Nabokona koser seg i sola - kanskje vi burde gjøre det avogtil vi også?

Etter at russerne dro hjem etter norgesbesøket i sommer, var det tilbake på jobb for min del, og etter hvert begynte også studiene. Allerede er jeg på andre året på Diakonhjemmet høyskole, og jeg trives i år også. Det blir ganske mye å gjøre i perioder, men det er nok kanskje mest fordi jeg i de andre periodene er ute og farter. I slutten av september dro jeg med halve klassen til Stuttgart, Tyskland for å se på hvordan sosialt arbeid drives der (og være sosial på andre vis i Tyskland). Vell hjemme igjen derfra, hadde jeg 4 dager i Oslo (eller, strengt tatt 3, da jeg fikk meg en harry-tur til Sverige en av dagene) før det bar videre til Kaliningrad 4-11 oktober.

Som dere sikkert har fått med dere, har vi iherdig jobbet med å samle inn penger til det nye barnehjemmet i Kaliningrad. Og jammen har det ikke gått unna i svingene. I starten av september hadde vi ganske nøyaktig 200 000 kroner på konto ? som var målet vi satte oss før sommeren for å komme i gang med byggingen.

TUSEN TAKK TIL DERE SOM ER MED Å GJØRE DRØMMEN VÅR TIL VIRKELIGHET!!

Gennady og gjengen begynte arbeidet så snart vi hadde sendt ned pengene, mye gjør de selv, og noe må de (naturlig nok) leie inn arbeidskraft til. Så Stina og Finn dro ned i slutten av september, og jeg, pappa, Käthe Anbjørg, Øystein og Inger Marit fulgte etter noen dager senere for å være med å bygge. Guri så gøy det var!!

Elementene mellom første og andre etasje hadde Stina og Finn vært med å få på plass før vi kom, så vi kunne konsentrere oss om å forskale (himmel og hav for et opplegg!!), tette sprekker mellom elementene (med blokker vi knuste med hammer, gotta love it!) og mure opp de første rundene med gassblokker (jeg har ikke så veldig godt byggteknisk vokabular på verken norsk eller russisk, så dere får ha meg unnskyldt), merke av til vinduer og sette opp romfordelingen. Tror rett og slett vi kan konkludere med at et bilde sier mer enn tusen ord, så jeg legger like greit ut noen bilder fra prosessen her (jeg er fullstendig klar over at noen av bildene er på skakke, lat som ingenting):

Elementer legges på plass

Forskaling (eller skalering, som jeg liker å kalle det...)

Hva skulle vi ha gjort uten Valter? 

Utvikling!

Noen fikk den givende oppgaven å tette sprekker - mange sprekker!

Armeringen i det landet er ikke som i andre land!

Plutselig mørkt - da får man ikke gjort mer. Men man går i saunaen i stede (har desverre ingen bilder fra saunaen som egner seg for trykk..)

Ingenting er umulig...

Byggeplass

Anatollij, Vasilissa og Oksana + Maria og Gennady

Gjengen <3

<3

Idyll

Dette var rett og slett ganske overveldende å være med på. I mange år har vi jobbet mot dette, og i enda flere år har vi drømt om denne utvidelsen.

Foreløpig ser vi for oss noe i denne duren: I det nye husets leilighet (en mindre del av huset) vil Oksana, Anatollij og Vasilissa bo. Dette blir forhåpentligvis en småbarnsavdeling (trinn 1) hvor vi kan ta til oss små barn (under skolealder/babyer). Hoveddelen av det nye huset blir avdelingen for barn i skolealder hvor Maria og Gennady har ansvaret (trinn 2). Det er plass til barna vi har i skolealder per i dag + minst et par til. Etter hvert som barna blir større, kan de flytte over i det gamle huset, hvor de eldste ungdommene som bor hos oss per dags dato også vil bo (trinn 3). Her bor de billig, og tanken er at de lærer seg å leve selvstendig og jobber mot å flytte for seg selv. De kan bo her mens de studerer eller jobber for å spare penger til å begynne sitt eget liv. Vi vil også jobbe mot at alle barnehjemsbarna skal kunne få bolig av myndighetene (noe de av lov har krav på, men det krever mye jobb, tålmodighet og kunnskap om det russiske byråkratiet). Andre som måtte ha behov for midlertidig bosted kan vi og vurdere å ta inn.

Det ser virkelig ut som om drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse!!!!

Det var en helt annerledes tur enn det vi er vant til. Vanligvis flyr vi rundt og treffer omtrent alt og alle. Denne gangen var det byggingen som var førsteprioritet. Likevel fikk Stina og Finn til en tur til bestemor Zina, og jeg Stina og Inger Marit fikk til en aldri så liten tur til Tjomka som var på siste måneden i militæret. Han kom i tillegg på overraskelsesbesøk søndagen før vi reiste - glede!!!! I sommer da vi besøkte han (på militærsykehuset i byen) var han tynn og skral, men som dere ser på bildene, er ikke det tilfelle lenger! Himmel, småguttene begynner å bli menn!!! Og selv om de alltid har vært sterke, tror jeg ikke jeg kan huske sist noen bare flytta meg fra en plass til en annen som om jeg skulle ha vært 3 år.

Inger Marit, meg, Tjoma og Stina

Mor ble veldig glad for overraskelsesbesøk av lillegutt :-)

Luba kom og på besøk den dagen vi dro

Jentene blir store!! Nadja, rotte, meg.

Økonomien er jo en stor utfordring, vi bygger hus på innsamla midler ? men det har gått lekende lett i høst! Pengene vi hadde samla inn før vi dro ned rakk opp til taket, og så sa det stopp. Så vi måtte hjem å jobbe videre. Folk har vært utrolig gavmilde og positive, så nå har vi sendt ned penger som dekker materialene til taket. Så nå er det også i boks! Jeg vil nok en gang få uttrykke min takknemlighet til alle dere som har vært med å støtte, jeg er målløs (tro det eller ei!)!!

Vi fortsetter å samle inn penger! Huset skal ikke bare opp, det skal tettes og fylles opp, og i bruk. Neste skritt bli er jeg litt usikker på - men jeg regner med å få en oppdatering når jeg, Siri og Gunn Hilde drar ned på "inspeksjon" 15. desember.

Legger ut de siste bildene jeg har fått tilsent, så skal jeg prøve å være flink å legge ut etter hvert som jeg får oppdaterte bilder J

Taket er på, dere!! I´m out of words!

Takk for oppmerksomheten!!!

Do svidanja

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne - for det er mye å ta av! Jeg har hatt en sommer som har vært så innholdsrik og bra at jeg nesten ikke har ord. Først dro jeg og lillesøster Siri til Kaliningrad, etter en uke kom en busslast til med nordmenn, og så var det 2 uker med russlandsbesøk i Norge. Det har vært innsamling, treff, bading, grilling m.m. og i tillegg har jeg hatt litt "vanlig" ferie - så jeg kan på ingen som helst måte klage!! 

Jeg har jo lovt oppdatering her - så hold dere fast!

Marthe og Siri på tur

21. juni var det opp tidlig, samle oss sammen og flytte oss 200 meter fra hybelen min og bort til flybussen. Sommerfugler i magen, glede over å være sammen og glede over å skulle reise til Kaliningrad igjen. Sist jeg telte var jeg oppe i 20 ganger, og med det siste visumet klistra i passet var det jammen fullt - så før neste tur må jeg gå til anskaffelse av et nytt.

Siri og jeg koser oss alltid på tur. Bare det å sitte på flyplassen og spise overpriset frokost og kikke på trøtte, reiseklare mennesker blir en fryd. Særlig er det ekstra deilig når bagasjevektene på Gardermoen tydeligvis er på vår side og sier 16 kg på bagen som veide minst 25, og vi slapp å betale overvekt. Flyturen over til Gdansk gikk fint, og da sommeren ikke helt var kommet til Norge enda, var det ekstra deilig at det var sol, sommer og billig å spise ute i Gdansk de timene vi hadde til overs mens vi ventet på bussen til Kaliningrad. 

Grensepasseringene gikk bra, selv om det var varmt og lenge å vente. De krangla litt med Siri på russisk side av passkontrollen, men ellers gikk alt på skinner. Turen inn til Kaliningrad var også fin, men ingen fra huset hentet oss på bussplassen i Kaliningrad - for vi hadde ikke fortalt at vi skulle komme en uke før de andre. Men vi møtte på Samson, en bekjent, som tok taxi sammen med oss ut til huset for skarve 400 rubler (under 100 kroner). Vell fremme -hjemme- ble det stor oppstandelse da vi dukket opp. Overraskelse. Glede. Te. Kake. 

Den første uka mens vi var "alene" hadde vi skikkelig ferie. Vi sola oss, shoppa, ordna litt med dokumenter, traff gamle kjente, tok en tur i saunaen og bare koste oss. Det beste er likevell å være sammen med ungene våre. Leke med dem, snakke med dem og være med dem. De vokser til, alle sammen. Det er ganske rart å tenke 8 år tilbake i tid, da jeg for første gang traff mange av disse - og så å se på dem nå. Ikke bare har de blitt eldre og større, men de har vokst inni seg. Har fått troen på seg selv og livet, ser fremover og er stolte over og glade for å være der de er i dag. Det største denne gangen, var nok da store-kolya kom hjem fra skolen en dag, og hadde avlagt eksamen, levert oppgave og fått diplom for gjennomført videregående opplæring, yrkesfag. Det store smilet hans var om mulig enda større enn det pleier, og øynene lyste av takknemlighet, glede og for første gang stolthet av seg selv. Han hadde klart det. Selv! Han har reist seg, og tatt livet sitt tilbake. Andres forventninger og tanker om barnehjemsbarn er gjort til skamme. 

Det var ikke galt å treffe Luba igjen heller. Jenta som kom på barnehjem da hun var 3, midt i alderen da man skal "klare selv" - og det har hun holdt på. Hun gir alt, tross at hennes vei er mye tyngre å gå enn for meg, så lar hun seg ikke bli sliten og gir opp. Hun har også nå i sommer (26/7) fullført yrkesfag innen matfag, hun har kjæreste som hun bor hos og hun ser endelig utrolig godt ut. Hun hjelper andre og seg selv, har hun noe til overs deler hun. Og for seg selv drar hun på egenhånd fra kontor til kontor, ordner med dokumenter og leser seg opp på rettigheter for at hun tilslutt skal få det hun som barnehjemsbarn har krav på av staten. En egen leilighet. Per i dag har hun en som hun eier sammen med sin syke bror, men han kan man ikke bo sammen med - så hun kjemper for å få sin egen. Hun var med oss flere dager, også før resten av nordmennene kom.

En av disse første dagene fikk vi oss også en aldri så liten tur bak murene (med piggtråd, vakter etc) til militærsykehuset. Artjom har problemer med lungene og har vært lang tid på sykehuset. På rom nr. 25, og han er ikke Artjom Gill, men nr. 8. Han er på bedringens vei, og er egentlig mer interessert i å være lengst mulig på sykehuset enn å dra tilbake til militærleiren; "Jeg er ingen kriger!". I slutten av oktober er han ferdig med sin tjeneste, og vi gleder oss til å følge han videre, en moroklump med et hjerte av gull. Stadig vekk ringer han hjem til mamma-maria og pappa-gennady for å forsikre seg om at de har det bra og ikke sliter seg ut. Han er også et forbilde for de andre ungene, og er virkelig blitt en ansvarsfull og voksen "gutt" (jeg kan ikke kalle barna mine for menn, det er feil)!

Nordmennene inntar Kaliningrad!

Så braker det løs! Mandag våkner vi til den varmeste og mest solfylte dagen siden vi kom, og huset stod på hodet. Nå skulle det gjøres i stand til storbesøk! uthuset skulle males, gulver vaskes, gresset klippes, kjøleskapet fylles - alt for å gjøre stas på nordmennene som gir av tid og penger for at vårt lille prosjekt skal kunne rulle og gå. 

Disse dagene ble fylt av vær, smil, glede, besøk hos fattige, strand, arbeid blandt handikappede og fattige barn (leir), besøk hos bestemor Zina, litt sightseeing og shopping og mye mer! 
Det var utrolig herlig å få følge førstegangsreisende i deres opplevelse av å møte en ny kultur, mennesker i en annen livssituasjon, lukter og smaker. En følelsensladet og kontrastfylt uke. Jeg kunne sagt mye - men jeg tror jeg skal begrense meg til å si at det var en opplevelse - og legge til noen bilder.

Russere til Norge!

Jo nærmere hjemreisen vi kom, jo rarere ble russerne. Ikke på vanlig måte, ikke sånn som når vi skal reise fra dem og vi skal være fra hverandre i lang tid. Nei, det var glede, spenthet, entusiasme og reisefeber. Anatollij, Vasilissa, Oksana, Mamma-Maria, Igor, Lille-Kolya, Nadja, Tanja, Olga og Edjik skulle nemlig være med oss til Norge i 2 uker. Og som de gledet seg!! 

Det skulle imidlertid vise seg å bli mer utfordrende enn forventet å få med oss gjengen over grensa. Da vi hadde grint oss halvt i hjel (same procedure as every year) før avreise, kjørt feil en gang (ny grenseovergang - ikke så lett å finne), og endelig kom frem til grensa - var det en vakt som kunne fortelle oss at da bussen kjørte inn i Kaliningrad hadde det IKKE blitt krysset av for at det skulle være flere på bussen på vei ut igjen... Altså var det 10 russere + meg og Siri for mye på bussen. Dette kunne de ikke hjelpe oss med, så de foreslo at vi snudde, slapp av de som var til overs, og kom tilbake med riktig antall passasjerer. Så gikk vakten og tok seg en pause, før han kom tilbake og sa at vi som var til overs eventuellt kunne haike med privatbiler over grensa (yeah - konge!) - før han gikk for å ta seg en pause til (!!!)... Vi fikk beskjed om å BE. 
Etter en stund til, kom vakten tilbake og kunne fortelle at "dette er i mot Russisk LOV, dette er noe jeg IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER har lov til å gjøre, men vi lar det gå for denne gang.." - amen? :-)

Så da gikk turen videre - og det var utrolig å observere hvordan ting som vi tar for gitt var overveldende for våre russiske venner. Ferja fra Gdynja til Karlskrona, for eksempel, var en opplevelse de sent vil glemme. De var helt fra seg, og trippa rundt med fotoapparat og store smil om munnen. Det ble heller ikke noe værre av at vi fikk ordna med gratis buffet til dem med det gode argumentet at vi var en liten organisasjon som ville hjelpe barnehjemsbarn :) Aldri har jeg sett NOEN spise så mye!

Andre høydepunkt var å kjøre i tunnell... Og når jeg tenker på det, så kan jeg nok skjønne det.

Oppholdet i Norge var også fantastisk! Overnatting hos Stina i Høvåg, med grilling på brygga, fisking og bading (som forøvrig var en gjenganger hele oppholdet), besøk i Filadelfia Kristiansand, hos faddere, grillfest hos oss, shopping på Sørlandssenteret (med penger faddere og andre hadde gitt til det), Norsk natur, lek og moro!
Vi fikk også knytta nærere bånd og lada batterier (de fikk, ikke jeg -for jeg var tolk 24/7), skapt nye relasjoner og reklamert for det nye huset i Kaliningrad - alt i alt, meget positivt :-)

Så kom omsider dagen da de skulle reise tilbake, og det var godt og trist å sende dem hjem igjen. Godt fordi vi har hatt det helt fantastisk, og jeg vet at de har fått "fylt opp" og er klare for å komme hjem å dele det de har opplevd. Trist fordi det betyr at det er en stund til nestegang vi sees. Men i disse internett-tider er det i alle fall lettere å holde kontakt enn tidligere :-)

Vi holder fortsatt på med innsamling, hvis dere lurer på det. Mange har vært med å støtte til nå - tusen takk!!! - men vi er fortsatt ikke i mål, så kjenn gjerne på det igjen, og se om dere har noe å avse. Det hadde vært så gøy å kunne sette skikkelig igang nå i sommer :-D

Noen lurer sikkert på hva russerne skal gjøre når de kommer til Norge? Og kanskje særlig dere som har vært med å støtte, enten som faddere eller på andre måter. Hovedtanken er at de skal få koble av, se litt av vårt Norge, sole seg, leke, og ha det gøy. Dersom sirkus arnardo, dyreparken eller andre vil støtte oss med gratisbilletter, er jo dette opplevelser som helt klart hadde vært artig for alle. Men vi legger ikke nødvendigvis lista så høyt. Kristiansand, Lillesand og omegn har mye flott å by på som ikke koster penger, så vi satser nok mer på noe i den retningen. Dessuten er det sommer og sol, så krabbefiske og bading blir det forhåpentligvis mye av. Videre ønsker jeg å invitere alle som vil hjem til meg en dag i løpet av oppholdet. Da kan dere som er faddere få treffe fadderbarna deres, og resten av gjengen. Det er så utrolig mange som har engasjert seg i prosjektet, og jeg gleder meg til at vi alle kan samles, grille, spille badminton og kose oss sammen!! Så enten det blir hjemme hos oss på Bellevue i Lillesand, eller det blir på Tingsalen (hvis UNG har lyst til å åpne sine lokaler for oss), så håper vi på en hyggelig samling med glede i sentrum!

Håper dere tar kontakt om det er noe dere lurer på!

Riktig god forsommer til dere alle! Jeg setter så utrolig stor pris på all støtte!!

Stor sommerklem fra jobbeguri, som endelig har ferie fra studiene (1/3 sosionom kan jeg nå skryte på meg, dersom eksamen er bestått)

Anatollij og Vasilissa

Oksana, Mamma-Maria og Olga

Mamma-Maria, Nadja og Tanja




Kolja


Igor

Og GJETT om de gleder seg til å komme!!!! "Marta, hvor langt er det å kjøre til sjøen fra dere?" "Jeg har lest at dere har fjell, kan vi dra til fjellet? Jeg har hørt at det kan være farlig... Er det det?" "Har dere museum? Kan vi gå dit?"

Ja, det er både pluss og minus ved å invitere barn fra fattige kår til vårt fantastiske land. Men vi har brukt mye tid sammen og snakket masse om at det er foskjeller. Og også i Norge er det forskjell på fattig og rik. Og heller ikke i Norge ramler penger ned fra himmelen. Vi må jobbe for å få det vi trenger, men vi har et sikkerhetsnett her i Norge, (som enda ikke er helt utviklet). Det samme ber vi om for Russland. Og kanskje vil noen av dem være de som er med på å bidra til at Russland ser at hvert menneske har en verdi, og at det er verdt å bruke ressurser på å hjelpe disse. Vi har også snakket om at det er viktig å sette seg mål, men og at man må ha realistiske mål og ta et skritt om gangen. Det aller viktigste er å få seg en utdannelse og jobb - særlig i et land som Russland. Også har vi et ess i ermet - vi har Jesus, altså er ingenting umulig :-)



Så planen nå er at Levende Vann og vi går inn for å få tak i 200 givere a 1000 kroner - og til sommeren begynner byggingen! Grunnmuren står der, elektrisiteten er lagt til eiendommen, neste skritt er å begynne på reisverket!

Har du lyst til å være med å bidra?!

Jeg kan fortelle at det ellers går veldig bra i Kaliningrad. Ungene vokser (masse og fort, alt for fort!!!), går på skole, jobber, lever, utvikler seg, nyter det livet de aldri skulle ha fått. Tenårene bringer utfordringer, men mamma-maria og pappa-gennady takler det så utrolig bra, og jeg er stolt!

I 4. juli kommer Nadja, Tanja, Igor, lille-Kloja, store-Kolja, Edjik, Oksana, Anatollij, lille Vasilissa, mamma-Maria og Olga på sommerferie til Norge på sommerferie mens pappa-Gennady m.fl. skal bygge på huset, og det blir mulighet for dere som følger oss å treffe dem. En fin anledning for dere som er faddere til å treffe fadderbarna deres =) Ivan og Lena jobber (Ivan er i militæret frem til mai), Artjom er fortsatt i militæret, og Katja jobber, så de blir ikke med.

Under her ligger et lite skriv som dere kanskje har fått på mail eller sett andre plasser i det siste.

Mange bekker små gjør en stor å!

Er du klar for å være med å hjelpe oss å hjelpe andre?

Vi ønsker å gi barna våre i Kaliningrad et funksjonelt og flott hjem, hvor de kan vokse opp i trygge omgivelser inntil de er gamle nok til å flytte for seg selv. Første og andre steg er allerede i boks. Vi har samlet inn penger til og bygget grunnmuren, samt fått lagt elektrisitet til eiendommen. Nå vil vi ta fatt på steg 3: å begynne å bygge! For å få opp vegger og tak trenger vi 200 000 kroner, og vi ønsker å begynne å bygge til sommeren. Så ønsket vårt er at

200 personer gir 1000 kroner hver

Vi er fulle av pågangsmot, og gleder oss til å komme igang! I sommer reiser vi ned en stor gjeng for å besøke hverdagsheltene og løvetannbarna våre. Det gleder vi oss til. Enda mer gleder vi oss til å ta med oss en Mamma-Maria, Olga, Oksana, Anatollij, lille Vasilissa, Edjik, Nadja, Tanja, Igor, lille-Kolja og store-Kolja tilbake til Norge for å gi dem en annerledes sommerferie. Da vil det bli mulighet å treffe disse som så mange av dere har vært med å hjelpe dit de er nå.

Men først og fremst: har DU mulighet til å hjelpe oss å komme igang med steg 3?

Kontonummeret er 3000.10.27685.

Ha en fortsatt god uke, måtte dere ha bedre selvdisiplin enn meg :-)

Det hadde seg nemlig sånn at jeg egentlig hadde skrekkelig lyst til å reise på ?overraskelses-tur? til Kaliningrad rundt nyttår, jeg kjente det kribla i reisefoten, men til slutt måtte jeg innse at jeg er en fattig student, og etter noen samtaler med Han der oppe, fant jeg ut at jeg måtte la være akkurat da, vi fikk heller se om det ordna seg på et annet vis om ikke så lenge.

Så skulle det vise seg å ordne seg en tur likevel, i slutten av januar. Våre venner, Bjørn Gunnar og Eivind, som har besøkt med og Stina når vi bodde der henne, kjente også at det kribla litt i en viss fot, så da de ringte og lurte på om ikke vi kunne tenke oss å være med på tur, så kunne vi ikke la være. Planleggingen foregikk over en meget lang frokost ute i Kristiansand, og vips var 4 billetter og visumsøknader bestilt ? vi skulle på tur!

Bjørn Gunnar, Stina og jeg traff hverandre på Gardermoen 22/1, Eivind måtte jobbe en dag til, så han skulle komme en dag seinere. Så fikk vi finne stedet vi skulle bo, leiebil og sånn innen han kom.

Vi fløy av gårde til Polen, og rakk med god margin bussen videre til Kaliningrad til tross for at vi bare hadde 1 ½ time fra flyet landa til bussen gikk, og måtte på denne tiden får tak i bagasjen vår, finne en taxi (2, vi hadde for mye bagasje, hjelpesending), komme oss til byen, kjøre feil og kjøpe billetter og mat til bussen.

Turen gikk veldig greit, og med unntak av litt frustrasjon på grensa over de norske passa som de syns var veldig snodige (særlig Bjørn Gunnars som ikke var elektronisk), og de ikke klarte å få spurt om vanlige ting (som hva vi hadde med oss, hva vi skulle i Kaliningrad, om vi hadde med oss masse medisiner, elektronisk utstyr osv) fordi vi ?ikke kunne russisk?, men de fant tilslutt en engelsktalende som kunne snakke med oss. Vi unngikk elegant å snakke om de 82 fleezepledda vi hadde med oss, og alle jenteklærne som hadde havna i Bjørn Gunnars koffert, ikke nødvendig å gjøre oss mer rare enn de allerede syns vi så ut. Et heller tvilsomt reisefølge?

Da vi endelig kom frem og skulle finne leiligheten gutta hadde leid, som skulle være i vestlig standard med to soverom, stue, kjøkken og bad, viste det seg å være ?vestlig standard?, noen hull i gulv og vegger, litt småmøkkete, det var ett soverom med en sovesofa som helte ned mot midten, slik at de som lå i den i løpet av natten trillet ned mot hverandre, veldig koselig. I stua var det også en sovesofa av samme type. Jeg innbiller meg at Bjørn Gunnar og Eivind ikke var så veldig innstilte på å sove nærmest oppå hverandre i en skakk sovesofa? Etter en del krangling med manageren til huseieren fikk vi tilslutt lov til å sove der en natt for depositumet, og fikk lov til å finne noe annet neste dag. Huseieren var en svensk fyr som nektet å snakke med oss direkte, han ville kun kommunisere med oss gjennom manageren sin som var en nervøs ung dame som snakket gebrokkent engelsk og hadde med seg kjæresten sin som, dårlig skjult, holdt på å le seg i hjel. Svensken burde jo vite hva han snakka om når han påsto at det var vestlig standard, og han mente standhaftig at det var vi som ikke var helt gode. Vi måtte jo skjønne at vi var i russland, og at to soverom ikke betydde to soverom, men ett soverom og en stue, selv om vi kunne vise til mail der det var tydelig beskrevet fra begge sider hva det var vi skulle få. Men til syvende og sist så ordna det seg for oss.

Humøret steg da vi hadde kommet til enighet, det eneste som mangla nå, var MAT! Det er ikke til å skyve under en stol at blodsukkeret hadde sunket til litt lavere enn hva som var sunt for gjengen. Så vi vandra av sted til Viktoria et steinkast unna. Det er da jeg kjenner at jeg er ?hjemme igjen? når jeg vandrer rundt i Kaliningrads gater! Herlig! Mens vi var på butikken klarte ikke denne jenta å holde seg lenger, og det ble sendt en del meldinger med Victor, og det endte opp med at han kom på kveldsmat (jentene hadde vært flinke og ordna i stand egg og bacon) hos oss. Han ble så glad for å høre at vi var der, at han bare måtte gå de 5 kilometerne det var fra jobben sin til oss. Det ble et hjertelig gjensyn. Victor er flink og har to jobber. Om natten jobber han som en slags sikkerhetsvakt på et bilverksted, og om dagen jobber han med å bygge på en barnehage (nå er han for øvrig ferdig med den barnehagen og har fått seg en ny jobb om dagen). Bestemoren hans døde i julen, så nå har brødrene hans funnet ut at det passer fint å bruke huset hennes som festebule, så Victor orker ikke være der, han bor nå på jobben.

Når Victor dro tilbake på jobb var vell egentlig planen å komme seg i seng fortere enn svint, men da begynte en av de faste, herlige kveldssamtalene som skulle vise seg å være viktige på turen. Det var herlig å prate om mer og mindre dype ting, som gjaldt både arbeidet i Kaliningrad og alt mulig annet vi bryr oss om. Men tilslutt krabba vi til sengs, vi trengte å lade batteriene for resten av turen.

Opp og hopp alt for tidlig. En gammel dame ringte på, aner ikke hva hun ville, for hun stakk før vi rakk å snakke med henne. Ringeklokken hørtes forøvrig ut som et dårlig nintendo-spill.

Nå måtte vi ut å få tak i leiebil før vi skulle levere nøklene til en taxisjåfør som skulle komme for å hente dem kl 1300. Så vi dura inn til byen for å leie bil. Vi klarte jo det fint, da. En ?Mazda ett eller annet? med 7 seter (vi ville jo ha plass til de som evt ville være med oss). Bilen ble registrert på meg, selv om jeg ikke hadde planer om å kjøre den. For Bjørn har tydeligvis ikke bodd lenge nok i Kaliningrad til å vite at uansett hva man skal i det landet, så må man ha med seg passet sitt. Så da var jo Bjørn strålende fornøyd: ?D e jo?kje så farlege om me skrabe litt henni noe, an står jo på Marthe, så de e hu så sliide om det sku skje någe, på ein måda?, og vi kjørte derfra strålende fornøyde alle tre.  Vi måtte tilbake til leiligheten for å pakke ut før taxisjåføren skulle komme og hente nøklene (ja, vi elsker Russland og alle deres gode ideer og ?løsninger?), før vi måtte finne et nytt sted å bo. Det resulterte i mange telefoner, på russisk, Marthe som fikk jernteppe, rare russere på høyttaler på telefonen, veibeskrivelser, og ingen ny plass å bo ? før vi kjørte til et sted vi fant i en brosjyre, DER skulle vi bo! Det var helt fantastisk! Stina og jeg fikk toppetasjen, Eivind og Bjørn skulle ha leiligheten i etasjen under. Der kunne vi snakke vestlig standard der. Jeg har vell aldri bodd så fint i Norge engang omtrent. (Litt rart å bo så fint i Kaliningrad, det var liksom helt nytt for meg) På badet til meg og Stina var det badekar (knapt en meter langt, men det teller likevel), med pleksiglass foran, med lys inni! Vi fikk frokost på døra hver morgen, og mannen som jobba der var kanskje den mest urussiske russeren jeg noen gang har møtt.

Etter at vi hadde fått kasta inn uhorvelige mengder bagasje i leilighetene våre, måtte vi vel få i oss noe mat igjen, vandre litt på markedet og lignende,  før vi plukka opp Victor som ville være med å hente Eivind på flyplassen. Vi kom litt seint frem, da noen av oss (uten å nevne navn, Stina) ?visste? veien.

Endelig var gruppa komplett, og moroa kunne begynne. Først med å lure Eivind til å tro at vi ikke hadde fått oss no veldig fint sted å bo. Halmmadrasser, utedo, rotter og allergitabletter tror jeg inngikk i spøken, og vi klarte å dra det ganske langt, for eksempel klarte man å lure han over gjerdet på utsiden av der vi bodde, for å ?finne huset vi skulle bo i, det er rett her nede?, før vi brast sammen i latter og fikk litt dårlig samvittighet for at vi hadde vært så slemme. Men jeg tror stedet vi hadde funnet falt i smak, så jeg tror vi er tilgitt.

Så fulgte opptelling av fleezepledd og hjelpesending før vi tok den daglige kveldspraten og hoppa i seng (skjønt, den hoppinga var ikke så lur, for da falt noen av stengene i senga vår ut, og det var litt vanskelig å ikke falle igjennom senga, men det hjalp å legge seg feil vei i senga.)

Så var det på tide å avsløre for familien vår på huset at vi var i Kaliningrad. Og sommerfuglene flaksa heftigere og heftigere jo nærmere vi kom Volochaevskoe 55. Og man kan mildt sagt si at de ble overraska når vi dukka opp. Vi ringte på, og Nadja (10) åpna opp og stod musestille i ca 2 sekunder før det var hyl og skrik og klemming. Videre dukka begge Kolja-ene (13 og 15) opp, Igor (10) og så far. Far (Gennady) prata i fistel og spratt rundt som en liten oj-oj, klemte og sa ?velkommen, velkommen? og at han ikke kunne tro sine egne øyne, hvordan var dette mulig? Hvorfor hadde vi ikke sagt noe?

Så måtte vi finne mor, som var oppe med et av barnebarna på armen. Hun hylte, ungen hylte, hun hylte mer, og nå nærmest vrælte ungen. Gjensynsgleden var stor, selv om stakkars Vasilissa ble vettskremt av at bestemor hylte henne inn i øret!

Det var godt å være der igjen, men også litt rart å være der og ikke skulle bo der. Det ble te-drikking, middags-spising og flere hyl etter hvert som flere av gjengen kom hjem fra skole og jobb.

Bjørn og Eivind ble etter hvert litt rastløse, og dro ut for å vaske bilen, og finne Luba, som bor i Svetli.

Seinere dro vi sammen med Luba tilbake til leiligheten vår og lagde pannekaker, før vi dro inn til byen for å treffe Artjom. Artjom flytta fra huset litt tidligere i januar og inn i leiligheten til broren hvor de nå pusser opp. Artjom er 19 år, og som de fleste på den alderen, så er det greit å flytte hjemmefra. I tillegg til sin bror, har han en bestemor som bor ikke langt unna leiligheten sin.

Vi har jo et par Sasha-er i Chernakovsk, så det var obligatorisk med en tur dit. Så vi pakka med oss chips og snop, og tok turen et par timer ut av Kaliningrad for å treffe dem. For å gjøre forvirringen minst mulig kan vi jo kalle gutte-Sahsa for Sanja (jan kalles ofte for det), og jente-Sasha for Sasha. De var mer enn glad for å treffe oss, godt å se dem! De så bra ut begge to. Begge studerer engelsk, men på forskjellige kurs. Sanja begynte nå i høst, og Sasha går vel på tredjeåret. Vi endte opp på pizzaresturant, siden det er det eneste spisestedet vi vet om i Chernakovsk, og endte opp med ALT for mye mat. Artjom som ble med oss svarte nemlig ja på spørsmålet vårt om det var ?enmannspizza?, så dermed bestilte vi 8(!!!) pizzaer, så man kan si at vi var mer enn mette nok når vi gikk derfra. Tonje, daværende kjæresten til Sanja var også med oss, veldig hyggelig. (Skal sies at det ble slutt med dem kort tid senere, da Sanja ikke mente det var riktig å satse på et forhold hvor kjærligheten ikke var gjensidig, han var nemlig mer glad i henne enn hun i ham, så nå er han singel igjen. Men han er jo en flott gutt, så han finner seg noe en god-jente tilslutt.) Etter å ha spist oss alt for mette, gikk vi rundt i byen og så på det som var å se på. Chernakovsk er en typisk veldig grå by, jeg tror ikke at sola har funnet byen, jeg innbiller meg at det alltid småregner der.

Etter å ha gått rundt en stund, måtte Sasha på karate trening, og Sanja og Tonje ble med oss mot Kaliningrad igjen. På veien stoppa vi (det er obligatorisk) hos Andrej i skogen. Utrolig at de klemmene vi får der ute kan være så gode. Pasha (lillebroren) turte også å komme ut denne gangen, fremskritt! Vi fikk klemt oss ferdig og levert fra oss en gjeng fleezepledd og noen klær, prata litt og så bar turen videre. Andrej har forresten ingen jobb om dagen, mange er arbeidsløse i Kaliningrad nå, pga finanskrisa. Men Andrej er optimist og tror han får seg ny jobb snart, og ønsker å flytte for seg selv. Han er lei av at lønna hans går til alkohol til familien sin, han vil at livet hans skal inneholde mer enn å passe på sine. Han hilser til alle kjente!!!!

Så måtte vi innom Masha som bor rett i nærheten av Andrej. Hun er sprudlende og fornøyd med livet. Hun er ferdig med ?ungdomsskolen? og skal velge fag til vgs nå, det er jo spennende. Forstermoren hennes er fantastisk, og vi ble som vanlig invitert inn på te og kaker. I huset bor også en liten en, barnebarnet til fostermoren (kompliserte familieforhold er tingen). Det er et stabilt og godt hjem fylt av kjærlighet, og vi er alltid velkomne tilbake!

Kvelden ble som vanlig avsluttet på restauranten ved Razgulaj. Og denne kvelden fikk vi kontakt med Låsha, en god venn, som kom og holdt oss med selskap, han inviterte oss også hjem til seg en dag, slik at vi kunne se hvor fint han hadde fått det hjemme, nå har han fått do inne! Og holder på å bygge dusj! Det er ikke verst!!!

På kvelden var det bursdagsfest for Tanja som ble 12 år. 12 årsdagen til ei jente er stor i Russland, de feirer at de nå går inn i sinn trettende år og bare er barn et år til. Så Tanja hadde besøk av jentegjengen og de spiste, lekte og koste seg.

På kvelden traff vi Sasha og Katja på restauranten, og de tok oss med for å treffe Tonje, søstra til Sergej Simonov som jobber på en døgnåpen kiosk (les: alkoholutsalg med et lite utvalg av brød og pålegg). Hun ble glad for å treffe oss, selv om det alltid blir litt smårart når gale nordmenn oppsøker en på jobb sånn helt uanmeldt. Hun har det bra!

Bestemor Sina må vi alltid innom når vi er på tur. Vi fant henne på jobb i barnehagen (Prestekrave) da hun var på vei hjem, og vi ble enige om at vi måtte komme på besøk til henne etter at vi hadde fått litt te og kjeks på kontoret til Nadja på Prestekrave. Det ble spøk og moro, veldig hyggelig å være der igjen! Også de ansatte hilser til alle dere her hjemme som de kjenner!

Hos bestemor Sina ble det mer mat, selv om ikke mannfolka syns at alt falt i smak, så var vi enige om at hun var glad i oss likevel, selv om hun var skrekkelig fornærma for at vi ikke spiste opp all maten henness.

Vi besøkte også Galina Andrejevna og lille Serjoga (Sergej). Galina er som sagt en av de herligste damene en kan tenke seg. Hun jobba før som barnevakt på barnehjemmet og har en spesiell plass i alle barna våres hjerter. Hun tok til seg lille Sergej da barnehjemmet ble lagt ned, og tar seg av ham. Han er ?litt tilbake? og krever mye oppmerksomhet og oppfølging. Artjom var med oss hit også, og fikk treffe barnebarnet til Galina som er en god kamerat fra tidligere, og senere fikk vi mat, masse mat.

Så dro vi derfra igjen og traff Sanja i byen som hadde tatt bussen inn for å treffe oss. Vi tok turen sammen med han og Artjom ut mot Konstantinovka (et av de siste barnehjemma i Kaliningrad) for å se om vi kunne få kontakt men Veronica, en av jentene våre. Men de som var på jobb den kvelden hadde ikke så lyst til å fortelle oss så mye, men de fortalte at hun ikke var der lengre, men at vi kunne komme tilbake på dagtid en dag for å prate med bestyrerinna, hun kunne kanskje fortelle oss mer.

Så vi reiste tilbake til Kaliningrad og bestemte oss for å ta en runde bowling, og da fikk vi også med oss Vova og Kolja, hurra for alle blomsterbarn vi kan få samla! I tillegg ringte plutselig Grisha meg for å slå av en prat (ikke vet jeg hvordan han hadde fått nummeret mitt), det går jo som regel over stokk og stein når jeg skal snakke russisk på telefon, men det var hyggelig at han ringte! Han fortalte at han har det bra, går i kirka og skal flytte til Volochavskoe-området nå sammen med fosterfamilien sin. Det gjør meg glad hver gang man får høre at det går bra med gjengen vår! Også var han jo blitt så grov i målet, han var jo bare en liten gutt sist jeg så ham!

Så det ble hygge og bowling en stund, før vi kjente at dagen hadde inneholdt mye og vi måtte få oss noe mat og falle til ro. Guttene prata som en foss og syns det var stas å treffe oss og hverandre.

Så det ble en god dag, til tross for skrekkelig mye kjøring i alle retninger!

Nå begynner det å gå litt i surr i de forskjellige dagene, men dette var nok en av dagene vi var på sykehuset hos Luba. Vi fikk kjøpt en tv til henne så hun kunne ha noe å drive med på sykehuset. Det ble litt tid til sosing på markedet i Svetli. Vi kjørte til Konstantinovka igjen, sammen med Victor som fikk noen timer fri fra jobb, og fikk i grunn ca samme svar som dagen før. De kunne ikke fortelle oss så mye, men Veronica var nå i fosterhjem, så vi får håpe det går bra denne gangen!

Denne natten skulle Stina og jeg sove på huset. Vi syns det var litt dårlig gjort å nesten ikke være der når vi først var i området, liksom . Så vi bussa ut på den veien vi kjenner så altfor godt og fikk kjenne litt på hvordan det var å være hjemme igjen, selv om det også var litt rart å være der bare på snarvisitt. Om kvelden dro vi sammen med mor ut til Olga og Vitalij for å se den nyoppussa leiligheten de bor i. Den er egentlig Igor og Kolja sin, men de kan jo ikke bo for seg selv enda, så nå bor Olga, Vitalij, mor og bror til Vitalij der og pusser opp som bare det. Det blir knallfint!

På morgenkvisten dro Stina inn til leiligheten vår for å lese litt pensum (flinke jenta), mens jeg dro til Olga igjen for å skaffe meg de styggeste neglene jeg noesinne har hatt. ?Nå kan du ta med deg våren tilbake til Norge!?, jo da, første assosiasjon jeg fikk når jeg kikka ned på forferdeligheten, var veivesenet?

Senere dro jeg på Victoria og handla litt og kjente på hvordan det var å virre rundt på egenhånd igjen, før jeg tok taxi tilbake til leiligheten. Og jeg sier det igjen, hva er det som får alle taxisjåfører i Kaliningrad til å tro at de kan fri til meg? For uten gifterier, snakket vi om finanskrisa og danske biler (Jeg visste egentlig ikke om at Danmark var kjent for sine biler, men hva vet vel jeg, eller  han?),  før han tilslutt fant riktig vei og slapp meg av. Jeg skulle få ekstra billig, og betalte 100 penger mer enn det vanligvis koster for dobbelt så langt, men 20 kroner til eller fra? Det var artig likevel.

Ellers så husker jeg ikke helt hva som skjedde denne dagen. Jeg vet at det ble shoppa litt ?utkledningstøy? på en av Kaliningrads hotteste butikker, det ble spist mer mat, lagd pannekaker på rommet igjen, pakka litt m.m.

Siste dagen! Vi skulle ut til Låsha og se på huset hans, doen hans og dusjen hans. Det var utrolig hyggelig! Til tross for at vi akkurat hadde spist frokost ble det servert først kake og kaffe/te, og så pizza som kona hadde lagd spesielt til oss. Veldig godt (ikke kaka da, den smakte e-stoffer og andre uhumskheter), og veldig koselig. Vi lo og fjasa og snakka om alt mellom himmel og jord, tida fløy, og vi måtte videre på haderunda vår.

Turen bar videre til sykehuset for å si hade til Luba, så var det innom huset for å si hade til de som var der. Og slippe av det vi hadde igjen av hjelpesending, ikke så veldig lite.

Så kjørte vi til togstasjonen, Marthe hadde en liten plan. Så når guttene dro for å levere bilen, dukket det plutselig opp noen vi kjente :P Artjom, Sanja, Victor, Kolja og Vova? Jeg hadde selvfølgelig ikke noe med dette å gjøre J Så fikk vi fjolla litt en times tid før vi måtte gå på toget.

Og den togturen? Den var som vanlig noe for seg selv!

Vi hadde jo bestilt vanlige billetter, så vi ble en smule overrasket da vi kom inn på toget og fant ut at det var lugarer, 3 manns lugarer, sovelugarer! Og de som hadde kommet på fra før, hadde låst seg inne, en og en, så vi ble stående i ?ganga? sammen med en hel haug andre russiske og polske mennesker som ikke kom seg inn i lugarene sine. God stemning... Konduktrisa ropte at alle måtte sette seg på ledige plasser, men det var jo ingen ledige plasser, så der stod vi da, men 2 tonn bagasje (føltes det som) sammen med guttene som hadde møtt opp på togstasjonen for å si hade til oss. Tilslutt kom det en mann med nøkkel og låste opp alle dørene, og vi fikk satt bagasjen vår inn i to lugarer hvor det allerede satt et menneske i hver. I den ene satt det en forskremt dame, og i den andre slo en alkoholeim av en annen verden i mot oss, og en mann som ligna mest på er oppvaskkost stirra smilende på oss. Så måtte vi si hade til gjengen, og konduktrisa ropte noe missfornøyd ?har alle de derre himla vennene deres kommet seg av nå??, og så måtte de bare vente litt med å kjøre fordi vi måtte klemme litt ekstra på utsiden, men så var vi i gang. Til slutt fikk vi til og med smiska med mr. Oppvaskkost slik at han flyttet seg til lugaren med den stakkars damen, så da fikk vi fire studd oss inn i den lille 3 manns lugaren. Så da kunne Marthe sitte der sammen med noen hun kjente å hulke litt i det minste, det er jo aldri greit å reise fra gjengen, og kanskje ble det litt overveldende også, når det ble så kaotisk på toget.

Toget så som vanlig ut som om det var fra før krigens tid, og sikkerheten var ?upåklagelig?. Enkelte ting er artige å legge merke til, det var for eksempel ikke lov til å kaste ølflasker ut av vinduet, men andre ting ble det ikke sagt noe om. Lyset gikk og kom og gikk litt som det ville selv, og smuglerne var i sitt ess. Et lite stykke før grensa, sakka toget, og plutselig var det færre folk på toget enn da vi kom på, så jeg antar at de hadde tatt sine driller og gått. Og når vi kom til grensepassering nr. 1, kom det er fin gjeng med kontrollører og skrudde fra hverandre det de kunne for å lete etter smuglergods, og på grensepassering nr. 2 gjorde de det samme. De hadde tydeligvis planlagt å sjekke bagasjen vår og lugare vår også, men da kontrolløren kom inn, kikket han rundt seg, så meget oppgitt ut og sa ?gode Gud, hvorfor?!?, stod der en stund til, før han tok med seg gardintrapp og drill og forsvant.

Ellers var det ikke så mye annet spennende på toget. Røykevogna var for øvrig noe man kunne merke seg, det var bare enden på vogna, på ca 2 m², hvor for øvrig dørene ut i sporet av og til stod åpne, og av og til var igjen.

Vi kom oss tilslutt til Gdansk, fikk tak i taxi, kom oss til hotellet, sov noen timer, før vi kom oss til flyplassen og flyet, og fløy hjem til Oslo, Kristiansand og Stavanger.

Nok en tur er over, men for en tur! Vi traff ikke mindre enn 14 av blomsterbarna (altså barn fra Prestekrave) + de som bor på huset.

Når det gjelder det nye huset, så er de ikke noe videre i gang med selve bygginga, men de har kjøpt materialer til gjerdet som skal stå rundt eiendommen, og venter på våren slik at de kan komme i gang med arbeidet. Vi skal selvfølgelig hilse masse fra Maria og Gennady og si tusen takk til alle dere som er med og støtter prosjektet!

Det har akkurat kommet en liten jente til på huset. Hun heter Julia, er 8 år og trenger en god familie å bo i, da faren er død og moren har mistet foreldreretten fordi hun er alkoholiker. Hun har en venstrearm som ikke er helt som den skal og trenger litt mer tilrettelegging enn andre barn. Mye mer enn det vet jeg ikke, for jeg har ikke truffet henne. Hun flyttet inn på huset for et par uker siden. Nå som Anatolli og Oksana har flyttet ut, og Artjom, så er det jo plass til flere, og det er vi glade for!

Nå skal jeg runde av, jeg har jo skrevet alt for mye? Men, men.

Takk for oppmerksomheten!

Det er mandag, og til fredag reiser Stina og jeg til Vilnius. Der skal vi koble av litt frem til tirsdag før vi flyr til Norge. Det er nok kanskje litt nødvendig med en sånn ?mellomlanding? før vi skal hjem til tjo, hei og fire kvister deler seg. Det blir en stor omstilling!

I dag har vi pakka. Når vi pakka i august for å reise ned hit, så pakka vi med tanke på at vi kunne sende hjem et himla lass med bussen til Annbjørg og Øystein i påska, men så kom jo ikke den i påska, så vi har ganske masse å dra på, for å si det mildt? Vi har måtte sette igjen ganske masse som vi håper å få med oss hjem når vi skal ned i bryllup her i august igjen. Bl.a. et keyboard og en gitar + stort sett alle vinterklærne våre, og likevel har vi masse, masse å dra på, så det blir jo gøy!! Ser oss for oss på grensa når vaktene spør hva vi har med oss, og vi svarer ?ikke noe!?, det blir nok bra! Vi pleier å komme oss unna med at vi ?ikke kan språket??

?Blir det ikke grusomt å dra derfra??, spør folk. Svaret er JO! Det blir det! Vi har blitt en del av en helt spesiell familie som har tatt i mot oss med åpne armer og alt har gått over all forventning! Jeg klarer ikke helt å skjønne at vi reiser? Men så må en si til seg selv at ?å reise fra? og ?å komme til? er to forskjellige ting! Det blir tårevått og ikke så rent lite trist å reise. Men det skal og bli deilig å komme hjem til hverdagen, til venner og familie! Det har gått i ett her nede, og jeg har ikke rukket å savne alle hjemme hele tiden, for det skjer alltid noe, men jeg innser jo hvor glad jeg er i de hjemme, jeg gjør det, nå som jeg er så langt unna alle. Og for noen dager siden, så ringte søte Kaia J Hun ringte meg! Gale jenta, og da fikk jeg litt hjemlengsel, men så er det jo bare en god uke, så er jeg hjemme igjen.

De her nede lurer også på hvordan det blir å reise, og de lurer på om ikke jeg gleder meg til å komme hjem ?for borte bra, men hjemme best?, men sannheten er at jeg har 2 hjem?

De siste dagene har vi skulle fått med oss mest mulig, og det har vi jo fått til på en måte. Ingenting er for eksempel som piknik på stranda i øs-pøs-regn! På lørdag tok vi nemlig med oss mor, Tolla, Oksana, Lena, Vanja, mor, Katja og oss to, pølser, poteter, egg og agurker på stranda. Vi grilla, spilte ball i blaut sand, mata hundene og fjasa. Men så regna det altså, og vi måtte etter hvert tusle hjem igjen.

Og i går var vi de kule storesøstrene og tok med oss Tjoma, Kolya, Kolya, Sasha og Edik til parken og leika og kosa oss, før de to minste dro hjem, og vi tusla i byen sammen med Djon (kompis til Tjoma og Sasha), spiste burgere og is, og kosa oss. Og i motsetning til på pikniken, så hadde vi strålende vær, sol og god temperatur, deilig!

Så har vi truffet Sergei og Luba og vært ute og spist med dem. De jobber masse for tiden, for de skal bygge seg hus J

Folkens, dere har vært fantastiske! Tusen hjertelig for all støtte! Jeg er imponert over at dere har engasjert dere så mye i to små jenter på tur, vil har virkelig merka at vi har dere i ryggen, takk!!

Nå vender vi nesa hjemover, og vet at dette ikke er slutten, men det er begynnelsen. Vi har fått opplevelser, venner og minner for livet, og det er ikke lenge til vi skal ned igjen. I løpet av sommeren kommer det to små babyer her, det blir et bryllup, og er vi heldige så kommer vi i gang med bygginga av det nye huset også! Så det skjer mye, og vi er ikke klare til å gi slipp og slutte å engasjere oss her!

Men altså, litt praktisk:

Når vi reiser ut fra Kaliningrad (fredag 18/4), så vil ikke de russiske sim-korta våre virke lengre, så da må dere evt kontakte oss på de norske.

Mitt sitt norske nummer: +4748024218

Stinas norske nummer: +4790637683

Hvis dere trengte de, da J

Vi er i Norge tirsdag 22/4, og gleder oss til å treffe kjentfolk!

Husk russisk aften 6. mai i Lillesand frikirke.

Bless, bless og sånn!!

(Med minstejentene i parkenm skuuuummelt!!! Kanskje det man kaller skrekkblanda fryd?!)

I dag er det en uke til vi reiser herfra, EN uke! Det er helt bak mål, og jeg tror ikke noe på det egentlig? Men dagene begynner å bære litt preg av at det nærmer seg. Vi flyr rund og sier hade til folk, og de vi bor med blir bare ørlite mer kosete for hver dag? Det er liksom ikke sjeldent for tiden at vi ender opp i armene på hverandre og ikke helt klarer å gi slipp. Det er noe spesielt med disse menneskene (jada, det er noe spesielt med alle mennesker J )? Vi er kommet så nære dem! Rart at man kan kjenne hverandre så godt og være så trygge på hverandre!  Store guttene og små jentene, store pappaen, og mammaen og alle de andre? Det er liksom ikke noe i veien for at en gan le og gråte sammen, enten man er liten jente eller stor gutt?  Og tårene kommer muligens litt ofte om dagen?

Men ja.

 

Vi flyr jo Kaliningrad rundt om dagen, og det er jo gøy! Det gøyeste er egentlig å ta trikk, hurra! Men vi har liksom ikke helt skjønt trikkesystemet helt enda, så det ender ofte med lengre turer enn vi har planlagt, men det er jo bare gøy. Vi har som regel tid til det, å bare sette seg på en trikk, betale maxpris (9 rbl = 2,25 nok, åhå, hold meg fast!) og se nye deler av byen J Så ender man i det minste opp et eller annet sted hvorfra vi kan ta en buss til dit vi egentlig skulle.

Vi gjorde det senest søndag, da vi hadde litt god tid før vi skulle ut på ?internatet? en siste gang.

Vi kom oss omsider frem, da, til internatet som ?ikke er et barnehjem?, hvor bl.a. Tonje Dimidova og Edik Karalev bor. Vi har vært der 3 ganger til sammen, og ungene husker oss og løper mot oss når vi kommer. Men det koseligste var nok å se Edik igjen! Han har vært på sanatorie de to siste gangene vi har vært der, men endelig traff vi han igjen! Han har alltid vært på Prestekrave før, så vi har kjent han i 5 og 6 år. Han løp mot oss og syns at nå var det altfor lenge siden vi hadde sett hverandre! Vi hadde med fotoalbum til han og søstera, så det var to til vi kunne gi barndomsbilder til.

I tillegg hadde vi med (vi og våre gode ideer?) oss 40 tegneblokker og 40 sett med fargeblyanter? Det var lurt! Vi brukte litt av pengene fra dere og kjøpte omtrent hele butikken til en av damene på markedet i Svetli. Ungene ble veldig glade, og det var litt av et sirkus, men det som gjorde mest inntrykk var nok gutten som hadde spurt meg sist gang vi var der om ikke jeg hadde noe å tegne med og på, som nå så opp på meg og sa ?du huska meg??

Tror egentlig ikke jeg er i stand til å skrive så mye mer her akkurat nå, men det kommer mer seinere.

Kos dere med litt bilder i stede dere!

 

(Fjolling i stua, Kolya hr blitt stor, men ikke for stor til aa leke enda)


(Prosjekt taco til 20 mann, ting tar tid!! Vi og vaare gode ideer...)


(Fra siste dagen vi var ute paa "vennskap", her er jeg sammen med Luba (15 aar) som vi har kjent leenge! Hun har bodd paa barnehjem siden hun var 3...


(Her er vi med lille Edjik som v endelig fikk tak i, herlig aa se han igjen!!)

  
(Fine gutten)


(To av guttene paaa internatet. Gutten til venstre var han som hadde spurt om tegnesaker forrige gang...)


Jaja folkens, kanskje kommer det en blogg til foer vi reiser hjem, og kanskje kommer den etter at vi har reist hjem. Vi faar se :)

Det innebærer da bl.a. at Han sender i vår vei gamle kjente fra barnehjemmet, som vi da må leke med.

I utgangspunktet er jo det dritkult! Og det er på ingen som helst måte noe pes så lenge det er sånne som for eksempel (veldig tilfeldig valgt) Victor, som prater i et kjør og som vi kjenner veldig godt.

Annerledes er det når Tonje (19 år) vil treffes, som er liten, sjenert og ikke helt vet hva hun skal si. Eller Sasha som bor langt vekk bare vil treffe oss, uten at vi egentlig kjenner henne så godt.

Men det er så viktig for dem å treffes. De vet at vi fortsatt er der for dem, etter at de er flytta fra barnehjemmet, selv om de kanskje har gjort ting de ikke burde/ville, selv om vi nesten ikke kan hverandres språk, så er det viktig for dem å bare være med oss.

Vi traff Tonje i dag. Vi traff henne i byen, og vi gikk til et kjøpesenter der vi drakk te og spiste bolle. Hun fikk et fotoalbum vi hadde laget til henne, med bilder av oss og henne fra barnehjemmet. Så tenkte vi kanskje at hun var lei, og at vi ikke hadde så mye mer og snakke om. Planen var at kanskje hun skulle noe annet, og vi kunne gå på nett og sende ut mail til de på mail-lista pluss legge ut siste bloggen. Det endte med at Tonje ble med oss, hun ville gjerne bare sitte sammen med oss mens vi jobba en time (55 min for å være nøyaktig), bare være med oss. ?Jeg vil være der dere er.?

Etter det, gikk vi på kafeen og spiste litt mat, og etter hvert tusla vi til bussen og dro hvert til vårt.

Vi tenkte inni oss at Tonje egentlig ikke hadde så lyst til å leke med oss, men sannheten er at hun lærte en gang for 6 år siden, at vi var glad i henne. Og i dag erfarte hun hva det betyr, det betyr at man vil være sammen, at man tenker på en, og ønsker at det skal gå bra for en. Da har det ikke så mye å si om en ikke har så mye å si, eller noe veldig gøy å finne på. Nærværet er nok?

Til dere som kjenner Tonje, så bor hun (hvis vi skjønner det rett) sammen med kjæresten Maxim (21), og jobber på markedet i byen. Det er veldig lavstatus å jobbe der, men det er en jobb. Hun smiler og ser bra ut, sier hun har det bra, men skulle nok ønske at hun hadde en utdannelse og at livet så litt annerledes ut.

Vi skjønner ikke helt at det bare er 3 uker igjen. Men det vi skjønner, er at dette ikke er slutten, men begynnelsen. Hvordan kan man avslutte et slikt engasjement? Når man ikke bare har fått forsterka vennskap, men man har og blitt en del av en helt unik familie!

Det er godt å vite at jeg har flybillett hit i august, det blir bra, og det er nok nødvendig å vite det nå som jeg reiser herfra, at om 3 ½ mnd er jeg her igjen, og siden blir det nok mange, mange turer, om ikke alle like lenge om gangen.


Lena e god til aa spille, jeg bare latersom. Goey er det lell!

Det er mye jeg kommer til å savne? Jeg kommer til å savne at far ber ?Martiusa? (meg) om å slukke lyset om kvelden, at Nadia synger skjærende falskt kl halv åtte om morraen, å se nyheter på russisk sammen med far som forklarer ivrig hva som har skjedd (på russisk/tysk/engelsk/norsk/fantasispråk), å spille ?tekken 3? med guttene (jeg er kjempegod!), se på dårlig dubba amerikanske filmer, eller russiske komedier som ser ut som om de er spilt inn før krigen(e), høre far fortelle fra når han var ?sjef for barna på båten? (skal selvfølgelig bety at han var høyt oppi systemet i marinen, må dere jo skjønne), være med på kontorer fordi jeg er norsk, kjøpe bussbilletter av konduktriser som ler høyt av meg når jeg prøver å snakke russisk (eller blir sure fordi jeg ikke er russisk), spise suppe hver dag, at det knirker i gulvet bare jeg puster litt tungt, å bli slått ned når jeg kommer inn på gutterommet, å ta sit-ups sammen med fjortiss-Katja, å ikke være sikker på at det er varmt vann i dusjen, å diskutere kjønnsroller med mor (og ikke med far!!!), å skuffe kull i smug (fordi far mener det er mannfolkarbeid), å krangle med damene på postkontoret (Stina kan selvfølgelig ikke få kjøpe frimerker til Norge på en lørdag, men kom igjen på mandag, så ordner vi det), osv, osv, osv? Men mest av alt kommer jeg til å bare savne å være her, sammen med alle de jeg er så glad i (klisjé, klisjé, klisjé!!!)? Det er litt søtt når 18 åringen kommer og setter seg på fanget og sier ?må dere reise, Marta, kan dere ikke bare bli litt til??.


Stina, Lena og Olga

Alt dette minner meg jo om at det nytter, og at vil man, så kan man!

Her bor 16 stk. Av disse har 9 vært på barnehjem (inkludert Gennady), 2 plukka rett fra familien sin og inn hit, 2 er biologiske døtre til Maria og Gennady, også er det Stina og jeg. Alle de som bor her, som har bodd på barnehjem, lærer hva det vil si å bo i en familie. Og alle de som ikke har bodd på barnehjem, de lærer å dele. De lærer at delt glede er dobbel glede.


Her er jeg sammen med de 4 biologiske doetrene til Maria og Gennady. F.v.Lena, Snesjana, Olga og Oksana.

Vi har fått være med å gjøre masse her borte, med hjelp av dere. Stina og jeg er bare to små jentunger, og likevel har vi fått til så mye med hjelp av dere, det er utrolig inspirerende, og vi har lært at hvis man vil noe, så kan man få det til, man må bare tørre å prøve!

Før vi reiste sa folk vi var gale og lurte på hvordan i huleste vi skulle klare oss i Russland, hvordan det skulle gå med språk og kultur, økonomisk osv. Det gikk!

Så hvis vi to klarte å gjennomføre vår drøm, så er det vel ikke noe i veien for at du kan gjennomføre din?