OLES MUSIKKBLOGG

Melodi Grand Prix

Sat, 16 May 2009 23:33:59 GMT

Først må jeg si at jeg naturlig nok ikke pleier å følge med på Melodi Grand Prix; et sceneshow som handler mer om farger, dansetrinn og perfekte kameraføringer, har ikke så mye med musikk å gjøre. Så slik sett er jeg enig med Finn Bjelke (MGP = Brenn i helvete). I år så jeg på MGP-finalen av én grunn: Alexander Rybak er ekstremt dyktig og hadde naturlig nok store vinnersjanser. Dessuten har jo MGP en politisk funksjon, spesielt overfor de gamle østblokklandene. Rybak vant. Hurra!

MEN.

Hva i svarte er galt med folk? De som klager over Synnøve Svabøs NRK-kommentarer kan ikke være annet enn GP-gjøker i turkise grilldresser som starter dagen med Bobbysocks og sprø 80-tallsfrisyrer. Mon tro om de virkelig ler av noe annet enn "har du hørt om bonden som var helt på jordet"? Dette gir virkelig ny giv til påstanden "det er altfor lite jazz i Norge". Det er altfor lite. Pokkers dansebandturister.

Lost and Found

Wed, 06 May 2009 18:18:30 GMT

Ledisi

«Lost and Found»

Verve Forecast, 2007

La meg først gjøre det klart: Ledisi har en helt utrolig stemme, og da kommer det jo godt med at hun kan kunsten med perfekt timing. Få R&B-sangere i dag klarer å holde et så høyt nivå som denne dama. Etter å ikke ha gitt ut et album på fem år, kom Ledisi med «Lost and Found» i 2007. Sammen med i all hovedsak Rex Rideout, satte hun sammen et album med hele 18 låter. Et vanlig problem er jo at for lange album kan ha problemer med å holde lytterens interesse oppe, men denne plata holder i hvert fall min interesse hele veien. Det er ikke et eneste dødpunkt!

Kule melodier, fete rytmer, deilig bass, digg rhodes, kreativ gitarspilling... Dette er musikk etter mitt hjerte. Fra den funky «Best Friend» til den digge balladen «In the Morning», viser Ledisi at få R&B-sangere i dag klarer å holde et så høyt nivå som henne - både kreativt og rent teknisk. Dette liker jeg.

Illustrasjon:

http://allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=10:3bfexzqgldje

Jazz

Mon, 04 May 2009 20:36:44 GMT

Det er for lite jazz i verden.

Fields i 1971

Mon, 04 May 2009 15:51:19 GMT

Fields

«Fields»

Epic/CBS, 1971

Inntil Epic tok til vettet og gav ut Fields selvtitulerte 1971-plate på CD i 2006, var «Fields» noe bare, ifølge allmusic.com , et fåtall kritikere og fans så på som et glemt mesterstykke. Jeg er i hvert fall en av dem som mener dette er en helstøpt kunstrockplate. Fields var et produkt av tida da "alle" britiske progrockgrupper ville være som Emerson, Lake & Palmer: instrumentasjonen skulle i prinsippet bare bestå av tangenter, bass og trommer. Med Graham Field fra Rare Bird på tangenter (dvs. for det meste orgel), Andy McCulloch fra King Crimson (Lizard, 1970) på trommer og den noe mer ukjente Alan Barry på vokal, bass og gitar, klarte gruppa å gi ut et kongealbum!

Fra det energiske åpningssporet «A Friend of Mine» med et kult, Mendelssohn-aktig orgelriff, videre med den rolige «Not So Good» med flott piano og til den nesten Joe Cocker-aktige «A Place to Lay My Head», viser bandet, som ikke varte mer enn et par øvinger og et par-tre konserter, at de kan lage kule og bra låter. McCulloch, som altfor ofte kommer i skyggen av at han overtok etter Michael Giles i King Crimson, trakterer stikkene forøvrig veldig godt her; uten ham ville neppe bandet hatt det drivet som de viser at de har. Anbefales!

Illustrasjon:

http://rateyourmusic.com/release/album/fields/fields/

Explorers Club

Fri, 01 May 2009 11:57:56 GMT

Hei, kjære lesere - om dere finnes.

Dette er mitt første blogginnlegg på halvannet år. Istedenfor å snakke om hvor godt frokosten smakte, har jeg fra nå av tenkt til å fokusere hele min bloggvirksomhet mot det jeg setter høyest av alt: musikk (ok, etter kjærlighet).

Så jeg setter i gang med å anbefale et ikke så veldig kjent indiealbum fra fjoråret.

The Explorers Club

«Freedom Wind»

Dead Oceans, 2008

Jeg vil ikke gjøre det til noe hemmelighet at jeg er veldig glad i Beach Boys' vokalharmonier, og da tenker jeg spesielt på hva man kan høre på «Pet Sounds» fra 1966. Med idyllisk 60-tallsproduksjon, geniale basslinjer og mye dop inne i bildet, er Brian Wilson-mesterverket noe helt annet enn Surfin' USA, i hvert fall for meg. Når seks mennesker fra Amerikas østkyst i 2008 bestemmer seg for å være vestkyst, Malibu og surfebølger fra 1960-tallet, synes jeg de får det overraskende bra til! De feite vokalharmoniene er eksempelvis godt tilstede på «Do You Love Me», «Don't Forget the Sun» og «Safe Distance», sistnevnte med en fantastisk a cappella-del på slutten. «Forever» ser forøvrig ut til å ha vært veldig inspirert av Ronettes' «Be My Baby»...!

Jeg må forøvrig si at jeg digger produksjonen. De prøver med hell å skape en Phil Spector-inspirert wall of sound, samtidig som jeg mener det ikke låter utdatert. Noen vil kanskje påstå at Explorers Club rett og slett bare er copycats og lite originale, men der vil jeg faktisk ikke si meg enig. Deres sterke engasjement for the Beach Boys og annen 60-tallsmusikk har endt med et album som låter utrolig bra - og det låter annerledes alt annet de siste 40 årene, siden Beach Boys sluttet å ligne på seg selv da 70-tallet kom. Jeg har ikke hørt noe annet band dette tiåret som har klart å etterligne 60-tallet på en måte som ikke høres utdatert ut.

Dette er en flott plate, spesielt for en sommer som snart er i anmarsj...

Det var Aftenpostens anmelder Svein Andersen anmeldelse av dette albumet i juni i fjor som gjorde at jeg skaffet meg platen. Jeg vil takke ham for det, selv om jeg fremdeles har grunn til å mislike ham sterkt for hans uforståelige hudfletting for Beady Belles «Closer» i 2005.

Illustrasjon:

http://eardrumsmusic.com/wp-content/uploads/freedomwind.jpg

Cyanide and Happiness

Tue, 02 Oct 2007 21:00:20 GMT

http://www.explosm.net/comics/1003/

Bilseter i hagen

Sun, 19 Aug 2007 11:44:22 GMT

Det har seg slik at et lite uhell med minibuss + saltvann har gjort at hele bilen har blitt tømt for ting for å skylle vekk dette ondskapsfulle saltvannet. Bilsetene måtte også skylles og etterpå har de tørket i solen. Om vi kan bruke bilen igjen, vet vi ikke, men sjansene øker visst fordi vi har vært heldige. Uansett, her er et flott bilde:

Canterbury Scene

Sat, 18 Aug 2007 18:41:22 GMT

I dag har jeg lyst til å skrive om et musikkfenomen som interesserer meg stort, nemlig Canterbury scene. Dette begrepet blir først og fremst brukt for å beskrive en gjeng progrock-, avantgarde- og jazzmusikere som baserte seg rundt turistbyen Canterbury i England på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Mange kjente avantgarde- og jazzmusikere startet sine karrierer i Canterbury-band, bl.a. Allan Holdsworth, Fred Frith og Peter Blegvad.

Canterbury scene bestod av en rekke ambisiøse musikere som baserte seg i mange forskjellige band, slik som Gong, Caravan, Hatfield and the North og Soft Machine. Selv om alle bandene ikke var helt like i stil, hadde alle noe av det samme i seg, det som er kjent som the Canterbury Sound: mye jazzimprovisasjon, noe rar, humoristisk lyrikk skrevet på en måte bare briter kan gjøre det på og komplekse harmonier, samtidig som det er basert i rock- og popmusikk. Mange av de sentrale musikere i de kjente Canterbury scene-bandene - bl.a. Robert Wyatt, Hugh Hopper, Pye Hastings og Richard Sinclair - begynte sin karriere i et psykedelisk pop-band kalt The Wilde Flowers (aktive fra 1963-1969). Bandet gav aldri ut noen innspillinger mens de eksisterte (de kom i ettertid for spesielt interesserte) - bandet fungerte mer som et springbrett for Canterbury-musikerne. Nå vil jeg gå igjennom noen kjente Canterbury-band: Soft Machine, Caravan og Hatfield and the North. (Gong er et altfor svært band til å inkludere i en så liten artikkel)

Soft Machine (aktive fra 1966-1976)

Soft Machine i 1970. Fra venstre: Elton Dean, Mike Ratledge, Robert Wyatt og Hugh Hopper.

Soft Machine var sammen med Caravan de to første bandene som kom ut av Wilde Flowers. Mens Pye Hastings, David Sinclair, Richard Sinclair og Richard Coughlan stakk for å danne det folk-rock-inspirerte progrock-bandet Caravan (se lenger ned på siden), dro trommis/vokalisten Robert Wyatt, bassist/vokalist Kevin Ayers, tangentmann Mike Ratledge i gang det psykedeliske jazz-rock-bandet Soft Machine. I begynnelsen var Soft Machine et av de tre store psykedeliske undergrunnsbandene i London - Tomorrow (her spilte gitaristen Steve Howe før han ble med i progrock-giganten Yes i 1971), Pink Floyd og Soft Machine - da de debuterte i 1968 med "Volume One". Musikkstilen ble ikke særlig endret på "Volume Two" i 1969, men i 1970 kom "Third", det som av mange regnes som dere viktigste og beste album. De har fått med seg Elton Dean på sax og Lyn Dobson på fløyte og byttet ut Kevin Ayers med Hugh Hopper og lager et høyst eksperimentelt jazz-fusion-album. Her er det mange spennede elementer for den åpne lytter; jeg synes personlig dette er et fantastisk album!

De vandrer lett og lekent videre på den eksperimentelle jazz-fusion-gata på det neste albumet som selvfølgelig heter "Fourth" - et briljant jazzalbum fra 1971. Mens bandet eksperimenterte seg lengre og lengre ifra det rockebandet de egentlig var, dro "frontfiguren" Robert Wyatt på permanent basis for å skape det nye bandet Matching Mole, et annet bra Canterbury-band. Phil Howard tok hans plass, og i 1972 spilte han på "Fifth". Fra dette albumet og utover er noe mange Soft Machine-fans ikke liker. Rockemusikken er nemlig borte - dette er ren jazz med ville frijazz-improvisasjoner på saksofon av Elton Dean. Sånn fortsetter det på plata "Six". På denne plata er Karl Jenkins på saksofon nye, og han ble lederen i gruppa noe senere - også på "Seven". Selv synes jeg dette også er bra plater, men det er liksom ikke Soft Machine, det er bare jazz - bra, vill jazz.

Allan Holdsworth

Mens de fire foregående albumene er relativt utskjelt av Soft Machine-fans, viste "Bundles" fra 1975 at et slags nytt band var på vei. Nå som virtuosgitaristen Allan Holdsworth ble med på lasset, ble musikken mye mer gitarbasert. Trommis John Marshall og bassist Roy Babbington ble også med. Allan Holdsworth viste her en enormt god spilleteknikk som gjorde at han kunne sammenlignes med jazz-fusion-virtuosene John McLaughlin og Al di Meola. Mike Ratledge gikk lei av den vanlige støyorgel-sounden hans og skaffet seg nå noen analoge synther og begynte å kompe mer til Allan Holdsworths ivrige felespill. Holdsworth forlot gruppen etter denne plata.

Soft Machines siste album i sin levetid ble "Softs" i 1976. Karl Jenkins hadde tatt over gruppa; han komponerte de aller fleste komposisjonen på plata og gjorde også tangentarbeid her - dessuten hadde John Etheridge tatt over for Allan Holdsworth. Bandet viser profesjonalitet og spiller bra, men plata kan ikke måle seg med det tidligste Soft Machine gjorde. Mike Ratledge stakk, og i 1976 ble Soft Machine oppløst, men i etterkant har forskjellige andre musikere spilt under navnet Soft Machine helt ut på 90-tallet, men det har alltid bare vært Soft Machine i navnet. Mange livealbum og andre opptak av det originale bandet på den tiden de var aktive, har blitt tilgjengelig i ettertid.

Youtube: Soft Machine på Theatre de la Musique i 1970

Caravan (aktive 1968-)

Plateomslaget på Caravans selvtitulerte debutalbum i 1968. Fra venstre (mest sannsynlig): Pye Hastings, Richard Coughlan, Richard Sinclair og Dave Sinclair.

Caravan var det andre bandet som i første omgang sprang ut av The Wilde Flowers. I motsetning til Soft Machine, valgte dette bandet en mer progrock-retning med sterke influenser av britisk folkemusikk. Bandet begynte som en kvartett bestående av Pye Hastings (vokal, gitar), Richard Sinclair (vokal, bass), Dave Sinclair (tangenter, mest støyorgel) og Richard Coughlan (trommer), og denne kvartetten gav ut deres selvtitulerte debutalbum i 1968, utgitt på den britiske delen av Verve-labelen. På denne fantastiske plata fikk de hjelp av Jimmy Hastings på diverse messinginstrumenter. I 1970 gav de ut oppfølgeren med den lange, surrete tittelen: "If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You". Her viste de enda klarere hva slags sound de ville ha, og noen av de beste improvisasjonene innen britisk kunstrock er å høre på denne plata. Side om side med ville låter i 11/8-takt, viste Caravan også at de kunne lage mer kommersiell musikk: "Hello Hello" og tittelsporet er to låter som resulterte i at de fikk en gjesteopptreden i BBCs TV-program "Top of the Pops".

Caravan i oktober 1968. Fra venstre: Richard Sinclair, David Sinclair, Richard Coughlan og Pye Hastings.

I 1971 ble det som regnes av mange Caravan-fans som det beste albumet til Caravan, "In the Land of Grey and Pink", utgitt. Her finner du deres mest kjente låt, "Golf Girl" (YouTube-klipp fra 1971), og den 22 minutter lange suiten "Nine Feet Underground/Nigel Blows a Tune/Love's a Friend/Make It 76/Dan". Bandet er i toppform, og her vil du for alvor legge merke til Richard Sinclairs noe spesielle vokal (han synger lead på "Golf Girl"), som jeg personlig synes er fantastisk. Det låter erkebritisk og rart på en postiv måte.

Før innspillingen av neste album, ble støyorgelsjefen David Sinclair med Robert Wyatt for å starte sistnevntes nye bandprosjekt, Matching Mole. Erstatningen for Caravans del ble Steve Miller. Hans sterke jazzpåvirkning var med på at det neste albumet virket noe defokusert. "Waterloo Lily", som kom i 1972, viser et band som kan improvisere - Steve Miller viser faktisk at han faktisk kan være bedre enn David Sinclair når det kommer til akkurat det - men det ødelegges av noe svakere komposisjoner. Spesielt Pye Hastings var misfornøyd med dette albumet, fordi han ifølge Richard Sinclair var en mer pop-person. "He wanted to play rock'n'roll, not jazz'n'roll", sier han i et intervju på Marmalade-skies.co.uk. Allikevel er dette et must-have for enhver som liker Caravan godt, for det er mange positive elementer her, og bandet kan faktisk tidvis minne om Steely Dan (!).

I 1973 ble Caravans sound endret en del. Richard Sinclair forlot bandet til fordel for det nyoppstartede jazzrock-prosjektet Hatfield & the North (og dermed kom John G. Perry som erstatning inn på bass), David Sinclair kom tilbake (og dermed stakk Steve Miller), fiolinisten Peter Geoffrey Richardson ble med - og "For Girls Who Grow Plump in the Night" (bildet) ble utgitt. Her ser vi et fokusert band som vet hva det vil. Det er rockemusikk (mesteparten av sangene er skrevet av Pye Hastings alene), og jeg må virkelig si at jeg liker hvordan fiolinen komplementerer resten av lydbildet. Det gir en mer spennende Caravan-sound, og dette er et av mine favorittalbum av Caravan. I 1974 kom det fantastiske livealbumet "Caravan & the New Symphonia", der hvor vi får høre Caravan spille live med et 39 mann stort orkester, og i den remasterede CD-versjonen får vi høre dem spille hele konserten - også de delene der de ikke spiller med orkesteret.

I 1975 kom deres kommersielt mest suksessfylte plate - "Cunning Stunts". Fans har aldri snakket varmt om denne her (på ProgArchives er den ikke særlig populær i forhold til de andre platene). Det er en flott og variert plate, men noe kjedelig i forhold til det vi er vant til å høre av Caravan. Senere har det kommet flere mer eller mindre elendige plater fra bandet, mest på grunn av musikere som går inn og ut av bandet og dermed ingen super-lineup - men i senere tid er det én plate det er verdt å merke seg, og det er "Live At Fairfield Halls - 1974", utgitt i 2002. Et perfekt livealbum med mest "For Girls Who Grow Plump in the Night"-materiale, men her får du også høre klassikeren "For Richard" fra andrealbumet med den lange tittelen. Generelt er Caravan den mest poppete siden av Canterbury Scene-sounden i mine øyne, for de fleste bandene er langt mer komplekse enn dette her, og det er vel noe av grunnen til at Canterbury-stayeren Richard Sinclair forlot bandet for å gjøre noe langt mer eksperimentelt...

Hatfield and the North (aktive fra 1972-1975)

Hatfield and the North en gang på 70-tallet. Fra venstre: Dave Stewart, Phil Miller, Richard Sinclair og Pip Pyle.

Hatfield and the North tok sitt navn til ære for et motorveiskilt på utsiden av London, og ble sett på som en slags supergruppe i Canterbury-miljøet. Keyboardisten Dave Stewart kom fra Egg, gitaristen Phil Miller hadde spilt med Robert Wyatt i Matching Mole, bassist/vokalisten Richard Sinclair kom fra Caravan og trommisen Pip Pyle hadde spilt med Gong. Hatfield and the North var et rockeband i ytterkantene av sjangeren - det var sterkt jazzbasert med mye improvisasjon, lineær støy på gitaren og bassen var dyp og klar. Det som minnet mest om rock her var Pip Pyles overivrige trommer. Hatfield and the North representerer for meg essensen av Canterbury-sounden: jazzbasert så det holder, noe merkelige tekster, rare sangstrukturer, annerledes harmonier og verdens skeiveste takter.

I 1973 kom det selvtitulerte debutalbumet. Det består av korte stykker i en blanding av sofistikert pop og presis og velspilt jazz-rock som blander seg inn i hverandre og gjør at albumet må høres sammenhengende. Tekstene er som nevnt ganske rare og tar opp uvanlige temaer, slik som i dette utdraget fra "Licks for the Ladies":

"Just in case you think it's a waste
In the end, choosing notes to see if they make friends
A D-sharp minor flattened 5th will go to C,
dotted crotchets usually divide by three
We don't really know now exactly what we mean,
still we had the gist of it till the chords changed...
...unexpectedly... an interesting thought came over me
I'd feel better somewhat wetter, drinking tea in the sea,
and dream of you - and your nice black knickers..."

Titlene på låtene vitner også om en viss humoristisk sans, f.eks. den ville jazzrock-instrumentalen "Shaving Is Boring" eller "Lobster in Cleavage Probe".

Hatfield and the Norths andre og siste album: The Rotter's Club

De fleste gode band varer ikke lenge, og Hatfield and the North er intet unntak. Deres andre, siste og beste album kom i 1975 og hadde den treffende tittelen "The Rotter's Club". Albumet har blitt ekstra populært gjennom Jonathan Coes roman fra 2001 med det samme navnet som albumtittelen. Denne boka handler om noen progrock-frelste gutter, og en filmatisering av denne romanen i tre deler produsert av BBC ble faktisk sent på NRK en periode. Når det gjelder albumet går også låtene inn i hverandre på samme måte som på det forrige albumet, men her er det mer gjennomførte låter vi hører.

Åpningslåta "Share It" kan minne noe om Caravan hvis vi ser bortifra den veldig tøffe synthsoloen, og det er den mest rockebaserte låta på albumet. Støyorgel-temaet på "The Yes No Interlude" er for meg selve lyden av Hatfield and the North. Dave Stewart har komponert mesteparten av denne plata, blant annet den 20 minutter lange "Mumps/Your Majesty Is Like a Cream Donut (Quiet)/Lumps/Prenut/Your Majesty Is Like a Cream Donut (Loud)" - et komplekst stykke musikk med mange altfor skeive takter (det finnes en del i låta der de bytter mellom 23/16 og 27/16 og improviserer over det), noe som bare er moro å lytte til. Richard Sinclairs stemme er her fortsatt, og den lever i beste velgående. Den plata anbefales sterkt for folk som liker litt annerledes jazz-fusion.

Hatfield and the North har gjort en reunion-turné i 2005 og 2006, men den stoppet brått da trommisen Pip Pyle døde på et hotell i Paris 28. august 2006.

Hatfield and the North live på YouTube

Overnevnte band er essensielle for de som vil sjekke ut hva Canterbury scene, men skulle gjerne skrevet om mange flere. Viser det seg da at du er interessert, sjekk også ut Robert Wyatt, Kevin Ayers, National Health, Egg, Steve Hillage (en av favorittgitaristene til hippien "Neil" i TV-serien "The Young Ones") og Gong.

Kilder:

Max Roach er død

Fri, 17 Aug 2007 13:20:12 GMT

Den legendariske (et uttrykk man skal være meget forsiktig med) jazztrommeslageren og bop-innovatøren Max Roach døde i går, 16. august, 83 år gammel. Sammen med bl.a. Charlie Parker og Dizzy Gillespie var han med å utvikle den raske bop-musikken på midten av 40-tallet, en reaksjon mot den treige storbandjazzen der alle spilte etter noter - musikken som regjerte på denne tiden. Isteden for å slå rytmen med basstrommen som alle andre jazztrommiser på den tida, overlot Max Roach (og Kenny Clarke) pulsen til ridecymbalen - noe som var mye mer fleksibelt og gav ham mye frihet i hans aggressive og raske spillemåte. Bop-musikken ble utskjelt på den tida (akkurat som all annen nyskapende musikk oppigjennom historien). Kritikerne mente bop-musikerne spilte altfor fort, og at det på den måten ikke var mulig å følge med. Og det var her Max Roach og hans venner viste at jazzmusikk ikke på død og liv må være dansemusikk - det kan være ren lyttemusikk også.

Et av de beste tidlige eksemplene på bopmusikken, er liveplata ved det rotete, men likevel informasjonsfylte navnet: Town Hall, New York City, June 22, 1945 under artistnavnet Charlie Parker/Dizzy Gillespie. Musikken er rask, soloene er raske, musikerne er høye på scenen - og publikum er, i motsetning til de gamle kritikerne, i ekstase.

Max Roach har vært i Norge, blant annet på Molde jazzfestival et par ganger, men det begynner å bli en stund siden sist. Han skal aldri glemmes.