What are the top three qualities you look for in a friend?
 -  Det første jeg tenker på er at personen godt kan være litt utadvendt og pratsom. Jeg trives best sammen med mennesker som prater litt, siden jeg er så dårlig på det selv. Snakker de snakker som regel jeg også. Hvis de ikke snakker, da gidder ikke jeg begynne heller. 
 - Ærlig og trofast. Fikk litt jernteppe nå, men med trofast mener jeg at det skal gå an å stole på personen. Jeg er veldig dårlig på å stole på folk.  
 - Lik humor som meg. Ganske greit å ha, siden jeg tror jeg har litt småsær humor. 
 

What is your favorite sound?
 - Vet ikke om jeg har noen favorittlyd jeg? Det første jeg tenker på nå, er stemmen til kjæresten. Hvor kliss er det?
 

What makes you feel secure?
 - Kommer an på situasjonen. Senga med dyna er et fint sted å være etter en skrekkfilm. Katten er god å ha når jeg er hjemme på Skarsøya og det blåser som værst. Kjæresten føler jeg meg jo trygg med uansett. Når jeg er syk føles jeg meg tryggest når jeg er hjemme på Skarsøya. Å ha mer enn 20.000 på konto får meg til å føle meg litt trygg. Er så masse, kunne vel ha fortsatt i evigheter.
 

What's the numer one change you need to do in your life in the next twelve months?
 - Vel, jeg er definitivt nødt til å få reist et sted, det er min første prioritet for tiden. Ellers skulle jeg gjerne ha begynt å trene. Bruke penger fornuftig. Hadde ikke skadet å blitt mer sosial heller. 
 

Whats the most defining moment in your life during this past year?
 - Nå er vi jo bare 52 dager inn i det nye året da, så skal ikke skryte på meg at det har skjedd så forferdelig mye. Men hvis vi tar med i fjor og... det mest spennende som har skjedd i livet mitt er faktisk at jeg fikk meg kjæreste. Jeg må definitivt få meg noe "livsendrende"  å gjøre...
 

What's something new you recently learned about yourself?
 -  Jeg har merket at jeg har begynt å gi litt og litt mer faen. Det er bra. 

Kanskje vi snakkes i løpet av de nærmeste dagene. 

Så da jeg i natt ikke klarte å sove på grunn av at jeg hadde så vondt, tenkte jeg at jeg skulle være lurere enn Pinex'en. Så jeg heiv i meg tre på styrten. Gikk og la meg,og kjente at smertene saaakte begynte å gå over. Klokka var vel nærmere tre da jeg endelig sovnet.

Klokka kvart på fem "våknet" jeg. Jeg skriver "våknet" i gåsetegn, for jeg vet ikke helt hva det var jeg var. Jeg var på en måte klar over at jeg ikke sov, men likevel hadde jeg ikke helt kontroll på kroppen min. Det første jeg la merke til som bekreftet mangelen på kontroll, var jeg at jeg lå og smattet! Altså, som om jeg hadde en smokke i munnen, bare at det var tunga jeg hadde bretta tuppen på og lå og "sugde"på. Dette lå jeg lenge og tenkte over. Hvorfor i all verden gjorde jeg det? Og hvorfor sluttet jeg ikke?

Så ble jeg klar over at jeg måtte på do. Jeg klarte å reise meg og gikk til do, bare helt i ørska. Kroppen ristet og skalv,enda jeg ikke frøs. På vei tilbake måtte jeg småløpe bortover gangen. Jeg var redd jeg var i ferd med å besvime, og jeg tenkte det måtte se utrolig tåpelig ut for de som fant meg. Liggende på ganggulvet, kliss naken. Tilbake i sengen følte jeg meg plutselig veldig våken og hadde en stor trang til å ringe kjæresten. Heldigvis klarte jeg å resonnere meg til at siden klokka var fem, var det enda to timer til kjæresten kom til å stå opp. Og han hadde nok ikke blitt videre imponert over å bli vekt på denne tiden. Så jeg kom frem til at klokka halv åtte skulle jeg våkne igjen, og ringe kjæresten min. Jeg slo meg til ro med denne tanken, og ble faktisk liggende og prate med katten isteden. Helt til hun ble lei og la seg på sofaen jeg har på rommet mitt, istedenfor med meg i senga. 

Jeg våknet ikke klokka sju, og ikke halv åtte, men klokka ni. Da var jeg heldigvis mitt vanlige jeg igjen,og katten gikk ut i fra at plageånden hadde forlatt meg,og kom og la seg hos meg igjen. Og vi ble liggende til intet mindre enn halv tolv. 

Heretter skal jeg holde meg til å ta bare to tabletter samtidig, var rene fylleopplevelsen dette. 

Beklager, men det har vært litt forskjellig på den private dagsplanen min den siste uka. Vært en tur nedi kjellern å rota litt, for å si det slik. Men nå er jeg hjemme. Sykmeldt ut uka her, så har jeg fri helt til torsdag da jeg går på den første og eneste arbeidshelga mi i praksis. Drar tilbake til Trondheim allerede nå på fredag, da kjæresten kommer. 

Until then skal jeg bare slappe av hjemme. Ryktes at det er en liten stakkar som skal miste ballefunksjonen sin i morgen, men vi får se hva det blir det. Han stinker konstant kattetiss, så noe må i alle fall gjøres. 

Snakkes plutselig!

Jeg nevnte jo såvidt tidligere i dag at jeg har fått meg sommerjobb. Tidligere uka her fikk jeg melding om at det nå var lagt ut ledige stillinger på kommunens nettsider og de håpte jeg ville søke. Greit nok, jeg sendte ivei en søknad.

I dag ringte jeg sjefen for å høre litt hvilke tanker hun hadde med meg og utdeling av medisiner. Hun kunne fortelle at medisinutdeling var ikke noe jeg trengte å tenke på før jeg var ferdig med dette året på sykepleien. Å dele ut medisiner er et mye større ansvar enn hva de fleste faktisk tenker over, så jeg takket for informasjonen og ser frem til noen få måneder til uten medisinering.

Så skiftet hun samtaleemne til de ledige stillingene. Jeg fortalte at jeg hadde sendt en søknad, men at jeg var litt usikker på om jeg faktisk hadde søkt på rett stilling. Det gjorde ikke noe, fordi siden jeg er ansatt i kommunen allerede var det bare å si fra til henne hvis jeg var interessert, og dermed si fra hvilke uker jeg kan jobe og ikke i sommer. Dette er jo bra! Hipp hurra og alt det der, nå er det èn ting mindre å tenke på.

Det jeg derimot er nødt til å begynne å tenke på, er hvordan jeg vil prioritere sommeren min. Så...hvordan vil jeg egentlig prioritere sommeren?Jo, nå skal du høre...

JEG SAVNER SOMMERFERIE! 
Jeg begynte jo å tenke litt over det etter telefonsamtalen, og dette er det fjerde året jeg kommer til å ha en sommerjobb. Noen vil nok fnyse å si at jeg klager, for jeg vet det er veldig mange som har hatt faste jobber siden de var mye yngre enn da jeg begynte. Jeg kan ikke annet enn å forsvare meg med at sommeren er den deiligste tiden av året, og det hadde vært så godt å hatt litt frihet til å gjøre hva en vil i litt lengre tidsrom enn en dag her og en dag der. Blant annet vil jeg gjerne

* Ha en uke i sydenland
* Ha en uke hjemme på Skarsøya.
* Bli med kjæresten til Gjøvik
* Ha noen dager til å nyte late Trondheimsdager sammen med kjæresten.
* Kose meg på Marinen. På Solsiden På plena. Og stranda som jeg og Martine aldri rakk å utforske sist sommer.
Dette er Marinen, ikke den stranda. Så faktisk noen som badet her i fjor da....griseri.

Men dette er jo ikke bare - bare å planlegge. For det første vet en aldri når sola planlegger å vise seg, hverken her i Trøndelag eller på Mørekysten. Det typiske er vel regn den uka en har fri? Jeg og Anita har jo i lengre tid tenkt og siklet over en uke i sydenland, Gran Canaria kanskje? Det er jo egentlig greit nok det også, er bare å bestemme en uke som passer begge. Men så er det spørsmålet, hvor skal vi, tør vi, burde vi kanskje ha med fler så vi ikke roter oss bort på Værnes...?

Da jeg for første gang dro uten voksne til syden, sammen med Kristina. Vi rotet oss ikke bort, selv om vi tok fly fra Vigra(?) i Ålesund. Skal kanskje godt gjøres å rote seg bort når en har 6 timer til gode på flyplassen. 

En løsning som jeg kanskje lurer på å satse litt på, er å ta litt annenhver uke fri. Eller kanskje to uker jobb og to uker fri? Det teite da igjen er at jeg kan ende opp med å ha fem dager med jobb på to uker, og så to uker fri. På den andre siden kan jeg jo bare sette meg opp som ledig hver dag jeg ikke har jobb de to ukene jeg planla å jobbe. Ja, det kan funke. 

Åh, som jeg gleder meg til sommer. Vet du hva jeg ikke gjorde sist sommer? Jeg bada ikke i sjøen, ikke i Norge. Det er synd og skam. Kjenner et stort behov for å bade i sjøen, selv om det som regel er isende kaldt. Savner å bade i lunkne Åkvikvannet. Spille sandvolleyball. Sitte ute på sene sommerkvelder, med bare en tynn jakke rundt skuldrene. Ligge på gresset og lese. Gå barføtt. Spise is. Åh, saftis...


 

Nå skal jeg være supereffektiv og skrive ferdig refleksjonsbiten på praksisoppgaven min. Det hadde vært så deilig å fått det ferdig så jeg kunne ha gjort ingenting etter de to kommende dagvaktene mine. 

Og forresten, nå har jeg sommerjobb i boks, mer eller mindre. Mer om det senere. 

Sånn, nå har jeg sagt det, så da skjer det sikkert ikke. Det er noe jeg kjenner på, men for alt jeg vet kan det være for mye søvn også. Siden jeg sov mer eller mindre tolv timer i natt.

Fikk meg forresten en ny kompis i natt. Et marsvin ved navn Marvin. Han var hvit og lysbrun/oransje og kunne snakke. Han kunne fortelle meg at han var 33 år gammel og hadde bare 6 år igjen og leve, så han lurte på om han ikke kunne tilbringe de seks årene hos meg. Og hvem kan vel si nei til et marsvin som bokstavelig talt spør deg om noe sånt? En morsom ting ved dette er at jeg så ikke humoren i navnet hans da jeg drømte. Marvin. Marsvin minus s. Haha. 

Det er Marvin jo! Nesten prikk lik, bare at min var mye feitere, eller i alle fall mer hårete, og så eldre ut. Ikke rart, var jo 33 år gammel stakkar. ¨

Nå skal jeg legge meg og konsentrere meg om å ikke bli syk, så tar jeg helg i morgen fra klokka tre! Hvis vi ser bort fra at jeg har arbeidshelg. 

Nattata!
 

Jeg kjenner også på at jeg er ufattelig lei. Men hva er jeg lei av? Vet ikke. Jeg trives greit på praksisplassen min og gruer meg ikke for å dra dit. 

Jeg er sulten. Kjempesulten. Tanken var å lage spagetti da jeg kom hjem. Da jeg kom hjem var jeg så sulten at jeg ble bare kvalm, uansett hvilken mat jeg tenkte på. Så jeg prøvde å steike opp resten av kyllingvingene jeg hadde for noen dager siden. Spiste kanskje tre, og resten havnet i søpla. Var bare såvidt det jeg allerede hadde spist ikke havnet i do. Brødskive orker jeg ikke tanken på. Knekkebrød har jeg allerede prøvd, men det funker bare i en time eller to. Sjokolade funker greit, men nå er jeg snart tom for det og. Enn det, å være så sulten at en ikke klarer å spise. 

Jeg er rastløs, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det, fordi jeg er for lat til å i det hele tatt gjøre noe. 

Jeg vil hjem, men på den andre siden, hva skal jeg gjøre der?

Nå blir det bare syting, nok en gang. Og istedenfor å faktisk gjøre noe, gjør jeg dette:


 

God natt!

Nå er det derimot tilbake til hverdagen igjen. Kjæresten har dratt hjem til seg og drar tilbake til Røros i morgen for å fortsette praksisen sin. Jeg skal på tidligvakt i morgen, hvor jeg blant annet skal ha midtevaluering, for å se hvordan jeg ligge an i praksisen så langt. Jeg tror ikke læreren kommer til å bli kjempeimponert av meg, for å si det mildt. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke, så lenge jeg får ståkarakter skal hun få være så skuffet hun bare vil over meg. Jeg er også nødt til å skrive praksisoppgaven min denne uka, som skal leveres inn på søndag. Noe jeg ikke har tenkt så alt for mye på. Da passer det dårlig med en uke som ser slik ut:

Mandag: Tidligvakt. Joda, har noen timer etter arbeid til å få begynne med oppgava her. 
Tirsdag og onsdag: Senvakt. Med tanke på at jeg har store problemer med å komme meg opp før ti - elleve på slike dager, blir det sannsynligvis ikke noe jobbing med oppgaven.
Torsdag: Tidligvakt og innflyttningsfest på kvelden. Tror egentlig ikke jeg trenger å si så mye her, bortsett fra at jeg må se det an om jeg må bortprioritere den festen.  
Fredag: Fyllesjuk. Jeg kan jo prøve å beherske meg, hvis jeg drar på festen, og prøve å ikke drikke for mye. Men dessverre bruker jeg å ta av hakket mer når kjæresten ikke er med, så vi får se. Uansett, jeg kan jo pøse på med smertestillende og håpe på en kick - ass oppgaveskrivedag.
Lørdag og søndag: Tidligvakt begge dagene, hvor jeg tjener penger og faktisk er nødt til å ta i ett tak.  

Vanligvis når jeg er så stressa over en oppgave jeg tror jeg ikke har tid til å få gjort, så blir jeg ferdig likevel på ett eller annet vis. Det positive med dette, er at det er et førsteutkast vi leverer inn, så jeg får uansett en sjanse til å gjøre det bedre igjen når læreren har gitt tilbakemelding på det. Det andre er at siden jeg gruer meg til å skrive oppgaven, kommer uka til å gå fort frem til søndagen. Det tredje er at jeg til slutt er en uke nærmere å se kjæresten igjen, som sannsynligvis blir om to nye uker fra i dag. 

Væll, væll, I see you when I see you.  


 

Som dere ser går jeg for briller i dag, og forhåpentligvis dagene i neste uke også. Lufta på jobb er så utrolig tørr at linsene mine brenner seg nesten fast etter bare noen timer. Og jeg tviler på at det er noe videre sunt. Så ønsk meg lykke til!¨

I natt har jeg fått i underkant av 5 timer med søvn, på grunn av at det oppsto en situasjon på jobb i går kveld som jeg ville gå "overtid" for å få med meg. Likevel er jeg i fin form foreløpig. For jeg vet at når klokka slå tre har jeg helg! Og ikke minst, i kveld kommer kjæresten! Gleder meg, to uker siden sist. 

Ha en fin dag, I will!

 Vet det blir mye snakk om det, men noe sted må jeg få det ut.
I morges begynte jeg faktisk å gråte når jeg våknet. Drømmen var så utrolig virkelig, og den brukte virkelig skitne knep for å få det til å gå innpå meg. Jeg drømte at jeg måtte dra hjem for å få avlivet hannkatten vår, og jeg måtte gjøre det selv. Så jeg tok han med inn på et rom. Satte sprøyten og la meg ned på senga bare for å vente. Etter en stund roet han seg ned og hoppet opp i senga til meg og la seg inntil meg. Han begynte å bli rar, vinglet med hode og fikk ujevn pust. Roligere og roligere. Til slutt kilte jeg han under poten for å se om det var noen reaksjon. Da trakk han klørne sammen rundt fingeren min, som katter bruker når de koser seg feks.. Så trakk han pusten en gang, og døde, der han lå ved siden av magen min. 

Jeg orker ikke dette. 

I kveld har jeg hamstret over 12 timer med klassisk musikk i form av pianospilling som skal settes på repeat når jeg legger meg. Er jeg heldig er det like beroligende som folk skal ha det til, og kanskje får jeg tilogmed en natt hvor jeg ikke drømmer så fælt. Hvis ikke det fungerer, skal jeg i morgen natt forsøke å sove med lyset på. Hvis ingen av delene fungerer, er det foreløpig greit, for torsdagskvelden kommer kjæresten min til byen. Om han så skal tvinges, så skal han sove i senga mi og holde rundt meg hele natta. Om det ikke sånn egentlig funker, så tror jeg det kommer til å funke likevel, fordi jeg har så stor tro på det. Placeboeffek, kalles det vel.

Hvis det enda ikke har gått over etter helga, skal jeg spørre veilederen min om det er mulig å få "låne" en Vallergan(Felleskatalogens indikasjon: "Forbigående og kortvarige søvnvansker. Søvnforstyrrelser som opptrer i avvenningsfasen hos narkomane og alkoholikere. ..."). Men det er hemmelig, tviler på at det er lov. Tviler på at jeg får. Tviler på at jeg tør, men en vet aldri hvor desperat en kan bli. 

Ønsk meg god natt!

For øyeblikket sitter jeg hjemme alene. Jeg som trodde at dette var en lur helg å dra hjem på, siden hele familien er hjemme. Neida. Mamma og pappa dro til onkel, Jonas er antageligvis til dama, Olaus er i Hemne på fest. Ikke engang kattene gidder å komme inn for å hilse på meg. Likevel tør jeg påstå at jeg koser meg, her jeg sitter på en pute på gulved ved hjemmekinoanlegget vårt og dundrer musikk. Jeg fant også X antall med Iste som mamma antagelig har skjønt jeg er glad i, etter de nærmere 5 literne jeg drakk i jula. Så åpnet jeg faktisk heller en pose med peanøtter istedenfor å ta av "Willy Wonkas sjokoladefabrikk", som godteriskuffen så ut til å være forvandlet til. Nå er det kanskje ikke så mye å være stolt av, iogmed at mamma har bakt den berømte sjokoladekaken sin til jeg kom hjem. And I eat. Ikke nok med det, men hun har tilogmed ryddet og vasket på rommet mitt, igjen! Takk!

Siden jeg ikke har med meg pcn min hjem, har jeg ingen bilder å flashe(ikke at jeg har noe nytt og interessant uansett), men jeg synes du skal ta en titt på denne sangen. I likey very much. Når det er en god beat, og teksten inneholder litt mer enn pupper, sex og mer sex, blir jeg fort sjarmert.

Have a nice one!

Kjempevanskelige spørsmål, synes jeg faktisk. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg synes så langt. Som jeg har sagt så utrolig mange ganger i løpet av disse tre korte ukene, så visste jeg ikke helt hvilke forventninger jeg hadde. Jeg har jo ikke noen spesiell erfaring i psykiatri fra før. Joda, har jo såvidt vært borti psykisk syke eldre på sykehjem jeg har jobbet på, men det var aldri noe spesielt storveies. Tenkte ikke over det. Dette blir noe helt annet. Og vi vet jo alle at det en ser på film...vel, det er film, selv om det er nok det de fleste ser for seg når en hører om psykiatrien. 

Først og fremst vil jeg(samtidig som jeg banker i bordet) si at det er rolig. Det er det inntrykket jeg har fått fra de andre studentene også, at livet på psykiatrisk avdeling er noe helt annet enn sykehjem og medisinsk sykehus. For meg har det vært å gå fra meget stressfyllte dager på sykehjem. Roligere, men likevel innholdsrike, dager på sykehus. Og nå på psykiatriavdelingen som for meg som student er som å komme til...ja, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med, la oss bare si at det er mye roligere. Selv om de ansatte antageligvis ikke ser det slik, de gjør jo faktisk noe.

Poenget her er i alle fall at på sykehjem og sykehus har du prosedyrer og rutiner å følge. Det er å få folk opp av senga, hjelpe dem til å få stelt seg, gi dem frokost, gi dem medisiner, ta seg av alle rutinemessige medisinske prosedyrer for så å dokumentere og se til at pasientene har det bra. På et psykiatrisk sykehus, er det jo i bunn og grunn det samme det går ut på. Du skal jo selvfølgelig se til at folk kommer seg opp av senga og får den hjelpen de trenger. Men hjelpen går mer ut på å si fra. "Nå må du stå opp. Nå er det åpnet for frokost/middag/kvelds. Her er medisinenene dine. Her er håndklær og shampoo til dusjen" osv. Ikke så mye fysisk, med andre ord(bortsett fra når noen går bananas og du må legge dem i gulvet, så klart, det skjer). 

Jeg er litt usikker på hvor mye og detaljert jeg tør å snakke om pasientene som er innom. Jeg er jo på en akuttavdeling, og der kommer det inn alt mulig av diagnoser. Vi har også spesialposter, hvor de er litt mer spesialiserte innenfor de ulike lidelsene, vi får et knippe av alt, så det blir mange forskjellige inntrykk. Det er alt fra ruspåvirkede personer som er utagerende, som skrives ut dagen etter når de er blitt edru, til deprimerte som skjønner at de trenger og ønsker hjelp, og til pasienter som er under psykose og slettes ikke vil samarbeide på noen som helst måte.

Det jeg kjenner mest på så langt i praksisen, er alle inntrykkene. En får virkelig et dypdykk inn i virkeligheten. En virkelighet som i alle fall aldri i livet jeg har sett maken til, det er så uvirkelig at du vil ikke tro det. Familiemannen med barn, som alle er venn med og liker. Som alltid er hjelpsom og sosial. Han kommer til oss i dyp depresjon og med angst opp til halsen. Angst for at han gir seg over til mørket og dermed skader seg selv eller familien. Da er det ikke snakk om å slå kona eller brøle til barna. Det er snakk om drap og selvmord.
Eller som jeg sa her en dag: "Da jeg i den alderen satt og lekte med barbiedukker og ponnier, satt den jenta med fingeren i halsen og tenkte bare på å være tynn". 

Det er så mye annet jeg kunne ha fortalt om, eksempler på liv som har gått en helt annen vei enn tenkt. Liv som har endt i desperasjon. Liv som er i ferd med å ende, på grunn av for svakt lys i tunellen. Et liv i reimer, innesperret på skjermet avdeling. Et liv med en utrolig lang og lite variert hverdag. 

Så sånn fysisk sett er dagene rolig på et (mitt) psykiatrisk sykehus, men en er aldri så psykisk sliten som etter en dag med slike inntrykk. 

Det er greit, jeg kan gjerne drømme slike drømmer en gang i blant, for det er i grunnen ganske kult å være med på, se hva den merkelige hjernen min kan komme opp med. Men hver natt i en uke og to blir for drøyt. Jeg blir helt tappet for energi, for hodet mitt har jo vært med på de eventyrene med alle mulige slags inntrykk. Når jeg våkner får jeg bare lyst til å sove mer, for jeg er helt utslitt. Men når jeg da igjen sovner, er det rett tilbake til drømmene, og jeg blir bare nødt til å stå opp likevel. 

Så hvis noen har noen peiling på hva som gjør at en i perioder drømmer sinnsykt, please tell, for dette passer meg dårlig. 
 

Ikke tror jeg han er psyk heller. Altså, ingen som gjøre noe sånt er helt gode i topplokket, på noe vis. Det er kanskje synd, men jeg tror på at mennesker kan være så intenst onde at de er i stand til å gjøre noe sånt som denne mannen gjorde, og det uten å være så syk at det er en diagnose på det. Han har gjort noe totalt utilgivelig og burde sperres inne bak sikrede dører for resten av sitt liv.

Jeg synes media skal slutte å skrive saker om han. Jeg er nok ikke den eneste som blir fyllt av avsky når jeg ser han.