Agurknytt

Påskekrim 2010; Tidens Mysterie; Del 6

Mon, 05 Apr 2010 20:28:46 GMT

28. Juni 1976 ble Dexter Fargo døpt i en kirke ved byen Sheffield. Det var bare faren tilstede under seremonien. Moren hadde ikke overlevd fødselen.

Opp gjennom årene ble Dexter oppdratt av en alkoholisert og til tider voldelig far. Han brukte å bli med faren på jakt, da det var hans favoritt hobby. Dexter likte jakten, da han ble fascinert over det med å ta liv. De to bodde alene, litt i utkanten av alt. Huset lå i skoggrensen. Dexter ble mer og mer hektet på jaktingen. Blodet fascinerte ham. Det var likevel når Dexter var ute og jaktet at faren fikk utnyttet sitt andre potensiale. Han var en selvutdannet vitenskapsmann. Han hadde nylig lagd en skisse på det andre ville kalt en tidsmaskin.

Etter noen år begynte faren å lære opp sønnen, slik at han en dag kunne ta over for faren. Dexter fylte 20 år og faren tok ham med ut i skogen for å feire. Begge drakk litt før de dro ut, men faren tok litt større munnfuller, ettersom han var en mer dreven drikker. Midt ute i skogen hørtes skudd. Mange skudd. Faren skjøt alt som bevegde seg. Ved et uhell klarte han å skyte seg selv i foten. Dexter prøvde å dra med seg faren tilbake til hytta, men det var mye blod. Faren døde den dagen.

Dexter gråt for første gang i sitt liv. Det var rart, for han hadde flere ganger kjent smerten fra faren sine hender når han slo ham. Senest i går hadde han blitt slått da han ikke fulgte med på en ting han sa. Han kjente på blåmerkene på armen. De var ikke vonde. Det var ikke samme smerten. Det gikk likevel over. Neste dag sto han opp og fant frem tegningene over tidsmaskinen. Han ville hedre sin far med å fullføre hans største prosjekt.

Tiden gikk, og etterhvert sto maskinen ferdig. Han gikk inn og roterte på tallplatene foran ham. Han satte dagens dato, bare fem minutter tidligere. Han skrudde den på. Lyset blendet ham, og han ble svimmel. Lyset sluttet, og han sto i sin egen stue, og så på seg selv gå inn i maskinen. Det tok en time før han ble sendt tilbake gjennom lyset og havnet inne i maskinen igjen.

Over de neste dagene dro han ofte tilbake til faren, for å fortelle ham om opplevelsen og dele sin nyvunnede kunnskap. Han kom nærmere faren, men en dag sluttet forholdet. Dexter dro tilbake til dagen han ble født. Der fikk han se sin mor og far. Faren skjelte ut moren. Det var mange ord, men spesielt synonymer på ordet "prostituert" ble brukt ofte. Moren sa hun burde tatt aborten når hun først hadde sjansen. Hun fikk så tatt ut en nål fra armen og begynte å stikke seg selv i hodet og halsen. Et forferdelig syn. Han ble så sendt hjem til egen tid. Han dro med engang videre til da han selv var nyfødt. Der finner han morens lik liggende på et bord inne på farens rom. Hun hadde fått hele magen skjært opp, og halsen var kuttet over.

Som årene gikk, begynte Dexter å få mer og mer livaktige drømmer, og etterhvert klarte han ikke å skille drømmene fra virkelighet. En type drøm som økte var at han selv jaktet på kvinner, luddere, som han deretter slaktet. Etterhvert begynte drømmene å vare lengre. Som tiden gikk, begynte han å våkne svett, av og til våknet han inne i maskinen. Noe stemte ikke. Han hadde fått en lyst på blodet han hadde sett som ung. Han følte seg tørst.

Årene gikk og han brukte tidsmaskinen ofte for å dra tilbake i tid og drepe prostituerte. Etterhvert glemte han forskjellen på virkelighet og drøm. Gjennom tidene leverte han diverse artikler til vitenskaplige magasiner, for å å inn noen slanter på kontoen. I løpet av flere år med artikler, fikk han et annerkjent navn innen vitenskapslige gjennombrudd. Han hadde blant annet ledende artikkel innen sammenhengen mellom tid og rom.

En dag kom telefonen han ikke hadde forventet seg. Han trodde han var avslørt. Det var Scotland Yard. "Vil du hjelpe oss?"

Påskekrim 2010; Tidens mysterie; Del 5

Sun, 04 Apr 2010 19:15:30 GMT

Psykologen Richard Wright hadde rett i sin teori om at morderen muligens kunne være velutdannet. Han hadde rett om at han kanskje hadde kjennskap til noen på innsiden, og han hadde rett om at morderen var enebarn, faren var voldelig og hadde på mange måter formet sønnen slik han ville.

Han kjørte hjem mot Birmingham. Han brukte å kjøre bil nå for tiden, fordi han skrev på en artikkel om forskjeligge atferder på veien. En kvinne kjørte forbi ham. To barn i baksete. Den stressede moren som må skyndte seg hjem fra jobb for å lage mat. Richard var glad for at han ikke hadde barn. Han likte barn, men kunne ikke se seg selv som en far, ikke nå, men kanskje når han ble litt eldre. Han tenkte litt på den genetiske klokken, og hvor lenge han var reproduktiv.

Han parkerte foran sitt lille hus. Han levde et veldig enkelt liv. Han hadde ikke mange eiendeler. Han hadde ikke mange gjenstander stående rundt og ta opp plass. Mange omtalte ham som en minimalist, og det stemte. Han satt seg ned i stua med penn og papir for å skrive ned noen nye atferdsmønstre han hadde observert på bilturen. Det var en stol i hele stua. Et lite bord, et lite teppe lå mellom stolen og fjernsynet. En lyd kom fra kjøkkenet. En slags susende lyd. Han gikk mot kjøkkenet og fikk se et kraftig lys fra kjøkkenet.

Han gikk inn, men lyset var vekk. Det var ingen der. Han gikk inn på stua igjen. Det kom nok en lyd fra kjøkkenet. Han snudde seg, og fikk se et knivblad, og det var det siste han så med det venstre øyet, da kniven penetrerte øye. Han skrek i smerte. Han falt ned på kne, og morderen tok kniven ut av øyet. Han holdt seg til hodet, mens han forsøkte å se hvem morderen var. Det var ikke lett, og han mistet litt dybdefokusen. Den ukjente så litt kjent ut. Det var noe med ham. "Dexter?"

Påskekrim 2010; Tidens Mysterie; Del 4

Fri, 02 Apr 2010 18:52:57 GMT

Historikeren Florence Mayflower, som kunne slektes tilbake til en av herrene som lagde en litt kjent båt for hundrede av år siden ville gjøre sitt eget navn kjent med å finne ut hvem Jack The Ripper var. Han var allerede en forholdsvis annerkjent historiker, og underviste noen av de mest interesserte historiestudentene på forskjellige universiteter. Han kjente til flere av drapene som var under etterforskning av Scotland Yard fra før, da det var noen mord som hadde fått større historisk oppmerksomhet enn andre. Blant andre Jack the Ripper, verdens første seriemorder.

Han hadde akkurat deltatt på et nytt møte med de fem som skulle lage en profil av den originale Jack the Ripper, og alle de andre drapene som hadde samme utførelse som selveste Jack. Etterforskerne tenkte at det mest sannsynlig var slik at Jack åpnet opp en verden, og det var flere som ville gjøre som ham, men likevel var det noe med mordene som var mistenkelig likt. Alle hadde et dypt knivstikk i hoderegionen, og alle var blitt åpnet og fått fjernet nyren. Halsen var også kuttet opp. Likanalysene fra senere drap av dette slaget antok at han først knivstakk i hodet, før han kuttet over hovedpulsåren på halsen og lot ofrene dø. Deretter kunne han dissekere liket som han selv ville.

Florence satt på toget hjem fra London. Han bodde i Manchester hvor han hadde bodd hele livet sitt. Han bodde sammen med sin forlovede, hun var lærer på universitet i Manchester. Hun var biologutdannet, men valgte heller å lære videre sin kunnskap enn å bruke den i annet arbeid. Hun hadde fått diagnosen kreft og beskjed fra legen om at den allerede hadde tatt over store deler av livmoren hennes, som gjorde at hun kunne ha opp til 2 år igjen å leve. Hun ville bruke årene på å undervise, for hun mente at ungdommen var fremtiden.

Florence likte ikke helt at hun brukte så mye tid som lærer, spesielt den siste tiden da hun var blitt svakere. Han forsøkte å ringe henne fra toget, men han kom til telefonsvareren. Han gledet seg litt til å komme hjem. Han hadde vært på seminar som foreleser og ikke vært hjemme på over to uker. Hans søster hadde sett til at forloveden var frisk, og hun skulle ringe hvis det oppsto noe, og siden han ikke hadde fått noen telefoner, hadde han forhåpninger om at hun var litt bedre muligens.

Det gikk noen timer før han sto utenfor sitt eget hus. Huset var utenfor sentrum, og litt avsideliggende fra omverden. Begge to likte freden som innebar å bo litt utenfor begivenhetene som verden kunne tilby. Selv postmannen hadde ikke tid til å levere brev til dem, så det var arrangert en postkasse nesten to kilometer unna.

Han gikk inn og hørte om noen var hjemme. Ingen. Klokken var 14, så han hadde jo litt tid til skolen var ferdig. Kanskje han skulle begynne å skrive på sin artikkel han hadde lovet Illustrert Vitenskap om "Jesus, og hvorfor han ikke eksisterte". Han hadde noen interessante vinkler som kristne ikke ville like, og han frydet seg. Han lot bagasjen stå igjen i gangen og gikk opp på badet. Han taklet ikke offentlige toalett, og derfor var nøden stor. Han vasket hendene i godt varmt vann, og tok opp en ny håndduk for å tørke hendene. I det han skulle snu seg kjente han en vanvittig smerte i høyre øre. Han snudde seg i fallet mot gulvet og stirret på to blå poser som den ukjente hadde på føttene. Slike man fikk når man skulle på visning. Den ukjente rullet ham over på ryggen, trakk ut kniven fra øret og la den over halsen hans. Florence hadde et adrenalinnivå over den menneskelige grensen, og det ble ikke roligere da han kjente igjen personen som satt over ham. Kniven var litt varm der den lå tett inntil huden hans, og bladet ble varmere da det kuttet over halsen. Han merket at lufttilførselen sluttet, og gispet etter luft for siste gang.

Påskekrim 2010; Tidens Mysterie; Del 3

Thu, 01 Apr 2010 21:19:59 GMT

Sosialantropolog Richard Hummond nynnet rolig på en låt fra radioen mens han kjørte hjem fra møtet. Han bodde i en liten landsby som het Devon, sør i England. Bilen hans, en Aston Martin fra 1966 som han hadde brukt såpass mye penger på at han så på det som sin kjæreste eiendel. Han bodde alene i et toppetasjeleilighet, som etter størrelsen sikkert kunne rommet mange flere enn kun en person, men han var en einstøing. Han trivdes i eget selskap, og det var nærmest umulig for ham å ha familie grunnet hans yrke. Han studerte verdenssamfunn og var ofte ute på tur for å observere forskjellige kulturer og verdenssamfunn.

Han var overrasket over at han var plukket ut til å finne morderen, han følte ikke at han kunne bidra til å finne en morder, han kjente jo bare til kulturene da mordene skjedde. Han hadde bidratt litt under diskusjonen med å påpeke hvordan klasseforskjellene var i gamle dager, som på mange måter hjalp dem å forstå at han var av en høyere klasse. Han var fornøyd med å kunne bidra såpass, men visste ikke hva hans rolle videre kom til å bli.

Han svingte inn ved en butikk. Han manglet egg hjemme. Han gledet seg til å komme hjem. Han skulle endelig lese seg opp på en nærmest utdødd kulturgruppe som bor i en avsideliggende by i Nepal. Hans fascinasjon over disse folkegruppene holdt ham gående, og han kunne være våken flere netter på rad når han først satt i gang med lesingen. Han brukte å lese seg opp til han forsto alle prinsippene innen deres kultur og atferd før han besøkte dem personlig.

Han kunne 14 språk nærmest flytende, men kunne gjøre seg forstått på over 40 forskjellige språk. Bilen parkerte rolig mellom to litt nyere biler. Han tok med seg eggene og låste opp døren ved oppkjørselen. Leilighetskomplekset hadde tre etasjer. 90 trappetrinn senere sto han foran sin egen dør. En pyntegjenstand fra en argentisk småby hang på døren. Døren var ulåst. Han hadde vært litt stresset før møtet, som kan ha gjort at han glemte det.

Inne så alt urørt ut, så ingen innbruddstyver kunne vært der. Det var likevel noe som ga ham en litt rar følelse i magen. Han lukket døren og gikk inn på stua. Ingenting der, men han så en skygge i vinduet. Han snudde seg. Han følte en stikkende smerte i pannen. Sildrende blod rant i øynene hans. Det var noe kjent med ansiktet til personen som sto kun en meter fra ham. "Du?" var siste ord som ble sagt mellom disse to, siden et "Adjø" for ikke lenge siden. Richard falt om i en dam av eggeplommer og blod.

Påskekrim 2010; Tidens Mysterie; Del 2

Tue, 30 Mar 2010 21:15:50 GMT

Det tok sin tid før de fem samlet seg. De få, ikke langvarige møtene gjorde at de aldri kom nærmere noen profil eller noen form for fasit på mordgåten. De var alle enige om at mannen var av en høy sosial status. Såpass hadde de kommet fram til, at han hadde en form for utdanning med medisinsk bakgrunn. Han gikk bare etter svakere grupper i samfunnet, prostituerte, tilbakestående og fattige.

Utenom disse mest åpenbare faktaene kunne man ikke si noe om morderen. De dro alle hver til sitt. Psykologen Heinrich Müller var innflyttet fra Sveits hvor han hadde tatt psykologutdanning og blitt en av landet's ledende psykologer før han flyttet til England, London. Det var bedre marked for psykologer i Storbritannia enn i Sveits, da alle i Sveits var forholdsvis fornøyde, mens det er høyere depresjonstider i England.

Han bodde sammen med sin tyske kone i et hus i utkanten av London. Det var ikke noe lukseriøst over huset, det var mer et typisk britisk boligstrøk hvor man har et to-etasjers hus og en liten bakgård. Han hadde ingen barn, da han hadde fokusert veldig på karrieren, og det gjaldt også hans kone, som studerte for å bli sykepleier.

Heinrich parkerte sin folkevogn utenfor huset og gikk mot døren. Møtet med de andre drapsanalystene hadde blitt kortere enn antatt da flere hadde viktige møter dagen etterpå. Han låste seg inn, ingen var hjemme. Han kjente en trekk fra kjøkkenet, men tenkte ikke over det. Han gikk rett på toalettet da han hadde holdt seg helt siden møtet. Han urinerte med døren åpen, da han visste at kona hadde 12-timers vakt på et eldrehjem den dagen. Etter å ha vasket hendene gikk han inn i stua for å lese avisen. Han abonnerte på The Times og Reuters. Han kjente fremdeles brisen fra kjøkkenet, men det brydde ham ikke, for det var en forholdsvis varm dag.

Etter å ha lest avisen skulle han lage seg en kopp te. En engelsk tradisjon han hadde tatt til seg etter 7 år i hovedstaden. Han brukte ikke melk i teen, men sukker, som normale mennesker. Han tok koppen med seg inn i stua. Det gikk kaldt nedover ryggen hans med trekken fra kjøkkenvinduet. Veldig kaldt. Han følte at kroppen ga etter for kulden, men det ble også varmt på et spesifikt sted. Tekoppen brast i gulvet, etterfulgt av den middels tunge sveitseren. En mann tråkket på hodet hans mens han dro ut en kniv fra bakhodet.

Påskekrim 2010; Tidens Mysterie; Del 1

Sun, 28 Mar 2010 10:00:29 GMT

Mange uoppløste drap opp gjennom tiden men samme fremgangsmåte gjorde at Scotland Yard så på det hele som massemord, med flere personer involvert. Scotland Yard var selv de som etterforsket de fem første drapene som ble gjort av morderen, men det var i 1888. Nå, over 1300 år senere er det likevel flere mord som dukker opp som har helt samme fremgangsmåte. Tallene viser at nesten 500 personer har blitt drept fra 1888 til per dags dato på nærmest identisk vis.

For å forsøke å lære litt mer om morderen og mordfremgangsmåten ble noen av Englands fremste hjerner hentet inn for å hjelpe politistyrkene i forklaringen på hvem som kunne utføre noen av verdens mest bestialske drap.

Fem personer ble hentet inn for å få sagt sin mening om saken. Det var en sosialantropolog, to psykologer, en vitenskapsmann og en historiker. Disse skulle jobbe sammen for å finne en mulig drapsmann gjennom å se på historien i rundt drapene, og kanskje finne en sammenheng mellom alle mordene.

De skulle møtes i London den sommeren.

Påskekrim 2010; Prolog

Fri, 26 Mar 2010 22:05:24 GMT

En dør åpner seg. Blod drypper. En kniv blir lagt på et bord. Mannen ser seg i speilet. Han hadde ikke barbert seg på flere år. Det føltes ihvertfall som flere år. Han kom akkurat hjem fra en ferie, som var det han likte å kalle det når han dro ut for å drepe. Han fant frem sin gamle barberkniv som hans far hadde lært ham å bruke. Han kuttet seg litt og festet en papirbit over. Han likte synet av blod. Det var noe fascinerende med den røde fargen. Han likte spesielt blod fra lungene da det var en mye lysere blodfarge når det er mer oksygen i blodet.

Den kvelden drømte han om barndomstiden da han var med faren på jakt. Faren var en dreven jeger og brukte nærmest hver time han kunne avsette fra arbeidet sitt for å dra ut i skogen. Han hadde en egen hytte midt i ingenmannsland hvor han kunne gjøre som han ville. I denne drømmen så var han med faren for å jage en elg som hadde blitt skadeskutt. De fulgte blodsporet og fant elgen. Den var blitt skutt akkurat i lungene. Dette var første gangen han fikk en slik eksponering av blodet og det ga mersmak. Han våknet av lysten.

Han kledde på seg raskt og stilte inn bryteren på "London, 23. August 1888". Han gikk inn døra og hele rommet lyste opp. Om to sekunder ville han stige ut av døren igjen.

Julekalenderen; Del 7; En slutt behøver ikke å bety slutten

Wed, 30 Dec 2009 22:29:00 GMT

Ådne og Åsne undret seg over hvordan De skulle komme seg ut av skogen. Åse tenkte på Marianne, tødukken som ble drept.

Familien hadde innsett at julen ikke var for alle, og var i ferd med å gi opp å feire jul. Veden deres var tørket, neket var nekrofilt, og stolen ved vinduet var spist av termitter. En trist jul var i ferd med å ebbe ut i en romjul som burde inkludert mer rom enn jul.. Ådne tenkte på ribba. Åsne tenkte på pinnekjøttet. Åse tenkte på pølse i stappe.

De strevde seg gjennom snøen før de kom til en stall. Inne i stallen fant de en krybbe. Oppi krybben lå det et føll. Lenger inne sto tre velkledde hester med pene dekken. Innerst inne lå det noe langt inne. Det var hingsten Josef og hoppen Maria.

Åsne og Ådne var snar med å dra derifra. Åse var litt redd for føllet, og føllte seg forføllt. Fullt forståelig siden hester er menneskeetere.

Åsne var først ute av stallen. Like etter fulgte Ådne. Åse var sist ute. Per Åke var glemt av familien.

Han hadde sovnet stille inn den 27. Desember, uten at De visste om det. Han var allerede begravd. Den ledige sykesengen ble senere brukt i oppsetningen av "Den sykeliggende".

Ådne innså plutselig hvor de var. Han hadde funnet et skilt over området med en stor rød prikk som indikerte hvor de sto nøyaktig nå.

På dette tidspunktet forsto de at de befant seg i en labyrint. Først da la Ådne merke til en liten setning helt nederst på kartet.

"Jeg sa jo at julen ikke var for alle! ;)"

Siste kapittel i julekalenderen er avsluttet! VInneren av konkurransen er Oda Astrid, som allerede i det fjerde innlegget klarte å avsløre hvem morderen var. Hun vinner en natt med undertegnede.

Julekalenderen; Del 6; Lillejulaften, og fortsatt ingen spor

Wed, 23 Dec 2009 00:32:04 GMT

Nå begynte familien å bli bekymret. Det var noen som virkelig ønsket dem vondt.

I god julestemning, lagde de en liten pepperkakeby, for så å knuse den, men ei. Ennå ingen julestemning. Åse hadde også blitt bitt av en pepperkake under prosessen. Far Ådne og mor Åsne kom frem til en konklusjon. De måtte forlate byen.

De pakket med det viktigste (bortsett fra Per Åke som ennå befant seg på sykehuset) og kjørte vekk. Det var lite trafikk til å være 02.00 på natten til lillejulaften, men familien tenkte ikke over det. De bare kjørte.

På vei til vel..ingensteds, streiket bilen. Motoren var kaputt måtte de konstantere. De forsøkte å ringe Falken, men de kom bare til Ørnen, og de kunne ikke gjøre noe med problemet ettersom at de bare er ansvarlige for kaninjakt.

I god juleånd bestemte de seg for å følge julestjernen. Alle som følger julestjernen ender opp med å bli lykkelige.

Etter smått om sen kom de til en høy klippe. "Hvis jeg klatrer opp her så kanskje jeg får en god utskit" sa Ådne, og gjorde det tydelig at han hadde en talefeil. Det de ikke visste var at det ikke var en talefeil, han hadde veldig dårlig mage, og lengtet etter å få gjort ifra seg.

Han var snar opp, og på toppen løsnet han beltet og lot det stå til.

På samme tisspunkt gikk Åse og Åsne litt frem for å forsøke å få kontakt med Ådne. "Maianne" skrek Åse. Moren slo henne. "Ingen tid til den slags tull nå".

Åsne kjente at en dråpe traff henne. Hun tørket den vekk. Den var brun. "Kanskje det blir en brun jul i år". Det kom mer, og lukten av avføring bred seg over dem. Åsne skjønte nå hva som foregikk.

Hun søkte dekning bak et tre. Åse søkte dekning bak et rådyr og en kanin. Etterpå gikk de ned til isen hvor de lekte seg.

Ådne var endelig ferdig på toalettet. Han speidet utover, før han så nedover for å se hvordan det sto til med Åsne og Åse. I snøen var det en skrift. Han måtte klatre litt ned, men der så han det.

"Julen er ikke for alle"

Den er så sannelig ikke det. Mange mener at julen skal være hvit, eller arisk. Send inn ditt forslag til "Hvit" jul til en mail nær deg!

Julekalenderen; Del 5; Snødag, men ei søndag

Fri, 18 Dec 2009 19:07:42 GMT

"Det snør det snør" hørtes fra vandrende julebukker, og en tigger spilte for full hals på trekkspillet. Inne fra husene kunne man høre sang og glede. Bortsett fra hos Far Ådne og Mor Ådne. Der var det hverken glede eller sang, bortsett fra Åse som ble tatt i å synge på "Fairytale" som satte sinnet i kok for far Ådne som ga datteren ris for første gang i hennes liv. Grøtris fikk hun, før far Ådne kom på at det var Per Åke som mislikte grøt så fælt.

Mor Åsne kom hjem, hun hadde vært hos bokhandleren fra Kabul og kjøpt bøker og vært på butikken og kjøpt kakemenn.

Per Åke var ennå på sykehus. I dag hadde han fått besøk av en desorientert gammel mann som spurte ham om han likte å være på tyrkiske spa. Per Åke lurte på om familien hadde glemt av ham. Han hadde rett.

Far Ådne ble tatt i tanken på å tenke hvorfor det var tre soverom i huset, da bare to ble brukt, men forlot tanken da en kakemann hoppet opp fra kakeboksen sin og lugget ham.

Som kakemenn flest, så gikk han etter det svakeste stedet på mannekroppen. Håret.

Kakemannen lagde kaos i flere timer før Far Ådne endelig fikk spist ham opp. Mor Åsne var flyktet fra huset for lenge siden, mens Åse lå og sov under hele oppstyret.

Det snødde ute nå. På plenen til familien la snøen seg tett. Likevel var det noe rart med snøen, for den forsvant fra visse steder. Sett ovenifra sto følgende beskjed i snøen:

"Julen er ikke for alle"

Send svaret til nattbladet.blogg@hotmail.com

Julekalenderen; Del 4; En søndag uten sønn

Sun, 13 Dec 2009 19:25:38 GMT

Det var altså en vanlig dag, tenkte Far Ådne. Sønnen var ennå ikke hjemme etter kråkeangrepet. Utenom dette gikk juleforberedelsene for fullt. Åse og Åsne hadde vært i byen og kjøpt alle de syv julekakene. Dette til Ådnes store begeistreing. Han var nemlig veldig begeistret over julekakene, spesielt sirupsnipper og kakemenn. Sirupsnipper fordi de nesten har ordet "nipple" i seg, og kakemenn fordi han er en mannsjåvinistisk gris. Han liker også sjokolademarsipangris.

Med andre ord begynt julestemningen å bygge seg opp. Far hadde hengt opp julebelysningen utendørs, og generelt så var alle i godt humør. Bortsett fra Per Åke som tilbrakte tiden under nøye oppsyn av en sint eldre tykkere kvinne enn mor Ådne.

Her ser vi huset til familien. Her til høyre på bildet.

Familien forventet nok et besøk. Farfar Åme hadde dratt etter at han fikk påvist den grå stæren. Det familien ikke visste var at han aldri dro med vilje. Han trodde han gikk til butikken, men egentlig gikk han rett mott ulvereservatet som tilfeldigvis ligger i nærheten. Ingen brydde seg om at han var borte. Besøket familien forventet denne gangen var faktisk ønsket. Det var Petter Åke, søskenbarnet til Per Åke, men ikke Åse, hun var nemlig jente ifølge far Ådne. Han hadde rett.

Etter en stund ringte det på døren. Det var postmannen. Han hadde blitt bitt av en hund og klarte ikke å åpne en postkasse for så å putte posten ned i postkassen, så han måtte levere den manuelt. Han het tilfeldigvis Manuel T. Señor. Manuel betyr visst Mailman på spansk. Hvem kunne trodd det?

Far Ådne fant ut at det var på tide å henge opp litt mer julelys på taket. Han hentet seg en stige, og forsøkte klatre opp, men han hadde glemt å sette stigen opp mot en vegg, og falt derfor rett i bakken med ansiktet først.

Etter litt om og men, kom han seg på toppen. Han merket fort at det var glatt. Plutselig falt han og holdt seg fast i takrenna. Plutselig dukket Skar opp. Den slemme løven fra Løvenes Konge forsvant fort også, da han innså at det ikke var skare men nysnø.

Her ser vi en illustrasjon av hva som skjedde. Ingen dukker kom til skade under bildet. Over derimot.

Far Ådne klarte ikke å holde igjen lenger, og urinerte. Han falt så ned mot bakken i en forrykende lav fart.

Han våknet i sykesengen. "Hvordan havnet jeg her". På TV'n var det reportasje fra huset hans. Et helikopter sirklet over huset. Da la far Ådne merke til to forferdelige sammentreff. Han delte rom med Per Åke, og på taket sto følgende beskjed:

"Julen er ikke for alle"

Nok et spennende innlegg på julekalenderen, bare synd at det ikke er noen konkurranse til dette innlegget. Jo vent, her har vi et spørsmål. Kunne du trodd at Manuel er spansk for Mailman? Send svaret til Postboks 7020, Steinberget 27 Trondheim, eller gi blaffen.

Julekalender Del 3; En kråke i tærne er bedre enn to i trærne

Fri, 11 Dec 2009 17:47:04 GMT

Utsagnet kom fra Per Åke. Han hadde fått en svær svart fugl mellom føttene, og far Ådne forsøkte å fjerne ukreaturet. Uten hell.

Dagen etterpå dro de til legevakten, før de ble sendt videre til sykehuset. Per Åke måtte overnatte til observasjon, men dette var like greit. I natt kom det til å skje noe forferdelig, noe så grusomt at Per Åke ville tisse i buksen og skylde på meg.

Familien kom hjem fra sykehuset og ante fred og ingen fare, lite visste de om at fare lurer rundt hvert hjørne i denne julekalenderen.I dette tilfellet var faren nettopp faren til far Ådne. Han hadde kommet på besøk for å besøke barnebarn og barn, og mor Åsne, som også var en del av familien, selv om hun ikke har var godkjent av farfar Åme.

Farfar Åme åmet seg inn på mor Åsne. "Må du gjøre det?" spurte far Ådne. "Ja" svarte Åme, og med det fortsatte han.

To timer senere satt de rundt middagsbordet. Åse hadde bedt bordbønn og farfar Åme hadde sunget en grov vise fra 60-tallet om jødehat og jødemat. Det var en sang han hadde lært fra sin ungdom da han gikk på Steinerskolen, det var mange jøder som gikk på Steinerskolen, men mange ble steinet. Nok om det. På middagen i dag stod Grøt på menyen, et måltid så forferdelig i Per Åke sine øyne at han ville tisset på seg om han visste at de spiste grøt. Til gjengjeld spiste han på nøyaktig samme tid et måltid som lignet på grøt, men som egentlig var lammespyd med paprika og squash.

Hjemme som resten av familie, slåss farfar Ådne med en stær. En grå stær for å være spesifikk. Han påstod for familien at han mistet synet, og bare så svart. Foran øynene hans dukket det opp noen ord som han skyndte seg å skrive ned før han segnet om og lå livløs på bakken. Åse ble livredd, Åsne ble livmor og Åscar-utdelingen var live fra Hollivood.

"kan det være Voodoo?" undret far Ådne seg før han las lappen faren hadde skrevet. På lappen sto følgende melding:

"Julen er ikke for alle"

En ufattelig trist tvist på en julekalender, men nå kan det bare gå oppover, eller sidelengs, eller nedover. Vi gjentar også som før, hvis DU vet hvem morderen er, send svaret til nattbladet.blogg@hotmail.com

Julekalenderen; Del 2; En mystisk bever gjør entre

Fri, 04 Dec 2009 23:04:31 GMT

Far Ådne gikk rundt i snøen uten kunnskap om å følge spor. Han forstod sporenstreks at han var på ville veier. Imens han kavet seg gjennom snøen satt resten av familien hjemme og så på en gammel tegnefilm fra 1900-tallet. Aladdin og Beverjulenshemmelighet, var filmatiseringen av en kjent julebok skrevet av Charles Cuntels.

Mor gikk på kjøkkenet for å hente mer popcorn, da Per Åke og Åse fikk seg en stor overraskelse. På skjermen fikk de se noen klipp av huset deres, samtidig som det var en heseblesende stemme som sa "Your house will die in seven chapters." Siden begge ikke var stø på engelsk, skjønte de ikke noe av det, og trodde det var en del av filmen.

Her ser vi Beveren fra Aladdin-filmen som er basert på boken fra Damm.. Han var også med i Beverly Hills 90216.

Da mor kom tilbake, tenkte hun "dette var da en realistisk 3D-film. Det ser jo virkelig ut som beveren kommer ut av skjermen." "Jeg går i 3D" sa Per Åke. "maianne?" ropte Åse av full hals.

Far var på vei hjem nå. Han hadde ikke funnet noe mer, utenom kadavret til en bøffel. Da skjønte han at han virkelig var på viddene. Angående viddeoer, Mor Åsne hadde akkurat innsett at videoen ikke var 3D, det gikk opp for henne da beveren bet henne i tåa. Nå var det et episk slag i stuen, der bare to kunne overleve. Det er dessverre umulig for meg som forfatter å vite hvem, ettersom at dette skrives i kommando, så jeg får bare improvisere.

Her ser vi klippet Åse trodde var Marianne, men det var Per Åke's leke, Mr. Grynte.

Beveren hoppet opp mot Per Åke og bare noen centimetere unna ble den stoppet av et slag i bakhodet. Det er kanskje ikke logisk, men et slag i bakhodet fikk faktisk beveren til å bevege seg bakover. Bare se det for deg, bruk din fantasi, ellers ville du ikke lest tekster uansett. Det var Far Ådne som var tilbake. Han hadde sett på hendelsene utenifra i litt over ti minutter, selv om avsnittet var like ovenfor, så er det et helt annet tidsaspekt i denne fortellingen.

Uansett, beveren ble slått tilbake til fjernsynsapparatet der han ble lagd av sine foreldre. Far Ådne valgte også å knuse TV'n. Dårlig karma, og da mistet de også fjernsynstid. Merkelig nok så skrudde TV'n seg på igjen. På TV'n sto følgende beskjed:

"Julen er ikke for alle"

Har du nå forstått hvem det er som står bak kriminaliteten og overnaturligheten? Ikke? Er du tilbakestående eller? Følg med i en enda mer hårreisende episode.

Julekalenderen; Del 1; En sjokoladebit til besvær

Tue, 01 Dec 2009 15:14:44 GMT

"NEEEEEEEEIIIIIIIIII" hørtes det fra rommet til Per Åke. Moren kom løpende. Klokken var 06.00 på morgenen og ingen var våken, bortsett fra Per Åke. Hvordan ellers skulle han ha merket at noen hadde stjålet sjokoladen fra den første luken i sjokoladekalenderen Per Åke hadde fått fra sin egen far. Sin ordentlige far.

Moren så inn på rommet, et vindu hadde blitt brutt opp og det var synlige spor under vinduet av at noen hadde brutt seg inn, for så å bryte seg ut igjen. Dette var nok bevis til at faren kontakten politiet ved trusselen, eller faren, ved situasjonen.

Søsteren til Per Åke, Åse Pen, var ennå ikke våknet, men hun skulle også finne seg i å få en overraskelse.

"WæææææÆÆÆÆÆÆÆÆ" hørte faren fra rommet hennes. Noe var galt tenkte han, rommet hennes er jo andre veien. Moren hadde gått inn på badet, og en eller annen, eller begge to, hadde stjålet hennes diamanthalskjede som hun hadde fått av sin tredje ektefelle. Dette var nesten grovere enn sjokoladeinnbruddet, tenkte faren, men var også litt glad, ettersom at han aldri likte hennes tredje ektemann, han likte heller hennes femte, han var også fotballinteressert.

Faren tok nok engang kontakt med politiet, denne gangen via telefon, og de skulle sende en patrulje for å sjekke åstedet. I det han snakket med politiet, hørtes nok et skrik. "MAAAAAAAAAAAAIANNNNNNNEEEE!!!" Marianne var tøykatten til Åse. Vi sier var, ettersom at hun våknet med en tøykatt helt raknet, med store tøybiter liggende over hele rommet.

"NOEN HAR DREPT MAIANNE" skrek Åse, og løp gråtende ut av rommet med et hode og en pote. Per Åke så inn på rommet og besvimte. Inne på rommet hadde noen skrevet med dunen fra tøykatten følgende beskjed:

"Julen er ikke for alle"

Hvem kan ha gjort dette? Hvis du klarer å løse saken før fasiten den 24. Desember vil du få en belønning.

Muse Live @ Oslo Spektrum

Wed, 28 Oct 2009 14:31:15 GMT

Der var jeg!

Lyset var slukket, og alle ventet på at Muse skulle entre scenen. Her ser vi menn som går opp en trapp i de tre høyblokkene som var plassert på scenen.

Blokkene ble til skjermer hvor det ble vist animasjoner og det var kamera som fanget alt live og viste det på skjermene.

Gitarspilling og vokalisering på G.

Pianospilling, forøvrig også på G.

Her ser vi hele gjengen samlet, bortsett fra den fjerde som er litt tilbaketrukken. Pianist Matthew, Drommis Drominic og Bassist Chris!

Lysshow, det var forøvrig fantastisk!

Release the balloons! Ballongene var fylt med katter. Her ser du også alle publikommerne. De 8000 som kom på konserten.

"No Chance to Faith, It's Unnatural Selection and I Want the Truth! I Want the Truth! I Waaant the Truuuth"

Mannen med fløyta!

Og vi avslutter med det glimrende riff!

Det var en fantastisk konsert, dog ikke bare favorittsangene mine fra det nyeste albumet. Likevel så viser Muse at de er et av verdens beste liveband!

Den glemte tittel (en mobilting)

Sun, 11 Oct 2009 22:34:44 GMT

Gå på innboksen din på mobilen, hold inne scrolleknappen og tell til fem. Bruk så meldingen din til å svare på følgende spørsmål:

Hva ville du sagt om kjæresten var utro?
Ærs dumme kollokviefyr! Kass grandis vil du ha?

Hva sier du alltid til din beste venn?
Åhoi@ tell me møre

Hva er det første du sier om en kompis blir påkjørt av en buss?

Okay. Va du på msn i stad?

Hvilken sms har du blitt mest glad for ?

Takk for d ja

Hva sier du til foreldrene dine før du går og legger deg?
Husk bussknappen! Pip på når du e på vei da.

Hva ville du ropt ut dersom du fikk en million?
Sulteeen!

Hva vil du si til Gud om du møter på han?
Ta deg en tur til Molde mellom den 16 og 29. november. I spandere

"United States of Eurasia (+Colleteral Damage)"

Thu, 23 Jul 2009 17:51:10 GMT

Mitt favorittband har den siste tiden vist meg hvorfor jeg liker dem så godt også utenfor musikkscenen.

Det ble annonsert på siden deres at det skulle være en skattejakt, og hele skattejakten ble kalt Project Eurasia.

Eurasia er ett land som blir skildret av en østeuropeisk forfatter i sin bok som heter noe med "Chessboard". Som dere kanskje gjettet, så er Eurasia, Europa og Asia slått sammen til en nasjon.

Muse lanserte så en ny side hvor det ble sagt at det skulle åpne seks stasjoner i hele Eurasia hvor en "agent" måtte komme for å få en usb-nøkkel som skulle aktivere stasjonen. Agentene som fikk usb-nøkkelen fikk også hver hver to VIP-billetter til Muse-konserter hvor de har muligheten til å møte bandet.

Her er et bilde fra 11. Juli hvor Muse dro innom Oslo for å se på Sentrum-scene der de skal spille 25 Oktober, der jeg skal være akkurat den dagen tilfeldigvis...

Hver dag ble det gitt ut hemmelig beskjeder om hvor usb-nøkkelen var å finne i tallanagram og anagram. Byene var allerede bestemt, men ikke hvor. Ihvertfall gikk det seks dager, og seks glade Muse-fans fikk sine billetter.

For hver dag ble en ny del av den nye sangen til Muse fra det nye albumet. Albumet heter The Resistance, og sangen heter United States of Eurasia. Etter seks dager så var hele sangen klar, men nå kom det til en ny sak.

Etter at alle stasjoner var aktivert kom det en ny stasjon, i New York. Nå var det opp til Amerikanerne å anerkjenne Eurasia som en stat, og det vil bli en United States of Eurasia. Det som satt det hele på spissen var at de på skrev på sidene sine: "America have to recognize Eurasia. If America chooses not to recognize, the resistance will mobilise". Det var også flere ganger sagt av Matthew Bellamy at det kom til å bli ett vanskelig valg, og før hele skattejakten startet hadde han sagt at han anbefalte fansen å lese boken der Eurasia ble nevnt. Mange ville vite hva som kunne skje om den som fikk usb-nøkkelen i New York ikke aktiverte stasjonen, fordi at det også i boken var nevnt av forfatteren at Eurasia aldri skulle vært annerkjent av Amerika, selv om den ble det. Landet ble nemlig korrupt og til sist ble det slik at Amerika kontrollerte Eurasia. Derfor var viljen stor for å ikke aktivere. Dessverre fikk vi aldri vite hva som ville skjedd, for det ble for stort å gi fra seg muligheten til å møte bandet og se dem på scenen.

Jeg er ihvertfall glad jeg slipper å ha en slik avgjørelse.

Ihvertfall, så ble Eurasia annerkjent, og den siste delen av sangen som heter "Colleteral Damage" ble lagt ut for nedlasting.

Jeg er uansett glad for at jeg digger dette bandet, for jeg synes dette er den perfekte måten å lansere en ny sang på.

Jeg legger like så godt med videoen som ligger på youtube. (Rettelse, jeg legger ut link, ettersom at jeg ikke har en lang anelse om hvordan jeg skal legge til en film her...) Det er bare sangen, men den er bra den også. Den minner litt om Queen til og med, for den som liker menn med bart. (Oda)

United States of Eurasia

For å avslutte med dette gjennomsyrete Muse-innlegget med vokalist Matthew Bellamy sitater fordi det var litt morsomme sitater som sier litt om ham:

Bildet er fra i dag, der "NME" har en artikkel om Muse.. "Nuts" hadde ikke en artikkel om Muse visstnok.

Menneskets opprinnelse:
"Surely it?s more plausible to believe that aliens were involved in the evolution of man than believing that the world was created by a man with a big white beard?"

Rykter om at de var rare:
?If you're sitting in an office with music on in the background, listening to The Strokes and then Muse come on, we probably sound pretty silly.?

Kjendiser på Muse-konsert:
?Paris Hilton [came] to our LA show. She left during the first song. If we're offending Paris Hilton we must be doing something right.?

Utseende:
"We've always had this paranoia that the three of us aren't really worth looking at."

Drukning:
"Apparently there are a few seconds of panic when your lungs fill with water but once it's there you just chill out."

Hans verste frykt:
"Being impregnated by an alien and giving birth. It'd be awful to give birth to a freak and have to bring it up as your own."

Om en nyhet om at noen fulgte etter ham og familien:
"A couple of guys dressed as gasmen asked to come in and read the meter. I asked to see some ID, and one of them blurted out, 'You've changed your hair colour' - which kind of gave the game away."

Sommerferie? En blogger som alle trodde var dø er tilbake!

Thu, 23 Jul 2009 16:58:57 GMT

Etter å ha hatt en veldig lang sommerferie fra denne bloggen ihvertfall, kan jeg trygt si til alle at jeg lever. Jeg har bare brukt tiden min på min andre blogg, Nattbladet.

TIl de av dere som kanskje ikke har lagt merke til at jeg ikke har blogget, så har jeg altså ikke blogget.

For å oppdatere det som har skjedd siden påske. Jeg har fått meg leilighet i Trondheim og skal flytte dit om 10 dager. Jeg har jobbet mye på Ica Maxi og skal også ta avskjed med den om 9 dager, og jeg skal bo sammen med Oda.

Jeg vet egentlig ikke om noe mer å skrive, men du kan lese mindre om meg i neste innlegg om det er av interesse.

Ha en fin dag alle sammen og en fortsatt god sommer!

Kapittel 10 - Epilog er også et ord

Mon, 13 Apr 2009 15:18:26 GMT

Overbetjent Bastian satt på kontoret sitt. Han var litt betenksom. Arne Gram hadde løpt ut sammen med Erik Skylt, og ingen av de hadde kommet tilbake. Det var gått to dager nå, og ingenting. Ikke en telefon. Ikke et telegram engang, som var skuffende med tanke på etternavnet til Arne.

Imens Bastian satt der og tenkte, hadde han fem obduksjonsrappoter foran seg. Frode Matsen, Lars Jonassen, Mads Larsson, Sonja Krogh og Jonas van Frodsvin. Dette var de fem som ble funnet oppe i skogen. To av dem hadde fått hodene kappet av, og alle var veldig blodige voldshendelser. Det kom ikke til å falle i god jord at de ikke hadde noe mer informasjon om hvem morderen kunne være.

De hadde ennå ikke fått svar på brevet Erik Skylt sendte til Kripos, og det var heller ikke noe svar fra CSI. Bastian hadde fått et brev fra Gil Grissom om at det ikke kom på tale å forlate Las Vegas. Heller ikke gjengen fra Criminal Minds ville ta på seg denne saken, for De mente den var uløselig.

Bastian satte seg i sin Toyota Lexus. Han hadde kjøpt den for skattepenger han fikk. Slik får man for å stemme FrP. Det regnet lett. Han kjørte hjemover. Han måtte kjøre forbi skogen der drapene hadde skjedd. Han hadde kjørt forbi her flere ganger. Det var alltid litt nervøst å kjøre forbi. Det var mørkt. Det var ikke mange trafikklys på denne veien. Han kjørte akkurat i fartsgrensen, da han måtte bråstoppe. En mann sto midt i veibanen. Bastian stoppet opp for å sjekke hva som var i veien. Det var en mann. Han trengte hjelp.

Bastian gikk ut av bilen. Mannen kom mot ham. Han hadde brunt hår, og når han nærmet seg la Bastian merke til et kutt han hadde på venstresiden av ansiktet. Det var noe mistenkelig med ham. Bastian spurte om det var noe han kunne hjelpe ham med. Mannen tok fram noe sverdlignende han hadde gjemt bak ryggen sin. Mannen svingte til, og hodet til Bastian fløy av. Det landet like ved bildøren. Hvis Bastian hadde sett gjennom øynene sine, hadde han sett et ukjent par med føtter som satte seg inn i bilen hans, og lukket døren igjen.

Kapittel 9 - Lytt til de erfarne døde

Sun, 12 Apr 2009 12:57:30 GMT

Mads åpnet øynene brått. Han hadde hatt MARERITT!!! Han hadde drømt at han mistet en femkroning ned i en sprekk i fjellet. Han var dyvåt av svette. Lars kom inn og lurte på hvorfor han hadde lagd mange lyder og våknet med et skrik. Frode kom inn han også, men han gikk ut igjen for "ikke å forstyrre kosestunden" som han påpekte det.

Alle sto opp, men da de kom til stua la de merke til at noe manglet. "HVEM KAN HA GJORT NOE SÅ SYKT?!?!?!" brølte Frode etter å ha lagt merke til at noen øl var stjålet. Det var da Lars begynte å tenke. "Hvor er Mads?" Mads svarte at han sto like ved ham, mens Mads lurte på hvor Jonas var.

De begynte å sjekke alle steder inne i hytta. Han var ikke å finne noen steder, verken inne eller ute. De bestemte seg for å å starte en leteaksjon for ham. De tok ikke på seg skiene. Frode påpekte at det nå endelig var nok ski til alle, men Mads brukte ikke samme skostørrelse som Jonas. Mads brukte 41, Jonas 52. Mads var fremdeles sjokkskadet etter drømmen, men koblet likevel på seg skoene, og tok lua fatt. Lars tok ikke det hele med like stor fatning. Han var like ivrig som en blodhund som får blodpølse og blodappelsin, i blodsaus, til middag.

De lette langt om lengre, og lengre enn langt. Etter en stund bestemte de seg for å ta en pause. Det var Frode som bad om det. Etter å ha diskutert litt, kom Frode opp med en løsning. De kunne skille lag. Da kunne de dekke et større område. Lars likte tanken, mens Mads syntes det var en dårlig idè å splitte opp. Frode hadde en liten baktanke bak det hele. De mange årene med passiv røyking hadde ført til en kondis som var litt under middels, middels. De gikk i hver sin retning. Øst, Nord, Sør og Øst. De bestemte seg for å møtes på hytta om en time. Som vanlige norske hytteturister hadde de alle med seg nymotens teknologiske duppeditter, eller mobiltelefoner som vi mennesker kaller dem.

Mens han gikk, lot Frode tankene gli litt. Han forsøkte å sette sammen bitene, men nok engang lot tankene fare til en Snurre Sprett-tegneserie han hadde sett. Mads gikk også åg tenkte. Hadde Jonas, den ellers så avholdne karen, tatt med seg noen øl og tatt seg en gåtur alene? Hadde noen kidnappet ham? Hadde han merket at ølen var borte, så dratt hjem for å anmelde det? Var det hans blod som lå i snøen? Hæ? BLOD? Noe brakk i skogen bak ham. Han snudde seg og så en silhuett i skogen.

Det hadde begynt å snø, så Lars hadde bare måttet gi opp å følge sporene han trodde han fulgte. Frode hadde heller ikke funnet noe nyttig og var på vei tilbake til hytta. Han måtte tenke seg om for å huske i hvilken retning han hadde gått, og i hvilken retning hytta var. Eller er, som han tenkte på det tidspunktet. Han klarte etterhvert å finne retningen og han kunne se lyset fra hytta.

Han kom nærmere, og han så en skygge inne i hytta. Han så bak seg for å få et siste blikk over situasjonen. Han snudde seg og så at det var to skygger nå. Han gikk lett oppover. Han kom til døra og åpnet den. Den knirket. Han tok av seg skoene før han gikk inn. Han la merke til dammen med noe flytende som kom mot sokkene han hadde kjøpt på salg i jula i fjor.

Han så opp og fikk til sin store overraskelse et rom fyllt med blod. Blodsporene førte gjennom hytta og ut et av vinduene. Frode fulgte sporene, men han visste ikke om han ville. Han løp irundt hytta og fikk se sporene lede ned mot skogen. Han ville ikke gå lenger, men han hørte noe bak ham. Noen gikk i snøen. "Mads?! Lars?!" Han fikk en kald følelse over seg. Han snudde seg og fikk se en mørk person som sto med et våpen i høyrehånda. I venstrehånda holdt han noe som det drapp. Frode la på løp.