Nå er det bare å vente til de er ca tre uker for å sjekke hørselen.  Krysser fingrene for at alle hører.



 


















 Og fredag var første gang vi så sola her i Movika.

Lille frøken Larsen var her i dag og kikket på valpene - kanskje det finnes en liten søt tispe hun kan bli fornøyd med? Men akkurat i dag var det nok en annen som grep sjansen til litt kos.  

Den lille snøen vi har er veldig sammentrykt og knallhard, så det er nesten som å gå på et stuegulv.  Scotty og Ylva hadde lyst på en liten tur i dag, så da ble det innvilget.  Håper det kommer flere slike dager, med temperatur litt høyere enn - 4 C.  Rundt null er mer passe, så slipper man kle seg ihjel også.

Scotty fikk langet skikkelig ut. 

 

Og så måtte et jo markeres selvsagt.  Scotty was here!

Mye å lukte på.





Hver 10. meter skal det markeres.  Hannhunder er flinke til å porsjonere ut slik at de har nok til å markere på hele turen.







I går kveld hadde vi valpebeøk, jordmor Harrieth kom for å se til valpene.





Se så laaaang vi kan bli.  Og så blir den lille ekstra liten. 



Etterhvert senket freden seg over Berha og valpene.  Hun tar det hele med stoisk ro.  Full kontroll, uten å stresse.



Scotty var i full gang med å sjarmere Knut (jordmorens mann).  Tenk at det kommer mennesker som vil holde en stor gutt på fanget.  "Ser du mor, her sitter jeg i sofaen"!





Og så har jeg verdens mykeste tunge - iflg. Harrieth.  Kanskje fordi den brukes så mye? 

 
Han er en sleiping den gutten!  Sniker seg inn til folk over alt og lurer seg inn i deres hjerte!

Jeg har lagt inn annonse på Finn, og det har kommet et par interessenter.  Jeg håper jeg får solgt noen i vårt nærområde (dvs. Nord-Norge).  Moro å få noen flere her.  Ellers skal noen forhåpentligvis til utlandet.  Men vi får se. Det er langt fram.

http://www.itromso.no/nyheter/article518804.ece

Disse bildene ble tatt i dag og Bertha er totalt avslappet.  Vi hadde også besøk av Bladet Tromsø og VG i dag, så det kommer en liten sak om kullet på nett og papir. Kanskje kommer det også en liten "filmsnutt" også.  Både journalist og fotograf var veldig flinke og respekterte at vi var forsiktige med hilsing og tilvenning.  Bertha tok det hele med stor ro.  De fikk lov å knipse så mye de ville. 









Men etterpå måtte alle vaskes som om de var blitt besmittet av masse bakterier.  Jeg er litt bekymret for en liten tispe.  Hun viser liten framgang, og jeg tror ikke vi har henne så lenge. Det er lite å gjøre med det, når det ikke nytter med tilleggsforing.  Det kan jo være noe hun feiler, og da er det vel best å ta henne vekk.   Vi får se.

Men jeg får vel se meg litt rundt, tenker han. 

Og der kommer han.  En liten "fjert" på bare 15 måneder.  Det kan vi vel klare??

Litt lukting må til.  Det kan da vel ikke være så farlig.

 Hm.... Kanskje det her kan gå bra?

Joda, han er helt ok.  Da kan vi leke litt.....

Her ligger hun og venter på å starte ballet. 

Den første valpen har kommet, men det er ikke lett å se.

Her har det kommet åtte, ni stykker i alle fall, og hun begynner å bli "grønn". 

En liten pust i bakken, mens vi venter på flere.  I løpet av en time fikk hun faktisk fire valper.  Ellers gikk det ca 30 min. mellom hver valp.  

Alle valpene må vaskes skikkelig, så Bertha har litt av en jobb.



Nå er hun i full gang med å få i seg velling, og kanskje klarer jeg å dra henne med ut en liten tur.  I fall det er flere valper der inne, så skulle en liten spasertur få igang maskineriet igjen.

Nå får vi alle smøre oss med tålmodighet, så skal jeg oppdatere hvis det blir flere valper i dag.  Hverken Harrieth (assistentvalpejordmor) eller jeg har sovet noe i natt, men jeg håper jeg får en halvtime på øyet litt senere.

Jeg har jo også en tispe her hjemme som skal pares (ikke min) - med Scotty, og senere i dag kommer Lina Nordmark fra Gallivare for å pare - også hennes hund skal pares med Scotty.  Det blir en travel dag :-)

 Så kom siste valp, en tispe ble født ute på isen.  Iflg. Elin Davidsen skal den hete Toot's Disney on Ice.  Saken er bare den at jeg må ha et navn som starter på I.  Så det må vel bli Toot's Ice Queen, eller noe i den dur.  Det ser ikke ut som om Bertha er ferdig, så vi får bare fortsette å vente her.

Etter at jeg skrev ovenstående har det kommet enda flere valper.  Hele 15 stk. er født.  Får se om vi får beholde alle eller hva som skjer.  Dette kan bli for meget. 

 Jeg krysser fingrene for at hun bare er tykk og at det ikke er 15 stykker der inne.

Scotty har fått besøk nå, men det har ennå ikke blitt noen paring.  Litt for tidlig, mente Tyre, som damen heter.  Han fikk klar beskjed om det, og etter en stund nådde det inn til den ene hjernesellen, og da ga han opp å forsøke.  Men kjenner jeg han rett, så finner han nok korrekt tidspunkt. 

Normalt går en dalmatinerfødsel greit, og da er det kanskje ikke så mye å lære av, og jeg håper det går bra - så vi får nå se hvordan det blir med læringen.

Se og bedøm.  Hvor mange blir det?  Nå er det bare ca 1 uke igjen.
 

På bildet over er det tre uker igjen, og bildene under er tatt i dag.  Hun blir stadig større. Forventet valping er 19. januar, og jeg krysser fingre og tær for at det blir mange tisper, men frykter at det blir mest hanner. Håper noen kan hjelpe meg å krysse fingre og tær.



Det er fre og fordragelighet i heimen, mens mor og far ser på skiskyting.Dronningen øverst.
 
I julehelgen har jeg jobbet ferdig dommerlista for juniutstillinga.  Styret har sagt ja til flg. dommere:  Fredag kveld:  Anne Buvik - tromsøværing og spanieleier, som nettopp er autorisert på dalmatiner.  Lørdag er det Erna-Britt Nordin, som dømte på NKK i Drammen i 2011.  Og sist, men ikke minst, søndag dømmer Rune Johansen!  Dette er en fin blanding av nyutdnnet dommer, erfaren dommer som dømmer flere raser og rasedommer.  Jeg er kjempestolt over å ha fått disse til å dømme dalmatiner i Tromsø, og jeg håper riktig mange tar turen til Tromsø 2. helg i juni. 

Jeg skal forsøke å skrive en ukentlig rapport om nedtellingen, valpene og litt av hvert ellers.  Håper du følger med? 

 Den nye hundesengen har ikke vært av de mest populære her i huset, men plutselig vil alle tre ligge der.  Det er det ikke plass til, så en får bare ståplass.







Vi har nå kommet til lille lillejulaften, og Scotty og Edgar er slitne av all jobbingen.  De har en stri tørn før jul med vasking og matlaging..  

Fruen i huset er jo dekoratør, så hun får lov å pynte.   På Plantasjen fant vi et helt perfekt juletre (og det sier ikke så lite, da jeg er frykelig kresen).  Stort sett går det på rødt her i huset denne julen.  Ingen fancy designerjul altså.





Scotty var dobbeltarbeidende og hjalp til med pyntinga også.  Ikke not med all prøvesmakingen, men julekuler og annet stæsj skal sjekkes.



I fjor var det sorte duker som gjaldt, men i år er det ikke riktig så dramatisk.  Hvit jul ble det inne i alle fall. Og utenfor kom det akkurat passe snø kl. 1600 på julaften.  Snakk om timing.


Lillejulaften kom også Maria hjem.  Fem hele dager skulle hun være hjemme, så var det rett på nattevakt på sykehuset i Stavanger.



Men før utdeling av gaver, var det en tur til kirkegården om formiddagen for å minnes de som ikke er sammen med oss.   I tillegg skal de siste julegavene bringes til venner og kjente.  Det er liksom ritualet på julaften.



Og julegaver ble det på alle sammen.  
 

Avslutningsvis har jeg stjålet et bilde av Jon Terje Eiterå som jeg fant på nettet.  Nydelig bilde som fortjener å bli vist fram.


Bildet under er fra fjellheisen i Tromsø, og det har jeg ærlig og redelig stjålet på nettet.  Dessverre vet jeg ikke hvem som har tatt det.  


Og da er 2011 historie for mitt vedkommende.

GODT NYTTÅR TIL ALLE SAMMEN!

Her er Linn-Tone Edvardsen som tar en liten treningsøkt med Toot's Can U Feel The Love Tonight

Litt senere i måneden var jeg i Oslo på temakveld for støverrasene.  Det var veldig bra.  Senere var det RS-møte i NKK, på Gardermoen.  Der ble jeg gjenvalgt i Disiplinærkomiteen.  Vi hadde også regionledermøte dagen før RS. Årets RS er det lengste møtet jeg noensinne har vært på (og jeg har vært på en del de siste 25 - 30 år).  Vi begynte kl. 1000 om morgenen, og normalt er vi ferdige klokken tre på ettermiddagen.  Denne gang var vi ferdige kl. 2100!!! Det ble en lang dag!  Jeg ble valgt til å skrive under protokollen, så jeg måtte tilogmed holde meg våken gjenom hele møtet også, slik at jeg ikke gikk glipp av noe.  

Jeg hadde bestemt meg for at Bertha skulle pares, men hanhund var ikke bestemt.  Jeg hadde lett og lett etter en svart hanne i hele norden, men ikke funnet noen.  Heldigvis hadde Kari hørt om en tysk hanne som bodde i Holland.  Jeg fikk sett bilde av den og likte det jeg så, samtidig som jeg syntes han passet typemessig til Bertha. Stamtalen var også tiltalende, for der var bl.a. Dalmings Hocus-Pocus, som jeg godt kunne tenkt meg å bruke - men så er han levertegnet, og jeg ville jo gjerne ha noen sorte også.  Etter et par mailer fram og tilbake til Hollad, ble det bestemt at jeg skulle reise nedover torsdag 17.11.  Jeg dro til Düsseldorf og ble hentet på flyplassen.  Hanhundheierne bodde rett innenfor grensen til Tyskland, så det var bare en times kjøring fra flyplassen.  De bodde faktisk så nær grensen at når vi gikk ut av hagen og inn i skogen for å gå tur, så var vi i Tyskland.

Her kommer noen bilder av den vordende far, som har så langt navn m/titler osv. at det er umulig å huske det, nemlig RUS, BALT, RKF, EST, LV, BLR, LIT, UKR CH,  Gran Champion of Ukraina & Belorussia, Junior Russian Champion Udarny Blues s Nevskih Ostrovov:  Han vil heretter bli kalt Mef, som er hans kallenavn: 

Han var en utrolig søt hund, og jeg håper virkelig valpene vil ligne like mye på han som på Bertha.  Selv om vi var litt slitne etter en lang flytur Tromsø - Düsseldorf, så måtte vi jo gå en liten tur.  Vi tok med Mef, og han bestemte seg for å gjøre jobben med en gang.  Bertha var ikke uenig, så sånn var det med den saken!  Forventet valping er 19.1.12.

På grunn av at vi ikke visste sikkert om jeg kom på rett dato, hadde jeg ikke billett tilbake før tirsdagen etter.  Det ble et utrolig koselig opphold i Holland, og vi fikk paret et par ganger til - for sikkerhets skyld :-).

Jeg reiste rett hjem, men Bertha ble igjen i Oslo, siden hun skulle delta på Norsk Vinner på Lillestrøm den kommend helgen.  Etter et par dager hjemme dro jeg nedover og deltok på Lundehundklubbens dommerkonferanse fredag før utstillingen.  Veldig interessant og lærerikt.  På utstillingen gikk det også bra.  Bertha ble beste tispe og BIM.  Hun fikk også tittelen Norsk Vinner 2011.  Scotty ble 2.BHK og Norsk Veteranvinner 2011.

 
Her er et bilde av Bertha og Ch Dalmrosa's Toro Bernaise.  Han ble NV-11 og BIR.   Gratulerer til eiere og oppdretter.  Det vi ikke visste sikkert da, men nå, var at Bertha ble MESTVINNENDE DALMATINER i Norge og Scotty MESTVINNENDE VETERAN.  I tillegg ble Bertha og Scotty hhv nr. 1 og 2 på NKKs liste over mestvinnende i hver rase (det er en konkurranse som går over hele året på NKKs utstillinger).  Toro ble her nr. 3!

Tromsø Hundeklubbs mangeårige medlem/æresmedlem, Solfrid Larsen, ble tildelt NKKs sølvmerke på Dogs4all. Det fikk hun for lang og tro tjeneste for hundesaken.  En verdig "vinner", som alltid har sagt ja - uansett hva det gjaldt.  Ingen jobb for stor, ingen for liten. Det var moro å være tilstede.  Dessverre har jeg ikke noe bilde fra utdelingen, men her kommer ett som viser Solfrid i hennes rette element.  Solfrid er godt over 70, og det gir håp for oss andre som er litt yngre (men ikke så mye).

 Måneden ebbet ut med bursdag i Movika.  Ikke noen stor feiring, men en liten kake på dagen ble det - og blomster fra gemalen.

Samme motiv som over, bare en md senere.

Andre helgen i oktober var jeg invitert til å dømme i Sundsvall.  Heldigvis fikk jeg slippe å ta dalmatiner, da jeg visste at flere av mine valpekjøpere hadde lyst å stille, og det kunne de jo ikke gjort hvis jeg dømte.  Jeg fikk derimot grand danois, boxer og dobermann bl.a., samt hele gruppe 7. Jeg liker veldig godt å dømme gruppe 7, og jeg var heldig å få hele 39 irsksettere, og det stilte 5 oppdretterklasser. Jeg var imponert.  Det er kun på store spesialutstillinger at vi klarer å mønstre så mange klasser.

BIR og BIG 2 ble Hot Sensation's Chica Chica, bare slått i gruppen av en nydelig vorstehhund.  Dessverre har jeg ingen bilder av den.

BIM ble Applegrove Karma Chameleon.  


Samtidig som jeg dømte i Sverige, var Scotty og Bertha på Hamar for å vise seg fram til Hans Rosenberg.  Det gikk så bra som det kunne.  Bertha ble BIR og Scotty 2.BHK.  Var det denne seieren som la grunnlaget for å bli mestvinnende dalmatiner i Norge?  Dyktig handler, Åsa Fagerlund.  Vi stilte også oppdretterklasse som ble nr. 1.

 Nest siste helg i oktober var viet kynologikurs i regi av NKK, Troms og Finnmark.  Dyktig og engasjerende kursholder var Per Harald Nymark.  Det var påmeldt 35 stk., noe som er veldig bra.  Bildene under taler for seg selv.

Solfrid Larsen, vår ferskeste sølvmerkeinnehaver, var med og viste hunder som deltakerne skulle bedømme.

Det var fortsatt strålende vær, noe som er bra når man skal være ute mye av dagen.
 


 Og alle lyttet og lærte.

Norsk Lundehund var også med.  Tre tilogmed.



-Berner sennenhund valp.

Siste helg i oktober ble hektisk.  NDK og NLAK hadde utstilling i Letohallen, og jeg kom nedover med to hunder fredag, som jeg stilte lørdag for Liliane de Ridder.  Det gikk bra.  Scotty ble BIR og Bertha 2.BTK.  Lille Tassen til Åsa fikk cert, og tilogmed et av barnebarna til Finn gjorde det bra og ble BIS valp!  Hun heter Toot's Healing heart.  Her med handler Åsa Fagerlund.

BIR og BIM, Scotty og Dalmo's Campari, Liliane de Ridder i midten.

Søndag ble Dalming's Hocus Pocus BIR og Bertha ble BIM.  Dommer var Bengt Åke Bogren.

Dagen etter måtte jeg reise til Irland, da jeg skulle dømme i Dublin.  Edgar hadde kommet på lørdag, så vi reiste sammen til Dublin.  Der skulle vi være til torsdag.  En liten miniferie.  Jeg skulle dømme mandag (bank holliday), så det passet jo veldig fint.  Jeg dømte GD, bullmastif, boxers, dobermans og hele gruppe 7.  Ca 150 hunder, men siden man ikke skriver kritikker, så gikk det relativt greit å bli ferdig.  Jeg har ingen bilder fra bedømmelsen, men skal se om jeg ikke får lært opp Edgar til å fotografere litt :-).  De to hundene under fant jeg i en butikk.

Etter utstillingen byttet vi til et hotell inni byen.  Navnet var The Clarence Hotel, eid av gruppa U2, og det kan absolutt anbefales.  Nydelig rom og veldig god plass.  Og så ligger det midt i Temple district - hjertet av Dublin.  Andre bilder fra Dublin finnes på en blogg fra august 2009.
 
Da var også oktober over.  Tiden går så fort, og siden det er kveld nå, så passer det fint med et nydelig bilde av solnedgangen i Tromsø.



Første helg i september ble ganske uforglemmelig, da Scotty gikk hen og ble BEST IN SHOW for Arne Foss.  Men vi begynner med dag 1 - lørdagen, da BIR og BIM gikk til Lina Nordmark, Kennel Botnicus.  Det var helt fortjent, da de er fine hunder, begge to. BIR ble Botnicus Could it Be Magic og BIM Botnicus Crown Jewel.  Hannen vant gruppa og ble BEST IN SHOW!  Kennel Toots ble beste oppdretterklasse og BIS2. Scotty BIS2 veteran.

Her kommer noen bilder fra dag 1:

BIS dag 1: Botnicu's Could it be Magic.  Og magisk var det!

 
 
BIR og BIM lørdag (over)
Toot's Fix it (under) 

Ylva har vært i sitt livs form i sommer og gort det veldig bra på ustillinger.  Hun er Nord Ch og WW-08, og så mangler hun ett cert for å bli Croatisk Champion!   På denne utstillingen slo hun til og ble 2.BTK!!



Bertha ble henvist til 4.BTK, også slått av Ch Toot's Driving Miss Daisy. Dommer for dagen:  Per Svarstad



Kennel Toot's oppdretterklasse bestående av T. Fix it, T. Driving Miss Daisy, T. You can call me Al og T. Bobadilla Light. Det ble altså 2.BIS denne dagen.



 På bildet under får Scotty sin 2. BIS veteran.  BIS veteran ble bernersennen.  Dommer Karl-Erik Johansson.



Hansi (T. Fix it) klarte å komme seg ut av stoffburet, og heldigvis hadde jeg sysaker i bilen.  Dette buret har blitt reparert noen ganger, men funker fint etterpå.  Bruker en elastisk tråd og Carlsson lim over sømmen.  Veldig bra!





Edgar i vant positur - grilling på lørdagskvelden.  Som dere ser av bildene var været strålende.  Ikke akkurat knallvarmt, men nydelig til å være i begynnelsen av september.



Jeg er litt usikker på om dette er frokost eller kvelds, men fotografen er Oddvar Dahl.  Johanne og Oddvar ble med på hundetur, siden vi savnet de i sommer på langtur.  Det var vel snilt :-)



 2. dag av ustillingen var det vår tur.  Karl-Erik Johansson dømte rasen og BIR og BIM ble hhv. Scotty og Bertha.  Scotty gikk hen og ble BIG, Beste veteran og til slutt BIS for Arne Foss.  Tror det er første gang jeg har gjort det så bra for Arne, og det var kjempemoro.  Det er et tankekors at dagsformen på en hund kan være så forskjellig.  Første dag var han overhodet ikke i slag, og iogmed at Karl-Erik Johansson satte han som nr. 2 i beste veteran, så hadde jeg vel få forhåpninger.  Men både Karl-Erik, Arne og gårdagens dommer kom fram til meg og fortalte at han var en helt annen hund dag 2.  Sånn er det bare av og til.  Det er ikke maskiner vi har i ringen.  Jeg skulle ønske alle ville huske på det når de klager eller er misfornøyd med en utstilling.  Det er slett ikke sikkert at det er dommeren som er blind :-).

Vi ble også BIS oppdretter denne dagen samt at Scotty ble BIS vet. Verd å merke seg er at dalmatiner altså ble BEST IN SHOW begge dager i Narvik.  Sist det skjedde var også Scotty med.  Det var i Trondheim for mange år siden.  Hans Van den Berg og Liliane de Ridder dømte. I tillegg var det et sammenlagt BIS den gang i Tr.heim og Scotty vant også det BIS'et.  Men da var han ung og sprek!

Vi hadde en kjempefi tur til Skjomen (ved Narvik).  Utstillingsområdet var utrolig fint (håper de beholder det).  Det var god plass til campingbiler/-vogner, og med strøm hadde det vært toppen - men det er en bagatell.

Etter utstillingsturen bestemte vi oss for å dra til hytta på Vannøya for å snekre litt.  Snekker ble medbragt - selvsagt.  Hverken Edgar eller jeg er noen kløppere på det feltet!  Vi kjørte utover i strålende vær, først en time på veien, så 45 min. på ferje og deretter en halv time på veien igjen for så å kjøre båt ca halvtimen også.  Skikkelig avsides, men veldig pent.  

Bildet under er fra ferjekaia på Hansnes.  Fint, men se på klokkeslettet!  Her har jeg kjørt i over en time og er ikke våken ennå. 

Endelig, etter en frisk tur på sjøen (takk til min nevø, Eivind, for leie av båt), var vi endelig i Skipsfjord.

Snekkeren, Asbjørn Andersen, er klar til å ta fatt.



Og maleren er også klar til å se over hva som skal gjøres..

På hytta ved siden av oss var det full jobbing også.  Her er det Kyrre Jakobsen på stigen (sønn til mitt søskenbarn). Vinduer måtte skiftes.  Heldigvis for oss, for Asbjørn hadde fått med seg feil glass til det vinduet som var knust på huset vårt.  Vi fikk det vi trengte og alle var fornøyde.  Nå har jeg lært å skjære glass i alle fall!  Asbjørn er ikke snekker, han er glassmester også.


Utsikt fra hytta mot syd.

Hytta, sett fra sørsiden.  Denne delen av huset er eid av mitt søskenbarn, Erna Gabrielsen.  De hadde vært så snille å male en del av mitt hus også, men fargen hadde blitt litt feil, så vi bestemte oss for å kjøpe originalfargen og male på nytt.







Og slik ser det ut fra sjøsiden (før vi fikk malt).  

Her kan det se ut som om snekkeren hadde hendene i siden hele tiden, men det er ikke korrekt.  Han fikk sjekket ut og planlagt alt vi skulle gjøre neste gang vi dro utover.

Det er ganske langgrunt i Skipsfjord, noe som gjør det til en stor utfordring å komme med båt.









 Som man kan se på bildene var været utrolig fint da vi var der ute.  Rundt 20 grader 7. september er ikke så verst.  Klokka 13.22. var vi klare til å reise igjen.  Hurtigvisitt.

Påfølgende helg bar det avgårde til Stavanger.  Bortsett fra hyggelig besøk hos Maria, kan man trygt forbigå lørdagens utstilling, bortsett fra at Scotty ble BIR vet.  Jeg hadde ikke hunder nok til å ha oppdretterklasse.  Bilder ble det heller ikke tatt siden jeg var alene.

Vel hjemme fra Stavanger, hadde vi ment å dra utover til hytta for å få gjort noe av det vi hadde planlagt.  Imidlertid var ikke været så godt som i uken før, så vi fant det best å holde oss hjemme.  Imidlertid fant vi ut at det kunne være fint å få en siste liten bobiltur før vi satte bilen inn for vinteren.  Som tenkt så gjort.  Været var ikke det beste, men hva gjør vel det når man har hus over hodet og regntøy og støvler.

Vi kjørte til Aglapsvik - en nydelig plass  i nærheten av Tennskjær, hvor vi senere skulle besøke Hans og Marit på nyhytta. Vi overnattet på Sørvika Friluftsområdet, og vi var helt alene på parkeringen der.  Og vi hadde hele den fantastiske stranden for oss selv.  Hundene fikk løpe løse og leke med bølgene. Jeg lar bildene tale for seg selv.

Høstfargene er bare helt fantastiske, og jeg synes det er moro å fotografere blomster, lyng, busker m.m.





Og det er alltid moro å forevige hundene.

Lørdag morgen kjørte vi til Marit og Hans.  De har virkelig fått det fint på nyhytta - eller huset, som det ser mest ut som.

Det ble litt mange bilder, og i dag var ikke bloggen like medgjørlig mht opplasting.  Dermed har bildene kommet i litt vilkårlig rekkefølgen, men det spiller ikke den helt store rollen.  En fin tur var det uansett, og været var ingen hindring.  Aglapsvik og Tennskjær er steder hvor jeg gjerne drar flere ganger.  Det er så utrolig fint der ute.

Søndag kveld var vi hjemme igjen og mandag morgen reiste Edgar og Asbjørn ut til hytta.  Jeg hadde et møte om kvelden og måtte derfor reise dagen etter med første ferje.  Ikke akkurat det jeg synes er morsomst, men været hadde endret seg igjen, og jeg gledet meg til turen over fjellet.

Denne gangen hadde vi med oss det vi trengte av utstyr og planen var å gjøre ferdig loftet.  Det klarte vi nesten.  Jeg var tilogmed hjelpesnekker og ble e ren kløpper med spikerpistolen. I tillegg fikk vi malt riktig farge utvendig.  Som sagt så skulle jeg gå over fjellet  Været var fantastisk, rundt 20 grader.

Her kommer noen bilder fra turen over fjellet.  En tur som ble tre ganger så lang som planlagt, da Ylva forsvant rett før nedstigningen til Skipsfjorden.  Jeg fortsatte bare å gå, for jeg regnet med at hun tok sporene mine, eller hadde gått i forveien. Å rope hjalp jo ikke i motvind og til en halvdøv hund :-).  Vel nede i fjorden fant jeg fort ut at her var det ingen Ylva.  Turen hadde tatt meg 2 timer.  Da var det bare å begynne  å gå tilbake, og etter nesten to timer til fant jeg en fornøyd og nesten smilende Ylva ved bilen.  Ventende på mor.  Jeg var nok ikke i samme gode humør etter å ha gått i fire timer på fjellet, så jeg snudde bare og gikk tilbake til hytta igjen.  Denne gang var jeg så irritert at det tok bare en time og førtifem minutter.  Bildene ble tatt på første del av turen, da jeg koste meg og var svært fornøyd med å få gå en så fin tur :-)  

160 m over havet er jo ingen høyde, men når det på ene siden av fjellet går stupbratt nedover, eller opp om man vil, så kjennes det.  




Det var utrolig mage fine farger i fjellet. 

Bertha har en liten tenkepause i sofaen.

Scotty var dødssliten, for han måtte gå sammen med meg tilbake og hente Ylva.  Han fikk jobben med å "trekke" meg opp på fjellet.  Det gjorde han bra.

Asbjørn i full fart med paneling på loftet.  Her skal det bli et stort soverom, og jeg håper vi blir 100% ferdige til sommeren 2012.


Edgar kravlet rundt opppå taket og malte. 

Inne i hytta henger noen akvareller som jeg malte for laaaaang tid siden.  Moro å se igjen.  Må vel begynne å male litt igjen. Det var ganske moro.

Men ingen bilder kan måle seg med naturens egne motiv.
 

Torsdag 22. skulle vi tilbake til byen igjen.  Jeg tok alle tre hundene og gikk tilbake over fjellet.  Været var like fint, og det ble en fin tur.  Denne gang med Ylva i bånd.  Hadde ikke tid å gå tilbake til hytta igjen hvis jeg mistet henne, for hun tar tydligvis baksporene.  Rakk ferja og var i byen ved sekstiden.  Edgar og Asbjørn kom ikke før senere på kvelden, fordi de beregnet flo og fjære litt dårlig.  Dermed kom de seg ikke ut fra fjorden før det var nesten full flo igjen, men ville de høre på meg om når de skulle ta ut båten - neida, jeg har jo bare bodd der.

Helgen ble tilbragt i Oso på oppdrettermøte - og så besøkte vi Karine (Kennel Vinatta) og så på valpene etter Scotty. Dessverre har jeg ingen bilder av valpene, for di jeg fikk var for små.  

Og så er det over til oktober, som kommer i neste blogg. 

På selve utstillinga var det ca 100 påmeldte, valper og voksne.  Jan Roger Sauge var dommer, og dette var hans debut som dalmatinerdommer.  Jeg synes absolutt vi skal gi han godkjent.

Han fant to "gamle travere" som BIR og BIM, nemlig Ch Jilloc's Joyride og Ch Dalming's Hocus Pocus (nå i Russland).

Over t.v.: BS og BIM Vormsund m/dommer Jan Roger Sauge.  Over t.h. BIR valp, Toot's Healing Heart

Dagen før var det vinnerutstilling på Bjerke, og der fikk Toot's Everytime (Ellen Utsi) sitt kvalifiserende certifikat og ble Norsk Champion.  Bertha og Scotty ble 2.BHK og 2.BTK.  Oppdretterklassen vår gikk til topps i rasen, men ble ikke plassert i BIS'et.  Det gjorde derimot Ylva's avlsklasse det bra ved å bli BIS!

Etter at utstillingen på Vormsund var ferdig, kjørte vi strake veien over til Sverige. Vi tok kvelden i Sveg, men startet opp tidlig neste morgen, for om mulig å rekke hjem samme dag. Imidlertid ble det nok litt for mange stopp på veien, så vi var ikke i Norge før kl. 2300.  Da hadde vi 1,5 time igjen å kjøre, men vi orket ikke komme hjem midt i natten, så vi stoppet på Kjosen i Lyngen og overnattet. Det er mye bedre både for oss og naboene å komme hjem om morgenen, slik at ingen blir vekket midt i natten av hunder som sjekker om det er uvedkommende rundt huset :-). Her er litt morgenstemning fra Lyngen.  Vi var hjemme før kl 9 om morgenen.

Grunnen til at vi gjerne ville komme tidligst mulig hjem, var selvfølgelig at vi hadde utstilling i Tromsø påfølgende uke.  Som ansvarlig for denne, er det greit å være med i sluttinnspurten, men vi har masse flinke folk som skjøtter sine oppgaver, så det hadde nok godt bra uansett.

Her kommer noen bilder fra denne helgen:

NDKs premiebord



BIR oppdretterklasse m/domer Jelena Kruus. Flinke handlere er Patrick Oware, Lillemor og Ida.


Scotty ble BIS veteran og BIG på THKs utstilling, men ikke plassert i BIS'et.  Oppdrettergruppen ble BIS på THKs utstilling.



Botnicus oppdretterklasse (Lina Nordmark).

Det var en kjempetrivelig utstilling med dalmatinerfolk fra Sverige, bl.a. Lina Nordmark, Monica Engmark og Madlen Högberg med familie.

Dette var vel stort sett det som skjedde på slutten av augsut, og september kommer i neste blogg.

.


 

For å fortsette der vi slapp.  I Danmark. Fra Hirtshals tok vi en Superspeed-ferje til Larvik.  Turen over gikk kjempefint.  Vi satt det meste av de 4,5 timene på dekket.  Sol fra skyfri himmel og stille på sjøen.  Før vi kom til Hirtshals hadde vi vært innom Skagen.  Vi hadde hørt så mye om Skagen, så vi bare måtte ta en tur dit.  Det var umulig å finne en ok camping hvor det var noe som helst ledig. Det virket som det var mange flere enn oss sikkert som hadde hørt at det var så fint der.  Derfor bestemte vi oss for å overnatte i Hirstshals, og det angret vi ikke på i det hele tatt.  Campingen var kjempefint og helt ved sjøen.  Det var fint å gå med hundene, og sist, men ikke minst - vi fant en veldig god restaurant hvor vi spiste middag om kvelden.  Det kunne ikke blitt bedre.  Litt vemodig var det å være på vei hjem og vite at nå er turen vår snart over.  Bare noen få uker igjen på "frifot". 

Vi fant en trivelig camping nær Horten hvor vi tilbragte ettermiddag og natt.  Det finnes utrolig mange idylliske plasser rundt om i Norge som man slett ikke vet om før man har kjørt feil et par ganger :-)  Dessverre finner jeg ikke bildene fra denne plassen, men webside har de: http://www.lovoya-camping.no/, så jeg klarte å stjele et par bilder der:

Neste dag dro vi innom Heggedal og stjal lille Maja (Toot's Groovy Kind of Love).  Hun skulle være med oss opp til Hallingdal på utstilling.  Hun har vokst en del siden dette bildet.

Det ble ikke tatt så mange utstillingsbilder på utstillingene i Hallingdal, men her kommer noen stemningsbilder.

Denne lille valpen fra Toot's H-kull var med på utstillingen fredag kveld, og hvis jeg ikke husker helt feil, ble hun nr. 2 i gruppa.  På bildet under ser det ut til at Erika er 100% tilfreds - er det med resultatene eller med Colaen?

Og her har Anne Karin trukket seg tilbake til skyggen i teltet.  Nevnte jeg at været fortsatt var strålende?

Dette ansiktsuttrykket tror jeg vi må be Siv tyde - ansiktet sier at hun ikke er fornøyd - fingrene noe helt annet!



Cecilie Bårdsen så bare fornøyd ut - hele tiden.



Og Åsas lille baby måtte selvsagt få lov å sitte på fange og hvile.



Og det mens Jakobsen fløy rundt i ringen så fort beina kunne bære.



Bare for å å tilfredsstille disse to damene, Jelena Kruus og Luane Williams fra hhv Estland og USA. 




Resultatene finner dere på www.dalmatinerklubben.no så de behøver jeg ikke repetere, men det gikk visstnok ganske bra.  Etter søndagens utstilling dro vi til familien Gylver/Engzelius' hytte i Jønndalen (Uvdal).  Det var bare en knapp times kjøring, og det ble stor gjensynsglede for Maja, som sikkert trodde at hun var kidnappet av Cruella :-).  Hytta lå veldig fint til i høyden, og det ble litt av en utfordring å få bobilen inn på den smale veien til hytta.  Men man lærer seg etter hvert å rygge med bobil også.  Vi fikk en nydelig middag og ble over til neste dag.  Nå dro vi bare ned til Bogstad camping, siden jeg skulle med fly til Moskva torsdag i samme uke, for å dømme dalmatiner, noe jeg hadde sett fram til lenge.  Edgar og hundene måtte bli igjen i Oslo.  Ettersom han trives godt på Bogstad camping - var det greit for han å bo der. 

Jeg hadde bestemt meg for å være et par dager før og etter utstillingen, som var på lørdag, slik at jeg fikk sett litt.  Det går ikke an å reise til Moskva bare for å dømme hund!

Jeg hadde fått egen guide, men jeg må innrømme at jeg ikke var helt fornøyd med henne akkurat.  Det begynte nemlig veldig dårlig ved at hun kom 1,5 time for sent til flyplassen for å hente meg.  Forklaringen var at hun hadde mistet en hund løs under lufting.  Da hadde jeg måttet ringe rundt til de som var ansvarlig for utstillingen for å finne tak i henne. Det førte til at vi havnet midt oppi ettermidagsrushet i Moskva. Hun hadde bestilt en drosje som plukket oss opp utenfor terminalen.  En stund etter at vi hadde kommet oss ut i trafikken begynte hun og sjåføren å diskutere noe på russisk.  Jeg skjønte selvsagt ikke et skvatt av hva de sa, men jeg forsto etterhvert at diskusjonen ble mer og mer opphetet.  Dette begynte å bli pinlig.  Jeg begynte å bli trøtt og litt gretten, så jeg ba de være snill å dempe seg litt.  Jeg syntes ikke det passet å sitte å krangle i en taxi på den måten.  Men etter en stund ble det hett igjen.  Jeg spurte hva problemet besto i - og det skulle vise seg at sjåføren IKKE ville ha hund med inn i taxien.  Hun hadde nemlig en liten chihuahua i en bag på brystet.  Dermed stoppet taxien midt i et kryss, og dama ut av bilen i råsinne, før hun ga meg noen papirer og penger og sa at jeg fikk komme meg til hotellet selv, for HUN dro ikke med en drosje som var hundefiendtlig.  Ikke hadde JEG tenkt å kjøre alene i Moskva med noe som mest lignet en pirattaxi, så jeg måtte sette opp mitt mest bestemte ansikt å be både henne og sjåføren ta til fornuft.  Hvis hun gikk ut, så gikk jeg også ut.  Jeg sa også fra at jeg kom til å rapportere henne til klubben, og det kom ikke til å bli hyggelig!  Dermed kom hun inn i taxien igjen og resten av turen foregikk i stillhet.

Da vi kom inn på hotellet, ble vi stoppet av en vakt som sa fra at det ikke var lov å komme inn med hund.  Ny opphetet diskusjon.  Jeg hadde ikke mistet lysten til å gå ut og spise med henne om kvelden, så jeg unnskyldte meg med at jeg jeg ikke var sulten, og gikk opp på rommet. Trøtt og passe irritert, sovnet jeg uten mat (jeg hadde sikkert ikke vondt av det).  Frokosten neste dag på hotellet var upåklagelig.  Hotellet var også helt fint. Her er utsikten fra noenogtyvende etasje hvor jeg bodde. Solen er på vei ned, og det tok ikke mange minuttene før det var helt mørkt.

Dagen etter skulle min eminente guide komme kl 09.30 og hente meg.  Hun kom også denne gang nesten en time for sent. Jeg er litt usikker på om hun hadde mistet en hund igjen, men spurte ikke.  Jeg hadde jo lyst å få sett litt av Moskva, så det var ikke verdt å gjøre seg upopulær heller.

Vi tok undergrunne til Kreml og brukte det meste av dagen der.  Undergrunnsstasjonen var full av statuer og denne soldaten med hund var veldig fin.  Det skulle bety lykke å ta på hundens snute, og det er det tydeligvis mange som trodde på.  Se det slitte snutepartiet!

Kreml var en opplevelse, bare se på bildene under. 

Det er helt utrolig hvor fine kirkene var, spesielt innvendig, når man tenker på de dårlige forhold for kristendommen i Russland gjennom tidene.  Kirken over var helt ny, men bygget opp som en kopi av en gammel kirke.  Den var fantastisk fin.

Bildet under viser en liten trekirke som lå vegg i vegg med den store over.  Der var det en gudstjeneste (ortodoks) - og det var litt spesielt å være vitne til.  Min guide hadde glemt å slå av telefonen, og den ringte selvsagt høyt og skjærende mens vi var inne.  Hun var ganske rask å stikke ut :-)

Vi spiste lunch etter turen til Kreml, så jeg slapp unna middag om kvelden.   Jeg mener virkelig ikke å være utakknemlig, for alle var så søte mot meg, men noen ganger stemmer bare ikke kjemien.

Lørdag var det utstilling, og jeg syntes det var ganske bra kvalitet på hundene.  Her er et par bilder fra utstillingen. BIR ble en tispe fra østre del av Russland.  De hadde reist med tog 2000 km for å delta.  Det står det respekt av.  De skulle videre med tog til Latvia for å levere en valp, men ble så glade og feiret seieren et par minutter for lenge - og mistet toget! 

Damen til høyre på bildet har oppdrettet hannen jeg nå har paret Bertha med.  Det visste jeg ikke da jeg var i Moskva.





Det var fryketlig varmt - over 30 grader, men alle var like blide og vennlige.  Det var virkelig trivelig å være på utstilling  i Moskva - og tar gjerne turen tilbake, kanskje for å stille ut?  Glemte foresten å fortelle at guiden min kom for sent for å hente meg til utstillingen også - så vi kom for sent.  Er det mulig?  Jeg hadde forlengst gitt opp hele dama!

Om kvelden kom Irina Petrakova (dommer og arrangør av utstillingen) og hentet meg.  Vi hadde en fin kveld på en restaurant i Moskva, pratet og koste oss.  Det var noe helt annet.  Dagen etter (søndag) kom Irina og hentet meg.  Og hun var presis!!!  Vi dro først på et marked, så til dyrehaven i Moskva.



Bildene under er fra markedet.  Det var ordentlig fint - og jeg fikk kjøpt meg noen gode ullsokker m.m.





Jeg er ikke noen stor fan av dyreparker.  Det har noe med at jeg ikke liker å se dyr i bur (hunder i bur er dog ok :-)).  Men de rosa under ser ut til å trives.


Det var ulidelig varmt denne dagen, og det så ut til at dyrene syntes det samme, eller kom vi bare midt under middagshvilen.  Slik så de fleste ut, snorkende med ryggen til oss.



En som var våken, var denne ara-papegøyen.  Min datter hadde to sånne en gang, og jeg husker at den ene var veldig søt og den andre (Lobo), var frekk som en viss mann.



Isbjørnen fant det best å bade i varmen. De syntes jeg var en god ide.  Ville vel ikke akkurat delt badekar med han, men en dusj hadde ikke vært av veien. 



Vi avsluttet dagen med en trivelig middag og neste morgen kjørte Irina meg til flyplassen.  Det var en mye triveligere tur enn ankomsten.

Og der var halve måneden gått.  Beklager kvaliteten på bildene, da jeg bare hadde med et lite kompaktkamera denne gang.

Onsdagen ble brukt til å rydde i bilen, vaske litt og lufte sengetøy.  Det må jo også gjøres av og til :-).  Edgar skulle komme til Billund flyplass om kvelden, og Jens dro for å hente han.  Omtenksomme Jens og Lene hadde kjørt med to biler fra Fyn - slik at vi kunne få låne den ene fram og tilbake til utstillingen og evt. til andre turer.  Det var vel snilt gjort - så slapp vi å ta løs bobilen hver gang vi skulle gjøre noe! 

Utstillingen ble holdt i Vejen og været var fortsatt strålende.  Bortsett fra det korte uværet vi hadde i Split, så hadde de tre første månedene våre i bobil vært strålende!  

Første dommer ut var Marit Sunde.  Det er mange år siden jeg har stilt for Marit, og det var litt spennende å se hvordan hun så på dagens dalmatinere.  Jeg skal vel ikke klage ettersom Scotty ble BIM.  Bertha fikk res.cert og ble 2.BTK, mens junioren Lovinda's Jessica Lang ble beste tispe og BIR.  Scotty ble beste veteran (noe han gjorde hver dag faktisk, men ble aldri plassert i finalen).

, 
Dessverre har jeg ikke bilder fra de andre dagene, men jeg har tatt meg den frihet og stjele de fra Dansk Dalmatiener Klubs hjemmeside.  Håper jeg blir tilgitt :-).

Fredag var det Knut-Sigurd Wilberg som dømte.  BIR ble Marty (Ch Toot's Chantilly Lace).  BIM m/cert ble Crazyspot's Athene (datter at Toot's Counting on A Mirachle).  Jeg holdt jo helt på å glemme at Marty ble BIG!

Lørdagens dommer het Svend Løvenkjær. Av de 32 hundene som stilte, valgte han som BIR m/cert Lovinda's Jessica Lang og BIM ble Toot's Chantilly Lace.  Lone Øgaard er den stolte eier. (Bildet under)

 

Siste dag, søndag 31. juli, ble det endelig cert på Bertha og hun kan nå smykke seg med å være Dansk Champion i tillegg til sine andre titler.  BIR ble Ch Oriana's Traceable Target.  Dommer var Theo Leenen, en mye brukt dommer i Norge - også på dalmatiner.

Som dere ser av bildene ebbet juli måned ut i samme strålende vær som den hadde begynt. Bedre kunne det ikke bli.  Det var faktisk deilig å bli ferdig med utstillingene, for nå skulle vi bare kose oss.  Ikke som om vi ikke hadde gjort det disse dagene heller - for hver kveld grillet vi og dekket langbord på campingen.  Heldigvis var det noen som ikke hadde dukket opp rett ovenfor våre plasser, så vi hadde allverdens plass.  Dette var virkelig høydepunktet på dagen!

Etter fire dager på utstilling, var det tid for å gjøre noe helt annet.  Vi dro til Ribe, shoppet, kikket på kirken og gikk på kafe.  Dejlig!  Dette var en by jeg godt kunne tenkt meg å bo i.  Veldig koselig.




Her klarte jeg å få med alle på ett bilde.  Først sønnene til Lone og Peter, deretter Lene (Jens' bedre halvdlel!!), så Peter, Jens og Lone. Emilie og Edgar.  Den store masten de sto ved, viste hvor høyt sjøen hadde kommet til forskjellige årstider.  Var det 7 meter som var rekorden eller nærmere 8, ja - se det husker jeg ikkie.

Og dette var bare en fin dør i Ribe.

Litt av interiøret i Ribe domkirke.

Edgar og Lene i full konsentrasjon.




Akkurat når vi var på besøk, så var det en utstilling av nye messehagler.  De var utrolig fine.  Fantastiske farger, men bildet yter de ikke full rettferdighet.





Å spise en så stor is er ikke lurt.  Kvalmen kom senere på dagen!  Men godt var det sikkert.  Egenkomponert.  I Ribe fant vi også noen utrolig gode belgiske vafler (m/is).  Så er du i Ribe - gå ikke glipp av disse.



Før utstillingen hadde vi en halvtimes klikkertrening, og Lone fikk virkelig taket på det.  Se bare på resultatene over. Her er hun sammen med Jens' junior hanne etter Mira (Toot's Counting on a Miracle).  Jeg har aldri sett noen bli så flink på så kort tid, som Lone ble.  Go Lone!  Du var bare helt utrolig.  Ellers var vi vel enige om at Jens kunne øve litt mer :-)



Det var ikke det at han ikke forsøkte, han var riktig flink Jens også.  Her med MIra.



Lone fikk etterhvert også stilt opp sin hanne som gjorde det kjemepflott på utstillingene.  DK Ch Toot's Chantilly Lace.





Til slutt vil jeg bare dele et bilde av Crazyspot's Athene - som jeg synes er en utrolig søt og korrekt dalmatiner.


Fra Vejen bar det rett mot Hirtshals hvor vi overnattet på campingen før vi tok ferjen til Larvik.  Men det kommer vi tilbake til i neste blogg.  Ha en fin helg alle sammen!

Som tenkt så gjort.  Vi endte opp på en camping i nærheten av byen Krk på Krk (http://www.hoteli-punat.hr/ItemDetailsObject.aspx?o=6384&s=6386&j=ENG). Uheldigvis var det veldig fullt der, så vi fant bare en plass med et lite tre over - dvs. nesten null skygge, og skygge må man ha! 

Ellers var det en kjempefin campingplass med en fin strand, men vi kunne ikke bli der.  Hva i all verden skulle vi gjøre?  Kjøre tilbake til Italia eller fortsette mot Split?  Ettersom Zeljko Radic (dalmatineroppdretter i Croatia) var den som hadde overtalt oss til å komme til Croatia, tenkte jeg at han kanskje kunne hjelpe. Som tenkt så gjort. Jeg ringte Zeljko og fortalte hvordan stå var og hvor vi var. Så spurte jeg om han visste om det var mulig å finne et hus eller en leilighet ett eller annet sted langs kysten av Croatia, mellom Dubrovnik og Pula.  En halv time etter samtalen ringte han tilbake.  Han hadde funnet en leilighet til oss.  Gjett om det det ble glede i leiren!  Og ikke nok med at han hadde funnet oss et sted å bo, men det var kun 2 km fra campingen vi var på!!!  Er det mulgi?

Vi kjørte tilbake en kilometer og tok av fra hovedveien og kjøret 1 km oppoverbakke.  Vi fikk en leilighet med en flott veranda, hvor vi kunne sitte ute hele dagen om vi ville.  Og det beste av alt:  Hundene kunne være inne i en sval leilighet mens vi var på stranden.  Kunne det bli bedre?  Vi ble der i en uke!  Det var en km å gå nedoverbakke til stranden, og den samme kilometeren å gå oppoverbakke når vi skulle hjem, men hva gjorde det.  Vi ble i kjempeform!  I tillegg var det bare 7 km inn til byen Krk, og det var en ny, fin sykkelsti.  

 Og her er stranden "vår". 

Det var også en liten restaurant nede på stranden - med utmeket mat, så her var det levelig.Vi skulder en stor takk til Zeljko for at han hjalp oss - og hvordan belønnet vi han - jo med å slå de kroatiske hundene på utstillingen.  Det var ikke pent. 

Etter en utrolig fin uke i leilighet, var det faktisk deilig å komme "hjem" til bilen igjen.  Vi har nå vært på tur i snart tre måneder, og vi trives fortsatt med å bo i bilen.  Det spørs om det hadde vært like fint om det hadde regnet hele tiden og vi hadde vært dømt til å sitte inne hele tiden.  Heldigvis har vi hatt fantastisk vær hele tiden, og vi har nesten bare vært innendørs mens vi sov.

Vi besluttet å kjøre fra øy til øy før vi måtte over til fastlandet og Split.  Den første ferjen vi tok viste seg å være norsk.  For to år siden fant vi jo også en norsk ferje i Karibien! 

Edgar blir litt fortere brun enn jeg blir.  Skjønner det ikke helt :-).

På vår vei fra øy til øy fant vi flere perler, og jeg håper virkelig vi har mulighet til å dra tilbake en gang. 

Og her måtte vi RYGGE av ferja.  Ettersom den hadde port i begge ender, så måtte jeg selvsagt spørre hvorfor vi ikke kunne kjøre ut rett vei.  Grunnen var ganske enkel: Ferjen var for høy foran, slik at den ikke fikk lagt til slik at bilene fikk kjørt ut. 

På fastlandet kjørte vi også forbi en masse fine plasser ved kysten.  Disse bildene er tatt litt lenger inni landet. Flott!

Det var ikke lange kjøreturen mellom Krk og Split, men vi fant en fin plass hvor vi overnattet - på en av øyene, og så kjørte vi rake vegen til Split og campingplassen (http://www.campingsplit.com). Rune og Anne Karin Nyhammer var også på vei mot Split, og de ville ankomme noen få timer etter oss.  De hadde vært på utstilling i Ungarn (hvor det gikk godt) og kom nå fra Balatonsjøen.  

Vi hadde et par dager før utstillingene begynte. En firedagersutstilling, som startet hver dag kl. 2000 om kvelden og hvor BIS'et gikk kl. 03.00 om morgenen (eller midt i natten).  Grunnen var selvsagt at det ble for varmt å stille ut om dagen.  Utstillingen var på en idrettsplass vegg-i-vegg med campingen, så det var bare å trille bur og telt opp dit og sette opp. Det var to internasjonale og to nasjonale ustillinger, og vinner i hver klasse får cert, så med fire seire, så er hunden champion!  Ylva var påmeldt i AK, Bertha i CHK og Scotty i veteranklasse.  Fabian var påmeldt i CHK og juniortispen til Nyhammers deltok i JK.  Ettersom hun var høyløpsk ble hun ikke stilt alle dagene.  Bertha vant klassen sin i tre dager, men den fjerde dagen ble hun nr. 2.  Ettersom vinneren siste dag var HR champion, fikk Bertha certet og dermed championatet.  Scotty vant sin klasse alle dagen og ble både Veteran Champion og Club champion (den siste dagen var ustillingen også en spesialustilling). Ylva vant tre av fire dager, så hun må faktisk tilbake for å bli champion.  Vi får se.....   Fabian ble en av dagene nr. 1 i beste Croatiske rase, og Scotty ble nr. 2 en annen dag.  Ettersom Scotty ble BIR en dag, så var det bra han ikke konkurrerte i samme klasse som Fabian. Hadde han gjort det, så ville ikke Fabian blitt champion. Jeg meldte han på i veteranklasse pga at Fabian var påmeldt først, og jeg ville ikke risikere å ødelegge for han. Vi hadde jo egentlig ikke tenkt å dra :-).

Bildet under er fra dag 3 med dommer Rony Doedjins. 

Og her ser vi Rune og Fabian.

Siste dagen var det denne hunden som sneik seg foran de norske, Nenad Devic med sin italienske junior hanne. På bildet under en annen junior som også gjorde det bra i samme klasse.  

Siste dagen vi stilte ut, tok vi alle hundene på stranden for å ta bilder.  Her er Scotty.

Scotty var totalt uberørt av løpetiden til juniortispen, men det var ikke de andre hundene.  Som man kan se var det litt av en kamp for å få alle til å stå bra - og vi lyktes ikke.

Og til slutt følte hundene også at det var nok.  Se det tause skriket fra Bertha.  Det er som hun sier:  Neeeei, nå orker jeg ikke mer.  Slutt!!!!

For å sette en ekstra spiss på avslutningen på utstillingen, så fikk vi en skikkelig storm.  Se størrelsen på haglene under:

Regn og vind tok knekken på naboenes telt, og Rune måtte låne de utstillingsteltet til å ha over frokostbordet dagen etter.

Siste kveld, før utstillingen, gikk vi ut og spiste en bedre middag alle fire.  Det var kjempehyggelig.  
Utstillingen skulle starte kl. 2000 denne dagen også, men det hadde begynt å regne igjen, og arrangørene turde ikke slå på flomlysene, da de var redde for kortslutning, så de 20 - 30 første hundene ble dømt i mørke!!!! Heldigvis skulle ikke vi inn før kl. 22000.  Damir Skok var dommer siste dagen, og som nevnt over, så gikk det veldig bra!

Dagen etter bar det rett mot nord igjen. Jeg kjørte først Edgar til flyplassen, fordi han måtte hjem en snartur, men han ville komme tilbake til utstillingene i Danmark, også det en firedagers sak. Vi kjørte i ett hele veien gjennom Croatia og Slovenia og stoppet ikke før vi var i Tyskland.  Der møtte vi Erika og mann.

Et kort stykke oppe på høysletta etter at vi forlot Split ble det en alvorlig storm.  Ikke regn, bare en voldsom vind. Jeg kjente at bilen ristet og jeg måtte virkelig holde hård om rattet for ikke å blåse av veien.  Verst var det over de lange bruene mellom fjellene (som på bildet lenger opp).  Jeg tor det var her jeg mistet vinduet på badet, men det oppdaget jeg ikke før vi var i Tyskland.  Det var grunne til at jeg i to - tre uker kjørte rundt med en sort søppelsekk foran vinduet.  Det så ikke så pent ut, men det funket.  Man blir litt MacGyver når man er på tur.

Sjekk plastsekken over vinduet.

Dette var bare litt av hva som skjedde i juli. Hadde jeg gjort det jeg hadde planlagt, nemlig å skrive litt hver dag mens jeg var på tur, så hadde jeg sluppet dette - men så flink var jeg ikke. De siste dagene av jule ble tilbragt sammen med familien Møller Christensen og Øgaard i Danmark, men det skal jeg skrive mer om senere.

God natt - og god lesning.  Fortsettelse følger :-) 

På vei opp til siste og øverste stasjon, var det ganske kjølig, men det man ser rett foran seg er ikke snø, men stein!


Imidlertid fikk vi oss en skikkelig overraskelse når vi gikk ut på toppen.  Det var SNØ!! Godt jeg hadde en jakke med, men sjekk skotøyet.

 
På vei nedover var det noen som sovnet - eller kanskje han bare hvilte øyelokkene :-)?

Så fort kan det snu, sjekk været på vei ned.

Da vi var vel nede igjen og vendte blikket oppover, var det skyfritt og null snøbyger på toppen.  Er det mulig?  Ja, det er nok det.  Vi tok oss en kaffe i solveggen utenfor stasjonen, før vi vandret ut i byen igjen.

I byen gikk livet sin vante gang, med hestedrosjer fullt opptatt med å frakte turister rundt omkring i byen.

Musikkorps i gatene var det også. Trivelig å høre på i flotte omgivelser.

Etter et par fine dager i Innsbruck, dro vi til en plass Edgar hadde hørt omtalt som "Verdens beste campingplass"!  
Omgivelsene var fantastiske, men selve plassen var en liten skuffelse.  Parkeringen for bobiler besto av små plasser med grus under og rundt.  OK å stå på, men det ser ikke så pent ut som grønne plener.  Plassen lå ved en elv som vi kunne vasse over, og da kom vi til en skog hvor hundene fikk løpe løs noen ganger pr. dag.  Det var sikkert ikke lov, men vi traff ingen, hverken folk, dyr eller andre hunder. Det var passe kupert, så det var god trim både for to- og firbeinte.

Stedet heter Sexten Camping, og ligger i Dolomittene, se http://www.caravanparksexten.it/it/ i fall du skulle få lyst til å dra dit.  Vi forsto etterhvert at det ikke var størrelsen på campingområdet for hver bil/vogn som hadde gitt stedet så god omtale, men det at det var spa der.  I tillegg var det nok et bra utgangspunkt for fjellturer.  Men skitdyrt var det.

For å komme til Sexten camping, kjørte vi gjennom Ole-Einar Bjørndalens nåværende hjemby, Toblach i Tyrol.  Her var det virkelig pent, og disse stedene kunne man godt tenkt seg å se igjen.  Da vi passerte en betalingsstasjon på vegen og mannen i vinduet så våre norske skilt, utbrøt han:  Bjørndalen!  Tydelig at han var kjent i området.  En morsom kuriositet er at vi tidligere i sommer kjørte forbi Bjørndalens hjemsted i Norge også.  Der hadde de satt opp en statue av han, ikke langt fra Blåfarveverket (som vi også besøkte).

Vårt neste stoppested skulle være Gardasjøen.  Utsikten fra hovedveien høyt oppe tok nesten pusten fra oss.  Her var det virkelig vakkert.  Veien slynget seg nedover, og vi kom fram til byen Garda i bunnen av dalen. Det var helt tydelig at turistsesongen var i full gang.  Det fantes ikke en eneste plass å stoppe med bobil, så vi måtte bare kjøre videre - uansett hvor fristende det var å få stoppe her.  Nydelig liten by, men stappfull av mennesker.

Veien videre på østsiden av sjøen, førte oss forbi mange små byer, men her var det trangt om saligheten. Hovedveien gikk langs stranden og sjøen og på andre siden var det små campingplasser opp i høyden.  Det var ikke lønt å tenke på å buksere en 4 tonns tung og 7,5 m lang bobil oppover til de plassene.  De veiene var om mulig enda smalere og mer svingete enn denn vi kjørte på.  I tillegg var det rett oppover bakke! Så det prosjektet ble lagt på is.

Men så ble det litt bedre plass på venstre side av veien, og vi fant en liten, søt camping hvor vi fikk stå ganske usjenert bak en høy hekk.

Resepsjon og butikk på campingen.

Og her sto vi.  Lykken var fullkommen.  Hunder ble luftet og matet, og jeg fikk tatt meg et bad.  Alt var bare deilig.

Men hvor lenge var den berømmelige Adam i paradis.  Vi la oss, mette på mat og inntrykk etter en lang dag, men sovinga ble det så som så med.  Ja, vi sto usjenert bak en hekk, men på andre siden av hekken var veien langs sjøen, og italienere og turister sov ikke om natta.  Nei, de kjørte alle sammen rundt utenfor bobilen vår!!! 

Selv om stedet var veldig fint og nærheten til stranden ypperlig, så måtte vi bare kjøre videre neste dag.  Denne gang fullt bestemt på å finne et sted ikke for nær hovedveien langs sjøen.  Sove må man jo gjøre selv om det er ferie.

Vi havnet litt sør for en fantastisk by som het Lazise.  Det var ca 7 km å sykle inn til byen, noe vi gjorde.  Jeg ble helt sjarmert av byen og omgivelsene, og hit kommer jeg gjerne igjen.  Bildene taler for seg selv. 

Campingen var ganske stor.  Jeg tror det bodde ca 4 - 5000 mennesker der.  De fleste var dansker, virket det som. Ikke så underlig at man sier "Det er dejlig å være norsk i Danmark", for alle danskene er jo i Italia!!  Unnskyld, Jens.

Da vi kom var det god plass og vi kunne velge og vrake i plasser hvor det var lov å ha hund.  Vi fant en plass hvor det nesten ikke sto en eneste bil, men da det ble helg kom det noen flere, så vi måtte finne oss i naboer.  Det var ca 10 min. å gå til sjøen, men bare 1 min. å gå til et kjempeflott badeanlegg med flere bassenger og gratis solsenger.  Jeg skippet stranda og hadde det helt fortreffelig ved bassenget.  Edgar foretrakk å være ved bilen og passe hunder.  Snarvei til campingen: http://www.campinglazise.net/camping_lazise.html 


Dette var bare ett av 4 - 5 slike anlegg på campingen, og av den grunn var det ikke overfylt heller.  En topp plass, med gode sanitære faciliteter og internett!!! For de som ønsket det var det også tennisbaner og minigolf, og her kostet det ikke skjorta, som på Sexten camping.

Hundene så ut til å kose seg også, og det var gode luftemuligheter for de med.  Anbefales! 

Scotty syntes det av og til ble for varmt! 

Og det var jentene enige i!





Bertha syntes det var fint med en stol som skygge.  Temperaturen lå mellom 25 og 32 grader og det var passe, og om natten var det faktisk ganske svalt.  Vi ble her en hel uke og det var skikkelig godt.  

Ettersom vi hadde fått meldinger fra Croatia om en utstilling i slutten av måneden - med flere oppfordringe rom å melde på, gjorde vi det til slutt - noe vi ikke angrer på i dag.  Det ble en utrolig fin tur til Krk og Split.  Men det får jeg skrive om i neste blogg som vil inneholde siste halvdel av juli. 

Scotty ble BIM på den uoffisielle, videre ble han beste veteran.  BIM veteran kom fra Erika, Kennel Dalnews.  Dommer var Helle Høie.  Det var en utrolig fin og varm dag - og utstillingsplassen var perfekt. 

Dagen etter var det duket for NKK Drammen.  Scotty ble BIM for Erna Britt Nordin og BIR var Erikas Dalnews Diadal Debbie.  Flotte resulater ellers også.  Flg. Toots-hunder fikk CK: Toot?s Goody Two Shoes, NORD UCH WW-08 Toot?s You can call me Al, Toot's Groovy Kind of Love. I tillegg ble det BIR oppdretterklasse.    

 
Etter utstillingene fikk Scotty damebesøk.  Det ble 8 valper i august hos Kennel Vinatta v/Karine Yvonne Næss. 
Fra Drammen gikk turen rake veien til Stavanger, hvor vi skulle besøke Maria, samt kikke på Scottys valper hos Annebellass.  De var på dette tidspunktet nesten leveringsklare.  Under noen bilder av Maria, Hulda og datter + valper selvsagt.  Det ble fire stykker hos Hulda. 

I stavanger fikk jeg tid både til en snartur til frisøren + tannlege.  Raskt og effektivt. Tror også Maria satte pris på  å få Edgarmiddag.  Etter en fin tur til Stavanger bar det tilbake til det oversvømte Østlandet.  Første oppdrag var å dømme fuglehunder og støvere på Nitteldal jeger og fisk.  Et oppdrag jeg så fram til med glede.  Vi kjørte opp til Nittedal hvor vi parkerte for natten.  Utstillingen var på lørdag.  Her var det lett blanding i kvalitet, men jeg fant da flere gode hunder. Det er alltid trivelig rundt jakthundringene, og denne utstillingen var ikke noe unntak.

Vi bruker nesten alltid å få tid til en snartur til Skrutle på sommeren, men nå hadde Skrutledama flyttet til byen, så vi dro til Gjøvik!  Imidlertid måtte vi finne oss en camping for natta og ettersom Gjøvik camping var nedlagt, så ble det Sveastranda.  Det var nydelig være når vi kom, men vannstanden var ganske høy.  Imidlertid var det meldt mer regn og at vannstanden skulle stige utover dagen og natta.  På bildet under - hvordet står - "Kun for telt" måtte man ha svømmeføtter og snorkel for å kunne overnatte.  For så vanntette telt at de kan stå her, tror jeg ikke finnes.

Her kjørte vi inn bilen, og da var det helt tørt, men etter nøye overveielser og råd fra de "lokale", fant vi en plass litt lenger fra Mjøsa.  Og godt var det, for slik så det ut neste morgen.  Da måtte vi vel hatt traktor for å komme løs.


Som dere ser, så sto vi tørt og fint på land.  Senere på dagen var vi på hyggelig besøk hos Kari i hennes nye hus i Gjøvik.  Litt annerledes enn Skrutle, men kjempekoselig.

Etter besøket hos Kari kjørte vi sørover igjen, men bare til Hersjøen camping.  Dette er en plass vi ofte frekventerer, da det alltid er bra med plass, utrolig fint for hunder og litt kupert terreng, så uansett hvor oversvømt det blir i Sør-Norge, så merker vi det ikke her.  Nå var det tid for litt "husarbeid" i bilen, vasking av klær etc.  Været var fortsatt bare helt fantastisk.  Vi skulle oppholde oss her noen dager før vi dro til Oslo.  I Oslo bor vi på Bogstad Camping.  Her kunne NAF godt tatt seg en liten opprydding.  En del av plassen ser ikke helt fin ut.  Gamle campingvogner og toaletter slengt utenfor osv. osv.  Ikke akkurat representativt for Oslos største camping.  Der vi sto, var det ok, og heldigvis tørt og fint - siden det hadde begynt å regne.  Her skulle Edgar stå med hundene mens jeg dro hjem til Tromsø for å dømme to spesialutstillinger, irsk setter i Tromsø lørdag 18.6. og pointer i Målselv 19.6.

BIR og BIM irsk setter:  BIR'et til høyre.  Hun ble visstnok champion denne dagen også.

BIR og BIM pointer.  BIR'et til høyre (fra ch kl).


Etter et par dager hjemme bar det tilbake til Oslo hvor jeg fikk ordnet med visum til Russland, hvor jeg skulle dømme i august (kommer mer om dette i en senere blogg). "Heldigvis" var flyet fullt, og jeg ble spurt om å stå over til neste fly - noe jeg gladelig gjorde for en gratis reise t/r Oslo senere.  Har ikke fått brukt den ennå, men har et helt år på meg.  På den russiske ambassaden var de kjempegreie.  Normalt tar det ca 1 uke å få visum og man må levere inn passet.  Men ettersom vi sto på tur å reise fra Norge samme dag, så brukte de bare 20 min. på å fikse det.  Der fikk jeg knust en del fordommer om russiske byråkrater!
 
Fra ambassaden gikk det rake veien til Danmark.  Vi hadde håpet på selskap av Johanne og Oddvar, men dessverre måtte de snu i Sverige.  Vi fant en flott camping i Køge, utenfor København.  Nydelig plass - og fortsatt god plass til oss som har med hund. Derfra gikk det rake veien mot Tyskland igjen.  Etter et par stopp hadde vi kommet til Moselvdalen.  Vi kjørte høyre side oppover, forbi en masse søte små byer.  Hit skal vi virkelig komme tilbake til igjen.  Dessverre var det mest pit-stops og ikke campinger der vi kjørte, så vi fortsatte mot Saardalen.

Her fant vi en mindre campingplass ved elven Saar.  Like ved lå en liten by som hette Saarburg.  Her hadde vi bestemt oss for å feire Edgars bursdag, 25. juni med en bedre middag ute.  Kokken må jo ha fri av og til :-)

Det gode været var fortsatt med oss, men vi savnet våre reisekamerater, samt grillvaktmesteren, Rikke.

Dagen etter bursdagen dro vi videre oppover Saardalen, mot Bodenzee, hvor vi ble i flere dager.  Hit kommer jeg også gjerne tilbake.  

Planen videre var å kjøre over til Østerrike igjen.  Heldigvis var det ikke så langt å kjøre til Innsbruck, hvor vi fant et pit-stop i sykkelavstand fra byen.  Vi har tidligere vært i Innsbruck, og det er en virkelig trivelig by.  Kranebitten heter campingen, og det er en trivelig restaurant hvor vi inntok en kjempegod middag.  Dette var en av de bedre stoppestedene vi hadde på veien, selv om det ikke var en campingplass, kun et pit-stop.  De hadde et utmerket sanitæranlegg som var helt nytt.  Rent og pent over alt og et eget hundeluftingsområde.

Veggmaleri på restaurant Kranebitten.

Og til sist, et lite ektepar som ikke brydde seg det døyt om hundene.  Noen som kan fortelle hvorfor hannen har så flotte farger, mens hunnen er en går og trist liten sak?


Dette var junibloggen - så får vi se når jeg får tid å skrive om juli.  For der skjedde det litt av hvert.