Bergen har nå fått bybane, et stort skritt i riktig retning for byen. Dessverre kan nok ikke klimagevinsten gjøre godt for Branns nåværende inkompetanse som fotballag, men bergenserne har nå en sjelden mulighet til å være stolte av byen sin(de er jo som kjent ubegrunnet stolte av Bergen til vanlig).

Gratulerer med den store nyvinningen! Det er foreløpig bare en linje, fra Nesttun til sentrum(9,8 km), men lokalpolitikere har alt varslet at det vil komme flere linjer og at nå som den første linjen er på plass, vil nye linjer komme til mer naturlig. Håper det stemmer!

skrevet November 2009.

Norge er i krig, ikke en gang utenriksminister Støre kan benekte det, selv om han prøver å kamuflere det bak "snillere" ord som "humanitær intenvensjon".

At USA går til krig for å hevde sine interesser rundt om i verden, er ikke noe nytt. Men at Norge bidrar villig med militære styrker, er et heller nytt fenomen. Den offisielle grunnen for  norsk krigsdeltakelse, var at dersom  ikke alle Nato-land støttet aktivt opp om krigen og bidro militært, ville Nato-samarbeidet kollapse. Vi ble fortalt av myndighetene at å delta i krigen i Afghanistan er avgjørende for Norges sikkerhet.

Strategien i Afghanistan skulle være å vinne "the hearts and minds" i det afganske folket for en demokratisk utvikling. Nato-styrkene; ISAF, skulle sørge for fred og sikkerhet, mens demokratiet skulle utvikle seg i Afghanistan. Målet var et Afghanistan hvor terrorister ikke lenger skulle ønskes velkommen av hverken folket eller folkets valgte ledere. Forøvrig samme strategi som den amerikanske administrasjonen brukte som begrunnelse for militær intervensjon i Vietnam og Irak. Nato og Norge sa dengang nei til å delta, med gode begrunnelser. Nå har pipa plutselig fått en annen lyd. Nå sier regjering og Storting et helhjertet ja, selv om begrunnelsen for krigen i Afganisthan er den samme som for invasjonen av Irak og Vietnam.

Nato gikk til krig for å bekjempe terrorisme, men står nå til knes i blodet fra ofrene for sin egen krigføring. Hva er terrorisme mot sivile? Er det å sprenge T-banevogner? Eller å bombe lansbyer sønder og sammen? Sannheten er at både Nato og Al-Quida utøver terror, men i to forskjellige former. Al-Quida kapret fly og styrtet dem i World Trade Center. Nato dreper barn og 85 år gamle bestefedre med begrunnelsen at de er Talibankrigere. Amnesty har gjentatte ganger advart norske myndigheter mot å støtte opp om overgrep og Natos metoder, men til liten nytte. På vegne av det norske folk støtter regjeringen at mennesker blir kidnappet og fengslet uten lov og dom, de støtter opp om at Amerikanske bombefly angriper sivile mål uten å vite om de dreper Taliban-krigere der eller ikke. Rød Ungdom mener at norske myndigheter  må slutte med sin blåøyde tiltro til at verdens ledende supermakt opptrer humant og  utfører en militær okkupasjon fult ut i tråd med krigens folkerett og menneskerettighetene.

Begrunnelsen for Norges militære tilstedelværelse i Afganisthan skifter. Først var grunnen at Norge skulle gjøre sin plikt som Nato-medlem og bidra til å eliminere Al-Quida og et Taliban-styre som skjulte terrorister.  Men da amerikanerne ikke fant Bin Laden og Taliban ikke lot seg nedkjempe, endret målsetningen seg: Nå gjaldt det skolebygging, utdanning for kvinner og demokrati.  På fagspråket kalles dette for "Mission Creep". Når den opprinelige argumentasjon og målsetning viser seg å ikke være mulig å nå, endres ordvalg og argumentasjon i regjeringens offisielle retorikk. Det ble proklamert med stor innlevelse at Norge var i Afganisthan for å sikre kvinners rettigheter. Men da norske soldater ble spurt om hvorfor de var der, svarte alle at de ikke visste noe om at det å beskytte kvinners rettigheter skulle være en del av deres mandat. Norske myndigheter feilinformerter i begge retninger. De tar ikke sitt relle ansvar, hverken overfor soldatene eller det norske folk.

Regjeringen skryter ofte av de PRTene (Provincial Reconstruction Teams) som Norge bidrar med i Nord-Afganisthan. Faktum er at den militære ledelse av disse PRTene, anses av lokalbefolkningen som krigsherre på linje med dem som dyrker opium og sitter i det afganske parlamentet.  De er makthavere som den lokale befolkningen må holde seg inne med.

En annen av de stadig skiftende grunnen til norsk militær tilstedeværelse i Afganisthan er å "støtte regjeringen" i Afghanisthan. Det nylige avholdte valget i Afganisthan var en klar manifestering av at Norge støtter et  regime som av svært mange afganere blir sett på som et gjennomkorupt og udemokratisk regime. Karzai-regimet deler ikke sine interesser med det afganske folk. Det at de norske soldatene blir støttespillere for Karzai-regimet, utsetter norske soldater for større risiko. Mange  afganere oppfatter Nato-soldatene som en forlenget arm av et gjennomkorrupt forhatt Karzai-regime, som utbytter folkets interesser.

Et viktig faktum som det ikke ser ut som om Amerikanerne og de politiske lederne i Nato landene aldri har tatt innover seg, er at demokrati i et enkeltstående land aldri har blitt bygget med militær okkupasjon utenfra. Rød ungdom mener at skal det bli demokrati i Afghanistan, må endringen komme fra det afganske folket selv. Ikke gjennom bombing og okkupasjon.

Regjeringen utøver "Mission Creep" for å på nye måter prøve å legitimere krigen i Afganisthan. Ved å stadig komme med nye begrunnelser,  bidrar myndighetene til å tåkelegge den egentlige grunnen til norsk militær tilstedeværelse; støtte til amerikansk interessepolitikk i Mitd-Østen. Det treier seg om en form for sikkerhetspolitisk byttehandel, hvor regjeringens og Stortingets egentlige begrunnelse er at Norge må spille på lag med amerikanerne nå, ellers kan vi ikke regne med at de vil hjelpe oss seinere, dersom våre områder eller våre interesser blir utsatt for angrep eller terroranslag.

Når regjeringen anvender "Mission Creep" og dobbeltkomuniserer om hvorfor norske soldater tjenestegjør i Afghanistan, utøver de feigt politisk lederskap både ovenfor soldatene og ovenfor det norske folk. Norske politikere burde åpent si at vår deltakelse i Afghanistan er en sikkerhetspolitisk hestehandel innen Nato, hvor målet er å holde USA inne i alliansen.  Den reelle begrunnelsen er at norske interesser og norsk territorium skal kunne sikres av USA i Nato ved en mulig senere anledning. Rød ungdom mener at en slik åpenhet ville bidratt til å tydeliggjøre det militære oppdraget regjeringen gir forsvaret.  Og det ville lagt ansvaret for hva som skjer med de norske soldatene og sivilbefolkningen i Afghanistan der det hører hjemme; hos Jens Stoltenberg.

 I stedet  argumenteres  det med samfunnsbygning, jenteskoler, demokrati og behovet for å vinne "the hearts and minds" i det afghanske folket. Noe som igjen tvinger norske soldater inn  i roller de ikke er trent for og konfronterer dem med forklaringsbehov de ikke er forberedt på.  Det er ikke norske soldater som enkeltvis, gjennom utstillinger og  intervjuer, skal stå fram og forklare og begrunne hvorfor de er i Afghanistan og utfører de oppdrag de er blitt trent til  utføre. Rød Ungdom mener at den jobben skal de ta, de som har valgt å sende soldatene til Afghanistan:  statsministeren, regjeringen og Stortinget.

Sommeren 2008 kommer Justisdepartementet med en stortingsmelding som skal styrke arbeidet med å finne alternativer til fengsel. Målet er å få en mer effektiv rehabilitering. Stortingsmeldingen har fått arbeidstittelen ?Straff som virker ? en kunnskapsbasert kriminalomsorg?.

Statssekretær Terje Moland Pedersen sier at dette, sammen med den nye straffeloven, er det viktigste justispolitiske dokumentet som kommer denne regjeringsperioden.

Til enhver tid sitter det 3 300 personer i norske fengsler. 2 622 av påbegynte dommer er én måned eller mindre, 2 072 er mellom én og to måneder, mens 1 252 av dommene er mellom to og tre måneder. Gjennomsnittlig soningstid er 103 døgn, viser tall fra 2006.

Justisdepartementet ønsker ikke minst å se på alle de korte fengselstraffene.

Nye alternative straffereaksjoner pleier ikke å gå upåaktet hen, og det hersker vidt forskjellige meninger om hva som er ?passende? straffer. En fersk undersøkelse fra Danmark, gjennomført av professor Flemming Balvig ved København universitet, viser at mannen i gata har liten kunnskap om hvordan selv alminnelig kriminalitet straffes. 79 % av de spurte trodde domstolene ga mildere straffer en i realiteten.

Alternative straffereaksjoner har mange begrunnelser. En av dem er soningskøene som hoper seg opp og det store antallet fanger som soner korte straffer. Andre bygger på fengselssytemes mange og åpenlyse mangler.

For det første rehabiliterer fengsler en marginal andel av de innsatte. Altså redusrers tilbakefallet til kriminalitet etter endt soning kun marginalt i enkelte tilfeller. Tanken om fengsel som en institusjon som skulle rehabilitere og virke preventivt på samfunnet er kanskje like gammel som fengslet selv.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde forskjellige psykiatriske modeller sitt inntog i fengselsfilosofien

Soningen fikk ett ?behandlingsinnhold?. På slutten av 60-tallet ble det foretatt en mengde undersøkelser. Den mest kjente forskeren var amerikaneren Robert Martinson. Han gjennomgikk hele 231 studier av beghandlingsforsøk i perioden 1945 til 1967. Han klarte ikke å finne noen klar virkning av programmene på tilbakefallet. Martinsons analyser rev bort mye av fengselstraffens legitimitet. Man kunne ikke lenger begrunne fengsel med at det er et ?hjelpetiltak?.

I nyere tid har det blitt foretatt en ny bølge med undersøkelser. En av de seneste, CDATE-prosjektet (Correctional Drug Abuse Treatment Effectiveness Project) som gjennomgikk flere tusen undersøkelser fra 1968 til 1996 fant kun marginale resultater. I den siste artikkelen fra prosjektet ?Crime And Delinquency? fant man at ikke ved av noen program kunne påvise noen effekt. Unntatt såkalte kognitiv programmer, som viste beskjedne resultater. (kognitiv programmer/terapi bygger på en teori om at psykologiske problemer er resultatet av en feil måte å tenke på.)

For det andre, så virker ikke fengsel allmennprentivt. Det verken avskrekker eller påvirker andre ? annet en i tilfelle ?ganske marginalt?. En rekke sosiologiske studier peker på uklare eller manglende virkning. Det fremgår også at økning i straffenes strenghet neppe har noen effekt på borgernes lovlydighet.

For det tredje, fengsel ?uskadeliggjør ikke. Fengselet fungerer tvert imot som en kriminalitetsskole. Det begås kriminalitet inne i fengselet og de kontaktene de innsatte knytter er ofte av kriminell art.

Praksisen med blant annet å sette hele grupper av kriminelle (som de såkalte verstingene, som er dømt mer en tre ganger) i streng og langvarig fengsel bygger på sviktende teorier om forutsettnigene for kriminalitetens forekomst.

Teorien om at man kan kunne forutsi, hvem som i fremtiden vil begå alvorlig kriminalitet bygger på samme sviktende grunnlag.

Så fengsel fungerer altså ikke, hva skal man gjøre med forbrytere da?

Samfunnstraff er et alternativ til ubetinget fensgel . Samfunnstraff ble innført i Norge i 2002, og kan vise til gode resultater. Tilbakefallsundersøkelser viser at hele 79% etter endt samfusnntraff ikke får tilbakefall innen 3 år. Samfunnstraff ser langt på vei ut til å fungere etter intensjonen.

Friomsorgen har også vist seg å fungere godt. Formålet med friomsorgen er at alle domfelte ved løslatelse skal ha et apparat rundt seg, et tilbud å komme ut til. I friomsorgen møter de domfelte et menneske som bryr seg, hører på dem og tar dem alvorlig.

Alternative straffereaksjoner er både nødvendig og effektivt. De gamle fengslene fungere ikke for sin hensikt og vi må sette nye og alternative metoder ut i livet. Det trengs metoder som for alvor virker allmennpreventive, rehabiliterende for de ansatte og som ikke gir grobunn for kriminelle miljøer.

I 2000 la FN fram sine tusenårsmål. Samtlige av medlemslandene gikk med på å jobbe for å nå disse målene innen 2015. Det faktum at verdens ledere gikk sammen for konkrete mål, tente mange håp om at man nå enedelig kunne bekjempe fattigdom, sykdommer som HIV/Aids, malaria og likestille mann og kvinne.

Men glansbildet om tusenårsmålene slår stadig nye sprekker. Flere tegn tyder på at oppfyllelsen av løftene fra 2000 henger i en tynn tråd. Rapporten «The Millenium Ecosystem Assessment»(lansert 30 mars 2005) konkluderer med at den pågående ødeleggelsen av økosystemet gjør det umulig å oppfylle tusenårsmålene. Et av punktene i rapporten er at man vil ha framgang i arbeidet med å bekjempe sult, men langt langsommere en det som trengs for å halvere sulten i verden innen 2015. Et annen punkt i rapporten er at det er verdens fattigste som rammes hardest av problemene som følger av ødeleggelsene av økosystemet. Som eksempel forventes det at antallet fattige sør for Sahara vill øke fra 315millioner i 1999 til 404millioner i 2015. Rapporten, som er laget av over 1300 forskere fra 95 land, stiller seg meget skeptisk til at tusenårsmålene kan bli nådd, med dagens nedbryting av økosystemet.

En annen rapport som roper varsku om tusenårsmålene er den internasjonale bistandsorganisasjonen Plans rapport om kvinners leveforhold og systematisk diskriminering av kvinner, ?Because I am a girl ?.Rapporten ser på oppfyllelsen av jenters rettigheter i forhold til FNs barnekonvensjon og menneskerettighetter. Rapporten påpeker store sprik mellom mann og kvinne og utbrett mangel på likestilling. I rapporten fremgår det at 62 millioner jenter ikke får skolegang. Jenter mellom 15 og 19 blir utsatt for 50% av de registrerte seksuelle overgrepene. 70% av de 1,5 milliarder menneskene som lever under en dollar dagen, er kvinner.

Mange u-land er plaget av stor korrupsjon. Millioner av kroner som skulle gå til skoler, sanitet, infrastruktur og andre viktige prosjekter forsvinner i lokale lederes lommer. Dette skjer fordi bestikkelser er vanlig og det er dårlig utviklet kontroll over hvor midlene tar veien.

Demed blir midler som skulle bidratt til utvikling for de aller fattigste, enda en kilde til økte forskjeller

Særlig har dette blitt tydelig etter FNs klimapanels rapport tidligere i år. Rapporten slår fast at det er menneskeskapte klimaproblemer som truer verden. Våre store CO2 utslipp har svekket ozonlaget og skap ubalanse i naturen. I rapporten beregnes det at gjennomsnittstemperaturen på jorda vil stige med mellom 1,1 og 6,4 grader celsius. Vannstanden vil stige med 18 til 59cm, det vil bli et økende antall naturkatastrofer som hetebølger, tsunamier og tropiske orkaner. Ekstremvær og naturkatastrofer vil særlig ramme de fattigste som lever i områder som er utsatt for flom eller tørke.

Verdens ledere som i 2000 proklamerte tusenårsmålene stilte seg samtidig bak en felles beskjed til verdens fattige: det er mulig å forbedre deres situasjon. Men løftene blir ikke fulgt opp.

Den amerikanske presidenten lever på de store investeringsselskapenes nåde. Får ha ikke penger fra selskapene taper han neste valg.

Også i andre mektige land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Her har tusenårsmålene havnet i den store papirhaugen og blitt glem bort. Landets økonomi, sysselsetting og innenrikspolitikk generelt har stått i sentrum. Under det franske presidentvalget i vår var aldri tusenårsmålene et viktig tema. Isteden var økonomisk framgang og sikring av franske produkters andel av verdenshandelen hovedtemaet.

Russland er travelt opptatt med å markere sin maktposisjon i Europa og sin mektige stilling som gasseksportør til store deler av Europa. Russland har verdens største kjente gassreserve og den nest største kullreserven. Russland produserer 21.8% av verdens gass og eksporterer 24% av verdens gass. Russland bruker sin kontroll av energien som våpen i internasjonal politikk. Under oransjerevolusjonen i Ukraina ble den Russiskvennlige presidentkandidaten danket ut av den Russland kritiske kandidaten Viktor Jusjtsjenko. Russland markerte at Ukraina fortsatt måtte forholde seg til russiske interesser og økte gassprisene for ukrainerne kraftig.

Kina har bidratt direkte negativt til tusenårsmålene, ved sin aggressive energipolitikk i Afrika. Kina skaffer seg gunstige avtaler om å få rettigheter til energi fra Afrika for å mette sitt stadig økende energibehov. Bakgrunnen for dette er at Kina må skaffe seg økonomisk utvikling for å finansiere sosial vekst for sin enorme befolkning. Kinas energibehov skyter gjennom taket på grunn av alle de nye bedriftene og de millioner av nye biler kineserne skaffer seg. Utviklingen av levestandarden for den jevne kineser fører til at han trenger stadig mer energi til elektrisitet, varme og vann. Kina skaffer seg stor innflytelse i mange afrikanske land. Selv bygger Kina mange hundre nye kullkraftverk som er svært forurensende. Noe som er med på å bryte ned miljøet og jordas økosystem.

Spørsmålet er om tusenårsmålene har noen som helst sjanse til å bli realisert. Med dagen utvikling ser det ikke sånn ut. Det internasjonale samfunnet har ennå ikke vist stor nok vilje til å forandre verden. Nå som vi allerede er i år 2007, begynner det å haste. Verden trenger en vesentlig omprioritering. De mektige landene og gruppene som USA, Russland, Kina, og EU er de viktigste partene. Uten dem vil aldri tusenårsmålene kunne bli nådd. Disse stormaktene må sette tusenårsmålene høyt på listen over politiske saker. De må også ta rapportene fra blant annet FNs klimapanel, Plan og andre organisasjoner til ettertetning.

Det må også bevilges lang større midler til arbeidet med tusenårsmålene en det er gjøres i dag. Jeg frykter at dette ikke vil skje. Min spådom er at målene som skulle gi håp, bare blir nok en oppvisning i tomme løfter.

Bittrest er dette for verdens fattige, som ble fortalt at deres situasjon kunne endres. De har blitt sviktet av makteliten og blitt offer for nok en dragkamp mellom verdens mektigste nasjoner. Igjen får vi demonstrert: Verdens mektige tenker kun på sine egne interesser og på hvordan de rike kan få det bedre.

Den som venter får se. Foreløpig, hvis det er noe mer jeg lurer på, kan jeg gå til forum.blogg.no eller hjelp.blogg.no.

Hvis jeg vil ta meg en pause i arbeidet og finne andre blogger, tar jeg meg en tur til bloggrevyen eller sjekker ut hva de holder på med på miniblogg.

Vi blogges!