Snart er jeg 23 år. Jeg har ikke oppnådd noen av målene jeg satte meg. Jeg er ikke der jeg vil være. Gjør ikke det jeg vil gjøre. Er ikke den jeg ønsker å være. Jeg sitter fast. For å komme løs må jeg gjøre noe drastisk. Noe så drastisk at det kan koste meg alt jeg har. Det skremmer meg ikke. Ingen ting skremmer meg. Jeg er for lei, altfor lei. 

Jeg trenger nye ark. Blanke ark. Bar bakke. Jeg må starte på nytt. Alene. 

Nå har jeg gjort det igjen. Kledd meg naken og gått ut i kulda. Uten noen form for beskyttelse. Avkledd som før, livredd som alltid. Kommer du til å fyre av skuddene? Selvfølgelig. Du gjør det hver gang, dere gjør det hver gang. Jeg har aldri tjent på dere. Men selv uten noen ting å miste er jeg redd for å miste deg. Du er ikke min, men jeg klamrer meg til deg. Igjen og igjen. Jeg lærer aldri at jeg må slippe taket, la deg gå. Gå selv. Jeg blir alltid stående, til du snur deg. For du snur deg. Hvorfor snur du deg? Hvorfor tar du de stegene bakover? Hvorfor kan du ikke bare gå vekk? Jeg skjønner det ikke. Jeg vil ikke vite. Jeg vil at du skal gå litt til, litt mer tilbake, helt hit hvor jeg står. Der du slapp. Det stedet jeg aldri ga slipp på. Du har fortsatt noen skritt igjen. Bare litt til nå. Jeg trodde du var nære, så jeg lot klærne falle. Men du var ikke nær, og nå har jeg skremt deg lengre bort. Jeg venter på skuddet. 

I brought children into this dark world because it needed the light that only a child can bring.  ~Liz Armbruster

-Hvorfor ønkser andre seg barn? Hvilken intensjon er den riktige? 

Du er som ei god bok. Et eventyr, ei herlig fortelling om alt jeg drømte om. Deilige, gripende ord. Ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Du holdt meg oppe om nettene, enten jeg åpnet deg eller ikke. Tankene ble formet av deg, jeg levde i deg. I din verden, den du formulerte så godt, mitt Neverland. Alt som stod var så virkelig. Skrivefeil ble så små. Kapittel for kapittel, raste jeg gjennom, sulten for mer. Papirkutt er ikke vonde når du får dem, de merkes ikke før senere. Jeg merket ikke mine, blodet dekket ikke for bokstavene, ordene, deg. Fort bladde jeg gjennom deg, allikevel ble du nøye lest. Hver setning er husket, jeg glemmer ikke minner. For mens du lå åpen i mine hender, var du min virkelighet. Alt rundt virket oppdiktet, en dårlig pocketbok, ingen klassiker. Jeg var så oppslukt i deg at jeg ikke la merke til at sidene samlet seg i venstre hånd. Vekta skulle ikke kjennes enda. Mot høyre ble du tynnere. Hånda ble lettere og lettere, snart ble den tom. Da skulle vekta kjennes. Når du var opplest. Som ei god bok med en plutselig slutt. Sidene la seg gradvis fra høyre til venste, allikevel kom slutten så brått. For man vil ikke at ei bok som deg skal slutte. Ei bok som har levd seg inn i margen, inn i hodet, inn i hjertet. Ei fortelling man husker som si eiga. Ord man selv har begynt å bruke, tanker man har tatt til seg, personer man er glad i. Alt mellom praktbind som ikke kan åpnes igjen. For boka er ikke mi, den går på rundgang. Jeg har hatt mi tid med deg, du er lest, erfart og elsket. Nå skal du videre. Kanskje beholder hun deg, kanksje ikke.

(Bilde: vinnerbildet av Valentine's konkurransen på Fotomorro-Facebook)

I dag tenkte jeg å bli meg selv igjen, nå som jeg har vært hun der så lenge.

Jeg er lei av å være den jeg har lata som jeg er. Dritt lei av å gå på tærne bare fordi teite folk har strødd meninger og forventinger over alt. Jeg gidder ikke la andres frekkhet lure meg til å tro at det å la være og si ifra er høflighet. Jeg bryr meg ikke om å formulere ordene 'oppdragent' heller. Faen ta! Jeg skal finne tilbake til den gi faen-attituden jeg hadde en periode. Drite i alt det tullet om å være snill og grei og sånn. Snill er egentlig det teiteste ordet som finnes, det er verken noe kompliment eller karakteristikon. 'Snill og grei' er noe man sier om folk man misliker, men ikke tar på seg bryet med å fortelle hvor dull de er. 'Snill og grei' er den ordkombinasjonen med minst mening. Jeg vil ikke være 'snill og grei'. Faen om jeg skal være 'snill og grei'.

Kasnkje høres jeg ut som en trassig og sur fjortis på familietreff. Men jeg er ikke det! Jeg er en opprørsk ung kvinne i tjueåra. Jeg er opprørsk mot krefter så seiglivede som Ghadaffi og Mobarek til sammen. Jeg skal styrte den overdrevne høfligheta jeg har blitt mata med. For er det noe jeg kommer til å klage på foreldra mine over er det akkurat den. Hvilken tjueenåring i dag neier når hun hilser på en gamling liksom?! Jeg skal slutte å neie, om det så krever at jeg skal teipe sammen knæra og gå som om jeg har hemorider. Neiing kommer helt sikkert til å koste meg jobben, huset og ekteskapet jeg enda ikke besitter. Også kommer jeg til å bli alkoholiker. Faens neiing.

Nå skal jeg spille CityVille på Facebook. Det kan bare være så harry det vil, jeg gir blanke. Profilen min kan bare fylles med forespørsler om fuglefrø og økser, jeg har ikke noe image å opprettholde.

Også er jeg ikke søt. Jeg er faen meg ikke søt!

(bilde fra google)

Tårene strømmer på innsiden av kinnene. To bekker møtes til en fossende elv. Elva skyller mitt blødende hjerte. Magen fylles og blir tung. Væsken samler seg, vannstanden stiger.  Lungene fylles, halsen fylles. Jeg får ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot tårene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig.  Vannet fortsetter å fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vær rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, grå, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bånn og gjør meg enda tyngre. Én etter én, deretter  mange samtidig, så enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust å holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger gråner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen øynene mine og kyss meg. Lukk dine øyne også, så jeg kan la tårene renne på utsiden. Tøm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp før jeg er tørr. Vis meg tålmod og nærhet til jeg våger å rekke deg det som er igjen av meg.

Jeg vet ikke hvordan kapitlene begynner, alt jeg vet er slutten. Dette årets slutt, neste års slutt. Mitt livs siste strofer.

Med deg.

Jeg gleder meg til høydepunktene. Både oppturer og nedturer. Gledene og sorgene, alt som bringer oss nærmere hverandre. Ferier, krangler, høytider, suksess, skuffelser, misforståelser, usikkerhet, lidenskap, sinne, kjærlighet, sorg, solskinn, regn, orkaner og jordskjelv.

Og hverdager. De kjedelig grå der tid går i sakte film og vi drømmer oss bort. Tomme dager som definerer stunder med innhold.

Nærhet uansett avstand. Ro uasnett støynivå.

Tillit, kjærlighet, trygghet.

Kjærlighet er panfili.

Skriking, brøling. Vonde ord, såre følelser.

Ord som sverd, toner som kuler. Hver munn lades opp; gjøres klar til kamp.

I kveld er ingen hjerter trygge. Orda treffer alltid. Rett i sjela.

Sinne, smerte, kvalme. Så stillhet.

Den verste stillhet.

Lydløse tanker, angrende ord.

Bitterhet. Stikkende, kvelende, bitende stillhet.

Stumme sekund så lange som timer.

Hva venter vi på?

Hvem har styrke til å rive ned muren? Hvem har mot til å være ydmyk?

Tør jeg?

-Photo: Google.

Bilde: fra google.

All murderers are punished unless they kill in large numbers and to the sound of trumpets. -Voltaire

Hvorfor lærer jeg aldri? Hvordan kan jeg gjøre samme tabbe om og om igjen? Er det dumskap? Galskap? Eller skjebnen? Uansett årsak er resultatet det samme. Jeg ender opp med tusen gåter og usikre tanker. Jeg stiller spørsmål ved meg selv og hvem jeg er. Og lurer på om jeg burde vært annerledes. Litt mer tålmodig? Litt tryggere på meg selv? Skal jeg bry meg mer eller gi mer faen?

Alt er mest sannsynelig overdrivelser. Jeg er påtrengende, oppmerksomhetssyk og tenker for mye. Igjen, det er meg. Ingen andre, meg. Det er jeg som må jobbe med meg selv. Lese Ord Over Grind ti ganger, morgen og kveld. La ordene gi meg hvile, slik de gjorde sist. Begrense trangen til tilknytning, forsvare følelsene, skalapleie savnet. Gi meg ro til å gi rom, trygghet til tillit.

Eller blir jeg lurt?

Som sist..

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttest tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.