I morgen, 16. mars, er det nøyaktig to år siden jeg opprettet denne bloggen og skrev mitt første innlegg her, og tilfeldighetene vil ha det til at jeg kommer til å legge ut blogginnlegg nummer 300 som både en feiring av toårsdagen, flyttingen og at det blir det siste innlegget. God timing. Dette er altså denne bloggens innlegg nummer 299. Og jeg kommer til å legge ut nummer 300 klokken 00:00 i natt, med mindre noe går ad undas. Samtidig kommer det første innlegget på det nye domenet.

Jeg har allerede satt opp et fint "hjem" på domenet mitt, og ser veldig frem til å komme ordentlig i gang med skrivingen der. Jeg håper virkelig at så mange som mulig av dere "blir med meg hjem" også, og ikke bare lar meg gå i glemmeboken fordi jeg slutter med denne bloggen her på Blogg.no. Det hadde vært snufs. Det blir nok mer upraktisk for dere som skal fortsette som Blogg.no-brukere om det skulle være lyst til å skrive kommentarer på noe av fjaset jeg kommer til å skrive, men jeg tror det blir verdt det ekstra bryet. For det blir en interessant blogg, vil jeg tro.

Kveldens innlegg, eller nattens, teknisk sett, blir også interessant. Et av mine mål var at det skulle bli et lærebokeksempel på hvordan man avslutter en blogg. Det skulle også oppsummere de fleste aspekter av min bloggevirksomhet her, og tydelig forklare hvorfor jeg flytter. Siden jeg har mast en del om innlegg nummer 300 og hvor mye jeg har jobbet med det nå i det siste har noen spekulert i om jeg med vilje har skapt hype, kun for å stille opp med et sant antiklimaks når det endelig er på plass, som at innlegget består av en kort setning eller noe. Det gjenstår å se, man kan bruke mye tid på å få til den perfekte setning, selv om den er aldri så liten. Jeg kan iallefall si så mye som at selv om jeg jobber med hemmelige ting (har jo laget noen tegneseriealbum som ikke har blitt offisielt annonserte før ganske langt uti prosessen), så liker jeg kunne nevne at jeg holder på med disse hemmelige tingene. Det er nemlig ikke så motiverende å jobbe i time etter time etter time med noe som er ment for et publikum, og ikke kunne få tilbakemeldinger på det underveis. Derfor er det kjekt å kunne si "jeg jobber med innlegg 300, det blir tøft" for å i det hele tatt få utløp for det, lette mitt hjerte. Og om noen sier "oioi, innlegg 300 høres bra ut, ser frem til det" holder jeg motet oppe.

Noen har gitt uttrykk for at de har riktig høye forventninger også. Det gleder meg, tanken på at jeg har såpass dedikerte lesere med tiltro til meg er overveldende, og jeg bøyer meg i støvet for dem. Men jeg oppfordrer likevel om å ikke forvente for mye. Selv om det er en mulighet for at jeg innfrir, så er det større muligheter for at jeg ikke gjør det. Forventninger har en tendens til å bli litt for høye til at noen som helst kan innfri dem. Så slapp av. Det blir et ganske bra innlegg, om ikke annet, og selv om jeg synes det blir et av de beste på hele bloggen og at avslutningen ikke kunne vært gjort på en annen måte, så er det opp til alle og enhver å være uenige med meg. Men om jeg er heldig blir de fleste fornøyde, og om jeg lykkes fullt ut får innlegget en slags "wow"-faktor som får folk til å skrive "haha, sjekk dette" og linke opp til innlegget til vennene sine på Messenger og denslags, og en kjedereaksjon derfra som gjør at bloggens svanesang blir lest av mange, og jeg dermed får mange "konvertert" over til å følge den nye bloggen. Om noen velger å gjøre det, tusen takk, men jeg forventer det selvsagt ikke.

Jeg kommer uansett ikke til å la finalen og flyttingen gå upåaktet hen, det skal markedsføres ganske kraftig. Jeg kommer for eksempel til å sende god, gammeldags SPAM til alle i min venneliste på Blogg.no, og den har jo blitt på rundt 300 mennesker og noe. Det blir et koselig avskjedsbrev hvor jeg takker for meg og linker til det siste innlegget og den nye bloggen, i tilfelle noen vil følge med videre. Så, morgendagens statistikk blir forhåpentligvis grei, og dermed blir avskjeden morsommere for meg, gjennom å vite at mange har fått det med seg. Beklager spammingen på forskudd!

Før jeg runder av mitt siste innlegg skrevet i "realtime" (altså skrevet her og nå på sparket, og ikke puslet med på forhånd i lengre tid, som med innlegg 300) vil jeg oppfordre alle som har mulighet til det til å følge med på bloggen her ved midnatt i kveld, og deretter på den nye bloggen. De som vil følge den nye bloggen gjennom Bloglovin' kan gjøre det allerede nå ved å trykke her, i går gikk den fra å ha 16 følgere til å få 26. Kan økningen være god i dag også? Det finnes også en Facebook-side hvor jeg linker til alle nye innlegg fortløpende, og maser om alt annet dagen lang. Den nye bloggen kan forhåndssjekkes her, men første innlegg kommer ikke før ved midnatt. Skitt, jeg er gira.

Men nå er det cirka 10 og en halv time til jeg må ha fullført blogginnlegg nummer 300, siden det skal publiseres da. Jeg vil gjerne bli ferdig med det i god tid, sånn at jeg kan bruke resten av kvelden på å slappe av, se NRK1 og lage tegneserier. Men det går nok bra, jeg har svært lite igjen, fikk gjort mye i helgen.

Så... det var det? Jeg håper vi snakkes igjen i kveld, i morgen og for all uoversiktlig framtid.

Dette blir... episk.

DETTE er svakt. Jeg skulle skrive noe fornuftig, men jeg er for giddalaus. Dette outfitbildet er litt over to år gammelt, omtrent. Snakkes i morgen!

Jeg har også spilt av to sesonger av den altfor gode britiske serien Peep Show via YouTube fra PS3-en min, og begynte akkurat nå på den tredje. Sånn mens jeg har holdt på med andre ting, som tegning, skriving, spising, surfing og så videre. Det er ikke så brutalt som det høres ut, britiske serier har en tendens til å ha kun seks episoder i hver sesong, og det gjelder denne også. Sjuende sesong kommer i høst. Det blir både morsomt og smertefullt, smertefullt fordi humoren baserer seg på syyykt pinlige situasjoner, og som blir enda verre fordi rollefigurene har en stygg tendens til å gjøre vondt verre. Og det verste er hvor gjenkjennelig en del av situasjonene er. Huff.

Jeg gikk dessuten ut uten jakke for første gang på lenge i dag. Vårtegn! Deler av plenen ute her er synlig og greier. Jeg tror snart sykkelen skal få seg litt action igjen også. Men det er vel ikke utenkelig at snøen snart kommer tilbake igjen, det er jo typisk. FAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEN.

Herrekrøstus, jeg er mett og er surrete etter å ha glant, tegnet, skrevet og regelrett kuket i hele dag. Legger jeg meg nedpå nå kommer jeg til å sovne og våkne igjen klokka to, for så å være oppe hele natta. Men det får bli min skjebne. Etter at jeg har tisset. Slurghf.

Innlegg 297 sløst bort. Three to go.

Dette er blogginnlegg nummer 296, og jeg har kun tre innlegg igjen mellom dette og nummer 300 på å skrive noe bra. Dette innlegget regnes ikke som bra, det er altfor meta til det. Men meta er greit nå som fokuset må rettes mot å lage en god finale og tenke på alt det episke som skal skje på den nye bloggen etterhvert. Jeg håper uansett ikke at både innlegg 297, 298 og 299 skal bli metainnlegg der jeg snakker om hvor hardt nummer 300 skal bli, men jeg ser i det minste for meg at 299 blir et slags "nå pakker jeg sakene mine og gjør meg klar til å dra, stikk innom innlegg nummer 300 litt senere og ønsk meg god tur og lykke til på nye eventyr", samt en oppfordring til at leserne selv pakker snippesken og blir med på epikken.

Men det får være nok metaskriving for nå. Jeg har et trehundrede innlegg å kjøre på videre med. Og apropos kjøre på:

Lenge siden jeg har brukt bilder i bloggen nå. Her kjører jeg hjem fra jobb i sommer.

TUUUT!

Skitt, at jeg begynner å bruke YouTube-kontoen min til å legge ut ting på kan være ålreit med tanke på mitt egne domene og at jeg kanskje bør begynne å revurdere hvordan bloggingen min skal fungere. Hva tror folket?

Definisjonen av en nerd er "en person som er over gjennomsnittlig interessert i noe". Det vil si at selv sminkehorene på Blogg.no er nerder, på sitt felt. Folk flest har likevel en tendens til å bruke begrepet om mennesker med stor interesse for ting som PC, data- og TV-spill, tegneserier, fantasy og science fiction, rollespill, japansk kultur... og mye annet. Gjerne flere av dem samtidig. Og det er den typen nerd jeg skal sette i høysetet her.

Planeten består av nerder, om vi skal gå ut fra den opprinnelige definisjonen. Folk flest er mer interessert i noe spesifikt enn i andre ting, det seg være "sosialt aksepterte" ting som sport, motor, kunst, musikk, film, romaner, håndverk, sosialisering, matlaging, politikk, seksuell omgang, dyr, luftfart, universet eller noe helt annet. Her er det en uendelig katalog å liste opp fra. Men mye tyder på at planeten, i årene fremover, i økende grad vil befolkes av den mer kjente definisjonen av nerder.

Først og fremst kan man nevne at barn introduseres for dataverdenen stadig tidligere i livet. Dette er et resultat av at dataverdenen integreres mer og mer i samfunnet. Man klarer seg ikke uten datamaskin og tilgang på Internett nå lenger, nærmest. Jeg har hørt eksempler om studenter som får spesifikk studieinformasjon eksklusivt via Facebook. Det å ha tilgang på Internett, og selv det å ha brukerkonto på Facebook - det er det som forventes av dagens samfunn. Det er ingen tvil om at de digitale mediene er kommet for å bli.

Så, selv om barna ikke nødvendigvis kommer i gang med studier eller Facebook i løpet av sine første leveår, introduseres de for datamaskiner og lignende på andre måter, gjennom for eksempel dataspill og nettsider myntet på barn. Innholdet er uskyldig nok, men det som er sikkert er at barna lærer hvordan de bruker datamaskinen. Jeg vil gå så langt som å si at datamaskinen om noen år, om ikke allerede den dag i dag, fyller rollen TV gjør/gjorde for bare noen år siden.

Dermed sier vi at barn blir teknisk anlagte fra starten av. Og her begynner snøballen å rulle.

Jeg ser at mine foreldre og den generasjonen der er flittige forbrukere av TV. Jeg tror dette kommer av at TV for alvor begynte å gjøre sitt inntog da de vokste opp. Og siden de har vokst opp med TV var de ikke helt fremmede for datamaskiner da de noen tiår senere begynte å bli allemannseie. Men om vi tenker en ekstra generasjon tilbake ser vi at menneskene i den kategorien gjerne har forståelse for TV, men ikke så mye av det som kom etter det. Selvsagt er det unntak, men generelt er TV en endestasjon der. Begynte de å bli for gamle til å sette seg inn i stadig mer avanserte fenomener?

Mye teknikk og mange taster er ofte avskrekkende for de som ikke er vant med det fra før av. Se på TV-spill, for eksempel. Mange ikkespillere blir overveldet av antall knapper på spillkontrollen, og holder seg derfor unna. Trenden akkurat nå er færre knapper og mer bevegelsesstyring, og det fremskynder prosessen litt ved at mange ikkespillere faktisk bringer spill inn i livene sine. Ikke i like stor grad som de som er litt mer hardcore kanskje, men de gjør det i det minste, og da kan deres barn lettere få tilgang på spill og eventuelt utvikle interesse for det.

Med andre ord, grensene viskes gradvis ut. Samfunnet kan ende opp med å bli mer helstøpt. Det utvikler seg i en forrykende fart, ja, men jeg tror forskjellene mellom generasjonene kommer til å bli like radikale fremover. Tenk for noen hundre år siden, for eksempel. Fantes uttrykket "ungdommen nå til dags" på den tiden? Jeg er for lat til å sjekke kilder, men sånn generelt har jeg inntrykk av at det ikke var like utbredt med ungdomsopprør på den tiden, og at barns oppvekst ikke var spesielt forskjellig fra foreldrenes oppvekst, og deres foreldres oppvekst igjen. Utviklingen gikk ikke fullt så fort da som den gjør nå, og de siste hundre årene har praktisk talt vært en drastisk akselerasjon hvor hver generasjon blir født til høyere hastigheter enn den forrige, og det virker som at mange voksne sliter med å henge med i svingene på hva ungdommen sysler med. Men jeg tror at det om noen generasjoner igjen ikke er sånn at de voksne sliter med å henge med, for da er alle så vante til at utviklingen går fort i alle retninger, og lettere klarer å sette seg inn i alt det nye. Og selv om teknologien blir mer avansert tror jeg ikke at brukergrensesnittene blir så mye mer avanserte enn de er nå. Godt mulig de blir helt annerledes mot hva vi klarer å forestille oss fra dagens utgangspunkt, men de skal likevel være brukervennlige, til en viss grad iallefall.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg om det å dele interesser med andre, så har enkelte interesseområder en tendens til å gå litt hånd i hånd. Som med den "typiske" nerden som liker tegneserier, data, rollespill og hele pakka. Og for å ikke ignorere snakkisen om genetikk fra NRK-programmet Hjernevask, så kan genene ha noe med saken å gjøre, og ikke bare miljøet man vokser opp i. Men sant, om man tenker at det å være teknisk anlagt i fremtiden blir en mer og mer ettertraktet kvalitet i jakten på en partner, vil ikke det føre til at flere og flere "typiske" nerder (som har genene på plass) formerer seg, gjerne med hverandre, og skaper flere mennesker med anlegg for "nerdete" aktiviteter? På samme måte som at "stygge" mennesker i teorien vil bli utryddet, fordi de har litt vanskeligere for å videreføre de "stygge" genene sine og det dermed til slutt vil være bare "pene" mennesker igjen. Klart, kombinasjonen av genene til to "pene" mennesker blir ikke nødvendigvis alltid et skolebokeksempel på skjønnhet hos deres barn, men teoretisk sett kan det i stor grad bli sånn i fremtiden. Begrepet "stygg" om mennesker forsvinner nok aldri da, men fremtidens "stygge" er sikkert nærmere skolebokeksemplene på skjønnhet enn nåtidens "stygge". Dette er bare teorier, selvsagt, og det er sikkert lett for mange å si at 'utseende betyr ikke noe for meg, jeg bryr meg om personligheten, og ikke noe annet!'. Men når tendensen allerede er at "typisk" attraktive mennesker får seg mer seksuell omgang enn andre sier det seg selv at de med ekstraordinær personlighet også vil være attraktive til slutt, med mindre den gode personligheten dør ut med de "stygge", noe jeg tviler på, da det allerede er mange attraktive mennesker med god personlighet, og definitivt mange mindre attraktive mennesker med forferdelig personlighet. Man fomerer seg heller med en "pen" person med dårlig personlighet enn en "stygg" person med dårlig personlighet. Og om man er for prektig til å gjøre det med en eneste en av dem, da dør man ut selv, og evolusjonen fortsetter i en "pen" retning.

Så, kombinert kan man anta at fremtidens nerder gjerne er "pene". Begrepet "nerd" oppfattes kanskje heller ikke på samme måte som i dag, siden mye tyder på at "alle" i fremtiden er "nerder". For å snu det hele på hodet kan det hende det er de mest ekstreme friluftsmenneskene som kalles nerder og har lavest sosial status, om noen år. Men det er kanskje litt i overkant, og jeg tror som sagt det blir litt mer helstøpt i fremtiden. "Alle" er nerder, men såkalt sunne interesser blir nok også ivaretatt, og med utviklingen av teknologien kan trolig mye av nerdevirksomheten flyttes ut i en friluftssetting. Tenk deg en slags blogger med en superpraktisk og enkel iPad-lignende sak som tåler allverden, og som han går på fjellet og fotograferer storslåtte 3D-bilder med og publiserer på sidene sine gjennom en superforbedret versjon av Internett som er tilgjengelig absolutt overalt. Mye av grunnen til at dagens "typiske" nerder generelt sett anses som noen sjuskete fyrer som sitter innelåst på rommet sitt hele dagen er vel at dagens mest elskverdige teknologiske produkter helst ikke bør slepes med overalt til stadighet. Slepe en stasjonær datamaskin opp en fjellskrent, liksom. Men fremtiden er portabel så vel som stasjonær, så jeg mistenker at muligheten til å ta den riktige teknologien med seg overalt på en praktisk og trygg måte kommer til å bety svært mye.

Teknologiens voksende plass i samfunnet gir de "typiske" nerdene en viktigere rolle. De "typiske" nerdene blir stadig mer attraktive, og det blir derfor enda lettere for dem å videreføre genene sine. Forskjellene fra generasjon til generasjon viskes ut, til tross for at teknologien fortsetter å utvikle seg. "Alle" vokser opp med spill, data og andre digitale verktøy som viktige aspekter av hverdagen. Til slutt består planeten av noen milliarder nerder.

Er dette utopia? Personlig synes jeg det høres spennende ut, men hva mener dere andre om dette? Formulerer jeg meg som en dust på enkelte (eller alle) områder her? Innspill ønskes. Jeg har garantert glemt noen punkter jeg tenkte på da jeg satte i gang å skrive dette også, teksten ble lengre enn først antatt, og innspill fra dere som leser kan kanskje minne meg på disse.

Jeg er dessuten en av de (få?) som har troen på menneskehetens fremtid. Kanskje naivt, men jeg trives bedre med mitt eget liv om jeg tenker at alt går fint og flott etter at jeg selv er ute av spill. Og teknologien og utviskingen av generasjonskløftene KAN jo føre til mer fred i verden, da det muligens er lettere å føre fornuftig dialog med gjensidig forståelse for hverandre. Eller det kan bli mer krig. Uansett, dette vet vi ikke. På samme måte som jeg ikke vet om alt jeg har rablet ned i hele denne teksten blir virkelighet, når alt kommer til alt. Det er bare antydninger.

Hva om tredje verdenskrig blir en skikkelig fanboykrig mellom Nintendo-, Sony- og Microsoft-fans? Det kunne jeg faktisk tenkt meg å se.

Og det er mulig å dra ut SYKKELEN igjen, for pokker. Den har ikke fått noe love siden i fjor, stakkars. Nå står den i kjelleren og gosser seg. Typisk sykkelen.

Kan meddele at dette faktisk blir blogginnlegg nummer 293. Nummer 300 nærmer seg altså med stormskritt, og jeg er nesten litt redd for at jeg ikke skal rekke å ha det klart i tide. Men jeg pusler litt med det hver dag, så det går nok. Fysisk langt blir det iallefall, men svært kjapt å lese til tross. Det er selve arbeidet som tar tid når det kommer til slikt. Uansett blir det verdt det, jeg er meget fornøyd med hvordan det ser ut så langt. Det blir den beste svanesangen på en blogg noensinne.

Oppvasken har hopet seg opp den forhenværende uka også. Faen ass. Noen bør donere en kvinne til meg, som kan bo på kjøkkenet. Det er jo tross alt kvinnedagen.

Men altså. Noe jeg har bitt meg merke i er at livet og hverdagen er litt mer spennende når man har et godt øye til noen. Litt artigere. Lurer på hvor mange kunder jeg var forelska i da jeg jobbet på Bunnpris, for eksempel, selv om det kanskje ikke teller på samme måte som den SERIØSE ungdomsforelskelsen man hører om. Den pleier å være intens, iallefall.

Med en utkåret kobles absolutt alt i livet til vedkommende. Hver gang man går en tur ut er man klar over at det kanskje er en ørliten sjanse for å treffe på den personen. Når man sitter alene og ser en film kan det hende man tenker seg at man ser filmen med den personen i armkroken. Når man runk... når man skal til å sove forestiller man seg at man har sin utkårede ved siden av seg, og alt er harmoni.

Sant, det er ikke bare fryd og gammen heller. Tenk om man finner ut at denne love interesten har en egen utkårede, som ikke er deg. Da blir man emo. Snufs.

Men likevel, når man ser stort på det, så er selv negative opplevelser med på å gjøre hverdagen mer spennende. Nedturene får oppturene til å smake søtere. Balanse.

Opplevelsen av å være heit på noen forandrer seg stadig. Fjortiskåthet er noe radikalt annet enn et dypt, gjensidig forhold mellom to 30-åringer, etter det jeg har skjønt. Selv om sistnevnte kanskje er mer Hollywood-aktig enn realistisk vil jeg fortsatt tro at den er oppnåelig. Men jo, opplevelsen endrer seg etterhvert som man modner, og jeg merker selv at jeg utvikler interesse for kvinnelige medmennesker på en annen måte enn i tidlige tenår. Som 16-åring med snill pike i klassen var alt blåst opp til å handle om liv og død, kun om denne ene personen. Det var, mildt sagt, episk. Men sånn den dag i dag er det mer at jeg forelsker meg LITT i nesten alle. Sånne vanlige typer alle kjenner til, som hun i kassa på butikken, hun på studiet, hun som sitter ved siden av på bussen og så videre. Egentlig er jeg glad for det, det ble litt FOR episk å konsentrere seg kun om én person i mine yngre dager. Nå er det litt sånn "jæh, det hadde vært kult om jeg plutselig ble supergod venn med vedkommende og vi fant ut at vi hadde mye til felles, som at begge satt nakne i samme seng og sånn, men det skjer nok ikke, og egentlig er det ikke så farlig det heller". Litt likegyldighet.

Likevel. Selv likegyldige meg treffer på interessefremkallende ungpiger jeg rangerer som mer ideelle enn noen andre av de interessefremkallende ungpigerne, når det er snakk om hvem jeg selv tror at jeg kunne fungert i samspill med. Og da blir det som en slags mellomting av 16-årig fjortisforelskelse og posttenåringsinteressevidspredelse (fantastisk ord). Interessen er der, gleden over å leve livet med den personen i tankene til enhver tid og når man run... spiser, driter, sover og dusjer, men samtidig klarer man å holde beina plantet på jorda og være klar over antall fisk i havet, og at løpet aldri er kjørt.

Det er en fin mellomting, og for øyeblikket trives jeg med den.

Nå skal jeg legge meg og runke.

med kjempelang tissetass.

En dag skulle han på hyttedass,

med seg tok han et flyttelass.

På hyttedass fant han litt fitteflass,

og han puttet det i et lite glass.

"Dette var en vittig plass",

tenkte vår kjære villbass.

Jeg lurer også på å varme opp gårsdagens episke middag, meksikansk gryte, som jeg har litt rester av. Men jeg må bare skrive ferdig dette innlegget først.

Jeg skulle kastet litt sjokoladepapir også, ryddet på plass noen helt enkle ting. Men jeg må bare skrive ferdig dette innlegget først.

Jeg har noe nyvasket sengetøy nedi vaskekjelleren, det bør henges opp. Men jeg må bare skrive ferdig dette innlegget først.

Jeg tegnet en tegning jeg ble svært fornøyd med på Tegneloftet i kveld, men noe småpirk gjenstår, får ordne det. Men jeg må bare skrive ferdig dette innlegget først.

Jeg skal skrive ferdig dette innlegget. Men jeg må bare sjekke bonusmaterialet, varme opp rester, rydde, henge opp sengetøy og tegne ferdig først.

Det er ekstra moro når man treffer noen som deler en interesse av den mer obskure sorten. Vanlige eksempler kan være ting som en relativt lite kjent TV-serie, et band som ikke er så stort ennå, en spesiell tegneserie, et TV-spill, en type leketøy fra barndommen av og så videre. Lite er kjekkere enn når du starter i en ny klasse på en ny skole og oppdager at en av de andre, som også er nye, liker det samme obskure som deg, noe du ikke hadde forventet i verden. Om det er en representant av det motsatte kjønn er det også fort gjort å tenke "er dette den rette for meg?", men akkurat det er som regel ikke så bombesikkert.

Likevel, overgangen fra å være fremmed til å plutselig ha noe å snakke lidenskapelig om, det er en herlig en. Og siden man allerede har blitt godt "kjent" på den måten, og trygg på hverandre, er det ikke nødvendigvis så fryktelig vanskelig å snakke om andre ting også. Det er faktisk ekstra kult, for om noen har samme interesser som deg på et visst punkt, kan du i mange tilfeller være ganske sikker på at det gjelder andre punkter også. Noen typer interesser har en stygg tendens til å "høre sammen", nemlig. Om noen har stor interesse for en ting som kan kalles "nerdete", så har den personen som regel flere interesser som også kan kalles "nerdete".

Jeg synes iallefall sånt er supergøy selv, for dette er ting jeg fra tid til annen har opplevd i mitt eget liv, og jeg kan skrive under på at en god del av mine lykkeligste øyeblikk er sammen med noen jeg oppdaget at jeg delte visse interesser med, og fort utviklet god kjemi med, som igjen førte til at vennskapet ekspanderte på aldeles herlige måter.

Så, har du noen spesielle interesser, kanskje obskure, kanskje noen du er flau over og egentlig holder litt hemmelig? Vis dem frem, vis deg selv! Særlig i situasjoner med nye mennesker.

Det kan nemlig komme noe helt fantastisk ut av det.

Frokost. Kjøleskapet er ikke akkurat fullt. Jeg må ut. Jeg må på butikken. Jeg skal kjøpe meg alt som trengs til en real frokost.

På med jakken. Paraplyen må med, selv om det er strålende sol. Jeg ser alltid episk ut med paraply, selv om den ikke er slått opp.

Nøkler, mobiltelefon og penger. Den hellige treenighet når man skal forlate boligen. Til tross for at jeg hater å ha ting i lomma, de er som regel nødvendige.

Gata er rolig, formiddagsstemningen dominerer. Bakerier er åpne, folk går med aviser under armen. Noen bruker hatt.

Jeg tar en titt over på motsatt side av gata, for å se hva som rører seg på fortauet der. Og jeg ser dagens beste rumpe hittil.

Jøss, tenker jeg, hun hadde flott rumpe. Mon tro om ansiktet står i stil med den.

Jeg går i samme retning som kvinnen, bare på min egen side av gata, og følger med i tilfelle hun skal snu på hodet sånn at jeg ser ansiktet.

Det skjer. Og brått blir jeg usikker.

Er det der en mann?

Det var ikke noen stor, saftig bart eller noe som fikk meg på tanken, men bare helt subtile trekk det er vanskelig å sette fingeren på, og som nødvendigvis ikke er avgjørende. Det er bare et eller annet som får meg til å lure på om denne kvinnen er mannlig nok til å faktisk være mann på ordentlig. Håret er sånn halvlangt, og kan funke på begge kjønn.

Men det kan også være de subtile trekkene i kombinasjon med avstanden som er greia her. Om jeg hadde kommet nærmere innpå henne/ham kunne jeg sikkert avgjort både det ene og det andre ganske lett.

Men klærne er jo egentlig ganske unisex, når jeg tenker meg om. Grå joggesko, dongeribukse, jakke. Ikke en jakke som slår meg som typisk jentejakke eller typisk guttejakke, men bare en slags simpel, vindtett jakke. Det er ikke de største brystene på fronten heller, ikke at det er noe problem for meg personlig, jeg tenker gjerne "less is more" og synes puppemodeller er oppskrytt, men i denne sammenhengen gjør det oppgaven min vanskeligere. Eller, ikke oppgave i ordets rette forstand, dette er bare noe jeg selv lurer på.

Hun går inn på et bakeri. Det gjør ikke jeg. Hvorvidt hun skal ha et par store brød eller et stort morgenbrød er egentlig ikke mitt problem. Hun får være ute av livet mitt nå. Eller han, alt ettersom. Om jeg hadde funnet ut av det hadde jo mystikken forsvunnet også, og mystikken er ofte det beste.

Jeg spankulerer inn på Rimi og gjør mine innkjøp mens jeg ser episk ut med paraply. Jeg går hjem. Jeg spiser. Jeg blir mett. Jeg sitter der, bare sitter der.

Og til slutt blir jeg sulten igjen.

VEL, JEG ER GLAD DU SPURTE!

1: ALT BLIR MER EPISK. ALT SKAL SKRIVES I CAPS LOCK.

2: MINDRE MOBBING AV BLOGG.NO, DA JEG TROSS ALT IKKE KOMMER TIL Å OPPHOLDE MEG SÅ MYE DER LENGER.

3: MER PERSONLIG TOUCH, MED MER FOKUS PÅ TEGNING OG TEGNESERIER, PLUSS OMTALER AV TING JEG KIKKER PÅ, TYPE FILM, SERIER OG SPILL. DET ER TROSS ALT EN EGEN SIDE PÅ EGET DOMENE, OG IKKE BARE EN TEIT BLOGG PÅ EN TEIT BLOGGEPORTAL, GREIT Å UTNYTTE DET VED Å UTVIDE HORISONTENE LITT. HÅPER Å APPELLERE BÅDE TIL DE SOM KJENNER TIL MEG GJENNOM TEGNESERIENE MINE, OG DE SOM KJENNER TIL MEG VIA BLOGGEN HER.

4: EN SLAGS "BUTIKK", I FORM AV AT ETTERHVERT SATSER PÅ Å TA IMOT EVENTUELLE TEGNEOPPDRAG FOR DE FÅ SOM MÅTTE VÆRE INTERESSERTE I EN UNIK TEGNING AV ET MOTIV DE VELGER SELV, EVENTUELT SALG AV ARILD-ORIGINALER OG MULIGENS ALBUM. ANER IKKE HVOR JEG BØR LEGGE PRISNIVÅET PÅ ORIGINALTEGNINGER OG -SIDER ENNÅ ISÅFALL, MEN HUSK AT DET GJERNE TAR NOEN TIMER Å TEGNE ET BILDE ELLER EN TEGNESERIESIDE, OG OM JEG LANDER PÅ NOE I NÆRHETEN AV EN SLAGS TIMESBETALING KAN DET FORT BLI NOEN HUNDRELAPPER. TEGNESERIESIDER FÅR JEG FINNE EN SLAGS GJENNOMSNITTSPRIS PÅ, SPESIALBESTILTE VERKER FÅR NOK LITT MER INDIVIDUELLE PRISER ALT ETTER HVOR LANG TID DE TRENGER. REGNER IKKE MED AT NOEN AV DISSE TILBUDENE KOMMER TIL Å BLI BENYTTET SPESIELT MYE, MEN DE SKAL VÆRE DER IALLEFALL, SÅNN AT JEG EN GANG INNIMELLOM KANSKJE KAN TJENE LITT EKSTRA. DET KOSTER TROSS ALT LITT MED EGET DOMENE, SÅ Å PRØVE Å TJENE LITT PÅ DET ER GANSKE NATURLIG. FÅR VEL SKAFFE ANNONSER OG SÅNT MED TIDEN OGSÅ.

5: MER EROTIKK OG ROMANSE.

6: HØYERE LESERTALL (DETTE ANGÅR BARE MEG OG EGOET MITT, I HOVEDSAK), JEG HAR VEL NEVNT TIDLIGERE AT JEG MED TIDEN ANTAR AT DENNE INKARNASJONEN AV BLOGGEN KOMMER TIL Å BLI MER LEST ENN DEN JEG SKRIVER PÅ NÅ. DEN JEG SKRIVER PÅ NÅ HAR HATT GANSKE HEFTIG STATISTIKK NOEN GANGER, MEN DET HAR IKKE HOLDT SEG, SIDEN 96% AV BRUKERNE HER KUN ER INNOM ANDRE BLOGGER FOR SKAMLØS SELVPROMOTERING, OG IKKE BLIR FASTE LESERE. SOM ALLE ANDRE SETTER JEG ENORM PRIS PÅ FASTE LESERE. FOLK SOM GIDDER Å KOMME TILBAKE FOR Å LESE FAENSKAPEN MIN. JO FLERE, JO BEDRE. OM FOLK FINNER FREM TIL DOMENET UTEN VIDERE ER DE TROLIG "SERIØSE" LESERE, OG OM DE LIKER INNHOLDET FØLGER DE TROLIG MED VIDERE. OG HOPER SEG OPP MED TIDEN. OG DET ER BRA FOR MEG. JEG ØNSKER JO TROSS ALT Å KUNNE LEVE AV TEGNESERIER I FREMTIDEN, OG DA ER DET FINT Å HA GJORT SEG SELV LITT KJENT PÅ FORHÅND. SELLOUT, KANSKJE, MEN JEG ER FORTSATT OPPTATT AV AT DET SKAL VÆRE EN VISS KVALITET PÅ DET JEG LEGGER UT. DET ER JO EN RETTFERDIG BYTTEHANDEL; LESERNE FÅR SKRIVERIER OG UNDERHOLDNING AV EN VISS KVALITET VIA DENNE BLOGGEN, OG JEG FÅR LESERTALLENE. EPISK.

7: FLERE POSITIVT LADEDE INNLEGG. DETTE HENGER SAMMEN MED PUNKT 2, MEN OPPLEVER AT LIVET OG HVERDAGEN MIN BEVEGER SEG MOT EN OPPTUR PÅ EN GENERELL BASIS. DESSUTEN NÆRMER VÅREN OG SOMMEREN SEG, OG 2010 ER ELLERS STAPPFULLT AV BEGIVENHETER JEG SER FREM TIL NESTEN HELE VEIEN. MEN JEG KOMMER NOK TIL Å LAGE NOEN "RANTS" INNIMELLOM OGSÅ, SIDEN DET VISSTNOK ER NOEN SOM LIKER DEM OGSÅ.

8: MORE COWBELL.

9: ØH... SJARM.

10: EKSTREME OPPLEVELSER SOM OVERGÅR ALT DU HAR SETT PÅ HOLMGANG NOENSINNE!

SÅH, DET VAR 10 PUNKTER. NOE DU ØNSKER DEG? INNVENDINGER MOT PUNKTENE? HAR DU MEST LYST TIL Å OPPBEVARE HODET DITT I UNDERBUKSENE MINE? VEL, DU VET HVA KOMMENTARFELTET ER TIL. GO FOR IT.

Jeg sitter her påkledd. Det er ganske uvanlig for meg på en lørdagskveld. Jeg lurer på å gjøre noe magisk, nå som det ikke er curling på TV mer for i kveld og kun tapersporter som ishockey og hopp.

Shit, enda flere Woody Allen-tendenser her. Ikke lenge siden jeg så Husbands and Wives, og denne har allerede et par likheter. Også så langt hår Bruce Willis har, da. Han er jo like gammel som Woody Allen, omtrent.

Jeg har vært flink til å tegne i dag, men jeg har prioritert en smule feil. Oh, by the way, i dag kjøpte jeg mitt første Nemi-blad noensinne. Selveste ARILD, min tegneseriefigur, er nemlig med. Kun en cameo i serien Sjofel (som stammer fra Nettserier.no og gjorde det meget godt i Dagbladets tegneseriekonkurranse i høst) på side 36, riktignok, men likevel. Ganske stilig. En rekke andre cameos fra Nettserier.no også. Jeg har vært frekk nok til å skanne stripen, og skal dele den spesifikke ruta med leserne:

Første rad, og greier! Dette er staselig.

Nå sier de på Woody Willis-filmen at et kyss er en affære. Lurer på om Bruce Allen er enig i det. "A kiss means: I like you", sier de. DISKMANN er også et begrep som brukes i filmen. DISKMANNEN. For en kaotisk scene.

Nei, nå må jeg spise sjokolade eller noe. Dette går ikke an. Nå krangler de på filmen. Sinnatagger. Lurer på hva Tore Ryen hadde sagt om han hadde sett dette. Skal vedde på at han hadde gjort vondt verre.

Nå har jeg lyst til å gjøre noe drastisk.

Jeg er deadlinemenneske om dagen, det er ganske EPISK. Slitsomt, men fremskrittene er der likevel. Synd at jeg har andre ting jeg nesten må bruke tid på i februar også, slik at fokuset ikke kan bli hundre prosent. Men føkk det. Neste helg skal jeg på tegneseriekurs med Tore Strand Olsen her i Bergen. Ikke at jeg ikke er skilla fra før, men jeg har veldig lyst til å faktisk kunne delta på noe tegneserierelatert med andre likesinnede når det først kommer noe opp. EPISK.

Ikke veeeldig lenge til jeg satser på å åpne mitt egne domene, nå. www.eirikavvik.no, som det heter. Gidder ikke å lage en trykkbar link, for det går ikke an å komme inn på siden uansett med mindre man har passord, noe jeg tviler på at folk her har. Klikkbarhet får vi tenke på senere. Men nei, ikke lenge, 26 dager cirka... det gikk opp for meg at FEBBERN er en ganske kort måned, og mine planer om å nå 300 innlegg til 16. mars bør igangsettes i litt sterkere grad. Dette er innlegg nummer 285, og 15 gjenstår.

Men FEBB må fortsatt være en måned preget av jobbing med deadlinez, så jeg prøver sikkert ikke å brenne opp de resterende innleggene HELT med en gang. Dessuten vegrer jeg meg som regel for å skrive her på Blogg.no, nå som jeg har blogg på eget domene på gang. Det er litt som å fortsette å bo i en røten studentbolig når man nettopp har kjøpt seg en skikkelig herregård.

Det føles bare... feil.

Kanskje fordi det er den eneste valentinsgaven jeg noensinne har fått, og av underbevisste årsaker ikke har villet gjøre ende på den eller innholdet.

Dette er kanskje et dårlig forsøk på dyp innsikt og sikkert helt feilaktig, det er bare idémyldring på sparket. Ikke det at valentinsdagen betyr noe spesielt heller, det er ikke en "ekte" høytidsdag. Hadde jeg sittet alene på julaften uten en eneste presang eller annen form for god tanke skulle jeg tillatt meg selv å blitt en smule frustrert, men jeg vil aldri la noe tilsvarende på en valentinsdag gå innpå meg på samme måte. Det er jo ikke valentinsdagen som er årets høydepunkt i "da bizniz åf løøv". Selv om både valentinsdagen og jula i prinsippet handler om å være glade i hverandre er jula et mer distinkt fenomen og ærlig talt oppfatter jeg ikke jula bare som en tid for å vise omtanke, sirkuset rundt står på egne ben, og det er mer opplevelsen i seg selv som teller. Oppleve jul. Til tross for at den genuine julestemningen har takket for seg og forlatt åstedet for lenge siden.

Det å være alene på valentinsdagen er ikke verre enn å være alene året rundt. Og det har jo vært livsstilen min så lenge jeg kan huske. Uansett skulle jeg gjerne hatt litt forandring. Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg er ikke i tvil om at det er en plen der ute, et eller annet sted, som er både grønnere og mer velstelt enn den jeg befinner meg på nå. Der vil jeg gå, barføtt.

Men ikke sånn umiddelbart, nødvendigvis. De få gangene jeg faktisk har hatt et forhold (ikke FORHOLD-forhold, det har jeg aldri hatt) utover vanlig vennskap med en pike har jeg som regel alltid vært ganske passiv og dålig på initiativ. Og det er vel det som er årsaken til at sjansene mine alltid kludres bort. Jeg har trasket meg opp gjennom livet uten å måtte ta hensyn til noen på måten et forhold av den graden krever. For å bedre situasjonen og bli kvitt mine passive tendenser hver gang jeg har sjansen til å score mål må jeg egentlig bare ta tiden til hjelp og etterhvert få flere målsjanser og til slutt bli trygg på ballen. Det skjer ikke i en håndvending, men det er kanskje ikke så farlig heller. Men jeg er stadig redd for å ikke gjenkjenne en perfekt målsjanse når jeg har den, så sånn sett håper jeg at jeg har litt tid på meg.

Jeg lagde faktisk et valentinskort til en jente jeg likte en gang. Det ble kanskje ikke så fint, for det var veeeldig på sparket, men jeg synes det står som et godt eksempel på hvor god jeg er til å improvisere. Scenen var vennskapelig henging på Burger King på ettermiddagen den 14. februar, og valentinsdagen var jo selvsagt tema for samtale på et punkt der. Det endte iallefall med at jeg skulle lage et kort, og alt jeg hadde for hånden var Burger King-mat og -servietter. Jeg tegnet et enkelt hjerte på en serviett med en chipsbit som var dyppet i ketsjup. Grisete, joda, men jeg liker selv å tro at det på sitt eget vis var både sjarmerende og intelligent (to kvaliteter jeg selv verdsetter ekstremt mye), og at jeg derfor før eller senere kan glimte til med flere gester av den duren dersom jeg bare har klart fokus og er trygg på situasjonen sammen med noen andre. Så jeg øyner håp.

Det morsomme er at 99% av de jeg på et eller annet punkt har vært interessert i eller vært i nærheten av å faktisk få til noe meningsfylt sammen med, de har i dag kjæreste, samboer eller noe lignende, mens jeg sitter med tegnesaker på fanget og krysser fingrene for en flott fremtid. Jeg er fortsatt positiv, men sånn i mellomtiden kjeder jeg meg litt. Uansett, det er nok verdt det.

Om du ikke finner mening i denne teksten er det fordi det ikke ER et spesifikt budskap eller noe. Det er bare et forsøk på å være aktuell, og i bunn og grunn en samling av tilfeldige tanker om fenomenet valentinsdag og såkalte forelskelser. Om du faktisk finner et budskap: gratulerer, del det gjerne med meg. Jeg vil nemlig vite hva underbevisstheten min har sneket inn mellom linjene her, for den har definitivt tatt seg friheter ved tidligere anledninger.

Ellers ønsker jeg deg en god valentinsdag eller bare en god søndag. Jeg håper du er lykkelig og har det godt med deg selv. 

Nummer 300 blir det siste.

Spenn setebeltene og bli med på den fantastiske reisen mot slutten, alle sammen. Det blir latter, blod og tårer. Tror jeg.

Dette innlegget blir litt bortkastet. Får informere litt til. Jeg tror ikke de knappene over her kommer til å bli fikset før 300, det er ikke vits nå. Jeg bytter dem ut med en ny, stor knapp når vi når slutten.

Jeg håper så mange som mulig vil følge med mot det siste innlegget, som blir det beste innlegget på Blogg.no noensinne. Så langt ser det ut til å bli vanvittig. Men hold forventningene i sjakk, kanskje dere ender opp med å være uenige når det først kommer. Uansett. Jeg sikter på 16. mars som dato for det siste innlegget. Hvorfor?

Bloggen fyller to år den dagen. To år for mye, vil noen kanskje si.

I mellomtiden er det lov å melde seg på bloggens side på Facebook, siden jeg sikkert kommer til å være treig til å oppdatere her når jeg skal prøve å spre de 17 siste innleggene på over en måned og dermed kompenserer med teite statusoppdateringer der hele tiden. Det er også lov å tipse vennene dine om bloggen og dens siste dager, slik at den har et så bredt publikum som mulig helt mot slutten. Og jeg forsikrer, det ER slutten. Jeg kommer ikke til å skrive innlegg nummer 301 fem minutter etterpå.

Men for å roe ned eventuell protestering (jeg vet nemlig at det er et par som faktisk liker det jeg skriver) må jeg også påpeke at selv om dette er slutten av en æra, så er det også begynnelsen på en ny.

Ja.

Det er morsomt å forberede eget domene.

1 person som kopierte det forrige innlegget jeg skrev på bloggen min direkte uten å oppgi kilde eller noe som helst.

1 deg selv, helst med litt sløve tenner som ikke har blitt pusset på minst to uker, for å gjøre så langsomt og pinefullt som mulig.

1 stk musikkavspillende enhet med låta The Monkees - I'm a Believer på en cd, kassett, LP, MP3-fil eller lignende.

Fremgangsmåte:

Før copycatens hode inn i munnhulen. Bit sammen tennene dine alt du klarer, men ta deg god tid. Til slutt skal du forhåpentligvis klare å komme deg gjennom alt av nakkehår, brysk, bein og blod.

Når copycatens hode og kropp er adskilt og plutselig er to enheter istedetfor én, holder du hodet og kroppen i hver hånd og holder dem triumferende opp i været mens du spiller av I'm a Believer. Smil.

God fornøyelse!