Jeg kunne lagt ut en lenke til min nye webside, men den ville dessverre ledet dere rett til en glimrende musikkvideo med en rødhåret kjekkas som ikke vil gi deg opp så lett.

La meg bare si at det er koselig å se at det fortsatt tikker inn en kommentar her og der - men som den godeste Mina så elokvent formulerer det:

"hva er det du prøver og komme fram til på bloggne din++ er ikke du litt gammel for og ha blogg?"

That is the shit, guys. 20 år og arkitektstudent. Et håp om å redde Interweben fra dårlig setningsstruktur og lettere til ikke bearbeidet innhold, svinner.

Jeg er tilbake når jeg har noe nytt å fortelle WWW.*

Med vennlig hilsen

Håkon

P.S.: Hvis dere leser XKCD hver dag den kommer ut, kan dere alltid vite at den også blir lest av meg, på en annen datamaskin i verden.

*Det kan gå fortere enn du tror, avhengig av den relative hastigheten til det du tror sammenliknet med den faktiske hastigheten.

Dette er tredje gang jeg får en lengre tidsperiode med "kan ikke opprette forbindelse med blogsoft.no fordi tjeneren ikke svarer", og det gjør ikke underverker for innleggsraten her på bloggen. Slik oppførsel må jo kalles tjenesteforsømmelse, og er det en ting man gir tjeneren sin sparken for, er det tjenesteforsømmelse.

Og så lurer man på om det er i orden nå, slik at blogging igjen kan fortsette fra eloquentia.blogg.no, men det vet nok dessverre ingen. Akkurat nå blogger jeg nemlig fra en annen datamaskin.

Men... det betyr jo at jeg får mye mer tid til å arbeide med Jenny, hvis casting og auditions er i full gang.

Følg hele prosjektet på:

http://www.facebook.com/pages/Jenevieve-de-Berre/196892900113?ref=nf

Nå må jeg løpe, for skolenettet stenger! Sees om ubestemt tid!

Jeg ville gjort det samme. I helvete, jeg GJØR det samme. Dette kommer aldri til å bli noe ut av, sier jeg. Men det samme sa folk om arkitektbyrået i 5. klasse! Det samme sa folk om de sju spillefilmene som vi skulle produsere på ungdomsskolen! Det samme sa folk om Det Rød-Blå Partiet, som var Hundrings' og mitt eget kvasipolitiske teatersportparti! Romfergen av tre som Jarle og jeg skulle bygge! Å grave til Kina i den store sandkassa! The Liverpool Hidden Theatre! Popduoen Kennedy Project! Rockebandet George! Bokserien jeg har forsøkt å skrive siden jeg var sju! Se hva alt det har blitt til nå?! Hæ?! Hæ?!

Okay, jeg medgir at de fleste av de prosjektene gikk dukken etter kortere eller lengre tid. Men selv om vi aldri ble helt ferdige med noen av disse tingene, har jeg dratt med meg utrolig mange egenskaper og erfaringer fra prosessene.

Naive folk spør ofte hvorfor jeg er så flink til alt mulig. 50% av grunnen er naturligvis at øyet som spør er ukritisk og lettlurt, men den andre halvparten skyldes altså en herlig komplett mangel på bakkekontakt. Dette er jeg stolt av, og det gjør meg lykkelig. Så det så.

Her skulle jeg gjerne sagt at det blir annerledes med spillet om Jennys ville eventyr, men det ville jeg nok sagt om hvert av de forrige prosjektene jeg holdt på med også, helt tilbake til da jeg strevet med å få den trekantede klossen ned i det runde hullet, ikke på tross av, men fordi det ikke var meningen å gjøre noe slikt. Spillet skal skje!

Helsedirektoratet flagger en kampanje om psykisk helse for tiden. Det gjelder å gjøre folk oppmerksomme på hvor mange rundt dem som faktisk sliter med at nevronene i hjernen til stadighet sender elektrokjemiske signaler i spesielt ubehagelige rekkefølger. Folk som ikke er plaget av fiendtlige og destruktive virus eller bakterier, men snarere fiendtlige tanker. Menneskene finnes selvfølgelig overalt, og det er viktig å ta hensyn til at nettopp din bestekompis, lærer eller arbeidskollega kan ha det på nettopp denne måten. 

Videre lister psykisk.no, som er hjemsted for internettbannerne, en rekke områder som er årsak til eller symptom på psykiske problemer. Skilsmisse i familien, usikkerhet omkring legning, mobbing eller prestasjonsproblemer på skolen (de har også en egen artikkel om "teite foreldre", men vi velger å se bort fra den sosialpsykologiske blunderretorikken). Jeg skal fremme et poeng her.

Denne listen over mulige årsaker til psykiske problem gjør meg litt usikker. Fordi den skal være så brukervennlig som mulig, er siden lagt opp slik:

En twitter-feed kan se slik ut;

eloquentia (17:33) Just got home from work! That's nice...

eloquentia (17:39) eating tacos with my family :)

eloquentia (17:43) I think I'll have one more :O yum yum

eloquentia (17:46) DAMN, the taco cracked and now there's salsa all over my keyboard!!!1

eloquentia (17:48) Just going to the bathroom, don't think it has wireless reception tho :'( *sniff*

eloquentia (17:51) it does!!! lol, s****ing out the first one now

eloquentia (17:52) BLLLHHRRRRPPPH x( lol

eloquentia (17:52) no toilet paper! i'll have to get creative with the brush thingie

Men det er så mye mer! Ikke laget av livet selv, naturligvis, men av de millioner på milliarder av mennesker som har levd før oss! De har alle kommet til verden for å spise mat og pare seg, og gått lei etter en kortere eller lengre periode. Denne post-primale kjedsomheten har ledet til en rekke fantastisk kompliserte systemer, f.eks.:

- Pyramidene i Egypt

- Damplokomotivet

- IP-telefoni

- Verdensomspennende distribusjon og salg av Pez-dispensere

Og det er derfor jeg synes vi får urettferdig dårlig tid til å planlegge før vi blir født. Livet er jo tross alt en stor del av livet!

Det er i dette øyeblikk jeg jeg tar meg et øyeblikks permisjon fra mine nitten år som levende vesen for å tenke litt over hvor mye jeg har gjort, og hvor mye jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke har gjort. Jeg er nemlig slik skrudd sammen at jeg mangler moderatoren "noen av de sistnevnte er ikke mulig å gjennomføre". Jeg slipper sjelden den tanken inn i mitt hode, da den alltid lager mye bråk og plager de andre gjestene.

Men livet er i full gang, og jeg har vært i sørgelig få land. Jeg har aldri gjetet sauer i Mauritania, aldri tjent en formue fra to tomme hender, og jeg har aldri opplevd en skuddveksling. Når hovedquesten er å formere seg og dø, blir plutselig sidequestene veldig mye viktigere.

Så hva har jeg gjort?

- Jeg har seilt på en skute og forsøkt å sjekke damer med den

- Jeg har gått et år på artistskole i Liverpool

- Jeg har gått over til mac

- Jeg har blitt kastet ut av Louvre

- Jeg har sunget på radio

- Jeg har startet en tradisjon

- Jeg har sett kongenes dal i Egypt 

- Jeg har pratet i over en time med en person som bare snakket japansk

- Jeg har blitt bitt av en skilpadde i Minnesota

- Jeg har rundet Zelda - Ocarina of Time

- Jeg har takket nei til kokain da jeg var 11

- Jeg har sagt at jeg elsket noen

- Jeg har bestilt "det vanlige" på en café og fått maltwhiskey (jeg drar dit for å skrive hver lørdag)

- Jeg har kysset på scenen

- Jeg har levd et år under falskt navn

- Jeg har blitt fakket for å ha stjålet en mandel

- Jeg har smuglet firfisler inn i landet ved å gjemme dem i pringles-bokser

- Jeg har skrevet en sang til en som ikke trengte den

- Jeg har holdt konsert for 600 mennesker

- Jeg har ringt på hos en person jeg aldri hadde møtt, og kysset henne som første hilsen

- Jeg mistet jomfrudommen til samme person en halvtime etter

- Jeg har lært meg å programmere

- Jeg har drevet en (halvhjertet) webtegneserie

- Jeg har kjøpt dress på impuls

- Jeg har fått sju på en muntlig eksamen

- Jeg har erklært meg som ateist på en halvside i Aftenposten

- Jeg har kledd meg ut som tigger for å spionere på noen i offentlighet

- Jeg har vært på TV som homofil superskurk

- Jeg har blitt eliteruss (70 knuter)

Og nettopp dette med russeknuter er litt spennende, for det er jo bare slike opplevelser i lite-versjon. I det virkelige liv er det ingen komité som setter knutereglene, og det er dermed heller ingen begrensninger. Neste prosjekt er å sykle fra Barcelona og hjem sammen med Frode.

Som et par av dere har fått med dere allerede, har jeg den siste tiden jobbet litt med å designe mitt eget dataspill, sånn helt fra bunnen av. Det er fortsatt bare i startfasen, men for hver dag som går tar jeg et nytt skritt, og jeg har lovet å slenge et par fotavtrykk ut hit.

Derfor vil jeg nå legge ut førsteutkastet til spillmusikken på bloggen min i dag. To spor ser sånn noenlunde ferdige ut, og jeg skal skryte på meg at du ikke kunne gjort det så mye bedre med prinsessen og halve kringkastingsorkesteret.

Jeg turte ikke ta med trusebildet* av Linnea, da jeg er litt redd for henne.

Kan forresten rapportere om solfylt Liverpool og gledelig gjensyn med mange. Men nå bærer det rett til køys, for vi har musikalsang klokken ni i morgen!

(ikke lurespørsmål)

*det heter et trusebilde på samme måte som man på spøk kan finne på å kalle en dverg for Big Joe

Det betyr bare at de neste ukene ikke skal vies til Jenevieve, men til showmusikk og dansefoten. Jeg har fått invitasjon til London av Hege Kristensen, på den betingelse at jeg viser et move eller to, så ... vi får se når den tid kommer.

 

Har du ofte en av de dagene da milten bare ligger helt feil, og uansett hva du gjør, får du den ikke til å ligge ordentlig? Selvfølgelig får man en slik bad-spleen-day akkurat den dagen man skal ta røntgenfoto. Heldigvis fikk jeg låne litt miltspray av radiologen før vi gikk i gang, og resultatet ble ganske bra.

Noen som vil holde meg i hånden?

Hvis jeg enda har noen lesere kvar, er det litt trykket stemning her ved matbordet. Noen av dere klirrer demostrativt med gaflene, andre spiser fort og går fra tidlig. Det forventes at jeg kommer med en unnskyldning, og FNs sikkerhetsråd har gått ut og fordømt min behandling av blogghvilen.

Jeg føler meg som en dritt. Med feber. Et skikkelig varmt og dampende specimen, som knitrer litt i sammenføyningene etter å ha blitt presset ut av et sårt rektum. Snakker han om bæsj? I sin appell om forståelse?

Hva har skjedd, Jack Diamond?

- Ganske mye. 

Nøkkelord er tango, spillutvikling, konserter, tegnebrett, påskefjellet, venner, samordna opptak og denne nylige orthomyxoviridae.

En skulle nesten tro at jeg var litt deppa, her jeg sitter og tenker på feber og fæces, men jeg kommer ikke langt ned på topplista før jeg humrer i tredagersskjegget og vet at det kunne stått mye verre til med meg. Julia Nyland Ørsahl føler seg som en albino, Lars Tangens favoritt gikk ut av Paradise Hotel, og Bea ... ja hun er det jo bare kronisk synd på.

Det er viktig å huske på at de er mennesker, de som oss. Selv om det ikke ser slik ut. Lolz.

.

I bandtimene for tiden gjør vi en sang som heter Ironic av Alanis Morissette:

Det er mulig jeg er sent ute med dette, da jeg egentlig ikke har hørt på teksten før. For andre uinnvidde, synger Alanis om en rekke ironiske situasjoner, som for eksempel at man blir frifunnet to minutter etter en henrettelse, at man får en flue i Chardonnayen sin, eller at det regner på bryllupsdagen ens.

Det som skurrer litt, og det er mulig det bare er meg, er at overhodet ingen av disse situasjonene på noen måte kan beskrives som ironiske. Selv ikke små underutviklede planteplankton med sin artstypiske snevre forståelse av semantikk vil være i stand til å erklære noen av Morissettes utsagn som noe annet enn mer eller mindre uheldige.

Trafikkork når du allerede er for sent ute? Det var ubeleilig. Ikke ironisk.

Sann historie: Den amerikanske kommisjonen for Consumer Product Safety måtte trekke tilbake alle sine 80 000 merkelapper for sikre leketøy ettersom de hadde skarpe kanter, inneholdt blymaling, og på flere andre måter var skadelige for omnivore barn - ja det kan man vel si var litt ironisk.

Men det skal være nevnt at når Alanis Morissette kan skrive en hel sang med og om ironi der ironi ikke forekommer, vil det kunne klassifiseres som noe ... ironisk. Til slutt må jeg jo si hun er veldig kul ellers, så det er jo mulig nettopp dette var intensjonen?

Som et ledd i at jeg driver og lærer meg å programmere, for til slutt å kunne virkeliggjøre et spillkonsept jeg i lengre tid har hatt på tungen, omkalfatrer jeg herved bloggen min til delvis skisseblokk. I tillegg til å kalle folk for stygge ting skal jeg også bruke domenet til publisere noen enkle designutkast og karakterer fra eventyrene til den standhaftige Jenevieve de Berre (første publiserte utkast under).

Det aller mest søppelbøttetømmende som noensinne kunne skje, skjedde i de lystbetonte dager, at den genuine keiseren Rafiq Charania lyste ut at han ville samle alle de potensielle bloggerne i det brautende landet Norge. Derfor bygde han sin åpenbare bloggportal der de ivrige bloggerne kunne samles under dette utrydningstruede domene. I dag kjenner vi nettstedet som blogg.no.

 

Mange kule bloggere har kommet til siden den gang, og noen bloggere ble mer barske enn andre. Aller mest tøff var nok den blå Ida Wulff, hvis lidenskapelige innlegg ofte bar preg av opplyste konkurranser og skildringer av hennes egne stinkende opplevelser. Det hendte tilogmed at hun la ut en euforisk oppskrift eller to.

 

Rafiq lagde også den sosialdemokratiske bloggtopplista, som skulle vise noeyaktig hvor innlysende og milde folk syntes de forskjellige bloggene var. Øverst på lista lå de mest opphøyde bloggerne, tett fulgt av mer allmenne blogger. Mange bloggere ble mandige av aldri å komme opp på lista, og sendte hysteriske klager til blogg.no. Selv i dag har folk heller avslappede meninger om det spiseforstyrrede konseptet. Dette kan være fordi tilsidesatte personer som den slangeaktige Lars Tangen og den nihilistiske Ulrikke Lund figurerer der oppe (de er noen av de mest rasistiske mennesker som vandrer rundt på to ben i dag). Selv den suverene Maddii har dukket opp her fra tid til annen, enda de fleste evige bloggere mener at hun har like kverulantiske innlegg som de rike glamourmodellene. Det er jo nesten ikke forskjell på de stoiske samfunnskommentarene som den velformulerte Helene Rask og den nedrige Linni Meister kan finne på å sette på trykk på de avlyste sidene sine.

 

Selv begynte jeg å blogge i mars i fjor, og har har aldri ytret satanistiske ord om nettstedet. Jeg annonserte meg tidlig som den mest storetåsugende bloggeren, men det var nok fordi jeg har litt for kosmetiske tanker om meg selv, som den magiske personen jeg er. Da jeg begynte var flinke bloggere som den apatiske Hundrings og den dagligdagse Drea veldig populære, og det har holdt seg ganske stabilt siden den gang. Drea skriver mange patetiske innlegg om det tyske barnet som hun nylig fødte, mens Hundrings nøyer seg med å kritisere de mange bortglemte bloggerne han støter borti. De fleste synes nok han kan skrive ting som er for majestetiske for bloggen, men til gjengjeld legger han ut mange narsissistiske bilder.

 

Jeg har lært mange ærlige bloggere å kjenne. Den kravstore Ole Wombat og hans sprudlende kjæreste, den giftige Julie Aida, holder koken fortsatt. Den brystfagre Merci Beaucoup har også laget en veldig stødig blogg. Hun er et av de mest sadistiske mennesker jeg kjenner. En annen som virkelig imponerte meg, var den eloquente Teller, som frivillig leste gjennom alle de løkaktige innleggene mine. Det hjalp på det spinkle egoet mitt! Blant de mer tunge bloggere har vi for eksempel den avstumpede Afterlaugh, hennes hårete venninne Hufsejakt og hennes mer musikalske lillesøster Tone; men ganske møllspiste har også den nære Amanda REDHEAD og den litt modige Arkivet vist seg å være. Jeg må jo si at de hyklerske påfunnene til den lumske bloggeren Filosofaen også morer meg nå og da.

 

På listen over utenomjordiske bloggere tror jeg nok at den mest vulgære er Vebjqrn. Dette er mest fordi han skriver avdankede innlegg, men det kan også ha med det melete utseendet å gjøre. Det er nok flest lyse jenter som leser den fjellturreisende bloggen hans. Hva vet jeg? Jeg er den mest furtne bloggeren, men kjenner jo ikke til alle de oppfylte detaljene. Han er jo ofte flankert av den olympiske Sn0rre og den nakne Åzniboy. De kan alle ved første øyekast virke som noen sjødyktige folk, men snart ser man hvor menstruerende de faktisk er.

 

Å nevne alle de naive bloggerne på nettet kan nok ta lang tid, så jeg må nok begrense meg til å snakke om de som har vært mest vitebegjærlige den siste tiden. Vi har den akademiske Fredrikke Dorothea Bolette, den oppspiste Huong, den seksuelt tilbakestående Acinofox, den repetative SmileTime og den alltid så feministiske Idelsy. Den febrilske Mister Lille-Skribent er jo også verdt å nevne, men da må man jo ikke glemme den suspekte Emilija eller den pedofile Marey.

 

Jeg kjenner en del serviettbrettende bloggere også. Jeg har jo allerede nevnt den reisende Hundrings, men følger også med på mange av den bæsjete Lebouffon sine påfunn; for tiden driver han jo og forsøker å overbevise verdens mest kvisete skuespillerskoler om at han er den mest sykdomsinfiserte skuespilleren de kan få tak i. Jeg tror vi alle kan si oss enige i at vi håper han presterer like groteske auditions som hans langtekkelige talent skulle tilsi. Andre bloggere jeg er stolt av å kjenne inkluderer den belyste Griffus, den bunnløse Talatuten, og de nå avdøde bloggerne Harald (han bloggete), Feil (hun som skrev så labre kommentarer), og den fortreffelige Håkon (han med det pessimistiske navnet). Jeg vil jo ikke si at disse var like verdensledende som den bedritne Kivle, men noen fordeler skal det være å kjenne meg også, da.

 

Nye, knudrete bloggere strømmer hele tiden på. På de siste bananspisende innleggene mine har jeg fått kommentarer fra både den mongolide Signe, den nyresyke Kristina, den halvfete TrineNesse (hun har sant nok skrevet grusomme ting en stund), den sene Hanne (en av de mer horete) og den ubrukelige Birgitte. Den dype Tine the Great legger også igjen sine tilbakestående kommentarer, men noen av ordene er for skumle til at jeg kan nevne dem.

 

Nå som vi nærmer oss slutten, må jeg uttrykke pietistiske unnskyldninger til den overernærte Mandig, den drektige Lulla HK, den sørlandske JUNE, den faste Ragnhild, den elendige Kristin, og alle dere andre som ikke ble nevnt i denne nokså horrible historien. Dere er dessverre usedvanlige, men samtidig elastiske nok til at jeg tenker vidunderlige tanker om dere ellers.

 

Kroppsfikserte hilsener

Jack "den søte" Diamond