"Jeg vil ikke til farmor! Det lukter svidd brunost der!" skreik Gøran. Dette var fjortende gang denne måneden han måtte innom farmoren for å hente bingobrettene hennes. Det hadde seg nemlig slik at farmoren til Gøran hadde et røykeben som hadde råtnet til kneet, og av den grunn hadde hun dekket til stumpen med brunost som hun herdet med lighter hver morgen. "Du må! Ilsa-Tryne Lill har jo vunnet på to brett og brunosten på beinet må jo skrelles av!" sa Else-Kanon, moren til Gøran. "Kan hun ikke gjøre det selv?" "Du vet godt at hun solgte armene sine for å betale leia ifjor, Mads Anastasia!" Gøran skjønte at Else-Kanon var sint ettersom hun brukte mellomnavnet hans, og sukket dypt da han gikk ut av døra med vindusskraperen i venstre hånd.
   Inne hos Ilsa-Tryne Lill luktet det død og brunost, og det kom en våt og klissete lyd da Gøran måtte spy. Farmoren hørte bråket og kom for å lese i Gørans stamceller. Hun tok stokken sin i munnen og stupte kråke ned den tre etasjers lange ståltrappa, og landet med et erotisk klask foran føttene til Gøran, rett i spyet hans. "God morgen", sa Gøran. "Hvem?" spurte Ilsa-Tryne. "Du". "Å, Jeg har allerede spist idag, men takk for at du spurte". Ilsa-Tryne hadde ikke vært helt på det gode siden hun hadde satt inn en treplate i hodet etter en ulykke i trappa. Problemet med plata var at det var termitter i den, og de hadde spist opp alle stamcellene hennes.
   Hun var også en termitt, av stål. Derfor måtte hun spise Gøran og huset. Hun tok til å lage baller av brunosten fra benet. Den syntes å være magisk, siden det slo gnister av den når hun sjonglerte med ballene. Mens hun sjonglerte vokste hun og sa:
Plutselig fikk hun vondt i hodet og spiste en pølle mørfæn.



rønket i en drama og sammfunnstime på vågsbygd vgs. opphavnsmenn ukjent.