gatene i newark er så små og englandstypiske at jeg følte at jeg var med i en film. 

mann som leser the times i en stol i en damebutikk.

minihalloweengresskar i minibyen.


så liten at den får plass på et bord. nesten.

ingefærøl med krabber og elefanter på, jeg liker ikke ingefærøl så godt, men jeg drakk opp hele fordi den hadde krabber og elefanter på.

obligatorisk.

så toga vi i enogenhalv time til hjertet av london hvor vi ble løpt på av karina som går på musikkskole hvor hun synger fint og er søt.

vi satt oppe hele natten og prata eller var stille eller sang eller alt på en gang, og sunniva og karina snakka masse om musikkteori og jeg hørte på og lærte litt, men har glemt alt sammen. 

så ble det lyst og frokosttid og vi ville finne restauranten hvor hun karina bor med jobber. vi bussa lenge med whiskeyhoder og ciderlignende øl. eller øllignende cider. 

etter to timer, søvnløse med filmkamera, fant vi stedet med verdens beste engelske frokost. selvom vi da kunne spist hva som helst og fortsatt vært like glade og skrålende og skålende.


og øl, selvfølgelig.

sulten skurk.

sliten sunniva.

jeg sov lite. men det lønte seg. england, vi sees snart igjen.

øl vi trodde hadde gått ut på dato, vi kjefta masse på de ansatte på hotellet, helt til vi fant ut at det var datoen ølen var laget som stod under boksen. dusteturister som vi er.

på verandaen utenfor hotellrommet etter soloppgang. vårt første ordentlig møte med mumbai; tutete, bråkete, litt mer tutete, folksomt og skittent. og likevel så pent.




oppover denne gata ble ida og jeg fulgt til et internettsted vi kunne sjekke om flyet til goa var on time. ida gikk barbeint og vi var så hvite at vi blenda hele india. vi ble forlatt, ble litt redde og tok rickshaw tilbake til hotellet. det tok ca et kvarter. det hadde tatt ett minutt å gå.





mumbai flyplass



det første vi gjorde var å finne en bar med vår gode venn, kingfisher øl. det kosta 39kr for én, noe som er dyrt i india, men hyggelig lommerusk for oss. på supermarkedet koster den samme 4kr.

goa, anjuna, vanila guesthouse
da vi ankom goa og begynte å kjøre mot anjuna, steg pulsen for hver kilometer. jo mer jeg kjente meg igjen, jo rarere og bedre var det. luktene, kuene, bilene, tutinga, menneskene, det indiske språket, mennene som holder hverandre i henda, klamheten, palmene, main street, det skumle krysset, verkstedet hvor vi kjøper bensin, kirken, den humpete veien, og så, vanila guesthouse.

greie reisepartnere


de er egentlig ganske søte


boms og president og casino på vanila etter ankomst. 

rommet



ida sin seng til venstre og kaja og min til høyre. harde og fine.




den flotte doen vår som vi håper vi ikke må sitte så altfor mye på. og rumpa til kaja.


kjøleskap med masse øl tilhørende norgegjengen rett utafor rommet. det liker vi.


boka som ida glemte igjen forrige gang. 

anjuna flee marked



tok ikke så mange bilder der akkurat. stressende med masete selgere, kaos og varme, men skal være flinkere neste gang.

i går var ida og jeg i mapusa som er en noe større by et rickshawkvarter unna anjuna. der rusla vi litt på det lokale markedet med grønnsaker, frukt, nøtter, fisk, blomster og døde griser som henger og slenger. vi var ca de eneste hvite der, dvs ofre for alle selgerne, men å ignorere indiske selgere er som å lære å sykle, så det gikk bra. jeg fikk kommet meg på fotobutikken og kjøpt film til dianakameraet mitt som jeg har knipsa litt med. gleder meg til å fremkalle filmen og eksperimentere mer.