"(...) jeg var innesperret i det nåværende øyeblikk, som en helt eller dranker er det; min fortid, som var blitt midlertidig formørket, kastet ikke lenger foran meg den skygge vi kaller fremtiden; jeg plasserte ikke lenger mitt livs mål i oppfyllelsen av fortidens drømmer, men i det nåværende minutts lykke, og derfor så jeg ikke lenger enn akkurat dit."

 - Marcel Proust, På sporet av den tapte tid

men nå ser jeg altså at det er lite som har forandret seg på det året, og det gjør meg rolig og glad. jeg er jo ikke akkurat det mest... spenningssøkende mennesket jeg vet om. jeg setter pris på stillhet og forutsigbarhet. men jeg beklager at det har blitt litt vel mye stillhet her inne.

nå skal jeg snart til Praha med de fantastiske medstudentene mine. jeg skal bare være brisen og studere Kafka og ta masse masse bilder som dere skal få se.



du står opp hver morgen spiser frokost drikker kaffe løper til bussen fyller dagen med møter og lunsjer og fremmedord og du er et fungerende menneske. men du vet og jeg vet og alle vet at du lyver. det er bare å se etter mer enn to ganger: det er noe med deg. som om du har blitt plukket fra hverandre og limt sammen igjen. vi glemte en bit. du kommer til å falle sammen. men ingen holder pusten for ingen vet når det vil skje. den ekle, ulmende følelsen - det klør litt i magen når du legger deg om kvelden. og alle tror at de er alene.

(hør litt på dette vakre albumet)

og i morgen kommer fineste Jeanette på besøk! det blir første gang jeg har overnattingsbesøk i leiligheten, og jeg gleder meg skikkelig. vi skal på premieren av miniserien Buzz aldrin... og jeg er veldig spent på hvordan den har blitt.

hurra.

ha en fin tirsdag, dere er fine.

noen ganger våkner jeg med en vond klump i magen uten å vite hvor den kommer fra. og jo mer jeg prøver å finne ut hva den vil, jo vondere blir det. jeg sliter så mye med dårlig samvittighet for alt mulig. jeg får jo til og med dårlig samvittighet av at jeg har så mye dårlig samvittighet, det er håpløst. derfor er jeg blant annet skikkelig vanskelig å få tak i på telefon. jeg har skjønt at det lille apparatet virkelig er kilden til mange av de vonde klumpene jeg får.

telefonsamtaler utgjør rett og slett mer uforutsigbarhet enn jeg klarer å håndtere. og fordi jeg hater å snakke med folk på telefon, får jeg dårlig samvittighet hver gang jeg ikke har trykket på den grønne knappen, og derfor har jeg i større og større grad valgt å tenke at det ikke finnes noe som heter telefon og at jeg heller kan nåes med røyksignal eller via ord som på en eller annen måte er skrevet ned. jeg klarer så mye bedre å forholde meg til skrevne ord enn å prate med noen når jeg ikke kan se vedkommende i øynene. og jeg vet at det er mange som synes at jeg er dum fordi jeg tenker sånn. men jeg ville bare si at jeg synes det er veldig vanskelig. hver dag.

og gikk til Neil's street hvor det første jeg måtte gjøre var å finne en kopp kaffe. han jeg kjøpte kaffen av lurte på om jeg var fransk. jeg ble så klart litt glad. også prøvde han å få meg til å gjette hvor han var fra, men jeg nektet fordi det var helt umulig å si (og jeg liker ikke å ta feil). han var fra Italia. jeg sa at jeg ikke trodde på det.

også fant jeg plutselig Neil's yard. der var det masse farger og små butikker og en søt, gammel politimann som skriblet ned veldig viktige ting på en notatblokk. det var koselig.

etter å ha vandret rundt i Covent garden, dro jeg til Marylebone for å gjøre noe av det jeg liker aller best: rote meg bort blant masse bøker. det kan man for eksempel gjøre i en bokhandel som heter Daunt books.

se så fint! i denne avdelingen er bøkene til og med sortert etter land.

jeg trivdes, for å si det mildt. jeg gikk bare rundt og rundt og hadde lyst til å ta med meg alt.

disse tre fikk bli med meg hjem. pluss noen hemmelige julegaver (!).

etterpå spiste jeg lunsj i en liten park, hang med Nele og ble full. hurra.

her er de første bildene fra London. Nele var glad og fin og utsikten fra takterrassen var fantastisk. jeg tok mange øl i solnedgang-bilder. dagen etter hadde Nele mistet stemmen, og hun måtte skrive lapper eller bruke mobilen eller tegnspråk for å snakke med meg. jeg prøvde å gjette meg frem til hva hun mente, og det oppstod ganske mange øyeblikk hvor jeg sier hæ og hun vifter med hendene og jeg ler av at kommunikasjonen offisielt har møtt veggen. 

vi dro likevel til Brick Lane hvor vi tittet i bruktbutikker og spiste lunsj på et sted med fin veggpryd. også kjøpte jeg musikk og hadde egentlig mest lyst til å ta med meg Brick Lane til Oslo. hallo. så koselig.

Jeg vil så gjerne at hele livet mitt skal være som de dagene vi er på rommet mitt og bare glemmer resten av verden og hører på musikk og danser og skriver og spiser og ler av hverandre. Alt blir trygt på sånne dager.

Alt blir trygt når jeg er med Julie. Julie er bra.


Julie tar bilder av seg selv mens jeg skriver om henne. Toget hennes går om tjue minutter.
Hun har på seg en hullete ullgenser.

Hva gjør du? Jeg tar bilder av meg selv. Det er kjempepinlig.
Trynet ditt er pinlig.
Morra di er pinlig

Julie ler. 

Det blir så tomt.

Skal jeg stille deg noen spørsmål, kanskje?
Hva er du mest fornøyd med i livet ditt?


Det er litt stille


(så rart at det var i totusenogåtte og at det føles både som i går og som tusen år siden. jeg vil egentlig fortsatt ha det sånn som jeg skrev den gangen. alt blir trygt)

hei! i helgen møtte jeg svigerforeldrene for første gang. jeg var skikkelig nervøs, men så var det veldig avslappet og koselig likevel. jeg og Roy gikk en lang tur med hunden deres. han ser ut som en blanding av pølse og bjørn, også er han ganske lat. jeg lo masse av den, men så sa jeg unnskyld etterpå. dessuten fikk han masse kos av meg, så jeg tror ikke han ble sur.

og for tiden føler jeg altså at dagene bare flyr unna. jeg rekker så vidt å åpne øynene om morgenen og hive i meg en kopp kaffe før det plutselig er kveld og mørkt. og dette er altså tingenes tilstand før mørketiden. det blir med andre ord bare verre? heldigvis har jeg blitt flink til å sette meg ned noen ganger og ikke gjøre noen ting. det er kanskje bare i ti minutter, men det hjelper: Ikke tenke på alt man må gjøre. høre på Bob Dylan. puste.  

(i går var jeg appelsinpiken bare med mange små tomater. de trillet av på Tveita)

bildet ble tatt med engangskameraet til Nele for en liten stund siden da vi var på farvel-festen hennes. nå er hun i London og skal studere grafisk design og bli noe stort og fantastisk. det er veldig rart å ikke lenger se henne nesten hver dag., men når jeg tenker på det, så gleder jeg meg desto mer til å besøke henne. 

jeg rekker ikke å si så mye annet enn at dette er enda flere bilder fra København. og at det var en veldig bra tur.

i kveld skal jeg på vinkveld med noen som går på samme studie som meg, så nå må jeg faktisk ta meg sammen og gjøre meg klar. gleder meg. håper dere har en fin torsdag og at dere har hørt på det nye albumet til ane brun, som er veldig vakkert.

verdens fineste Roy. jeg blir mjuk inni meg.

vi syklet forbi denne fantastiske hunden som så ut til å være sjåfør! jeg holdt på å tisse på meg, det var så gøy å se på. hunden så litt brysk ut da jeg tok bilder av den. voff.

også drakk vi selvfølgelig mer hylleblomst, samt solbær. hylleblomst vinner. ved siden av restauranten, eller kafeen vi satt på, var det et slags øvingslokale hvor et veldig fint jenteband spilte musikk. også fanget vi veps. bra underholdning.

også må jeg gi dere en liste over bra ting i dag:

- det blåste så mye at kjolen min ble veldig marilyn monroe.

- strikkeklubb på den gamle skolen! så fantastisk koselig. mer om det en annen gang.

- en gutt gikk foran meg på vei hjem, og han knipset rytmen og sang til musikken han hørte på. 

 - jeg oppdaget at jeg liker Ibsen. jeg tegnet et portrett av ham med katteører og en veldig liten tunge. det gjorde meg glad.