Det skjer så mye denne sommeren, jeg må bare få litt oversikt. Få ut rotet som har fylt opp hele kroppen min de siste ukene. Så mye rot, og egentlig ingen mulighet til å rydde. Jeg kan kun observere, se det hope seg opp og bli mer hele tiden. Ingen oversikt, ingen kontroll, egentlig ingenting jeg kan gjøre. Åh, virkelig. Det skjer for mye. For mye på en gang. For mange som flytter. For mange goodbyes. For mange tårer. For mange klemmer. Okei, man kan aldri få for mange klemmer, den tar jeg tilbake. Men du forstår. Skjønner. Nei? Ikke jeg heller alltid. Klarer ikke alltid å skjønne at dette faktisk skjer. Det skjér. Liksom. Ikke en gang på liksom. Om omtrent to uker har jeg en mor og en søster i Nederland. Det går ikke opp for meg. Men samtidig så gjør det det likevel. Fra tid til annen.

Det skjer for mye i sommer. Mamma flytter. Anne flytter. Rart, men jeg forstår. Det er ikke det. Men det er noe annet, noe jeg ikke helt kan sette fingeren på. Venner flytter. Det er greit. Det er slik det skal være. Men innimellom, sånn som nå, så blir det bare litt mye. Litt for mye å tenke på, litt for mye å ta hensyn til. Litt for mye tenking, litt for mye usikkerhet. Det er rett og slett ikke noe annet å gjøre enn å vente og se. Se hvordan ting går seg til, for det vet jeg at de vil gjøre. Men det er bare det å ikke vite som til tider nærmest tar livet av meg. Jeg vet det høres litt merkelig ut, hva er det hun maser om, tenker du sikkert. Tenker det selv og, innimellom. Men det er ikke det samme. Det er ikke det samme som om jeg skulle flyttet ut og bodd for meg selv. Det er ikke det samme som at foreldrene dine plutselig bestemmer seg for å flytte til Finnmark. Jeg vet ikke hvorfor, men det er ikke det samme. Det vekker noe mer i meg. Spørsmål. Usikkerhet. Flere spørsmål. Kanskje det er det. At det vekker spørsmål. Nei, jeg vet ikke. Av en eller annen grunn, er det ikke det samme. Jeg advarte, sa det var rotete.

Nei, jeg vet ikke. Ikke misforstå, jeg går ikke og gråter en hel sommer. De siste ukene har vært herlige, kjærlige, koselige, fine, morsomme...det er ikke det. Men det er hele tiden den lille tanken i bakhodet. Små påminnelser i hverdagen om at ting forandres. Men det går fint. Det skal gå fint. Vi har satt oss målet at det skal gå fint. Somehow it will. Vent og se. Jeg får alltid alt jeg skriver her til å virke deprimerende og trist, det er jo ikke det heller. Hm. Youknow. Jeg bare trengte å skrive litt. Og det var fint. Deilig å legge fingrene på tastaturet og faktisk kjenne at de beveger seg. Det siste året har de bare ligget stille. Men nå var det fint å få ut litt tanker. Så får dere gjøre med dem hva dere vil. Probably nothing. 

Stolt av meg?

Forresten, tidenes beste One Tree Hill episode på tv nå. Joda, det var tidenes mest spennende oppdatering, right? Det ble litt mer emo-emo enn tenkt, men.. Beklager. 

På to år, en måned, to uker og tre dager har jeg gått fra å være småbarnsligdesperatmåbloggeheletiden, til å glemme hele greia og la den fange støv og spindelvev. På to år, en måned, to uker og tre dager har jeg blitt 16 år, fått mopedlappen, kjøpt en scooter, fått jobb, blitt 17 år, fått enda en jobb, byttet jobb, blitt 18 år, fått billappen og sitter nå og leser om meg selv. Jeg har blitt to år, en måned, to uker og tre dager mer voksen, mer fornuftig og mer selvstendig. Får vi håpe. 

Nå skal jeg prøve å bli noen timer religion smartere, gjerne noen timer søvn rikere, og i morgen er det tilbake til nåtiden med prøve, særemne, jobb, lekser og det som hører med. 

Jaok, anyways. Om litt over en halvtime skal jeg på Hjortsberg og leke med Karoline og en haug med små barn. Så hey!