempe rasismen, bør man hisse seg opp over den strukturelle rasismen som hindrer etniske minoriteter i å komme seg inn på arbeidsmarkedet, for eksempel.

Mye kan gjøres med holdningsendrende arbeid. Vi blir mindre skeptiske til folk når vi blir kjent med dem. Det er litt som i Ugledikt III av Arild Nyquist hvor han skriver:

/for hvis vi ikke kan se hverandre, og snakke med hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre/

Stå opp for hverandre
Jeg opplever, ja kjenner folk, som holder seg med sine egne. Norskpakistanere som kun har andre norskpakistanere som venner, etniske nordmenn som kun har etnisk norske venner. Jeg tenker vi må omgås mer, at vi må bli venner på tvers av etnisitet. Vi må se hverandre, høre hverandre, og vi må stå opp for hverandre når og hvor det virkelig trengs. Det bør være et mål for oss alle i 2012 og for all framtid.

Her kan du lese rapporten om etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv: http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2012/2012-001

Publisert på utrop.no 4. februar 2012

Hvorfor?
Grunnene til at foreldre sender barna til hjemlandet er mange. Foreldre jeg har snakket med har fortalt at de synes det er vanskelig å kontrollere barna i Norge. Det er vanskelig å holde styr på hvor de går og hvem de treffer. Foreldre er redde for at barna kan havne i dårlige miljøer med blant annet dop og kriminalitet. Noen sier at det er altfor dårlig disiplin i norsk og at de derfor heller vil sende barna på skole i sine hjemland. Noen sier også at de er redde for at barna skal bli norske, og da er de særlig redde for at jentene skal bli for norske. Og når jeg har spurt hva de legger i ?for norske? så får jeg som regel til svar at det handler om klær, kjønnsroller og seksualmoral.

Språklig hindring
Jeg har ikke tall på hvor mange barn som blir flyttet til utlandet for å gå på skole, eller av andre grunner, men gjennom jobben som lærer har jeg truffet en del av de som kommer tilbake igjen etter å ha vært bosatt i andre land. (Jeg jobber på en skole hvor vi har både norskopplæring og vanlig videregående skole). Flere av de jeg har truffet har bodd utenfor Norge i opptil ti år. Så har de flyttet, eller blitt flyttet er riktigere å si, tilbake til Norge for å gå videre på skole. Foreldrene har forventninger til hvordan barna deres skal prestere akademisk, noen med høyere forventninger enn andre. Jeg møtte blant annet en far som forventet at datteren skulle gå direkte inn i en helt vanlig klasse på videregående skole. Hun var jo tross alt norsk statsborger.

Foreldre ansvarlige
Og jeg tenker: ?hvorfor i helvete sendte du dattera di til Pakistan?? Foreldre som holder på slik, altså sender ungene ut når de burde lære seg norsk siden de uansett skal bo i Norge, begår en stor urett mot sine egne barn. Foreldrene er ansvarlige for at barna deres får dårligere karakterer enn de kanskje kunne ha fått hvis de behersket det norske språket. Foreldrene er ansvarlige for at barna ikke klarer å leve opp til de høye forventningene de stiller. Så jeg håper at lærere og andre gjør alt de kan for å overbevise om at i det lange løp er det ikke så lurt å sende ungene på skole i Pakistan, Marokko, eller Tyrkia hvis de skal hentes tilbake når de blir seksten med følgende beskjed: ?Vær så god, nå skal du bli lege?.

Men, som jeg har skrevet tidligere også, det norske språket er nødvendig for å lykkes i Norge. Så ungdommer som blir sendt til utlandet, bor der i fem eller ti år, blir hentet tilbake igjen, stiller i bakerste rekke på skolen. De kan være veldig flinke på skolen, de kan komme med gode karakterer fra foreldrenes hjemland, men i Norge, i den norske skolen så fører manglende språk til dårligere karakterer. Ungdommene jobber utrolig hardt for å lære mest mulig i løpet av det ene året de har norskopplæring før de skal videre på skolen. Noen tynges under høye krav om prestasjoner fra foreldrene, for som en far sa: ?min datter skal bli lege?.

Publisert i Utrop nr 1 2012

Publisert i Dagbladet 5. februar 2012

God fornøyelse.