http://engodgrunn.blogg.no/ litt av min tid - nå litt av din no 242653 http://engodgrunn.blogg.no/ ..en god grunn.. http://static.blogsoft.no/img/profiles/234162_1243288912300.png http://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&pf_id=138811 http://static.blogsoft.no/img/profiles/234162_1243288912300.png http://engodgrunn.blogg.no/ Mon, 19 Apr 2010 11:14:28 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1271675668_lokketilbud_og_snt.html http://engodgrunn.blogg.no/1271675668_lokketilbud_og_snt.html Så, det blir noen handlingser der. Jeg husker en gang for nær hundre år siden, at jeg selv hadde en svært kort karriere i kassa på en matbutikk. I tre dager vikarierte jeg for halve staff'n som var sykemeldt, og fikk et mektig lynkurs i rullebånd, subtotal og posepriser. Det jeg også ble plutselig introdusert til, var misfornøyde kunder. Alle var blide og glade, det var ikke det, men en viss type klage kom hele tiden:

Forskjellig pris på hylla og på kassa.

Og - ja, du tenkte riktig. Hylleprisen var lavere enn kasseprisen.
Og - nei, du tenker ikke riktig, det har ingenting med mva å gjøre, det er bare i fastfood og restaurantbransjen mva varierer fra inne til ute...
Det var rett og slett en veldig gjerrig sjef, som bevisst unnlot å endre enkelte priser når det var tilbud. Når det var kommet tre-fire klager på en vare, gjorde han noe, men hadde tjent inn litt på de mange som ikke hadde lagt merke til det eller hadde valgt å overse det. Ved nærmere ettersyn, var det slett ikke bare tilbudsvarene, som varierte i pris. Nei - det var ganske mange vanlige varer også...

Tilbake fra digresjonen, kan jeg si at jeg får litt flashback til gamle dager, når jeg handler borte på Spar. Enkelte tilbud blir ikke skilta (og heller ikke redusert), noen blir plassert så det er umulig å finne dem, og ganske mange andre fullprisvarer ligger inne med to priser. En på hylla og en i kassa.

Det dreier seg om småpenger. I dag betalte jeg 16,90 for en vare det stod 15,- på. Her en annen dag betalte jeg 22,90 for en det stod 20,- på. I forrige uke så jeg at tre av "ti-kroners" tilbudene var kommet på kassalappen til fullpris (11,90 - 13,50 og 13,90)... Som jeg sa - SMÅPENGER...
Men - det er ikke småpenger for kundene når det skjer hele tida. Det er heller ikke småpenger for eier når mange kunder ikke legger merke til det eller velger å overse det. Selv har jeg ikke sagt ifra, det virker jo veldig snålt å klage på noen kroner, men jeg kjenner likevel det er en kilde til irritasjon. Rett skal være rett liksom...

Sånn... da har jeg klaget her... åh, det føltes godt :-)

:-)]]> 0 Sat, 17 Apr 2010 07:30:30 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1271489430_liten_bekk_stor_ja_du.html http://engodgrunn.blogg.no/1271489430_liten_bekk_stor_ja_du.html Om ikke lenge tar jeg steget...

Følg med :-)]]> 1 Thu, 15 Apr 2010 19:40:06 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1271360406_sppel_sppel_sppel.html http://engodgrunn.blogg.no/1271360406_sppel_sppel_sppel.html Tilbake til det normale her i landet. Vi har kultur for å kaste i søppeldunker. Vi liker at det er rent og pent rundt oss. Vi lærer våre barn å ikke kaste i naturen, på gata og ellers overalt... Barnehager og skoler er også nokså strenge på det...

Men hjelper det?

Hm...

På bildene under ser du litt av alt som lå og fløt... Ikke veldig lekkert...
?



]]> 0 http://bloggfiler.no/engodgrunn.blogg.no/images/242653-8-1271360386924.jpg Wed, 14 Apr 2010 17:51:51 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1271267511_im_moving_on.html http://engodgrunn.blogg.no/1271267511_im_moving_on.html Tankene startet for alvor da jeg fikk vite at eksen skal gifte seg. Misforstå meg rett, jeg er overlykkelig over at han er eks, og ønsker han vel strengt tatt dit pepper'n gror, men det setter igang tanker om hvor en er selv i livet. I løpet av de siste 4 mnd har en eks feiret ett års bryllupsdag, en har fått barn, en har giftet seg, en har sagt han skal gifte seg, en er godt gift og har nettopp fått drømmejobben min... osv... De er alle på vei videre i livet. Hvor er jeg? Står jeg stille?
Det meste av tida har jeg ikke noe ønske om en ny mann i mitt liv. Men så er de de små stundene hvor savnet etter en armkrok, en moralsk støtte og en å elske blir merkbart. Det er da tankene lett skrur tida tilbake, til valg en tok bevisst eller ubevisst, veier en gikk, ting en sa, noe en gjorde som kan ha ført til et brudd som kanskje ikke hadde trengt å komme. Hva om hvis atte liksom.....

Legger vekk spørsmålene og tankene for denne gang. Konkluderer med at feil valg nå hadde gitt enda flere spørsmål og tanker senere. Kanskje kan jeg si at valgene jeg tar om å ikke involvere meg i en, ikke er stillstans, men å bevege seg videre? Anyways: fin sang....
]]> 0 Sun, 11 Apr 2010 10:26:41 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270981601_for_en_deilig_hage.html http://engodgrunn.blogg.no/1270981601_for_en_deilig_hage.html Her jeg sitter akkurat nå og skal til å skrive om den deilige hagen som omgir huset, kommer jeg på at jeg faktisk aldri har hatt en skikkelig hage i mitt voksne liv med barn...
La meg se:
1990-1992: Eldstejenta blir født og vi flytter til et boligkompleks med felles hage som aldri blir brukt...
1992-1994: Kjøper leilighet i lavblokk på Lund, 4 etg, felles hage som av og til blir brukt...
1994-1995: Leier hus i Suldal, liten hage med null sol, sjelden brukt...
1995-1997: Bygger hus i Suldal og starter å opparbeide hage, men den ble ikke ferdig før vi flytte sørover igjen...
1997-1997: Leier leilighet mens vi bygger nytt hus, bitteliten hage utenfor leiligheten, men rett ved jernbanen...
1997-2000: Nybygget hus med stor terrasse og starter opparbeiding av hage, men ikke ferdig før vi flytter...
2000-2000: Leier leilighet mens vi venter på nesten-nytt hus, absolutt ingen hage eller terrasse...
2000-2004: Bor i stort hus hvor hagen hører til utleieleilighet i underetg., bygger stor terrasse...
2004-2004: Leier noen rom i stort hus med stor hage, men feil årstid...
2004-2010: Bor i terrasseblokk med liten veranda og ingen (felles) hage...
2010-.........: ENDELIG...

De siste hundre åra har jeg hatt lyst på et hus med en liten hage. En sånn hage som er lettstelt og hvor en kan bruke liten gammeldags gressklipper i fire-fem minutter for å få bort langgrodd plen... Sånn ble det ikke... Tomta her er svær, flat og svær (sa jeg det?)... Hus og garasje dekker 1/5 av de 1100m2 som er innforbi gjerdene... Gårdsplassen dekker 1/5 og hagen resten... Skremmende masse arbeid, men YESSS så digg...
Bare det å kunne ta med kaffekoppen i bakhagen og la minsten få boltre seg i alle lekene der... Åh... Fantastisk...
Når hagearbeidet er helt ferdig (er kanskje halvveis nå=10 trillebårlass med råtne epler og løv), skal jeg ta noen bilder... Digg, digg... Kan love deg sene kvelder med grilling og kos bak her... Du er velkommen innom...

DIGG - DIGG

]]> 0 Sat, 10 Apr 2010 09:57:10 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270893430_fordi_du_fortjener_de.html http://engodgrunn.blogg.no/1270893430_fordi_du_fortjener_de.html Da jeg reiste hjem for aller siste gang, etter å ha kjent han i noen år, fikk jeg et vakkert smykke i sølv som han hadde fått da han var ganske liten. Da han gav det, beklaget han seg noe voldsomt over at det ikke var gull. Jeg svarte han med å si at gaven betydde mye og at jeg uansett likte sølv bedre enn gull.

Når jeg sa det, stoppet liksom samtalen helt opp og han ble sittende å se på meg lenge før han sa: "hvorfor tror du om deg selv at du ikke fortjener det beste, hvorfor tror du at du må nøye deg med nestbest i alt her i livet?"

Der og da tenkte jeg ikke veldig mye på det han sa, men den tankevirksomheten har jeg virkelig tatt igjen senere.
Han hadde rett. Jeg trodde faktisk at jeg ikke fortjente mer enn litt, mer enn halvparten, mer enn nestbest i alt. Jeg så på meg selv som ei som aldri ville kunne nå helt opp til øverste hylle i livet, der alt det verdifulle var...

Vet du - det er en farlig tanke. Nøyer en seg med nestbest hele tida, går en ikke bare glipp av det beste, men en forteller også seg selv at en er mindre verd enn de andre som fryder seg på øverste hylle.

Så nå venter jeg heller. Et sted lengre framme på veien finnes nemlig det beste. Det jeg fortjener fordi jeg fortjener det... Aldri mer skal jeg nøye meg med halvveis.

Jeg håper du skjønner at du også fortjener det beste i livet. Det kan ofte føles som om det aldri skjer noe godt i våre liv, som om "skjebnen" vil at vi skal nøye oss med smuler. Vet du - handler du ut i fra den tanken, blir det sånn. Vær heller tålmodig, vent, tenk deg om før du gir etter og forvent mer...

Du fortjener kun det beste i livet...]]> 0 Fri, 09 Apr 2010 08:47:21 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270802841_plutselig_husmortende.html http://engodgrunn.blogg.no/1270802841_plutselig_husmortende.html
i dag skulle jeg bare vaske to av soverommene oppe, fant jeg ut... men hvorfor stoppe der når vannet fremdeles var blankt og varmt?

kjøkkenet, tenkte jeg og gjorde så... hm... dette gikk fort og greit... stua kanskje også? så var det bare inner- og ytterganga igjen, så hvorfor ikke likegjerne ta dem også?

det var da jeg rista dørmatta ute, jeg skjønte at jeg likte hva jeg holdt på med...

men puh, for en gårdsplass!
snøens bortgang avdekket Venneslas største fyrverkeri, heftigste fest og dårligste opprydding før vår innflytting...
etter at hagen ble kvitt sine tonn med råtne nedfallsepler før i uka, måtte resten også tas... men hvorfor stoppe der? så forsvant likegodt løvet (hvertfall halvparten) under og rundt alle busker, trær, gjerder og hagens andre duppedingser...
så måtte vi leke... sankasse, huskestativ og sklie fram og tilbake, opp og i mente...
så rakk vi akkurat inn i sofa'n til drømmehagen...
blir mer sliten av å skrive det, enn faktisk gjøre det...
KUUULT...]]> 0 Tue, 06 Apr 2010 19:32:32 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270582352_som_ansikt_speiler_an.html http://engodgrunn.blogg.no/1270582352_som_ansikt_speiler_an.html

ville bare skrive det - trenger ikke si mer...

<3 <3 <3]]> 0 Tue, 06 Apr 2010 12:38:28 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270557508_dra_er_n_lukket_bak_m.html http://engodgrunn.blogg.no/1270557508_dra_er_n_lukket_bak_m.html
Nå - fokus på hus, barn, hage, jobb, liv og sånne kjekke saker :-)]]> 0 Sun, 04 Apr 2010 09:52:30 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1270374750_den_optimale_oppladni.html http://engodgrunn.blogg.no/1270374750_den_optimale_oppladni.html anyway... planen var å lade skikkelig opp og være så gira at hybelkaninene fjernet seg selv, men med en minstemann i hus som holder på å slutte med formiddagshvilen sin, så får jeg bare ta tingene som de kommer...
kan ikke si jeg gleder meg...
ikke i det hele tatt...
annet enn til når jeg er ferdig og nøklene kan leveres inn for godt...
det blir en gledens dag...
da starter det nye kapitlet for fullt :-)
ha en morsom dag, og send gjerne en energitanke hitover :-)]]> 0 Wed, 24 Mar 2010 12:23:30 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1269433410_ingen_krefter__trenge.html http://engodgrunn.blogg.no/1269433410_ingen_krefter__trenge.html Det føles som om jeg har gått i dvale. Et ubehagelig tilstand å være i. Flyttinga har halt ut litt for mye krefter og energi, og jeg har mest lyst å ta en lang ferie istedet for å ta det som gjenstår. Ikke at jeg er arbeidssky, men det som står på "gjøre-lista" nå, står der fordi det er umulig å få gjort det uten hjelp.
Det hele startet med han som ikke kunne frakte bilen på hugging likevel. En beskjed jeg fikk kvelden før siste frist gikk ut. Etter å ha prøvd i alle bauer og vinkler for å få en løsning på det, måtte jeg gi opp og innse at jeg må betale årsavgift et år til på en bil det er et år siden har vært i kjørbar stand. Og i garasjen står den enda. En kan kanskje kalle den søppel. Som leder meg til en annen utfordring. Hvordan få kjørt 30 (+++) søppelsekker på søpla uten bil, tilhenger og tid. Helst i går. Eller i forigårs. Eller før selve flyttinga.
Så var det å få flytta resten av det som ikke skal kastes. Akebrettet er altfor lite. Skal resten komme seg ned trappene og ned i nytt hus, må det minst to-tre veldig sterke mannfolk til og en stor tilhenger. Det finnes en der ute som har sagt han kan hjelpe tidlig lørdag morgen, men jeg går med den ekle følelsen at det allerede er avlyst fra hans side, uten at jeg vet det.
Så når jeg har fått flyttet alt som ikke lar seg lett flytte, eller hvis, så er det vaskinga... Den gidder jeg ikke å kommentere engang. Annet enn at det skal bli godt for helsa....
Som jeg syter. Er det ikke bare å komme seg igang? Jo det er det. Må bare finne kreftene et sted fra. Finne overskuddet. Finne løsningene. Finne folk, tilhengere, biler, vaskebøter, støvsugere, muskelkraft, dugnadsvilje, hjertefolk... ja - sånne tingeling...
Om du har overskuddet i orden, send gjerne litt av overskuddsoverskuddet min vei med brevdue... Det vil komme godt med... og er sårt trengt...

]]> 0 Sat, 20 Mar 2010 06:44:43 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1269067483_1_uke_i_nytt_hus.html http://engodgrunn.blogg.no/1269067483_1_uke_i_nytt_hus.html Planen var egentlig å blogge meg gjennom flyttinga, men sånn gikk det ikke. Flytting er mye arbeid... veldig mye arbeid... Skulle ønske jeg nå kunne si at jeg er ferdig, men den gang ei. Oppe i leiligheten står endel smått og stort som enten er for udefinerbart til å klare å pakke på en praktisk måte, eller så er det så stort at jeg ikke har peiling på hvordan få det hit.
Anyway - neste helg, om en uke fra nå og to uker etter selve flyttinga har jeg forhåpentligvis en stor nok trilletralle, også kalt tilhenger, til å ta alt i et jafs. Når det er unnagjort, er det bare å vaske seg ihjel. Den biten skal bli en sann fornøyelse, NOT...
Hva så med det nye huset, stedet jeg befinner meg akkurat nå?
Herlig herlig...
4 store soverom, to bad, kjøkken, en stue på størrelse med halve leiligheten før, store ganger og den svære hagen... Det eneste minuset etter min mening, er vaskekjelleren. En sånn mørk, trist murkjeller som en drøyer lengst mulig med å gå ned i... Hadde det vært mitt hus, ville jeg plombert hele kjelleren og laget vaskerom oppe, evt innredet alt nede skikkelig og satt opp en litt mer stanhaftig trapp en de plankebitene som er nå...
Anyways - TRIVES med huset, stedet og livet...
Kan det bli bedre?

]]> 1 Fri, 12 Mar 2010 10:58:28 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1268391508_siste_hele_dag_p_nvre.html http://engodgrunn.blogg.no/1268391508_siste_hele_dag_p_nvre.html Det er forventning i leiren til nytt bosted. Selv kjenner jeg oppgulp fra barndommens vanvittig mange flyttinger, noe som lager kvalmetendenser og prøver å stjele motivasjonen.. bort med det...
Akkurat nå er mye og kanskje det meste i boks, men det er de kjipe tingene å pakke som gjenstår... Ting som ikke passer oppi esker, ting som knuser bare du ser på det, ting en ikke vet om en vil beholde, ting en tror en trenger før endelig boligskifte og alt som kan ligge innunder kategorien småpell...

Men flytting blir det... Om bare vi får flyttebilen på plass... Får vite det i kveld, hvor spennende er ikke det???

Vel - da var appelsinen spist opp og pausen over...]]> 3 Wed, 10 Mar 2010 11:14:46 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1268219686_dday.html http://engodgrunn.blogg.no/1268219686_dday.html
Jeg er altså på flyttefort og de siste dagene har bestått i pakking, rydding, kasting og litt fjellklatring i utfordringer som stadig melder seg... men nok om det - hjertesukkene er sendt dit de hører hjemme, så da ordner vel ting seg?

Anyway - liker å tro jeg er halvveis, men vet av erfaring at det er mest og mer til sist enn en hadde tenkt seg... Heldigvis har jeg god tid på siste rest av flyttinga, ut mnd på det og vasking, men når målet er så godt som helt innflyttet på lørdag, tikker klokka!

Tenker jeg stikker videre i livet nå - tar fatt på den ytterste boden som ingen andre i familien har meldt seg frivillig til å ta... Skjønner hvorfor...]]> 0 Sun, 21 Feb 2010 14:34:40 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1266762880_nr_nok_er_nok.html http://engodgrunn.blogg.no/1266762880_nr_nok_er_nok.html Prøvelsene kommer på løpende bånd, den neste mer utfordrende enn den forrige. Fjellsidene blir stadig brattere og selv om toppen nås etter hver tur, er det liksom alltid et nytt fjell rundt neste sving.
Oppover fjellsidene, når knæra svikter og musklene skjelver, kommer det et og annet høylydt sukk og dypt stønn, og en kan ikke annet enn å rope "når er nok nok?" enda en gang. Det tar liksom aldri slutt...
"Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile" står det skrevet og spørsmålstegnet ved når hvilen kommer, blir stort. Jeg strever, jeg bærer tungt, jeg trenger hvile... hvor er du Gud?

I går gikk det opp for meg. Det finnes mange måter å rope etter hjelp på. En kan rope ut fra den innerste og dypeste nød. En kan sutre fram et anklagende rop. En kan skylde på alt og alle andre, ja hele verden rundt seg der en skriker ivei. Det går vel ut på det samme, kan du kanskje si, men det gjør det ikke. Ja, alle er et uttrykk for et ønske om hjelp, men ikke alle er ærlige...

Så - der jeg var på vei opp et nytt fjell i går, kom det til meg. Jeg kan ikke si "hadde jeg bare hatt det", "hadde de bare gjort det", "hadde bare ikke det skjedd" osv... hadde bare... så ville alt være greit... Fristende som det er å legge skylda på noe eller noen i nåtid eller helst fortid, så fører det en ikke videre i livet. En blir gående i grauten av selvmedlidenhet og ansvarsfraskrivelse. Ting blir ikke bedre av det. Kanskje en til og med forverrer alt.

Så mens tårene og hulkene bølget seg i går, var jeg nødt til å be om tilgivelse. Til Gud fordi jeg også hadde anklaget Han. Fordi jeg ikke stolte på løftene Han har gitt meg, konkrete løfter fra Hans røst rett til meg da jeg mest trengte det. Jeg måtte be om tilgivelse for at jeg enkelte ganger hadde valgt å glemme alt Han har sagt og gjort i mitt liv.

Åh, så befriende det var. Å kunne være ærlig med meg selv og innfor Gud om status quo i livet mitt. Han vet det likevel, men kommer ikke til når jeg ikke legger det fram for Han som det egentlig er.

".... og Jeg vil gi deg hvile"

Og det ble en fantastisk hvile. Da jeg våknet på morra'n i dag, kjente jeg meg fullstendig uthvilt både i sinn, sjel og kropp. Jeg kjente roen, freden, tryggheten og kjærligheten... Jeg kom til Han med alle mine tunge byrder, helt ærlig og helt nakent, jeg innrømte, ydmyket meg og jeg ba om hjelp...

Og hjelpen kommer. Jeg kjenner det. Ikke som det passer meg og ikke etter min tid, men når Gud, den allmektige, allvitende, allestedsnærværende Gud vet det er i rett tid. Han som ser hele mitt liv akkurat nå. Han som akkurat NÅ er i min fortid, min nåtid og i min framtid. Han som akkurat nå kan lege i fortida så det merkes i nåtida og er borte for fremtida. Han som ikke trenger seg på verken meg eller deg, men som kommer oss løpende i møte om vi med rent og ærlig hjerte tar et steg i Hans retning.

Så nå hviler jeg. Energien er på plass igjen. Hodet er hevet med blikket rettet opp. Tankene om mislykkethet, mindreverd og fordømmelse er borte vekk. Forsvant i et knips...

Herlig... Ja, det er fantastisk :-)

:-)]]> 1 Sat, 30 Jan 2010 01:08:18 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1264813698_min_kjrlighet_driver_.html http://engodgrunn.blogg.no/1264813698_min_kjrlighet_driver_.html

Da jeg ble frelst for snart 7 år siden ble det sagt til meg at jeg måtte
legge alt på Jesus. Alle problemer, bekymringer, utfordringer og
ellers det som var av hindringer på veien.
Jeg syns det hørtes rart ut.
Skjønte igrunn ikke hvordan det var mulig. Intellektet mitt ville forstå
hvordan nøyaktig før jeg kunne være med på en så sprø idé.
Men intellektet mitt viste seg å være for begrenset.
Med tiden skjønte jeg det likevel. Jeg gikk fra å fleipe med at Han kunne ta
halvparten, så kunne jeg kontrollere resten - til å kjenne, virkelig KJENNE,
at det er først når en legger alt over på Han at en lever, at løsningene kommer
og at hvilen omslutter en helt og fullt.
Så nå lever jeg i fullstendig visshet om at Hans veier er større enn mine veier,
at Han har omsorg for alt i mitt liv og for at Hans allmektighet, allvitenhet og
allestedsnærvær, Hans kortsynhet, langsynhet og vidvinkel sørger for at
det som er best for meg, helheten, det skjer akkurat når det skal...
Nå HVILER jeg i at om jeg ikke får det som JEG VIL i dag, så får jeg en
variant av det når tiden er rett.

Så er det denne lille tingen da, som jeg ikke heeelt klarer å slippe fra meg.
En frykt for noe som ligger fram i tid som ikke må skje. Det må ikke. Det må ikke.
Det må ikke.
Likevel tyder alt nå på at det vil skje.
Gang på gang har jeg ropt til Gud om å få skriften på veggen allerede nå, så
jeg kan slippe tak i frykten og hvile i at jeg vet.
Hvorfor svarer du ikke, Gud?
Hvorfor gir du ikke like godt en helmax løsning NÅ?
Hvorfor lar du meg gå i uvissa og frykten...
Hvorfor?

Så kommer Han da. Ikke med skriften på veggen,
men med en stille hvisken inn i øret mitt....

"Min fred gir jeg deg
Mine veier er høyere enn dine veier, mine tanker er høyere enn dine tanker
Jeg kommer ALDRI for sent
I Min kjærlighet er det hvile
Alt makter du fordi Jeg gjør deg sterk
Jeg ser deg
Jeg elsker deg
Jeg har kalt deg ved navn
Jeg tenkte på deg før verdens grunnvoll ble lagt
Du er dyrebar i Mine øyne
Alle dine barn skal være lært av Meg
Jeg skal stride for deg og du skal være stille
Jeg har ingen tanker for ulykke, kun fred
Jeg ønsker å bære dine bekymringer
Jeg er kjærlighet
Du er Mitt barn"

Jeg slipper tak i frykten, Hans kjærlighet driver den ut
Hvile...
Hvile i vissheten om at Han har fullstendig kontroll...

Åh, så godt det er...]]> 0 http://bloggfiler.no/engodgrunn.blogg.no/images/242653-6-1264811884882.jpg Sat, 02 Jan 2010 17:57:15 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1262455035_endelig_endelig_endel.html http://engodgrunn.blogg.no/1262455035_endelig_endelig_endel.html Endelig, endelig, endelig er hverdagen her. Endelig, endelig, endelig dras folk ut av julestemninga som har hyllet dem inn i flere uker. Endelig, endelig, endelig kan det sosiale livet starte igjen.

"O jul med din glede" er en frase jeg har begynt innlegg med utallige ganger de siste åra. Og det er slett ikke alltid det er ment som det står skrevet. Det beskriver vel heller mitt noe ambivalente forhold til tiden vi nå har lagt bak oss.
Jula er fantastisk herlig. Feiringen av Jesu fødsel med pynting, kakebaking, pakker, god mat, julesanger og festlig lag er noe å se fram til hvert år. Men det er dagene rundt selve kvelden som gjør det til en delt opplevelse.
Det er en forferdelig ensom tid.
Dette året har jeg fortalt meg selv at jeg skal nyte hvert sekund jeg er alene, og finne det positive i det å kunne samle krefter og motivasjon med mye "alenetid". Jeg klarte det nesten. Helt til kveldens matorgie hjemme hos meg ble avlyst pga andres planer om annet. Mann deg opp, jente, ikke ta deg så nær av sånt, det er jo nok dager resten av året til å kunne kompensere for tapet av denne ene kvelden. Men, det ble heller den siste ørlille dråpen som fikk også denne jula til å være høytiden en helst ville hoppet over.

Det er nok vanskelig å sette seg inn i for de som er omringet av familie og venner en har tradisjoner med, men jula er virkelig en prøvelse for de av oss som ikke har så mye familie og som av ulike årsaker ikke har årelange tradisjoner med venner og venners venner. Jeg vet ikke om det er sånn over hele landet, men her jeg bor, hegner folk flest om sine tradisjoner, og inkludering av andre kan skje tidvis, men sjelden som en utvidelse på permanent basis. Så da blir en overlatt til den ene eller de få som pga omstendigheter ikke deltar på sitt vanlige dette ene året.

Romjulsdagene gikk greit nok. Bortsett fra at den ene familiemiddagen jeg skulle på ble avlyst pga dårlig føre. Det var min mor som bestemte at føre var for dårlig for meg. Vi var reiseklare i lånt bil, men måtte ta enda en hjemmedag, fordi mamma atter en gang hadde funnet en unnskyldning for å ikke samles. To to eldste guttene reiste til pappan mitt i romjula, og det var bare minsten og jeg igjen. Trist å ikke ha de her, men likevel en god følelse fordi jeg vet de får mer voksenkontakt når de ferdes rundt på julebesøk med min eksmanns nye og gamle familie.
Så kom nyttårsaften. Jeg sa til meg selv at det ikke gjorde noe om jeg og minsten var alene, men jeg kjenner jo nå at det stikker litt når jeg hører om alle sammenstimingene som er i hus og hjem. Jeg faller utenfor fordi jeg ikke er et par. Par inviterer par. Så blir jeg hensynsfult ikke invitert fordi jeg jo har et barn som sikkert helst vil sove i egen seng. Og så blir jeg utelatt fordi jeg er i feil aldersgruppe, ikke tilhører familien, eller ikke er del av den årelange tradisjonen.
Enkelte år har jeg løst det med å invitere hit, men svært få klarer å løsrive seg fra det de ellers om åra holder på med, så lite vellykket har det vært.
Vel... som sagt, jeg sa til meg selv at det var herlig å tilbringe kvelden alene. Og helt fram til i dag, trodde jeg på mitt overbevisningsforsøk. Helt til kvelden ble avlyst pga andre planer. Og helt til hukommelsen kom på plass over hver enkelt dag i jula. For det stemmer ikke at jeg ikke har blitt forespurt av noen. Faktisk har jeg fått tre telefoner med ønske om min tilstedeværelse. Sukk. Bare litt kjipt å tenke på at de alle var henvendelser om jeg kunne jobbe litt dugnad siden de hadde planer de ikke kom seg ut av. Ring henne, hun har sikkert litt ekstra tid. Oh yes, jeg har ekstra tid, men...
Hm. Ja - jeg syns nok litt synd på megselv her jeg sitter. Og ja, jeg mener at jeg har lov til det selv om det ikke er greit å sitte og sture heller. Men jeg gjør det, i noen minutter til, og så vil jeg bytte følelsen ut med en enorm glede over at det er jobbedag på mandag.
Da blir det endelig folk å se igjen.
Dette har vært et sutreinnlegg av de store. Beklager det. Håper ingen leser det. Men det er samtidig en oppfordring til folk og fe å innkludere andre i ting som skjer. Det sitter garantert noen rundt deg som har det som meg. Garantert. Jula burde handlet litt mer om å inkludere enn den gjør. Så ville kanskje de mange av oss slippe å grue seg til høytiden og heller se fram mot den med forventning.
Ha et godt nytt år 2010 du som ikke leser denne...

]]> 0 Sat, 02 Jan 2010 10:41:12 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1262428872_ble_minnet_om_hvor_he.html http://engodgrunn.blogg.no/1262428872_ble_minnet_om_hvor_he.html "Hver dag får vi inn saker med trusler om eller forsøk på bortføring av barn til utlandet, hver uke får vi saker hvor barn faktisk har forsvunnet." Det var en tynget etterforsker fra politiet som forklarte seg om maktesløsheten myndighetene her hjemme opplever i saker hvor barn føres ut av landet i kidnappingssaker. "Har far fått ordnet pass til barnet og barnet blir ført ut av landet under et lovlig samvær, kan vi ikke annet enn å vinke på flyplassen. Det er ikke en kriminell handling før mor har anmeldt, noe hun ikke kan, før samværet skulle vært over, og/eller flyet faktisk er i lufta. Da er det somregel for seint. Dessuten tar saksbehandlingen her i landet og opp mot Interpol så mange dager, at barnet er godt gjemt i fars hjemland innen vi får startet. I land som Norge ikke har utleveringsavtale med, som er tilfelle her, har vi ikke mulighet til å reise etter heller."

Det var hard kost å høre i saken som ble avsluttet i lagmannsretten i oktober. To av fars nåværende/tidligere venner vitnet om hans mangeårige planlegging av bortføringen for gutten som nå er to år. Allerede før barnet var født, skal han ha planlagt hvordan og når. Hans hat mot meg, Norge og kristne verdier, samt mitt ståsted i livet, min familie og venners påvirkning i gal retning (ifølge han) ble gjentatt og gjentatt i den lille kjerna han da gikk i.
Pass ble anskaffet på hans lands ambassade i februar i fjor. Til tross for at jeg har 100% foreldreansvar og ifølge norske lover er den eneste som kan underskrive og utstedte noe som helst for barnet, ble det laget reisedokumenter for gutten. På ambassaden gjelder fars hjemlands lover og regler, og norske lover er underordnet.

Maktesløs...

Det er ordet som beskriver situasjonen. En mager trøst er at det ut april alltid skal være tilsyn under samværene. Etter det, finnes ingen garanti.

Hver gang det kommer saker i mediene hvor barn har forsvunnet, kjenner jeg uroen blusse opp. Samtidig er jeg takknemlig for at minsten fremdeles er her. Det har vært en følelsesmessig berg- og dalbane å leve med trusselen over seg disse åra. Spørsmålene og uvissheten har ikke fått noen trygge knagger å henges bort på. Ønsket om at saken må få en endelig avslutning er så vanvittig stort at det til tider tar alt fokus.

Etterforskeren fra politiet sa at bortføring til utlandet skjedde ukentlig. En kan vel da tenke seg at  det dreier seg rundt 50 saker i året. 50 mødre eller fedre som sitter maktesløse igjen med et eller flere barn mindre. 50 familier som er rammet og har fått livene sine snudd opp ned på. Maktesløse. Like maktesløse som norske myndigheter som ikke kan gjøre stort etter at kidnappingen har skjedd.

Det eneste en kan gjøre, er å forsøke å forhindre at det skjer.
Det har også vært en tung vei å gå. Reglene her til lands som sikrer begge foreldres rett til å ha samvær med sine barn, går over barns rett til sikkerhet. Manglende innsyn i avgjørelser og prosesser rundt opphold, status og andre lands regler, rutiner og faktiske handlinger i saken, samt mulighet for å påvirke disse, har gjort forberedelsene til rettssakene så og si umulige. Essensielle opplysninger som ble gitt under sakene i retten, viser seg i ettertid å være feil, og opplysninger om at sentrale dokumenter er oppkonstruert og laget for å få ønsket utfall, er nå kommet fram. Litt for seint. Etter ankefristen til Høyesterett er gått ut. Det har vært en tåkelegg og mørkelegg prosess fra hans side, hvor hans norske advokat har stått for mye av feilinformeringen. Helt bevisst. For å vinne sin klients sak.

Hva mer kan en da gjøre, enn å håpe han på mirakuløst vis aldri får ha samvær uten tilsyn. Håpe at noe skjer før mai kommer og tilsynet forsvinner. Det er den største bønnen i mitt liv akkurat nå. At sannheten som så møysommelig ble kamuflert i retten, skal komme for en dag for de som tar avgjørelser av det viktige slaget. Og at avgjørelser blir tatt på mange plan som gir barna vern, ikke foreldrene.

Mine tanker går til mor, familie og barnet. Hva enn som har skjedd og hvordan, så må det være helt grusomt å oppleve at et barn mangler. Bønner blir sendt opp til Han som kan gripe inn på overnaturlig vis. Og Han som er med gjennom alle stormer i livet.

]]> 2 Thu, 31 Dec 2009 13:21:51 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1262265711_et_nytt_r_venter_3.html http://engodgrunn.blogg.no/1262265711_et_nytt_r_venter_3.html
Det er nå allerede 10 år siden. Jeg syns det er helt merkelig å tenke på. 10 år!!!

Vi var samlet noen stykker og kom til å snakke om disse ti åra. På den ene siden føles det ikke som ti år og på den andre siden har det skjedd så mye at en kan ikke skjønne at det ikke er lengre siden. Venninna mi påpekte at vi faktisk ikke kjente hverandre ved tusenårsskiftet. Det var da jeg virkelig begynte å tenke. Hva i alle dager har skjedd disse ti årene. Hvem var jeg for ti år siden, og hvem er jeg nå. Har jeg nådd noen mål eller oppfylt noen drømmer? Har jeg hatt mål og drømmer? Har jeg vært og gjort det jeg ønsker for andre og for meg selv? Er det ting jeg burde gjort annerledes?

Oppsummeringen av svarene blir for min del at kvoten med feil, gale valg og tabber bør være brukt opp. Lærdom er tatt, (håper jeg) og igjen står jeg med alle forusteninger for å overøse de neste ti med gode gjerninger, riktige avgjørelser og evnen til å se positivt på alt som kommer min vei, godt eller mindre godt.

Det er en dag av gangen inn i det nye året. Bekymringene skal ikke tas på forhånd. Likevel kjenner jeg trang til å sette meg noen mål og våge å drømme noen drømmer. Ha fokuset festet på rett sted og utrette noe...

Tankene er mange over tiden som har gått. Tankene er mange for tiden som kommer. Ønsker deg alt godt inn i det nye året og håper du også får oppfylt noen av dine drømmer og når noen av dine mål...]]> 0 Mon, 28 Dec 2009 23:52:47 GMT http://engodgrunn.blogg.no/1262044367_manglende_geniale_ven.html http://engodgrunn.blogg.no/1262044367_manglende_geniale_ven.html Så skjer det som det ofte gjør, innen en kommer seg til tastaturet med nok tid tilgjengelig, så er hele innlegget slettet fra den indre harddisken. Gløden og iveren etter å få delt det som var så viktig å få ned, har forsvunnet.

Sånn er det nå.

I etterpåklokskapens navn, burde jeg tatt meg tid, for innlegget var bra, nyttig og ville sendt et budskap som enkelte burde lest. Nå har jeg bare de grove trekkene innabords. Innen fancy vendinger eller velplasserte argumenter. Hm.

Det startet da jeg la ut et notat på min facebookside. Jeg fant det i et kommentarfelt et eller annet sted, det var en sånn typisk greie som en person en gang skrev og som etterpå har florert landet rundt til manges glede. Jeg lo hvertfall så jeg nesten tissa på meg da jeg leste det. Jeg så for meg personene så levende der de gikk fra å være forelska og happy-happy over snøen som dalte, til den ene avskydde den andre og havnet i tvangstrøye med masse hvite piller som snacks. Alvorlig? Tja, eller nei, det var rett og slett bare gøy. Spesielt fordi de aller fleste av oss kan sette oss inn i personen det handlet om, der all snøen han måtte skuffe vekk, fikk fram noen uheldige sider i han.

Vel - jeg la det nå ut, som en hilsen til alle mine snøskuffende venner.

Men det falt ikke i smak blant alle. Første kommentar var rimelig negativ. Personen bak lurte på hva jeg drev på med som kunne legge ut noe så sykt. Jeg måtte stoppe opp litt ved meg selv etter den kommentaren, for det som for meg var krampelatter, det var for en annen absolutt ikke det. Etter denne kommentaren kom flere andre kommentarer, fra mennesker som ikke definerer seg som kristne, disse med samme humor som meg.

Men det ble den første kommentaren som satt i meg. Hvem var denne personen som så på det på en så forskjellig måte. Hva hadde jeg trigget? Uansett mistet jeg to facebookvenner pga innlegget. Antakelig fordi innlegget inneholdt et banneord eller ni. Hm.

Når alt dette er sagt, ligger nok problemet på et litt annet nivå. Jeg er kristen og elsker Jesus over alt på jord. Det gjør meg nok til en annerledes person, og antakelig skal jeg følge en annen standard enn ikke-kristne. Det var her jeg feilet. Jeg la ut et innlegg som inneholdt banneord. Selv om det ikke var meg som bannet, inneholdt det jeg la ut mange "forbudte" ord og vendinger. Personlig kan jeg ikke huske sist jeg bannet, det har vel aldri ligget til meg, annet enn under noen krampetak før jeg ble frelst for litt over 6 år siden.

Jeg ser dilemmaet, men jeg syns likevel det bør være armslag nok til å kunne videreformidle innlegg som ikke bare inneholder bibelvers, salmevers og kristen musikk. På min venneliste på facebook har jeg flere ufrelste venner enn frelste. Mennesker jeg identifiserer meg med fordi vi alle er mennesker, og fordi det ikke er så altfor lenge siden jeg hadde de samme meninger om "kristne" som mange av de har. Selvfølgelig ønsker jeg at de også skal få dykke ned i den enorme kjærligheten og omsorgen jeg kjenner hver dag på et overnaturlig plan etter at jeg ble frelst, men jeg tror ikke veien dit er at jeg neddynger dem alle med bibelvers, ord og uttrykk jeg knapt kjenner selv. Jeg tror veien dit er respekt for hvor andre befinner seg i sitt liv. Være et medmenneske. Og ikke dømme. Kanskje være meg selv?

Alle veier fører til Rom(a), sies det. Jeg tror at alle/mange veier fører til Jesus også. På den ene eller den andre måten. Selv ble jeg frelst etter et pub-besøk. En periode før pub-turen, hadde jeg søkt etter meningen med livet i alle retninger. Jeg hadde kristne og Gud opp til halsen av avsky, fordi jeg mente Gud ikke var det han hevdet å være, når livet mitt gikk i dass uten at han grep inn. Så skjedde det altså noe på en pub. En øldrikkende person spurte meg spørsmål jeg ikke hadde svar på. Og fortalte om Jesus. Hele mitt liv hadde jeg avfeid alles forsøk på å "kristne" meg, men denne gangen kunne jeg ikke la det gå. Jeg møtte Jesus fordi en kristen person med en øl i handa hadde "senket seg ned til mitt nivå" og fortalte meg svaret. Jeg forsvarer ikke med dette å drikke eller noe annet, men poenget mitt er at det er mange veier som leder til Jesus. Det er ikke alltid det hjelper å slå mennesker hardt i hodet med en bibel. Det hjelper vel heller i svært få tilfeller.

Derfor er min facebook som den er. En miks av det meste. Ingenting bikker over kanten, etter min mening, men ikke alt er høyt og hellig heller. Så nå sitter jeg her da, og føler meg litt dømt av denne personen som leste notatet og følte så avsky mot det at enda en person droppet meg som venn. Hvem sier at deres måte å vise hvem Jesus er, er den eneste rette? Hva vet de om meg og mine ideer bak å legge det ut. Kjenner de meg i det hale tatt?

Jeg griner ikke fordi jeg mistet to av facebookvennene mine. Det som sårer meg litt, er at jeg ble utsatt for menneskelig dom på et slikt snevert grunnlag. Det står klart og tydelig i bibelen at det ikke er vår oppgave å dømme våre medmennesker, men sånn jeg opplever det, er det flere av mine kristne "venner" som dømmer enn ikke-kristne. Enda det er i "vår bok" det står at vi ikke skal dømme.

Vi har lett for å trekke slutninger om andre. La et inntrykk av en annen svi seg fast og bli der uten å se personen bak og hva den egentlig står for. Armslag. Armslag. Armslag. Det trenger vi. I bøtter og spann. Som det er nå, er det trangt nede i fingerbølet.

Jeg kommer ikke til å slutte å være den jeg er. Jeg vil fortsette å elske Jesus over alt annet, men jeg vil ikke bli blind for at menneskene der ute, utenfor sirkelen av kristne, trenger å se at vi også er mennesker. Jeg er ikke bedre enn noen. Ingen av oss er egentlig bedre eller dårligere enn andre. Vi er faktisk alle syndere, ordet som brukes i bibelen for at vi ikke er perfekte, men gjør feil. Jeg er det, du er det og personene som meldte seg av vennelista er det. Hvem tråkker ikke feil innimellom, drar en liten hvit løgn i ny og ne, eller gjør noe som ikke havner på toppen av "hellighets"lista. Vi er alle syndere. Også de som dømmer andre. 

Sånn for å avslutte dette, uten vendigene jeg for noen dager siden syns var så geniale, så har jeg lyst å kaste ut noen spørsmål til dere. Hvem er Jesus for deg? Hvis du skulle ønske å bli kjent med han, hvordan vil du få han presentert? Hva står i veien for at du kan si ja til den kjærligheten han tilbyr? Hvilket bilde har du av kristne? Hvordan bør en kristen være? Har du opplevelser i ditt liv hvor du har ropt på Gud og virkelig trengt han? Tror du at du kunne trenge Gud mer i livet ditt?

Du trenger ikke svare om du ikke vil, men om du ønsker, er du velkommen til å komme med dine synspunkter.
Jeg husker fremdeles mine svar på disse spørsmålene fra den gang da.
Til tross for at mine svar var mer negative enn gradestokken på Nordpolen, skjønte jeg likevel, helt plutselig, at Jesus var svaret. På alt i mitt liv.

Gud velsigne deg. Og tro meg når jeg sier at Gud finnes, han ER. Han tenkte på deg før verdens grunnvoll ble lagt, og han visste alt om deg, hele ditt liv, før du var påtenkt av noen mennesker. Alt han venter på, er du med din frie vilje, skal velge han av hele ditt hjerte og si ja.
Du er høyt elsket :-)]]> 2