voksesmerter

voksesmerter

voksesmerter

voksesmerter

huff, nå har jeg sett på det ordet for lenge og jeg får en masse konnatasjoner til smør... 

Jeg planlegger et friår, men nå som jeg har vært lat og ikke jobbet sånn altfor mye med skole angrer jeg nesten litt. Jeg har så lyst til å lære og til å være en del av et aktivt og interessant læremiljø. Jeg vil studere kunst og litteratur og finne engasjerte mennesker å dele mine tanker og lidenskaper med, så klisjé som det høres ut. 

"I don't love studying. I hate studying. I like learning. Learning is beautiful." -Natalie Portman



Herregud, JEG ELSKER NORGE.

Med det sier jeg ikke at jeg nå kommer til å bli boende her for evig og alltid, men jeg har plutselig ikke så stort hastverk å komme meg ut i resten av verden på en mer permanent basis. Det klør like mye under føttene og ytterst i fingrene for å se alt jeg kan se, og oppleve verden mens den og jeg fortsatt står. Men jeg tror kanskje jeg ser på Norge, Oslo, som en ordentlig base nå; mitt hovedkvarter. Jeg kan besøke og smake og kjenne på alt som finnes der ute, men jeg vil alltid komme tilbake, og jeg kan ikke helt forklare hvor denne følelsen har kommet fra, eller om den har sprunget ut fra noe konkret eller ikke.

Jeg reiser fortsatt til USA for å studere om et år og noen måneder, men det er bare for å "touch base" litt med min andre halvdel, men også fordi det vil bli lettere å kombinere flere fag og studier på en gang. Men etterhvert, etter som jeg lærer meg mer, kommer jeg kanskje tilbake hit for å lære enda litt mer, studere min eget språk en liten stund, og bruke de kunnskaper jeg håper på å få med meg derfra på å bygge opp min egen framtid vel hjemme igjen. 

Det blir alltid litt rot når jeg prøver å skrive litt om det jeg har på hjertet. Jeg skriver fort, men ikke helt fort nok, og jeg har hoppet over på en annen ide før jeg i det hele tatt har fullført den første. 

Jeg gleder meg til å utforske min egen by enda dypere, forhåpentligvis til neste år, og jeg håper på å se enda mer norsk natur og reise enda litt lenger opp og vest i landet. Jeg gleder meg til å lese flere bøker og oppleve mer norsk kunst, men også fra alle andre steder. Jeg gleder meg til å reise og se Island, Frankrike, Sør-Amerika kanskje? Asia, Afrika og en dag Australia og New Zealand. Jeg vil se og føle alt det er, men jeg vil vite at jeg alltid har et hjem og et land jeg kan komme tilbake til og føle meg trygg. 

Dette ble egentlig bare rart... 

Herregud, det er april allerede og jeg er egentlig super stressa fordi jeg ikke vet hva som skjer med livet mitt etter mai. 

Jeg er i et litt rart hjørne av livet. Et sted litt midt i mellom; limbo. Ikke så seriøst, men dere skjønner kanskje. 

Jeg må jo bare begynner å gjøre ting. Ta flere bilder; Skrive ned flere hendelser; Tegne det jeg ser; Spørre de menneskene jeg syns er interessante om de kanskje vil bli bedre kjent med meg. Men det siste der tør jeg nesten ikke. Det er straffen for å være litt sånn halvveis sjenert; jeg blir ikke kjent med de menneskene jeg vil.

Herregud, jeg er ferdig med å snakke. Her, se på meg og mitt 30minutterskunst(hast)verk

i går var jeg på teaterpremiere og premierefest for Playroom Teater sitt DEFEKT. Se det om dere kan! I dag klokka 6 på Cafeteateret, eller i mai på Blackbox. De er så fantastisk flinke og har jobbet så hardt, og jeg er så super ekstremt stolt av Linn Maren som spiller Sam i stykket.

Ellers sitter jeg her og tenker at det er sommersommersommertid, som er ett hakk nærmere både varme, sommer og enden på min tid på en skole jeg ikke liker meg på. Det er også starten på mye annet skummelt, men det unngår jeg helst å tenke på nå.

Jeg har fylt kroppen med superfoods i dag, og om en liten stund skal jeg ut og trene en time. Kanskje jeg tilogmed skal lukke laptopen og lese en bok istedet. Jeg tror jeg er bedre, mentalt, og greier å motivere megselv til å gjøre ting bedre selv. Spiser bedre, leser mer, trener litt mer og sparker meg selv bak for å komme igang med å leve, istedenfor å bare være enda en kropp som flyter avgårde i mengden.

fra søndag, tror jeg? det var kanskje lørdag... eller torsdag, for da var jeg ikke på skolen. jeg tror det var torsdag.

jeg prøver å komme meg inn i dette igjen, jeg vil orke å ta bilder og dokumentere litt av hverdagen og livet mitt slik at det ikke bare skjer og forsvinner like raskt igjen. på torsdag skulle jeg sove lenge, men jeg sov bare litt lenge til 10 ca, og så lagde jeg meg en smoothie med avocado og eple og andre fine greier, samtidig som jeg lagde pasjonsfrukt og basilikum dessert som skulle spises dagen etter. noen dager er jeg flink til å komme meg litt opp og gjøre ting, istedenfor å bare stirre fremfor meg helt til jeg kan legge meg til å sove igjen. noen dager bruker jeg lang tid på å lage mat til meg selv, og så lang tid på å spise den bare for å nyte at jeg kan.

jeg prøver å øke livsgnisten, gleden og kvaliteten for meg selv. jeg prøver å bli modigere, og jeg prøver å få mer tid til å skape ting. til å skape meg selv.

tok turen ut på fjorden, Nova og jeg. tanker og små følelser av vår setter rastløsheten skikkelig i gir hos meg.

to timer var jeg ute og trasket, møtte rare hunder som het Einar, og alt så slik ut igjennom solbrillene mine

kom hjem fra skolen og fant ut at det var lunt nok ute på terrassen til å sette meg i et hjørne ute og gjøre litt lekser og drikke litt kaffe som ikke var så god som jeg hadde håpet på

ble avbrutt hvert tiende minutt av en hund som bare ville leke

pappas hagesko

nytt objektiv! jeg kan ta bilder av meg selv med kamera i min egen hånd! det er gått over et år siden sist


rar og ikke så god, men fin appelsin-is-kaffe

det kribler sånn overalt og jeg vil bare glemme alt som heter skole og lære meg å kjenne alt på nytt. jeg vil være ute og jeg vil lage ting og lese alle bøkene jeg har kjøpt og som står i en bokhylle og roper på meg. rastløs. rastløs. rastløs.

skulle bare kommentere litt på et annet innlegg et helt annet sted på en helt annen men veldig fin blogg og så dukket det en captcha opp som minnet meg enda mer på hvor ekstremt rastløs jeg er. turseck liksom? sekk på ryggen på tur på et fjell med solen som brenner i det den glir litt lenger ned på himmelen. jeg vil opp i hardangervidda en tidlig tidlig høstdag, omringet av lilla lyng og lav høstsol. jeg vil gå meg vill i en lys bjørkeskog, og være ekstra oppmerksom på hvor jeg setter føttene så jeg ikke knuser noen veis. hvitveis eller blåveis, det er ikke så farlig, så lenge det er mange av dem. jeg er så lei av å ikke ha en sånn person å utforske med, en som ikke har det travelt og tar alt så seriøst hele tiden. jeg vil bare leve og kjenne litt jord og natur under føttene. føle at jeg lever i hele kroppen. skrape meg opp og skrubbe knærne til de blør men det bare er morsomt og fint fordi det er ekte. vi kan ikke fortsette å sette livene våre på hold bare for å sikre fremtiden. hva med nå? hva med alle de stundene vi går glipp av? hva med alle de stedene vi ikke får sett fordi alt er så viktig?

Nå skal jeg løse litt sudoku, spise mer pizza og sitte på sofaen og ikke tenke på at jeg egentlig må gjøre en del lekser og slikt.

dolcetta harness heel boot fra urban outfitters

tree of life tapestry fra urban outfitters

tatoveringer, helst i fine farger, uten harde linjer, blomster, dyr og fine ord

hyller fulle av slike glass, til både kald og varm drikke

navajo inspirerte tepper, sekker og alt annet jeg kan få plass i livet mitt

krystall og kule hylster kjede, her fra etsy

mia dress fra monki

rosa hatt i blått -fra monki

brief case veske, disse er fra ebay

et atelier, jeg vil bare male og male og tegne

sølvkjeder fra red sofas etsy butikk

jeg skal jobbe, men ikke på skolen idag. vi er midt i en dobbel prøve-uke og jeg gjør det meste for å prøve å glemme akkurat det. jeg er ikke så spennende egentlig, lever midt i mellom to liv som stressa student og gammel mann.

jeg må klippe håret, jobber mer enn jeg egentlig har tid til, og lever et meget lite spennende hverdagsliv

men jeg har malt litt, og besøkt en super søt kunstners atelier og blitt enda mer inspirert og kløen i fingrene. jeg har brukt tre timer på å male lillesøsteren min, og har fortsatt flere detaljer igjen å fikse men det skal nok gå, kanskje.

jeg prøver å finne litt tilbake til blogging og slikt, men jeg greier ikke helt å få samlet tankene lenge nok til at det blir ok. jeg har tusenvis av ideer og bilder av det jeg helst vil få til og det jeg vil få fram, men så blir det bare sånn som dette. en liten krusedull av en tekst, et bilde av meg og et webcam-bilde av et maleri jeg holder på med. kanskje en gang snart, etter at jeg kan puste ut igjen og vite at eksamen er bak meg, istedenfor å tenke at den ligger foran meg som et enormt beist, klar til å sluke meg hel.

det føles ikke ut som om jeg kommer noen vei med meg selv. jeg føler ikke at jeg får utviklet meg, eller fått noe ekte ned på papir eller lerret. jeg føler at den utviklingen jeg gjennomgår er på grunna, istedenfor igjennom hele meg. jeg tenker på hår og klær og hud fordi det neste året er så usikkert og jeg ikke vet hva som skjer. det er like før jeg sprekker.

jeg har alltid vært et familiemenneske, og spesielt det siste året har jeg vært mer knyttet til foreldrene mine, søstrene, hunden og huset vårt enn vanlig for en atten-nesten-nitten-år gammel jente. jeg har ikke så mange venner som jeg har innbilt meg at jeg hadde før, og jeg drar ikke ut, blir ikke invitert med, og er for flau til å spørre om å bli med, så jeg sitter hjemme sammen med mamma og pappa og drikker øl på lørdagskvelden. jeg legger meg ikke altfor sent, og er oppe klokken 10 og sitter i stua hvor alle andre er. jeg spiser middag med familien og er egentlig den som er mest hjemme, med unntak av Nova som ikke får dra inn og ut av huset som hun vil. men jeg bor ikke bare her, jeg lever her, og jeg er et familiemenneske, selv om jeg har søstre som syns jeg er teit og ikke ser opp til meg så mye som jeg skulle ønske.

og etter noen små måneder med mye skolearbeid og mye stress så er det slutt. etter eksamen drar jeg til usa, fordi jeg er forelska og har fremtidsplaner som jeg vet blir bra. jeg gleder meg til å endelig finne en leilighet, vi prøver å finne oss jobb, deler utgifter; mat og hus, deler seng, deler liv uten avbrekk. uten lange måneder på hver vår side av havet. endelig kan jeg og han våkne opp ved siden av hverandre hver morgen, komme hjem fra jobb eller hvor vi er og være sammen, og legge oss til å sove om kvelden i samme seng, under samme dyne. jeg vet jeg er heldigere enn de fleste, jeg er atten og jeg har funnet meg den ene personen jeg vil tilbringe resten av livet mitt med. jeg har en person jeg stoler hundre prosent på, en som støtter meg uansett, og som jeg vil gjøre alt for som vil gjøre alt for meg. alt jeg egentlig trenger er at han er glad og frisk.

men så er det familien. det er livet mitt og tanken på at det aldri kommer til å bli sånn som det er nå. selvsagt kommer vi alle til å være samlet i samme hus flere ganger i framtiden, men det blir ikke det samme. vi kommer ikke til å planlegge alle ferier sammen og alle dager rundt hverandre og middagen utifra hvem som er på trening og når man slutter på skolen. vi kommer ikke til å måtte sloss om hvem som skal ha kjelleren, og hvem det er som må gå på tur med Nova nå. jeg vet ikke hvordan jeg skal venne meg til å lage middag til to, og ikke til fem. hvordan jeg skal dekke på med to tallerkener og ikke en liten stabel med fem. fire stk. bestikk istedenfor ti, noenganger femten.

jeg har reist hjemmefra før, da jeg skulle til usa, men det var annerledes. det var skummelt, og jeg fikk tårer i øynene og vondt bakerst i brystkassa hver gang jeg tenke på fire tallerkener rundt bordet og livet som fortsatte å rulle og gå hjemme i mitt hus, uten meg. jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det, og jeg vil ikke bli utestengt fra den som skjer her hjemme. det kommer til å ta lang tid før jeg kan identifisere "hjem" med noe annet enn vårt steingrå hus med dekkhusker i hagen, dukkehus fullt av sykler og hagemøbler og carporten med restene av klubbhuset vi bygget i femte klasse. de rare trekantede vinduene og det skrå taket oppe på alle rommene våre. ett bad, to vasker, tre jenter; alt på én etasje. snart blir det ett bad, to kjærester,  én vask og en dusj som taes sammen.

jeg kommer jo ikke unna det; jeg må jo nesten flytte ut en eller annen gang, men jeg skjønner ikke hvor tiden ble av. hvor er barndommen min nå? jeg er å regne som voksen, jeg fyller nitten om under to uker og da er det bare jeg som ser meg selv som barn. først flytter jeg ut og familien reduseres etter det etter to år, tre år, og så er foreldrene mine alene. det er en sår og vond tanke, at de må være alene, selv om de er sammen. det er vondt å tenke på at de har skapt denne familien og at vi snart skal forlate dem igjen. selvsagt er det sånn det fungerer, men jeg greier ikke helt å godta det.

noen ganger virker det lettere å bare ikke leve enn å måtte bli voksen og takle ting på egenhånd. helst skulle jeg krympet fra nå av. krympet til jeg var liten nok til å å plass inne hos mamma igjen, for så å bli født på ny, og på den måten gått i en evig bane av barndom. jeg greier ikke å takle at jeg også må vokse opp. jeg greier ikke bli voksen, og jeg kommer til å stritte imot så godt jeg bare kan.

men i bildeserien som jeg nå har tenke å poste, fra vogue uk, alt tatt fra samme blogg, finnes et eksempel på noe som kan få meg til å skifte mening om alt jeg har på meg med en gang. med det mener jeg at plutselig må jeg kle meg sånn, selv om jeg for ti minutter siden bare vil gå i svart, og fem minutter før det helst ville ha på meg mønstrede maxiskjørt og store bredremmede hatter.

det er noe med hele serien, med følelsen av ingen sminke, tett og varm luft men tørr og kald a/c inne i alle hus, mismatchede mønstre, ruter og dongeri, milkshakes og bubblegum som minner meg om mine egne barndomssommere, tilbrakt i huset til mine besteforeldre i usa. tett, grønt, veggtilveggteppe på alle gulv, matvarer som ikke finnes hjemme og forskjellig juice og frokostblanding hver morgen. nostalgi og så fint det er med naturlig hår og naturlig ansikt. fordi det egentlig er for varmt for noe annet enn de klærne som trengs for å dekke til kroppen fordi amerikanerne kan være pripne og konservative, men også for at man ikke skal bli forkjølet når man går inn. 

kilde: http://starbucksandjane.blogspot.com/

at det er noen som bare er glad for at det er kommet alt for mange cm med snø i løpet av en dag. en hund som aller helst bare vil jage etter snøballer og koser seg fordi snøen er kram og dyp, når jeg må trampe meg igjennom druknede fortau med bakglatte føtter.




han her, alltid alltid alltid.

hundre dager igjen alene og vekk fra hverandre, men så er det over og vi er sammen og alt blir bedre. men enn så lenge skal jeg på yoga i kveld, se et par flere filmer på laptopen min og kanskje få malt litt etterhvert. det er vondt å være så langt unna hverandre så lenge, men det er ikke så ille når jeg vet hva som venter meg, og jeg vet at vi er i siste innspurt av å være et langdistanseforhold.