Jeg tar meg den frihet å reklamere for Nedre Glomma Aktivitetsklubb, da jeg er webansvarlig for nettstedet vårt, og vil senere delta som aktivitør, der det trengs. Våre foreløpige aktiviteter er sang, dans, teater, tegning, maling, forming, baking, osv. Vil du vite mer, kan du besøke hjemmesiden vår på http://www.nedreglommaaktivitetsklubb.com/index.html 

Første klubbdag er TORSDAG 26 JANUAR, altså om en uke fra i dag, fra 17:00 - 20:00.

VELKOMMEN SKAL DU VÆRE!

Jeg tviler på at jeg bør ta på meg flere prosjekter nå da, om jeg skal få gjort ferdig de jeg holder på med. 

1. Lappen
2. Spansk
3. ..Hemmeligheten
4. Værstekællær

Det får holde, vel? Jeg føler i alle fall at jeg mestrer noe nå. At jeg kan bidra med noe og at jeg er med på å gjøre en forskjell!

Ellers i dag, har jeg sittet for meg selv og kjedet meg. Kjedet meg til et punkt der jeg blir så rastløs og får så mange ideer på en gang at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få gjort noe. Jeg skulle male, men innen tingene jeg trengte var tatt frem, hadde jeg fått en ny ide om hva jeg kunne finne på. Jeg blir litt gal av å være Frøken Ubesluttsom! 

Dette året har jeg absolutt ingen forventninger. Jeg vil prøve å ta en dag av gangen, men samtidig ha et mål. Jeg har noen såkalte forsetter, men det er ikke krav jeg setter til meg selv. Det er bare noe jeg vil holde meg i gang med. Utdannelsen skal prøves på nytt, for å si det sånn! Jeg skal sparke meg selv i rompa og gjøre ferdig noen gamle prosjekter og reise litt mer enn vanlig. 

Dette året.. Det er nå. I dag. Og i morgen. Osv! Det blir ikke bedre enn du gjør det selv. Ikke la deg knekke av fortidens vondter. Ikke la deg falle hvis noen prøver å spenne bein på deg. Vær stolt av deg selv og hva du står for. Vær deg selv. 

Januar gikk unna. I januar fikk jeg beskjeden om at jeg hadde fått plass på et opptreningssenter. Jeg gruet meg, og hadde mest lyst til å takke nei, for jeg ante ikke hva som møtte meg. Hvert eneste bein i kroppen min ba meg om å si nei, men jeg besluttet å tenke over det. Januar var også måneden der jeg fant et nytt lyspunkt i hverdagen. Sjansen til å komme meg ut av huset en fast dag i uka. Sjansen til å få synge. Jeg begynte i Teaterkoret og vi hadde det utrolig kult, hele tiden! 

Fra besøket i juni

Februar var en rar måned. Full av rare tanker om hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom en hel måned på opptreningssenteret. Men også mange gleder. Aleksander og jeg var på date i Oslo, middag, etterfulgt av en musikalopplevelse fra en annen verden. Vi så We will rock you, og det var utrolig stilig! Det var også tid for å feire Louise Indianas første bursdag! Tante Belen og onkel Halvor fløy opp fra Spania og var sammen med oss alle under feiringen! 

Mars ble en omveltning. Først kom grisen Laura til oss, eller. Til Aleksander. Det er uten tvil den søteste grisen jeg har sett i mitt liv, og ho var så full av liv og lyst! Før jeg rakk å tenke mer, satt jeg i bilen på vei til Catosenteret. Det var utrolig slitsomt den første dagen. Særlig da mamma og pappa dro hjemover igjen. Følelsen av å være på et fremmed sted, uten en eneste kjent person rundt seg når man nettopp egentlig har vært sengeliggende altfor lenge, var ikke kul og det tok meg nesten en uke å komme ut av rommet mellom mat og trening! Til min store overraskelse, skulle jeg få venner for livet under det oppholdet, og lære massivt mye mer om meg selv, mitt liv, andres liv, og verdien av å ha en skikkelig hverdag! 

Laura ♥

April ble en sakte nedtur. Catosenteret var i fokus de første to ukene. Og en halv. Det var fortsatt en fantastisk tid som ga meg utrolig mye. Men jeg kom hjem til påskeferie, og dermed mistet jeg muligheten til å trene fra starten av hjemme, og det betød at kroppen min fikk tid nok til å falle ut av rutinene igjen. Og dermed møtte jeg veggen. Den var stor, farta var stor, smellet var hardt. Det tok lang tid før jeg kom meg opp igjen, og innen den tid var omme, var også April omme.

Etter et foredrag fra Cato Zahl Pedersen, fikk vi møte ham og snakke med ham. Makan til inspirasjon!

Mai ble en slags ny start.  Jeg var fortsatt langt nede etter Catosenteret, og lengtet tilbake hver eneste dag. Godeste Oda fikk nytt opphold med en gang da, så jeg var å besøkte henne en dag. Det føltes rart å være der uten å bo der igjen. Uten gjengen, med bare Oda og to-tre andre som hadde kommet under de siste dagene mine der. Det var også måneden der Aleksander og jeg rundet to år sammen som kjærester! To fantastiske år, med min fantastiske kjæreste! Og måneden der vi mistet Laura, grisen vår, av et veldig merkelig hjertestans. Men Mai var også måneden da jeg endelig besto teoriprøva på bil (altså, jeg besto på første forsøk, men det hang over meg som en tung regnsky i altfor lang tid!) Og Aleksander hadde en revy igjen, som var knallfin! Og denne måneden sendte jeg inn min første statistsøknad, og kom igjennom! Jo, også kom Oda og feiret 17. Mai med meg! Det var innmari koselig!

Et av de første bildene jeg tok med speilrefleksen min

Juni var antakelig årets beste måned. Jeg hadde formen på plass, og orket det meste. Jeg var på enda et besøk på Catosenteret. Torun og Nikolai hadde fått opphold igjen, så Oda og jeg tok turen for å hilse på dem igjen. Jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera denne måneden, og syklet ofte til skogen for å prøve det ut. I juni sto vel forsåvidt hytta ferdig også! Unntatt terrassen, som ble ferdig akkurat til første juli! Aleksander og jeg hadde vår første ferie sammen denne måneden også! Vi var i Kristiansand og saumfarte Dyreparken etter beste evne i fem dager. Det var uten tvil en av mine beste ferier noensinne, og vi har alle intensjoner om å gjenta feriesuksessen! I juni var jeg også med på det statistoppdraget. Jeg var i Oslo en hel dag og gjorde flere scener for Halvbroren, en serie som skal gå på NRK til høsten!

Min kjære, som alltid får meg til å le, ved siden av et av trollene i Kristiansand Dyrepark!

Juli ble en rolig måned. Vi bodde på hytta og nøt det faktum at hytta var helt nyrenovert. Terrassen var stor og flott, innsiden av hytta var fantastisk, været holdt seg pent! Juli var også måneden da det var tid for en ny familieforøkning! Aleksander hentet lille Mozart i Telemark, og han var såååå vakker! Flotteste lille valpen jeg noen gang har sett! Ellers ble det en del fisketurer. Aleksander og jeg fisket både krabber og fisk! Livet lekte og vi nøt hvert sekund av det! Juli var også måneden da High Voltage festivalen endelig var på plass igjen! Pappa og jeg dro natten etter 22 juli, så det var bare så vidt vi fikk komme inn på flyplassen. Alle biler og busser inn til flyplassen ble saumfart av sterkt bevæpnede politifolk. Det hele var ganske dramatisk, men det gikk bra. Vel fremme i London, med de obligatoriske norske flagga våre (siden det var en festival, må man hevde seg litt og være synlig) fikk vi rundt 1000 kondolanser og klemmer fra vilt fremmede mennesker. Mediefokuset på hva som hadde skjedd hjemme var enormt! Heldigvis var det en utrolig stor festival med store navn på scenen hele tiden, så vi klarte å legge Norge litt i bakhodet selv om kondolanser og klemmer strømmet på. Møtte Simon fra Catosenteret der også, og vi var sammen hele den siste festivaldagen! Var en utrolig kul opplevelse! 

Dream Theater på High Voltage!

August kom og gikk. Det var ikke mye som skjedde, skal jeg være ærlig. Vi nøt de siste dagene vi hadde på hytta før vi dro hjem for sesongen. Formen var litt laber, men det gikk "så där". Jeg begynte å undervise ei jente på 10 i Engelsk. Det er ei utrolig jente! 

Lille Mozart, dagen etter at Aleksander hadde hentet ham!

September ble en sånn måned der jeg reflekterte over veldig mye. Jeg mistet noen, jeg fikk mange. Og jeg ble litt sterkere. I sommer hadde Charlotte, Sporty og jeg diskutert at vi burde dra på en shoppingtur, gjerne til et sted langt vekk, der vi måtte sette av en helg, liksom. Dessverre kunne ikke Charlotte være med likevel, men Sporty og jeg dro! Turen gikk til Göteborg, og til min positive overraskelse, ble det veldig lite shopping, men veldig mye annet! Vi var på et gedigent science senter med regnskog, akvarium og masse teknologiske duppeditter! Også var vi på Liseberg! Der kjørte jeg min alle første berg og dalbane for voksne mennesker! Var møkk-redd den første turen, og banna og sverta for at Sporty klarte å dra meg opp i den. MEn den andre turen var utrolig kul! Jeg var helt i skyene etterpå, og har hatt lyst til å kjøre mer, helt siden da. 

Sporty i regnskogen!

Oktober.. Det var også en måned som bare kom og gikk. Jeg var på koret hver uke da, og hadde det utrolig kult. Høstsesongen, klarte jeg til og med å få med Aleksander på, så ting kunne vel ikke vært bedre! Vi jobba med We will rock you, og koret har blitt mye større, og mye bedre. Samholdet er fantastisk og vi jobber hardt, men har det utrolig gøy mens vi holder på!!! Tror det var i Oktober at jeg var på audition til Værstekællær også! Og jeg kom med! 

Mozart og pappa er tv-slaver! 

November var måneden der vi hadde første leseprøve på Værstekællær. Det ble den eneste på denne siden av nyttår, men det var utrolig gøy. Ellers sang vi med koret og hadde det gøy. Formen var ikke på plass denne måneden så jeg tok stort sett en dag av gangen.

Det ble en del tøysesamtaler over skype da!

Desember derimot! I desember fikk vi ånden over oss igjen! I fjor var det stua som fikk en totalrenovering. I år var det gangen. Onkel Ragnar kom og gjorde grovarbeidet, mens mamma, pappa og jeg gjorde så godt vi kunne med å få alt på riktig sted! Og tro det eller ei, men vi ble ferdige! Og det ble utrolig fint! Nøytralt, åpent og pent! Koret deltok på en samlingskonsert, og vi fikk massiv respons fra salen. Det var utrolig gøy! Vi gjorde We will rock you nummerene våre så det susa! Hodet mitt var visst et annet sted denne måneden da, for jeg holdt på å glemme alle julegavene! Men jeg glemte bare en! Og jeg huska den i tide til å få gitt den bort! Dog ikke pakket inn, men bror ble fornøyd likevel! Brodern har fått spille inn flere filmer til fansen sin, og jeg har publisert dem for ham. I går kveld, satt bror og jeg i tre-fire timer og runda et helt disneyspill til Nintendo Wii, som han fikk til jul!

 
Alekken og meg backstage under julekonserten med koret!

Joda. Året som nettopp passerer sine siste timer har vært et rart et. Stille, rolig. Brått, omrokkerende. Jeg har brukt mye tid på å tenke dette året. Lært mye mer om meg selv som person, mistet noen venner, men fått nye, fantastiske mennesker. Jeg har funnet ut at jeg faktisk kan gjøre noe med livet mitt, selv om jeg må gjøre det annerledes enn jeg først tenkte. Men det er særlig gjengen fra Catosenteret jeg kommer til å takke mest for alle forandringene i livet mitt. Jeg har livreddnigskurs, to stk, donorkort, nye verdier, nye holdninger, og fantastiske nye venner, takket være dere fra Catosenteret. Dere vet hvem dere er selv. Og med det vil jeg ønske ALLE mine venner, bekjente, eller ukjente lesere et riktig godt nyttår! Måtte det nye året bringe bare godt! Også avslutter jeg årets blogg med et bilderas!

Det tok også en god stund å forstå at selv om "Friske, gamle Heidi" var borte, betød det ikke at jeg aldri ville kunne gjøre noe igjen. Jeg har kanskje en dårlig kropp som ofte ikke lar meg gjøre det jeg vil, når jeg vil, men jeg har blitt flinkere til å heller planlegge det litt bedre og vente til en dag jeg er i form til å gjøre det. Det har vært en lang tid der jeg ikke har trodd jeg ville få gjort meg ferdig med utdanningen, eller nå igjennom alt jeg vil med maling, tegning, teater osv. Men jeg har lært nå, at det ikke handler om hva kroppen min sier nei til, men hva hodet mitt sier ja til. Hvis jeg vil få det til, får jeg heller bare bruke hodet litt til og finne en annen måte å gjennomføre det jeg vil på. Jeg har ikke nettopp forstått dette, men det er første gang jeg har blitt klar over det. For å ta et eksempel har jeg endelig funnet en løsning på hvordan jeg skal få gjort noe med utdanningen min. Har lenge gått rundt og følt at jeg er mindreverdig når jeg må svare at mitt eneste formål for tiden er å kjempe mot NAV for å få igjennom en uføretrygd. Føler jeg må forsvare meg hver gang jeg må si det, fordi jeg ikke ser syk ut. Men nå kan jeg svare noe annet. Nå kan jeg gjemme meg bak nye fakta. Jeg skal ta en utdanning, og jeg gleder meg til å sette i gang. Fordi jeg har innsett at selv om det tar tid, kanskje mer tid for min del, så vil jeg få det til. Fordi jeg fant en utvei. 

Selv om livet mitt er kort. Bare 23 år gammelt (ja, for jeg snart har bursdag, og fyller 23) så har jeg ikke fått gjort noe av det jeg planla. Da jeg hadde mitt første år i barneteateret, bestemte jeg utdanningen min. Siden den gang, har jeg jobbet for å nå det målet. Men så ble alt snudd på hodet og det ble svart en stund. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg opp igjen og gi slipp på det som hadde vært. Men sannheten er at du ikke kommer videre i livet om du ikke gir slipp på fortiden. Fortiden kan du ikke gjøre noe med, og den vil alltid ha en innvirkning på fortiden, men det er opp til deg selv hvordan fremtiden skal bli. Til en viss grad i alle fall. For om du gir slipp på fortiden, og lar deg bruke den til noe positivt, vil fremtiden bli lysere. Dersom du henger deg opp i de vonde tingene, eller de lyse punktene av fortiden du kanskje ikke fikk noe svar på, vil du ikke kunne tråkke over terskelen til det nye og ukjente. Du vil ikke kunne få den fulle opplevelsen. Og jeg er glad for at jeg har innsett dette. Selvfølgelig er det ikke alltid lett. Når jeg har lange, tunge perioder, føles det meste håpløst, men jeg vet at det vil bli bedre. En dag, vil det bli lettere. Så om jeg bare holder ut de tunge dagene, så vil jeg føle meg mye bedre når jeg endelig kan leve livet mitt. 

I skrivende stund, føler jeg meg mer normal enn på lenge! Jeg har blitt forkjøla! Og ikke bare litt! Det går så snørr og tårer renner i ville strømmer! Jeg nyser så lenge og så hardt at det går på brystet løs! Hoster litt og! Leddene verker, jeg fryser og svetter om hverandre og er rødsprengt i øynene. Det er skikkelig slitsomt, men likevel ler jeg. 

Endelig! Jeg er faktisk SYK, dere! Og det er noe hvem som helst får, når som helst! Det er rart, morsomt og slitsomt på en gang! I kveld er jeg normal igjen! Som sagt tidligere, har jeg pleid å si at jeg er syk når jeg har en dårlig dag, fordi det er lettere enn å forklare at leddene er løse eller kroppen ikke vil samarbeide, men det er jo ikke å være syk. Det er bare en del av hverdagen min. Denne gangen er jeg faktisk syk, og da det slo meg at alle er forkjøla for tiden, begynte jeg bare å le! Det føles så rart å bare sitte her og le av at man er forkjøla, og jeg regner med at vennene mine synes jeg er rar nå. Det syntes i alle fall de i forumet på facebook etter at jeg postet følgende: 

"Wohoo! I've got a cold! I suddenly feel human! I sneeze, snot everywhere, freezing, sweating and Im like "LOL!! EVERYONE else feels this way! Anyone can catch a cold!" and even tho it sucks like hell, I feel really human and normal today!!!"

Svarene jeg fikk lød som følger:

• ----------------- LMAO. Never looked at it that way. Usually I'm just all "THIS TOO? KISS MY ASS!"

  for 5 minutter siden · Liker ·  1
• ------------------
  

   Heidi...That's is the most sickening positive spin on being ill I have ever heard. I hate you. LOL!

 Digger dem! Dette er folk med galgenhumor på topp, hele døgnet! Elsker det! Men nå skal jeg gå å snyte meg igjen! Vi blogges!

Jeg har tatt meg selv i å være misunnelig på de som ikke har noenting. De som aldri har vært syke en dag i sitt liv, og de som ikke føler smerte eller fører en daglig kamp mot seg selv. Det gjør vondt innimellom, fordi jeg unner virkelig alle å leve sånn. Uten smerter eller plager. Det er faktisk over gjennomsnittet viktig for meg at alle jeg er glad i, og bryr meg om, har det bra. Jeg føler ofte at det er mer jeg kunne gjort for enkelte, og det plager meg når en jeg bryr meg om blir syk. 

Men senere i livet, etter alle disse irritasjonene for de som er funksjonsfriske her i verden som etter min mening ikke lever livet til det fulleste, har jeg innsett at jeg ikke kan tenke sånn. For alle mennesker lever etter et eller annet mål. Og det jeg syns blir for dumt når andre maser om en forkjølelse, er kanskje like ille for dem der og da, som en kjip dag hos meg. For alle oppfatter smerte forskjellig. Det som er en firer på skalaen for meg, kan være en nier for en annen, sant. Og alle oppfatter utmattelse eller et lite kutt i huden forskjellig. Ingen er like. Så jeg har blitt flinkere til å ikke tenke sånn. Selv om det i perioder dukker opp likevel. Jeg har allerede blitt flinkere, men som sagt, dukker det opp i ny og ne likevel. Særlig i disse dager, hvor jeg har hatt benet i gips i to uker, vært søvnløs i en uke, måttet avlyse nesten alle avtaler fordi jeg ikke har fungert og sett på bilder på facebook fra venner som har vært ute og gjort et eller annet spennende. Det er sånn det er i perioder, og det vil nok alltid være sånn. Jeg savner å være ute med folk. Kanskje ikke så mye savn etter å gå på byen i helgene, men det med å være ute sent med venner, og ikke være i seng før langt på natt... Det hadde vært gøy å få gjort det bare èn gang til. 

Jaja. Jeg lever et fint liv likevel! På litt andre premisser, kanskje, men jeg er faktisk ganske fornøyd! Og eventuelle venner av meg som måtte lese dette: Jeg unner dere ALT godt i hele verden! Seriøst! Dere er der for meg, og jeg vil alltid være der for dere, selv om det kanskje ikke alltid er fysisk.!

Helsemessig sett, går det i tidenes berg og dalbane. To dager i strålende form, en uke i skikkelig dårlig form, fem dager i tidenes beste form, også noen dager av igjen. Det nærmer seg vinter, så løsningen ligger nok der. Jeg har fått svar fra de som ordner med ringsplinter til fingrene, og de anser ikke meg som en særlig alvorlig greie, hvilket betyr at de ikke slipper meg til før i april neste år, om jeg er heldig. Det er litt kjedelig, med tanke på at jeg gjerne skulle ha fått brukt hendene mine. Men til gjengjeld, har jeg en ganske så høy smerteterskel, så jeg skal vel holde ut likevel. Og om ikke smerteterskelen er høy, er viljen alltid sterkest, likevel. Vel. Nesten alltid sterkest. Leddene fortsetter å gå hit og dit når de enn føler for det, men jeg blåser i det. Får dem på plass og går videre. I skrivende stund, har jeg gips på foten. En hvit en, denne gangen, som er ganske tungt nedklusset av kjente og kjære. Og den er ganske unødvendig, egentlig. Gipsen altså. Men den historien er lang, og man skal ikke henge ut folk på nettet. 

Ellers har jeg mye på planen. Jeg tar fortsatt sangtimer og går i kor. Hver tirsdag, har jeg engelsktimer med ei frøken på ti år. Ho er ei kjempeherlig jente som det er lett å jobbe med, så jeg koser meg. Onsdagene går til svømming med ungene i Støtteforeningen for funksjonshemmede barn og unge, før vi har det gøy i klubben der! Også, selvfølgelig, koret som en avsluttning på dagen. 

Jeg har tatt opp malingen igjen. To bilder er allerede ferdige, men jeg er ikke sånn kjempefornøyd med dem, skal jeg være ærlig. De bærer tydelig preg av at jeg ikke har malt på mange år. Skrivingen er det verre med. Bloggen bærer tydelige preg av det, men jeg har en tåke over meg for tiden som jeg ikke helt finner veien ut av. Så fort jeg gjør det, er alt tilbake igjen. Kan med det samme nevne at jeg har fått i gang kameraet mitt også. Ikke helt sikker på hvilket felt jeg vil jobbe mot, men jeg heller mot portretter og makro, så vi får se hva det blir til, når jeg lærer funksjonene. 

Hjemmet vårt skal få et løft også. Resten av første etasje skal få en omgang av nytt før jul. Skal bli deilig å få noe mer stilrent enn hva vi har hatt på en stund. 

Livet smiler fortsatt til meg. 

Bladene faller stadig på bakken. Bladene som er fulle av naturens vakreste farger. Det blir kaldere i luften, og vi finner stadig frem tjukkere tøy. Trærne er fortsatt fyldige, fargesprakende vakre. Det rasler når høstvinden setter inn, og når regnet pøser på, er det ingenting som føles bedre enn å pakke seg inn i pledd på pledd med tjukke tøfler, noe varmt i koppen og enten en god film på tv-skjermen eller en god bok i hånda. Kanskje også noe godt å bite i? Enten det er en gulerot, potetgull, kake, eller bare sjokolade? En varm, nystekt bolle, kanskje? Hva enn du liker. 

Gå ut og nyt høsten. Med alt regnet, all sola, hele vinden, og alt annet høsten er og består av! 

Lev!

Jeg lever livet mitt akkurat slik jeg vil, for tiden. Mye kunne vært bedre, men jeg velger å fokusere på det jeg har akkurat nå. Jeg er trossalt heldig, for jeg har to ben å gå på, ører å høre med, øyne å se med, hender å føle med. Alle sansene er inntakte! Selv om kroppen min er sint fordi vinteren har meldt sin ankomst for i år, så er jeg fortsatt i stand til å stå opp nesten hver dag. Jeg har vært utrolig flink de siste ukene. Hatt minst en times aktivitet hver dag. Enten det er å lære ei jente på 10 år engelsk, gå på korøvelse eller øvelseskjøre. Eller bare være ute med venner. Noen legetimer har det vært og noen legevaktbesøk i ny og ne, men det er ting jeg bare ler av og ikke tar så mye innpå meg.

I dag hadde Maurtua Teatergruppe forestillingen "Vi" på kafèscenen på St.Croix. Det var utrolig morsomt å se alle ungene ha det så gøy på scenen og leke rundt. Maurtua drives av Støtteforeningen for funksjonshemmede barn og unge. Det er en forening som driver med omvendt integrering så i Maurtua er det både funksjonsfriske og funksjonshemmede med på scenen! Veldig gøy! Også ble jeg veldig glad for å se at så mange tok turen for å se på oss!

Ellers kan jeg nevne at jeg kom igjennom audition til musikalen "Værstekællær" som handler om livet på Fredrikstad Mekaniske Verksted (værste) i trange kår på rundt 30-tallet. De aller fleste som har vokst opp i byen vår, har slekt eller kjenner noen som var innom der før de la ned. I mitt tilfelle er det både pappa, onkel og farfar, og sikkert flere bakover. Sist musikalen ble satt opp, var det i de gamle lokalene på selve værste' og da var onkel med i ensemblet. Nå er det min tur til å være med i ensemblet og jeg gleder meg utrolig mye! Hovedrollene så langt jeg vet blir Dennis Storhøi og Monica Hjelle. Resten av rollene vet jeg ingenting om enda, men det blir utrolig spennende å komme til første samling om to uker! Premieren blir i april! 

Nei, du. Livet er fantastisk! Jeg er glad for å være til! Selv om det ikke er så mye på bloggen. Jeg bruker så mye energi på å leve for tiden at jeg blir litt for sliten til å skrive senere på dagen. Men jeg er sterkere, så det kan hende det dukker opp mer fremover!

I skrivende stund, sitter jeg i senga mi, litt febersyk, litt stemmeløs og litt sliten. Her sitter jeg sammen med min tvillingbror som også er litt febersyk, litt stemmeløs og litt sliten. Vi har sett på Dyrepasserne, Idol, Beat for Beat og nå ser vi på Senkveld sammen. Det er første gang på lenge at vi har tilbragt en hel kveld sammen på denne måten, og det er egentlig ganske så gøy!

I skrivende stund snakker vi også med storebror på telefonen! På høyttaler! Han storebror skjønte ingenting da to stk tvillinger skrek "Hællææææ!!" i røret. Fryktelig stas! Gullkorna renner ut så det glitrer! 

De som har meg på facebook, har sikkert fått med seg "Tvilling"-postene mine i det siste. Jeg har nemlig begynt å sitere Ole-Kristian på facebook. Jeg har også lagt ut et par filmsnutter hvor han synger. Han er så glad i fansen sin! Jeg kan dele et sitat fra i stad. Han satt å så på idol sammen med meg, og begynte å synge med da Bianca sang Closest thing to crazy, uten stemme! Han sprakk ganske mye for å si det sånn! Da han var ferdig, snudde han seg mot meg og sa "Dette her må du ikke filme og legge ut på face altså!!" Litt senere sa han "Når stemmebåndet mitt ikke er hest, da er det fint!" Sistnevnte kommentar fikk meg til å flire litt! 

Det burde ikke være nødvendig å si at det har blitt mye tull og fleip fra vår rampete side i kveld heller, men jeg sier det likevel! Vi har sunget av den lille halsen vi har, hoppa i senga, dansa, blitt utslitte, hvilt litt og gjentatt det hele omigjen. 

Men nå fikk han bror beskjed om å legge seg, og jeg har helt glemt å ta kveldsmedisina mi! Så nå ble vi litt sure begge to! Men pappa kom inn her og påsto at vi ser slække ut her vi sitter også. Så da får vi vel vurdere det...? Eller? Nei, vi blir sittende å prate vi! Overse "liksomsjefen" og fortsette å være rampete! Synge surt, hoppe i senga, filleriste hverandre og hoie litt til! Ha en lystig kveld!

Denne teksten kjenner sikkert mange igjen fra Kaptein Sabeltann og Skatten i Kjuttaviga. Den er så altfor sann, og det er så deilig å høre den søte melodien og innse ordenes betydning. 

Det siste døgnet har jeg lært enda mer om hvordan folk kan være, og jeg har lært enda mer om hvem som virkelig står bak meg. Det er ingen tvil i verden om at de som er rundt meg nå, er der for en grunn. De jeg kan kalle støttespillere og venner i livet mitt, er mennesker som stikker seg ut i situasjoner der det virkelig blåser hard storm rundt en. Folk som kanskje ikke har så mye å si ellers, men som plutselig vender ordet inn og støtter opp en som har det vanskelig. 

Jeg tenker alltid at jeg er så utrolig heldig fordi alle de jeg velger å kalle mine venner er fantastiske på hver sin måte. Alle sammen lyser opp med fantastiske egenskaper og verdier, og alle har noe jeg virkelig setter pris på. Men det er ikke før noen viser seg fra en annen side at man virkelig ser hvem som er der. Ikke det at noen ikke betyr noe lenger fordi de ikke var der, men noen få stikker seg ut og støtter opp. Det er da jeg virkelig ser hvor mye vennene mine er verdt for meg. Det er ikke alle jeg har like god kontakt med året rundt, men det er ikke alle det trengs med heller. Selv om jeg gjerne ville, er det sånn at jeg kan ta opp tråden der jeg slapp den sist, og varmen i vennskapet er der, like god som før. 

Så.. Med dette innlegget, vil jeg egentlig bare fortelle alle venner, familiemedlemmer og støttespillere i livet mitt, hva de betyr for meg. Selv om det er vanskelig å beskrive med ord. Jeg setter pris på hver og en av dere. Jeg er glad i hver og en av dere, og jeg vil alltid være der tilbake på en eller annen måte. Hva enn jeg kan gjøre, så vil jeg gjøre det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg finner de rette ordene som gjør at dere forstår meg, men jeg hadde ikke vært der jeg er nå, om jeg ikke hadde hatt dere rundt meg. 

Takk. Tusen takk. Fra hele meg.

Det var hun faktisk ikke, heller. Motsa meg på alt jeg kom med, var en smule frekk og virka nesten litt sosialt tilbakestående. Selv om jeg beviste for henne at ting ikke var som de skulle, ville hun ikke høre på meg, og spurte heller om alle tidligere hendelser som ikke handlet om nevrologiske problemer. Det endte med at jeg var så frekk og nevnte saken jeg har mot sykehuset, og brakte pappa inn i rommet med meg. Da ble jeg plutselig tatt på alvor igjen. Plutselig ble jeg også lagt inn, ettersom de ikke tar MR om kveldene. Jeg fikk enerom til å begynne med så det var ganske ok. Hadde tv også, men på grunn av sengas posisjon i rommet og at tv'en ikke sto særlig tilgjengelig til for hodet mitt, ble det faktisk ikke tv på meg! Jeg ble liggende å stirre i taket og høre på han i naborommet som til stadighet ropte på "LÆRER!! LÆRER!!! LÆRER!!!" eller "FAR?? Når kommer Mor hjem?" Stakkar. Skal ikke le av det, men det ble min eneste underholdning den første natten. Dagen etter, fikk jeg vite at det antakelig ikke ble noen MR på meg den dagen heller, da katastrofeøvelsen krevde en del personell fra sykehuset. Men etter at pappa kom og prata litt med dem, fikk jeg plutselig ta MR likevel! En time etter at MR var gjort, derimot, fikk jeg vite at jeg var pent nødt til å vente til neste dag, da de som leste av bildene ikke var ledige før i morgen, på grunn av den store katastrofeøvelsen. Midt i Home and Away, som jeg følger SLAVISK, fikk jeg vite at jeg måtte bytte rom, og havnet på et firemannsrom. Der forsvant dagens underholdning. Tilslutt gikk jeg bare opp og ned i gangen på avdelingen og oppdaget at stua var ledig, så da ble det en del tv-titting. Fikk besøk av familien også, da! Var litt trøst. Tredje dag på sykehuset fikk jeg vite at det heldigvis bare var en låsning og litt betennelse i nakken, så jeg kunne endelig ta av nakkekragen! OG jeg fikk dra hjem! Før pappa rakk å hente kaffe rett utenfor rommet, hadde jeg altså da revet av meg nakkekragen, kledd på meg og pakket alle tingene mine! 

Nå har det gått halvannet døgn siden jeg kom hjem og nakken er endelig bevegelig! Har litt hodepine i ny og ne, og betennelsen er der, men det er mye bedre allerede! Så ja. Uka har vært hendelsesfull! Får håpe det fortsette å skje ting, bare ikke helt i denne skalaen! Nå vil jeg ha det gøy!

Jeg har vokst opp med å lære at man skal respektere de eldre. Jeg ville gladlig gitt fra meg et sete på bussen til en som trenger det, til tross for at jeg selv har skader og slikt som krever at jeg burde sitte. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det med glede igjen. Jeg har vokst opp til å lære at alle mennesker rundt meg skal behandles med respekt, og at alle liv er like viktige. Jeg stiller meg alltid bakerst i køen, og oppfører meg etter normer og regler i samfunnet. 

Derfor blir jeg ganske irritert når du, som er en eldre frue, antakelig med lang livserfaring, ikke gjør det samme. Når det er en kø, eller ikke. Om det står noen og skal til å bli ekspedert i kassen, så går du vel og stiller deg bak den som allerede blir ekspedert? Hvorfor sniker du deg bare foran og forventer at det skal være greit? Jeg ville aldri gjort det mot noen, uansett alder, kjønn, religion eller noe annet. Dette var en Narvesen ved en bussterminal, noe som tilsier at de aller fleste skal et sted, eller har dårlig tid. Hadde du spurt meg om du kunne komme foran meg i køen, fordi ditt eller datt, så hadde jeg selvfølgelig latt deg gjøre det! Uten tvil! Men når du turer frem foran meg, selv om du helt klart og tydelig har sett at jeg har stått i køen en stund, etter selv å ha lusket rundt i reolene der du bare rotet litt på noen ukeblader, da føler jeg at jeg får lov til å reagere. Når du da i tillegg bruker utrolig lang tid på å gjøre det du skal, nemlig betale to ukeblader og en ekstra-kupong, blir det hele ganske frustrerende. Jeg rakk heldigvis bussen, men det var bare så vidt jeg fikk lov til å spise opp maten min! 

Jeg skriver dette nå, da jeg har opplevd dette ganske mange ganger. Eldre mennesker som sniker seg rundt i køer og over alt. Hva skjedde med vanlig høflighet? Hvorfor er det bare gitt at eldre skal få ture frem som de vil? Det gjelder egentlig alle som sniker i køer og andre steder. Hvorfor kan du ikke bare spørre om du kan få komme foran i køen, dersom du har en eller annen grunn til at du ikke kan stå bakerst i køen som alle andre?

Ellers har jeg vært hos legen min i dag og søkt meg videre til en ortoped som har greie på fingersplinter slik at jeg kan få litt stabilitet til fingrene! Så får jeg kanskje muligheten til å blogge videre snart! Det er mye jeg vil fortelle hele tiden, men når det ikke funker i hendene, er det lite jeg får gjort! 

Men det er vel kjekt for en leser å vite at livet smiler til meg? 

I hele mitt liv har jeg hatt smerter i ledd og muskler. Da jeg var lita, var ikke dette et veldig stort problem. Da jeg ble litt eldre, ble det bortgjemt som voksesmerter, og nå har ingen tatt meg alvorlig før det ble helt krise. Da Ehlers-Danlos-diagnosen kom på bordet, ble jeg så glad for at jeg endelig hadde et navn på rare hendelser at jeg bare la det bort og holdt det borte. Nå, to-tre år senere, har jeg tatt det frem igjen for å bli litt bedre kjent med hva det egentlig går ut på. De siste fem-seks månedene har jeg jobbet med å bli kjent med diagnosen ved å lese forskningsrapporter og tanker fra andre EDS'ere i forumer. Det er deilig å vite, samtidig som at alt jeg trodde var normalt bare forsvant. Jo mer jeg leste, jo mer innså jeg at vi er et lite folk. Det er ikke mange av oss som har denne diagnosen, og flesteparten av oss er for dårlige til å fungere i det hele tatt. 

Jeg har lært at jeg er heldig. Jeg har EDS 3 og Fibromyalgi, så jeg har på en måte de snilleste versjonene. Jeg har ikke full hypermobilitet i alle ledd, men alle ledd er myke og kan gå ut av stilling når de måtte føle for det. Det finnes utrolig mange tilleggsproblemer til EDS og enn så lenge har jeg ingen av dem, andre enn søvnforstyrrelse og smerter. *bank i bordet nå* Jeg kunne begynt å ramse dem opp, men for å være ærlig, kan jeg ikke halvparten engang!

Tydeligvis er det ikke normalt å kunne ha armen feil vei, eller sette hånda 360 grader rundt. Eller få bena bak hodet, eller luksere noe fremfor å brekke noe. Gjennom tenårene pleide jeg alltid å si at jeg var så heldig, for jeg hadde et seigt sjelett, så jeg brakk aldri noe, men det gikk av ledd i stedet. Jeg har alltid hatt rare blåmerker, uten å ane hvor de kom fra, og alltid blitt sett på som kløna i gjengen. 

Da det kom frem at dette ikke var normalt, følte jeg meg så ekstremt unormal som det går an. Jeg følte meg utenfor i samfunnet, og mistet både meg selv og plassen min i samme slengen. Det har tatt lang tid å komme tilbake og skjønne at jeg er den samme som alltid, selv om jeg nå har et navn på ting, og beviser på at det ikke bare er i hodet mitt, som de fleste har prøvd å fortelle meg igjennom årenes løp. Det har seg nemlig slik at dersom du har noe som ikke passer inn på et lite frimerke, så er det ingen som tror deg. Så det har vært en kamp. En kamp jeg har gitt opp etter at jeg fant diagnosen. Jeg orker ikke gå tilbake, selv om det er mye jeg skulle hatt hjelp til. Men nå skal jeg ta meg opp èn kamp. Jeg trenger fingersplinter om jeg skal klare å gjennomføre skolegangen min. 
Nå har jeg funnet tilbake til plassen min igjen, og jeg jobber hver dag med å godta at ting alltid vil være så løst som det er og så tullete som det er.

Det er deilig nå da. Nesten hver dag kommer jeg på en skade eller smerte fra barndommen som plutselig gir mening. Det hender ofte at jeg kommer på ting som sørget for at jeg fikk hypokonderstempel, som jeg nå har papirer på at skyldes en skade. En defekt i kroppen. Akkurat den biten føles uendelig deilig! Det er da jeg føler meg hel igjen. For eksempel, måtte jeg be om fritak fra skjønnskriften på skolen, da hendene mine ble fulle av kramper etter ett minutt med blyanten. Jeg hadde totalt feil håndstilling tilslutt da hendene mine ikke klarte å holde noe som helst riktig. Jeg fikk ofte kjeft for håndstillingen, og så sent som på videregående, da jeg gikk tegning, form & farge, slo læreren blyanten ut av hånda på meg fordi jeg holdt den feil. Men jeg kunne ikke gjøre noe om jeg hadde holdt den etter boka. Jeg tegnet mye penere om jeg holdt blyanten slik man holder i et tau eller en pinne. Det var bare da jeg hadde kontroll. Skjønnskrift kan jeg bare glemme, for når smertene kommer, begynner jeg å skjelve i alle leddene, for alt jobber for å holde seg på plass. Det ble lettere på ungdomsskolen da jeg kunne avlaste halvparten på data. På videregående, kom dataene inn for fullt, og da kunne jeg nesten holde på så mye jeg ville.

Men nå vet jeg hvor plassen min er. Det er som sagt tungt å vite at det kan bli verre, men det er noe jeg prøver å ikke fokusere på. Jeg skal trene så mye som jeg kan trene, og bruker skinner til å avlaste det som kan avlastes, og ellers prøver jeg bare å lære mer om diagnosen, slik at jeg tilslutt kan leve et så greit liv som mulig! 

Jeg skulle føre en dagbok over alt som skjedde i kroppen min. Det gikk i en uke, men så ble jeg så dårlig av å hele tiden kjenne etter, -og fokusere på smerter og luksasjoner at jeg måtte gi opp. Nå er jeg bedre igjen, men leddene er like løse og vonde som alltid. Nå i det siste har fingrene begynt å fuske også, så jeg må krype til korset og finne en måte å få tak i fingersplinter på. Og det blir ikke lett, da sykehuset her i byen ikke kan noe om hypermobilitet, og de vil ikke ta i mot meg. Så vi får se hvordan dette går. Jeg har brukt masse tid i forumer for å få hjelp av med-EDS'ere her i landet til å finne ut hvordan man får disse splintene. 

Det føles rart når alt er gele når man rører på seg. Det hender jeg bare må låse skulderen og riste løs på hele armen for å få på plass sublukserte albuer og slikt. 

I dag er jeg alene hjemme. I helga, faktisk. Så jeg er superforsiktig med hvordan jeg rører meg. Pappa er bare 20 min unna da, så det er ikke helt krise om noe skulle gå av ledd, men nå for tiden går alt av ledd, hele tiden. Så jeg er litt frustrert, for å si det mildt. Men det går oppover igjen. Jeg skulle ønske jeg holdt folk mer oppdatert, og de siste ukene har jeg hatt mer enn nok med å sette på plass ting. Men hodet mitt er fullt av ting jeg vil skrive om, så jeg kommer sterkere tilbake!

Sånn har kvelden min foregått, siden min kjære ble syk og måtte avlyse. Men jeg var ganske flink til å finne en avløser-kveld, eller hva? 

Nå skal jeg bruke resten av den positive energien jeg har igjen for i dag på å se på teite serier på Disney Channel og spise godteri! Og planlegge en skremmende overraskelse for mine foreldre når de kommer hjem fra festen de er på i kveld. De vet nemlig ingenting om at jeg ble hjemme, så de kommer til å få seg litt av et sjokk!