Akima Montgomery

Firmin: Adventures of a metropolitan lowlife (en anmeldelse av en bok som var <3)

Thu, 18 Mar 2010 22:41:20 +0100

Jeg har noen perioder der min mangel på et liv irriterer meg, men for tiden liker jeg det veldig. Ærlig talt så nyter jeg å sitte i timer utover kvelden og lytte til musikalmusikk eller sitte og lese, slike ting og av og til se litt på film i tillegg. Og jeg nevnte lesing, noe som er relevant for nettopp dette innlegget siden jeg skal bruke det på en anmeldelse av en bok. Jeg skal nemlig anmelde "Firmin: Adventures of a metropolitan lowlife" og jeg setter like greit i gang med en gang.

Firmin: Adventures of a metropolitan Lowlife av Sam Savage

Denne boka ropte på meg fra bokhylla på en Ark Bokhandel i sentrum i første omgang på grunn av coveret som var rødrosa og ga meg en øyeblikkelig følelse av at det her var snakk om en så langt uoppdaget klassiker. Videre syntes jeg Sam Savage var et veldig festlig navn av en eller annen grunn og sist, men ikke minst så likte jeg teksten på baksiden og hvordan det var en sånn blurb (eller hva de nå kaller det) der Philip Pullman skrøt skikkelig av den og når en forfatter jeg liker er positiv til en bok så blr man ganske lett nysgjerrig selv. Og så kjøpte jeg altså denne boka veldig spontant og det har jeg ikke angret et sekund på. Denne boka er nemlig fenomenal.

Kort oppsummert handler det om en rotte ved navn Firmin som tygger på bøkene omkring seg for å overleve og grunnet denne dietten lærer seg å lese og leser massevis, han blir vel egentlig oppriktig bibliofil. Og temaet "en bibliofil rotte" appellerte straks til den delen av meg som elsket "Ratatouille" og også den delen av meg som elsker bøker, en ganske så stor del egentlig. Så jeg begynte å lese og ble ganske fort betatt av denne lille historien om en liten rotte med store tanker og drømmer. Og jeg har ikke lyst til å oppsummere handlingen for det er på mange måter ikke handlingen som gjør at denne boka falt så i smak hos meg til tross for at handlingen i mine øyne er ganske så interessant. I stedet er det stemningen og skrivestilen som gjør det til en vidunderlig bok. Dessuten er Firmin i det hele tatt en herlig karakter.

Firmin er en ekte drømmer, en poetisk og filosofisk figur fanget i begrensningene en rottekropp byr på. Han drømmer om å være Fred Astaire sammen med Ginger Rogers, drømmer om å kunne kommunisere med menneskene som han er fascinert av (på ett tidspunkt prøver han til og med å lære seg selv tegnespråk) og prøver å forstå seg på verden og sin plass i den. Og det er bare noe med denne karakteren som gjør han instinktivt relaterbar, man hører historien fra hans vinkel og er på hans lag så til de grader og på mange måter er han en av de mest menneskelige figurene jeg har lest om på lenge ironisk nok. Dessuten fikk jeg veldig lyst til å passe på lille Firmin og det er da et godt tegn.

Men det kanskje mest appellerende med boka om Firmin er hvordan det er så inderlig tydelig at forfatteren, Sam Savage, virkelig elsker bøker, noe man får tydelig bevist av dette utdraget fra boka der Firmin snakker om bokhandelen han holder til i mesteparten av tida:

'Sometimes the books were arranged under signs, but sometimes they were just anywhere and everywhere. After I understood people better, I realized that this incredible disorder was one of the things that they loved about Pembroke Books. They did not come there just to buy a book, plunk down some cash and scram. They hung around. They called it browsing, but it was more like excavation or mining. I was surprised they didn't come in with shovels. They dug for treasures with bare hands, up to their armpits sometimes, and when they hauled some literary nugget from a mound of dross, they were much happier than if they had just walked in and bought it. In that way, shopping at Pembroke was like reading: you never knew what you might encounter on the next page -- the next shelf, stack, or box --and that was part of the pleasure of it.'

Som en person som elsker å lese så faller det også veldig i smak når noen formidler sin egen kjærlighet overfor litteraturen på en måte som det er veldig lett å kjenne seg igjen i og sånn er det her. Sam Savages kjærlighet overfor bøker formelig bobler frem mellom linjene og det er så gøy og se. Og videre har boka om Firmin noe inderlig klassisk over seg for å si det sånn. Den ble gitt ut i 2006 og er sånn sett ingen veldig gammel bok, men coveret, hvordan forfatteren formulerer seg og selve stemningen får boka til å virke mye eldre. Man sitter liksom igjen med en følelse av å ha lest en skikkelig klassiker som har eksistert i flere årtier og det er ment som et kompliment. For tenk at det fortsatt kan skrives sånne bøker som i sideantall (230 sider) er forholdsvis beskjedne og som bare forteller en enkel og grei historie om en bibliofil rotte. Det er direkte magisk =D Og så er det så utrolig behagelig lesning, språket er forholdsvis enkelt, men samtidig sofistikert og man bare leser i vei uten å ville legge boka fra seg i det hele tatt. Det føltes faktisk oppriktig deprimerende da jeg hadde lunsj i stad og leste i vei på denne boka og så måtte legge den fra meg siden det var tid for å arbeide igjen og særlig siden jeg der og da bare hadde syv sider igjen av boka. Og det er også fryktelig synd at jeg plutselig leste siste side på t-banen etter jobb i stad.

Og det er ikke en sånn bok som forandrer verden eller noe sånt, men det er en sånn bok som er oppriktig koselig og direkte perfekt for alle som elsker bøkenes magiske verden. Det eneste som kan kritiseres med boka, sånn utenom at den tok slutt for fort, er at den har en litt uklar og rar slutt etter min mening, men samtidig så føles jo det litt passende det og så det er ikke noe stort problem. Og jeg syns dette var en bok som til tider var morsom, andre ganger trist og aller mest interessant deluxe og gir terningkast 6 siden det er en av de bøkene jeg har likt aller mest av alt jeg har lest i år og jeg altså elsket stemningen og hvordan kjærligheten overfor bøker var så tilstedeværende hele veien. Så boka om Firmin anbefales på det aller sterkeste. Den er <3
***
Ellers så har jeg funnet enda en musikal som er diggbar deluxe i mine øyne, uten at det sier noe siden jeg opplever en ny musikal å fascineres av bortimot hver bidige dag, og jeg har begynt på en ny bok siden jeg selvfølgelig er plent nødt til å holde på med en bok til enhver tid. Og så skal jeg kjøpe "500 days of summer" på dvd i morgen sannsynligvis og det blir jo supert så livet er topp. Men da skal jeg avslutte dette innlegget også bables vi :)

Øyeblikksalfabetet

Tue, 16 Mar 2010 20:23:20 +0100

Heisann, jeg er klar for å blogge og jeg skal bruke dette innlegget på å bable om ting som opptar meg for tiden i form av et lite alfabet. Og det skal jeg kalle øyeblikksalfabetet og sette i gang med rett og slett med en gang:

ØYEBLIKKSALFABETET (tar bare frem til Z)

A for Agent160FTW

- Jeg har fått profil på youtube, nemlig her: http://www.youtube.com/user/Agent160FTW?feature=mhw5 og den delen av meg som ser på meg selv som genial, en del som til tider er nesten bekymrende stor, syns brukernavnet mitt, all infoen om meg der og smaken min når det gjelder venner og favoritter er til og med veldig genialt og jeg får nesten lyst til å lære meg å filme ting bare for å ha noe å laste opp der selv. Og jeg liker i grunnen youtube veldig godt for tida, vi er gode venner rett og slett.

B for Bibliotek

- Jeg lånte åtte bøker på Stovner biblioteket i forrige uke og har lest to av dem alt, uten at det sier så mye siden den ene av bøkene var på 300 sider og den andre på 97 sider, men det er likevel kult og jeg kjenner alltid like godt at jeg vil flytte inn når jeg besøker Stovner bibliotek for det er så fin stemning og jeg er på en måte stamkunde der, bibliotekarene hilser til og med på meg hvis jeg ser dem på senteret og jeg oppdager en ny bok som virker vidunderlig hvert besøk sånn bortimot. Og så har vi hovedfilialen som jeg først og fremst har brukt til musikalcdlån, noe som blir noe unødvendig nå for tida grunnet at jeg har Spotify og siden jeg har en hel del musikalcder selv. Nå har jeg dog fått øynene opp for filmutvalget på hovedfilialen for det er masse film der. Det er musikalfilmer, dansefilmer, film for ungdom, film for barn og masse filmer ellers i andre etasjen. Jeg har for eksempel funnet ut at det fins masse obskure greier og filmer jeg aldri har hørt om, franske filmer, gamle filmer, de har så utrolig mange og man kan låne flere om gangen. Derfor har jeg lånt tre filmer nå, derav en fransk som heter "Mon Oncle" og som jeg bare har sett litt av, men som virker skikkelig fin siden den er klassisk nok til å være like gammel som moren min og har utrolig fin musikk og et plott som gjør at jeg gleder meg inderlig til å se resten. Og jeg føler det som om jeg opplever en filmrevolusjon for jeg låner filmer jeg aldri har hørt om og blir for eksempel mer og mer betatt av fransk film og biblioteker er herlige. Jeg vil flytte inn på bibliotek en dag aller helst :)

C for Cop Song

- Jeg har blitt veldig glad i denne sangen: http://www.youtube.com/watch?v=QekN5Ig_DRk&feature=related, "Cop Song", en sang jeg forøvrig nevnte for veldig kort tid siden, men det gjør da ikke noe. Den er så genial tekst- og melodimessig og jeg liker hvordan den får meg til å gynge hodet i takt og være helt med på notene, det er bra når sanger har den effekten.

D for Disney Channel

- Jeg ser egentlig veldig lite på tv for tiden, men til gjengjeld er nok det jeg ser desidert mest på Disney Channel og det er ikke det at seriene der er så interessante, snarere tvert i mot, men det passer så godt siden det er så overfladisk og det til tider er deilig å bare se på noe der man slipper å tenke så mye også. Dessuten sender de jo "Keiserens nye skole" og er det noe som er helt konge så er det jo det programmet ;)

E for Epler

- Jeg har en periode der jeg spiser masse appelsiner og nå for tiden er epler også en viktig del av kostholdet mitt og det er ikke for å være sunn, jeg bare er veldig glad i frukt som frokost og lunsj.

F for Fotogen

- Jeg skulle ønske jeg var det. Fotogen altså. Jeg liker å bli tatt bilde av, men det blir stadig mer åpenbart at jeg ikke aner hvordan man skal se ut og jeg er i det hele tatt mer og mer kritisk. For eksempel så liker jeg ikke hvordan jeg smiler siden man ser for mye av overleppa og så syns jeg liksom at det er vanskelig å være naturlig også for jeg merker det omtrent alltid når jeg blir tatt bilde også. Og jeg var dritmisunnelig på en og samme person gjennom de første to årene på videregående blant annet fordi hun alltid så skikkelig fin ut på klassebilder. Jeg så alltid helt teit ut, jeg.

G for Godteri

- Jeg er veldig glad i det og lett fristet. I går fikk jeg et besnærende sug etter sjokolade og lørdager har jeg fått som vane å kjøpe masse smågodt + en pakke hockeypulver. Og jeg tror jeg alltid kommer til å være like glad i hockeypulver i det hele tatt og smågodt er jo genialitet deluxe, masse små godtegleder som kan mikses til din fornøyelse liksom.

H for Hår

- Jeg har klippet håret mitt og jeg har omsider fått inn noe bilde på dataen, skjønt det er et inderlig teit et.

Og det var altså litt lenger enn skulderen og nå er det kortere. Kjedelig er det fortsatt, særlig siden jeg har arvet sånn tynt og fint og uformelig hår fra moren min, men det ser litt ekstra bølgete ut nå da og det er jo fint.

I for Inderlig

- Jeg elsker ordet "inderlig" for tiden og bruker det massevis, før ordet "grusomt", for seg selv og kort og godt i de fleste passende og mindre passende situasjoner. Men det fortjener det, det er et inderlig kult ord.

J for Jeg

- Jeg bruker ordet "jeg" en del i dette innlegget og det er ikke grunnet enormt ego, men det bare passer seg sånn bare.

K for Katter

- Jeg hadde besøk av katter i helgen og jeg og moren min skal snart være kattevakt i to uker og jeg gleder meg skikkelig. Katter er fine dyr!

L for Livet -En t-banetur

- Jeg skriver på en musikal med den tittelen for tida og jeg har skrevet syv og en halv sang av femten så langt og skal snart begynne å føre ting inn på data. Og jeg har begynt på musikaler før, men denne gangen tror jeg faktisk det kan bli noe resultat og det er tøft. Dessuten føler jeg meg så flink når jeg har en ny sang klar for jeg er jo litt flink da, har skrevet syv forskjellige nye sanger på tre ukers tid og er godt i gang med sang nummer åtte og det er til og med et konsept min venninne mente var bra og hun sier ikke sånt bare for å være grei så det beviser jo alt liksom. Kule, geniale meg ;)

M for Musikaler

- Jeg er like obsessed med musikaler som alltid og lytter i vei på Spotify, på cder og ellers mens jeg drømmer meg bort. Og det er så utrolig fint hvor mange musikaler som finnes. Jeg oppdaget for eksempel "Evil Dead: The Musical" forleden dag: http://www.evildeadthemusical.com/site/ (av alle ting) og det skal komme både "Adams Family"-musikal og "American Psycho"-musikal bare for å nevne noe. Det er med andre ord de merkeligste ting man kommer over hvis man først er kjempefascinert av musikaler.

N for Nintendo

- Jeg spiller ikke så mye spill for tiden i grunn, men jeg har seriøse planer om å kjøpe meg et nytt spill snart og ikke minst skal jeg levere inn brukte spill på en eller annen spillbutikk. Og det gjør meg svært lykkelig å være Nintendo-fan for tiden siden det kommer opptil flere spill som høres fullstendig episke ut dette året (nytt "Pokemon"-spill og "Epic Mickey" for eksempel) og Nintendo Official Magazine er et fryktferdelig kult blad selv om det koster 100 kroner og egentlig er for dyrt. Jeg syns alle burde like Nintendo, jeg ;)

O for Ord

- Jeg blir stadig minnet på at jeg elsker ord, ikke minst siden boka jeg leser på er fylt med så fine ordsammensetninger og sånt, den er herlig og appellerer til den bibliofile ordelskeren i meg. Og "fryktferdelig" er nok et ord jeg bruker mye for tiden, fint ord det og.

P for Pizza

- Jeg spiste Pizza Pepperoni til middag i går og det var veldig godt. Pizza er i det hele tatt noe jeg har sansen for nå for tiden, det er en finfin matrett :)

Q for Qwerty

- Jeg leste det ordet (om det kan kalles et ord) nå nettopp, det sto så fint stilt opp på tastaturet hvis du skjønner.

R for Rotte

- Jeg leser om en rotte for tida og den rotten lærer seg å lese via å spise på bøker, noe som gir herlige assosiasjoner til "Ratatouille" (eller hvordan det nå en gang skrives igjen, har ikke filmen foran meg nå). Og den boka jeg leser nå er faktisk gitt ut for bare noen få år tilbake, men cover og skrivestil gir en følelse av at det har vært en klassiker i flere år og nettopp dette og forfatterens åpenbare kjærlighet overfor bøker gjør at jeg virkelig liker den boka jeg leser nå. Den er kjempefin og skal antakelig anmeldes så snart jeg er ferdig med den.

S for Spotify

- Jeg lytter massevis til musikk på Spotify for tiden. På fredag satt jeg for eksempel i tre timer i strekk og lyttet til musikalmusikk ;)

T for Talent

- Jeg ser også på "Norske Talenter" for tida siden jeg alltid har et lite håp om at det vil by på noe virkelig talent og jeg er ikke sånn overmåte imponert så langt. Programlederne for eksempel, de er elendige, jeg klarer ikke å like Mia Gundersen noe særlig uansett og hun irriterer meg siden hun elsker det uansett hvor dårlig det enn er hvis den som opptrer er et barn eller ganske ung. Og jeg savner i grunnen Jan Fredrik Karlsen siden han er så ærlig og engasjert, man kan være så enig eller uenig med ham som man bare vil, men han har engasjement og det hjelper faktisk en hel masse og Alex Rosén er jo kul, men litt for laidback liksom. Men det er litt søtt hvordan han kan fokusere på noe sånt som en deltakers lue mens de andre fokuserer på stemme og slikt. Uansett så kommer det jo av og til oppriktig talentfulle folk på "Norske Talenter" og jeg har blitt litt særlig betatt av denne greia: http://www.youtube.com/watch?v=AzVG0LRPnmw. Han heter Erlend, er nitten år og ser oppriktig sympatisk ut og kontaktsjonglerer og det er jo direkte magisk og se på og minner meg om å se folk spille på glass, det gir litt samme stemning og se det. Og jeg skulle ønske jeg hadde noe talent selv (jo da, jeg kan vel skrive og tegne, men jeg vet nå ikke helt om jeg vil gå så langt og kalle meg et talent når det gjelder de tingene for mange er jo mye flinkere enn meg). Men talent er stilig og kontaktsjonglering er nydelig:)

U for Ung

- Jeg tror jeg alltid vil føle meg som om jeg er ung. Og jeg er jo det fortsatt egentlig, siden jeg har tenkt å bli minst 100 har jeg jo masse tid på meg, jeg er jo ikke 25 år enda en gang :)

V for Voksen

- Jeg er jo teknisk sett voksen, men jeg har så negative assosiasjoner til det ordet av en eller annen grunn og har ikke lyst til å bli det, dessuten syns jeg man burde kunne velge sånt selv, i stedet for at folk bare skal tenke at man skal være fornuftig og moden og slike greier bare fordi man er over 20. Faren min kommenterte til og med om at jeg liksom burde ha vokst fra hockeypulver og godteri og det trenger man da hvert fall ikke. Huff...

W for Wii

- Jeg skal spille litt Wii neste gang jeg er hos faren min tenker jeg siden jeg er litt redd han skal bestemme seg for å kvitte seg med den siden ingen spiller på den for tida, noe han ikke kan siden det bare er måneder om å gjøre før det kommer ekstremt gode grunner til å spille Wii og "Fragile Dreams" høres jo fint ut for eksempel.

X for Xylofon

- Jeg burde egentlig være veldig lett utfordring når det gjelder hangman for "xylofon" er desidert det ordet jeg lager oftest der.

Y for Yr

- Jeg kommer til å bli yr av glede når jeg om kanskje ikke så alt for lenge helst kan plukke en løvetann og pynte noe med den eller sette den fast på en gren eller bare bære den med meg i lomma. Jeg vil ha vår!!!

Z for Zelda

- Jeg slettet det jeg hadde greid på Zelda-spillet mitt til Nintendo DS i går siden jeg har tenkt å levere inn spill på Gamestop og det er litt rart. Nå er det helt tomt liksom.
***
Så det var litt info om ting som opptar meg for tiden og jeg skal blogge igjen om noen dager, men nå har jeg lyst på solbætoddy. Håper forøvrig dette innlegget var interessant lesning og ha en fortreffelig dag videre =0)

om hevn, katter og diverse ting og tang

Sat, 13 Mar 2010 16:53:39 +0100

Jeg har liksom hatt litt idesperre bloggmessig sett de siste dagene og heller ikke nå er jeg helt sikker på fullstendig hva jeg skal blogge om. Derfor tar jeg og bare babler og så svinger det seg kanskje inn på et hovedpunkt etter hvert.

For øyeblikket er jeg og moren min helgevakt for to katter ved navn Milla og Amadeus og de er veldig fine, men litt kjedelig besøk siden de gjemmer seg hele tiden og helt åpenbart er ekstremt skeptiske overfor å være et helt nytt sted en helg, noe de dog bør venne seg til siden de om noen uker skal være på besøk i hele to uker. Og jeg er ikke noe flink med dyr, i alle fall er dyr sjelden villige til å la meg kose med dem og det er dumt for det er det jeg mest vil og så har jeg litt rart forhold til katter for jeg syns de er virkelig flotte dyr og jeg tror nok kanskje jeg var en katt i et tidligere liv (hvis det er ting som tidligere liv altså), men samtidig så er de så mystiske og egenrådige og virker mye mer lunefulle enn hunder. Og når man først er inne på temaet katter og hunder så har jeg aldri likt "Tom & Jerry" noe særlig siden Tom ble plaget hele tiden og det tross alt var Jerry som startet det i ni av ti scenarioer. Og hvorfor lar de alltid katten være bad guy i tegneserier og film og liknende, det er fryktelig urettferdig og jeg har for min del alltid likt Tom ti tusen ganger mer enn Jerry. Og når de først hadde en tegnet langfilm da Tom & Jerry for en gangs skyld samarbeidet ble det totalflopp bare fordi Tom & Jerry snakket, det var jo noe av det beste. Men vi har i hvert fall kattebesøk og det er koselig tross alt selv om Milla har flyttet inn i klesskapet mitt og Amadeus åpenbart er verdens beste til å leke gjemsel.

Ellers så har jeg nå brukt alt for mye tid på å søke opp musikalmusikk på Spotify og så klarte jeg rett og slett ikke å dy meg da de hadde "Glee" sesong 1 til salg på en dvd-butikk for noen dager siden og endte opp med å kjøpe den, noe som har medført at jeg nekter meg selv å leie film eller gå på kino resten av mars. Å bruke biblioteket har jeg dog ingen begrensninger for så jeg får jo sett nye filmer likevel. Jeg så for eksempel en film som het "Election" for noen dager siden og den fant jeg veldig underholdende og i løpet av helgen skal jeg få sett to andre filmer jeg har lånt fra hovedfilialen. Og hovedfilialen har forøvrig utrolig bra utvalg av filmer. De har film ment for barn og unge, dansefilmer, musikaler og masse filmer om alt mulig rart i andre etasje og der har de en fin mengde filmer som jeg i utgangspunktet aldri hadde hørt om før også. Så det er spennende å være på filmjakt der.

Og så lånte jeg en hel masse bøker på Stovner Biblioteket på tirsdag og nå leser jeg på en av dem, men den er så rar at jeg ikke helt klarer å konsentrere meg om den og ender opp med å ta aldeles for mange pauser. Samtidig er den noenlunde genial og oppriktig original og beviser at Tor Åge Bringsværd nok er et usedvanlig interessant menneske. Jeg håper folk tenker det samme om jeg noen gang blir forfatter og at noen leser bøkene mine og tenker at jeg må ha være et interessant menneske selv. Og boka jeg leser nå heter "Den som har begge beina på jorda" (det er derifra sitatet kommer) hvis det skulle være av interesse.

Men nå skal jeg anbefale alle å søke opp "It's a bird... it's a plane...it's Superman" på Spotify for da finner man en musikal om nettopp Superman. Og denne musikalen er alt annet enn kvalitet altså, med sanger, handling og tekster som vinner en slags ny rekord i banalitet, men oppi alt dette har skurken (en fyr som har vært nominert, men tapt Nobelprisen i fysikk ti ganger og dermed vil ha hevn) en sang som heter nettopp "Revenge" og den er genial siden den er så ekstremt etter boka når det gjelder superskurker, det er liksom alle klisjeer på en gang. Hele sangen (hvis man kan kalle det en sang siden han mer snakker til bakgrunnsmelodi mesteparten av sangen) består av at denne skurken forteller om hvorfor han må ta hevn. og nå fant jeg en desto mer episk versjon av sangen på youtube der den melodimessig ikke likner noe særlig på Spotify-versjonen i det hele tatt, men der teksten er det samme og det blir enda mer herlig teit siden han ikke en gang forteller om hevnønsket sitt til helten, men bare sånn helt uten videre forteller i vei om at han må drepe Superman for å ta over verden for å destruktere Sverige siden de ikke har gitt ham nobelprisen og han så forteller hele historien før han egentlig forteller hele historien om igjen med melodiakkompagnement. Genialt på den derre "dette er så elendig at det blir fantastisk"-måten og når musikalen senere byr på en sang ved navn "Pow! Bam! Zonk!" er underholdningen komplett. Og jeg er så glad jeg kom over denne veldig underholdende musikalen siden jeg i morges satt og søkte opp musikaler på Spotify via musikal-lister på Amazon og fant særdeles rørende musikaler som heller deprimerer enn underholder. Da opprettholdes den gyldne balansen med andre ord.

Og nå skal jeg avslutte dette særdeles lite interessante innlegget og så skal jeg blogge igjen ganske snart. Vi bables :)

Dos epicos musicalos listos (kvasispansk navn på musikalplaylista jeg skal ta for meg)

Mon, 08 Mar 2010 17:22:55 +0100

Lesere av bloggen min har muligens fått med seg at jeg er mer enn normalt interessert i musikaler og hvis ikke så får de det sporenstreks bevist tenker jeg. Og jeg ser det irrasjonelle med musikaler veldig godt og skjønner skepsisen siden det jo er noe merkelig med folk som bryter ut i sang i tide og utide. Det er ikke alle som kan komme forbi det hinderet og greie og nyte opplevelsen slik det helst skal nytes. Og derfor må jeg bare bable i vei om musikaler siden jeg har tenkt å omvende nettopp deg, kjære musikalskeptiske leser og hvis du allerede er fan av musikaler skal jeg bare føre interessen mot nye høyder. Saken er nemlig den at jeg har en playlist med musikalsanger som er helt konge og som nå består av over 42 sanger. Denne listen er selvsagt ikke komplett siden det finnes en del musikalsanger som ikke er å oppdrive på Spotify, men den er ganske så utmerket likevel. Og nå har jeg begynt å dele den opp i mindre lister som skal bestå av ti sanger hver og da tenkte jeg å ta for meg disse listene i forskjellige innlegg og det første innlegget er altså dette. Så da setter jeg i gang (og jeg hadde egentlig tenkt å ha noen illustrasjoner jeg lagde i paint, men blogg.no var lite samarbeidsvillig så det ble det heller bildeløst):

Den episke musikalplaylista 1 dos epicos musicalos listos 1

- "Don't rain on my parade" fra Funny Girl

http://www.youtube.com/watch?v=bJD6JNiXR5M Linken fører til den, i mine ører, beste versjonen av denne sangen og det er Glee-versjonen (som jeg forøvrig oppdaget for bare noen dager siden). Her synger Lea Michele med en slik innlevelse og lidenskap at det er fullstendig episk og hun synger i tillegg ekstremt bra og det er jo også topp. Og forøvrig liker jeg denne sangen siden den er sånn sang som er skikkelig storslått med sterk orkestrering og en sånn "Jeg skal faen meg vise deg"-mentalitet som gjør det hele oppriktig flott og stilig. Og denne sangen er kanskje mest kjent i Barbra Streisands versjon, men jeg liker denne bedre og jeg syns bare det er så utrolig mye følelse i sangen her og det gjør det vidunderlig å lytte til.

- "Defying Gravity" fra Wicked

http://www.youtube.com/watch?v=Y2wAyC1LPqI Linken her fører til en versjon der Idina Menzel og Kristin Chenoweth synger og det er så kult og stilig og denne sangen er vel selve definisjonen av episk, hvis man slår opp på ordet "episk" i en ordbok skulle man tro det var denne sangen en ville få presentert. Og jeg elsker "Wicked"-musikalen og har hørt cden så mange ganger at det er ikke morsomt en gang og jeg skulle ønske jeg hadde kunnet synge som Idina Menzel eller Kristin Chenoweth for de er så utrolig fantastiske. Ellers så liker jeg teksten her og melodien og jeg liker hvor dramatisk det er, det er så stilig.

- "Cop Song" fra Urinetown

http://www.youtube.com/watch?v=QekN5Ig_DRk&feature=related Linken fører til en av opp til flere geniale versjoner av denne seriøst kule sangen som jeg videre må obsesse masse over. Denne sangen er hentet fra musikalen "Urinetown" som kort oppsummert handler om en by der det koster penger for å tisse og politimenn går rundt for å fange de som prøver å ta sjansen på å tisse uten å betale for det og denne sangen synges av noen av disse politimennene, derav tittelen "Cop Song". Og jeg syns denne sangen er ekstremt underholdende med en sykt fengende melodi og en sånn tekst man får lyst til å lære seg utenat og siden synge i tide og utide. Kort oppsummert; denne sangen er genial :)

- "Krinoline" fra Henriette VIII og hennes seks ekte menn

Jeg fant ikke video med denne sangen dessverre, men den er hentet fra en norsk musikal av Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian som er veldig kul og som jeg hadde på kassett da jeg var yngre. Her handlet det om en prinsesse og hennes friere og så gidder jeg ikke å oppsummere mer av handlingen, men det var fine sanger og "Krinoline" er sangen til det som på mange måter er skurken og er en sang som er vel så episk som sangene til mange Disney-skurker.

- "Big Ass Rock" fra The Full Monty

http://www.youtube.com/watch?v=2X2JYAJoAmc&feature=related Linken viser den desidert beste videoen med denne sangen som jeg syns er fenomenal og som har gitt meg mer latterkrampe enn det meste annet egentlig. Dessuten er det en typisk sånn sang der du føler at det egentlig er galt å le siden det tross alt dreier seg om selvmordsmetoder og slike koselige temaer, men så ler du liksom likevel. Og bare følg linken, lytt og le for denne sangen er bare så awesome, den er jo det. Denne sangen er <3

- "So much better" fra Legally Blonde

http://www.youtube.com/watch?v=xaryQ7tVBXo&feature=related Linken viser en veldig god versjon av denne sangen som jeg stadig får på hjernen og som er veldig kul og sjarmerende og fengende ikke minst. Dette er nesten en sånn sang jeg vil advare mot å lytte til om du ikke vil høre "Is that my name in black and white, maybe I'm doing something right and I'll go so much better, hello much better and soon you all gonna know much better. I'm so much better than before" på repeat inni hodet ditt i dagevis etterpå. Så fengende er det. Og dessuten er den hentet fra musikalen "Legally Blonde" som er kjempekul og som er en sånn musikal som man kan høre på cd når som helst, mens man med noen andre musikaler trenger å være i den riktige modusen for det.

- "I'm not afraid of anything" fra Songs for a new world

http://www.youtube.com/watch?v=w077ndUNh5w Linken fører til Andrea Burns versjon av sangen og hun hadde den opprinnelig så det er ingen bombe at den kler stemmen hennes vidunderlig godt. Og ellers så er denne sangen med på min episke playliste siden den har den perfekte kombinasjonen av nydelig melodi og fantastisk tekst som i tillegg er veldig meningsfull, sår og vakker. Og den er bare så fiiin enkelt og greit!

- "Unworthy of your love" fra Assassins

http://www.youtube.com/watch?v=hgL6988XoNk Linken fører til en av de kuleste versjonene av denne sangen som Youtube har å by på og særlig mannen som synger der har dritbra stemme, skikkelig fin altså. Og ellers så er dette nok en sang som er genial for den har en nydelig melodi og den gir i første omgang inntrykk av å være en helt alminnelig kjærlighetssang. Så innser man at mannen synger til Jodie Foster og tenker at det er litt rart og når det senere viser seg at damen synger til Charlie Manson så skjønner man at disse menneskene ikke er helt A4 akkurat. Og det er derfor denne sangen er så genial siden det liksom er en rolig melodi som virker helt trygg og samtidig har vi for eksempel denne damen som med fullt alvor synger "I am nothing, you are wind and devil and god, Charlie, take my blood and my body for your love". Men så er jo også denne sangen hentet fra en Sondheim (mannen bak musikalen "Sweeney Todd")-musikal om personer som vil ta eller tar livet av amerikanske presidenter også da... Nevnte jeg at Stephen Sondheim er episk, han er det, episk deluxe ;)

- "I speak six languages" fra 25th annual putnam county spelling bee

http://www.youtube.com/watch?v=nthnxOejAfw&feature=related Linken viser en veldig bra versjon av denne sangen som jeg har fått veldig sansen for i det siste. Den er hentet fra en musikal som har et så langt navn at jeg nesten ikke orker å skrive det og som handler om en stavekonkurranse av alle temaer og man må jo være veldig flink for å fremføre denne sangen for hun som synger her går blant annet i spagaten, gjør karatetriks (eller noe sånt), synger et helt vers på noe jeg tror er japansk, skjønt jeg vet ikke sikkert, tar salto og synger like ufortrødent videre om at hun kan snakke på seks språk og i det hele tatt er god i alt. Og så har sangeren kul stemme og hele sangen er rett og slett veldig sjarmerende.

- "Being Alive" fra Company

http://www.youtube.com/watch?v=fjrA93_O6Dw Linken viser Raul Esparza (som har en sånn strek over u-en som jeg ikke vet hvordan man lager) mens han synger denne vidunderlige sangen fra musikalen "Company" (som er en musikal som er filmet på en dvd jeg vurderer å bestille fra Amazon etter hvert), en sang som jeg også blir mer og mer glad i siden den har dette episke ved seg og utstråler så mye følelse og sånt og er sånn sang man rett og slett ikke kan synge uten å ha masse lidenskap, innlevelse og god stemme ikke minst. Den fortjener liksom bare det beste. Dessuten synger Raúl Esparza så innmari bra ikke minst, her er det skikkelig gåsehud-faktor. Og så er teksten nydelig da og meningsfull og nok en grunn til å digge Sondheim!
***
Så det var de første ti på musikalplaylisten min og det er ikke nødvendigvis favorittene, de bare kommer først sånn rent tilfeldig. Og liste nummer 2 av minilistene mine kommer i ett senere innlegg så nå kan dere liksom leve i spenning =0)

Ellers så leser jeg en finfin bok for tida, jeg har planer om å levere og kanskje låne bøker på lørdag og jeg har skrevet en veldig fenomenal sang som heter "Jeg e'kke hypokonder" som jeg ikke skal avslutte dette innlegget med, men bare nevne for å pirre nysgjerrighet og så der. Og nå skal jeg gjøre noe så kult som å lage meg en kopp med enten te eller solbærtoddy og så skal jeg sikkert snart spise middag og det blir jo også fint. Kort oppsummert, livet er kult egentlig :)

Den røde sofaen og kvasi-fascinerende babbel

Sat, 06 Mar 2010 22:16:30 +0100

Jeg er så inderlig grusomt ubesluttsom. For bare noen dager siden skiftet jeg design og nå gjør jeg det igjen og bytter tilbake til en veldig vårlig header jeg hadde en periode i fjor vår som jeg følte at var like aktuell nå, særlig siden dette jo er en vårmåned, kong Vinter har bare ikke skjønt det enda. Og jeg er klar som et egg for vår nå og kanskje en veldig vårlig header får våren på gli. Lov å håpe :) Og jeg har sett "Alice in Wonderland" nå og anmeldelsen min finner dere på filmfront og der er jeg rett og slett Karoline og lett og finne egentlig så jeg gidder ikke lete frem link til det nå. Men kort oppsummert var det verdt billetten i alle fall. Forøvrig har jeg klippet håret mitt og det skal jeg få visst bilde av snart, men kameraet vårt måtte lades og derfor kommer ikke bilde før om noen dager. Men dere skal få bilder altså selv om jeg har like kjedelig hår som før, det er bare kortere. Ellers har det skjedd lite spennende i det siste, men nå gleder jeg meg fryktferdelig mye til 19 mars da et spill som heter "Fragile Dreams" og høres helt vidunderlig ut kommet til Nintendo Wii, noe jeg da skal feire med å levere noen dvder jeg ikke ser på lenger og noen spill jeg er ferdig med til nærmeste Game Stop og bruke pengene det eventuelt gir meg + det jeg må legge ut selv til å kjøpe det for så å le ondskapsfullt og juble over at det er mitt, bare mitt. Deretter skal jeg kjøpe "500 days of summer" på dvd og så bare være happy over nye innkjøp. Så nittende mars blir en fin dag =0) Men nå skal jeg slutte å bare bable og komme til poenget.
***
Så hadde jeg egentlig en genial plan for dette innlegget, men den ville innebære å ha med bilder og blogg.no visste liten villighet til å la meg gjøre de tingene jeg ville så jeg tar det innlegget til uka. I stedet slår jeg til med et kreativt innslag siden jeg skrev en liten novelle i januar og den novellen tenkte jeg å avslutte dette innlegget med. God fornøyelse:

Den røde sofaen

Hedvig satt i en rød sofa med fire, fem puter og et komfortnivå som måtte være på minst 86 %. Den var rett og slett uhyre behagelig og Hedvig måtte bare konkludere med at det var utrolig mye mer behagelig å sitte i sofaer enn å være ute i kulden. Hun hadde sett ut av vinduet tidligere på dagen og sett snøen fyke omkring mellom lyktestolper og alt annet, frostkysse kinn, være ekstremt tydelig til stede og hun var for sin egen del glad for at hun var innendørs. Der frøs man ikke nemlig, der var det varme mellom alle veggene og Hedvig ville gjerne forbli innendørs en god stund til av den grunn. Dessuten likte hun seg i den røde, stilige sofaen i et behagelig stoff og med nok puter til at man kunne hvile hodet mot to av dem, hvile føttene på to og ha en på fanget hvis man lå i sofaen. Den var følgelig perfekt hvis man ville drive med veldig bedagelig lesning. Sofaen Hedvig nå satt i var i et forholdsvis lite rom, der det likevel var plass til en stor bokhylle full av bøker. Disse bøkene minnet nesten mistenkelig mye om katalogene til 'Bokklubbens bøker' siden alle bøkene var på norsk og stadig hadde figurert på lister over norske bestselgere. Hedvig betraktet hyllen fra sin plass i den røde sofaen og noterte seg detaljer som at den var veldig ryddig i dag og samtidig veldig upersonlig, den var så alt for fin og ordentlig til å være i et hjem føltes det som. Men den kledde rommet, passet til sofaens rødfarge, var i det hele tatt veldig passende hvis en så objektivt på det. Hedvig lot fokuset gli fra bokhyllen og tilbake til sofaens behagelighet, et tema hun hadde på følelsen at hun alltid ville vende tilbake til etter hvert. Det var en veldig fin sofa, konkluderte hun, ikke bare på grunn av farge og komfort, men også fordi den var i en utmerket størrelse, stor nok for tre, fire personer samtidig og lang nok til at hun kunne ligge i den. Hedvig smilte over sofaer, over det koselige rommet hun nå var en del av og bare fordi hun følte for å smile sånn rent generelt sett. Det var en svært god måte å tilbringe kvelden, bare henne og sofaen og det fine rommet de begge nå var del av, som så mange andre ganger før. Hedvig trakk en konklusjon der og da om at her ville hun bli, resten av livet eller noe sånt.
***
Sikkerhetsvakten gikk gjennom hele IKEA for å sjekke at alle hadde dratt og at alt var som det skulle. Han kunne riktignok ikke huske en eneste gang der noe hadde vært det minste problematisk, men å sjekke hørte like fullt til jobben hans og dessuten ga det ham en sjanse til å titte litt uten mylderet av mennesker rundt omkring ham og det sedvanlige handlevognkaoset. Det var litt mer rolig her nå for å si det sånn. Mens han kontrollerte de fleste av IKEAs arealer tenkte han på hvor kaldt og brutalt det ville være å komme ut igjen. Det var begynnelsen av januar og ikke en spesielt varm januar heller og han var forholdsvis lettet over å befinne seg innendørs nå. Han smilte, her var temperaturen bortimot perfekt og omgivelsene var egentlig forholdsvis inspirerende, selv om han aldri ville innrømme det for kjæresten sin noen gang, hun skulle bare få leve i den tro at han, lik en mange andre gutter, fant interiør intenst kjedelig. Etter en stund hadde han kontrollert nitti prosent av lokalet og bestemte seg for å dra, klar for å komme hjem og ha fri. Så han låste og lukket og dro. Det han ikke sjekket var om noen satt i den fine røde sofaen i hjørnet i husholdningsavdelingen.
***

Oppsummeringsinnlegg 2

Tue, 02 Mar 2010 20:21:26 +0100

Se! Jeg har forandret designet på bloggen min bittelitt siden det er mars og jeg er veldig klar for vår. Håper folk legger merke til forskjellen og deler mitt ønske om vår og sol og å kunne plukke løvetann og sette dem fast på grener slik at det ser ut som at løvetann vokser på trær =0)

Siden sist har forøvrig veldig få spennende ting skjedd. Jeg har funnet ut hvordan jeg kan få tak i trepakning med Hockey Pulver, visdom som i mine hender er farlig, jeg gleder meg til fredag og jeg gleder meg ikke til i morgen da jeg må være med på åpningen av nye Holmenkollen av alle ting, noe jeg er dypt skeptisk til. Midt i alt dette har jeg et musikalprosjekt som jeg skal bable mer om når jeg har kommet lenger på det og jeg har det i grunnen fint. Men nå skal jeg komme med oppsumeringsinnlegg der nye film- og bokopplevelser i februar dokumenteres for deres fornøyelse. Og det ordner jeg nå egentlig like greit (og som dere kan se har jeg vært litt strengere med karakterene i februar uten at det av den grunn har vært en så veldig ille måned):

OPPSUMMERING AV NYE LITTERÆRE OG FILMATISKE OPPLEVELSER I FEBRUAR

Bøker

- No & jeg av Delphine de Vigan

En ganske spesiell bok med en interessant hovedperson som jeg ikke er helt sikker på
hva jeg synes om, utenom at jeg syns den sluttet litt brått, men samtidig hadde en
perfekt siste-setning :) Terningkast 3

- Norwegian Wood av Haruki Murakami

Egentlig veldig fin bok om kjærlighet og studentliv og litt sånn bok der det ikke skjer
så mye, men samtidig skjer en hel masse. Terningkast 5

- Flight Volume 6 av diverse

En antologi med tegneseriehistorier som var veldig fin, men likevel intet høydepunkt
i Flight-serien. Men god underholdning. Terningkast 4

- Solanin av Inio Asano

Virkelig nydelig manga som er veldig realistisk, interessant, flott tegnet og fortjener
masse positive superlativer. Sterk gjenkjennelseseffekt er det og. Terningkast 6

- Skim av Mariko & Jillian Tamaki

Helt grei grafisk roman som forteller en vanlig ungdomsbokshistorie. Trekker ned at
den egentlig er litt for alminnelig, den er jo fin, men man har hørt akkurat den samme
historien fortalt før på mer interessante måter. Terningkast 3

- 13 reasons why av Jay Asher

Helt enormt fengende engelsk ungdomsbok om selvmord og diverse annet som var bortimot
umulig å legge fra seg, svært engasjerende fortalt og vekket masse tankespill.
Terningkast 5

- Hei, døden av Eduardo Doddo Andersen

En rørende, morsom og interessant bok om døden som var veldig fin og verdt å lese.
Terningkast 5

- Oder av Pablo Neruda

En vakker bok fylt med oder om alt fra sokker til kjærligheten som bugnet av
fantasi og hadde en del helt vidunderlige formuleringer. Terningkast 5

- Huset i snøen av Gro Dahle

Fascinerende bok om spøkelser og mysterier som jeg ikke er sikker på om jeg forsto,
men som var veldig godt skrevet, liker skrivestilen til Gro Dahle utrolig godt.
Terningkast 4

Filmer

- The Fantastic Mr. Fox

Genuint underholdende, vellaget og sjarmerende film som falt veldig i smak.
Terningkast 5

- Space Chimps

Underholdende, men noe rotete animasjonsfilm som var helt grei, men ikke spesielt
original og ikke så veldig engasjerende eller minneverdig. Til tider så animasjonen
også ganske amatøraktig uten at det var sjarmerende. Men kule stemmer på
figurene da :) Terningkast 3

- Mozart and the whale

En fin liten film med interessante karakterer som likevel ikke var så veldig
minneverdig og som ikke var så bra som jeg hadde håpet. Men veldig fint tiltak
av regissøren, det fins ikke så mange romantiske komedier om personer med
Aspbergers Syndrom. Dessuten var den jo til tider veldig søt. Terningkast 3

- Prinsessen og frosken

Klassisk Disney som har alle ingredienser som skal til for å gi en meget fornøyelig
opplevelse. Terningkast 5

- La Belle et la Bete

Eventyret "Skjønnheten og Udyret" formidlet via en svart-hvitt film med levende
mennesker fra 1946 som var fin og interessant og med utrolig gode løsninger når det gjelder
teknikk og effekter og sånt til å være en så gammel film. Terningkast 4
***
Vi bables igjen snart =0)

Bare: The musical (Karoline har funnet en ny musikal å fascineres av og babler i vei om det) =D

Sun, 28 Feb 2010 16:40:27 +0100

Heisann, jeg blogga i går fascinerende nok og nå er jeg tilbake med et nytt og spennende innlegg direkte fra mitt soverom så sett dere godt ned i sofaen eller stolen eller hvor dere enn sitter for nå starter showet. Jeg vil herved, med store fakter og høyspent dramatikk presentere ett innlegg der temaet vil være musikal, én musikal som jeg tilfeldigvis leste om på nettet for en kort stund siden før jeg til min store fornøyelse fant hele greia delt opp i klipp på youtube, noe som følgelig har ført til at jeg har sett den på nettet og så sittet og sett på klipp bortimot i ett sett når jeg har vært på dataen siden. Og nå skal jeg altså bable om denne musikalen i mitt storslåtte blogginnlegg som jeg skal kalle:

BARE: THE MUSICAL (nok en obsessverdig greie som fortjener min høyt ærede oppmerksomhet) =D

"You and I,
you take my hand, leaving me breathless,
take a look in this big blue eyes so you'll understand
and know why we whisper in hallways,
I'll be with you always
Running together, forever you and I"

Teksten over er refrenget til sangen "You and I" og jeg har gått rundt og sunget på dette refrenget i to, tre dager nå siden det er så inderlig fint og særlig til musikken som er direkte nydelig. Bare se liksom: http://www.youtube.com/watch?v=QaJTt5weMwE&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=1 (her blir sangen sunget av skuespillerne som spiller unggutten Jason og unggutten Peter i en oppsetning av musikalen "Bare" i Indianapolis i USA, som forøvrig er den oppsetningen jeg nå har sett opp til flere ganger på youtube). Og det er så utrolig fin sang, virkelig og musikalen er noe av det mest obsessverdige jeg har kommet over siden jeg oppdaget "Spring Awakening" i fjor sommer. Grunnene til det skal jeg komme nøyere inn på etter litt kort informasjon om handlingen.

Her står det om "Bare"-musikalen (som også kalles "Bare -A pop opera" til tider) på Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Bare,_a_Pop_Opera (der jeg må advare om at synopsiset spoiler handlingen) og kort oppsummert handler det om to gutter, Peter og Jason, som er romkamerater på en katolsk internatskole og ellers tilfeldigvis har et hemmelig forhold. Jepp, her er det gay love for alle penga og det blir deretter drama da Peter vil at de skal komme ut av skapet siden han er trygg på sin seksualitet og vil vise sin kjærlighet offentlig. Jason derimot er ikke like sikker på hva han er og er redd for reaksjonene og vil holde forholdet deres skjult. Midt oppi alt dette er de begge med i en oppsetning av Romeo og Julie der Jason er Romeo og Peter er Mercutio og vi har ellers karakterer som Nadia, Jasons overvektige søster som er en liten smule bitter for å si det sånn siden hun ikke fikk rollen som Julie, Ivy, Nadias romkamerat som elsker Jason og på ett tidspunkt blir gravid, Matt som er forelsket i Ivy og hater at han alltid kommer på andreplass etter Jason som vinner alt og mange andre karakterer som blir del av dette svært følelsesmessige stykket som likevel i bunn og grunn handler mest om kjærlighet.

Med andre ord er handlingen interessant nok i seg selv og nå har jeg på noen dager utviklet en veldig fascinasjon overfor denne direkte geniale musikalen. Og dette skyldes i første omgang karakteren Peter som er en litt nerdete, forsiktig person som likevel er trygg på hvem han er og hva han føler og som har en fantastisk sang ved navn "Role of a lifetime" blant annet og den kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=dQl3Hzlu5rs&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=2. Det er så innmari fin melodi på denne sangen og dessuten er teksten skikkelig sterk og velskrevet og det er bare <3 Og alle klippene jeg vil linke til er fra den samme oppsetningen av denne musikalen og det finnes versjoner av sangene på youtube der noen av sangerne teknisk sett er bedre, men her er det så mye følelse og det er nesten enda viktigere egentlig. Det er hvis noe synges med skikkelig innlevelse at det blir ordentlig bra og innlevelsen her er så sterk at det nesten gir tårer i øynene siden det er så fint. Og han som spiller Peter her er jo i tillegg veldig søt og får en til å like denne karakteren utrolig godt. Karakteren Jason formidles også utmerket og dette ikke minst på grunn av den fenomenale kjemien han som spiller Jason og han som spiller Peter har, jeg mener bare se på den stille intensiteten i sangen "Best kept secret": http://www.youtube.com/watch?v=HYs6dKzTvko&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=8 (og Peter er altså han med blå t-skjorte der, mens Jason er kledd i hvit t-skjorte). Eller i sangen "Bare": http://www.youtube.com/watch?v=PYHKsdazZGc&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=31 (som er så trist og så vakker tatt i betraktning ting som skjer etterpå og som jeg ikke skal røpe, men som dere vil finne ut hvis dere ser på denne musikalen på youtube, noe dere kan med å gå til nummer 1 på playlisten til høyre for hvert klipp jeg linker til og så trykker "play all", noe som for så vidt er tøft, så kult når man kan se musikaler på nettet). Det er rett og slett magisk å følge Peter og Jason og deres vanskelige kjærlighet og jeg syns det er rørende og fascinerende deluxe!

Ellers så har musikalen "Bare" altså en genial karakter ved navn Nadia og hun er genialt spilt her, har flott stemme og er den rollen som har de desidert kuleste replikkene, de mest memorable sangene og også er en karakter det er veldig lett å kjenne seg igjen i. For eksempel har hun en sang om våren som er episk og som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=j5K51K57DrA&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=17. Den sangen har forøvrig helt totalt genial tekst, bare se:

Spring, to spread the spirit I
Rip wings off butterflies
Then show small children

If you see me on Groundhog Day
Stay the hell out of my way
I'll be the one with a gun!

Spring, I hate the word
As I hate Hell, all Juliets, and class
Mother Nature is a turd
She can shove her flowers right up her ass

If I ran the show, I'd say baby...baby...let it snow!

Personlig liker jeg jo våren, men jeg syns likevel det er en særdeles underholdende tekst :)
Ellers synger hun den fine sangen "Plain Jane Fat Ass" som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=2VgonL-EXXU&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=4 og den nydelige sangen "A quiet night at home" som man kan se her og som jeg forøvrig også har hatt på hjernen noen dager: http://www.youtube.com/watch?v=0ev2zfRRyis&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=6. Hun er nok en av de mest interessante musikalkarakteren jeg har kommet over på lenge.

Andre obsessverdige øyeblikk i musikalen er sangen "Warning":
http://www.youtube.com/watch?v=UmL0iVcDa_8&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=23 (som Peters mor synger da hun nettopp har fått vite at Peter er homofil), sangen "Pilgrim's Hands": http://www.youtube.com/watch?v=Eu4OpYmUklE&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=24 (som viser en øvelse for oppsetningen av "Romeo og Julie" der Peter midlertidig synger Julies part mens Jason jo er Romeo så det er veldig søtt og romantisk), sangen "Once upon a time": http://www.youtube.com/watch?v=vE7FepIiGM0&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=28 (som Jason synger) og sangen "Touch my soul": http://www.youtube.com/watch?v=8LPLLobNNlk&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=21 som blir sunget av Jason og Ivy. Og jeg kunne egentlig linket til mange flere sanger, men lar det bli med de linkene jeg har hatt så langt. Men det er altså bare å gå inn på denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=1G1lsRA5fX0&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=0, trykke "Play all" og bare nyte =D

Og jeg har fortsatt andre musikaler jeg liker enda bedre enn denne, som "Spring Awakening", "Wicked" og "Les Miserables", men denne kommer nok høyt opp på lista over gode musikaler siden jeg syns musikken er veldig fin, historien er oppriktig rørende og karakterene utmerkede. Dessuten er det jo et særdeles kult konsept for denne musikalen da. Så nå skal jeg få bestilt cd med musikken i april hvis alt går etter planen, i mellomtiden se de samme klippene opp til flere ganger hver dag og kanskje obsesse litt.
***
Ellers så skal jeg ha et innlegg som oppsummerer bok og film-opplevelser for februar sånn som jeg hadde for januar og det innlegget skal etter planen komme på tirsdag. Og nå skal jeg straks spise middag, men vi blogges og jeg skal bable mer snart!

Princess and the frog og annen bablifisering =D

Sat, 27 Feb 2010 21:35:24 +0100

Siden sist har jeg funnet ut at jeg har mer lyst til å lese bok av Gro Dahle enn den jeg holdt på med og følgelig har jeg gjort et bytte. Jeg har også funnet ut at man ikke bare kan bestemme seg for at man skal ha vinnerlykke og jeg har lånt tre filmer på hovedfilialen, deriblant en fransk svart-hvitt levende mennesker-versjon av eventyret Skjønnheten og Udyret fra 1946 blant annet og sånt og det kan jo bli interessant. Ellers så har jeg personlig fulgt veldig lite med på OL, funnet ut at det ser ut til at jeg dessverre må bli med venninnen min på åpningen av nye Holmenkollen, noe som jeg er 99% sikker på at vil bli kjempekjedelig, funnet en ny musikal å obsesse over kalt "Bare -A pop opera" og ellers hatt det veldig fint egentlig uansett.

Det som er seriøst kult er at jeg nettopp kom frem til at jeg ville se "Alice in Wonderland" på premieren neste fredag og leste om dette: http://www.oslokino.no/incoming/article234003.ece. På Colosseum er det storslått premierearrangement fredag klokka 18:45 med kjendiser, rød løper, fakler og effekter og der var det da jeg sjekket i stad 17 plasser igjen, derfor tok jeg like greit og skyndte meg å bestille en billett og nå skal jeg altså på storslått "Alice in Wonderland"-premiere neste fredag og det blir episk!!! =D Og jeg er i utgangspunktet ikke så glad i selve historien "Alice i Eventyrland", det blir egentlig for surrealistisk for min del, men kombinasjonen av Tim Burton, Johnny Depp, Helena Bonham Carter og Alan Rickman kan rett og slett ikke skuffe (særlig tatt i betraktning "Sweeney Todd"s episkhet) og følgelig gleder jeg meg innmari, det vil nok rett og slett bli helt magisk ;)

Men fra planer og babbel til noe annet, jeg har nå sett "Prinsessen og frosken" både i norsk og i engelsk versjon og har skrevet en laaang anmeldelse som jeg skal poste på filmfront antakelig, men i første omgang skal den postes her og den er veldig lang, grundig og sikkert full av digresjoner. God fornøyelse!

Princess and the frog

Jeg er veldig, veldig glad i Disney tegnefilmer og var av den grunn veldig glad da jeg leste at Disney hadde en ny tegnefilm på gang, nemlig 'Princess and the frog' ('Prinsessen og frosken' på norsk). Og så ble jeg litt bekymret da det så ut til at den bare ville settes opp på norsk siden film alltid er best på originalspråket. Likevel så jeg den i norsk versjon forrige helg for da takler jeg den på norsk når den senere kommer på dvd. Hadde jeg derimot sett den på engelsk først ville nok norsk-versjonen være en nedtur. Og den er veldig god på norsk, ikke minst fordi Noora Noor gjør en svært flott innsats på dubber og synger mye bedre, etter min mening enn hun som synger i den engelske versjonen siden Noora har mer særpreg i stemmen. Men ellers er den rent generelt best på engelsk og det skyldes Keith Davids Dr. Facilier. Han gjør at sangen 'Friends on the other side' blir den desidert mest episke av alle skurkesanger Disney har bydd på. Men uansett språk er denne filmen en herlig ny klassiker som jeg syns fortjener Oscar for beste animasjonsfilm faktisk (selv om jeg digger tre andre av kandidatene også). Og nå skal jeg gå nøyere inn på hvorfor.

'Princess and the frog' handler om den unge, hardt-arbeidende Tiana som er servitør og full av drømmer om å ha sin egen restaurant en dag. Prins Naveen er en lat sjarmør som blir lurt av heksedoktoren Dr. Facilier. Da prins Naveen ender opp som en frosk blir han omsider kysset av Tiana i den tro at det vil forvandle ham tilbake til et menneske, men kysset går ikke helt som planlagt og snart er han og Tiana ute på et storslått eventyr som involverer frosker, magi, gode venner de møter på veien og selvsagt ekte kjærleik slik bare Disney gjør det. Og det blir et herlig eventyr med musikk av Randy Newman (som står bak musikken til for eksempel 'Toy Story') som sannsynligvis vil gjøre deg rørt (jeg hadde tårene rennende nedover kinnet og var så nær å begynne å gråte og jeg får verken tårer i øynene eller begynner å gråte lett, så det viser hvor virkelig rørende det var) og betatt og som er helt vidunderlig nostalgisk. Jeg skal ikke røpe mer om plottet for dette må oppleves, men jeg likte denne filmen utrolig godt.

I utgangspunktet er den blitt mest kjent for å ha Disneys første afroamerikanske prinsesse, men jeg syns i stedet den bør ha kreditt for at Tiana er et ekstremt godt forbilde for de som ser på. Hun er nemlig ikke en av disse prinsessene som bare venter på at prinsen skal komme, i stedet er hun ikke opptatt av kjærlighet, men opptatt av restaurantdrømmen og av å jobbe hardt for å nå målene sine. Og det er en del av meg som nesten syns det er synd at denne filmen ikke kom da jeg var yngre for da jeg var liten ble Disneys heltinner forbilder for meg og jeg ble inspirert av Ariel og Belle og prøvde for eksempel å holde kurver på samme måte som Belle og pleide å badekaret å prøve å etterape bevegelsen til Ariel når hun i reprisen til 'Part of this world' synger dette på en sånn klippe og så liksom drar seg opp mens hun har vinden i håret og musikken bare er ekstra episk. Og tenk så bra det hadde vært hvis jeg som liten hadde hatt den ansvarlige, selvstendige og pågangsmotrike Tiana som forbilde, det hadde sikkert hjulpet meg massevis med og nå mål og å bli mer ansvarsfull og slikt. Og de andre karakterene er også herlige, Ray som elsker sin kjære Evangeline og som ga meg mer sympati for en ildflue enn jeg har hatt noen gang før, Louis som er en alligator med skikkelig Louis Armstrong-faktorer, Naveen som er både hovmodig, lat og totalt ansvarsløs i begynnelsen, men blir endret av kjærligheten klisjéaktig nok og ikke minst Dr. Facilier som jeg digger. Og jeg digger virkelig Dr. Facilier fra sangen hans til hvor karismatisk og full av lureri han er. Dessuten er han, som Scar, smart nok til å få noen andre til å gjøre ting for ham og det er tøft. Og ikke minst er jeg betatt av skyggen hans som lever sitt eget liv og som jeg fant en egen fangruppe for på Facebook: Det er i det hele tatt kule figurer og mye sjarm i denne Disney-filmen som altså bringer meg rett tilbake til barndommen da jeg så alle Disney-filmer når de kom på kino og elsket det like mye hver gang, sånn i tillegg til å analysere alle aspekter vel så mye som jeg gjør nå.

Og når vi snakker om 'Princess and the frog' er det meget relevant å nevne stemningen for det er det massevis av. Her er man i New Orleans på noe som må være 1920-tallet eller noe sånt og det er fullt av farger og liv og ekstremt fengende musikk og det er jo et ordentlig pluss. Og når vi altså er inne på musikken tenkte jeg å linke til et knippe eksempler. For det første har vi Tianas sang 'Almost there': http://www.youtube.com/watch?v=op-GmJc5tNg&feature=related som er veldig fin og dritkul stilistisk sett, for det andre har vi ildflua Rays nydelige 'Ma belle Evangeline': http://www.youtube.com/watch?v=HBwnOBJp-vM&feature=related som er skikkelig romantisk og som minner meg litt om 'Kiss the girl' i Den lille havfruen på grunn av atmosfæren i sangen og omgivelsene og for det tredje er det selvfølgelig Dr. Faciliers 'Friend on the other side": http://www.youtube.com/watch?v=yZAY-78zhmw som er helt konge. Og særlig sistnevnte har jeg vært bortimot obsessed med i flere måneder nå og jeg merker at den er litt sånn sang jeg vil ha med i veldig mange innlegg og da finne en genial unnskyldning for å ha den med hver gang (sånn sett minner den litt om 'Spring Awakening' som også er noe jeg nesten bekymrende lett kan finne grunner til å referere til. Uansett er musikken utmerket og diggbar og vidunderlig og jeg har lyttet til den på Spotify massevis. I tillegg har Ne-Yo laget en sang til den som man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=WRaCP8M-qLo. Og jeg er egentlig ingen stor fan av RnB og sånt (selv om jeg har noen sanger som jeg liker), men jeg har fått veldig sansen for denne sangen her, en sang som forøvrig heter 'Never knew I needed'. Den er veldig kul rett og slett! I det hele tatt er musikken i 'Princess and the frog' veldig tøff og kul og alt det der og jeg elsker Disney littegrann for å gi oss en ny tegnefilm for det er noe annet med tegnefilm enn data-animert film, det er ikke til å komme bort i fra at hvor mye jeg enn digger Pixar så blir det bare mer personlig med tegnefilm. Og jeg er veldig fornøyd.

Basert på historien som har klassisk Disney-appeal, men samtidig skiller seg ut nok til at det føles originalt, musikken som er fengende deluxe, karakterer som er særdeles fenomenale og det at den selvfølgelig er nydelig tegnet med virkelig fremragende animasjon så gir jeg en meget sterk femmer og obsesser litt til. Anbefales!!! (En artig opplysning forøvrig er at jeg oppdaget at filmen er meget løst basert på en bok ved navn "The Frogprincess" av E.D. Baker og den boka har jeg faktisk og det er jo egentlig ganske tøft...)

Og neste år kommer Disneys versjon av 'Rapunzel' (som riktignok er data-animert så vidt jeg vet) og det blir nok også episk, ikke minst fordi prinsen der sannsynligvis vil være dritkjekk tatt i betraktning dette bildet som jeg fant:

Herregud, man ser ham bare i profil og kun det er nok til at jeg er noenlunde betatt allerede <3 Disney er såå magisk og livet er fint og nå har jeg jammen skrevet et mer enn langt nok innlegg så nå skal jeg finne på noe annet. Vi bables =0)

Disney-skurk fiksert drøfting, trailer pga konkurranse jeg vil være med på og annen babbel =0)

Tue, 23 Feb 2010 20:13:24 +0100

En av grunnene til at blogg.no egentlig er ganske ypperlig er at de av og til har kokurranser og andre tilbud, for eksempel har de en konkurranse der man kan ende opp med å se "Alice in Wonderland" før alle andre hvis man har med traileren i innlegget sitt, noe jeg skal prøve å gjøre nå og hvis alt går som det skal følger det altså med "Alice in Wonderland"-trailer på slutten av dette innlegget, et innlegg som for øvrig bare så vidt har begynt. Jeg skal for eksempel ha praksis noen dager i uka på en Europris-butikk og det er farlig for der selger de trepakning med Hockeypulver. Og jeg elsker Hockeypulver dypt og inderlig så en sånn mulighet er direkte farlig for meg og det vil nok bli enda litt mer godteri på hverdagene ;) For øvrig føler jeg meg sånn innmari kulturell bare fordi jeg har begynt min utforskning av Haruki Murakamis forfatterskap og har nå satt meg mål om å lese en hel masse av ham for jeg likte "Norwegian Wood" av ham veldig godt og det jeg har lest så langt av "Blind Willow, sleeping woman" er veldig fint. Og jeg leser alt for mye for tida og når jeg ikke leser hører jeg på musikalmusikk eller får nye ideer til ting jeg kan finne på, nå har jeg for eksempel fått ideer til nye musikalkonsepter jeg etter hvert kan prøve å skrive. En aktuell tittel på en ide er "LIFE -A Subway Trip" =D

Men det jeg egentlig skulle bruke dette innlegget til var Disney-skurk fiksering og jeg skal ta for meg mine fem favoritter blant mannlige Disney-skurker og synse i vei om hvem det teknisk sett hadde vært best å slå seg sammen med for å ta over verden og sånt, alt dette med masse linker til youtube og slike artigheter. Og hvordan jeg skal gjøre denne synsinga vil raskt åpenbare seg etter hvert som jeg setter i gang så jeg setter like greit i gang med en gang:

Karoline gjør dyptpløyende undersøkelser angående hvilken av hennes fem favoritter blant mannlige Disney-skurker som det hadde vært best å slå seg sammen med i ondskapen og den mektige "Bwahaha"-latterens tjeneste

Jeg har funnet bildene av skurkene på den utmerkede nettsiden: http://www.disneyvillains.net/ og anbefaler for øvrig lesere å sjekke ut den siden for det er masse fascinerende der.

Dr. Facillier

Dr. Facillier er skurken i Disneys nyeste film "Prinsessen og frosken" og er en woodoo-doktor som er full av triks og fanterier og lurer folk villig og gladelig. Videre har han en episk sang: http://www.youtube.com/watch?v=vG4v2de34eQ&feature=related og jeg syns han seriøst er en av de tøffeste Disney-skurkene ever.

+ den beste skurkesangen av alle, kul skygge, fin laidback attitude, kan voodoo og å spå i kort og liknende og det ville gjøre det morsomt å samarbeide med ham, er stilig og oppriktig ekkel til tider og er faktisk ganske smart i tillegg
- ville skremt vettet av meg litt for mange ganger, man kan virkelig ikke stole på ham, han har venner "on the other side" som man ikke bør komme i konflikt med og derfor hadde det vært en god del farer ved å samarbeide med ham

Konklusjon: Terningkast 6 (og vi kunne sikkert rula New Orleans sammen)

Hades

Hades er skurken i "Hercules" og er dødsguden som bor i Underverdenen og i det hele tatt er seriøst genial.

+ veldig gjennomtenkte planer, herlig sarkastisk, i det hele tatt fenomenal personlighet, ildhår (hva er vel mer episk enn det liksom) og han er dødsgud, det vil komme til nytte om man samarbeider om verdensherredømme i ondskapens tjeneste
- Blir VELDIG sint når han først blir sint, er ikke så veldig hyggelig mot de han samarbeider med, har ingen ond skurk-sang og er litt for bitter til at det blir gøy i lengden

Konklusjon: Terningkast 5 (sarkasmen hans redder ham)

Jafar

Jafar er skurken i "Aladdin" og har en finfin liten sang som er best på norsk: http://www.youtube.com/watch?v=hI5S1fvIHQo og er ellers veldig fascinerende.
+ Ond latter av det episke slaget, så deilig gjennomført ond at det er helt besnærende, blir til en ånd som kan oppfylle ønsker og det er jo helt konge, ser stilig ut, veldig smart og med en god del evner i utgangspunktet
- har skjegg, er sånn type ånd der du bør være forsiktig med hva du ønsker deg siden det ikke oppfylles på den måten du venter deg det, han er litt for lite koselig egentlig, han har lilla øyenskygge og det er teit og han kunne hypnotisert meg og sånt frister ikke

Konklusjon: Terningkast 4

Scar

Scar er skurken i "Løvenes Konge" og har en sang som er helt konge, særlig i norsk versjon: http://www.youtube.com/watch?v=pnYW41HUCww og er veldig tøff.

+ Virkelig flott sang, virker mer samarbeidsvillig enn mange av de andre skurkene, er flink til å legge planer, sleip og smart nok til å få hyenene til å gjøre drittjobbene
-Litt vel glad i å drepe andre, stopper Zazu når han synger "Verden er vårt felleshjem" som er en sang jeg personlig liker ganske godt, særlig i engelsk versjon, er en løve og jeg tror det kunne bydd på problemer og ville sikkert insistert på å ha for mye av makten for seg selv og dele lite med meg

Konklusjon: Terningkast 4/5

Frollo

Skurken i "Ringeren i Notre Dame" og en av de skumleste Disney-skurkene, noe som også til dels skyldes sangen hans: http://www.youtube.com/watch?v=fRO-M4XyAbM
+ vil antakelig ha gode overtalelsesevner siden han har så tro på at han gjør det rette, veldig god til å lure folk til å tro at han er snill når han egentlig er ondskap personifisert og sprøyte pine gal, er dommer og det hadde sikkert kommet til nytte og det at han er et komplett monster ville gjort at jeg kunne virket helt uskyldig om vi samarbeidet
- litt for gal egentlig (her snakker vi oppriktig mord på alle sigøynere bare fordi liksom og så tror han at han bare er snill og gjør det rette), oppriktig skremmende, for ond rett og slett og dessuten er han alt for gammel uansett

Konklusjon: Terningkast 4

Dr. Facillier vinner altså med Hades hakk i hel og Scar på en tredjeplass og jeg håper denne rare oversikten underholdt og ga et smil på leseres lepper. Og for å avslutte det skal jeg linke til noen sider på nettet om skurker, sånn for moro skyld:

http://www.movievillains.com/ (en fascinerende side om skurker fra filmer generelt sett, interessant lesning)
http://www.whatsitsgalore.com/disney/villain.html (en svært underholdende side om Disney skurker)
http://www.ultimatedisney.com/countdown4/ (en kåring av topp 30 Disney-skurker fra 2004 som er oppriktig sjarmerende lesning)
http://villains.wikia.com/wiki/Main_Page (en slags wikipedia som kun omhandler skurkene, episk med andre ord)
http://cartoonvillains.8m.com/ (en side med temaet animerte skurker rett og slett, her omtales alt fra Bruno i Skippern til Mr. Burns fra Simpsons)
http://thatguywiththeglasses.com/community/blogs/top-15-most-underrated-animated-movie-villains.html (en genial liste over 15 undervurderte skurker fra animasjonsfilmer, så engasjerende som det høres ut)
http://www.onlygoodmovies.com/blog/thoughts-on-film/the-100-greatest-movie-villains/ (liste der noen har kåret de 100 beste filmskurkene of all time)

Alle sammen er dette fremragende linker som jeg selv har tenkt å utforske nøye ;)
Og så tar jeg antakelig og lager et innlegg som dette med de fem kvinnelige Disney-skurkene jeg liker best senere, så det er bare å glede seg =D
***
Ellers har jeg ikke så mye annet på hjertet, men jeg skal blogge igjen om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har det flotters, at jeg vinner de konkurransene jeg er med på og at det snart blir varmere, kulde og snø er jeg lei. Og så satser jeg på at det funket å ta med den traileren jeg skulle ha med sånn at jeg kan være med på den konkurransen jeg nevnte i begynnelsen av dette innlegget :)

alicetrailer

om blogging, diktkonkurranser, Røros-tur og diverse

Sun, 21 Feb 2010 12:54:29 +0100

Det å blogge er bittelitt kjedelig for tiden siden jeg jo må innrømme at en del av grunnen til at jeg blogger jo er at jeg er glad i kommentarer og jeg for tiden ender opp med ikke mer enn en eller to kommentarer, knapt det og jeg personlig syns innleggene mine fortjener mer oppmerksomhet. Og når jeg poster et nytt innlegg så er det jo straks som om alle innlegg jeg har postet tidligere ikke eksisterer lenger for da får de bortimot aldri noen flere kommentarer sånn på etterskudd og det irriterer meg og det er teit av meg å bry meg med det, men likevel. Er virkelig de tingene jeg skriver om så lite interessante?
***
Anyway så var det faktisk ikke det der jeg skulle skrive om nå, i stedet så skal jeg poste et dikt og bable litt generelt om hva som har skjedd siden sist. http://pantheralife.blogg.no/1266410013_diktkonkurranse.html har for øyeblikket en diktkonkurranse som har frist i morgen og jeg må innrømme at jeg jublet litt da jeg leste det for jeg tok meg i å sukke litt noen ganger i høst siden Panthera hørtes ut som et så fantastisk forlag og de har aldersgrense på 23 år når det gjelder å sende inn manus, noe som jeg forstår, men som jeg først syntes var litt synd siden jeg er 24 (og blir 25, o skrekk og gru, til sommeren). Men det står ingen verdens ting om noen aldersgrense når det gjelder diktkonkurransen og derfor skal jeg da så absolutt være med. Jeg har jo til og med massevis av dikt jeg kan la være med på den. Men det jeg tenkte var at bidraget mitt skulle være et dikt jeg postet på dikt.no i høst og som jeg syns er litt interessant siden det er på rim (det er liksom riming som er meg når det gjelder dikt, det blir liksom ikke ordentlig karolinsk uten rim) og på mange måter handler om både gresk mytologi og kjærlighet blant annet. Så jeg poster det her nå og håper det faller i smak hos lesere, deriblant Panthera-lesere:

Mytenes magiker

Hvis du snur deg elsker du meg ei,
å fly mot sola smelter dine vinger,
innunder huden, gjennomborer meg,
alt mens alle vindbjellene klinger

Spiser du mine epler må du her forbli,
løser du min gåte får du gå,
vandre forbi i en eim av poesi,
alt mens selve himmelen kles blå

Mytologisk, magisk på sitt vis,
du er den som viser at det nytter,
hvis jeg er en gåte gir du svar

hvis du er et svar er jeg en lytter

Jeg syns for øvrig at det er veldig morsomt hvis dere ser de ulike referansene til forskjellige fortellinger fra gresk mytologi, de er nøye planlagt egentlig.
***
Ellers så har det skjedd veldig lite spennende siden sist innlegg utenom at ting virkelig ikke har gått som forventet. På onsdag forlot jeg jobb med en berusende glede over friheten som ventet meg, jeg skulle nemlig en tur til Røros (noe som i seg selv er ironisk siden man ikke skulle tro jeg ville dratt dit så lei som jeg er av vinter og snø og kulde). Men dit skulle jeg og mamma og to venninner av mamma lell og ergo ventet det meg hele to dager med fri fra jobb. Og alle hjerter gleder seg, hurra! Det var egentlig ikke så "hurra", vi dro av gårde torsdag ettermiddag, kjørte tog i over fem timer, nok til at jeg rakk å lese ut den boka jeg holdt på med da (og siden det er hundre år siden så har jeg selvsagt lest ut en annen bok siden og i stad begynte jeg på en ny en, med andre ord leser jeg nesten bekymrende fort og mye) og var på Røros rundt halv åtte samme kveld der vi fortet oss av sted til hotellet der vi skulle bo. Der viste det seg at de på hotellet (hvis navn jeg ikke har tenkt å si, særlig siden det på en måte er denne historiens you-know-who) hadde dummet seg ut bittelittegrann og ikke hadde noe rom ledig til oss. Så der var vi da, fire damer og en jente (og jenta, som altså er meg, føler seg ikke damete nok til å kalle seg en dame rett og slett, gutter kan bare kalle seg menn når de er ferdig med tenåra og mann høres mye mer tidløst ut) og sto uten sted å bo i en liten by der det var fullt overalt grunnen Rørosmartnan (som var markedet også vi var i Røros for). Deretter var det litt av en kamp som ble kjempet før vi omsider, litt over ti på kvelden fikk bosted over natta på et rehabiliteringssenter, noe som for øvrig lærte meg at jeg virkelig ikke har lyst til å trenge rehabilitering noen gang. Jo da, det var fint der, frokosten var ypperlig og de hadde veldig behagelige senger, men det lukta både tannlege og sykehus på samme tid, denne stramme, tunge lukten som nesten ikke er til å bære. Dessuten var det mange ganger, lett å gå seg vill og på grunn av hvordan det så ut ved inngangen og trappene som var der de var og slikt fikk jeg ganske fort en følelse av å være på hotellet i "The Shining", noe som ikke hjalp så veldig på komfortfølelsen. Men det gikk da greit og det var altså bare snakk om en natt. Og neste dag spiste vi frokost forholdsvis tidlig før vi besøkte noen folk som noen av oss kjente og deretter gikk rundt i Røros sentrum der vi etter noen turer på ett turistkontor og trusler om å oppsøke aviser og det som var endte opp med å finne ut at jo, da, vi skulle få rom for natta på det hotellet der det i utgangspunktet var meningen at vi skulle være. Da var en byrde lettet fra våre skuldre og vi fikk endelig den feriefølelsen vi hadde ønsket oss. Bedre sent, enn aldri som de sier.

Så turen ble ikke helt som forventet, men den ble likevel fin med god mat, hyggelig samvær og både lommeboka og bankkortet mitt ble noen kilo lettere for å si det sånn for jeg kjøpte ikke så mye, men ting koster allikevel. Blant annet har jeg nå en ny notatbok og to nye blyanter, viktige ting i min karolinske verden. Jeg har også spist litt vel mye usunne ting og drukket masse brus og fått tak i en sånn pakning med fem cder, alle fylt med forskjellig musikalmusikk. Sistnevnte har dog allerede rukket å skuffe meg litt siden versjonen deres av "Defying Gravity" er oppriktig grusom, feil personer synger sangene som regel og de ikke har noen sanger fra Jason Robert Brown og massevis fra Andrew Lloyd Webber og jeg personlig liker Jason Robert Brown mye bedre. Det er også skuffende lite musikk fra Stephen Sondheims repertoar (håper det er slik det skrives), men akkurat det kan tilgis siden cd 4 har en veldig fin versjon av "Being Alive" fra musikalen "Company". Og nå ler jeg litt for meg selv siden ganske få av leserne mine vil ha peiling på hvem og hva jeg prater om her, men litt musikalnerding er gøy og jeg tror egentlig at jeg snart skal ha noen innlegg som skal være sentrert rundt en og en musikalpersonlighet med massevis av eksempler så det er bare å begynne å glede seg. Uansett har jeg i alle fall hatt en fin tur, selv om den ikke ble som forventet, jeg har et fint utvalg bøker å lese på nå og begynte altså på en samling med dikt av Pablo Neruda i stad og den er fin og gir meg en herlig følelse av å være veldig kultivert og jeg har noen store drømmer som jeg håper neste uke kan være med å oppfylle, skjønt mer detaljer om det kan jeg komme med siden. Og etterpå skal jeg sannsynligvis på kino hvis det er noen billetter igjen til dagens forestilling av "Prinsessen og frosken" (som så langt bare har blitt satt opp på norsk, men i følge oslo kinos nettsider ett sted så ser det ut som om det heldigvis kommer en utekstet originalversjon neste uke så det blir bra). Så livet er fint!

Vi bables =0)

Ballonger, brev og å reise

Wed, 17 Feb 2010 22:59:29 +0100

Brev til en ballong som snart skal tapes

Kjære ballong, jeg har ikke skrevet til deg før, mest fordi det har føltes unødvendig
å skrive slike små brev til noen som så absolutt ikke vil svare, dessuten så har ikke
ballonger hender heller. Det er med andre ord mange ting å ta i betraktning og opptil
flere grunner for ikke å ha skrevet. Nå skriver jeg likevel for når jeg er ferdig med å
skrive så kan jeg bare binde dette brevet fast til deg før jeg slipper deg fri og du svever
oppover, forbi, ett eller annet sted mens du bærer på mine tanker. Og jeg vet ikke hva
som er målet ditt, om du i det hele tatt har et mål, men jeg vet at du vil reise langt,
langt og da vil det bare føles som om tankene mine når nye horisonter de og. Det er
også en liten del av meg som håper at det finnes en Gud eller noe sånt der oppe, ikke
som en skjegget gammel mann for snakker man om noe sånt så snakker man om
Julenissen, som for så vidt er en slags guddommelighet han og hvis han eksisterer.
Men at det er noen, noe som man kan prate til uten å få noe svar, men bare for å få
følelsen av at noen lytter. Og hvis det er en Gud så kan du bringe brevet mitt til
ham, kjære ballong, selv om det teknisk sett er ment mest for deg. Ikke det at du
har noen mulighet til å lese det, jeg vet jo at ballonger ikke har øyne selv om de
skulle hatt det, tenk så mye rart alle de tapte ballongene får sett. Men jeg har
liksom en følelse av at du vil få det med deg likevel, ballonger skjønner sånt,
jeg er ikke i tvil der. Og jeg tror i det hele tatt ballonger er ekstremt gode lyttere.
De sier ingenting, nikker ikke en gang for å vise at de følger med, men det er bare
noe med stemningen rundt dem og jeg bare vet på en måte at de lytter, lytter
med all helium og plast de består av. Jeg er takknemlig for det. Det er så få som
virkelig lytter at man blir ekstra glad i de som gjør det. Derfor blir det et trist
øyeblikk etterpå da jeg skal sette deg fri, da er du ikke hos meg lenger og jeg
har ingen andre ballonger, klarer ikke å blåse opp ballonger heller for den saks skyld,
eneste grunnen til at du er oppblåst er at du var sånn da jeg fikk deg.

For øvrig vil jeg presisere at jeg bare ser på deg som oppblåst i den mest bokstavelige
betydningen. Når det gjelder personlighet finnes du ikke det minste oppblåst.
Ikke at jeg kjenner deg så godt altså, men du virker heller beskjeden hvis jeg kan
si det sånn, stille og drømmende med en flytende tilværelse jeg nesten misunner deg.
Selv er jeg så låst fast av virkeligheten og bena mine er fast plantet på jorda.
Du er fri til å sveve. Og hvor vil du sveve? Jeg spør meg selv det spørsmålet stadig,
hvor drar de tapte ballonger hen? Kjære ballong, vil du vite hva jeg tror? Jeg
mener, du får jo vite det uansett, men likevel... Jeg tror det er et rike, en annen verden
så og si, kun befolket av ballonger og tapte sokker. Er ikke det en fin tanke, et
sånt sted der du aldri mer kan føle deg misforstått eller alene, men leve i et
slags harmonisk ballongfellesskap. Det høres ut som en drøm, noe litt uvirkelig
Narnia-aktig og de hadde sikkert tapte ballonger der og selv om C.S. Lewis ikke
nevnte det. Der tror jeg egentlig omtrent alt hadde vært mulig. Jeg tror du er litt
sånn du og, kjære ballong. Du vet, drømmende, fantasifull, åpen for andre
virkeligheter forbi all logikk og alt system. Jeg tror i det hele tatt vi er likere
enn vi aner. Det er en fin tanke det og.

Nå begynner det å gå mot kveld og jeg må snart sette deg fri, det vet jeg. Snart kler
himmelen seg inn i et stjerneteppe for å holde varmen og månen vil lyse over alt sammen
og så vil vi kanskje kunne finne stjernebilder hvis vi ser opp, finne Orions belte og
Karlsvogna som jeg alltid tenker på som Handlevogna siden det er det den minner meg
om. Kanskje du vil treffe på den sånn etterpå når du liksom svever av gårde der oppe
og så drar du til og med muligens på shoppingtur, stjernene har sikkert sin egen matbutikk
de og. Jeg vet dog ikke hva en ballong ville handlet, tror ikke de er så opptatt av materialistiske
ting og det er sikkert smart av dem sånn i den store sammenheng. Og jeg tror du er en
ballong med ekstra lite interesse for sånt, du virker så lite overfladisk, så jordnær
og sånn sett er det nesten ironisk at du snart bokstavelig talt vil være alt annet enn
jordnær. Og når jeg begynner å tenke sånn kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å miste deg,
ikke i det hele tatt. Det vil føles så tomt etterpå, så ensomt, som et puslespill der en bit
vil mangle. Hvorfor må jeg sette deg fri, hvorfor må ting ta slutt, hvorfor er jeg ikke
sterk nok til å skrive dette brevet uten å få en tåre i øyekroken basert på det som
jeg vet vil komme? Og likevel vet jeg at det må skje, det riktige er at du svever oppover,
sikter mot stjernene, kanskje forbi dem, hva vet vel jeg, blir tatt av vinden og glir i
gjennom alt. Dessuten fortjener du et eventyr for du trenger ikke finne din indre, godt
gjemte realist, om noe trenger du å drømme enda mer. Og jeg må lære meg å gi slipp
på ting for nå er det bare snakk om en ballong og en annen gang kan det være en lyktestolpe
eller yndlingskosedyret mitt eller kanskje enda verre; en i familien. Dette er øvelse sånn
at jeg vil kunne overleve det om jeg må gi slipp på noe annet og øvelse gjør mester.

Likevel tror jeg nok jeg vil savne deg, kjære ballong, for det føles som om du har sluppet
løs en brønn inni meg og som om alt bare strømmer ut av meg nå, som om jeg har en
indre ballong fylt med tanker som du har stukket hull på. Og det er med andre ord mer
enn du som settes fri i kveld, tankene slippes fri de og. Det er litt magisk, er det ikke,
hele verden føles som om den rommer mer nå, kanskje fordi stjernene spretter frem på
himmelen, en etter en, fyller hele himmelhavet, skaper denne magiske natteatmosfæren
som bærer med seg alt, ingenting, gjør at jeg skjønner at dette er den rette kvelden til å slippe
ballonger fri. Hadde du hatt øyne nå og sett opp ville du nok blitt ganske overveldet
for det er utrolig flott og det er som om verden er stor nok til å romme flere verdener,
flere dimensjoner til og med, alt strekker seg så høyt og så langt og det er virkelig en
stor verden du vil få muligheten til å utforske nå snart. Og jeg håper det ikke vil være
for overveldende, kjære ballong. Jeg håper ikke du blir redd eller ensom eller føler deg
for liten for noe som er så alt for stort. Men blir du bekymret eller redd så husk at jeg er
med deg, ikke bokstavelig talt, men i alle fall metaforisk. Og du er i tankene mine hele
veien, når jeg slipper deg fri vil jeg følge deg med blikket mens du blir mindre og mindre
og til slutt er en liten prikk og til slutt er borte og da vil jeg følge med deg da og. Så på en
måte så mister vi hverandre ikke allikevel. Det er jo en fin trøst. Og nå ser jeg stjernene
er klare for å ta deg i mot, månen og, det er som om hele himmelen åpner seg og jeg
må skrive de siste ordene.

Kjære ballong, takk for alt du har gitt meg og lykke til når du drar. Jeg kommer ikke
til å glemme deg og håper du vil huske meg også og håper at du vil ha en trygg og
vidunderlig reise. Det er bare å hilse alle du treffer på reisen og si at jeg elsker dem,
stjernene, feene, de tapte sokker og ballonger utenom deg. Alt sammen egentlig.
Og igjen; takk!

Vennlig hilsen Karoline
***
Brevet over er skrevet til en ballong og passer inn i dette innlegget siden det på mange måter er et brev om en reise og jeg personlig skal ut på en liten reise til Røros, jeg drar i morgen og kommer hjem lørdag kveld. Derfor er jeg egentlig som ballongen i brevet mitt, vi slippes fri, den fra brevskriverens hender, jeg fra virkeligheten, selv om det altså for min del er høyst midlertidig. Og jeg tror det kan bli ganske interessant egentlig, dessuten kommer det alltids godt med når man får to dager fri fra jobb ;)

For øvrig er livet fint og jeg har lest ferdig mangaboka jeg nevnte for litt siden, den som het "Solanin". Skulle det være av interesse finner dere en anmeldelse av den i innlegget før dette og jeg kan med en gang si at det var en utrolig herlig bok. Og i det hele tatt viser veldig mye av det jeg leser for tiden seg å være herlig og nå har jeg attpåtil lånt nye bøker fra biblioteket og det er jo også ganske toppers. Jeg flyter på en såpeboble av litteratur og tankespill, musikalmusikk jeg lytter til og å nyte øyeblikksmagi. Og igjen, livet er fint, det er rett og slett det!

Men nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen på søndag og så får dere alle ha det utmerket i mellomtiden <3

Solanin

Sun, 14 Feb 2010 14:51:53 +0100

Jeg møtte Lisa fra www.reveenka.blogg.no i går og det var veldig koselig og litt rart for veldig ofte så er jeg veldig bevisst på min egen del av samtaler og tenker over ting som "er det dumt, det jeg sier nå?" og videre slike tanker, men her føler jeg liksom at praten fløt naturlig hele tiden. Og det skjer ikke så ofte, men noen ganger møter man folk og vet at det er en man kan bli veldig god venn med etter hvert fordi de deler interesser eller i alle fall er på bølgelengde med deg og det var litt sånn. Så derfor så er jeg ganske tilfreds med helgen egentlig. Og så har jeg lest ut boka "Solanin" nå og den nevnte jeg i mitt forrige innlegg og i dette innlegget tenkte jeg å prøve å anmelde den så godt jeg kan. Og det setter jeg like godt i gang med nå:

Solanin av Inio Asano

"Solanin" handler om Meiko Inoue som ble ferdig på College for noen få år siden og som nå jobber på et kontor i en jobb hun hater mens hun stadig tar seg i å tenke at hun ikke passer inn i virkeligheten. Meiko har også en kjæreste i Taneda som stadig sover over hos henne siden han ikke tjener nok til å betale leie av jobben sin som illustratør og han er også vokalist i et band. Og så velger Meiko impulsivt å slutte i jobben sin...

Dette er settingen på begynnelsen av boka og så skjer det forskjellige ting og det er egentlig komplett umulig å gi et ordentlig synopsis av handlingen i denne boka siden det i bunn og grunn er en skildring av hverdag, nærmere bestemt hverdagen til et knippe karakterer i Tokyo og det egentlig ikke skjer så mye. Og de tingene som skjer kan jeg i hvert fall ikke spoile. Det jeg kan si er at dette er en bok jeg syns var utrolig bra og nå skal jeg gå nøyere inn på hvorfor.

"Solanin" er en manga og jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg helt til at det skal leses feil vei. Det er dog en lav terskel for å lese noe og jeg ble umiddelbart nysgjerrig da jeg kom over "Solanin" på biblioteket siden jeg ikke alltid føler at jeg passer inn i virkeligheten selv. Og så begynte jeg altså å lese da og jeg ble litt betatt, det må sies. For det første er dette utrolig bra tegnet, Inio Asanos tegnestil er litt mer realistisk manga der hovedpersonen Meiko likevel er søtt og sjarmerende tegnet og omgivelsene er nydelige. Og samtidig så er ikke Asano redd for å vise karakterer som promper eller peller seg i nesa eller liknende og både ut i fra karakterdesign og hvilke personligheter karakterene har sånn rent generelt så er det veldig realistisk og veldig lett å kjenne seg igjen i. Ja, i det hele tatt så er det realisme som kjennetegner denne mangahistorien for her formidles virkeligheten til et utvalg unge voksne og man får oppleve nedturene deres, oppturene, kjærligheten som svinger hele tiden, problemene regninger bringer med seg, alt dette med en fullstendig ærlighet som ikke glossifiserer noe som helst, men langt på vei viser at jo da, livet som ung kan være direkte dritt, men inni all faenskapen finnes det likevel mange vidunderlige øyeblikk som gjør livet verdt å holde fast på. Det er upolert, nakent og ekte og jeg elsket det. Elsket nyansene som skapes, elsket hvordan karakterene er like herlig uperfekte som alle andre, elsket hvordan hele historien på mange måter minner om en film som dessuten er genialt klippet med noen flashbacks på de perfekte stedene og karakterer man virkelig bryr seg om.

Vi har for eksempel Meiko som er bokas hovedperson. Jeg hadde til tider lyst til å skrike til henne om å gjøre noe siden hun slutter i jobben sin i begynnelsen av boka og så tilbringer mye tid med å ikke gjøre noe som helst, bare flyte gjennom livet. Og jeg forsto henne så godt, men irriterte meg over henne en del også siden hun virket både selvsentrert og utrolig naiv og ikke gjorde noe med livet sitt. Og det var vel dette som var en av de tingene jeg likte mest, hvordan man hopper fra å irritere seg skikkelig over karakterer (muligens fordi man kjenner seg litt for godt igjen i dem i tillegg), men også ha forståelse for valgene deres og hele veien oppriktig bry seg om hvordan det går med dem. Det er så ekstremt godt formidlede karakterer og de vekker engasjementet hos leseren og det er en kunst, det er når sånt skjer at man vet at man har å gjøre med en virkelig god bok. Dessuten følte jeg meg veldig involvert i boka, når noe trist skjedde så utbrøt jeg "nei, jeg vil ikke at dette skal skje" og slike ting og det skjer egentlig ikke så ofte. I mange tilfeller når jeg leser bøker eller ser film så glemmer jeg likevel aldri at det er en bok eller en film og er liksom ikke helt borte i boka eller filmens verden selv om det er en bra bok eller film. Men med "Solanin" var jeg helt med og jeg syns det egentlig er en så godt som perfekt bok. Dette skyldes også hvordan ikke alt løser seg på slutten, det er ikke sånn at på siste side er alle happy og alt er idyll. I stedet så føles slutten veldig åpen og sånn sett minner den meg av alle ting litt om da jeg så musikalen "Spring Awakening". I "Spring Awakening" kan slutten først kanskje fortone seg som for åpen, men det er noe av det beste for det mest realistiske i en historie er strengt tatt at man føler en periode i noens liv og så slutter historien mens man vet at verden går videre i historien. Det er av og til rett og slett meningen at man skal bli gitt et lite innblikk i noens verden og så forlate denne verdenen noen erfaringer rikere og med følelsen av at alle muligheter ligger åpne både i historien man har tatt del i og i virkeligheten.

Sist, men ikke minst får boka "Solanin" verden til å virke litt mer meningsfull når man er ferdig med siste side av "Solanin" siden man ikke på noen som helst måte har blitt lovet at alt skal ordne seg etter hvert, men fordi man sitter igjen med en tanke om at livet vil være vanskelig av og til og man vil kanskje aldri føle at man passer helt inn, men inni mellom skjer små hverdagsmirakler. En dag finner man kanskje årets første hestehov eller ser fullmånen eller leser en virkelig nydelig bok eller ser noen med en paraplyer med kaniner på eller ser noen høre på iPod på t-banen og være så inni musikken at de synger med og glemmer bort at de er i virkeligheten for en stund. Og denne boka slutter på en håpefull måte som gjør at de små magisk øyeblikkene føles nærmere en og så tenker man at livet så absolutt har sine fine sider og føler seg oppriktig lykkelig og vil lese mer av forfatteren så fort som mulig.

Nettopp sånn er det og derfor anbefaler jeg "Solanin" på det sterkeste og gir den en klar sekser. Og den er ikke perfekt og derfor er den det. Kort oppsummert: les "Solanin" hvis du vil lese en ekstremt realistisk manga som i tillegg er nydelig skrevet og tegnet, deilig filmatisk og med stor gjenkjennelseseffekt. Og vil du ikke lese noe sånt så les "Solanin" likevel for den fortjener så absolutt å leses og er en bok på engelsk på litt over 400 sider som flyter av gårde slik at du, når du først kommer inn i den, gjerne leser 300 sider på rappen sånn som jeg gjorde i stad. "Solanin" er altså <3
***
Og nå skal jeg lage meg en kopp med ett eller annet varmt og godt og så skal jeg lese "Skim" (en engelsk grafisk roman skrevet av Mariko & Jillian Tamaki) siden jeg egentlig har mål om å levere den på biblioteket i morgen. Ellers så skal jeg blogge igjen om noen dager sannsynligvis og så får dere ha det toppers i mellomtiden alle sammen =0)

Tankespinn og litterariteter :)

Thu, 11 Feb 2010 22:13:13 +0100

En kunne merke det med en gang en gikk ut døra, merke at noe var annerledes. For det lå bare en helt rar stemning i lufta, en slags vibrasjon kanskje. Det var som om alle atomer og molekyler og alt mulig egentlig var fylt med en spesiell intensitet og en dannet seg teorier av sånt. En kjente alt sterkere, fikk følelsen av at alt var en slags symfoni av såpebobler og bobleplast og alle sukk ble forvandlet til musikk. Tankene ble tatt av en nyutsprunget vind, en som bar med seg løfter om eventyr og nye muligheter og bare noen få visste hvorfor. Bare noen få visste at det hele skyldtes den ene drømmeren som hadde spilt en enslig tone på en ustemt gitar klokken fem om morgene og at det var denne ene tonen som hadde tatt bolig i alt. Virkeligheten var rett og slett forvandlet til en melodi...
***
Det i kursiv over skrev jeg på bussen til jobb for noen dager siden og det har ikke noe som helst med noen ting å gjøre, men jeg skrev så fritt og flytende da og det føltes som en god begynnelse.

Og jeg liker egentlig meg selv ganske så godt for tiden siden jeg føler at jeg er så sammensatt og det er sikkert altfor selvsentrert å si det, men likevel. Jeg vet at jeg er overfladisk, til tider ganske så patetisk, distré, naiv og for opptatt av meg og mitt, men samtidig er jeg også kreativ, omtenksom, egentlig ganske så kulturell og veldig flink til å finne det positive, være blid, vise optimisme og entusiasme og så smiler jeg. Og hver eneste gang jeg våkner og er i litt dårlig humør som jeg tror vil vare utover dagen så går det etter hvert over, utover dagen viskes alle negative tanker bort og jeg blir blid igjen, samme blide, karolinske meg. Og jeg liker at jeg endelig har lest noe av Murakami for han er liksom sånn fryktferdelig elsket forfatter og det føltes så riktig å låne noe av ham sist jeg var på Stovner biblioteket. Så jeg lånte "Norwegian Wood" og jeg leste "Norwegian Wood" og jeg kan egentlig ikke skrive noen anmeldelse av den for det er en av de bøkene som tilsynelatende bare flyter av gårde og egentlig ikke handler om noen spesifikk ting, samtidig som det i bunn og grunn er en fortelling om kjærlighet og det å være student og rundt nitten, tjue. Og det fascinerende var at historien tok plass på slutten av sekstitallet og i Japan, men samtidig så kunne dette skjedd hvor som helst og like greit nå som for førti år siden for det var en sånn nærmest udefinerbar tidløshet over hele boka og jeg likte den egentlig veldig godt selv om den riktignok ikke er så spennende. Jeg fikk for øvrig en følelse av at det egentlig hadde vært riktigst å lese Murakami på japansk for det var noen inderlig nydelige setninger i den norske oversettelsen som jeg leste og da hadde det sikkert bare vært bedre i originalversjon. Men jeg kan ikke japansk og da må man ta til takke med en oversettelse og jeg tror det var en veldig bra oversettelse kanskje. Uansett så skal jeg få lest mer av Murakami etter hvert, det er sikkert, men jeg har en hel del annet jeg må lese først.

Og jeg har funnet ut at jeg har et litt rart forhold til manga for jeg har ikke egentlig kommet inn i det i de forsøkene jeg har prøvd å lese det. Jo da, jeg syns stilen er utrolig fin, jeg liker å prøve å tegne mangastil selv av og til og jeg likte de bøkene jeg har lest i serien "Mesterdetektiven Conan" veldig godt. Men jeg syntes den ene "Dragonball Z"-boka jeg kjøpte for noen år siden var totalt merkelig, jeg liker best når det er mer realistisk tegnet manga og veldig mange av seriene man kan låne på serieteket er konsepter som ikke interesserer meg. Men da jeg var på Serieteket sist fant jeg en bok som het "Solanin" og som er skrevet av en som heter Inio Asano.

Og jeg lånte den av en eneste grunn og det er at den visstnok handler om en ung jente ved navn Meiko som er i begynnelsen av tjueåra og har en følelse av at hun ikke er skapt for virkeligheten. Med andre ord vil gjenkjennelseseffekten for min del være veldig stor for jeg føler ikke egentlig at jeg er skapt for virkeligheten selv for jeg er så merkelig og verden er så full av regler og systemer og ting som jeg syns er komplisert å sette seg inn i. Og samtidig så tror jeg alle føler seg litt fortapte i virkeligheten egentlig, selv de aller mest trygge og tilsynelatende perfekte. Jeg tror egentlig at vi alle er puslespillbiter og at det nødvendigvis for oss alle finnes minst et puslespill der vi ikke passer inn noe sted. Og det er greit, da er vi ikke alene likevel. Og de første 25 sidene av "Solanin" har vært fullstendig herlige og det og boka "Buddha 1" av Osama Tezuka er blant de bøkene som gir meg tro på manga likevel for det er nok utrolig bra hvis man først finner de rette bøkene. Hvis noen har noen gode tips så er det bare å nevne dem, bare husk at jeg altså liker mer realistisk manga enn for stiliserte greier (med noen unntak) og ikke er så glad i krim eller action så er jeg åpen for å teste det meste.

Angående bøker har jeg funnet ut at jeg har lyst til å lese "Utrenskning" av Sofi Oksanen etter hvert av en eneste grun og det er at forfatteren virker så kul. Ikke bare skal hun i følge et intervju ha ønsket å bli forfatter siden hun var syv år, men hun er bare 32 år og hun ser seriøst kul ut utseendemessig sett. Og det er en fullstendig overfladisk grunn til å ville lese noe av en forfatter, men se da:

Jeg syns hun er innmari pen egentlig og så har hun tøft hår og så er hun over 30 og har likevel langt hår i originale farger, det gjør en del av meg oppriktig lykkelig =0)

Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare bable litt kanskje, prøve å sette ord på noen av de tusenvis av tankene som fyller meg helt til randen for tida for jeg tenker mye. Tenker og leser, lytter til musikalcder, er på internett, tenker litt til. Og så smiler jeg over alle tankene og ideene og hvordan jeg rommer så mye rart at ingen noen gang vil kjenne meg hundre prosent og så er jeg lykkelig og så finner jeg på figurer og prøver å få ideer til manus siden det bare er to måneder til jeg skal forsøke (og tape) Script Frenzy for fjerde gang. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager og så håper jeg at jeg i det hele tatt har gitt mening her for av og til bare skriver man og så tenker man veldig lite over hva som man faktisk har skrevet og litt sånn var det nå.

Karolinsk hilsen og klem fra meg =0)

Ren generell informasjon og sangerlistegreie ;)

Sun, 07 Feb 2010 21:47:31 +0100

Jeg har brukt de siste dagene til å lese om musikalcder på Amazon.com og videre lytte til diverse musikalcder på Spotify, jeg har vært på jobb-dingsen og nå er det helg og jeg har sett den samme musikalen for det som høyst sannsynlig var siste gang og vurderte å ha en minidepresjon av den grunn, men lot det være. Jeg har begynt på "Norwegian Wood" av Murakami og det nevnte jeg i mitt forrige blogginnlegg (som alle som vil lese en anmeldelse av "The Fantastic mr. Fox" bør lese siden min anmeldelse etter min mening er veldig kul), jeg er ikke i det beskjedne hjørnet for øyeblikket, føler uansett at beskjedenhet virker falskt veldig lett, har en sånn mistanke om at alle som sier at de er dårlige på noe egentlig har en baktanke om at de vil ha komplimenter, men det kan godt tenkes at jeg tar feil. Jeg har på den ene siden ekstra sans for homofili i bøker, film, tv-serier, musikaler, alt mulig for tida, mens jeg samtidig føler meg ekstra hetero hvis det går an å si det sånn, jeg syns i hvert fall tanken "oi, han var kjekk" er veldig nærliggende og er for øyeblikket i ferd med å utvikle en crush overfor både Matthew Morrison fra GLEE og Adil siden han er så episk i "Spring Awakening" og kjente meg igjen, han vinka til og med fra scenen siden han husket meg fra de to gangene tidligere jeg hadde sett musikalen, skjønt han virka litt overraska, men det er ikke så rart, hvor mange andre personer ser den samme musikalen både på førpremiere, premiere og på ordinær forestilling liksom? Jeg skriver ikke nok på de tingene det egentlig er meningen at jeg skal skrive på, men har skrevet noen dikt og en sang og det blir sånne rare greier som likevel føles meningsfullt på en slags merkelig måte, jeg skal på Grünerløkka filial i morgen, Serieteket, låne grafiske romaner og jeg har i det hele tatt mye jeg må få lest, kjøpte tre nye bøker i går for eksempel, har mål om å få lest "Catcher in the rye" snart, underlig nok har jeg ikke lest den enda, jeg har lyst til å sitere sangen "Alt man vet" fra den norske versjonen av "Spring Awakening" siden den avsluttes med ordene "Så hør meg, hør på meg, jeg roper, jeg roper, en dag vil folk forstå" siden det er noe så magisk ved de ordene som om de snakker spesielt til meg eller i hvert fall den delen av meg som tenker at jeg en dag vil gi mening, det gjør jeg nemlig ikke enda...
Og jeg bare babler og skal ha et innhold ved bablinga nå!
***
Jeg har kommet frem til at enkelte stemmer kan være ganske så crushverdige og lagde en liste på Facebook over de fem mannlige sangerne hvis stemmer jeg likte best. Problemet er at en slik liste egentlig må være litt lenger, det må være med hvert fall to gutter til og derfor skal jeg lage en liknende liste her og her vil det jo være gode muligheter for eksempler også. Så da kommer altså denne listen:

Topp 7 mannlige sangstemmer for øyeblikket i villkårlig rekkefølge (med noen eksempler for hver person som liksom er ekstra bevis på hvorfor de fortjener å nevnes)

Christian Borle

På noen bilder så syns jeg Christian Borle er ordentlig søt. Han er ikke sånn typisk kjekk riktignok, men han har liksom en sånn nerdete sjarm og jeg liker personlig det mye bedre enn typiske kjekkaser. Dessuten virker han veldig sympatisk ut i fra det jeg har lest om ham på nettet, han er dødskul i "Legally Blonde: The Musical" som man kan se på nettet gratis her: http://www.dailymotion.com/l3g4llybl0nd3 og ikke minst så har han en helt unik stemme som er hovedårsaken til at han er med på denne listen.Christian Borle har nemlig en veldig klar stemme som har særpreg og kler sanger med en liten dose humor spesielt godt. Kort oppsummert: Christian Borle er kuul!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=5co-CG1z-KA
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=iiLdP-itBzc&feature=related

Michael Winther

Michael Winther hadde jeg ikke en gang hørt om før på mandag da jeg lånte cden "Songs from an unmade bed" på musikkavdelingen på Hovedfilialen til Deichmanske. Men da ble jeg til gjengjeld veldig positiv veldig fort. Michael Winther har ikke verdens mest fantastiske stemme ever eller noe sånt, men den er så inni hampen behagelig og han bruker den på en sånn måte at man bare lytter til de samme sangene om igjen og om igjen opp til flere ganger bare fordi det er så fint. Dessuten synger han så klart og blir aldri fristet til å begynne med irriterende ting som triller eller å vise fram falsett bare for å virke ekstra god, han bare synger liksom, enkelt og greit og det er mer enn nok. Michael Winther er altså interessant!
Eksempel A: Various Artists ? Songs From An Unmade Bed (hvis det å linke til Spotify ikke virker så bare søk på "Songs from an unmade bed" på Spotify for da kan stemmen hans nytes en hel cd igjennom.)
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=g4xF3jY8x2E

Norbert Leo Butz

Jeg må innrømme at jeg ikke syns Norbert Leo Butz sang noe særlig fint på "Wicked"-cden, men så hørte jeg ham på "Last 5 years"-cden min og det er da jeg ble overbevist. Det som er med Norbert Leo Butz er det at stemmen hans ikke er sånn klassisk pen, men mer sånn rå og upolert og det er noe av det jeg liker best siden det gjør den mer unik. På "Last 5 years"-cden for eksempel så er han helt herlig med en stemme som passer musikken perfekt og han har som Michael Winther en sånn stemme som bare vokser for hver gang, man bare liker den bedre og bedre og bedre. Og når han også bare med stemmen sin spiller teater på utmerket vis så bare viser det videre hvorfor Norbert Leo Butz så absolutt fortjener å være med på denne lista.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=iuFjT5oeEBw
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=SXUeClRqS0c

Matthew Morrison

På grunn av GLEE er jeg i ferd med å bli oppriktig glad i Matthew Morrison, men det hjelper selvsagt at han både synger og danser bra i tillegg til å så absolutt å ha utseende med seg. Ok så er stemmen hans egentlig ganske ordinær hvis jeg hadde skullet vært en fullstendig objektiv lytter, men så greier jeg jo ikke å være objektiv heller for han er så pen og stemmen hans er som fløyel eller sjokolade eller andre slike herligheter og kler liksom helt ulike sjangre også, jeg mener jeg har sett ham rappe og danse i GLEE, men på youtube kan man finne ham synge "Bring him home" fra Les Miserables også så han er liksom litt ufeilbarlig. Det eneste er vel at stemmen til enkelte andre på denne listen rører meg mer på en måte, men ellers; Wow!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=VoJUoEt05SI
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=UQ8O2KRSTWY

Philip Quast

Jeg kan ikke lage en sånn liste som denne og ikke ha med Philip Quast for han er liksom kongen av stemmer og hvis noen skulle styre et rike kalt musikallandia så ville han vært kongen. Det mest gåsehudfremkallende jeg noensinne har sett på film eller hørt på cd er for eksempel Philip Quast som Javert og jeg elsker stemmen hans, den er virkelig vakker syns jeg. Og Philip Quast er sannsynligvis den med den mest klassisk pene stemmen på denne listen, men den skiller seg likevel ut ved å ha en sånn spesiell klang som gjør at han sikkert kunne hørtes nydelig ut om han bare sang "The clooooock is 21:55". Jeg er litt mindre betatt enn jeg pleide å være, det må sies, men jeg er fortsatt fan. Philip Quast = episk :)
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=oYHe5thiLgM&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=XzzVhGv07Cg

Chris Jackson

Chris Jackson er en som jeg ganske nylig har fått sansen for og det skyldes cden fra musikalen "In the heights", en musikal som for øvrig har utrolig kul musikk. Den godeste Chris Jackson, som så vidt jeg vet ikke har noen tilknytninger til andre mer kjente "Jackson"-er, synger nemlig veldig fint på "In the heights"-cden og virker også ekstremt sympatisk og rett og slett kul. Og her har vi muligens den minst skolerte av alle sangerne på denne lista tror jeg, men Chris Jackson tar det igjen med å en sånn skikkelig smooth og innsmigrende RnB-aktig stemme og sånne stemmer er en slags guilty pleasure for meg (jeg elsket Shaggys "It wasn't me" da den kom ut for eksempel). Dessuten er det også her en sånn stemme som vokser for hver gang og til tross for sine begrensninger kan lyde direkte vidunderlig.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=7BurW9v_zI4
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=hpi-4XnsypI&feature=related

Helge Jordal

Helge Jordals stemme har jeg vært fan av siden jeg så "Den lille havfruen" for første gang som seksåring og etter det så har jeg likt veldig godt hvordan han synger (og prater) i "Treasure Planet" og "Mesterdetektiven Basil Mus" også bare for å nevne et utvalg. Jeg syns bare at han får bergensk til å høre vakkert ut rett og slett og har også hørt ham synge andre ting på youtube og cder og slikt som også var finfint. Helge Jordal er enkelt og greit tøff, han er jo det!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=4xB6ebFOxUw&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=9l-Q30WFH0k
***
Og det var listen min og den kunne gjerne vært enda lenger, men alt godt tar slutt et sted og jeg skal helst rekke noe annet enn denne bablinga før leggetid og. Men jeg håper folk finner listen min interessant og føl dere fri til å bli inspirerte eller til å søke opp hvem som helst av disse musikalske vidundrene på youtube eller Spotify bare for å lytte mer for de fortjener det. Og da er jeg med det ferdig med å skrive nettopp dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager tenker jeg =0)

om "The Fantastic Mr. Fox"

Fri, 05 Feb 2010 21:12:06 +0100

For øyeblikket leser jeg på en annen bok enn sist jeg blogga, har nemlig bestemt meg for å teste Murakami nå siden han har fått så mye skryt liksom. Så jeg begynte ganske så nylig på "Norwegian Wood" ;) Ellers så har jeg vært på kino og sett "The Fantastic Mr. Fox", en film som er noe av det mest genuint underholdende jeg har sett på lenge. Jo da, den er egentlig ganske uoriginal (selv om den på grunn av stop-motion teknikken virker original likevel) og jeg kommer nok ikke til å tenke noe særlig over den senere antakelig, men den var underholdende hele veien uten noen dødpunkter og når den også er flott laget, har god musikk, bra humor og masse sjarm i tillegg så er det gitt at anmeldelsen min blir en anmeldelse av det positive slaget. Og nå har jeg sittet hele t-baneturen og tenkt på mulige melodier siden jeg selvsagt insisterte på at anmeldelsen skulle være i form av en sang og nå har jeg altså et resultat klart. Her har vi melodien til sangen "Can you feel the love tonight" siden jeg ville ha en melodi av det episke slaget og tekst skrevet av meg og dermed er det bare å synge anmeldelsen min så mye dere vil eller eventuelt bare få den på hjernen. God fornøyelse! Og ta det med ro, jeg spoiler ikke filmen, det er jeg så godt som sikker på... Ellers så tenkte jeg å linke til den norske versjonen av "Can you feel the love tonight" på youtube i tilfelle noen skulle ha glemt melodien: http://www.youtube.com/watch?v=dK3s6Ab6WSs og vil nevne kort at jeg tar med Timon & Pumba sine deler av sangen også, bare da med en selvoppdiktet og mer relevant tekst og jeg tror og håper det blir greit sånn det er da og da setter vi i gang:

Wes Anderson har regi -en anmeldelse av "The Fantastic Mr. Fox" i sangform
(melodi: Can you feel the love tonight & tekst: Karoline)

- Jeg har sett en film nå
- Hva?
- Og filmen den var tøff
- Å?
- "Ocean 11"-aktig + stop-motion = resultat så flott
- Oi!
- En gir ut terningkastet, en femmer vil jeg tro
og nå skal jeg gå inn på hvorfor i en liten sang,
ho ho

Wes Anderson har regi
på denne filmen her,
en revestrek av en familiefilm
for alle og enhver

Det handler mest om reven
"The Fantastic mr. Fox"
som prøver på sitt eget vis å få
sitt siste ran i boks

Han havner i problemer
og så er alt i gang
midt i en film som underholder
lik en meget flott presang

Wes Andersom har regi
og sjarmen er total
med kule karakterer overalt
og lite skjebnekval

Wes Anderson har regi,
har sett lite av ham før,
men å se mer av ham kan gjerne nå
bli nettopp hva jeg gjør

- Ok, så er det langt fra dypt,
ren underholdning kun,
men det er nok og jeg er svært fornøyd,
tilfreds i denne stund

Yeah, yeah, yeah, yeah
***
Denne anmeldelsen er for øvrig også å finne på filmfront nå og jeg er for min del veldig fornøyd siden det må være ordentlig kreativt å lage anmeldelser i form av sangtekster =0) Og så skal jeg snart blogge igjen, ville bare bruke dette innlegget på en liten anmeldelse og håper den engasjerte ;)

Oppsummeringsinnlegg 1 (Januar) =0)

Mon, 01 Feb 2010 22:20:33 +0100

Heisann, for øyeblikket lytter jeg til en veldig merfundig, men så smått litt fascinerende musikalaktig greie kalt "Songs from an unmade bed". Den kaller seg en "song-cycle" og er rett og slett en samling sanger som hver forteller en historie. Dessuten er det bare en karakter og han blir spilt av en eller annen fyr som heter Michael Winther og dermed er jeg veldig glad for at den godeste Michael Winther synger bra for hvis ikke hadde dette ikke funka i det hele tatt. I tillegg leser jeg på en bok som heter "No & jeg" av Delphine de Vigan som jeg begynte på i morges og som er interessant nok sånn i den store sammenheng. Og hvorfor jeg nevner dette er helt tilfeldig, men det føles som en god begynnelse på et innlegg som rett og slett skal være en slags oppsummering. Jeg har nemlig en plan om å påbegynne hver måned med et innlegg der jeg skriver ned alle filmer og bøker jeg så eller leste for første gang den forrige måneden. Og da setter jeg i gang oversiktsgreia (jeg tar ikke med filmer jeg bare så halvparten av eller bøker jeg har lagt fra meg dog, men ting jeg har sett og lest ferdig):

Nye litterære og filmatiske opplevelser i januar 2010 (med kommentarer til hver bok og film)

Bøker

- Fjellprinsessen av Shannon Hale
En oppriktig interessant ungdomsbok som rett og slett var veldig sympatisk, med gode skildringer og sånne ting. Likevel litt sånn bok man liker mens man leser den og glemmer rett etterpå og uten det lille ekstra som gjør at man tenker over en bok noe særlig siden. Terningkast 4!

- Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg
En utrolig poetisk perle av en novellesamling som jeg likte veldig godt. Skrevet på nynorsk for øvrig og jeg er ikke så vant med nynorsk, men i dette tilfelle bare gjorde det alt enda vakrere. Terningkast 5!

- Percy Jackson og lyntyven av Rick Riordan
En ungdomsbok jeg syns var svært fengende og interessant med et kult fokus på gresk mytologi. Ellers likte jeg veldig godt hvordan den var skrevet og liker at dette er første bok i en serie, jeg vil nemlig gjerne lese mer. Terningkast 5!

- Den riktige Rafferty av Yvonne C. Kuhn
Velskrevet og tilfredsstillende, men det er noe usikkert hvem målgruppen er for den er litt for voksen for ungdomsbokhyllene og litt for ungdommelig for voksenhyllene følte jeg. Men hovedpersonen var veldig kul og boka hadde en fin og god stemning. Terningkast 4!

- Legenden om Sally Jones av Jacob Wegelius
Fantastisk, en sånn virkelig nydelig og fascinerende bok som jeg skulle ønske fantes da jeg var barn. Man får for eksempel masse sympati med hovedpersonen og illustrasjonene er herlige. Terningkast 6!

- Historien om herr Sommer av Patrick Süskind
Litt sånn "Lille Prinsen"-aktig bok som er nydelig illustrert og utrolig vakkert skrevet. Ganske tynn, noe som er litt synd siden jeg ikke ville den skulle ta slutt, men det gjør den for så vidt desto lettere å lese flere ganger. Terningkast 6!

- Hvis alt er et spill av Juli Zeh
Veldig velskrevet, fascinerende og intens bok som fikk meg til å føle meg veldig intellektuell på en god måte. Ikke lettlest i det hele tatt, men veldig, rett og slett utrolig bra skrevet og svært medrivende og engasjerende i tillegg. Terningkast 5!

- Sitt ned og hold kjeft -håndbok for deg som vil miste selvtilliten av Knut Nærum
Vedig Nærumsk for å si det sånn, litt som å høre ham prate via boksidene. Ellers ganske så underholdende og en sånn bok som har en sterk sarkastisk undertone, noe som er moro. Riktignok ikke en bok som man tenker veldig mye over senere, men helt grei lesning hvis man vil slippe å tenke og bare underholdes. Terningkast 4!

- Life on the refrigerator door av Alice Kuipers
En originalt fortalt og rørende bok der alt som ligger mellom linjene er viktigere enn det som står skrevet ned. Samtidig ganske forglemmelig og egentlig forholdsvis forutsigbar. Terningkast 4!

Filmer

- Avatar
VAKKER å se på og veldig storslått. Dessuten er den engasjerende og passer for de aller fleste. Dog litt for rett-frem og litt vel lik Pocahontas til tider. Men det skal sies at vakkerheten og underholdningsverdien gjør at man kan se gjennom fingrene med de små tingene en kunne kritisert. Terningkast 5!

- Paraplyene i Cherbourg
Høy eyecandy-faktor på den mannlige hovedrollen og i det hele tatt en veldig pen film. Har også god musikk og er dypt romantisk. Og virkelig en veldig nydelig film generelt egentlig. Dog er sangstemmene litt kjedelige. Terningkast 5!

- Interstella 5555
Veldig pent og deilig surrealistisk i en tegnefilm som kort sagt kan oppsummeres som en ekstra lang Daft Punk-musikkvideo i manga-stil. Dessverre føltes den egentlig mye lenger enn de 70 minuttene den varte og opprettholdt ikke interessen så veldig godt. Men hovedsaklig en film som er verdt å se, både musikk og animasjon er jo utmerket. Terningkast 4!

- Where the wild things are
Denne filmen er både rørende og har svært interessante karakterer som man får masse sympati med. Men målgruppen er litt uklar og det bør understrekes at dette ikke er en barnefilm selv om den er basert på en barnebok. I stedet er det en film som er utmerket for alle voksne som husker barndommen sin. Terningkast 4!

- Kaguyahime
Merkelig og fascinerende filmet danseforestilling med veldig talentfulle utøvere. Det er dog grenser for hvor spennende det er med en film der alt bare er dans og tromming og man får ikke helt taket på historien, men det er jo litt fascinerende likevel og det er sykt god kroppsbeherskelse på utøverne for eksempel. Terningkast 4!
***
Ellers så har jeg altså sett "Spring Awakening" noen ganger denne måneden og det var gøy og nå er jeg klar for februar, en måned jeg så absolutt tror kan bli ganske så fin =0)

SPRING AWAKENING (laaang anmeldelse skrevet av den heldige, lykkelige og generelt veldig oppstemte Karoline) =D

Sat, 30 Jan 2010 10:35:49 +0100

Tenk deg at du har en film du har gledet deg sykt til å få sett. Eller en bok du har ventet på eller et teaterstykke. I min sammenheng er det snakk om en musikal, nemlig "Spring Awakening". Tenk deg så at du får billetter til den i julegave fra din übergreie mor, men likevel deltar i konkurranser der man kan vinne billetter sånn for moro skyld. Det er det jeg gjorde og nå har jeg altså følt meg som fetter Anton denne uka siden jeg var blant 85 heldige bloggere som fikk sjansen til å se "Spring Awakening" på førpremieren på onsdag, noe som kan bevises ytterligere i eksempelvis disse bildene her:

Scenen er rett og slett en stor trapp tøft nok!

Meg ved siden av Adil!!!

Og det er flere bilder inne på facebookprofilen min :) Uansett følte jeg meg allerede etter det veldig heldig siden jeg både fikk sett en musikal før mange andre og man også fikk møte skuespillerne etterpå med det resultat at jeg har et knippe bilder og en hel masse autografer =0)

Så oppdaget jeg på torsdag ettermiddag at jeg hadde vunnet ENDA en konkurranse og denne gang var premien to billetter til premieren på "Spring Awakening" og dermed har jeg nå faktisk sett denne musikalen to ganger utrolig nok OG jeg skal se den en tredje gang lørdag sjette februar. Med andre ord, jeg er i himmelen og skal nå prøve å formulere mine ekstatiske tanker om til en slags anmeldelse av denne musikalen, i hvert fall skal jeg prøve

Anmeldelse av "Spring Awakening"

Musikalen "Spring Awakening" er altså basert på Frank Wedekinds teaterstykke med samme navn, et stykke som ble skrevet i 1891 av alle kule ting liksom. Selve teaterstykket ble forbudt i veldig mange år siden det dristet seg til å ta opp temaer som sex, masturbasjon, homofili, pubertet og andre sånne temaer som da var tabu deluxe selvfølgelig. Men på 70-tallet ble det endelig satt opp i helhet og i 2006 kom musikalversjonen til Duncan Sheik og Steven Sater på Broadway og nå, nå er den her i Norge og en musikal som jeg altså har sett og som jeg digger enda mer enn før!

"Spring Awakening" forteller om et stykke ungdommer i 1890-årenes Tyskland som vokser opp i et strengt og regulerende samfunn der nye tanker heller ses ned på enn å bli akseptert og der fjortenåringer fortsatt får vite at barn kommer med storken og ikke blir informert om noen detaljer. I dette samfunnet har vi Wendla som er en av hovedpersonene og som er en fjorten år gammel jente som opplever den første kjærligheten, en kjærlighet som handler om den godeste Melchior Gabor. De har etter hvert sex med det resultat at Wendla oppdager at nei da, storken er absolutt ikke involvert ;) Melchior på sin side er en av de andre hovedrollene og er en ung opprørsk gutt som vet alt de andre ungdommene ikke vet og som er mer radikal, frisinnet og ateistisk enn lærerne hans for eksempel hadde foretrukket. Den tredje karakteren som jeg ser på som en hovedperson er Moritz som er en nervøs og usikker ung person som skremmes av de nye tankene og følelsene som puberteten bringer med seg. Videre er Ilse en veldig viktig karakter sånn jeg ser det, men alle ungdommene i historien har på mange måter sin egen historie og derfor er det flere historier parallelt samtidig som det er en rød tråd i hvordan hele stykket i bunn og grunn handler om ungdomstiden og viser at vi har mer felles med ungdommene fra 1890-tallets Tyskland enn vi i første omgang kanskje ville trodd.

Personlig har jeg alltid elsket musikaler og favorittene mine har gått fra å være "Annie" til å være "Les Miserables" og videre til å være "Wicked" (selv om jeg i sistnevntes tilfelle bare har hørt musikken). Nå er "Spring Awakening" favoritten min og det skyldes at jeg føler at den har noe helt eget å by på i forhold til de andre musikalene jeg har sett eller lyttet til før. For eksempel har vi historien. Selv om man ikke skulle være særlig interessert i sex og slike greier så har man vært ungdom, det har vi alle og det er ungdommen denne musikalen forteller om, ja hyller kan man vel nesten si. Man vil uansett finne seg en eller annen karakter å kjenne seg igjen i, være seg Melchior som søker etter svar på alle sine spørsmål og som er rotløs, åpen for nye inntrykk og nysgjerrig overfor alt han ikke blir fortalt. Eller Wendla som når alt kommer til alt er en veldig naiv ung jente som opplever helt nye følelser og sin store ungdomskjærlighet. Eller Moritz og hans nervøsitet og usikkerhet. Man kan så lett kjenne seg igjen i spekteret av følelser som i denne musikalen blir formidlet og blir mint på sin egen ungdom. Samtidig så gjør dette at denne musikalen nok vil treffe best hos ungdom eller unge voksne eller folk som er unge av sinn for ellers kan man se stykket for bare sex og orgasmer og ikke se hvordan det er en dypere historie under alt dette, historien om å vokse opp, en historie om kjærlighet, vennskap, liv og død og at verden egentlig er veldig merkelig. Dessuten er dette en sånn musikal som er veldig symbolsk, det er liksom sånn at det ikke egentlig er selve historien som er det viktigste, men alle følelsene i bunnen av den, noe som også kommer frem i hvordan det visstnok ikke er meningen at karakterene bare skal bryte ut i sang, men at sangene heller skal formidle tankene til karakterene, noe som jeg personlig tror vil gjøre at denne musikalen virkelig vil passe perfekt også for de som i utgangspunktet ikke er så into musikaler. Hvis du enten er ung eller har vært det og husker det så er "Spring Awakening" midt i blinken altså =0)

Oslo Nye Teaters versjon av "Spring Awakening" har gjort ting som kulisser og rekvisitter og slikt veldig enkelt og greit. Hele scenen er rett og slett en diger trapp (som jeg personlig ble litt nervøs av siden hvert trinn var så høyt og det hadde vært fryktferdelig kjipt om en av skuespillerne falt i den eller noe sånt, men alt gikk helt bra heldigvis) og det er heller liten bruk av rekvisitter ellers. Dette syns jeg er veldig positivt for ikke bare er det økonomisk sett gunstig sikkert med hensyn til utgifter og slikt, men det gjør også at man får skuespillerne helt oppi trynet på en god måte. De føles så nær deg der de bare er noen trappetrinn unna og du føler liksom at du nesten blir en del av musikalen du og, særlig under sangen "Føkka" (som er dritkul, bare se: http://www.youtube.com/watch?v=j-p3MllxiKM) da skuespillerne rett og slett steller seg over stolsetene og synger i vei, noe som er skikkelig rått! Videre er det to skuespillere som tar seg av voksenrollene og da har vi Helle Haugen som er alle de voksne kvinnerollene og Geir Sundberg Kvarme som er alle de voksne mannerollene. Disse to sistnevnte trenger bare å skifte rekvisitter og så er de hver forskjellig karakter. Eksempelvis er Helle Haugen moren til Melchior med en gang hun tar på seg briller og har håret i flette nedover ryggen og det trenger ingen å si noe om heller, vi bare skjønner hele tiden at nå skal hun være denne karakteren og nå, når hun lager en sånn rar gispende lyd så er hun en av lærerne og så videre. Med andre ord er dette en veldig smart oppsetning sånn sett og det passer veldig godt til en musikal som er veldig naken og mer down to earth enn musikalene til for eksempel Andrew Lloyd Webber som i enkelte tilfeller nesten blir for mye av det gode. Og jeg må berømme lys og lyd for det var utmerket utført og man hørte veldig godt hva folk sa og fikk med seg teksten på sangene og alt det der. Jeg så forestillingen sammen med bestevenninnen min i går for eksempel og hun kom så godt inn i sangene at det var hakket før hun sang med under hvert musikalnummer og hun hadde ikke på noen måte min ekspertise ;)

Og noe av det som gjør "Spring Awakening" så bra er musikken som er noe av det kuleste jeg har kommet over. I utgangspunktet har jeg jo vært obsessed med cden siden juli i fjor, men det er noe annet å se en sang fremføres live, det gir en ekstra edge til det og i tillegg var jo noen av sangene enda bedre på norsk enn på engelsk tøft nok. Og det er et stort spennvidde når det gjelder sangene for vi har sanger som "Mitt dop er deg" ("My junk" på engelsk) som melodi og tekstmessig sett bare kunne vært en koselig popsang på radio (på scenen er den litt mer eksplisitt da for å si det sånn) og så har vi veldig rolige sanger som "Rør meg" ("Touch me") og "Jeg vil bli såret" ("The word of your body"). Samtidig har vi også sanger som "Dritten i livet" ("The B**** of living"), "Ingenting igjen" (And then there were none") og "Føkka" ("Totally F*****") og de tre sistnevnte er så tøffe og rå at de hadde hørt like godt hjemme på en rockekonsert og er en av hovedgrunnene til at man virkelig ikke MÅ være musikalfan for å like "Spring Awakening" for sangene er veldig lite typisk musikalmusikk, i stedet er det noe helt annet og så inni hampen fengende at jeg for øyeblikket har hatt "Føkka" på hjernen i over en uke til min store fornøyelse ;) Og vær så snill, kjære leser og søk opp "Spring Awakening" på youtube og se alle klipp dere kommer over. Eller enda bedre, kjøp cden for dere kommer ikke til å angre, dette er nemlig blant det mest fantastiske man kan komme over sånn uansett liksom!

Jeg må jo nevne skuespillerne og da føles det nærliggende å starte med Adil som spilte Moritz. Han var nemlig PERFEKT og gjorde ene og alene at Moritz er den nye favorittkarakteren min i "Spring Awakening", med Melchior på en klar andreplass. Adil er jo for meg mest kjent fra Dansefeber, men jeg har vært fan av ham en stund og han var en av de jeg gledet meg mest til å se i "Spring Awakening". Og han er perfekt, helt perfekt, han gestalter rollen som Moritz på en så god måte at man har bøttevis med sympati på lager og virkelig nyter Moritz sine sanger. Dessuten synger han bra også og man kan riktignok høre at for eksempel Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt teknisk sett er mer skolerte sangere, men Adil har liksom denne råheten og upolertheten som Moritz trenger, noe naturlig, noe ekte er der og det gjør at det blir vidunderlig. Og ellers må jeg trekke frem Jens Petter Olsen som Melchior for Melchior er i utgangspunktet en karakter jeg liker veldig godt (så mye at jeg oppkalte den ene hovedpersonen i Nanowrimo-historien min etter ham faktisk) og Jens Petter Olsen er vel så bra som Melchior på cden min og har den uslåelige kombinasjonen av at han er pen å se på, synger utmerket og har all den karismaen man trenger for å gestalte en så tøff karakter som Melchior. Ellers tenkte jeg etter førpremieren at Lena Kristin Ellingsen teknisk sett er litt bedre på skuespilldelen enn sangen, men etter i går gikk det opp for meg at hun faktisk er fantastisk på sangen også. Riktignok er hun ikke den med mest særpreg i stemmen, men hun synger så pent og så klart og stemmen hennes formidler så utrolig godt Wendlas naivitet og sterke følelser. Jepp, hun er perfekt! Jeg likte ellers Trude Øines som Ilse veldig godt, syns Helle Haugen og Geir Sundberg Kvarme var geniale som de forskjellige voksenkarakterene, digget Espen Bråten Kristoffersens Georg og syns Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt synger så bra at de kunne synget navnene i telefonkatalogen og jeg ville kjøpt cden =0) Og etter førpremieren tenkte jeg at gay love-greia til Hanschen og Ernst var litt brå i oppsetningen til Oslo Nye, men etter i går har jeg kommet frem til at dette er en bra ting selv om jeg ikke kan sette ord på hvorfor. Og angående det så sang de replikkene sine i sangen "Dritten i livet" helt fenomenalt, det var nesten som å høre de som synger bortimot det samme på cden fra den amerikanske versjonen. Ja, generelt så var alle sangene utrolig godt oversatt til norsk for det er vanskelig å oversette musikalsanger og beholde den samme meningen i teksten og her har det blitt gjort ekstremt godt! Og nå tenker jeg at det hadde vært fullstendig perfekt for øvrig om det hadde kommet cd med den norske versjonen, den ville jeg i så fall kjøpt med en gang ;)

Så, jeg har egentlig ingenting konkret å sette fingeren på for jeg nøt virkelig "Spring Awakening" begge gangene jeg så den og kunne med glede sett den 100 ganger til, bare sett den igjen og igjen og igjen for det ER verdens mest OMFG-vidunderlige musikal ever. Ja, den er helt <3 og hjertelig tusen takk til Kjersti Horn for å ha satt opp nettopp denne musikalen, tusen takk fru Fortuna for at jeg får sett den flere ganger og tusen takk til alle skuespillere for en av mitt livs desidert beste opplevelser =0)

Karoline er HAPPY!!! og deler utdrag fra litterære prosjekter =0)

Mon, 25 Jan 2010 17:38:09 +0100

Heisann, kjære bloggverden. Jeg vil starte dette innlegget med å si dette, nemlig: JEGERVERDENSHELDIGSTE!!! Grunnen til dette er at jeg faktisk vant en konkurranse, dvs. jeg, Karoline, Hun som nesten aldri vinner noe som helst vant noe og det er til og med noe jeg har hatt veldig lyst til å vinne også. Jeg fant nemlig denne konkurransen: http://kampanje.blogg.no/1263306439_vinn_billetter_til_sp.html (en konkurranse som nå er over så vidt jeg vet) og der kunne man vinne billetter til å se "Spring Awakening" (som lesere av bloggen min kanskje husker at jeg babla i vei om i mitt forrige innlegg blant annet) på førpremiere på onsdag. Jeg har altså billetter til å se "Spring Awakening" på Oslo Nye Teater den sjette februar, men har selvsagt lyst til å se det som muligens er yndlingsmusikalen min for øyeblikket, selv om jeg bare kjenner den via cden og klipp på youtube, flere ganger og konkurransen til blogg.no var mildt sagt episk. Ikke bare ville vinnerne få se musikalen på førpremiere, dvs. før mange, mange andre, men de ville også få mulighet til å møte skuespillere etterpå i følget konkurranseteksten. Ergo måtte jeg jo bare delta og nå er jeg altså en av de heldige utvalgte som vil få en direkte vidunderlig kveld på onsdag og derfor er jeg HAPPY, HAPPY,überhappy faktisk. Dessuten er jeg i utgangspunktet fan av både Adil og Heidi Ruud Ellingsen og de er jo med på "Spring Awakening" (Adil på sin side i en veldig stor rolle, han spiller Moritz) de og. Dessuten har jeg en passe utspekulert plan om å ha oversatt en masse musikaltekster fra engelsk til norsk og så forhåpentligvis få levert det til en eller annen på Oslo Nye Teater i håp om å bringe drømmen om å være musikalsangoversetter ett skritt nærmere virkeligheten. Og akkurat nå er jeg så inni hampen lykkelig at det nesten tyter ut av ørene på meg og vil sannsynligvis gjøre bestevenninnen min helt gal av musikalbabbel efterpå. Men hallo, liksom, jeg skal se førpremieren på en musikal, det er det mest episke som kunne skjedd i livet mitt nå tror jeg. JEGDIGGERDENNEUKA!!!
***
Men nok om det, nå tenkte jeg å dele et utdrag fra en historie jeg holder på med kalt "28 dager og en lyktestolpe" med mine ærede og sikkert totalt uinteresserte lesere og det er bare fordi jeg føler for å gjøre det og uansett liker å dele ting jeg skriver med verden, ikke bare på grunn av at jeg er litt vel glad i oppmerksomhet og komplimenter, men også fordi det å skrive tross alt er en av de tingene jeg er mest opptatt av og da føles det liksom riktig å dele sånt. Utdraget introduserer en karakter i historien kalt Mina Mikalsen og jeg har et lite håp om at hun skal være en sånn karakter som leseren i utgangspunktet ikke finner så veldig sympatisk før hun etter hvert blir bedre og bedre likt og til slutt er en leseren er oppriktig fan av. Og ellers skal historien etter hvert involvere en annen jente ved navn Penelope (og da har jeg liksom mål om at det skal være mye subtext liggende mellom linjene for å si det sånn) og så selvfølgelig en lyktestolpe. Hele konseptet er altså to jenters nattlige samtaler under en lyktestolpe gjennom hele februar og jeg har mål om å skrive ferdig et førsteutkast i løpet av februar hvis alt går etter planen. Men nå skal jeg la være å bable og bare poste dette lille utdraget sånn bare fordi liksom:

Utdrag fra "28 dager og en lyktestolpe"

Navnet hennes er Mina Mikalsen, et navn hun føler hadde passet mye bedre på et gammelt rynkeensemble i nittiåra, siden hun har sett omtrent det samme navnet blant de som ble født før 1920 og som stadig figurerer i Aftenpostens dødsannonser. Og om det derimot ikke er et såpass gammeldags navn som Mina tror det er så er det i hvert fall ganske så kjedelig for riktignok er hun den eneste Minaen i klassen sin, men det er mange som heter Mikalsen i telefonkatalogen. Litt for mange faktisk og i det hele tatt er hele telefonkatalogen et veldig sammensurium av ? sen er, Jensen, Hansen, Larsen og for eksempel Mikalsen. Mina har nemlig sjekket. I det hele tatt har Mina veldig oversikt når det gjelder slike detaljer som andre finner uvesentlige, som hvor mange personer med hvert etternavn det finnes på skolen hennes (deriblant fire med Iqbal som etternavn slik seg hør og bør på Oslo østkant og hele ti med etternavnet Hansen, hun er derimot den eneste for øyeblikket som heter Mikalsen til etternavn, men det er en liten trøst). Andre detaljer Mina vet alt om er hvor mange personer i klassen hennes som har blå øyne (13 av 20, medregnet Mina selv), hvor mange ganger hun rekker å skrive ordet fe på et minutt (77, men så skriver hun ganske fort også) og hvor mange lyktestolper hun går forbi på vei til skolen (hele 28 stykker utrolig nok og hun har telt flere ganger for å være sikker). Hvorfor Mina er så opptatt av detaljer vet hun ikke selv, hun har ikke arvet det fra moren sin som er det mest vimsete eksemplaret av arten menneske som Mina noen gang har kommet over. Hun har ikke arvet det fra faren sin, som riktignok deler Minas sans for orden og systemer, men som har hukommelse som en gullfisk og ved å si det fornærmer man gullfisken. Mina har heller ikke arvet det fra storebroren sin, Mio, en gutt som på den ene siden har et direkte vakkert navn (den heldiggrisen), men også er minst like distré som sin mor. Mio er ellers en ganske grei storebror, faktisk, han tar av og til og kjører henne på jobb med den stilige bilen sin, hvis bilmerke er noe Mina ikke er sikker på, det fins noen temaer der heller ikke hun har peiling. I tillegg er Mio hyggelig, en god lytter og en litt sånn enfoldig type som Mina automatisk ville følt litt sympati med uansett siden hun ikke tror virkeligheten er lagt til rette for naive, smådumme, men oppriktig hyggelige mennesker som broren sin. At virkeligheten heller ikke er lagt ordentlig til rette for smarte lesehester med manglende tro på menneskeheten generelt sett, dvs. Mina selv, prøver hun bare å fortrenge. Men tilbake til lyktestolpene. Mina har en spesiell respekt for dem og hun vet ikke helt hvorfor, hun vet bare at hun liker dem. Det har hun alltid gjort egentlig og det er ikke sånn at hun bukker for dem eller deklamerer poesi til dem eller noe sånt. Men hun anerkjenner dem, hun ser verdien i deres virke for å lyse opp verden bit for bit og hun har i det siste hatt denne tendensen til å gå ut til en spesiell lyktestolpe hver kveld bare for å hilse på. Og å skrive, lyktestolper er nemlig en av de mange tingene som inspirerer Mina Mikalsen, en jente som, lik så mange andre, er fylt med forfatterdrømmer.

Nettopp denne dagen, den første februar og en søndag, går Mina som vanlig og setter seg ved siden av lyktestolpen rett utenfor leiligheten der hun bor. Og så sitter hun og bare tenker for akkurat der føles det så lett å tenke og det er en slik ro som hun ikke føler at er mulig å finne frem til andre steder. Og så tenker hun, ikke på noe spesielt, men alt og ingenting og bearbeider dagens inntrykk (der i blant observasjonen av at Minas lærer i engelsk, frøken Sommerbakken, ikke kler lange kjoler siden de drukner hennes allerede ganske korte og staute skikkelse fullstendig). Mina skal ikke påstå at hun har veldig peiling på mote, men hun leser av og til morens Se og Hør blader, til tross for at hun ser på slike overfladiske ting som direkte forkastelig, og noen få av kommentarene til Jan Thomas har festet seg inne i Minas hode, skjønt hun aner ikke hvorfor. Men det er liksom en del av henne som nærmest kan høre at han kommenterer på antrekk av og til og hun hørte stemmen hans inne i hodet veldig godt da hun så frøken Sommerbakkens kjole. Mina selv er veldig lite glad i kjoler eller skjørt for den saks skyld og har alltid følt at hun hadde hatt det mye lettere om hun var gutt for de trenger ikke pynte seg med kjoler eller skjørt, de slipper tull som mensen (hun nekter å tro at stemmeskiftet er like ille) og hun har en slags ide om at gutter har mye mindre krav satt til seg. De kan bare være seg selv, de, tenker Mina og glemmer helt alle bøker og filmer hun har opplevd som har vist henne at, jo da, det å være gutt kan by på frustrasjoner det og. Uansett sitter Mina gjerne og tenker like ved sin yndlingslyktestolpe og denne dagen føles været perfekt disponert for tankespill. Det snør ikke og kulden som har preget en rekke dager i januar er i stor grad borte og erstattet av, om ikke varme, så i hvert fall en mildere temperatur liggende i lufta. Det er rundt to-tre kuldegrader og Mina er kledd i en fin strikkejakke i hvitt som moren hennes mener er for tynn, men som Mina syns er helt perfekt. I tillegg har hun på et rødt skjerf og det er i mindre grad på grunn av at det er vinter og i større grad fordi Mina er veldig glad i skjerf. Ja, så glad i dem at hun vurderer å starte en fangruppe for dem på Facebook, der hun er under dekknavnet Mimosa Ravnehjerte, liksom for å sikre full anonymitet. Dessuten har ikke Mina egentlig lyst på venner på Facebook, men er der for å leke spion og snike rundt på folks profiler, titte på bilder og kunne følge med på folks liv uten at de vet det, en tanke hun finner så tiltalende at det er direkte magisk. Og hvorfor Mina kaller seg Mimosa Ravnehjerte er enkelt og greit at Mimosa er et fint navn som minner litt om hennes, men bare er ti ganger vakrere. Og Ravnehjerte skyldes Minas forkjærlighet for ''Brødrene Løvehjerte'', en historie hun har elsket siden hun var fem år og som hun har lest og sett på film så mange ganger at hun kan sitere alt bortimot. Men Mina har sørget for å bruke Ravnehjerte fremfor Løvehjerte siden hun kjenner seg mer igjen i ravner enn løver. Dessuten virker det mer mystisk og mystiskhet er alltid et pluss.

Mina tenker på mystiskhet og så glir tankene i en rolig overgang over til andre subjekter som lyktestolpen, nettopp denne lyktestolpen som så vidt Mina vet har vært der bestandig, i hvert fall kan hun ikke huske en tid uten den. Denne lyktestolpen er like grå og bunnsolid som alle andre lyktestolper hun har kommet over og skiller seg egentlig ut på veldig få måter. Det eneste må være lyktestolpens skygge som Mina er overbevist om at er litt lenger enn andre skygger, en liten detalj av det særdeles uviktige slaget som hun likevel finner interessant. En lengre skygge kan bety at noe rommer mer og da blir det kanskje plass til flere tanker også, Mina er i hvert fall fullstendig overbevist om at hjernen hennes arbeider på en annen måte under denne lyktestolpen for tankene flyter av gårde, flyter som på såpebobler som igjen hentes av små vindpust som igjen tar dem med til fjerne strøk. Og så vender tankene tilbake og Mina blir overbevist om at, hvis hun bare kunne ta tak i en av de langtveisfarende tankene, legge den varsomt i hendene sine og betrakte den, tanken da ville ha vokst en smule på grunn av nye inntrykk og slike ting. Og det er en fin tanke, like fin som de vinterdagene da det er passe kaldt og det akkurat er nok vind til at kinnene får malt frostkyss på seg, like fin som å dele en kveld og en lyktestolpe og en slik merkelig stillhet som gir en tro på at alt er mulig.

Mina glir av sted på alle de ekstremt mange tankene sine, glemmer alt system, all logikk, alt som ellers er henne, bare drømmer seg bort og merker det ikke før veldig sent at noen er på vei mot lyktestolpen, noen som kanskje også vil dele en kveld med en lyktestolpe.
***
Og nå, med posting av utdrag og generell jegerlykkeligogbaresvever-babbel unnagjort så skal jeg spise middag straks mens "Spring Awakening"s finfine sanger spilles på repeat i hjernen min og jeg smiler ekstra mye. Forvent dere ellers masse babbel om førpremierearrangementet enten på torsdag eller fredag og da gjerne bilder hvis kameraet vårt har begynt å virke igjen. Livet er fiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiint!!!

Karoline føler for å obsesse litt til over Spring Awakening =0)

Fri, 22 Jan 2010 22:26:51 +0100

Jeg har muligens nevnt en musikal som heter "Spring Awakening" noen få ganger her eller veldig mange ganger og jeg kommer tilbake til denne musikalen også her. Nå skal jeg nemlig bruke et blogginnlegg på å obsesse enda litt til. Fakta er nemlig at denne musikalen altså settes opp i Oslo (YES!) nå snart (wohoo!) og at jeg har billett til å se denne forestillingen den sjette februar (hoppeoppognediekstase-ting) og nå er det sånn nøyaktig en uke til premieren og dermed så har det, til min store fornøyelse, stått om "Spring Awakening" i en rekke artikler som jeg selvsagt har lest opp til flere ganger på nettet. Og mens jeg har drevet med dette fant jeg denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=j-p3MllxiKM&feature=player_embedded. Der kan man høre den norske versjonen av den übertøffe sangen "Totally Fucked" og jeg liker faktisk den norske versjonen best tror jeg selv om denne sangen er skikkelig kul på engelsk og, noe som bevises her: http://www.youtube.com/watch?v=fIx7yW9FMfw&feature=related. Grunnen til at jeg liker den norske versjonen best er refrenget som på norsk går som følger

"Du er føkka nå, bare drit og dra,
dette kan du ikke rømme fra.
Føkka for godt, de vil ta deg nå
og du veit du hakke sjans"

noe jeg syns høres mer ungdommelig ut enn "Totally fucked" og i tillegg gir sangen litt sånn ekstra slang liksom. Og dette klippet av denne sangen på norsk fant jeg for to dager siden og så tittet jeg på det klippet ikke mindre enn fem ganger i løpet av to timer i går kveld, noe som ved senere ettertanke kanskje ikke var så lurt. I dag har nemlig refrenget om at "du er føkka nå, bare drit og dra" og resten av hele pakka spilt på repeat omatt og omatt i hjernen min i ett sett og i stad holdt jeg på å bli litt sprø av det, men denne følelsen kjempet om kapp med den delen av meg som tenkte "yes, jeg har soundtrack til livet mitt i dag på en måte" selv om dagen min var alt annet enn føkka egentlig. Det største problemet er at jeg, når jeg har en sang på hjernen, får lyst til å synge med og det kan man egentlig ikke gjøre om man er på jobb hvis ikke man vil ha veldig rare blikk. Dessuten synges det jo noen stygge ord i sangen som "føkka" og "drit og dra" og her syns jeg sånt er bare kledelig, men det gjør at man bare kan synge med om man er på rommet sitt siden jeg tror moren min hadde reagert om jeg gikk rundt og sang "du er føkka nå, bare drit og dra". Resultatet av dette er at jeg nå har spilt gjennom dette klippet flere ganger etter hverandre etter at jeg kom hjem fra jobb mens jeg sang med av full hals siden ingen kunne høre meg. Det som er med sangen "Totally Fucked" både i norsk og engelsk utgave er at den har noen partier der det bare synges "bla, bla,bla,bla, bla, bla, bla" og den delen er ekstra lett å få på hjernen siden det er sånn repiterende og sånt og har også spilt noen runder på repeat i hodet mitt i dag.

Men nå tenkte jeg å dele litt veldig lite fascinerende informasjon om hvordan jeg oppdaget musikalen "Spring Awakening" (som nå sakte, men sikkert kanskje har utviklet seg til å bli min desiderte favorittmusikal selv om jeg enda ikke har sett den). Alt sammen startet våren 2009 da jeg hørte denne musikalen nevnes på nettet, men ikke viet den noen spesiell interesse. Men så endte jeg opp med å bestille "Spring Awakening"-cden ved en ren tilfeldighet på nettet siden den hadde fått en del gode skussmål og sånt og fikk den i posten fra Amazon.com helt i slutten av juni i fjor og hadde et eureka-øyeblikk. Det er noen ganger man ser en film og vet at man har sett noe helt spesielt eller lest en bok og vet dette er noe du alltid vil tenke lykkelig tilbake på også videre. Noen få ganger opplever man noe og vet at man er betatt. Sånn var det da jeg satte på "Spring Awakening"-cden min for første gang, helt fullstendig magisk. Jeg var oppriktig fascinert av cden etter at jeg hadde hatt den i fire-fem dager og fascinasjonen har bare vokst og vokst for hver uke som har gått. I juli i 2009 hørte jeg for eksempel på "Spring Awakening"-cden to-tre ganger hver eneste dag sånn bortimot og etter hvert har jeg funnet ut at denne musikalen har opptil flere aspekter som gjør at jeg elsker den.

For det første er det musikken som egentlig skiller seg ut en del fra annen musikalmusikk. Her er mange av sangene oppriktig rocka og gir mer rockebandfølelse enn musikalfølelse, noe som jeg faktisk merkelig nok liker veldig godt. Jeg elsker virkelig musikalsanger som er veldig typisk musikaler og altså, men det er noe med den jordnære rocka greia med "Spring Awakening" som gjør at den føles ekstra tilgjengelig på en måte. Sanger som "The bitch of living" for eksempel kunne like greit vært på en cd med et band som Pink Floyd (som jeg trodde var kokk da jeg var liten av en eller annen grunn) eller noe sånt og det er i det hele tatt en veldig ungdommelig stemning over sangene i denne musikalen som gjør at det blir veldig episk.
For det andre er det temaene som tas opp. Jeg tror egentlig at jeg er en ganske uskyldig og naiv type, men elsker samtidig at tabuer brytes og det til gangs i "Spring Awakening". Jeg liker at man her har en musikal der handlingen skjer i 1891 i Tyskland mens temaer som tas opp er alt fra homofili til sex og videre til incest bare for å nevne noe. Det er liksom en del av meg som ikke klarer å komme over at denne musikalen faktisk er basert på et teaterstykke med samme navn som ble skrevet av Frank Wedekind i 1890 (og det stykket har jeg og det har jeg også lest og skal lese igjen snart). Det er bare så inni hampen tøft at Frank Wedekind tok opp temaer som fortsatt til dels er tabu
nå for 120 år siden og da er det jo bare en bonus at Frank Wedekind er skikkelig pen også, bare se:

Og det føles noenlunde teit å si at jeg har en liten crush overfor en forfatter som døde for 92 år siden, men jeg veit jo at jeg ikke er den eneste som har opplevd det og det er jo en liten trøst. Men, å, han har bare så utrolig pene øyne og jeg er egentlig ikke noe glad i barter, men Frank Wedekind kler det på dette bildet som jeg har funnet og som forestiller ham da han var 19 år. Han var rett og slett virkelig pen som nittenåring enkelt og greit.

Jeg har pratet om "Spring Awakening" blant annet i dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1246636113_03jul2009.html og gjentar meg selv sikkert massevis her, men så er det noe med denne musikalen som fascinerer meg ekstremt mye, det er få ting jeg har blitt så obsessed overfor altså. Og følgelig var det som om jeg hadde kommet til himmelen da jeg en oktoberdag i fjor leste at denne musikalen skulle settes opp i Oslo på Oslo Nye Teater. Da var det som om noen hadde tatt den beslutningen med meg i tankene på en måte for her var det knapt tre måneder siden jeg hadde blitt betatt av en musikal og så skal den tilfeldigvis settes opp i Norge. Sånt kan ikke være rent tilfeldig, det går bare ikke og jeg ble bare mer frelst av musikalen "Spring Awakening" med det resultat at jeg fikk tak i teaterstykket musikalen var basert på, skrev "BILLETTER TIL SPRING AWAKENING" med store bokstaver på ønskelista mi og det var også en medvirkning til at jeg ble interessert i programmet "Glee" tror jeg siden hun som spiller Wendla på "Spring Awakening" har en av hovedrollene i "Glee" Og nå for tida blir jeg bare mer og mer fascinert av programmet "Glee" også tilfeldigvis (der Quinn altså åpenbart er forelsket i Rachel, man kan ikke tegne pornografiske tegninger av noen på jentetoalettet uten at det ligger noe under, bare synd jeg er Rachel-Finn shipper) =D

Og jeg greier faktisk å ha et ganske objektivt forhold til musikaler selv om jeg elsker dem og det innebærer at jeg skjønner hvorfor noen ikke liker dem. For det er litt rart med personer som plutselig bryter ut i sang og dans og det er ikke alle som kan komme forbi det komplett ulogiske i slike scenarioer. Men her er også en av tingene som skiller "Spring Awakening" fra mange andre musikaler. Det er nemlig visstnok meningen at karakterene bare tenker i mange av sangene, sangene illustrerer tankene på en måte og dette gjør at man også får lett for å kjenne seg igjen. For man har en hel masse tanker når man er fjorten, femtenårsalderen og de kan gjerne være som små sanger i seg selv.
***
Anyway så er "Spring Awakening" en musikal jeg har blitt utrolig glad i og jeg har seriøst sjelden gledet meg så mye til noe som jeg gleder meg til å se "Spring Awakening" tror jeg for jeg har veldig tro på at det kan bli veldig bra. Dessuten har alle klippene jeg har sett fra den norske versjonen vært fenomenale og jeg syns bare det er så flott at noen teatre setter opp musikaler som er litt mer ukjente. Det viser at de tør å ta sjanser og er også utrolig smart siden "Spring Awakening" er en musikal som i ekstra stor grad nok kan tiltrekke seg et ungt publikum. Ikke minst fordi den har sånne kule bonuseffekter som gay love (Hanschen & Ernst) og virkelig tar ungdomstidens mange følelser fullstendig på alvor. Og sangtekstene er direkte nydelige i tillegg ;)
*
Så da har jeg obsessa litt til overfor denne musikalen og det kan hende dette er totalt uinteressant, men det interesserte meg og jeg blogger ærlig talt mest for min egen del. Uansett, jeg gleder meg til å se "Spring Awakening" og skal nå se på klippet med norske versjonen av "Totally Fucked" tre-fire ganger til!

Historien om herr Sommer

Mon, 18 Jan 2010 18:42:40 +0100

"På den tiden da jeg ennå klatret i trær - det var lenge, lenge siden, mange år og årtier, jeg var bare såvidt over en meter høy, brukte skostørrelse åtteogtyve og var så lett at jeg kunne fly - nei, det er ingen løgn, jeg kunne virkelig fly den gangen - eller i det minste nesten, eller mer korrekt: Det ville i sin tid vært mulig for meg å fly om jeg virkelig for alvor hadde villet det og faktisk hadde forsøkt det, for... for jeg husker godt at det var så vidt jeg ikke fløy, det var om høsten, jeg gikk i første klasse. da jeg gikk hjem fra skolen og det blåste så kraftig at jeg, uten å bre ut armene, kunne legge meg mot vinden lik en skihopper, ja enda lenger frem uten å falle... og da jeg så løp mot vinden, ned over engen fra skolehøyden - skolen lå nemlig på en liten åskam utenfor landsbyen og bare sparket litt fra bakken og bredte ut armene, da løftet vinden meg og jeg kunne uten å anstrenge meg gjøre hopp på to-tre meters høyde og ti-tolv meters lengde - eller kanskje ikke fullt så langt og fullt så høyt, det spiller jo ingen rolle! - i allfall fløy jeg nesten, og om jeg bare hadde kneppet opp frakken og tatt skjøtene i hendene og bredt dem ut som vinger, ville vinden ha løftet meg helt opp og jeg ville med største letthet ha seilt fra skoleåsen over dalsøkket bort til skogen og over skogen ned til sjøen, hvor huset vårt lå, og mens min far, min mor, min søster og min bror, som alle var for gamle og tunge til å fly, så på i grenseløs undring, ville jeg tatt en liten sving over hagen for så å sveve ut over innsjøen, nesten over til den andre bredden, og til slutt ville jeg ha latt meg bære i makelig fart tilbake og fremdeles ha kommet hjem i tide til middagen."

Slik begynner boka "Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind og jeg har egentlig ikke hatt noen som helst plan om å bruke alle innlegg jeg skriver for tiden på anmeldelser, men det er jo bortimot umulig å la være når bøkene jeg leser viser seg å være så inni hampen vidunderlige. Og jeg var kanskje positiv til "Legenden om Sally Jones", men denne var enda bedre og vel verdt litt obsessing fra min side.

"Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind er vakkerhet pakket inn i en forholdsvis tynn bok på 120 sider og er en av de bøkene der det både skjer veldig lite og veldig mye samtidig. Boka fortelles av en ikke navngitt gutt som forteller om et knippe episoder fra hans oppvekst. I tillegg så fortelles det om den mystiske karakteren herr Sommer som alltid er ute og går uansett vær. Og det er egentlig veldig umulig å oppsummere handlingen for det er liksom ikke den som er fokuset føler jeg og heller ikke herr Sommer for den saks skyld. I stedet er det en bok som minner meg om "Den lille prinsen", en sammenlikning som også føles passende siden det er den samme voksne barnsligheten her. Med det sikter jeg til at denne boka helt tydelig er skrevet av en voksen, men da en voksen som tydelig husker hvordan det var å være et barn og tar barndommen ordentlig på alvor. Boka minner meg også litt om Roald Dahls og Michael Endes skrivestil, men det er på en måte noe helt annet også som seg hør og bør. "Historien om herr Sommer" er nemlig helt unik.

En av grunnene til at jeg elsket denne boka var begynnelsen (som er utdraget jeg tok med over) fordi det har en utrolig sterk gjenkjennelseseffekt for meg, jeg har også løpt av sted når vinden har blåst og hatt følelsen av at jeg, om jeg bare flakset litt med hendene, ville fly hvis jeg bare fikk nok fart. Og videre er det et tidspunkt der bokas forteller vurderer å ta selvmord og tenker seg begravelsen sin og hvordan alle vil savne ham og slikt og, mens jeg aldri har vurdert selvmord seriøst, jeg har hatt en del sånne filosoferinger selv, hvem har egentlig ikke det... Og jeg elsker det når jeg leser en bok og kjenner meg igjen i tankene som beskrives og her var det å kjenne seg igjen veldig, veldig lett. Videre er det et veldig flytende språk som er lett å lese og er sånn herlig dypt på en enkel måte á Tommy og Tigern og "Naiv Super". Og "Historien om herr Sommer" har også dette med seg med at det legges vekt på detaljer, det blir for eksempel nevnt nøyaktig hvor høy fortellerpersonen er når han lærer seg å sykle og slike ting og det føles på mange måter riktig siden man er opptatt av detaljer som barn, da er man for eksempel syv og et halvt år, mens man som voksen er bare for eksempel 24 og hvert fall ikke legger til et halvt. Dessuten har boka både noen fotnoter (og jeg er fotnotefan), et oppriktig vakkert språk med fin bruk av metaforer, en forteller som hopper fra det ene temaet til det andre lik meg når jeg prøver å fortelle om noe jeg har opplevd og så er det dette med at jeg siterte to sider i begynnelsen av dette innlegget da, en bok må nesten være fin når man starter et innlegg om den med å sitere hele to sider av den og egentlig har lyst til å sitere hele historien selv om det hadde blitt et fryktferdelig langt blogginnlegg.

Også er det dette med illustrasjonene da. "Historien om herr Sommer" er en helt alminnelig vidunderlig bok på 120 sider som tilfeldigvis har en del illustrasjoner av en som heter Sempé og de er helt nydelige små søte akvarellbilder som er like enkle og dyptloddede som teksten i boka og som er direkte vakre. Jeg skulle vist eksempler, men fant egentlig ganske få illustrasjoner fra denne boka på nettet, men bare tro meg når jeg sier at disse illustrasjonene er skjønne og en annen grunn til at jeg sammenlikner den med "Den lille prinsen", en bok som jo også har nydelige illustrasjoner.

Det må dog innrømmes at dette ikke er en bok som passer for alle, selv om den passa perfekt for meg. Noen vil for eksempel tenke at den er en barnebok siden det handler om barndom og er en ganske tynn bok som også er illustrert og det er den ikke. På grunn av bokas slutt, som er litt brå og både åpen og lukket samtidig, og at boka når alt kommer til alt er både symbolsk og mystisk så føler jeg nok at man ikke ville fått det samme utbytte av den som barn. Dessuten er det litt en sånn bok som krever tålmodighet siden den er veldig zen etter min mening, den er stille og reflektert og roper ikke etter oppmerksomhet, men er heller beskjeden og med en stille trygghet ved seg som om den vet hva den er god for selv hvis leseren ikke skjønner det. Og det er litt merkelig, men jeg liker denne stille nostalgiske stemningen som denne boka maler frem være seg i bilder så vel som i språk. Jeg sitter litt igjen og tenker at dette er noe helt spesielt og jeg vet at jeg mer enn gjerne vil lese "Historien om herr Sommer" igjen for det er en av de bøkene som gir sommerfugltanker og inspirasjon og som minner en på hvorfor det å lese er <3 hvis man skulle ha glemt det, noe jeg heldigvis ikke har :)

Terningkast 6 selvfølgelig =D
***
Og jeg blogga i går og jeg har sympati med meg selv til tross for at jeg ikke er noe mer enn bare sørpeforkjøla og jeg har nå et storslått dilemma angående hvilken bok jeg skal lese nå, det er vidunderlig mange muligheter ;)

Og når alt kommer til alt er jeg happy og har nå tenkt å lage meg varm drikke igjen snart!