• Du sitter på en restaurant og bestiller mat. Når du har bestilt ferdig, sier servitøren "Også vil jeg ha 50 kroner av deg, ellers kan jeg sannelig ikke love deg at maten kommer i det hele tatt"

• Du betaler studieavgiften din, og legger merke til at den er en femtilapp dyrere i år. forklaringen er at det er en avgift som sørger for lærerne komme til timene.

• Du ligger på fødestua og ungen er på vei ut. Jordmoren ser opp over lakenet og spør "Har du betalt avgiften på 50 kroner? Ikke det, nei. Da ser det dessverre ut som om fødselen din kan bli utsatt noen timer. Hold godt fast, jeg skal presse hodet inn igjen."

Etter en uke med mye å gjøre, har jeg nå omsider fått satt meg ned og fullført Too Human. Sist jeg skrev, var jeg bare et steinkast unna slutten og skulle vente med å gi en endelig dom til jeg var ferdig. Nå er jeg ferdig. Jeg har egentlig ikke så mye mer å si om spillet nå enn sist, utenom at det slutter veldig brått. Og i tillegg så kommer den største karakter- og plottutviklingen i løpet av den brå slutten.

Too Human er planlagt å være første del i en trilogi. Det forklarer den brå slutten. Men det er alltid kjedelig, uansett hvor bra spillet er, å bli dratt ut av spillet når det endelig begynner å bli engasjerende.

Too human på Nintendo?

Jeg forstår spillutvikleres ønske om å lage merkevarer for å både tjene mer penger og for å redusere kostnader, men hvorfor kan de ikke lage enkeltstående spill i nye serier? Det må da vel gå an å få en avslutning av den delen av historien de ønsker å fortelle i spillet? Nå er ikke Too Human den største synderen her, da det virker som det kan ha temmelig god replay value, slik at på tross av at spillet er kort, så har du fortsatt mange timer med spilling til gode. Den verste synderen jeg kommer på i farta er

Soul Reaver (merkelig hvor mye jeg skal nevne det spillet her, på tross av at jeg aldri har skrevet om det); Når du, etter timesvis med utforsking, klatring, slåssing, blod, svette og tårer, endelig har greid å få Kain der du vil ha ham, slår du ham tre ganger, ser at han hopper inn i en portal, får noen advarsler og "to be continued". Her er det snakk om å snyte folk. Too Human har ihvertfall replay value.

Too Human fortjener ikke all dritten det har fått, men det fortjener heller ikke all skryten det har fått. Det ligger egentlig veldig midt på treet, og jeg har en anelse om at kamerakontrollen kan være med på å avgjøre et eventuelt innkjøp hos veldig mange. Jeg har vært så heldig at jeg ikke har vært nevneverdig plaget. Konseptet er en annen make-or-break-ting i spillet. En cyberpunk-gjenfortelling av norrøn mytologi er ikke for alle. Ikke er det for de uinteresserte, og ikke er det for de overinteresserte (les: pirkete og flisespikkende), men hvis konseptet treffer, så bidrar det til å øke interessen for historien mange hakk. Jeg opplevde selv at jeg satt og filosoferte over hvordan dette passet inn med mytologien, sammenlignet historier, osv mens jeg spilte, så jeg så frem til hver historiesekvens som kastet litt mer lys over æsene og hvem de egentlig var.

Kort oppsummert, er Too Human et spill som kan være verdt et innkjøp hvis du synes konseptet virker interessant, og hvis du tåler å mangle kontroll på kameraet ditt. Hvis du i tillegg er glad i å samle på gjenstander og lete etter komplette sett, så har du mange timers moro. Hvis ikke noe av dette stemmer for deg, er det kanskje like greit å styre unna.

Hva er deres erfaringer med spillet?

Alex

Det var mye oppstyr rundt dette spillet da det kom ut for noen uker siden. Skaperen, Denis Dyack, mente at dette spillet var det beste som har skjedd menneskeheten siden Jesus. Minst. Spillpressen mente at det var det verste som har skjedd menneskeheten siden Judas. Minst. Det siste er kanskje en liten overdrivelse, men det første er ikke det.

Jeg mener spillet er helt greit hittil.

Men hva er så dette spillet egentlig?

Too Human er en gjenfortelling av norrøn mytologi, mer spesifikt begivenhetene som leder frem til Ragnarokk. I dette spillet er jotnene onde maskiner og Æsene er en slags cyborger som beskytter menneskeheten. Visse kunstneriske friheter har skaperne selvsagt tatt seg.

Du spiller Balder, Odins sønn, som nylig har kommet seg etter å ha blitt skutt av Hod. I motsetning til i mytologien, så er han ikke den vakreste og snilleste, men heller mindre pen og veldig brutal. Dit hvor jeg til nå har kommet i spillet, har historien vært helt grei, Balder leter i begynnelsen av spillet etter en maskin som har spist et par mennesker, hevner seg på Hod, har ufrivillig satt fri Loke og dermed også ufrivillig satt i gang Ragnarok. Det er en del som skjer, med andre ord.

Gameplayet er omtrent som jeg forventet, en hybrid av Diablo og God of War. Silicon Knights har prøvd å ta det beste fra hvert av spillene, og har til en viss grad fått til dette, her er spillet dårligere enn summen av delene. Diablo-delen funker greit, da man hele tiden blir presentert for nytt utstyr, med nye evner, og du kan bruke lang tid på å prøve å finne den perfekte rustningen for din Balder. Et litt tungvint menysystem gjør dog dette til en tålmodighetsprøve. I tillegg, så har hver av de fem klassene du kan spille hvert sitt tre med evner, og du får også velge om du vil holde deg menneskelig eller bli mer maskin, et valg som også gjør at du får enda flere valg i evner. Jeg har hittil bare prøvd en klasse, så jeg kan ikke si noe om hvorvidt det er så veldig stor forskjell på dem.

God of War-aspektet av spillet er derimot litt mindre vellykket. I Too Human gjør du alle angrep med høyre analogstikke. Et kjapt trykk i en retning får Balder til å slå kjapt, og et lengre trykk får ham til å skli til nærmeste fiende. Du kan også få ham til å slå fiender opp i lufta og denge på dem mens de henger. Dette høres jo unektelig morsomt ut? Det er bare at de har tatt den stikka en normalt styrer kameraet med. I tillegg, så har de tatt fra deg kamerakontrollen helt i kamp. Det er jo selvsagt ikke så veldig lurt i et spill som består i å gå fra kamp til kamp.

Nå skal det sier at jeg ikke har vært nevneverdig plaget av kameraet egentlig, men jeg har dødd et par ganger av fiender jeg ikke har sett.

Når en dør i spillet, kan en like godt gå og lage seg et smørbrød mens man venter. Hver gang du dør, kommer det en videosnutt av en valkyrie som rasker med seg Balder, og du begynner på igjen, nøyaktig der du slapp. Dette er helt greit for meg, da jeg ikke er noe god i spillet, og sannsynligvis hadde lagt det fort fra meg hvis jeg måtte begynne på nytt hver gang jeg døde. Men jeg ser helt klart problemet i at spilleren egentlig ikke blir straffet for å dø. Det er kanskje derfor de la inn den filmsnutten en må se hver gang?

Det virker som et relativt kort spill, i og med at jeg er over halvveis i det siste området etter ca. 12-13 timer. Og jeg spiller sakte. Men vi får se hva den endelige dommen er når jeg er ferdig med spillet.

Alex

Metroid Prime 2: Echoes

Det har tatt meg nesten fire år å fullføre dette spillet. Eller egentlig har det bare tatt meg litt over tjue timer, fordelt på nesten fire år. Eller nærmere bestemt to økter med nesten fire års mellomrom. Men hvorfor har det tatt så lang tid?

For dere som ikke vet det, er Metroid Prime 2: Echoes (MP2) oppfølgeren til Metroid Prime (!) som kom ut på GameCube i 2002. Metroid Prime var en revitalisering av Metroid-franchisen fra gamle dager, hvor de beholdt gameplayet, ideene og følelsen fra de tidligere spillene og overførte det til 3D. Med hell. Det er i dag fortsatt et av de bedre spillene jeg har spilt, nettopp fordi det greier å formidle følelsen av at man har landet på en fremmed planet (jeg vet naturlig nok ikke hvordan det føles, men jeg antar at det føles som å spille Metroid Prime for første gang), og den følelsen av isolasjon man har i de tidligere spillene.

Metroid Prime 2 følger i samme spor. Som i tidligere spill, har man her en åpen, men samtidig lukket verden. Med det mener jeg at verden er åpen, og man kan bevege seg fritt fra område til område, men i begynnelsen av spillet er enkelte områder avlåst fordi du mangler evnen til å komme deg dit. Litt som i Soul Reaver til PS1. Gjennom utforsking tilegner du deg evner og våpen som gjør at du kan nå nye områder. Som igjen inneholder nye evner og våpen.

So far, so good.

Problemene med spillet (og også det som gjorde at det ble liggende halvspilt i hylla), starter når vi kommer til nyvinningene med tanke på originalen. I MP2 er det nemlig slik at verden, Aether, har et forvridd speilbilde, Dark Aether. Her skader lufta deg, fiendene tåler mer, og alt er lilla. Ellers er alt som i Aether. Man kommer seg til Dark Aether via portaler som er spredt rundt i Aether, og ice versa. Alle rommene er omtrent helt lik den andre versjonen, bare med en litt annnen fargepalett og litt andre fiender. Det du gjør i den ene verdenen, påvirker også til en viss grad den andre.

Men dette høres vel interessant ut, gjør det ikke?

Problemet her, er at vi har sett det før. Flere ganger. Jeg kan ramse opp et par: The Legend of Zelda: A Link to the Past, The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Legacy of Kain: Soul Reaver.

I Soul Reaver har du en materiell og en spirituell verden, der det du gjør i den materielle verden påvirker den spirituelle. Omgivelsene er relativt like, men de små forskjellene, samt det at enkelte evner i tillegg er eksklusive for de to forskjellige verdenene gjør at konseptet er velegnet til gåteløsning. I tillegg mister du hele tiden liv i den materielle verdenen helt til du får en spesiell gjenstand. Og fargene er litt forskjellige fra verden til verden.

Høres det kjent ut?

Når vi i tillegg har sett nesten nøyaktig det samme før, hjelper det ikke på at utførelsen er slapp. Når forskjellen mellom verdenene er så små, og når de sjeldent blir brukt til reell gåteløsning, føles det mer som et grep for å forlenge spilletiden på kunstig vis. I stedet for å gi deg flere områder å utforske, tvinger utviklerne deg i praksis til å gå gjennom samme område to ganger. Dette er sjeldent en suksess.

Jeg ser nå, etter å ha skrevet dette, at grunnen til at jeg la fra meg spillet var ganske enkelt systemet med to verdener. Jeg ble så oppgitt over å hele tiden måtte gå gjennom samme område to ganger med forskjellige farger.

Men spillet gjør jo noe riktig. Det er moro å utforske, ihvertfall første gangen. Det ser bra ut, og selve styringen av Samus går som en lek. Spillet ses normalt fra Samus' øyne, men perspektivet skifter også til tredjepersons synsvinkel når hun ruller seg til en kule. Kuleformen brukes også til en del gåteløsing. Bosskampene er morsomme og episke, og er som regel vanskelige den første gangen. Som regel kreves det en egen taktikk for å bekjempe udyrene, og det å finne den taktikken gjør at du får en god følelse når du omsider har tatt knekken på beistet.

Alt i alt, er MP2, på tross av den elendige gjennomføringen av de to verdenene, et bra spill. Det gir timesvis med utforsking, og hemmeligheter er gjemt i nesten hvert rom. Det er bare en smule langt, så det er fort gjort å bli lei.

Alex

Jeg ser min bedre halvdel har brukt begrepet "minianmeldelser" om det jeg har tenkt å gjøre i bloggen her, og jeg må dessverre si at det ikke medfører riktighet. Det jeg kommer til å skrive, er generell fremgang i spillhaugen, samt mine inntrykk etter jeg har fullført spillet, uansett om jeg begynte fra scratch eller fortsatte midt i.

Det som er mest interessant for meg (og forhåpentligvis også for dere lesere) i skribleriene mine, er kanskje ikke hvordan grafikken er eller hvordan gameplayet er. Ei heller ikke hvor langt det er. Jeg tror at det som er mest interessant her, er om jeg kommer frem til hvorfor jeg la fra meg spillet i utgangspunktet, og hvordan jeg opplever det nå etter å ha tatt en kortere eller lengre pause fra det.

Da skal jeg ikke ta opp mer båndbredde med pjattet mitt, og jeg konstaterer at jeg nå har 46 spill igjen i haugen, etter God of War II falt, som første PS2-spill.

Jeg har hatt dette liggende i hylla siden i vinter en gang. Det ble kjøpt inn mens jeg var i praksis, så jeg skulle ha noe å gjøre på mens jeg var i Molde. Spillet ble spilt, min samboer så gladelig på, og vi (kanskje jeg mer enn henne) koste oss med den svært så grafiske volden og en gjenfortelling av gresk mytologi som er så fjern at Hesiod bille ha snudd seg opptil flere ganger i graven dersom det hadde vært noe igjen av ham nå. Vi får nøye oss med at ånden hans gjør et par krumspring i Hades.

God of War II handler, som dere, hvis dere ikke har bodd under en stein de siste årene, vet om Kratos, mannen som først var gudenes slave, og så ble en gud selv. Dette varer selvsagt ikke lenge, da det hadde vært særdeles kjedelig å spille en gud gjennom hele spillet, det hadde egentlig vært litt som å spille Mario med konstant stjerne. Så en liten stund etter introduksjonen er Kratos igjen mer eller mindre et vanlig menneske, og vi har nesten det samme utgangspunktet som sist; hvit, skallet mann, sint på gudene. Forskjellen er at nå er han enda sintere, og han har vært en gud, og i stedet for å jakte på Ares, jakter han nå på Zevs.

Gameplayet er det samme som i GoW, med et par nyvinninger, noe som vil si at det er upåklagelig. Du slår, kaster og hopper deg gjennom et temmelig bredt utvalg av områder, hvor de fleste er nesten helt uten loading, samtidig som du omgir deg med innvollene til de fleste greske sagnfigurene en gjennomsnittlig person kommer på uten å tenke seg for hardt om. Dette funker fint, helt til det blir en smule ensformig.

Jeg tror at grunnen til at dette havnet i den store haugen til å begynne med, var at jeg rett og slett gikk litt lei. Selv om spillet har enkelte nyvinninger som å slakke ned tiden, og bryter monotonien med relativt enkle gåter en må løse for å komme videre, og enkelte bonusgjenstander som kan plukkes opp, ble ihvertfall jeg litt lei. Når enkelte områder/scenarier i tillegg er av typen kaste-kontroller-i-gulvet-frustrerende, kan en fort hoppe over til noe annet.

Det kan kanskje virke som at jeg synes GoWII er et kjipt spill, noe det absolutt ikke er. Spillet er moro og vel verdt tiden, og spesielt bosskampene er ekstremt morsomme. Her har de tatt det som var bra i det første, og oppskalert det, noe denne stripen illustrerer meget godt. Uheldigvis er det et lite stykke mellom de virkelig interessante bosskampene, men helt vanlige bosskamper av den ordinære typen innimellom.

Det å starte på spillet igjen var egentlig en befrielse, spesielt etter å ha brukt litt tid på GoW/Diablo-klonen Too Human (som jeg kommer tilbake til i en senere post), som er litt treg. Her hopper, spretter og slår du, og har full kontroll hele veien. Det var også forfriskende å se Kratos slite i stykker minotaurer, medusaer og fortsoldater, men det var først når jeg kom til bosskampene jeg husket hvorfor både dette spillet og forgjengeren er så morsomme. Her har utvilkerne greid å få til en kombinasjon av kulhet, gåteløsing, slåssing , cinematiske sekvenser og knappetrykking uten at ett av elementene ødelegger for noen av de andre. Stripen jeg linket til over viser nøyaktig hva jeg snakker om. De er faktisk så fascinerende at jeg dødde flere ganger fordi jeg var mer opptatt av å måpe enn av å slåss.

Jeg sa tidligere at spillet til tider er utfordrende. Det er sjeldent det er kjempevanskelig, men et par sekvenser tærer virkelig på tålmodigheten, rett og slett fordi en dør uten at en nødvendigvis føler at det er ens egen feil, og fordi en må gjøre hele greia på nytt. I løpet av kvelden jeg brukte på å komme gjennom siste rest av spillet, møtte jeg på en situasjon som ga meg lyst til å kaste noe ut vinduet. Den var som følger: Et rundt rom med en spake i midten. Den spaken måtte roteres for å senke noe Kratos kan henge seg fast i og sitte på opp med. Rotasjonen går sakte, og det er irriterende fiender i rommet. Dette er i og for seg greit, problemet kommer først når Kratos mister taket på spaken hver gang han blir truffet, og hver gang Kratos mister taket, begynner spaken å gå tilbake igjen. I tillegg, så er det slik at hvis du mot formodning skulle greie å få ned festet og hengt deg fast i det, så er det slett ikke over. For festet bruker tid på å komme seg oppover, og mens du henger der, er du forsvarsløst. Blir du truffet, så mister du taket. Rinse and repeat.

Jeg døde riktignok ikke der, men jeg tror at en del av hjertecellene mine gikk inn i apoptose i ren protest mot dårlig design.

Utenom enkelte sånne sekvenser, er vanskelighetsgraden kurant. Det var ytterst sjelden jeg døde og følte det var spillet sin feil. I de aller fleste tilfeller, så kunne jeg skjønne hvor jeg hadde gjort feil. Det blir kanskje ikke riktig å si at jeg ikke syntes spillet var spesielt vanskelig, da det tydeligvis forbarmet seg over meg og min manglende evne til å styre Kratos, og tilbydde meg å spille på Easy Mode. Dette skjedde opptil flere ganger...

Grafikk bryr jeg meg ikke nevneverdig om, men spillet ser bra ut, spesielt med tanke på at det er til PS2, og stemmgivningen har jeg heller ikke noe å utsette på.

Når det gjelder lengden på spillet, har jeg kanskje sagt nok om det tidligere, da jeg mener det kanskje er litt for langt, spesielt med tanke på hvilken sjanger det er. Jeg brukte ca. 13 og en halv time, men spillere som er enten mer fokuserte eller rett og slett er bedre enn meg må nok regne med å ta bort noen timer fra den tiden. Men det er fortsatt god valuta for pengene.

Kort oppsummert: Ypperlig oppfølger, morsom slåssing, la det fra meg fordi det ble litt for monotont, burde derfor nytes i mindre doser. Kan være en tålmodighetsprøve, men jeg gleder meg likevel til neste utgave. Jeg har forøvrig også nok poeng til å kjøpe Chains of Olympus til PSP...

Alex

The stack shall fall!

Som dere kanskje har forstått ut fra det min bedre(?) halvdel skriver, bruker vi mye tid på spill. Det vil si, jeg bruker mye tid på spill, hun bruker litt mindre. Dene glødende entusiasmen fører både til plassmangel og tidsmangel. Nye spill blir kjøpt inn, og gamle blir ikke fullført. Dette koster penger, og i tillegg, så får en ikke fullt utbytte av alle spillene når en ikke spiller dem (logisk nok). Etter litt rådslagning med min bedre halvdel fant jeg ut at jeg skulle bruke denne modellen for å faktisk bli ferdig med spillene mine. For de av dere som heller leser enn å klikke, så består det av at jeg må fullføre ett eller flere spill før jeg kjøper et nytt. I tillegg, så skal ikke ufullførte spill inn i hylla før jeg er ferdig med dem. Så enkelt, men likevel genialt. Dermed har spillhylla nå blitt seende slik ut:

Da jeg begynte på dette prosjektet i går kveld, hadde jeg 49 uspilte spill. Jeg greide i løpet av et par timer å få antallet ned til 47 ved å faktisk fullføre et par av dem, nemlig Super Smash Bros. Brawl og Rayman Raving Rabbids, begge til Wii.

SSBB er et fiffig lite spill, og sannsynligvis den våte drømmen til alle fanficskrivende nintendofanboys, hvor du tar diverse mer (eller mindre) kjente figurer fra diverse spill på Nintendos konsoller og lar dem banke gørra av hverandre. Det er primært et flerspillerspill, noe som er en ulempe for meg, da fruen får epileptiske anfall, spasmer og fråde rundt munnen av tanken på å spille et spill hvor Pikachu er med, samtidig som det er meget kaotisk og uoversiktlig for de uinnvidde. Den andre spillkompisen min blir så sint av å spille spillet at jeg ikke tør å ha ham med i frykt for at Wiimoten skal gå gjennom TVen.
Derfor er det bra at det følger med en relativt lang enspillermodus hvor du spiller med stort sett alle figurene i spillet mot stort sett alle figurene i spillet. Det er ikke en ren slåssmodus på samme måte som flerspillermodusen, men er litt plattformer og litt beat'em up. Omtrent som Double Dragon skrevet av Shigeru Miyamoto på syre.

Modusen er relativt lang, jeg tror jeg brukte 8-9 timer på å komme meg gjennom, og merket at det ble en smule ensformig til tider. Også her kan du ta med deg en kompis om du orker. Men jeg kom meg gjennom til slutt, og kan nå si meg ferdig med spillet, og plassere det trygt i hylla. Vel vitende om at det fortsatt er tonnevis med trofeer, baner og utfordringer som venter på meg hvis jeg bestemmer meg for å ta det opp igjen.

Rayman Raving Rabbids er en samling minispill, som (da det kom ut) tvinger deg til å bruke Wiimoten på kreative måter for å løse oppgavene kaninene gir deg. Du spiller Rayman, som har blitt kidnappet av gale kaniner og tvunget til å delta i minispill til kaninenes forlystelse.

Rayman er, som SSBB, primært et flerspillerspill, men det er heldigvis litt enklere å få med seg noen til å spille. Historiemodusen er enspiller, men når det begynner å nærme seg natta og hånd-øye-koordinasjonen er redusert til halv kapasitet, så er det greit å få en kompanjong til å ta seg av den ene delen av Wiimoten for å redusere arbeidsmengden som blir pålagt en allerede utslitt hjerne.

Problemet med spillet, er at mange av minispillene er veldig like, slik at du føler fort at du har sett det meste spillet har å by på. Dette skaper igjen lite motivasjon til å spille ferdig historien, da det eneste egentlige formålet med den er å låse opp flere spill til flerspillermodusen. Og hvorfor skal man gjøre det når de du låser opp er kliss like de du allerede har?
Det er vel kanskje nettopp dette som er grunnen til at det har ligget i hyllen nesten to år før jeg ble ferdig med det. Men nå er det over.

I og med at modellen jeg bruker for å krympe spillhaugen min involverer blogging, har jeg derfor ydmykt spurt fruen om jeg får lov til å beære denne bloggen med mitt bebartede nærvær når jeg spiller. Så får dere fulgt med, både i tekst og i bilder, hvordan haugen krymper og vokser.

THE STACK SHALL FALL!

Jeg husker i mine yngre dager, da jeg brukte å sitte hos ei venninne og se på mens hun spilte Sims 1. Hun valgte omhyggelig ut gulvbelegg som sto til tapeten og sofa i de riktige fargene. Det spilte ingen rolle hvor bra sofaen var, den sto jo så bra til resten av rommet. Dette var the Sims uten tilleggspakker og det var så spennende at jeg ikke engang trengte å spille, det var nok å bare se på.

Så like før jul et år, snublet jeg over hele Sims 1 med alle tilleggspakkene. Hurra, tilleggspakker, tenkte jeg mens jeg bestilte. The Sims kom i posten og jeg ble helt overveldet over hvor mange muligheter jeg plutselig hadde. Jeg kunne alt fra å dra på ferietur til å bli kjendis. Det var moro. En liten stund.

Jeg installerte spillet og satte igang. Innså da rimelig raskt at jeg suger i å innrede hus. Alle hus ble identiske helt ned til fargen på veggene. I tillegg så viste det seg at jeg tydeligvis gav faen i alle tilleggspakkene. Jeg sang karaoke og hilste på en kjendis en gang, men ellers satt jeg bare i huset mitt og prøvde å ikke brenne det ned. Men det var egentlig nok. Jeg hadde det fint i mitt uoriginale hus med mitt parkettkjøkken, min grå stue, mitt flislagte bad og mitt soverom med blå tapet og teppegulv.  Jeg trengte liksom ikke mer enn det

Så kom Sims 2. Jeg sa da noe a la dette: "Ooooh!". Spillet ble etterhvert innkjøpt, installert og så gikk alt til helvete. Spillet hakket, kameravinklene var umulige, ungene mine strøyk på skolen, jeg fikk sparken, barnepasseren hatet meg og mannen min døde(!).

Etter det ble Sims 1 installert igjen.

Så å sitter jeg på kveldene og dekorerer hus mens samboeren er på jobb, uten å risikere at han dør av alderdom (kun av tilfeldige branner forårsaket av frokostlaging).

Konklusjonen er: Jeg trenger ikke ørti tilleggspakker som bare forvirrer meg og som gjør at simmene mine sovner av jobb. Jeg vil leke hus med mann, barn og blomster jeg kan la tørke ut, og det er alt jeg vil ha.

Men jeg MÅ ha en hund. Sånn er det bare.