Men nå skal jeg skrive litt om en av filmene jeg leide på fredag, bruke dette innlegget på en liten anmeldelse før jeg lager middag:

KUNG FU PANDA 2

Jeg så Kung Fu Panda sommeren 2010 hos onkelen min og likte den. Det var ingen ny favoritt eller en sånn film jeg har tenkt noe særlig på i ettertid, men den hadde en fin historie og var sjarmerende. Kung Fu Panda 2 er heller ingen film som forandret livet mitt, men jeg likte den likevel bedre enn 1-ern og syns i det hele tatt det var en svært fin film.

Mens jeg generelt sett er mer glad i Pixar enn Dreamworks så er det mange Dreamworks-filmer jeg har likt kjempegodt (både Dragetreneren, Megamind og de første to Shrek-filmene er filmer jeg har hatt veldig sansen for) og jeg tror jeg kanskje tidvis har feilbedømt Dreamworks basert på at de lager oppfølgere til omtrent alt. Og jeg har, med unntak av Cars 2, følt at Pixar har spart oppfølgere til når de virkelig føles nødvendige og latt filmene stå alene ellers. Men Kung Fu Panda 2 føler jeg er Dreamworks beste oppfølger siden Shrek 2 og i tillegg er det en av de få Dreamworks-filmene der jeg virkelig har lagt merke til animasjonen. For jeg syns alle Dreamworks-filmene er flott animert, men jeg glemmer liksom å tenke "å så fint animert" mens jeg ser på sånn som jeg gjør med Disney og Pixar. Men her var det nydelig, jeg syns virkelig Kung Fu Panda er en utrolig pen film.

Historien i Kung Fu Panda er ganske basic, panda-hovedpersonen Po må finne ut av hvor han kommer fra, det er en hevnlysten bad guy-påfugl bevæpnet med fyrverkeri, gjengen som samarbeider for å redde Kina og Kung Fu og en hel del komikk pakket inn i en litt forutsigbar, men likevel fin historie. Og det gjør ingen verdens ting. Jeg koste meg hele veien og likte humoren og dramaet og actionscenene og det meste i grunnen. Dessuten ble jeg positivt overrasket av at filmen her var på under halvannen time for jeg føler at filmer ikke trenger å være så lange, så lenge de har med det essensielle så vil jeg heller se en film på en time og et kvarter som er engasjerende hele veien enn en på over to timer der man tar seg i å se på klokka. Og det kommer selvsagt an på filmen og sjangeren, musikaler trenger en viss lengde føler jeg, samme med historiske filmer og Fantasy-filmer og Harry Potter-filmene syns jeg til og med var for korte. Men generelt sett så er jeg mer utålmodig når det gjelder film enn bøker og syns halvannen time gjerne er nok.

Fine ting med Kung Fu Panda 2 var ellers karakterene som var mer interessante og tredimensjonale enn i den første filmen etter min mening. Jeg likte hvordan filmen begynte med annerledes animasjonsstil enn resten (et grep jeg har likt i filmer siden første gang jeg så Skjønnheten og Udyret), jeg likte moralen om å finne indre fred og jeg likte som sagt animasjonen utrolig godt. Og jeg liker ellers hvordan denne filmen passer like godt for voksne som for barn og hvordan det faktisk ikke var noen kjærlighetshistorie på gang der (selv om jeg personlig shipper Po og Tigress nå), det er så mange filmer og bøker og musikaler som har med kjærlighetshistorieplott som strengt tatt er unødvendige og det skjer ikke her. Forøvrig, mens jeg altså i mange tilfeller er skeptisk til oppfølgere, syns jeg det er litt herlig hvordan slutten på Kung Fu Panda 2 legger så opp til en oppfølger at det nesten er en smule komisk, det er så obvioust at det halve kunne vært nok. Nå er det nesten så jeg vil de skal lage en oppfølger bare for å kunne si "hva var det jeg sa" og flire litt for meg selv.

Anyway, dette er altså en film som engasjerte meg og underholdt meg og som jeg generelt hadde sansen for. Men det er samtidig ingen ny yndlingsfilm. For eksempel så er historien litt for klassisk og jeg blir aldri rørt på samme måten som i Pixar-filmer. Og mens man er engasjert og interessert hele tiden så er det hele på lik linje med veldig mange bøker jeg leser som er sånn fengende hele veien, men som jeg ikke vil tenke særlig mye på i ettertid. Like fullt er dette en svært fin film og jeg gir terningkast 5 og en varm anbefalning!
***

Greit, da har jeg blogga litt om den filmen og nå skal jeg straks lage meg middag og så regner jeg med å blogge igjen enten mandag eller tirsdag. Vi bables! =D

MINE TRE YNDLINGSDYR

I utgangspunktet tenkte jeg å ta topp fem yndlingsdyr, men min manglende evne til å lage frosk og ugle i plastelina fikk meg til å holde meg til topp tre. Og på første plass har vi dette dyret:

Ellef Elefant representerer yndlingsdyret mitt, elefant, og dette har vært yndlingsdyret mitt siden jeg var femten år og vi fikk i oppgave å lage hatt i håndarbeidstimene og stol i sløydtimene inspirert av afrikanske dyr og jeg lagde elefantstol og hatt (har ikke bildet av dem for øyeblikket, men det kan godt hende det dukker opp siden) og innså med et at elefant (som er et dyr jeg alltid har hatt sansen for) faktisk er det dyret jeg liker aller best. De er så flotte dyr og jeg har en fin samling elefantfigurer og kosedyr og syns generelt sett at elefanter rett og slett er innmari stilige og interessante dyr =D

På en klar annenplass har vi dette dyret:

Katten Nemo representerer katter (og en kan innvende at det er masse som gjør dette til en langt fra perfekt kattefigur, men jeg håper den er godkjent til tross for de noe gigantiske værhårene og leppene, det bare ble sånn) og katter var yndlingsdyret mitt frem til elefanter tok over førsteplassen. Jeg har alltid likt katter, det er sånn at hvis jeg ser en katt må jeg liksom hilse på og de er så fine dyr, dessuten er de nok skikkelig smarte. Det vil nok ta en stund, men om jeg blir gal kattedame en dag er det helt ok (akkurat katter virker i tillegg som et litt mer praktisk kjæledyr enn elefanter).

På tredje plass er det faktisk dette dyret:

Max Meitemark representerer meitemarker som jeg vet er et ganske rart dyr og ha sansen for, men jeg har alltid vært glad i meitemark. De er ikke spesielt søte og interessante, men jeg syns de har en viss sjarm ved seg likevel og jeg har en sånn greie med at jeg alltid er redd for å tråkke på dem de gangene det kryr av dem på grunn av regn. Meitemarker er i det hele tatt et høyst undervurdert dyr som jeg liker.

På fjerde og femte plass har jeg henholdsvis frosk og ugle. Frosk fordi jeg syns de er søte og kule og fordi jeg en gang hjalp en frosk på ville veier tilbake til vannet den kom fra. Jeg bar den i håndflaten min og kysset den i tilfelle det ville bli en prins for man vet jo aldri og den forble en frosk og tisset på hånden min. Men uansett om jeg så har opplevd frosketiss på litt for nært hold liker jeg frosker for de er fascinerende. De er jo det ;) Ugle har jeg på femte plass og det er fordi ugler er så pene. Jeg tror nok litt av grunnen til at jeg liker ugler er Harry Potter, men det er uansett den fuglen jeg liker best og jeg liker ugle- og frosketing nesten like godt som elefantfigurer :)

Så det er mine yndlingsdyr og jeg leste en sånn artikkel om vanlige dyrefavoritter og fant ut at elefanter faktisk er godt likt av mange. Det syns jeg er kult. I det hele tatt liker jeg smaken min når det gjelder dyr og håper jeg en dag får en ny sjanse til å ri på en elefant (noe jeg visstnok gjorde en gang på Sri Lanka da jeg var halvannet år gammel og som jeg naturlig nok ikke husker i det hele tatt) og finner en froskeprins og kan kose med en katt ganske snart.
***

Ja ja, det var det innlegget, jeg håper det interesserer folk og det er bare å si fra hvis noen har lyst på nye innlegg med figurer i plastelina (kanskje et om yndlingsblomster en gang) etter hvert. Jeg tenkte også at de korte tekstene om dyrene kunne være som små fragmenter av uskrevne helheter og litt inspirerende (de på bildene inni små ruter) =D Men nå skal jeg straks legge meg og så blogger jeg nok igjen på lørdag. Vi bables!

Boller! Av mystifistiske grunner fristet bollene mer før jeg lagde dem enn når de var klare, men de ble uansett ganske gode og jeg har mange igjen :)

Men nå tenkte jeg å besvare noe jeg fant her: http://ithildancer.com/megmegmegmeg/ siden jeg ikke visste helt hva jeg skulle blogge om og dette virka gøy. Så da setter jeg i gang :)

60 spørsmål

1. kor gamal er du om fem år? I 2017 blir jeg 32 år, det er et alt for høyt tall. Eller det er jo egentlig ikke det, jeg bare liker meg så godt i tjueåra :)
   
2. kven var du minst to timar rundt i dag? I dag har jeg ikke vært andre steder enn hjemme i leiligheten min, men hvem vet hva som skjer utover dagen.
   
3. kor lang er du? 1'60 cm :)
   
4. kva var den forrige filmen du såg? En episode av Buffy hvis det gjelder. Hvis ikke så var det "12 dates of Christmas" for to uker siden.
   
5. kven ringte du sist? Moren min
   
6. kven ringte deg sist? Moren min
   
7. kva stod på den forrige sms?en du fekk? et engangspassord for MinID
   
8. føretrekk du å ringa eller senda sms? Ringe, jeg er egentlig ganske dårlig på å sende sms.
   
9. er dine foreldre gifte eller skilte? Skilte, selv om det teknisk sett etter min mening føles som en litt feil beskrivelse siden de ikke var gift, bare samboere.
   
10. når såg du mamman din sist? I går kveld før jeg dro hjem til min egen leilighet.
    
11. kva farge har du på augene? Brune.
12. når våkna du i dag? Satte vekkerklokka på åtte og sto opp kvart over ni.
13. kva er din favorittjulesang? I saw mommy kissing Santa Clause! =D
    
14. kva er din favorittplass? Vet ikke helt, men jeg er veldig glad i Gøteborg, i teorien skal jeg og moren min ta en tur dit snart, men når det skjer i praksis er usikkert. Forøvrig er jeg kjempeglad i yndlingskaféen, biblioteker og bokhandler og leiligheten min :)
    
15. kva plass likar du minst? Ich weiss nicht!
    
16. kvar trur du at du er om ti år? Jobber i bokhandel og har gitt ut minst tre bøker, jeg håper hvert fall veldig at det er statusen da.
    
17. kva skremte deg mest om natta som liten? Ikke sikker, jeg har egentlig hatt få mareritt. Jeg husker at jeg prøvde å tenke frem et mareritt en gang da jeg var syv da fordi noen i klassen min pratet om at de hadde hatt det så jeg tenkte masse på troll for å selvpåføre meg et mareritt.
    
18. kva fekk deg til å le hardt seinast? Husker ikke helt.
    
19. kor stor er senga di? Har ikke målebånd og er ikke sikker.
    
20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar :)
    
21. søv du med eller utan klede? Underbukse, sokker og bh
    
22. kor mange puter søv du med i senga? En de fleste steder, men to hos faren min.
    
23. kor mange land har du budd i? Bare Norge. Har lyst til å bo et år i Gøteborg en gang, men når det skjer aner jeg ikke.
    
24. kvar har du budd? Oslo (Stovner) hele livet. Og Drammen da jeg gikk på Danvik, det glemte jeg å ta med :)
    
25. likar du sko, sokkar eller berrføtt? Sko og sokker, har en rar greie med at jeg ikke liker barføtt hud mot ting som jeg mistenker at jeg er ganske alene om, jeg liker best å ha sokker på uansett.
    
26. er du sosial? Ser ikke på meg selv som særlig sosial, men jeg tror egentlig at jeg er mer sosial enn jeg selv tror, jeg er jo absolutt ikke sjenert og jeg er blid og imøtekommende.
    
27. kva er din favorittis? Barberingsis (mitt kallenavn for Shave Ice). Er også ganske glad i sjokoladeis :)
28. kva er din favorittdessert? Boller og hvetebakst.
    
29. likar du kinamat? Er ikke spesielt glad i det, men det kan være helt ålreit.
    
30. likar du kaffe? Jeg lærte meg aldri å like kaffe. Foretrekker te. For tiden er jeg aller mest glad i solbærtoddy i grunnen <3
    
31. kva drikk du til frukost? Pleide å være te, men har blitt solbærtoddy til frokost en del i det siste.
    
32. søv du på nokon spesiell måte? I følge moren min beveger jeg meg mye i søvne, i følge broren min oig bestevenninnen min (som tar feil selvfølgelig) snorker jeg og noen ganger våkner jeg i siklende tilstand.
33. kan du spela poker? Har spilt det ganske få ganger og er ikke noe flink til det.
34. likar du å kosa? Kommer an på hvem. 
35. er du eit avhengighetsmenneske? Bare av internett.
    
36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Kjente en, men har ikke hatt kontakt med ham siden ungdomskolen.
    
37. vil du ha born? Tror ikke det.
    
38. kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk. Er jo andre språk der jeg kan noen ord og det går jo greit å lese svensk og dansk, men å bruke ordet "kan" føles mest riktig for norsk og engelsk.
    
39. har du nokon gong vore i ein ambulanse? Ikke så vidt jeg vet.
    
40. føretrekk du havet eller eit basseng? Basseng. Men jeg liker badekar aller best.
41. kva brukar du helst pengar på? Kafébesøk, bøker, teater og kino
    
42. eig du dyre smykker? Nei, er ikke noe smykkemenneske
    
43. kva er ditt favorittprogram på tv? The Voice og Big Bang Theory av det som går på tv for tida. Ellers er yndlingstv-seriene mine SYTYCD og Buffy og jeg har sett nesten alle episodene av Once upon a time på nettet. Det er forøvrig veldig mange tv-programmer jeg burde sjekke ut.
    
44. kan du rulla med tunga? Nei.
    
45. kven er den morsommaste personen du kjenner? Ubesluttet.
46. søv du med kosedyr? Nei, men syns kosedyr er fine ting da, særlig elefantkosedyr.
    
47. kva har du som ringelyd? En som sikkert er ganske irriterende som er praktisk siden det er veldig lett å kjenne den igjen når det ringer.
    
48. har du klesplagg frå du var liten? Kan godt hende, men kommer ikke på noe.
49. kva har du nærast deg no som er raudt? Sofaen jeg sitter i :)
50. flørtar du mykje? Jeg flørter ikke. Kan ikke sånt og har ikke følt behov for å kunne det heller.
    
51. kan du bytta olje på bilen? Niks og jeg har ikke bil eller lappen så jeg regner ikke med at jeg vil ha behov for å kunne det heller.
    
52. har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei, har ikke lappen, holder meg til Mario Cart når det gjelder bilkjøring.
    
53. kva var den forrige boka du leste? Det var "Amy & Roger's Epic Detour" av Morgan Matson. Den var fin :)
    
54. leser du avisa? Jeg kjøper sjelden aviser, men jeg liker å lese Vg og Dagbladet og kulturmagasinet til Aftenposten så ofte jeg kan og A-Magasinet på fredager. Jeg leser aviser oftest på yndlingskaféen, biblioteker og andre steder der det går an og lese aviser uten å kjøpe eller smuglese.
    
55. abonnerer du på noko magasin? Nei.
    
56. dansar du i bilen? Niks. Men jeg danser Linedance på treningsenter hver onsdag og jeg kan danse litt for meg selv i leiligheten en gang i blant. Generelt sett er dog dans noe jeg liker mer å se på enn å gjøre selv.
    
57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Hører kun på radio når jeg sitter på i bilen med noen som hører på radio, men broren min hørte på NRJ da han kjørte meg opp til leiligheten min i går kveld (noe han gjorde fordi jeg hadde så mye jeg skulle ta med hjem.
    
58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Handleliste
    
59. når var du i kyrkja sist? Det er leeeenge siden.
    
60. er du lykkelig? Jeg er ofte lykkelig, men oftere det jeg definerer som tilfreds. Men tilfreds er jeg til gjengjeld mesteparten av tida så det er jo fint.

Sånn! Da har jeg besvart denne greia her og hvis noen lesere skulle få lyst til å svare så på spørsmålene er det fritt frem :) Men nå skal jeg spise frokost og drikke solbærtoddy og så blogger jeg sannsynligvis igjen enten onsdag eller torsdag =D Vi bables!

Amy & Roger's Epic Detour av Morgan Matson

(Søkte på "Amy & Roger's Epic Detour" på Youtube og fant fanmade book trailers og denne likte jeg best og tenkte å starte innlegget med.)

"Amy & Roger's Epic Detour" handler om sekstenårige Amy som har mistet faren sin i en bilulykke. Hun er fan av musikaler, driver med teater, har en bror som er på avrusningsklinikk og savner faren sin skikkelig. Og moren hennes har besluttet at de skal flytte til Connecticut fra California og derfor må Amy få kjørt bilen deres dit. Problemet: Amy har ikke klart å kjøre bil siden bilulykken som drepte faren hennes. Cue: kjekk gutt ved navn Roger som går på college og er sønn av en venninne av Amys mor og som kan være sjåfør. Og da er det dags for en roadtrip som blir mer interessant enn forventet da Amy og Roger beslutter å ta en omvei der de titter på ymse landemerker og forskjellig slikt.

Det er kort oppsummert plottet og saken er at med en ungdomsbok som denne vet man jo litt hva man får. Man vet at Amy og Roger etter hvert vil forelske seg i hverandre, man vet at de vil lære mye nytt og man vet at reisen vil være en reise også på andre levler enn bare rent fysisk. Og likevel føltes denne boka aldri forutsigbar, i stedet var den høyst engasjerende og en bok der jeg virkelig koste meg.

Jeg liker Amy og Roger som karakterer veldig godt rett og slett fordi de er så normale. Det er karakterer i bøker som har gitt sterkere inntrykk, men i denne boka er det helt perfekt med to karakterer som er forfriskende normale og veldig relaterbare. Og jeg liker at man blir litt småbetatt av Roger fordi han er så sympatisk og at det kommer så godt frem at Amy elsker musikaler uten at det av den grunn nevnes musikaler på hver side. Sistnevnte var egentlig noe jeg lærte en del av for jeg har liksom tenkt at hvis man skal skrive om en karakter som elsker for eksempel Disney-filmer eller musikaler eller bøker eller noe helt annet så må de prate om det veldig mye og her nevnes musikaler heller sporadisk og det kommer like godt frem at det er viktig for Amy. Det skal jeg virkelig huske på (når jeg for eksempel omsider kommer til å redigere Nanowrimo-historien min fra i fjor (noe jeg skal gjøre, jeg vil bare skrive litt på andre ting først en liten stund til).

Ellers så liker jeg utrolig godt scrapbook-elementet ved denne boka, hvordan man ser kvitteringer fra roadtrippen deres og fotografier, tegninger og jeg elsker også at det er mange playlister i boka, alle disse tingene bidrar til at man virkelig føler at man er med på roadtrippen til Amy og Roger selv. Noen bøker bare leser man, men i denne føltes det hele nesten som en film, jeg føler at jeg virkelig opplevde boka selv. Når karakterene smilte så smilte jeg, når de var triste ble jeg trist selv, det er som om jeg på en måte har vært alle stedene Amy og Roger var selv. Jeg elsker når bøker fenger på den måten, når de på en måte blir altoppslukende og engasjerer hele veien, det er noe av det fineste jeg kan tenke meg :)

Denne boka har altså fine karakterskildringer og god stemning og er i tillegg svært godt skrevet. Og det var en ting ved den som jeg kjente meg utrolig godt igjen i. Roger har en greie med at han nekter å si "farvel" fordi han mener at det betyr at man tillater at den samtalen kan være den siste han har med en person. Og jeg har ikke den samme greia, men det minnet meg om en ting jeg har det med på Twitter. En gang i blant tillater jeg meg litt småklaging på Twitter for eksempel, men jeg prøver alltid å la den siste tweeten før jeg er noen timer eller lenger borte fra Twitter være positiv og optimistisk. Jeg tror det har noe med at jeg vil at det siste inntrykket noen har av meg før de kanskje ikke hører fra meg på en del timer eller kanskje dager (avhengig av situasjonen) skal være at jeg er blid og optimistisk, jeg har det med å tenke at den siste tweeten min alltid er den viktigste. Og det gjelder jo egentlig utenom Twitter også og det minner meg om Rogers greie med å ikke si farvel for da må man treffes igjen for å fortsette samtalen, da er den fortsatt åpen. Jeg vet ikke om dette gir mening, jeg er ikke så sikker på om jeg ER meningsfull i dag, men i alle fall likte jeg den greia til Roger fordi det minnet meg om meg selv litt og fordi det gjorde ham enda mer relaterbar. I tillegg var det noe av det første i boka som viste Rogers sårbarhet og eleverte ham fra statusen som kjekk fyr som er sjåfør på roadtrip til kjekk fyr som er på roadtrip og som jeg gjerne skulle vært venn med i virkeligheten.

Og egentlig føler jeg at anmeldelsene mine er bedre når jeg finner mer å kommentere på, men jeg bare likte denne boka så godt og føler egentlig at det ikke er noe galt med denne boka. For den er sjarmerende, både morsom til tider og trist av og til fint balansert, den er filmatisk (jeg kan virkelig se for meg denne boka som en film) og den føles virkelig på den beste måten. Og greit nok, dette er kanskje ikke en av de bøkene jeg elsker så dypt og inderlig at jeg setter den på yndlingsbokhylla eller kommer til å sitere den i massevis (den er fint skrevet, men kanskje ikke sånn supersiterbar), men jeg nøt den mens jeg leste den og har lyst til å lese den igjen og jeg anbefaler den på det sterkeste.

Så terningkast 5! Kom igjen og les den da, "Amy & Roger's Epic Detour" fortjener det. Og jeg skal SÅ lese mer av forfatteren Morgan Matson (som i følge Goodreads og sånt skal gi ut en ny bok til sommeren, yay!) =D
***

Men nå skal jeg kle på meg og finne på ting og slikt og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp enten søndag eller mandag. Vi bables!

og ble helt i ekstase i stad bare fordi Lee Mead er ganske pen og jeg så ham i Wicked juli 2010 som Fiyero så jeg har på en måte sett ham in real life og jeg liker fortsatt Christian Borle best som Emmeth, men jeg har seriøst sansen for de krøllene, jeg syns alltid det er veldig skjønt når gutter har bølgete eller krøllete brunt hår, det er fint <3

Ok, nok om det, nå skal jeg ta for meg det EGENTLIGE temaet for dette innlegget, nemlig oppsummering. I morgen er det første februar og dermed er det på tide å oppsummere januar bok- og filmmessig sett. Og jeg setter like godt i gang med en gang :)

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

- Wonderstruck av Brian Selznick

En vakker bok som på en måte har noe uskyldig ved seg som jeg liker og som ellers har nydelige illustrasjoner. Dog er den bedre tegnet enn skrevet og man tenker ikke så mye over boka når den er lest, men absolutt, vel verdt oppmerksomheten. Teningkast 5!

- Empire State av Jason Shiga

Veldig fin grafisk roman av en skikkelig kul forfatter, litt melankolsk og det har jeg sansen for. Syns likevel ikke den ga meg så mye i lengden. Terningkast 4!

- Nelson av Rob Davis

Blogget om tidligere og en grafisk roman med et skikkelig flott konsept (kjempemange britiske tegneserieskapere samarbeider om en sammenhengende fortelling). En sånn praktbok som er veldig pen og i tillegg er en god oppvekstskildring og har en kul hovedperson. Terningkast 5!

- Lullabies for little criminals av Heather O'Neill

Vakker og skjør bok med nydelige metaforer og en sår historie som gir inntrykk. Terningkast 5!

- Timoleon Vieta come home av Dan Rhodes

Tidvis ganske fin, men også tidvis en bok der man tenker "hva i huleste?" en del. Jeg liker skrivestilen til Dan Rhodes og jeg skjønner ideen hans med denne boka, men samtidig ble jeg litt småskuffet siden jeg venter meg noe fortryllende når det er skrevet av fyren som skrev "Little Hands Clapping" som er <3 Dette var helt greit, men jeg er litt sur på slutten. Terningkast 4!

- The ninth life of Louis Drax av Liz Jensen

Fascinerende og utrolig interessant bok som ikke finnes forutsigbar og som engasjerte hele veien. Terningkast 5!

- Naken av David Sedaris

Grei underholdning, men ikke så mye mer. Jeg leste den riktignok på norsk og jeg tror den er bedre på engelsk. Terningkast 4!

- The fault in our stars av John Green

Virkelig nydelig skrevet, trist og skjønn og akkurat like flott som forventet. John Green skriver superbra :) Terningkast 6!

- Bluebirds used to croon in the choir av Joe Meno

Novellesamling av en forfatter mange flere burde oppdage siden han er genial. Jeg ble riktignok ikke helt betatt av denne novellesamlingen, men det er en av Joe Menos tidligere bøker og han har skrevet bøker i senere tid som jeg elsker. Terningkast 4!

- Breadcrumbs av Anne Ursu

Mens jeg liker del 1 av denne boka bedre enn del 2 syns jeg helhetsmessig dette er en virkelig fin bok. Den er basert på eventyret "Snødronningen" (yndlingseventyret mitt <3) og jeg syns Anne Ursu har noen av de mest presise metaforene jeg har kommet over, jeg elsker dem i hvert fall. Terningkast 5!

FILMER

- Stick it

Svært kul turnfilm som overrasket positivt ved å være hakket mer original enn forventet. Ikke noen dype greier som forandrer livet mitt, men ganske bra og god underholdning. Dessuten er turn egentlig litt stilig å se på. Terningkast 5!

- Ariettas hemmelige liv

Nydelig film, vakkert animert og med en søt historie og musikk som er tristskjønn på den beste måten. Jeg angrer litt på at jeg var pysete og så den på norsk, neste gang jeg ser en Studio Ghibli-film skal jeg velge japansk språk for så lenge man har undertekster burde det jo ikke spille noen rolle. Terningkast 5!

- Les Chansons d'Amour

Fin musikk, vakre mennesker og en litt sær fransk film av det slaget som man liker mer og mer jo mer man tenker på den og som var nydelig filmet i tillegg til alt det andre. Burde virkelig sees :) Terningkast 5!

- Hedwig and the Angry Inch

En typisk sånn film jeg har visst om i mange år og lenge tenkt at jeg burde se, men så ventet med og ventet med og hvorfor venta jeg egentlig? Dette er jo en fenomenal film, annerledes og spesiell, sår og vakker på en helt egen måte og med flott musikk. Akkurat som Les Chansons d'Amour er dette en musikal som passer like godt om man skulle være litt skeptisk overfor musikaler. Terningkast 5!

- Paris J'aime

Jeg var supertreig med å se denne filmen, men nå har jeg gjort det og jeg likte den. Dette er en veldig fin film som forteller små skjønne historier pakket inn i en nydelig miks av vakker filming, flott fotografi og stemning som får deg til å ønske at du kunne dratt til Paris på sekundet. Terningkast 5!

- The Artist

Perfekt! Ord blir overflødige, særlig fordi dette var en stumfilm i svart-hvitt fra vår tid som viser at man kan klare seg meget godt uten ord. Jeg syns dette er den mest perfekte filmen jeg har sett, vil at den skal få mange Oscar-statuetter og er fortsatt litt sur over at hunden i denne filmen ikke ble nominert i kategorien "beste mannlige birolle". Seriøst, jeg må se denne filmen igjen og jeg elsker den og <3 Terningkast 6!

- Elevator

Grøsser-thriller som var grei underholdning og det er kult at det er skikkelig mange norske personer involvert i å lage denne filmen og at den ble laget på 13 dager med et ganske lavt budsjett til Hollywood-film å være. Likevel ikke helt min type film og de kunne dratt historien mye lenger enn de gjorde. Terningkast 4!

- 12 dates of Christmas

Koselig og forutsigbar kjærlighetskomedie/julefilm i samme stil som "Groundhog Day", sånn dame opplever samme dagen omatt og omatt til alt ordner seg perfekt. Ålreit underholdning, men fullstendig overfladisk. Terningkast 4!
***

Konklusjon: jeg har sett veldig mange filmer og lest veldig mange bøker så langt i år. 10 bøker og 8 filmer faktisk når jeg teller etter, det er en del. Og nå kommer jeg nok til å lese masse fenomenalt i februar og, det blir fint :) Men nå må jeg skrive videre på novellen min og lage noe varmt og godt og så blogger jeg nok igjen enten torsdag eller fredag. Vi bables!

(Og siden dette er tredje året jeg vil drive med dette "oppsummere måneder bok- og filmmessig sett"-konseptet er dette Oppsummeringsinnlegg 3A, 3 for tredje året, A for første måneden, helt logisk og karolinsk.)

«Breadcrumbs» av Anne Ursu

Yndlingseventyret mitt er «Snødronningen» av H.C. Andersen, slik har det alltid vært. Jeg syns det er en så ufattelig vakker historie og har et ønske om å en dag skrive noe som er inspirert av det eventyret, jeg vet bare ikke helt hva. Og nært beslektet med det ønsket har jeg alltid hatt lyst til å lese en bok basert på «Snødronningen» og nå har jeg funnet det jeg har lett etter. Jeg har nemlig nå lest «Breadcrumbs» av Anne Ursu.

Once upon a time, Hazel and Jack were best friends. They had been best friends since they were six, spending hot Minneapolis summers and cold Minneapolis winters together, dreaming of Hogwarts and Oz, superheroes and baseball. Now that they were eleven, it was weird for a boy and a girl to be best friends. But they couldn't help it - Hazel and Jack fit, in that way you only read about in books. And they didn't fit anywhere else.

And then, one day, it was over. Jack just stopped talking to Hazel. And while her mom tried to tell her that this sometimes happens to boys and girls at this age, Hazel had read enough stories to know that it's never that simple. And it turns out, she was right. Jack's heart had been frozen, and he was taken into the woods by a woman dressed in white to live in a palace made of ice. Now, it's up to Hazel to venture into the woods after him. Hazel finds, however, that these woods are nothing like what she's read about, and the Jack that Hazel went in to save isn't the same Jack that will emerge. Or even the same Hazel.

Inspired by Hans Christian Andersen's "The Snow Queen," Breadcrumbs is a story of the struggle to hold on, and the things we leave behind.

Slik beskrives «Breadcrumbs» på Goodreads, et synopsis som delvis er dekkende, men ikke virkelig viser hvilken nydelig bok dette er. I hvert fall i begynnelsen.

«Breadcrumbs» er delt opp i to deler, en del før Hazel drar av sted for å redde Jack fra Snødronningen og en del når hun har dratt og den første delen er etter min mening definitivt den sterkeste. Det begynner fantastisk med denne åpningen:

It snowed right before Jack stopped talking to Hazel, fluffy white flakes big enough to show their crystal architecture, like perfect geometric poems. It was the sort of snow that transforms the world around it into a different kind of place. You know what it?s like?when you wake up to find everything white and soft and quiet, when you run outside and your breath suddenly appears before you in a smoky poof, when you wonder for a moment if the world in which you woke up is not the same one that you went to bed in the night before. Things like that happen, at least in the stories you read. It was the sort of snowfall that, if there were any magic to be had in the world, would make it come out.

Jeg elsker denne begynnelsen, etter min mening er det en av de beste bokåpningene jeg har lest på lenge for det er så vakker og eventyrlig skrevet og metaforene er så presise. Og det med metaforer er yndlingstingen min ved «Breadcrumbs». Jeg elsker skildringene i denne boka, jeg føler at det er så presist og fint formulert alt sammen og jeg virkelig nøt de første 150 ca sidene av denne 312 sider lange boka.

Dessverre taper boka seg litt etter min mening når Hazel drar av gårde for å redde Jack. Den blir ikke dårlig, denne boka er aldri dårlig, bra er den hele veien, men jeg stopper sjeldnere opp og tenker «å så nydelig formulering» og det fenger ikke like mye. Jeg tror litt av greia er at Anne Ursu er så god til å få frem magien i det hverdagslige og hun skildrer følelsen av å ikke passe inn helt så godt, man kjenner seg igjen i Hazel selv om man ikke er elleve og adoptert fra India sånn som henne, man forstår henne. Og så glir boka inn i det mer eventyrlige og jeg syns overgangen er en smule anstrengt og at språket ikke har den samme sjarmen som tidligere i boka. Jeg føler litt at ting er mer tilfeldig etter at Hazel drar inn i skogen etter Jack, at historien ikke er like nøye komponert og at ting ikke tillegges nok vekt. Og noe av det kan være meg som har for høye krav, men jeg syntes det nesten var litt trist for de første 150 sidene elsket jeg denne boka, da var den sånn holde inntil brystet og være betatt av-bok og så var den bare en fin bok. Men jeg tror virkelig det er veldig smak og behag og den blir bedre igjen mot slutten, de siste kapitlene er ren vakkerhet igjen. Og hadde jeg vært elleve år i stedet for 26 hadde jeg elsket alt ved denne boka, da hadde det blitt yndlingsboka mi definitivt.

Men nok kritisering, hovedsaklig er dette jo en veldig fin bok og ikke minst så er den riktig karolinsk. Jeg elsker hvordan det er inspirert av «Snødronningen» og hvordan den får meg til å virkelig se magien i en kald vinterdag. Og jeg elsker hvordan dette er en bok som har som målgruppe barn på rundt ti-elleve år, men som man kan ha stor glede av hvis man som meg er noen-og-tjue. Jeg liker hvordan det er en masse referanser til forskjellige Fantasy-bøker for barn og unge og til eventyr og noen vil føle at det er litt for mange referanser, men jeg elsker dem. Og jeg har sansen for karakterene i denne boka og hvor ekte og realistiske de er og en ting jeg setter veldig pris på er at denne boka tar noen uventede vrier. Snødronningen blir hele veien en mer diffus karakter fremfor en virkelig bad guy og slutten (som jeg ikke har tenkt å røpe) er ikke 100 % happy, men den føles riktig likevel. Så det er mye jeg liker her.

Så dette er en veldig fin bok, ikke perfekt og med en bedre del 1 enn del 2, men en gjennomført eventyrlig og ganske så skjønn historie som jeg virkelig ønsker at mange skal gi en sjanse. Jeg gir altså terningkast 5 og en varm anbefalning og avslutter med et siste utdrag for å overbevise eventuelle skeptikere:

She'd read once that if you ran into a bear in the woods you should avoid eye contact and you shouldn't run away, but all she knew about wolves is that you should never tell them how to find your grandmother's house.

Sist, men ikke minst er en annen god grunn til å lese denne boka illustrasjonene. Denne boka har noen supernydelige illustrasjoner av Erin McGuire som jeg likte kjempegodt. Og jeg elsker coveret <3

***

Og da er planen å blogge igjen enten tirsdag eller onsdag, men nå skal jeg drikke solbærtoddy og spille Nintendo. Det blir også supert <3

Ellers så er bøker og nintendo tingene jeg tenker mest på for tiden, noe som ikke er noen overraskelse når det gjelder meg, og jeg skal på Disney on Ice i morgen siden jeg har utviklet en viss motvilje mot å bare sitte hjemme på fredager. Det er så mye morsommere å finne på noe og jeg har jo råd så da er det jo greit.

Men nå tenkte jeg å poste et utdrag fra et av alle de konseptene jeg har begynt på for så å skrive 26 sider og deretter starte på et nytt konsept fordi jeg er dårlig på å opprettholde motivasjon eller avslutte ting. Tross alt, kanskje vil det å poste utdrag her være nettopp det som inspirerer meg til å fortsette, skrive videre, jeg vil jo egentlig det. Og noen ganger har man de ideene som begynner med et navn og som man så gjør gjentatte forsøk på å skrive, ideene der man stadig begynner på nytt, revurderer, der noe likevel alltid er konstant, navnet og hovedkonseptet. "Cinema Blues" er en sånn ide. Jeg vet ikke når jeg faktisk vil klare å skrive den ferdig, men det er en ide jeg har tenkt på i flere år og som jeg vil skrive en gang. Det skal handle om personlige sanger og vennskap og kjærlighet og være en ganske liten historie, men stor på sin egen måte. Jeg vet til og med akkurat hvordan den skal slutte, den er bare så vanskelig å skrive. Og jeg vet ikke om jeg burde konsentrere meg om denne ideen min eller om jeg burde prøve å redigere Nanowrimo fra i fjor i stedet. Jeg må hvert fall redigere den en gang for jeg tror det kan bli til noe. Jeg vet ikke. I alle fall har jeg tenkt å poste et lite utdrag fra en av de mange begynnelsene på "Cinema Blues" som dreier seg om det første møtet mellom Cinema Blues og Melchior Olstad (hi hi, dette er tredje romankonseptet mitt der jeg bruker navnet Melchior på en av hovedpersonene, jeg er virkelig alt for glad i det navnet, jeg velger å skylde på "Spring Awakening" der). Jeg håper det faller i smak og avslutter innlegget mitt nå med dette utdraget og så blogger jeg igjen på lørdag eller søndag =D

Om å huske i januar

Skyggene lå lange om kvelden, danderte fortau og gater som snirklete trerøtter, innsmigrende på et spissferdig vis. Egentlig var det mest poetisk, skjønt det poetiske ved det ikke tok særlig stor plass i hjernen til Melchior akkurat da. I stedet tok han seg i å tenke at det egentlig var skikkelig kaldt. Han hadde latt seg forføre av tankespill, men nå vek tankene hen for så å erstattes av tanken «oi, det er egentlig innmari kaldt nå». Og Melchior tok seg i å tenke at det i grunnen var mest patetisk å tenke over kulden for det var jo ganske opplagt at det ville være kaldt på middels sene januarkvelder og uansett var det noe av sjarmen også. Gå rundt uten noe mål ved gåinga og bare føle på at man er, kjenne at man lever ved hvert frostdrag, hver kilende vintervind og knasinga skoen mot snøen skapte. Livet var jo i grunnen litt magisk da. Dette tenkte Melchior og bestemte seg for å nyte ting før han like etter bestemte seg for ingenting siden hjernen hans sluttet å være i «ta beslutninger»-land. I stedet ble alt erstattet av ren forundring, en ting som i grunnen aller mest skyldtes et sånt poetisk syn som man mest forventet seg i meget forseggjorte dagdrømmer. Noen brukte nemlig januarkveldens gryende mørke frampek til huskemanøvrer og det var noe elegant ved det. Et huskestativ like i nærheten av der Melchior var ikke like tomt som det pleide å være. I stedet huska en jente som åpenbart var på Melchiors alder der, huska sånn frem og tilbake i en harmonisk huskedans, sittende i en lang blå kåpe som hun hadde dandert sånn at den dekket over snøen som nok hadde befestet sin posisjon på huska før henne. Og Melchior kunne ikke unngå å tenke at dette øyeblikket var som henta rett ut av en film, ikke noen spesiell film for så vidt, men det var bare så filmatisk. Han følte at det riktigste av alt hadde vært om filmmusikk plutselig hadde begynt å spille og at det hadde blitt klippet sammen bilder av jenta som huska fra ulike vinkler i en litt polaroidaktig stil, generelt sett virka det bare som et sånt øyeblikk som en skulle hatt muligheten til å feste bak kamera. Og deretter kunne se det på bærbar dvd-spiller om igjen og om igjen, sette på pause mens huska var akkurat midtveis i sin elegante sving mellom a og b og tilbake til a igjen i en slags evig sirkel. Fryse et øyeblikk som allerede føltes direkte magisk selv om det bare så vidt hadde begynt.

Melchior funderte litt fram og bak i mente om hva han skulle gjøre nå for å ta initiativ og si «hei» føltes litt vel vågalt og å bare gå kunne han jo hvert fall ikke, ville han ikke heller. Og samtidig ville han føle seg som selve personifikasjonen av begrepet «patetisk» om han bare ble stående med gapende munn og betrakte jenta på husken selv om det forekom ham som det enkleste der og da. Omsider valgte han likevel ingen av tingene han hadde vurdert, i stedet bare gikk han og skjøv bort litt snø fra huska ved siden av huska jenta satt på og satte seg ned selv. Så begynte han å huske litt rolig frem og tilbake og etter hvert ble det som et system av det, en slags balanse, han som husket en vei når hun gikk den andre, de to som begge husket, men likevel ikke møttes på midtveien. Farten økte, det gikk fortere og fortere, som en dans nærmest, vuggende bevegelser på full guffe og så stopp. Hun stanset husken sin, brått, og Melchior prøvde på det samme og var så nær å bare fly av gårde, men hun stanset ham.
«Nære på,» sa hun.
«Ja,» sa han, fant ikke på noe bedre å si. Nå som de satt ved siden av hverandre virket det mer naturlig å betrakte henne litt diskré og det han merket seg først var håret hennes. Det var langt, eller i alle fall mellomlangt, nådde henne til rett forbi brystet ett sted og danderte ansiktet hennes som gardiner på en fin og passende måte. I tillegg var det brunt, en nyanse av brunt han der og da tenkte på som mørk, men som han senere ville finne ut at tilpasset seg litt alt ettersom, i strålende solskinn kunne det nesten se mer gyldenbrunt ut, glitrende og flott. Melchior hadde ellers ikke for vane å tenke særlig over øyenfargen til folk, men her var det en så sterk og knall blåfarge at det syntes umulig å ikke legge merke til det. Ellers hadde hun et pent smil og sikkert masse annet en kunne bemerket eller lagt merke til om ikke hun akkurat da sa noe og avbrøt tankene hans på et vis.
«Skyggene puster om nettene,» sa hun og han svarte med å se spørrende bort på henne. Akkurat da hadde han ikke hatt noen forventninger til hva hun ville si eller han ville si, men han visste med seg selv at han i alle fall aldri ville forventet dette: en kryptisk setning av det formatet en ville forvente fra et slags orakel eller noe. Men kanskje det var nettopp det hun var, et huskende orakel, han hadde jo hatt følelsen av at hun var viktig på en eller annen måte allerede fra aller første øyekast.
«Jeg mener, de virker jo lengre, kanskje grunnet det gyldenoransjeskimrende lyset fra lyktestolpene og når man virkelig tar seg tid til å legge merke til det betyr det gjerne at det er veldig sent og stille. Og likevel er det aldri helt stille, aldri komplett stillhet. Kanskje skyggene alltid puster.»

Melchior hadde fulgt nøye med gjennom hvert ord hun ytret gjennom denne lille tankespillseskapaden, men nå var det som om alt rant i strie strømmer ut gjennom ørene hans, i hvert fall ville han aldri greid å oppsummere mer enn rundt en tredjedel av alt hun hadde sagt og igjen stirret han på henne, de lyseblå øynene hans fylt med en selsom forundring. Han tenkte seg at han kunne svare noe tilsvarende merksnodig, krydre en setning med en haug med fascinerende metaforer som han uansett ofte hadde boblende et sted under hjernelokket. Eller så kunne han si «å ja, selvsagt», late som om han var helt med på notene og følge «fake it till you make it»-filosofien inntil fingerspissene.

«Jeg er Melchior Olstad,» sa han i stedet og strakk ut på hånda fordi han likte denne måten å hilse på. Det var noe med det at uansett hvor formelt det var med et håndtrykk så etterlot det seg et merke, man kjente det kanskje ikke så lenge, men rett etter et håndtrykk hadde man et ekko av håndtrykkets følelse og i tillegg følte man seg så nær noen på den måten. Alt dette tenkte han riktignok ikke over der og da, men i underbevisstheten hans hadde det nok alltid ligget på lur, en tanke som ga mening hvert fall for ham. Uansett strakk han ut hånda og først skjedde det ingenting, som om jenta måtte tenke gjennom litt av hvert før hun svarte ham.

«Cinema Blues,» sa hun omsider, strakk ut hånda si og så kom altså to håndflater hverandre i møte, delte et øyeblikk som kanskje var begynnelsen på noe, kanskje ikke og Melchior følte det hele som noe elektrisk selv om det varte kun et øyeblikk. Likevel, det føltes litt som om han fikk støt i det første sekundet før denne følelsen ble skjøvet til side til fordel for følelsen av at dette var det riktigste av alt. Som om det var meningen, skjebnebestemt, som i filmene han så der to møtes og de er ment for hverandre fra begynnelsen. Jenta, som han fortsatt tenkte på som jenta på husken og ikke som Cinema selv om det ville forandre seg ganske snart, på sin side smilte bare, som om det naturlige ved håndtrykket dem i mellom ga fullstendig mening for hennes del. Og når håndtrykket var over strøk hun over denne nylig benyttede hånden med den andre hånden sin, nærmest som om hun kjente etter spor, spor i hender, skygger, håndflater som hadde vært på et slags besøk. Så var øyeblikket over, like brått som det hadde begynt. Og det som var igjen var delte smil dem i mellom, kvelden og lyktestolper og den skjøre vuggingen til to husker med mennesker på.

«Jeg må hjem,» sa Melchior omsider, rev seg løs fra minuttene, sekundene og millisekundene og smilte beklagende, et sånt smil der ordene «beklager altså, men jeg skal tidlig opp i morgen, håper det går greit» hørte med som usagte ord, men ord like fullt.

«Den er grei,» sa Cinema og husket videre mens Melchior reiste seg og gikk mot leiligheten der han bodde, så smått litt ør av møtet som hadde foregått. Da han var kommet ganske langt unna hørte han Cinema rope etter ham «vi ses!» og han visste med seg selv at disse ordene var fullstendig sanne.

The Fault in our Stars av John Green

Da jeg var 12 år elsket jeg bøkene til Lurlene McDaniel selv om jeg etter hvert som jeg ble eldre innså at hver eneste bok av henne egentlig var den samme. I hver av dem er det en eller annen sykdom og noen som dør og så er den som dør ganske perfekt og likevel hadde jeg veldig sansen for disse bøkene og gjorde til og med et (mislykket) forsøk på å skrive en bok i helt lik stil. Og hvis jeg skal være helt ærlig har en del av meg alltid hatt en fascinasjon for sykdommer og syndromer, moren min hadde et hefte om ulike syndromer da jeg var yngre og den leste jeg flere ganger og hvis jeg lekte med Barbie foretrakk jeg gjerne og enten leke at de hadde sangkonkurranse eller at en av dem hadde et mareritt og våknet brått med masse feber og ble skikkelig syk. Jeg var åpenbart rar alt som barn. Uansett, jeg har jo kommet over Lurlene McDaniel-fasen, men jeg syns fortsatt det er interessant å lese blogger eller bøker om sykdom og følgelig var det alene en av grunnene til at jeg ble interessert i «The Fault in our Stars».

I tillegg liker jeg John Green bedre og bedre. Mitt liv med John Green startet da jeg ved en tilfeldighet kjøpte «Looking for Alaska» på en bokhandel for en del år siden (jeg husker ikke akkurat når, men jeg leste den på hytta på Hadeland om sommeren i hvert fall). Dessverre har jeg ikke eksemplaret mitt av denne boka lenger siden jeg lot den ligge på den nevnte hytta og faren min i ettertid har kastet mye vi hadde liggende der siden vi ikke bruker den hytta lenger, men jeg husker følelsen da jeg leste den. Jeg husker at jeg likte den boka utrolig godt og at den fikk meg til å tenke og føle og bli inspirert. Siden har jeg lest flere bøker av John Green, men det har hver gang hvert mer tilfeldig, at jeg plutselig kommer over bøkene hans i en bokhandel og kjøpt dem og så likt dem godt, ikke like godt som «Looking for Alaska», men godt likevel. Så kom 2010 og sommerferien og jeg var på en langweekendferie i London (som jeg for øvrig lengter tilbake til, den ferien var vidunderlig) og fant «Will Grayson, Will Grayson», som var skrevet i et samarbeid med David Levithan, i en bokhandel der og det var med den jeg virkelig ble fan av både David Levithan og John Green og innså at jeg i John Greens tilfelle særlig nå hadde et klart definert mål om å lese alt han gir ut.

Og med disse tingene kombinert med lovnaden til John Green om å signere førsteopplaget på «The Fault in our Stars» var det jo ikke det spor rart at jeg feiret Nanowrimo-seier med å forhåndsbestille «The Fault in our Stars», noe jeg ikke har angret det spor på. Dette er nemlig John Greens beste bok så langt etter min mening.

«The Fault in our Stars» handler om Hazel Grace Lancaster som er 16 år og har hatt kreft siden hun var 13 og grunnet et medisinsk mirakel lever hun, men hun må dra rundt på en oksygentank hele tiden fordi lungene hennes, i Hazels egne ord, «sucks at being lungs». Siden foreldrene hennes bekymrer seg for henne siden hun bare er hjemme blir hun overtalt til å dra på en støttegruppe for ungdommer som har eller har hatt kreft og der har hun en venn i Isaac og blir etter hvert kjent med Augustus Waters. Så skjer ditt og datt og det oppstår kjærlighet mellom Hazel og Augustus og særlig mer om handlingen har jeg ikke tenkt å si siden jeg vil unngå og spoile så godt jeg kan.

Og i første omgang er det flotte ved denne boka karakterene. Jeg har hørt noen kritikker om at John Green skriver de samme bøkene flere ganger, men jeg syns dette er høyst overdrevet. Ja, bøkene hans inneholder ofte smarte tenåringer og en reise i en eller annen form, men de er svært forskjellige likevel. Sarah Dessen, uansett hvor mye jeg liker bøkene hennes, er mye verre på dette med og egentlig fortelle den samme historien hver gang. Og «The Fault in our Stars» skiller seg ut uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har «terningkast 5»-likt John Greens bøker før, men dette er en «terningkast 6, å hvorfor kunne du ikke vart evig, å jeg vil diskutere deg med noen som har lest deg»-bok og jeg håper alle ender opp med å lese den.

Jeg liker hvordan denne boka er skrevet. Jeg liker karakterene og spesielt Augustus som jeg ble ganske betatt av og som var nok en ting som minnet meg på hvordan de beste guttene tydeligvis insisterer på å være oppdiktede. Og jeg liker hvordan dette var en av de bøkene man i begynnelsen bare liker ganske godt og så blir man sakte, men sikkert dratt inn i bokas verden uten å merke det før noe i boka skjer og man er på nippet til å skrike til den og innser at man ikke lenger er på «like»-stadiet, men har nådd «<3»-stadiet.

Ærlig talt blir dette en ganske håpløs anmeldelse siden jeg virkelig hadde sansen for denne boka og ikke klarer å skrive noe fornuftig om den uten og spoile og derfor skal jeg nå bare poste noen utdrag fra boka som var elsk:

?My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.?

?I'm in love with you, and I know that love is just a shout into the void, and that oblivion is inevitable, and that we're all doomed and that there will come a day when all our labor has been returned to dust, and I know the sun will swallow the only earth we'll ever have, and I am in love with you.?

og

?Sometimes, you read a book and it fills you with this weird evangelical zeal, and you become convinced that the shattered world will never be put back together unless and until all living humans read the book. And then there are book which you can't tell people about, books so special and rare and yours that advertising your affection feels like a betrayal.?

Seriøst, jeg kjenner meg så igjen i det siste utdraget der, jeg har opplevd den følelsen noen ganger og jeg elsker den.

Så ja, «The Fault in our Stars» fortjener å bli lest og er nydelig skrevet og utrolig fin og det eneste jeg egentlig kan kritisere er at jeg syns slutten var litt plutselig, men det syns jeg nesten alltid så det sier ikke så mye. Advarer dog om at denne boka tidvis er ganske trist, men det gjør ikke noe. Og jeg likte veldig godt hvordan denne boka på en måte gjør litt narr av sjangeren den tilhører og hvordan det er en bok om kreftsyke ungdommer uten og av den grunn være en «kreftbok» og hvordan ting er realistisk og upolert og helveisfint. Og ja, denne boka er <3

The Artist

Da jeg så traileren for «The Artist» ble jeg forelsket for jeg likte ideen om en stumfilm i svart-hvitt laget i vår tid så godt og filmen hørtes fantastisk ut. Så leste jeg om prisene den fikk under Golden Globe og slikt og ble enda mer nysgjerrig og så fikk jeg sett den i går under filmarrangement på Folketeateret. Og jeg hadde jo veldig troa på denne filmen, men jeg visste likevel ikke at jeg ville gå ut av kinosalen med tårer i øynene og et stort smil og en konklusjon om at dette nok var verdens mest perfekte film ever.

Jeg har egentlig ikke noe forhold til stumfilm fra før og har generelt sett flere filmer fra nyere tid enn før 1940 og slikt. Men jeg har sett «Singin in the rain» mange ganger og den behandler det samme temaet som denne filmen, perioden på slutten av 1920-tallet da lydfilmen tok over for stumfilmene, en periode som satte mange skuespillere i fare. Og det er dette som skjer med George Valentine i filmen «The Artist», han er superstjerne i Hollywood som alle elsker og med i de store stumfilmene og så bestemmer selskapet han tilhører seg for å lage lydfilm i stedet og George er skeptisk og bestemmer seg for å regissere og spille i en stumfilm han lager selv, noe som ikke blir noen stor suksess akkurat. Og den ene delen av historien er historien om fallet fra stor stumfilmstjerne til fallen stjerne, en reise som byr på mange nedturer for George Valentine, nydelig spilt av en Jean Dujardin som man tror på og føler med.

Samtidig er dette også historien om Peppy Miller, en ung og vakker jente som via tilfeldigheter kommer inn i Georges liv og etter hvert får større og større roller i filmene hans frem til hun blir med filmselskapet og lage lydfilmer og blir den neste store stjernen.

Og så er dette en kjærlighetshistorie om George Valentine og Peppy Miller, hvordan de blir en del av hverandres liv og følger hverandre gjennom forskjellige oppturer og nedganger. Og min indre romantiker frydet seg :)

Jeg skal ikke prate noe mer om plottet eller hvordan det hele ender (selv om slutten av forståelige grunner var ganske så <3 etter min mening), men jeg bare elsket denne filmen. Det er ikke det at plottet er det mest originale i verden eller noe, det er bare noe med hvordan det er fortalt. Her har vi i stor grad stumfilmformatet der det ikke snakkes, men heller spilles på lyder og musikk og at bare det viktigste og mest essensielle vises i en sånn rute de har i stumfilmer der det står hva som sies. Dette gjør også at det naturlig nok spilles en hel del på fysisk komikk og slikt, noe som funker fortreffelig. Og alt er løst så fantastisk; musikk, spill, stemning, dette er en av de filmene der jeg satt og fulgte intenst med hele veien og nøt hvert sekund. Herregud, jeg elsker denne filmen, Elsker med stor E, forguder den nok kanskje litt til og med. Jeg sitter fortsatt nå og tenker at dette er en av de filmene som er fullstendig perfeksjon =D

En av grunnene er skuespillerne. Jean Dujardin er George Valentine og «The Artist» himself og han er helt fantastisk. Han har looken, en sånn Clark Gable møter Gene Kelly møter Charlie Chaplin, en sånn gjennomført estetisk 1920-talls filmstjerne-look som i seg selv er noe av sjarmen. Men så er han jo attpåtil en super skuespiller, han ER rollen han spiller, det kunne ikke vært noen andre enn ham som «The Artist», han er kongen av genialitet, definitivt.

Så har vi Bérénice Bejo som Peppy Miller som også er fantastisk. Hun er den unge drømmeren som blir stjerne og George Valentines love-interest og er nydelig og spiller kjempebra hun og. Ellers så er alle de andre skuespillerne flotte og fabelaktige de og, men min favoritt, utenom Jean Dujardin er nok Uggie, Georges sin trofaste hund.

Jeg må nesten ha et eget avsnitt til å bable litt om hunden Uggie (han heter visst det både i filmen og i virkeligheten) som spiller George Valentines hund og er helt perfekt. Seriøst, det er mange flinke dyr, men her sitter jeg liksom og tenker at denne hunden fortjener Oscar for beste mannlige birolle, så flink er denne hunden. Og så er den ekstremt søt også =D

Sånn nå burde jeg ta for meg det negative og det er?
Her skal ? liksom symbolisere hvordan jeg virkelig føler at det ikke er noe negativt med denne filmen i det hele tatt, den er ikke for kort, ikke for lang, den forteller en fin historie, alt er gjennomført fra musikk til skuespill, dette er på mange måter en elendig anmeldelse siden jeg ikke klarer å finne en eneste ting å kommentere på.
Med andre ord, se «The Artist», den er mer perfekt enn både musikaler og animasjonsfilmer (to sjangre jeg elsker) og fortjener terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

Å, den er vakker <3 Regn forøvrig med en spoilerfri anmeldelse når jeg er ferdig med den (og regn i grunnen i samme slengen med mange anmeldelser av ting også i tida fremover, bøker så vel som filmer) =D

Ja, en annen fin ting er filmplaner, rettere sagt dette her: http://www.filmfestoslo.no/article440871.ece. For 120 kr kan man se filmen "The Artist" (som virker helt fantastisk, jeg har lest om den og sett traileren og er i grunnen en smule forelsket i den allerede) klokka 18:00 og derefter filmen "Elevator" klokka 21:00 på Folketeateret på fredag og det var en så god deal at jeg bare måtte liksom. Og jeg er veldig nervøs angående "Elevator" siden det er en thriller og thrillere ikke er min greie i det hele tatt, men på den annen side kan man jo i verste fall gå for tidlig og antakelig er den både fengende og spennende. Dessuten burde jeg utvide horisonten også filmmessig sett.

Ting som er dumt: tannlegetime i morgen. Forrige torsdag var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og egentlig var jeg jo ganske heldig for det gikk helt fint og det meste så greit ut. Men jeg hadde hull i fortennene som må fylles og slikt og jeg har ikke hatt hull siden jeg var 16 og det vil sikkert gå kjempefint, særlig siden jeg definitivt skal ta bedøvelse, men nå har jeg begynt å bekymre meg rett og slett fordi jeg ikke har bekymret meg noe særlig for akkurat det så langt. Det er helt teit, men jeg tar meg i å tenke at siden jeg bekymret meg kjempemye forrige uke og det gikk helt finfint så vil det kanskje gå elendig i morgen siden jeg ikke har bekymret meg. Og akkurat slikt viser jo at jeg tenker for mye, men likevel. Men alt går sikkert supert, jeg satser på det ;) I tillegg er tannlegen jeg skal til faktisk ganske kjekk =D

Torsdagsediteringsnotat: tannlegetimen er visst blitt forflyttet til neste torsdag siden tannlegen hadde en annen avtale eller noe sånt. Så i morgen betyr om en uke altså, kjekt å vite ;)

Jeg har posta dette bildet før, men jeg liker det så godt at jeg tar det med som en slags illustrasjon til dette innlegget :)

Ellers har jeg nå (med litt juks, men bare litt) rundet alt på det nyeste Professor Layton-spillet mitt, alle oppgavene og alt og selvfølgelig tok det meg bare tre uker siden jeg kan bli veldig hekta på spill til tider. Følgelig skal filen min slettes og så skal spillet leveres inn på Game Stop i morgen i håp om at jeg får noe igjen for det. Og så får jeg finne noe annet å bli hekta på og jeg vurderer å slette filen min på et eller annet Pokemon-spill og begynne fra begynnelsen på nytt der, men vi får se hva som skjer. Jeg burde teknisk sett spille det nyeste Zelda-spillet og, det er jo nydelig, jeg har bare av en eller annen grunn ikke blitt så fenget enda. Men det kommer nok etter hvert.

Og dette blogginnlegget blir jo bare generell babling, men jeg håper det interesserer folk likevel. Men nå skal jeg avslutte blogginga og finne på noe annet frem til legge seg-tid og så regner jeg med at mitt neste blogginnlegg dukker opp på lørdag og vil dreie seg om en av filmene jeg altså skal se på fredag. Vi bables!

Torsdagsediteringsnotat del 2: ny header, basert på den jeg lagde i forrige uke, men her er alt tegnet i Paint MS. Håper den faller i smak =D

Les Chansons d' Amour (Love Songs)

Jeg lånte denne filmen fordi baksideteksten sammenliknet den med «Paraplyene i Cherbourg» (som er kjempesupermegavakker og som jeg likte kjempegodt da jeg så den) og det skulle handle om kjærlighet og ha musikalske numre og slikt. Og jeg fant ut at denne filmen hadde særdeles lite med «Paraplyene i Cherbourg» å gjøre, men det gjorde ingenting. På sin egen sære måte var dette nemlig likevel en virkelig fin film.

Vi møter Ismaël som har vært kjæreste med Julie i mange år og som også har en arbeidskollega i Alice og så har de et trekantforhold sammen. Og så skjer det ditt og datt og en gutt ved navn Erwann kommer inn i Ismaëls liv og folk faller fra og kommer til og det er i det hele tatt ganske umulig å forklare handlingen, ikke fordi den er forvirrende, men fordi den ikke bør forklares, bare oppleves. For dette er en veldig fin film og helt annerledes enn baksideteksten på coveret fikk den til å høres ut.

Og det var noe med filmingen, jeg vet ikke hvordan det ble gjort, men jeg fikk en slik følelse av å se en film gjennom et slør av vann, litt som når man tar bilder på regnværsdager og ser verden gjennom regndråpene på objektlinsa om det gir mening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, jeg bare likte veldig godt hvordan det ble filmet og fotografert i denne filmen. Og det var en masse annet jeg likte i tillegg.

Stemningen. Musikken. Menneskene. Dette er en slags musikal i form av at det av og til brytes ut i sang og likevel føles det ikke som en musikal. Sånn sett minner denne filmen meg litt om filmen «Once» som også teknisk sett er en musikal, men som på samme tid får deg til å glemme at det er det siden sangene glir så naturlig inn i alt sammen. Og jeg liker at «Les Chansons d? Amour» er en film om forhold og man ser forhold av ulike arter, alle fordomsløst og åpent behandlet. Her finnes trekantforhold, heterofil og homofil kjærlighet, overfladisk og dypsindig kjærlighet og noe av det jeg likte var at ting på en måte ble behandlet ganske diffust. Man får aldri ting stavet ut og det ligger så mye mellom linjene og på denne måten er dette også en av de filmene som er svært åpen for tolkning. Og man vet heller ikke hundre prosent sikkert hvor man har karakterene, men det føles ganske passende her. Ellers er skuespillet i denne filmen fantastisk og jeg ble veldig glad i alle vi følger i denne filmen.

Med andre ord var dette en svært fin film og musikken festet seg kanskje ikke helt, men det gjør ikke noe. Og hvis dere trenger enda en grunn til å se denne filmen så er det øyegodterifaktoren. Seriøst, skuespillerne i denne filmen, jentene så vel som guttene og særlig han som spilte Erwann er skikkelig vakre. Dessuten er dette en fransk film, veldig fransk og fransk film er flott. Jeg pleier nesten alltid og like franske filmer jeg ser. Og jeg føler at det lille ekstra som kunne løftet denne filmen til en sekserkandidat mangler, men den får definitivt terningkast 5 og en varm anbefaling. Se den =D
***

Å, jeg elsker når jeg ser fine filmer, tittet nettopp på traileren for denne filmen og da ble jeg enda litt mer betatt av hele denne filmen. Og jeg vil understreke at dette er en film som er lett å like selv hvis man er skeptisk til musikaler og at traileren ikke får frem skjønnheten i denne filmen, den er mye finere og mer sår og intens enn traileren viser. Ellers skal jeg ikke si noe mer, det er nok best å vite ganske lite om "Les Chansons d'Amour" når man ser den, det føltes ganske riktig for meg i hvert fall.

Ellers skriver jeg ikke nok for tiden, men jeg har ideer da, tankespillmaskineriet oppe i hodet mitt spinner for fullt. Og jeg liker verden og livet og skal snart lage meg en ny kopp med solbærtoddy og så blogger jeg nok igjen enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!

Forøvrig håper jeg den nye headern min faller i smak =D

I går var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og det overlevde jeg utrolig nok (selv om jeg var veldig nervøs) og konklusjonen er at jeg hadde hull mellom fortennene som må fylles neste torsdag. Det gruer jeg meg for så vidt til, men med bedøvelse regner jeg med at det vil gå ganske greit og uansett er det jo flaks at det ikke var verre enn det etter seks år uten tannlegebesøk. Og nå slipper jeg å få panikk hver gang noen snakker om tannleger for nå skal jeg bli flink til å dra til tannlegen en gang i året og pusse nøyere enn før og i tillegg har jeg nok tenkt å begynne med tanntråd snart.

Ellers har jeg i dag vært på kafé, biblioteket (lånt tre filmer) og kino i dag blant annet og i det hele tatt fylt alle dette døgnets timer med innhold og nå er jeg her, i sofaen min, klar til å poste en anmeldelse av filmen jeg så. Og jeg setter like greit i gang med anmeldingsgreiene med en gang:

Ariettas hemmelige verden

Jeg elsker animasjonsfilm og føler at det på ingen måte er en sjanger for barn, snarere ser jeg på animasjonsfilm som en kunstnerisk filmart som er like full av variasjoner som alle andre filmsjangre og som spenner fra animerte musikaler som «Løvenes Konge» til mer modne filmer som «Mary & Max» (sistnevnte en film som definitivt passer bedre for voksne enn barn). Og blant alt av Pixar, Disney, Dreamworks og alle de andre skaperne av animasjonsfilmer har vi det japanske Studio Ghibli som står for noen av de nydeligste animasjonsfilmene en kan tenke seg. Her er det på sin plass med en liten innrømmelse fra meg. Jeg har sett en del Studio Ghibli-filmer (ikke alle, men en del like fullt) og har likt mange av dem ganske godt. Likevel vet jeg om så mange som elsker Studio Ghiblis filmer mens jeg bare har likt dem, tidvis veldig godt, men likevel. Jeg har ikke elsket dem på samme måte som med Disney og Pixar og jeg har aldri visst helt hvorfor for de er jo nydelig animert og med fin musikk og skjønne historier. Og jeg har lurt litt på om det kanskje er fordi de er mer rolige og realistiske enn filmene til Disney og Pixar, de krever en annen tilnærming. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at «Ariettas hemmelige verden» falt i smak, det er faktisk den filmen til Studio Ghibli jeg har likt best så langt.

«Ariettas hemmelige verden» er basert på bøkene om Lånerne, bøker jeg ikke har lest, men jeg har sett en film og en tv-serie basert på denne bokserien før og vet litt om det hele. Og i Studio Ghiblis versjon følger vi Arietta og hennes lille familie av 10 cm store skikkelser som bor under et hus og lever av å låne ting av menneskene der, men som ellers holder seg langt unna mennesker. Og så blir Arietta etter hvert kjent med det hjertesyke mennesket Shō som skal være hos bestemoren sin i påvente av en operasjon og det gir henne et minne for livet. Jeg skal ikke prate så mye om handlingen for dette er en ganske enkel historie der handlingen kommer i annen rekke sånn jeg ser det, men det er i alle fall en utrolig fin film Og en måte jeg vet det er hvordan jeg ikke har så lett for å gråte eller få tårer i øynene og tårene likevel piplet frem for fullt på slutten fordi det var noe med stemningen og musikken og hvordan slutten, som jeg ikke skal spoile, var ganske bittersøt som beveget meg. Jeg har et litt ambivalent forhold til slutten i denne filmen for den er på mange måter ganske riktig, men en del av meg satt og ønsket meg en superhappy Disneysk slutt likevel. I alle fall var det en slutt der man smiler et lite smil gjennom tårer og det er for så vidt ikke noe i veien med det heller.

Uansett om jeg generelt sett har hatt mer sansen for Disneys og Pixars filmperler så har Studio Ghibli nydelig animasjon. Og her ble jeg tatt med storm fra første stund for det er så ufattelig vakkert, jeg elsker at det er tegnefilm for jeg er superfan av Pixar, men jeg liker stop-motion og tegnefilm aller best når det gjelder animasjon, det har mer personlighet enn data-animasjon sånn jeg ser det, sånn er det bare. «Ariettas hemmelige verden» var vakkerhet deluxe å se på, fra animeringen av karakterene til blomster og planter og alt. Det var helt magisk <3 Og jeg elsker også musikken. Den hadde noe barnlig og litt naivt ved seg som fortryllet meg og den bygget godt under stemningen. Og jeg er imponert over Studio Ghibli for å tørre å skape mer ettertenksomme, atmosfæriske filmer i en tid der så mange filmer er fulle av action fra start til slutt. Man blir på en måte tatt med tilbake til en mer uskyldig tid og i dette tilfellet føltes det helt herlig.

Ellers likte jeg karakterene og hvordan man sto åpne til å tolke forholdet mellom Arietta og Shō, man kan tolke det som ett vennskap, men like gjerne som kjærlighet. Så dette er altså en film som har fine karakterer, skjønn historie, vakker animasjon og nydelig musikk og det er mye som gjøres riktig. Likevel føler jeg at noen ting mangler. Jeg føler at filmen ble litt for ufarlig, jeg ønsket ikke masse mer action, men likevel føltes den litt for trygg. I tillegg syns jeg forholdet mellom Arietta og Shō skulle vært utviklet enda mer for de blir aldri ordentlig kjent og jeg skulle gjerne hatt flere scener med de to der de lærte hverandre ordentlig å kjenne og forholdet deres ble enda dypere enn det var. Og slutten føltes også litt brå, det var en del ting jeg ønsket å finne ut mer om som ikke ble nøstet opp. I bunn og grunn handler det vel om at jeg likte det jeg fikk, men ønsket å få enda mer.

Til tross for enkelte kommentarer er det likevel fakta at jeg likte denne filmen for den er både nydelig og inspirerende og full av sjarm. Og det er så detaljert i tillegg, alt er så gjennomført og det liker jeg. Så terningkast 5 og en varm anbefaling, skal dere først se en animasjonsfilm på kino for tida kan det like godt være denne. Jeg så den for øvrig på norsk fordi den på norsk gikk på det mest passende tidspunktet for meg, men jeg tror nok det vil funke vel så bra å se den på japansk. Uansett er det en film som er ganske så vidunderlig :)

***

Så da har jeg altså sett en nydelig film i dag og nå skal jeg sikkert lage meg solbærtoddy og spille nintendo snart. Og så har jeg altså lånt filmer på biblioteket så det kan godt hende det dukker opp en del anmeldelser fremover, men det er jo bare fint. Jeg liker veldig godt å skrive om ting jeg leser og ser og slikt i alle fall. Men da skal jeg finne på noe annet og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp enten søndag eller mandag. Vi bables!

Ellers er det en masse jeg kan blogge om, men i dette innlegget tenkte jeg å fokusere på EPISKE ting jeg har funnet på Youtube som jeg ikke har postet her, noe som er teit siden dette er fantastiskheter. Og jeg setter like greit i gang med en gang.

Episke ting jeg har funnet på Youtube =D

Siden jeg ikke pleier å finne på noe på Nyttårsaften sitter jeg som regel i en sofa med snacks og brus og Kongelig Variéte på tven og det syns jeg i grunnen er fint siden jeg er kjempeglad i Kongelig Variéte, jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en nyttårsaften uten det og hadde jeg gått glipp av det ville det definitivt blitt tatt opp. Og dette er fra 2011s kongelig variéte og en gruppe som kaller seg Base Berlin og dette er awesome siden det er to gutter (kjekke gutter) som tydeligvis gir blaffen i gravitet og driver med akrobatikk som er et syn for guder. I tillegg er musikken kul og jeg liker bakgrunnen (veldig Tesla-isk) og jeg syns dette generelt sett er råstilig siden en skulle tro slikt ikke var mulig. Yay!

<3 Her synger først Rolando Villazon den nydelige sangen "Smile" med flott operatisk stemme i en scene som kunne vært hentet fra en musikal og som er herlig. Så synger Hayley Westenra (som jeg har lyttet en del til i det siste) "Gabriel's Oboe (Whispers in a dream)" og det er vakkerhet. Og til slutt synger hun og Rolando "Tonight" fra West Side Story og det er perfeksjon :) Riktignok overdøver stemmen til Rolando litt siden han har en mer opera-stemme og Hayley en mer klassisk møter musikal-stemme, men det høres veldig flott ut likevel og med musikken og danserne i forgrunnen og alt det der, å <3

Under Kongelig Variéte-showet da 2010 gikk inn i 2011 sang Danielle Hope "Over the Rainbow" fordi hun hadde vunnet rollen som Dorothy i en tv-konkurranse. Etter den tid har jeg sett klipp med henne og de andre fra den tv-konkurransen (noe jeg har brukt bekymrende mye tid på) og blitt fan av henne og mange andre fra den konkurransen og her har vi kombinasjonen av Danielle Hope som synger kjempefint OG sangen "Quiet" som jeg har sansen for og det blir veldig fint. Og godt spilt og, det beste er når sanger ikke bare synges, men spilles i tillegg og sånn er det her.

Her synges sangen "You're the top" fra nyeste versjonen av musikalen Anything Goes (som er med på den superlange uskrevne listen over musikaler jeg har lyst til å se) og det er kjempekult, ikke minst fordi sangen er så flott, den har jo herlig tekst for eksempel. Og sangerne her er Colin Donnell og ikke minst Sutton Foster og Sutton Foster er jeg skikkelig fan av fra før. Herlighet, om jeg hadde sett henne eller Kristin Chenoweth eller Christian Borle i virkeligheten, omg! Det hadde vært musikalhimmelen eller noe sånt ;)
***

Det var de episkhetene fra Youtube jeg følte for å poste i dag. Og nå er planen min (om jeg overlever tannlegebesøket vel og merke, noe jeg satser på at jeg gjør) å blogge igjen enten fredag eller lørdag. Vi bables! Men nå skal jeg spise frokost og se litt på tv og så kommer jeg sikkert til å spille litt Zelda: Skyard Sword etterpå. Yay!

Og når det gjelder bloggen min så greit nok, ideelt sett skulle jeg hatt flere lesere og slikt, men jeg vet at dette er midlertidig, plutselig blir jeg overrasket over en hel del kommentarer. Og det er bare å fortsette å blogge og huske at det skal være for ens egen del. Kommentarer er jo fint, men det er ikke derfor jeg blogger, men fordi jeg har ting på hjertet som jeg vil bable om og det kan jeg her. Dette er min lille verden og det er en fin ting :)

Det fine er at jeg fikk en ide og det så et øyeblikk ut til at denne ideen skulle gå i vasken takket være at jeg tydeligvis har rota bort ledningen til å overføre bilder fra kameraet til dataen (håper jeg finner den igjen eller at sånt er mulig å få kjøpt), men så kom jeg på at det finnes andre metoder å ordne slikt og voíla, nå vil dette funke fint likevel. Jeg tenkte å bruke dette innlegget på et håndskriftsmeme jeg fant på nettet blant annet her: http://fuzzypinkslippers.com/2011/11/04/and-for-your-your-enjoyment-the-handwriting-meme/ og siden dette er en norsk blogg har jeg tenkt å oversette spørsmålene og slikt til norske forhold før jeg har tenkt å svare på dem i håndskrift:

Spørsmål:

1. Bloggen din
2. Høyrehendt/venstrehendt eller blanding
3. Bokstaver du liker å skrive
4. Bokstaver du ikke liker å skrive
5. Skriv "The quick brown fox jumps over the lazy dog."
6. Skriv CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS, and GAZILLION in caps.
7. Skriv utdrag av en sangtekst du liker veldig godt
8. Skriv hvem du syns bør gjøre dette memet.
9. Noen siste ord!

Siden jeg har fått en konstruktiv kommentar på facebook fra en venninne som syns ting var litt utydelig skal jeg nå skrive inn tingene jeg har svart på hver av spørsmålene nå:

1) akimamontgomery.blogg.no
2) høyrehendt, pleide å ønske at jeg var venstrehendt fordi jeg hadde lest at de var mer kreative
3) S M A K og slike bokstaver som blir pene i løkkeskrift, f.eks. skjgt og sånt.
4) det er i grunnen ingen bokstaver jeg ikke liker å skrive
5) "The quick brown fox jumped over the lazy dog"
6) CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS & GAZILLION
7) so you watch me, just watch me, I'm calling, I'm calling and one day all will know
8) http://minopplevelse.blogspot.com/ og forøvrig alle andre som leser dette
9) Ha en fin dag alle sammen!

Jeg satser på at det nå er lettere å lese og håper skriften min faller i smak. Angående skrift er det forresten litt kult for jeg har tidligere brukt sånne håndskriftsanalysebøker og i følge dem betyr de runde prikkene i-ene og sansen for å tegne stjerner at jeg liker oppmerksomhet, mens det at jeg veksler mellom vanlig skrift og løkkeskrift og skriver bokstaver på forskjellige måter i stedet for å holde meg til én måte å skrive dem på er et bekymrende tegn (egentlig handler det om at jeg liker bokstaver godt på mange forskjellige måter og syns det er kjedelig å holde meg bare til én måte å skrive dem på når det fins så mange muligheter). Sansen for å skrive noen ting i mer løkkeskriftstil er også fordi jeg gikk på Steinerskolen fra tredje til tiende klasse. Jeg lærte løkkeskrift først og det var ikke før jeg var elleve at det falt meg inn at man kunne skrive ikke-løkkeskrift og. Når det gjelder skriving husker jeg ellers med gru hvordan vi skrev diktater da jeg gikk på barneskolen der læreren leste noe opp og så skulle vi skrive det ned, noe jeg hatet siden jeg skriver sakte for hånd. Det tok faktisk mange år før jeg sluttet å synonymisere skriving med å skrive diktat og heller synonymiserte det med den skrivingen jeg i mange år har elsket, det med å skrive dikt og historier. Rare greier...

I alle fall håper jeg mange blir inspirert av dette memet for jeg liker å se håndskriften til folk og nå skal jeg begynne å gjøre meg klar for trening og slikt. Vi bables om noen dager!

Nelson av Rob Davis (og mange flere)

Det er noen bøker man blir så glad for å ha kjøpt rett og slett fordi de er så pene. Og dette er en typisk sånn bok og siden den i tillegg forteller en fin historie og har et flott konsept er det jo ganske så ypperlig.

Nelson er boka om livet til jenta Nel fra hun blir født i 1968 og frem til 2011 og er på alle slags måter en skildring av et liv der små øyeblikk danner helheten. Og jeg likte å lese om Nel for hun er litt av en personlighet og det er lett å kjenne seg igjen, dessuten er jo et liv sammensetningen av øyeblikk, det er øyeblikk som er fundamentet i alt som skjer sånn jeg ser det og denne boka viser det til fulle.

Men magien ved boka Nelson ligger óg i konseptet ved denne boka som sprang ut i fra et eureka-øyeblikk Rob Davis hadde som resulterte i at han nevnte på Twitter at han hadde en ide, uvitende da om at dette etter hvert ville utvikle seg til mer enn bare en ide. Ja, det ble faktisk en bok ut av alt sammen. Og denne boka ble Nelson og ideen var at Rob Davis skulle samarbeide med flere britiske tegneserieskapere om boka Nelson i form av at de alle skrev om en dag i Nelsons liv fra året 1968 og frem til 2011 og så dannet det en helhet og slik ble det. Og det gjør Nelson til noe fantastisk for her har 54 forskjellige tegneserieskapere samarbeidet om en historie og likevel henger alt sammen, likevel er det en sammenhengende fortelling og det fascinerer meg. Det er jo utrolig inspirerende.
Og Nelson er så flott, det bugner av tegnestiler og alt er fint selv om det selvsagt er tegnestiler jeg liker bedre enn andre. Videre er jeg imponert over hvordan de har fått alt til å henge så fint sammen og riktignok varierer looken på karakterene radikalt fra år til år og tegner til tegner, men man henger med likevel.

Så ja, jeg liker denne boka utrolig godt og den er verdt å lese, om ikke annet så fordi den er flott å se på, rask å lese (jeg brukte en dag) og med en hovedperson som man virkelig blir glad i fordi hun er alt annet enn en Mary Sue, men heller realistisk og en person med mange feil og mangler som man liker å følge gjennom oppveksten hennes og frem til 2011. Og man får jo en slags historieleksjon i samme slengen siden boka jo tar for seg perioden 1968-2011 og det har skjedd mye rart på disse 43 årene. Og jeg syns kanskje ikke denne boka er så episk at den fortjener terningkast 6, men en sterk 5 fortjener den absolutt og en varm anbefaling.

Les i vei, folkens!
***

Et tips forøvrig er å søke på "Nelson by Rob Davis" på Google og så gå på Google bilder og med det se mange bilder fra denne tegneseriekollaborasjonen, man kan med det se at dette jo virkelig er en bok som er utrolig flott tegnet i mange stiler og alt med en egen sjarm. Dessuten leste jeg at pengene som kommer inn for boka går til en god sak så på toppen av det hele får du god samvittighet av å kjøpe boka Nelson, det er jo enda et pluss :)

Og nå, med babbel om Nelson unnagjort, skal jeg straks spise frokost og drikke en kopp med noe varmt og godt (te eller solbærtoddy? fortsatt ubestemt) og så er planen å blogge igjen på lørdag eller søndag =D Vi bables!

Jeg har egentlig fått lite fornuftig ut av året så langt, men det har vært rolig og komfortabelt og det er jo fint. Og i dag skal jeg gjøre kjedelige ting (les: husarbeid av moppe og støvsugevarianten), men også fine ting som å dra på yndlingskaféen. I tillegg skal jeg lese videre på den fine grafiske romanen jeg leser for øyeblikket og spille mer nintendo. Jeg burde også skrive, men etter Nanowrimo og julekalenderen min føles det litt som om kreativiteten min har dratt på ferie. Men jeg satser på at den snart kommer tilbake ;)

Nå skal jeg oppsummere desember bok og filmmessig sett, det er jo en tradisjon:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for desember

BØKER

- Everybody sees the ants av A.S. King

Nyeste boka til en av mine yndlingsforfattere og, mens "Dust of 100 dogs" er den boka hennes jeg liker best, den aller best skrevne. Tar opp viktige temaer, men er varm og morsom i tillegg og en veldig fin bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Terningkast 5!

- Anthropology av Dan Rhodes

101 korte historier om kjærlighet som viser at det er med rette at jeg i det siste har hatt veldig sansen for Dan Rhodes. Han er kort oppsummert ganske så genial. Terningkast 5!

- There is no dog av Meg Rosoff

Jeg elsker karakteren Eck, en figur som alene er grunn nok til å lese denne boka, og ellers er dette en veldig kreativ bok der man virkelig får på geföhlen at forfatteren har kost seg. Konseptet er "hm... hva om Gud var en lat tenåring og finnes i vår verden og verden settes i fare om han forelsker seg, noe han selvsagt gjør" og var svært så underholdende. Terningkast 5!

- Naturlig roman av Georgi Gospodinov

Besynderlig og fascinerende, men jeg falt ikke helt for den likevel. Men den var godt skrevet og jeg tror mange kan like den mye mer enn meg. Terningkast 4!

- Poe's Children av Peter Straub (og mange flere, det var en antologi)

En samling "grøsser"noveller med "grøsser" i anførselstegn siden svært få av historiene var særlig skumle. I stedet hadde alle novellene til felles at de hadde overnaturlige elementer og var interessant skrevet. Og dette var en helt grei bok, til tider veldig engasjerende og til tider litt kjedelig, men det var lite grøss og jeg ville nok markedsført boka som noe annet. Terningkast 4!

- Don't tell me the truth about love av Dan Rhodes

En novellesamling av Dan Rhodes, et navn som figurerer ganske jevnlig på denne lista, og nydelig skrevet med noveller man husker og som er fulle av originalitet og fantasi. Terningkast 5!

- St. Lucy's home for girls raised by wolfs: Stories av Karen Russell

Interessante og originale noveller og Karen Russell er veldig flink til å skrive, men likevel en sånn bok jeg ikke likte så mye som jeg hadde håpet. Terningkast 4!

- Gold av Dan Rhodes

Merkfundig bok som jeg ikke ble betatt av slik jeg har blitt med alt annet jeg har lest av Dan Rhodes. Slett ikke dårlig og med en fin skrivestil og fascinerende karakterer, men jeg føler at det skjedde litt for lite og det var ikke helt min type bok. Men jeg liker fortsatt Dan Rhodes og er glad jeg leste dene boka. Terningkast 4!

FILMER

- 50/50

En dramakomedie der Joseph Gordon-Levitt spiller en mann som får kreft og gjør en flott rolleprestasjon selvfølgelig. Ellers en fin film, faktisk ganske oppløftende selv om det handler om kreft og med 50/50 av drama og humor perfekt nok. Terningkast 5!

- The Simpsons Movie

Om jeg er i modus for The Simpsons varierer veldig, det er perioder der jeg liker det kjempegodt og perioder der jeg syns det er totalt uinteressant. Og når jeg så denne filmen var jeg heldigvis i den første perioden og jeg likte denne filmen meget godt. Det er underholdende og episk og svært morsomt i tillegg så ja, dette var en finfin film. Terningkast 5!

- New York, I love you

Små historier, en by, litt kjærlighet og masse god stemning. Jeg likte denne filmen, jeg har ikke noe behov for å se den igjen, men jeg likte den like fullt. Terningkast 5!

- Lemonade Mouth

En typisk karolinsk film med vennskap og musikk i hovedrollene. Jeg likte karakterene og syns filmen hadde en god moral og fin historie og det var riktignok ikke en spesielt original film eller noe som vil vinne masse priser eller noe sånt, men den var helt grei. Terningkast 4!

- Good Luck, Charlie: The Movie

Uoriginal, men søt julefilm med interessante karakterer og slikt. Noen vil syns både denne filmen og Lemonade Mouth er helt teite Disney Channel-filmer, men jeg syns de er fine. Terningkast 4!

- I et speil, i en gåte

Boka er bedre, men dette var i grunnen en ganske skjønn film, velspilt og med en fin historie. Terningkast 4!
***

Så jeg leste 8 nye bøker og så 6 nye filmer i desember og er i grunnen godt fornøyd med det. Og særlig bokmessig sett har jeg veldig tro på 2012 så det er jo bra :) Men nå må jeg spise frokost og så regner jeg med å blogge igjen enten torsdag eller fredag. Vi bables!

Nå tenkte jeg først å poste en av de mange sangene 2011 har handlet om for min del:

King of anything med Sara Bareilles, en av mine favorittsanger i år =D

Og nå tenkte jeg å la dette innlegget være et slags oppsummeringsinnlegg for 2011, inspirert av dette: http://nattfallsidioti.blogspot.com/2011/12/2011.html og da setter jeg like greit i gang =D

Hva gjorde du i 2011 som du aldri har gjort før?
Bodde i egen leilighet, hadde fast jobb (frem til jeg mista den jobben og nå har hatt en alt for langvarig tilværelse som arbeidsløs, men nå venter jeg bare på et brev og når jeg får det brevet vil den situasjonen bedre seg), meldte meg inn i et politisk parti (jeg har stemt så lenge jeg har hatt muligheten til det, men pga. hendelsene 22. juli følte jeg for å være medlem av et parti (Rødt siden de har det definitivt beste kulturprogrammet og er dem jeg er mest enig med) av ymse grunner, levde i året 2011 (før har jeg levd i helt andre år, ha ha ha så morsom jeg er), sikkert masse annet jeg ikke kommer på nå.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Danmark, Sverige og Gran Canaria

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Jeg savner faktisk jobb og å få lønning. Denne høsten har jo vært fin værmessig og kulturmessig, men jeg har hatt alt for mye fritid og vært alt for mye for meg selv og jeg håper 2012 blir et slikt år der jeg får et liv i større grad.

Hvilke datoer i 2011 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Jeg syns 16. september var ganske fantastisk. Det var den dagen det var Oslo Kulturnatt og Oslo Bokfestival og jeg traff mange fine mennesker og fikk overraskende mye applaus da jeg under Åpen Mikrofon leste spilldikt på rim og det var i det hele tatt en virkelig fantastisk dag og kveld =D Ellers så vil jeg jo huske 22. juli dessverre selv om den ikke rammet meg spesifikt. Jeg klarer ikke å forstå at alt som hendte den fredagen virkelig hendte og ikke bare var en slags vond drøm og jeg håper 2012 vil bli et roligere år uten katastrofer og ting det er umulig å finne mening i.

Ble du forelsket i 2011?
Ikke ordentlig forelsket, men jeg har hatt en slags liten crush overfor mannen som jobber på yndlingskaféen min en stund. Jeg tenker lite på ham ellers, men når jeg er der og han er der betrakter jeg ham i smug (at jeg også har funnet ut hva han heter og researchet ham på nettet er sikkert ganske uviktig å nevne i den store sammenheng) =D

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Siffer antakelig! Selv  jeg aldri har vært spesielt god i matte føler jeg likevel at Siffer definitivt var noe av det mest engasjerende på tv i år og det var virkelig en av de seriene som virkelig viser hvor spennende tall og slikt tross alt er. Ellers så elsket jeg jo SYTYCD (selv om det var en hel masse som irriterte meg under årets sesong) og jeg har brukt de siste dagene på å se mye på Once upon a time på nettet (den skal sendes på Tv Norge, men jeg ser det på nettet i stedet siden jeg er mer utålmodig av meg) =D

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
http://akimamontgomery.blogg.no/1325150402_de_7_bkene_som_gjorde.html Jeg klarer ikke å velge én bok, men jeg blogget i forigårs og da greide jeg å velge de 7 bøkene som gjorde sterkest inntrykk i år og det er nok da en av dem ;) 

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Book of Mormon, How to succeed in business without really trying og Matilda-musikalen =D Jeg kunne svart Into the woods og, men jeg oppdaget jo teknisk sett den musikalen for noen år siden, det var heller det at det var i år jeg begynte med å obsesse over den :) I alle fall gleder jeg meg allerede til 2012, hvert år inneholder alltid noen nye musikaler å obsesse over og jeg ser ingen grunn til at 2012 skal være et unntak.

Når det gjelder musikk som ikke var fra musikaler var det ikke noe spesielt jeg kommer på som jeg oppdaget i 2011, men det var i år jeg virkelig fikk sansen for Siri Nilsen og jeg har et lite mål om å bli litt flinkere til å lytte til ting som ikke er musikalmusikk i 2012, utvide horisonten litt. Vi får se hvordan det går :)

Hva ønsket du deg? Og fikk?
Ny data!

Hva gjorde du på bursdagen din?
Jobbet, spiste taco, hadde i grunnen en ganske alminnelig tirsdag.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Moren min mest egentlig. Dette er året jeg flytta for meg selv og det (i tillegg til ymse andre ting) har gjort at vi har fått mer distanse til hverandre enn før, men det har på en rar måte likevel gjort at vi har en bedre forhold før for nå er hun ikke der bestandig, men likevel kan jeg alltid bare ringe eller komme på besøk når det gjelder. Ellers så kjenner jeg enkelte veldig fantastiske mennesker og jeg har alltids bøker, filmer og spill som kan trylle meg bort fra virkeligheten når den frustrerer meg.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Jeg vet ikke helt, det har jo kommet nye mennesker inn i livet mitt, men ingen som egentlig har tatt så stor plass. Egentlig tenker jeg mer at 2012 vil bli mitt år sånn sett, jeg tror 2012 kan bli et år som forandrer meg.

Ønsker og planer for det nye året:
Å slutte med å sammenlikne meg selv med andre eller bruke krefter på misunnelse, det er ikke verdt det. Jeg føler at jeg egentlig bruker alt for mye tid på sånt og det er bare dumt og jeg har som mål for 2012 å prøve å unngå det så godt jeg kan for alt skjer til sin tid og man burde fokusere på det man har fremfor å tenke på det andre har som man ikke har selv.
***

I all helhet føler jeg at dette har vært et rart år. Fint på mange måter, men også litt kjedelig og innholdsløst på andre måter. Men kulturmessig sett har denne høsten vært rimelig fantastisk og jeg tror neste år kan bli enda bedre sånn sett. Jeg gleder meg i det hele tatt til 2012 og satser på at det blir magisk =D

Med det sagt er det bare å si GODT NYTTÅR!!! Glad i dere, kjære lesere og velkommen til 2012, la oss møte det nye året med optimisme og håp <3

I går lånte jeg 7 bøker på Hovedfilialen og på tirsdag klarte jeg ikke å dy meg og endte opp med å bestille 6 bøker og "Into the woods"-cden på nettet og i tillegg venter jeg fortsatt på nyeste John Green-boka som jeg forhåndsbestilte og som jeg nok vil få rundt tolvte januar og jeg har masse bøker jeg ellers ikke har lest hjemme hos meg selv fra før og skal innom noen bokhandler i dag. Konklusjon: jeg kommer til å lese ekstremt masse bøker i 2012 ;) Jeg gleder meg i grunnen til 2012, jeg, nytt år, nye muligheter, det kan jo bli spennende. Og hvem vet, kanskje 2012 er året da jeg endelig får jobb, opplever kjærligheten (selv om bestevenninnen min fortjener å oppleve den først, hun trenger det mer), blir publisert, får et sosialt liv i større grad. Alt er mulig!

Og jeg har ingen planer på Nyttårsaften som vanlig, men siden jeg har Nintendo Wii i stua mi nå (fikk til jul, trenger heretter ikke å låne av pappa) skal jeg i dag kjøpe meg "Legend of Zelda: Skyward Sword". Å se Kongelig Variéte og deretter spille nyeste Zelda-spillet i mange timer kan jo bli fenomenalt =D

Så, hei verden, jeg er i godt humør nå og har herved tenkt å følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1293392040_de_13_bkene_som_har_g.html, men for å unngå å skrive et innlegg som strekker seg flere mil skal jeg utfordre meg selv til å bytte ut 13 bøker med å velge bare 7 bøker. Dette fordi 7 er yndlingstallet mitt og fordi jeg ikke har tid til å bruke mange timer nå uansett, jeg må jo spise frokost, ta oppvask, dra inntil Oslo sentrum og bruke masse penger. Så 7 bøker, de 7 (av de 90 bøkene jeg har lest i år) som ga sterkest inntrykk. Da begynner vi!

De 7 bøkene som har gitt meg mest i 2011 (i villkårlig rekkefølge)

- Girl meets boy av Ali Smith

Dette er en av de første bøkene jeg leste i år (og grunnen til at jeg i år har lest en fire, fem bøker av Ali Smith) og en av de bøkene jeg tenker tilbake på med et stort smil. Jeg har anmeldt den her: http://akimamontgomery.blogg.no/1296080854_girl_meets_boy.html og tingen med denne boka er at den er så inderlig vakkert skrevet. Det handler om kjærlighet og språket er utrolig poetisk og spesielt og Ali Smith skriver på en måte som ikke minner meg om noen andre, hun leker med ordene, tar seg friheter når det gjelder tegnsetting og tar litt tid å komme inn i, men når man først glir inn i bøkene hennes så er de herlige og særlig her. Og det fascinerer meg hvordan denne boka er basert på en myte jeg ikke en gang kjente til og hvordan den minner oss på at kjærlighet er kjærlighet og at om det er gutt-gutt, gutt-jente eller jente-jente er uvesentlig for alt er kjærlighet og magisk og eventyrlig. For jeg tror nok dette er en av de mest romantiske bøkene jeg har lest noensinne og i tillegg har den verdens fineste sex-scene (jeg er lite interessert i det temaet, men her behandles det på en så vakker og poetisk måte) og la meg bare poste et utdrag:

Because of us, things came together. Everything was possible.

I had not known, before us, that every vein in my body was capable of carrying light, like a river seen from a train makes a channel of sky etch itself deep into a landscape. I had not really known I could be so much more than myself. I had not known another body could do this to mine.

Now I'd become a walking fuse, like in that poem about the flower, and the force, and the green fuse the force drives through it; the force that blasts the roots of trees was blasting the roots of me, I was like a species that hadn't even realised it lived in a near-desert till one day its taproot hit water. Now I had taken a whole new shape. No, I had taken the shape I was always supposed to, the shape that let me hold my head high.

Sensuell, poetisk, drømmende og vakker er dette absolutt en av årets litterære høydepunkter.

- The Lover's Dictionary av David Levithan

Denne boka hørte jeg om i februar og så obsessa jeg over den og leste alt jeg kom over om den frem til juni da jeg endelig fikk tak i den, leste den og elsket den like mye som forventet. Her fortelles det også om kjærlighet, nærmere bestemt en kjærlighetshistorie fortalt i form av en ordbok (derav tittelen "The Lover's Dictionary") og det er nydelig skrevet og enormt siterbart ikke minst, jeg mener bare se:

"Contiguous, adj.

I felt silly for even mentioning it, but once I did, I knew I had to explain.
"When I was a kid, "I had this puzzle with all fifty states on it--you know, the kind where you have to fit them all together. And one day I got it in my head that California and Nevada were in love. I told my mom, and she had no idea what I was talking about. I ran and got those two pieces and showed it to her--California and Nevada, completely in love. So a lot of the time when we're like this"--my ankles against the backs of your ankles, my knees fitting into the backs of your knees, my thighs on the backs of your legs, my stomach against your back, my chin folding into your neck--"I can't help but think about California and Nevada, and how we're a lot like them. If someone were drawing us from above as a map. that's what we'd look like; that's how we are."
For a moment, you were quiet. And then you nestled in and whispered.
"Contiguous."
And I knew you understood."

"Ubiquitous, adj.

When it's going well, the fact of it is everywhere. It's there in the song that shuffles into your ears. It's there in the book you're reading. It's there on the shelves of the store as you reach for a towel and forget about the towel. It's there as you open the door. As you stare off into the subway, it's what you?re looking at. You wear it on the inside of your hat. It lines your pockets. It's the temperature.
The hitch, of course, it that when it's going badly, it's in all the same places."

Denne boka går fort å lese med sine 211 sider, men den er en riktig nytelse også og er på en måte en historie delt opp i små fragmenter, pusler man alt sammen får man en vidunderlig helhet. Noe som tar pusten fra deg, litt som dette utdraget:

"Breathtaking, adj.

Those mornings when we kiss and surrender for an hour before we say a single word"

Denne boka er forøvrig anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1307206689_the_lovers_dictionary.html

- The Boy Detective Fails av Joe Meno

Av forfatterne jeg oppdaget i år er Joe Meno veldig essensiell. Jeg har lest flere bøker av ham i år og det var flere av bøkene hans jeg ønsket å trekke frem, men jeg har valgt en spesiell nå og det er "The boy detective fails" fordi er den såreste boka jeg har lest i år. Denne boka er sår og trist og vakker og anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1309027905_the_boy_detective_fai.html og greia med denne boka er at man ikke kan oppsummere den, ikke egentlig. I stedet er den mye mer enn man først tror. Videre veksler den raskt mellom genialitet og nydelighet, men aller mest er det en av de tristeste bøkene jeg har lest og den er også utrolig fint skrevet. Jeg elsker Joe Meno, jeg skulle ønske jeg kunne skrive som Joe Meno, han har en helt egen skrivestil som jeg i år har forgudet en smule, jeg mener, her er et utdrag, les og bli betatt:

The boy suddenly realizes it is Professor Von Golum, his lifelong archenemy, who is sitting across from him on the bus on his way home from work that evening. The Professor is out of sorts - perhaps it is his medicine or the consequence of his age, but he is pressing the yellow Stop Request button very angrily.
"Professor," Billy mutters. Billy looks around and become aware that there are no other passagers aboard. "Do you want some help, Professor?"
"We demand this bus takes us directly to the Gotham City Bank. And..." the Professor takes a breath, inhaling through his small, skull-like nose, "the combination to the Gotham City Safe."
"We? There is noone else here, Professor," Billy says.
"We, the Gotham City Gang, demands it. And we demand you get punished for your sniveling backtalk."
"The Gang is all dead, Professor," the boy detective says sadly.
"All dead?"
"All but you, sir."
"Chet, the Blind Safecracker?"
"Yes."
"Waldo, the Heaviest Man alive?"
"Yes."
"Pete, the Elastic-Faced Boy? What about Pete?"
"Pete, the Elastic-Faced Man. Yes sir, dead."
"Oh God, where are we going?" the Professor asks nervously, reaching across the aisle, holding the boy detective's hand. "I'd just like to know where I'm supposed to be going."
The boy detective goes silent.
Professor Von Golum takes a seat beside him and nearly collapses.
"I don't know what I'm going to do with this," he says, handing Billy a small silver test tube clearly labeled ACID.
Billy takes the vial and stares at a small note in Professor Von Golum's other hand. It reads:

today

go to store
buy ACID
kill boy detective

The boy detective holds the vial tightly in his hand and stares down at his feet, frowning.

Og jeg kunne sitert mye mer, men jeg vil bare anbefale folk på det sterkeste og lese denne boka, ikke minst på grunn av det fineste i hele boka, nemlig dette:

We would really like to think that you were holding hands with somebody while you read that last part. If not, you might read it again and ask someone to hold your hand right now. You might then write that person's name somewhere on this page with a heart glowing around it. Why not? It might be fun.

<3

- The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making av Catherynne M. Valente

Anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1312829426_the_girl_who_circumna.html og en annen av de bøkene jeg leste om på nettet og obsessa over før jeg omsider fikk tak i den og likte den kjempegodt. Her har vi et skikkelig eventyr og en utrolig fantasifull og fortryllende bok som fikk meg til å glemme virkeligheten og bare sveve. Og det veldig fine er at det skal komme en oppfølger til denne boka i 2012 en gang (som jeg skal ha når den kommer, selvsagt skal jeg det) =D Jeg liker hovedpersonen i denne boka og skrivestilen, hvordan den på slutten plutselig ble løftet fra å være en veldig fin bok til en direkte fantastisk en og hvordan dette på alle mulige måter var en av de bøkene der man lever i boka og alt annet viskes vekk omkring en.

- Warm Bodies av Isaac Marion

Akkurat som de andre bøkene er også denne boka tidligere anmeldt av meg: http://akimamontgomery.blogg.no/1313436903_warm_bodies_d.html og denne boka er ganske annerledes enn de andre bøkene jeg har valgt å trekke frem i dag. Men den har til felles med "Girl meets boy" og "The Lover's Dictionary" at det handler om kjærlighet og i dette tilfelle er det kjærlighet mellom et menneske og en zombie. Og overfladisk nok er en av grunnene til at jeg kjøpte denne boka bildet av forfatteren som er dritskjønn, han er helt nydelig og jeg har funnet nettsiden hans og han er visst tilfeldigvis genial og svært morsom i tillegg (hei, Isaac Marion kan du ikke bare flytte til Oslo og tilfeldigvis begynne å henge på samme kafé som meg, pliiis), men boka hadde jeg nok kjøpt uansett fordi zombier + kjærlighet = interessert Karoline! Og nå blir visst denne boka filmet, noe som forøvrig passer ypperlig siden det er en av de mest filmatiske bøkene jeg har lest i år og en av de bøkene jeg håper mange gutter leser og, til tross for kjærlighetstematikken siden dette er actionfylt, spennende og skikkelig engasjerende. Så ja, en av årets høydepunkter, definitivt!

- The Night Circus av Erin Morgenstern

En av årets fineste covere tilhører denne boka om kjærlighet, magi og et helt spesielt sirkus som virkelig var en av årets mest episke bøker og som jeg bablet i lange drag om her: http://akimamontgomery.blogg.no/1317197476_the_night_circus_d.html og som jeg hadde veldig sansen for. Her har man duell mellom to magikere, kjærlighet og sirkus og aller viktigst: stemning. Dette er den aller mest atmosfæriske boka jeg har lest i år, det er en av de bøkene der handlingen kommer i baksetet og det essensielle er stemningen og beskrivelsene og hvordan man kjenner duftene som det fortelles om, hvordan man er der og ser alt fra VIP-seter og alt flyter. Det er det som er magi og denne boka har masse av slikt. Et kort utdrag:

The air itself is magical. Crisp and sweet in her lunges as she breathes, sending a shiver down to her toes that is caused by more than the forewarned drop in temperature.

Denne boka ER nydelig og man tror på det, på samme måte som en del av meg alltid vil tro at det finnes et Narnia et sted i ett eller annet klesskap så tror en del av meg på Le Cirque des Reves og at det en dag vil dukke opp, en magisk natt som vil forandre alt :)

- Little hands clapping av Dan Rhodes

Sist, men ikke minst er det essensielt å ha med Dan Rhodes som er en av de nyeste favorittene mine (dvs. jeg har lest 4 bøker av ham i løpet av november og desember og han har gitt ut seks bøker til sammen, det sier på en måte en hel del). Og den beste av bøkene hans er "Little hands clapping" som jeg anmeldte her: http://akimamontgomery.blogg.no/1321345990_15nov2011.html og som er en eventyrlig og morbid bok som jeg vil at alle skal lese. Den minnet meg om Pixar og Tim Burton på samme tid og det må innrømmes at det er en bok som noen vil finne alt for makaber. Men jeg, jeg elsket den, elsket den dypt og inderlig for det er en perfekt bok for meg. Naivt og eventyrlig skrevet, men samtidig full av morbide hendelser og fascinerende karakterer, interessant og original og en av grunnene til at jeg for tiden syns Dan Rhodes = brilliant :)
***

Så det er de syv bøkene som har gjort sterkest inntrykk i år og jeg håper dette gir alle lesere lyst til å lese de syv bøkene jeg her trakk frem. Og nå skal jeg ta oppvask, spise frokost og etterpå skal jeg altså shoppe og så er planen å blogge igjen på nyttårsaften. Vi bables!

Pakningen som inneholder den nye dataen min, men nå er jeg på dataen min så den pakningen er tom ;)

Jeg samlet mange av gavene jeg fikk i denne dødsfine blomstrete esken og ved siden av den står en keramikkvase jeg fikk til å ha blomster i.

Bunny Suicides-kalender for 2012 =D Yay!

Male Belle-sett som blir artig :)

Servietter og andre kjøkkenting, noe jeg er veldig glad for siden sånt jo er typisk slike ting man alltids trenger, men ikke nødvendigvis ender opp med å skrive på ønskelista.

Oppi denne pungen ligger det firmabilletter til kino, gavekort på Ark Bokhandel og penger. Jeg har telt over og jeg endte faktisk opp med 2000 kroner, penger jeg har tenkt å shoppe i vei for i neste uke ;)

Almanakk for 2012, noe parfyme og det lilla man ser litt av er en pose med badekuler som jeg kan bruke når jeg bader :)

Post-it lapper! Jeg er veldig glad i post-its, det er det jeg bruker hver gang jeg leser i en bok og kommer over noe vakkert eller enormt siterbart sånn at jeg kan finne det igjen når jeg for eksempel skriver bokanmeldelser. Utrolig praktisk og noe jeg ønsket meg masse. Dessuten en av notatbøkene jeg fikk og blyanter.

Blyantene fra det forrige bildet og fine lys. Jeg må kjøpe en sånn derre peislighter siden jeg er for pysete til å bruke vanlig lighter eller fyrstikker.

Nytt bilde med notatbøker på.

Rødt skjerf, helt perfekt siden jeg elsker rødt og endelig har begynt å bli flink til å huske og bruke skjerf.

Blå lue, strikket av moren min som har fått veldig sansen for strikking denne høsten. Snille mammaen min :)

Dødsfin klokke jeg fikk <3

Sokker, alltids praktisk tross alt!

I tillegg var det litt klær jeg ikke har tatt bilde av reint tilfeldig og jeg har verdens kuleste bror for han bestilte Nintendo Wii som julegave til meg på nettet i går som skal komme i posten for da vil jeg ha Nintendo Wii uten å måtte låne pappa sin ;) Det er jo helt perfekt!

Og jeg må bare unnskylde materialismen, men åh, jeg har fått ufattelig masse fine gaver, dette er gavemessig sett den beste jula på mange år og jeg elsker for eksempel dataen min, den er rask og har ingen lydproblemer og har alt den trenger. Dessuten er den større og man kan se på dvd på den, noe som igjen gjør at jeg ikke vil trenge å kjøpe ny dvd-spiller med det første hvert fall :) Dvs. jeg sparer penger!

Så jeg er i strålende humør og nå starter "Foreldrefellen" og den filmen er jeg kjempeglad i. Lenge leve livet og fortsatt god romjul alle sammen =D

Men nok om sånt, la oss fokusere på det positive =D Som for eksempel film, jeg tenkte nå å kåre mine topp 5 filmer jeg har sett i år og det kan selvsagt hende jeg ser noe som overgår alt i løpet av de neste ni dagene, men jeg tar dette kåringsinnlegget nå likevel. Og da setter vi i gang:

Årets 5 beste filmer etter min mening i villkårlig rekkefølge

- Tangled

<3 <3 <3 Med en gang jeg får tak i en ny bærbar dvd-spiller skal jeg se denne filmen igjen og synge med og kose meg for det ER en av de fineste filmene Disney har laget og jeg elsker den og Rapunzel, Flynn og Pascal er så adorable og jeg er veldig, veldig glad i denne filmen kort oppsummert og jeg føler sånn generelt sett at Disney-filmer er ganske perfekte for de har liksom alt, musikaløyeblikk, god animasjon, action, humor, drama og eventyrlighet. Yay! Og jeg var helt i himmelen da jeg så denne filmen på kino så det er jo óg en god ting =D Klippet viser den besteste sangen forresten, derfor poster jeg den.

- Black Swan

Over denne teksten ser man trailern til Black Swan som er med på denne lista fordi det er en av de sterkeste filmene jeg har sett i år og fordi jeg fortsatt husker hvordan jeg i salen skvatt opp til flere ganger mens jeg så den på kino og enda større prosentandel popcorn havnet på gulvet enn noen gang ellers. Black Swan var så vakker, så intens og så ekkel og det er dette som gjør den så interessant. Og et filmatisk høydepunkt i år. 

- Castaway on the Moon

Jeg husker at jeg tenkte på dette som en perle av en film da jeg så den og jeg har skikkelig lyst til å se den igjen selv om jeg ikke har sett dvd-en noen steder enda. Dette er nemlig en av de få filmene som er bortimot perfekt og som har humor og drama i like store porsjoner og forøvrig rett og slett er nydelig fotografert med fin musikk og stemning og handling og alt! Dessuten er den original og herlig annerledes og det at den er koreansk burde ikke skremme noen for det er ikke noe problem i det hele tatt så lenge man har subtitles. Fine filmen <3

 - Harry Potter and the Deathly Hallows 2

Greia med denne filmen er at jeg ville ha elsket den uansett om den hadde vært elendig tror jeg. I det hele tatt tror jeg ikke jeg klarer å tenke nøytralt om denne filmen for den var jo avslutningen. Jeg har vært Harry Potter-fan i over 11 år og det er sikkert mange som har vært mer fan enn meg, men det er uviktig. Det viktige er at J.K. Rowling er en av mine to yndlingsforfattere og at jeg kjøpte bøkene dagen de kom ut og leste i et sett i to dager, jeg elsker historien og jeg satt som så mange andre med tårer i øynene den dagen i juli da jeg så filmen som avsluttet alt mens jeg visste at det likevel ikke var en avslutning, ikke egentlig. Uansett hvor mange eller få ganger jeg leser og ser filmene er de en del av meg og dermed er denne filmen selvsagt på denne lista.

- Into the Woods

Her ser vi sangen "Moments in the Woods" som er en av mine favoritter i musikalen Into the Woods som jo må sies å være en av mine yndlingsmusikaler i år, herlighet så mye jeg obsessa over den i oktober og som jeg gleder meg til jeg kan låne denne filmen på biblioteket igjen og så nyte alle de tre timene med EPISK Sondheim-musikal med hjerte og sjel. Å, jeg bare elsker handlingen med eventyrene som flettes inn i hverandre på en enda mer sofistikert måte enn i Shrek og melodiene er jo nydelige og tekstene geniale og ja <3

Og ikke alle disse filmene er fra i år, men alle ble sett for første gang av meg i år og det er derfor de alle passer på denne lista. Jeg håper ellers dette innlegget faller i smak og er god underholdning som lesestoff. Dessuten anbefaler jeg også animasjonsfilmen "Illusjonisten" som ville vært med om jeg hadde tatt med seks filmer fremfor fem, den filmen fikk nemlig også terningkast 6 av meg :)
***

Ellers fikk jeg NÅ melding fra Get om at nettverksproblemene skal være fikset så det betyr at internett og tv nok vil virke etterpå når jeg er tilbake i leiligheten min og det er jo fint. Og i dag er det mandel i grøten siden det er årlig tradisjon og jeg er sta nok til at det er enkelte tradisjoner jeg nekter plent å slutte med. Jeg skal nå plyndre meg selv litt, mitt eget lager med nye pepperkaker nærmere bestemt og så må jeg være med på julekalenderkonkurranser og så skal jeg blogge igjen på søndag om alt går etter planen.

God jul alle sammen! <3