Fabio Geda

Gyldendal Norsk Forlag

Tenk deg at du er ti år gammel. At noen har angrepet landsbyen du bor i. At noen har kapret landet du er født i. Tenk deg at du er ti år gammel og må flykte fra hjemmet ditt for dermed å bli forlatt av moren din. Du blir forlatt av moren din fordi hun er glad i deg og vil deg vel. Nettopp derfor blir du, ti år gammel, forlatt i den pakistanske byen Quetta og må klare deg selv.

Dette er utgangspunktet for I havet er det krokodiller. Boken er den sanne historien om Enaitollah Akbari som er skrevet i romanform av den italienske forfatteren Fabio Geda. Vi følger Enaitollah fra han flykter fra landsbyen sin i Afghanistan og på reisen til et bedre liv. En dag våkner Enaitollah på vertshuset i Quetta og oppdager at moren, som var der da han la seg kvelden i forveien, er borte. Han får vite at hun har reist tilbake til Afghanistan. Dermed er han helt alene i en millionby hvor han ikke kjenner noen. Enaitollah begynner å jobbe på vertshuset for å få lov til å fortsette å bo der, og slik starter en strabasiøs og utrolig reise.

Foto: Kjell Jørgen Holbye

På bokomslaget står det roman. Og dette er en roman fordi det er ganske tydelig at forfatteren har tatt en del litterære grep som gagner historien. En god historie blir nemlig ikke god av seg selv, men av de valgene forfatteren tar. Vi begynner historien med at Enaitollah er ti år gammel, altså et barn og med all den naivitet og uskyld et ti år gammelt barn kan ha. Geda klarer å ta vare på dette, både i begynnelsen og gjennom hele boken. Språket er ikke barnslig, men likevel et barns språk. Vi ser verden gjennom Enaitollahs øyne, gjennom et barn øyne. Og Geda klarer å gjennomføre dette perspektivet, gjennom hele boken, med troverdighet.

I havet er det krokodiller er en spenningshistorie. Det er spennende å følge Enaitollah på hans ferd, det er spennende å se hvordan han klarer seg gjennom vanskelig prøvelser. Men det er også en bok om virkeligheten for mange flyktninger. Under lesningen kom jeg til å tenke på de afghanske flytningene i Norge. På hva de må ha gått igjennom for å komme seg til trygghet, for å komme seg til Europa. Visst er det historien om Enaitollah, men det er samtidig historien om alle de afghanske flyktningene, mange mindreårige barn som Enaitollah og deres mot og pågangsmot, deres utholdenhet, deres evne til å overleve. Vi snakker om virkelig ressurssterke mennesker her. Denne boken vil jeg sette opp som pensum i ungdomsskolen. Og alle andre bør også lese den.

Publisert i Utrop nr. 1 2012

I januar fikk vi vite at personer med navn som assosieres med minoritetsbakgrunn blir diskriminert på arbeidsmarkedet. Vi visste jo egentlig det, men nå er det vitenskapelig bevist. Inkluderingsminister Lysbakken fikk overlevert forskningsrapporten og sa at slikt ikke skal forekomme. Så nå regner vi med at det kommer noen tiltak.

Øl og skjellsord
Ikke lenge etter klarte en fyr fra det til da ukjente bandet Plumbo å kalle gutta fra Madcon for "mokkamenn". Han ble kalt jævla fittehøl tilbake, og jeg fikk en følelse av at vi var tilbake i 9. klasse på ungdomsskolen. For ikke å glemme han sure fra et litt mer kjent band som helte øl på mannen som nok aldri kommer til å ta ordet mokka i sin munn igjen. Hele Norge var i harnisk. Hvordan kunne han fra Plumbo si noe så rasistisk?

Strukturell rasisme
I ettertid har jeg lurt på hvorfor Norge ikke var i harnisk da rapporten om diskriminering av etniske minoriteter ble lagt frem for likestillingsministeren. Det er tross alt mye alvorligere enn at en eller annen musiker som er på nasjonal tv for første gang, prøver å være morsom og dermed

driter seg fullstendig ut.

Hvis man virkelig vil bekjempe rasismen, bør man hisse seg opp over den strukturelle rasismen som hindrer etniske minoriteter i å komme seg inn på arbeidsmarkedet, for eksempel.

Mye kan gjøres med holdningsendrende arbeid. Vi blir mindre skeptiske til folk når vi blir kjent med dem. Det er litt som i Ugledikt III av Arild Nyquist hvor han skriver:

/for hvis vi ikke kan se hverandre, og snakke med hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre/

Stå opp for hverandre
Jeg opplever, ja kjenner folk, som holder seg med sine egne. Norskpakistanere som kun har andre norskpakistanere som venner, etniske nordmenn som kun har etnisk norske venner. Jeg tenker vi må omgås mer, at vi må bli venner på tvers av etnisitet. Vi må se hverandre, høre hverandre, og vi må stå opp for hverandre når og hvor det virkelig trengs. Det bør være et mål for oss alle i 2012 og for all framtid.

Her kan du lese rapporten om etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv: http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2012/2012-001

Publisert på utrop.no 4. februar 2012

Hvorfor?
Grunnene til at foreldre sender barna til hjemlandet er mange. Foreldre jeg har snakket med har fortalt at de synes det er vanskelig å kontrollere barna i Norge. Det er vanskelig å holde styr på hvor de går og hvem de treffer. Foreldre er redde for at barna kan havne i dårlige miljøer med blant annet dop og kriminalitet. Noen sier at det er altfor dårlig disiplin i norsk og at de derfor heller vil sende barna på skole i sine hjemland. Noen sier også at de er redde for at barna skal bli norske, og da er de særlig redde for at jentene skal bli for norske. Og når jeg har spurt hva de legger i ?for norske? så får jeg som regel til svar at det handler om klær, kjønnsroller og seksualmoral.

Språklig hindring
Jeg har ikke tall på hvor mange barn som blir flyttet til utlandet for å gå på skole, eller av andre grunner, men gjennom jobben som lærer har jeg truffet en del av de som kommer tilbake igjen etter å ha vært bosatt i andre land. (Jeg jobber på en skole hvor vi har både norskopplæring og vanlig videregående skole). Flere av de jeg har truffet har bodd utenfor Norge i opptil ti år. Så har de flyttet, eller blitt flyttet er riktigere å si, tilbake til Norge for å gå videre på skole. Foreldrene har forventninger til hvordan barna deres skal prestere akademisk, noen med høyere forventninger enn andre. Jeg møtte blant annet en far som forventet at datteren skulle gå direkte inn i en helt vanlig klasse på videregående skole. Hun var jo tross alt norsk statsborger.

Foreldre ansvarlige
Og jeg tenker: ?hvorfor i helvete sendte du dattera di til Pakistan?? Foreldre som holder på slik, altså sender ungene ut når de burde lære seg norsk siden de uansett skal bo i Norge, begår en stor urett mot sine egne barn. Foreldrene er ansvarlige for at barna deres får dårligere karakterer enn de kanskje kunne ha fått hvis de behersket det norske språket. Foreldrene er ansvarlige for at barna ikke klarer å leve opp til de høye forventningene de stiller. Så jeg håper at lærere og andre gjør alt de kan for å overbevise om at i det lange løp er det ikke så lurt å sende ungene på skole i Pakistan, Marokko, eller Tyrkia hvis de skal hentes tilbake når de blir seksten med følgende beskjed: ?Vær så god, nå skal du bli lege?.

Men, som jeg har skrevet tidligere også, det norske språket er nødvendig for å lykkes i Norge. Så ungdommer som blir sendt til utlandet, bor der i fem eller ti år, blir hentet tilbake igjen, stiller i bakerste rekke på skolen. De kan være veldig flinke på skolen, de kan komme med gode karakterer fra foreldrenes hjemland, men i Norge, i den norske skolen så fører manglende språk til dårligere karakterer. Ungdommene jobber utrolig hardt for å lære mest mulig i løpet av det ene året de har norskopplæring før de skal videre på skolen. Noen tynges under høye krav om prestasjoner fra foreldrene, for som en far sa: ?min datter skal bli lege?.

Publisert i Utrop nr 1 2012

Publisert i Dagbladet 5. februar 2012

God fornøyelse.

Tittel: Det er plass til fler

Tittel: Oppmerksomheten

Tittel: Byen

Ja, jeg kunne ha sluttet å røyke. Jeg kunne ha begynt å trene mer, spise sunnere og alt det der. Men jeg gidder ikke det. Og ikke har jeg så veldig lyst til å gjøre det heller. Jeg har det ganske bra med meg meg selv. Selvsagt har jeg mine dårlige dager når jeg føler at jeg er litt for rund (og spør du legen så er jeg nok det) og at jeg er i altfor dårlig form (spør du legen igjen så er jeg nok det også) men det viktigste er at jeg stort sett er fornøyd. (Man kan ikke være fornøyd hele tiden, og hvis du tror at man kan det så trenger du hjelp).

For et par år siden hadde jeg to nyttårsforsetter. Det første var at jeg ikke skulle slutte å røyke. Den var lett å holde. Det andre var at jeg skulle spise mer frukt. Den var ikke så vanskelig å holde den heller.

I år hadde jeg ikke tenkt å ha noen nyttårsforsetter. Men så var det noen på Twitter som begynte å kvitre om det og da bestemte jeg meg for å slenge meg på. Men jeg visste ganske tidlig at det ikke skulle være noen typiske nyttårsforsetter.

Jeg setter høye mål for meg selv, og jeg forventer mye av meg selv. Jeg er ganske utholdende når det gjelder å nå mine mål og jeg gir ikke opp så lett. For eksempel, da jeg var ung, det vil si på slutten av 1990-tallet så hadde vi en ungdomsklubb i nabolaget. Det var åpent hver dag på kvelden, og jeg hang der hver kveld (etter å ha gjort leksene mine). Der var det en svenske som jobbet og han var ganske god i biljard. Og han slo meg alltid. Hver eneste gang. Jeg var fast bestemt på å vinne over ham i biljard. Så jeg dro til ungdomsklubben hver kveld og utfordret til et slag biljard. Vi spilte, han vant. Neste kveld skjedde akkurat det samme. Vi spilte biljard hver kveld i over et år, og han vant hver kamp i over et år. Så kom den kvelden jeg vant, og det føltes utrolig deilig. Jeg feiret selvsagt med en røyk. Men nok selvskryt.

Jeg setter høye mål for meg selv, og det gjenspeiles i nyttårsforsettene.

1. Mer kos (les: sex)

2. Gi ut en skjønnlitterær bok

3. Lese flere bøker og skrive om dem

4. Ta opp igjen interessen for fotografering (les: ta flere bilder)

5. Utfordre egne og andres grenser (på flere nivå og plan eller hva man skal kalle det)

6. Ta utfordrende bilder av en desiperson

7. Delta mer i samfunnsdebatten (tåle å bli kalt litt av hvert for det må man visst)

8. Gå ut og treffe venner oftere

9. Finne flere brevvenner og skrive flere brev

Ja, da tenker jeg det bør holde.

Godt nyttår!

@inemarit eller ine bertelsen reagerte på twitter at Hoem bare foreslo gamle bøker. Det resulterte i en lang samtale som @ninanord har satt sammen på Storify 

@inemarit har laget en liste over bildebøker verdt å merke seg fra 2011 på bloggen sin. Så jeg har laget en liste med bøker for barn som jeg synes er gode. De er ikke rykende ferske, men de er heller ikke ørten år gamle.

Nesten alt som er laget av Gro Dahle og Svein Nyhus er gull. Snill er en av de beste bildebøkene jeg vet om, og selv om jeg har lest den utallige ganger så er den enda bedre neste gang jeg leser 

Sinna Mann handler om lille Boy som har en aggresiv og voldelig far. En sterk og gripende historie om vold i nære relasjoner.

Henrik Hovlands bøker om Johannes Jensen er lekne og morsomme. Tidligere i høst hadde jeg alle tre bøkene om Johannes med meg til Islamabad i Pakistan hvor jeg holdt et foredrag om norsk barnelitteratur for professorer, diplomater, forlagsfolk og andre interesserte, og de lo seg halvt i hjel da jeg fortalte om Johannes Jensen.

Johannes Jensen føler seg annerledes er den første boken om Johannes Jensen.

Johannes Jensen og kjærligheten er bok nummer to hvor Johannes får seg en kjæreste.

Johannes Jensen opplever et mirakel er den tredje og foreløpig siste bok. Jeg vet ikke om det kommer noen flere. Sist jeg snakket med Hovland så var det ingenting på planene, men man vet aldri.

Tre andre bøker som er veldig bra, i tekst og illustrasjoner (det gjelder forsåvidt alle bøkene som er på listen her) er Garmann-bøkene til Stian Hole.

Garmann skal begynne på skolen og er engestelig for det.

En litt eksentrisk nabo og en bølle som må hanskes med

Og hva tror du Garmanns hemmelighet er?

De bøkene jeg har nevnt til nå er ganske kjente og mange har sikkert hørt om dem. Men det er også andre skatter man ikke må gå glipp av.

Odd er et egg av Lisa Aisato er historien om Odd som har et egg til hode og alle de utfordringer det medfører.

Mine to oldemødre er en veldig fin bok om å ha to olemødre.

Vel, det var ti bøker, det kunne godt ha blitt flere, men vi får spare de til en senere anledning.

Alle bildene som har blitt publisert i årets adventskalender (og andre bilder på denne bloggen) er tilgjengelige for kjøp ferdig printet. Ta kontakt på post@assadnasir.com for mer info om pris osv. Emne: kjøp av bilder.

Foto: Assad Nasir

Tittel: Posøren

Foto: Assad Nasir

Tittel: Kunstneren