A way through the day

Looking to find a way through the day

Fri, 01 Jan 2010 01:23:35 GMT

Som jeg nevnte tidligere, ser jeg iblant på livet som en skog med en sti og mange trær på veien. Hvert tre symboliserer et mål, en oppnåelse; være det materiell eller åndelig. Så tenk deg nå at du går ned den stien og merker deg alle de forskjellige trærne. Noen er vanskeligere å klatre enn andre, og det er ikke alltid at det høyeste treet gir størst tilfredsstillhet og glede.

Hvorfor sier jeg alt dette? Tror ikke jeg helt vet det selv. Det jeg vet, riktignok, er at tiden jeg har investert i denne bloggen har absolutt vært verdt det. Skrivingen min i skolesammenheng har forbedret seg merkbart, og blogging er noe jeg sterkt anbefaler til andre. Men for Guds skyld, blogg om noe interessant og unikt! Jeg vet at du har noe interessant å bidra med; meninger og synspunkter som ellers aldri ville blitt oppdaget. Del dem!

Som en vis person fortalte meg: "Man blir ikke skikkelig blogger om man ikke overlever et år engang", og det gir mer mening for hver dag som går. På tross av at jeg startet denne bloggen i mars 2008 og skrev et par innlegg før jeg la opp, kan det egentlig sies at jeg startet blogging for fullt 1. januar 2008. Altså, nøyaktig et år siden.

Jeg lærte for ikke så lenge siden mye rart om temaer jeg alltid har hatt lyst til å lese om, men aldri funnet meg tiden til. Deriblant at vi lever bare litt over 28 000 dager i snitt. Tenk deg igjennom; Siden jeg startet bloggen, har ca 1,3 % av både ditt og mitt liv blitt brukt opp. Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner dét engang. Det bare fikk meg til å tenke.

Nå kan det virke som om jeg legger opp blogging for godt. Nei. Ikke i det hele tatt. For meg har det å skrive blitt en nødvendighet, og jeg skriver mye utenom bloggen. Problemet er bare at det som ikke kommer her, er ofte så personlig at jeg helst vil la den være trygt bevart på MyBooken min, kun for meg, og ingen andre.

Derfor kaller jeg dette siste innlegget for "Looking to find a way through the day", og ikke "Revelation" i god stil med første innlegg. For vi har ikke kommet til slutten, og dette er ikke det siste innlegget. I utviklingens navn må noe kjært ødelegges, for å bygge opp noe enda mer dyrebart. Min aktivitet vil konsentreres om viktigere ting nå, men mitt ord vil fortsatt ytres i andre fora. Følg med.

Hvis du er interessert i innvandrings- og integreringspolitikk

Fri, 25 Dec 2009 20:51:02 GMT

Anbefaler dere å sjekke ut bloggen til Unge Høyres programkomité for innvandrings- og integreringspolitikk, der jeg selv sitter. Dette gjelder uansett politisk ståsted; her diskuterer vi diverse saker, og åpner for debatt og innspill fra alle. Kanskje DU kan overbevise oss om noe du mener? Alle innspill er velkomne.

Så ikke bare sitt der, klikk på lenken og delta i debatten!

Programbloggen

Minareter! Wtf?

Mon, 14 Dec 2009 09:06:45 GMT

Som jeg nevnte i tidligere innlegg, skulle jeg kommentere minaretforbudet i Sveits, som FRP taler så varmt om. Som i hijabsaken, var det første som slo meg, et anagram som egentlig treffer meg oftere og oftere: WTF?

I motsetning til hijabsaken, er jeg imot minaretforbud, la det være sagt. Jeg finner ingen argumenter for at politikerne kan komme og detaljbestemme arkitektur. Det blir bare for teit, og det er ikke annet enn å spytte på eiendomsretten, tråkke på den og etterlate en hard en, før man går videre og kaller det en seier for demokratiet.

Er det virkelig det? Er det slik at om et flertall bestemmer noe i utgangspunktet absurd, selv om vi snakker om 99 %, skal det være lov? Ta noe veldig på kornet; bestemmer 99,9 % av befolkningen at alle skal bruke gul hijab med fjær og propell, med fengselsstraff om man ikke gjør det, skal man kalle det for en demokratisk seier? Det er her det frister å gjøre som Kristian Tonning Riise, og hyle ved full hals at det er GRENSER FOR POLITIKK. Wow, det føltes godt.

Riktignok, jeg må innrømme en ting. Nei, faktisk to. Det ene at jeg er fryktelig le minareter i utgangspunktet. Vet dere hva minareter brukes til? Minareter er tårn, om du ikke visste det, der det annonseres at det er bønnetid. Fem ganger om dagen sies det at Allah er den eneste gud, og Muhammad er hans profet, om ikke mer. Jeg ville pokker aldri godtatt at noen spiller av et bånd der en 70-åring jamrer over Guds allmektighet, samme om det var kristendom, islam, hinduisme eller hva enn det er.

Dette er en minaret. Også kalt bønnetårn. Wooo, så farlig, den "må" forbys!

Det er her grensen går. Eiendomsretten omfatter også lyd, og er det noe folk har rett til, majoritet som minoritet, så er det å være vernet fra å måtte tvangshøre noe, uavhengig av innholdet. Hvorfor tror du vi har begrepet lydforurensning? Det er sikkert mange som liker lyden av koranvers, men jeg snakker på vegne av de som ikke liker det, samme hvilke grunner de har, og mener at dersom de vil slippe det, så la dem slippe det.

Det andre blir følgelig nok at jeg forstår bakgrunnen for forbudet. Med disse argumentene i betraktning, kan en se at de forbød minareter grunnet hva de brukes til. Men se litt på hva Aksel Fridstrøm sa på bloggen sin, noe som er kjempeviktig å ta i betraktning, nemlig hvilke signaler som sendes (jeg lurer på om jeg er en inspirasjon til det, for jeg husker å ha snakket med han om slikt og hvordan tiltak kan ha motsatt effekt).

Det eneste minaretforbudet oppnår, er å gi islamister argumenter. Her kan se rett ut si "Se, Europa er imot ISLAM! De forbyr minareter, BARE fordi de ikke liker oss!". Ta med det at forbudet er et faktum, og vi har kastet stafettpinnen til Al-Qaradawi. Jeg er ikke imot Islam, og vil ikke sende signaler om et anti-islamsk Europa. Heller vil jeg ikke ha det.

Men som en FrPer sa: Hvorfor ikke forby minareter, når du allerede ikke vil tillate dem å spille av bønn 5 ganger dagen som høres av alle? Hm... godt spørsmål. Svaret fant jeg på Spaceworld:

Jeg siklet etter det beste høyttalersystemet butikken kunne by på. Selgeren viste meg den spille av Dancing Queen på full guffe. Så sa han at det finnes en "Volum 11" som har enda 10 hakk. Tenk så høyt det kunne blitt! Men finner jeg situasjoner der jeg får bruk for den? Ikke med mindre jeg ønsker å få bot, men søren, så deilig det må være å ha den stående hjemme og skinne av all prakt! Heldigvis er det ikke forbudt!

Så hvorfor skal vi forby folk å bygge minareter? Kan vi ikke heller ta det på roten, nemlig å gjøre som kardemommeloven tilsier, og la dem gjøre hva de vil, så lenge de ikke plager oss andre eller bryter norsk lov? Jeg vil gjerne at muslimer får ytre seg slik de vil, praktisere religionen sin og bygge egne gudshus på eget initiativ. Det er flott, en berikelse for landet! Bare de ikke tvinger noe på meg, og jeg ikke tvinger noe på dem, er det kjempegreit! Bygg minareter, bare ikke spill av bønner sånn at alle ufrivillig hører det. Der går grensen.

Det er ikke noe urimelig tvang, det er like regler og premisser som alle andre. Sett grensene der de skal være; ikke før.

On the top of the world

Mon, 07 Dec 2009 14:12:23 GMT

Jeg vet jeg lovte å kommentere minaretforbudet, og jeg har veldig lyst til det. Har så mange tanker og meninger som hopper og spretter intenst for å komme seg ut på trykk. Dessverre har jeg ikke tid til det. Derfor, kos dere med et gammelt innlegg.

En novemberdag i 2008:

Eller var det desember? Det var omtrent et år siden. Husker perioden klart, for visse hendelser førte meg i det humøret. Så jeg satt og skrev en strofe, noterte ned sinnsstemningen i verselinjer etter verselinjer. Så gikk det tomt og skriveblokken manifesterte seg. Klokken var 2 på natta og jeg trengte søvn.

Dagen etter bestemte jeg meg for å se nærmere på det. Men stunden var over, og jeg orket ikke fortsette, for ingenting ble bra nok. Teksten ble lagret og siden aldri åpnet.

Ett år etter:

Eller kanskje 11 måneder og 10-20 dager etter. Ikke kan jeg stadfeste med sikkerhet. Etter å ha hørt noen gode remixer av en gruppe, bestemte jeg meg for å høre mer. Fant ut at sjangeren de opptrer i er "Elektronisk hip-hop", noe som passer meg ganske bra (jeg syntes Auto-Tune er fint, bare den er brukt riktig, så hold kjeft!).

Det var da jeg hørte låta. Første vers var påfallende kjent, andre vers var heller ikke ukjent. Merkelig nok virket det som en oppusset og fullført versjon av teksten jeg skrev året før. Jippi!

Det varmer en lyrikers hjerte sånn. Anbefaler dere å høre den, gjerne få med teksten underveis. Liker du ikke Auto-Tune, burde du styre unna, though.

Og hvis noen idioter der ute finner på å si noe som "Ugh, Auto-Tune er så LAME" sier jeg: musikksmak er fuckings subjektivt, så hold smella og finn dere en emoblogg der folk poster MyChem, Miley og Britney til dere dør.

Jeg hører faktisk på annet og, men er stolt nok til å mene og stå for det at Auto-Tune er en fin addisjon til musikkens verden, og gir en ny dimensjon til å uttrykke følelser, spesielt kjærlighet og sorg.

Så, ædda-bædda.

The realm of lies

Mon, 30 Nov 2009 17:42:27 GMT

Greit, nå er jeg inne i en vanskelig periode. For det første har jeg ikke tid til å skrive blogginnlegg. For det andre har lageret mitt med upubliserte innlegg gått tomt, dermed kan jeg ikke fylle inn med et forhåndsskrevet innlegg for å holde bloggen i gang.

Og siden jeg ofte pleier å kommentere aktuelle innvandringspolitiske saker, og noen sikkert har merket seg at Sveits har forbudt minareter, sier jeg én kort ting om det før jeg nevner at mer om det kommer i neste innlegg: Det er teit

Anyways, jeg skuffer aldri. Derfor publiserer jeg en lyrisk tekst jeg skrev i februar, som jeg egentlig aldri hadde tenkt å gi ut. Vel vel, kommentér gjerne på teksten eller hva enn dere gjør med teite kjærlighetsdikt skrevet av maniske idioter i sin mest melodramatiske periode.

I can't stop my heart from taking decisions
I feel so apart, an inner division
My mind wants what's right, but my heart is in pain
Still I'm polite, listening to my brain

It's been six months, and I'm still a friend
Where do I belong? Does this line mark the end?
I dreamt you and me flying high in the air
Yet my mind disagrees when the emotions despair

My soul pleads departure. It wants to fly above
It's just the beginning, it's hard to hide one's love
Don't look in my eyes unless you want the truth
The realm of lies remains in its youth

I'm split in between the obscure and serene
I understand if you don't know what I mean
In the moment of truth, it all adds to you
Left with a choice, but don't know what to do

Fanside på Facebook

Mon, 23 Nov 2009 14:52:15 GMT

Trenger jeg egentlig si noe mer? Ja, for det er garantert en og annen inhabil retardert person der ute som tror han/hun blir noe smartere av å lese bloggen min. Derfor finner jeg det nyttig å gå i dybden, slik at dere underutviklede parodier på mennesker skjønner hva jeg mener:

Har du Facebook-konto er du ett klikk unna oppdateringer på nye bloggposter og blir på en måte med i den kule lille klubben min. Det åpner for at jeg kan sende fortløpende oppdateringer og følge med på antall lesere også videre. Nye muligheter, med andre ord!

Linken finner du her, og hvis du fortsatt ikke har Facebook-konto ber jeg deg vennligst skaffe deg et liv. Nært sagt alle har Facebook-konto, dessverre er det en essensiell del av å sosialisere seg (jeg liker det ikke, men hva kan man gjøre?), så hvis du ennå ikke er overbevist om å skaffe deg Facebook-konto, er det noe galt med deg. Hvis du tviholder på tanken om å klare deg med "tradisjonelle" metoder, vel, da er du heldigvis en døende rase som får selv vinnere av Darwin-awards til å snu seg i graven. Skaff deg en konto og meld deg på, for å unngå å sjenere bort de siste personene som kan tilnærmes tittelen "venn" for deg.

Og hvis du er av typen som er allergisk mot å trykke på tekstlinker,
kan du klikke på bildet for å komme til fansiden. Smart!

Alle skal med? Nei, alle skal få!

Mon, 16 Nov 2009 21:41:38 GMT

Husker du Aps svenskinspirerte slagord "Alle skal med"? Vel, det vitner om tvang; selv om du ikke vil, så SKAL du være med i samfunnet. Et slagord som oser av stalinisme og fascisme så du nesten kan se barten og militæruniformen gro frem på Stoltenberg. Alle skal med, og du skal ikke tro du er spesiell. Høres det kjent ut? Sjekk ut Janteloven, og fortell meg hva du merker.

Anyways, tenk deg at vi skulle komme med vår variant, vår motsetning til tvangen. Alle skal få frihet, alle skal få skattelette, alle skal få bestemme over eget liv. Her er det ikke noe passivitet, alle skal få godene, og vi tvinger deg ikke til noe du ikke vil. Lommeboken avgjør ingenting; klart du skal få! Så her er vårt tilsvar til dét, nemlig "Alle skal få"!

Det minner meg på det amerikanske slagordet: Democrats are for beer and women, while republicans are for cold beer and hot women. Kan anvendes her, da de tilsvarer henholdsvis Ap og Høyre (mht størrelse og politisk avstand).

Tenk så kult det hadde vært om det var Høyres 2013-kampanje =D

Glorious Monday

Mon, 09 Nov 2009 17:19:57 GMT

Det måtte skje til slutt; nå er Høyre bekreftet større enn Frp. Det betyr at harrycowboyene kan gå tilbake til campingvogna og grille pølser, for vi er i siget. Selv Ap-ere er glade (WTF?), fordi de føler at de får en mer verdig motstander. Jo, takk så meget.

Det som imponerer er at Klassekampen og Nationen, to venstrevridde aviser, bestilte undersøkelsen, og det er naturlig å tenke at de smisker litt med sine partier på resultatene, som å manipulere det slik at SV får litt høyere oppslutning enn de egentlig har i virkeligheten. Det er normalt, alle aviser gjør sånt.

Keep smiling, keep shining...

Likevel kunne ikke resultatet skjules; Høyre er blitt sterkere etter valget. Siv er nå lillesøsteren, og som en fortalte meg: ?Nå har partiene likt størrelsesforhold i oppslutning som i partilederstørrelse?. Javel, det var en måte å si det på?

Så hvordan kan fremtiden bli? Slik utviklingen går nå, krymper sentrum raskere enn pikken min gjør når jeg ser Kristin Halvorsen, og Erna breier seg ut på den ledige plassen før Siv rekker å snikplassere seg der. Politisk satire er fancy shit.

Mr. Nice Guy

Mon, 02 Nov 2009 17:23:22 GMT

Det er ikke lett å være snill, men det har sin gevinst. Følelsen av å ha utgjort noe godt og bedret dagen til andre er langt mer verdt enn følelsen av å ha kuttet køen og tilfredsstilt seg selv.

Likevel innrømmer jeg at det iblant har sin fordel å være blærete, kverulerende og rett og slett ren drittsekk. For merkelig nok viser det ofte personenes virkelige seg mye raskere enn langvarig snillhet noen gang vil. No shit, prøv å være stereotypisk, så ser du hva jeg snakker om.

Gjennom min drittsekk-maske har jeg greid å finne mye ut om personer som ellers er vanskelig å avsløre. Det hele går ut på hvordan personen reagerer. Vanskelig å forklare, men når det tydes er det vips, så skal personen rett ut av min sosiale sirkel, gjerne med et spark i baken og en nøye utspekulert hevn hvis nødvendig. De snille folkene skal riktignok forsvares, for de er ærlige og trofaste, noe jeg verdsetter ekstremt høyt. Men for de andre: Noen ganger våkner den lille djevelen inne i meg, og når du først har vekket han, da kan du godt begynne å planlegge begravelsen din, for å si det slik.

Husker en "venn" av meg som fikk all min tillit og deretter misbrukte den til å ta noe fra meg (snakker veldig kodete nå, men det er fordi detaljene er noe jeg helst ikke vil offentliggjøre). Da jeg fersket han, da fikk han en "hell of a time" med meg, for når en person misbruker en annen persons tillit, da er man en jævla drittsekk av n-te grad som fortjener faenskap og ikke mindre.

Nå er jeg ikke direkte fan av Stoltenberg, men generelt sett syntes jeg Karita Bekkemellem syter litt for mye. Greit, hun har kanskje gode argumenter. Greit, hun sverter en politisk motstander av meg, så jeg burde egentlig støtte henne. NEI. Hun kødder med sin homeboy, og er det noe jeg lærer på gata, så er det å ta det opp face to face og ikke skrive bok og syte som en pingle. Uansett politisk ståsted, nå snakker jeg om forholdet mellom to mennesker.

Det som gjør meg litt forvirret er at hun snakker om hvor lojal hun er mot Stoltenberg, og samtidig har publisert en hetsebok/syteroman fordi hun ikke ble statsråd?? Ser bare ikke logikken. Syntes Hallo i Uken parodierer det veldig fint i ukens program; en syvåring som syter. For når man backstabber en person som gir deg tillit, da er du feig. Then there's no Mr. Nice Guy.

Noen skoledager er litt annerledes enn andre

Mon, 26 Oct 2009 12:22:53 GMT

Dette må ha vært en mandag av de sjeldne: Startet dagen med å undervise på gamleskolen min! Tema var realfag, og jeg og en venninne hadde stilt opp til å fortelle elevene om det å ha realfag på skolen. Naturligvis måtte vi slenge på noe "propaganda" for Lillestrøm vgs, men hele økten var en hyggelig opplevelse med interesserte elever som ikke nølte med å stille spørsmål. I tillegg var det koselig å møte gamlelærerne igjen, og se noen kjente fjes fra ungdomsårene. Uten tvil en aktivitet jeg kan tenke meg å stille opp for neste år óg.

Hele prosessen rundt dette har lært meg hvor viktig det er med fritt skolevalg. Da skolen vår ble informert om at vi skulle til en ungdomsskole for å fortelle om realfagene, tok skolen raskt initiativ og "skolerte" oss i hva vi kan si, og ba oss å reklamere for Lillestrøm. Intensjonen deres var nettopp at vi skulle være gode reklameplakater for skolen, for å tiltrekke høyt kompetente søkere. Hadde ikke skolevalget vært fritt, hadde de sikkert gitt blanke, siden elevene var garanterte plassen.

Altså har fritt skolevalg ført til en konkurrerende faktor der resultatet er at skolene vil spesialisere seg (som LVS er en beryktet realfagsskole) og strekke seg til å tiltrekke flest mulig elever, med mål om å få kremen av skolelys. Og hittil har skolen lykkes godt. Jeg orker ikke tanken på en fremtid uten fritt skolevalg. Og dette er dagens semipolitiske innlegg, for er det en ting jeg aldri gir meg med, så er det samfunnsengasjementet.

Who is Spiderman?

Mon, 19 Oct 2009 08:22:31 GMT

En sen natt mens jeg kjempet mot min erkefiende, Jon Blund, møtte jeg på the Hobgoblin, som avslørte seg, og det viste seg at det ikke var samme person som Green Goblin, selv om de brukte samme drakt. Avsløringen gjorde det så mye klarere; nå skjønte jeg hvordan samme person kunne være så forskjellig - fordi de var to ulike personer!

Så nå gjenstår dette spørsmålet: Who is Spiderman?

Hvem er den maskerte bloggkommentatoren/-leseren?

Jeg har noen indisier, og det er basert på den lille informasjonen denne slu edderkoppen har lagt igjen:

Spiderman er uten tvil en mann, dermed lukes ut 50 % av potensialet
Spiderman leser med stor sannsynlighet fortsatt denne bloggen akkurat nå.
Spiderman har sans for detaljer, er reflektert, men samtidig enten delvis uenig eller enig/veldig enig i meg.

Enten er Spiderman som lynet, aldri på samme innlegg to ganger, eller bare ønsker å bevare identiteten hemmelig. Jeg kjenner en viss Peter Parker som kan være den etterlyste, men det opptar meg ikke mest. Innleggene til spindelvevmesteren kan leses her, her og her =)

Det som opptar meg mest nå, er hva jeg blir! Hvis Spiderman og gnomene er tatt, hvilken superhelt eller -skurk gjør det meg? Og før noen tulling tar seg til mot for å kommentere, setter jeg følgende premisser:

Bare VÅG å si jeg er Supermann, og jeg doper deg ned og tar på deg de strammeste tarzanmønstrede tangatrusene over buksene mens du sover!
Wonderwoman og slike desperate forsøk fører til at jeg gjør så fysisk kvinne ut av deg som mulig (og for jentene, dere blir "I-wonder-woman"...)
Jeg vet dette er kjempevanskelig å forholde seg til, men superhelten skal være minst like awesome som den fantastiske personen jeg er. Ingen over og ingen ved siden =D

Lykke til!

(premie til den som avslører hvem Spiderman er, evt hvis han gjør det selv)

Ønskeliste

Mon, 12 Oct 2009 16:21:13 GMT

Nok en mandag i gang, og ukens innlegg er noe så klassisk som ønskeliste! Hører jeg en fjern "Yaaaaay!" der ute? Koselig. Det er nemlig ikke så veldig lenge til jul. Eller jo, det er det, men tiden går så fort at jeg enten fullfører jobben her og nå, eller venter til 23. desember og tenker "Neste år skal jeg skrive ønskeliste".

Etterhvert må jeg innse to ting om meg selv; det ene at jeg er en lsiteperson. Jeg skriver lister om alt, planlegger alt og liker stort sett å ha orden på alt. Derfor kan jeg enkelte ganger bli oppfattet som en irriterende person som ber om absolutt alle detaljer og planlegger mer enn en PDA.

Det andre er at jeg har en tendens til å ikke fullføre ting, enten ved å bare utsette det med tanken "Fikser det imorra" eller bare gi opp og tenke helt emo om prospektene til å fullføre oppgaven. Derfor tar jeg meg oftere i nakkeskinnet, klapper meg til hardt i ansiktet og sier til meg selv "Nå skal du faen meg gjøre det, bli ferdig og gjøre det BRA, ellers sparker jeg deg i ballene". Og det funker sålangt (selv om jeg lurer på hvordan det er fysisk mulig å sparke seg selv i ballene...)

Syntes bildet var så søtt, så jeg måtte bare ha det med!

Nåvel, ønskelisten:

1. Armani Code deodorant stick

Deodorant er et must for alle med selvrespekt. Og dette er favorittmerket mitt, er fornøyd med den.

2. Siemens Ironman

Dette må uten tvil være det råeste utstyret noensinne! Jeg er nemlig fanget i et dilemma: jeg liker å bruke skjorter, men stryke dem? Ikke faen, hater det. Men nå som dette har kommet er jeg overbevist om at noen der ute liker meg...

3. Oppblåsbar sexdukke

Let's face it, det er det nærmeste jeg kommer... :P

4. Puslevekkerklokke

Kjenner du meg godt nok, vet du at det er lettere å gjøre en vegetarianer ut av en tiger enn å vekke meg om morgenen. Dette kan være løsningen!

5. Apple iPhone 3GS

Finnes det noe stiligere enn det? Hvis du mener det, er du tilbakestående og spiser suppe med gaffel.

Så er det 5 til, men de kommer jeg ikke på nå. Uansett, her er halvparten av listen, så ikke klag.

Grønne, pusete ting er ikke alltid hva det ser ut som

Mon, 05 Oct 2009 15:21:50 GMT

Etter oppfordring fra en jeg tillater å kalle blodfan av bloggen min, gir jeg ut til å fortelle en pinlig "rar-ting-i-sekken"-historie. Noe sier meg at det er en konstellasjon av konspirerende venner med hevn som insentiv. Yup yup, så får jeg bare få det ut og bli ferdig med det.

Det var for flere år tilbake, da jeg trodde på busemannen (som dagens små Einsteins har identifisert som Lommemannen) og var på høyden med en gjennomsnittlig kineser. Jeg var lavere en moren min, altså, og ingenting var skumlere enn hennes blodtørstige øyne når jeg hadde gjort noe galt. Ergo tilstrebet jeg å være gullunge i hennes nærvær.

Moren min er veldig moralsk av seg, og hun liker ikke at jeg kaster bort mat. Vel forstått, hva er poenget med å smøre matpakke når jeg ikke skal spise den? Etter noen uheldige episoder med gjenglemt matpakke i sekken, etterfulgt av utskjelling og straff, skulle man trodd at jeg lærte av det, og det gjorde jeg. Bortsett fra den ene dagen jeg kom hjem, og gikk for å leke.

Jeg hadde ikke spist den skiven med kremost, og den lå i sekken ut kvelden. Dagen etter, da jeg pakket den, merket jeg matpakka fra i går, og med mamma like ved, la jeg den i en sidelomme i sekken (som jeg ellers aldri brukte) og planla å kvitte meg med pakken i smug, utenfor hjemmet. Planen var helt genial i mitt lille barnehjerne! Mamma ville aldri finne ut, hvor kult var ikke det?

Nå ja. Det gikk flere uker, og sidelommen var ubrukt av en god grunn. En eller annen idiot fra Jansport hadde plassert lommen nøyaktig der ingen merket den, den var altså en hemmelig lomme. Kanskje var lommen designet for våpen- og dopsmuglere? Virket i hvertfall sånn.

Helt til jeg trengte en hemmelig lomme av en eller annen grunn (nei, jeg begynte ikke med dophandel). Da så jeg noe pusete og grønt. Nevnte jeg forresten at jeg hadde en venn tilstede da jeg åpnet lommen? Vel, han var tydeligvis mildt tilbakestående, for han brøt ut "Åååh, hva er det?" i håp om at det var et lite kosedyr. Og det var det, dersom muggent brødskive med kremost regnes som det.

Hvordan føles det å ha masse grønne sporer på hendene? Det fikk jeg aldri svaret på. Han har nok fortrengt denne episoden. Lommen ble motvillig vasket med dopapir og vann, nok en gang for å holde hele hendelsen hemmelig. Disgusting. Men mamma fikk aldri vite om matpakka som aldri ble spist! =D

Nei, det er ikke pels og poter, det er mugg og sopp! Jeez.

Fire nye år

Mon, 21 Sep 2009 17:54:45 GMT

Valgresultatet var både litt bra og dårlig. Det bra er uten tvil at vi hadde mest fremgang av alle partiene, og er over 17 %. Får håpe dette er en start på en ny Høyrebølge! Det dårlige er både at Venstre gjorde et dårlig valg (jeg sympatiserer en del med dem, som fast andrevalg) som igjen ødela sjansene for borgerlig regjering, så dette er fire nye år med rødgrønn regjering.

Er forsåvidt glad over å vite at SV har hatt nedgang, som vil si mindre SV-politikk og SV-eksperimenter i skolen, og mer Ap-politikk, som kanskje ikke er best, men mye bedre enn Sosialistisk Vrangforestillingspartis kåte drømmer. Jeg ble spesielt glad over å vite at Ap skal ta over utdanningsdepartementet, noe som vil si et skritt nærmere trygg, konservativ Høyrepolitikk. Noe er bedre enn ingenting.

Jeg er mest spent over å se om det faktisk er sant, det de rødgrønne hele tiden har sagt, at fire år ikke var nok og at de trenger fire nye år. Personlig finner jeg ikke mye logikk i det, men jeg følger med spent og ser frem til resultatene. Forhåpentligvis blir det til fordel for oss, men det er likevel noe bare fremtiden vil vise.

Dette er fire nye år med grusomme Kristin, sviker-Liv Signe og forvirrede Jens. Fire nye år med elitestyre og besserwissere i makten. Fire nye år i opposisjon og fire nye år med upraktiske løsninger og ideologisk blindhet, der fornuften og forskningen er underlagt sosialistisk ideologi, hvor naivitet er hovedingrediensen.

Nå slutter jeg firedagersbloggingen min, og erstatter med et system der jeg poster ett blogginnlegg i uken, bare så det er sagt. Det vil si hver mandag. Har bare så alt for mye å gjøre for tiden.

Høyres valgvake

Mon, 14 Sep 2009 20:12:22 GMT

Følg med realtime twitring fra valgvaken på Radisson Blu Plaza i Oslo på http://twitter.com/amitighani.

Det nye arbeiderpartiet

Sun, 13 Sep 2009 18:18:28 GMT

Dette blir det siste innlegget mitt før valgresultatene kommer, og da vil jeg benytte meg av å få frem den ene gode grunnen til å stemme Høyre. For ikke hør på Jens Stoltenberg med hans "Dette er et valg mellom skattelette og velferd", for det er det ikke. I hans verden er det kanskje det, men en som titter på samfunnsstrukturen og statsbudsjettet, og ser litt historisk på pengebruken og prioriteringene skjønner at dette er et verdivalg og fornuftsvalg. Skatt og velferd henger ikke så tett sammen som Stoltenberg skal ha oss til.

Først og fremst er Høyres skatteletter fokusert på vanlige mennesker. Glem det Kristin Halvorsen sier om "skattelette til de rike" for hun har selv gitt folk med millionlønn inntil 7 000 i skattelette og økt skattene for folk med 3-400 000. Vi fokuserer på vanlige folk, og dermed øker vi bunnfradraget til 100 000. Vi øker innslagspunktet for toppskatt til 500 000, rett og slett fordi vi mener at man skal ikke betale toppskatt før man tjener en halv million.

Vanlige folk, lærere, sykepleiere og andre som jobber overtid skal ikke straffes med å betale halve lønna. Og folk som tjener under 100 000 har så vidt penger til seg selv, og det skulle bare mangle at de må gi fra seg 10-15 000 til staten. Jeg mener det er mer velferd om Ola Nordmann får beholde mer av egne penger UTEN at det går på bekostning av velferdstjenester.

Greit nok, jeg tar det på kappen at noen rikinger slipper unna med noen millioner når vi fjerner formueskatten, arveskatten og dokumentavgiften. Men de tenker vi ikke på! Vi driter rett og slett i om Stein Erik Hagen får seg en ny hytte, det vi bryr oss om er når småbedriftene får mer egenkapital og kan opprette flere arbeidsplasser. Når 10 000 nye arbeidsplasser opprettes, får vi mellom 500 og 900 millioner mer i skatteinntekter bare der (minst!).

Det beviste vi forrige gang i regjering, da vi ga 23 mrd i skattelette og fikk 46 mrd i skatteINNTEKTER tilbake, fordi flere kom i arbeid, og flere skattet. Slik kan man med god samvittighet kalle Høyre for det nye arbeiderpartiet. Det er ikke så lett at senker man skatten, øker inntektene automatisk, som Stotlenberg påstår. Igjen beviser han sin manglende evne til økonomisk forståelse. Det avhenger mye på hvilken skatt som senkes, skattenivået osv, og hele prosessen kalles dynamiske skatteeffekter, som Olve Hagen Wold beskriver enkelt i bloggen sin her.

Like mye som det er et fornuftsvalg, er det et verdivalg. For vi må innse det, mange ser ikke de sterke kontrastene mellom Arbeiderpartiet og Høyre. La meg ta det så elementært som det er: det hele ligger i holdningen mot de private løsningene. Der Arbeiderpartiet føler at alt må være offentlig for å være bra, mener vi at det er det samme hvem som styrer, bare den utfyller en viss kvalitet og hvordan det påvirker brukeren.

Her er vi opptatt at staten skal ta regninga om du f. eks. velger privat sykehus eller skole. Hva du velger skal være ditt valg, og lommeboken skal ikke avgjøre. Derfor vil vi finansiere friskoler 100 % og ikke ca 85 % som Regjeringen gjorde, og derfor vil vi gjenåpne det at man kan velge privat klinikk - på statens regning - om det er kø i det offentlige. I dag er Regjeringen mot private løsninger, en allergi mot det, som fører til at kun de rike kan kjøpe seg frem i helsekøen eller skaffe ungene en bedre skole. Sånn skal det ikke være med Høyre i regjering!

Så dette er et verdivalg. Vil du ha en stat som belønner innovasjon, respekterer eiendomsretten og oppmuntrer til verdiskapningen. Vil du ha en stat som ser pragmatisk og åpent på nye løsninger, som innser problemene staten har i dag og er villige til å løse dem uten å la dumme ideologiske grunner hindre utvikling, stem Høyre.

Vil du ha en stat som satser på skole for å få flinkere og mer ivaretatte elever, forskning for å få landet gjennom enda en runde god velferd etter oljen, og for å få fornybare løsninger på boks for å overta oljens posisjon i dag, og belønne hardt arbeid og utvilking og innovasjon, stem Høyre.

Hvis du er lei at staten setter urimelige begrensninger på deg, at den lover mye, men gjør lite, og ikke tar innvandrings- og integreringsproblematikken fornuftig og alvorlig, stem Høyre.

Og hvis du bare er lei Regjeringen, og mener den har forkludret sjansen den hadde med flertall, men likevel lite gjennomført, som kom med overskudd i kassa og gjorde ting verre, som ignorerer det faktum at Norge har sakte, men sikkert tatt en retning mot dårligere velferd og en uansvarlig politikk som ikke overlever når oljen tar slutt.

Hvis du vil ha en ny regjering, da er Høyre den beste garantien for borgerlig regjering, for vi er villige til å samarbeide med alle borgerlige partier. En stemme til Høyre er en stemme for forandring, en ny kurs til en bedre fremtid. Godt valg!

PS. Hvis du ble overbevist av å stemme Høyre helt eller delvis grunnet mine meninger på bloggen, vil jeg gjerne vite det. Sånt er så hjertevarmende :-D

Bilde fra Dagbladet: Hvis du ser godt etter, stod jeg bak de tre guttene, og fikk autografen til Erna like etter.

Oh, what a wonderful day

Wed, 09 Sep 2009 19:50:36 GMT

Denne dagen har vært overraskende fin! Været var upåklagelig, jeg har bare møtt koselige mennesker og hatt hyggelige samtaler omtrent hele dagen, og alt har gått rolig og greit. I tillegg til det har Høyre hatt fremgang, vi øker og øker og øker, og sjansen for Erna Solberg som statsminister øker i takt med meningsmålingene.

Dette ser ut til å bli en flott valgvake, hvor resultatet er en borgerlig regjering. For å strø på gleden, kom resultatet fra skolevalget med hele 5.5 % økning for Høyre siden skoelvalget i 2005. Dette tyder på en lys (blå) fremtid for Norge, og jeg har hatt gleden av å være på en av debattene.

Det var på Stav skole, en tidlig fredagsmorgen der jeg og en venn av meg fra FpU deltok. Rødere elever har jeg aldri sett, og de slukte populisme rått! Hele opplevesen kan oppsummeres som "spesielt". Det er spesielt når elevene er kjøpt etter løfter om leksefri skole og billig sprit fra henholdsvis SU og FpU. De tok ikke fornuften til ordet, og jeg må nesten innrømme at jeg overvurderte barna.

For å toppe på det hele, var det en irriterende drittunge som hele tiden avbrøt meg og FpU når vi snakket, og var SU så det luktet av han. Han hadde allerede bestemt seg for at alle til høyre for SU er rasister (den logikken skjønner jeg aldri, da både jeg og AUF-jenten var innvandrere) og på slutten av debatten kastet han en pennekork på meg.

I tillegg var det en overengasjert jente som reiste seg og slo et ark på bordet foran FpU og viste svart på hvitt at de er mot ekteskapsloven. Genialt! FpU var helt stum, kunne ikke svare på det (jeg måtte hviske til han, stakkar, noe må man gjøre for vennene sine). Fremtidig aggressiv neofeministisk rødstrømpe? Antakeligvis. Det store marerittet mitt ble til virkelighet, SU fikk 41 % av stemmene. Heldigvis blir man moden med alderen.

Jeg er han mørke i blå "Nok er nok"-t-skjorte på panelet. Det var gøy!

Hvorfor stemme Høyre, tenker du sikkert. Hvis jeg skal gi én grunn til å stemme Høyre, er det fordi Høyre er det partiet som satser mest på en skole med kunnskap, krav og kvalitet. Vi satser skole fordi 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig nok til å skrive jobbsøknad, fordi 1 av 3 dropper ut av videregående opplæring. Det er en drop-out rate på 33 % i VERDENS RIKESTE LAND!

Vi har løsningen: lærerne er nøkkelen og topp prioritet; få styrking av, og økte krav til, lærerutdannelsen med sikte på å få flere og bedre lærere. Så vil vi innføre anonyme prøver slik at det blir rettferdig for elevene, at de blir vurdert ut fra egenskaper og ikke trynefaktor. Vi skal ha valgfri sidemål, fordi det viktigste skal prioriteres, og nynorsk er sært og unødvendig. Å tvinge elevene til et fag de ikke får behov for, dreper gleden med det. Jeg har fritak fra nynorsk og leser gjerne en nynorsk bok i ny og ne, men hadde jeg blandet det inn med utdannelse og karriere hadde jeg sannsynligvis utviklet allergi for det.

Også skal det innføres lærerevaluering slik at dårlige lærere blir oppdaget og gjort noe med. Her må læreren forbedre seg, hvis elever og foreldre klager på læreren, og får et antall sjanser på det. Hvis læreren nekter å gjøre jobben sin, da har ikke læreren noe å gjøre i norsk skole. En dårlig lærer betyr 100 dårlige elever (minst!). De tiltakene styrker lærerrollen; det blir vanskeligere å bli lærer, mer lønnsomt og stilt strengere krav til.

I dag er de såkalte ALI-fagene (advokat, lege, ingeniør) høyt respektert pga en blanding av vanskelig å bli det, god autoritet og bra lønn. Min visjon er at det blir ALLI-fagene, der læreryrket tjener minst like stor respekt som de tre førstnevnte, ved skattelette til lærere, høyere krav til lærerskolen og kvalitetskrav og autoritet. Det er nemlig gjennomførbart, leste i dag i Dagsavisen at norske lærere tjener langt dårligere enn i andre europeiske land, og lønnsforskjellene etter kompetanse og ansiennitet er enormt lave.

I Norge verdsetter vi ikke kompetanse. Janteloven hersker, og den skal Høyre ha bort.

Kampen mot tvang

Sat, 05 Sep 2009 08:57:50 GMT

Det skal være inngått null ekteskap med norske statsborgere basert på tvang. Det er min visjon for fremtiden.

Da forrige innlegg var en refleksjon av de kompliserende og overflødige uttrykkene innenfor tvangsekteskapsdebatten, virker det hensiktsmessig å følge opp med en post som tar for seg en konkretisering av debatten om tvangsekteskap. Det er ingen tvil om at de fleste tvangsekteskap inngås av ikke-vestlige innvandrere fra land i Midtøsten og Sør-Asia. Som nevnt i forrige innlegg er kunnskap om emnet den eneste veien til en bærekraftig løsning, og da er det viktig å forstå hvordan gjerningspersonene tenker, og motivene bak tvangsekteskap.

Det ene motivet er ?gold-digging?. Ønsket om å søke lykken til Norge, da del i velferdsgodene og kanskje jobbe seg til en bedre tilværelse enn i hjemlandet. Det er fullt forståelig at et menneske ønsker å skape seg velferd, og det er like fullt forståelig at et land som Norge der trygdesystemet oppfordrer til hjemmesitting virker tiltrekkende for en hardt arbeidende bonde fra Punjab. Hvem vil ikke sitte på rumpen og motta penger for det?

I tillegg er det viktig å forstå familiefokuset hos de fleste innvandrerkulturer. Det er et demografisk faktum at land der statsdannelsene er svake, rettighetene til individet er nært intetsigende og mangel på velferdsgoder, spiller stamme- og slektstilhørighet større. Den kompenserer for tapet fra samfunnet, og tilbyr beskyttelse i bytte mot gruppementalitet og kollektivisme.

Vanskelig nok som det er å nekte en slektning, blir det enda vanskeligere når den har spilt et så viktig moment i livet. Dermed er det lett å akseptere press fra familien fra hjemlandet. Dessuten skal familien hjelpe hverandre, og hvis en ekteskapsinngåelse er alt som trengs for å sørge for fetterens velferd, virker det som et menignsløst kompromiss.

En annen faktor er sneversynthet, fremmedfrykt og kulturelle forskjeller. Noen kan se på det at datteren gifter seg med en norsk mann, eller at sønnen skaffer seg en norsk hustru som noe skummelt og uaktuelt. For foreldrene er det uaktuelt at barna skal få en så ?verdiløs? ektefelle og de tror selvsagt at de vet bedre enn sine egne barn, og tar sjefsavgjørelsen. Muligens gode hensikter bak, men mest fremmedfrykt og mangel på kulturell forståelse. Noen ting som de akter høyt er ikke nødvendigvis like høyt verdsatt av barna, og de glemmer ofte at med en datter som vokser opp i Norge er sjansen meget høy for at hun adapterer norske verdier og blir mer norsk enn de kan tenke seg.

Det er en veldig sterk sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap. I noen innvandrermiljøer er det en intern kodeks at man bare skal gifte seg med søskenbarn for å bevare en renhet. Ikke bare er det genetisk uforsvarlig, da sjansen for arvelige sykdommer øker, men hvis en i slike miljøer vil bryte tradisjonen og finne seg en annen ektefelle, vil det ofte føre til tvang. Man kan ikke kalle det tilfeldig og frivillig hvis tre søstre giftes bort til tre fettere som er brødre.

Kortfattet er kampen mot tvangsekteskap snakk om regelverksinnstramning basert på analysen over. Lignende regelverk er iverksatt i Danmark med gode virkninger og flott respons; ikke bare fra etnisk danske, men både unge og eldre innvandrere og andre- og tredjegenerasjon. Mine forslag til innstramning er som følger:

kreve erklæring om ekteskapsinngåelse før reisen for at ekteskap inngått i utlandet skal godkjennes. Slik er alle klare over at de reiser ut for å gifte seg, og hvis en ekteskapsinngåelse kommer some t sjokk (slik mange tvangsekteskap er) blir de ikke godkjent i Norge.
forby søskenbarnsekteskap som hovedregel (men åpne for spesielle tilfeller der det overhodet ikke kan være tvang)
krav om tilknytning og 24-års aldersgrense for opphold alene basert på ekteskap. Ekteskapet er fortsatt gyldig, men for opphold må man dermed skaffe seg jobb eller utdanning i Norge. 24-års grensen er for å sikre at det potensielle offeret har fullført en utdannelse før han/hun kan importere en ektefelle.
åpne for arbeidsinnvandring og innvandring gjennom utdannelse (slik at antallet tvangsekteskap basert på proforma går ned, da andre kanaler er mulig).

Verdiløs

Tue, 01 Sep 2009 17:47:35 GMT

Følelsen av intetsighet har aldri vært så stor som nå.

Som en fugl uten vinger er jeg frarøvet min verdighet. Friheten er komprimert til lenker og sjøvann. Min stolthet som en gang en stor høvdingssønn er redusert til en handelsvare med brennmerke. Hadde jeg hatt kunnskapen kunne jeg kanskje lest hva som stod brent på brystet mitt, men det er til syvende og sist ikke viktig, for nå har jeg ingenting å leve for.

I 90 dager og 90 netter har jeg sittet på samme plass i dette store fartøyet. Midt iblant mange andre. Vi snakker ikke samme språk, men likevel deler vi de samme drømmer. Vi deler samme plass, samme skjebne og samme lidelse. Det er vel dette de eldre mente med dødsriket. Lukten av urin, blod og lik dominerer dekket, men det er ingenting å gjøre. Fangevokterne bryr seg ikke, for dem er vi bare dyr.

I skrivende stund kommer den ene fangevokteren inn. De hvite kaller han Morty. Han er uten tvil en demon; jeg ser ondskapens lys glimte i øynene hans. I den ene hånden bærer han på en bøtte. Det er tid for mat. Eller, det skal mye til før man kaller det for mat, lukten foreslår råtten fisk og saltvann, konsistensen sier oppkast, og instinktet tyder på at det er her de døde kroppene kommer til bruk.

Desperasjonen kjenner ingen grenser, og vennene mine higer seg ut i bøtta og krangler som gribber. Jeg lar være, og det sees tydelig på den beinmagre kroppen min. Morty skjærer et skummelt glis om det arrfylte ansiktet sitt. Staut står han der, og merker at jeg ikke spiser. Han brøler til meg; tydeligvis er han ikke tilfreds over at jeg lar være. Skritt for skritt tramper han med den tometershøye kroppen mot meg, og så liten plass som det er på dekket, med oss slaver sittende tett i tett, tråkker han på folk på veien mot meg, men det ser ikke ut til å bekymre han det lille grann.

Som en klo griper hånden hans tak på hodet mitt og drar mitt spinkle skjød opp uten vanskeligheter. Han er som en gorilla i styrken, og rent uovervinnelig. Det er nytteløst å gjøre motstand. De blodige øynene hans ser rett i meg, pusten hans er ille, men i sammenligning en velsignelse fra urinlukten som omga meg. Han sier noe på hvitmannsspråket før han spytter på meg, drar meg bort og dunker ansiktet mitt i bøtta med mat.

Smerten gjør egentlig ikke så mye, for den indre smerten gjør så mye mer vondt. Selv de gjentatte slagene mot rammen på bøtta skader meg ikke mye mer. Jeg blir ikke skremt av å se mitt eget blod blande seg med matblandingen i bøtta. Ingenting kan måle seg med et knust hjerte og ødelagte drømmer. Jeg er redusert til en vare. Jeg er ingenting.

Arrangert eller kjærlighet?

Fri, 28 Aug 2009 06:23:30 GMT

Begrepet "arrangert ekteskap" er idiotisk. Det samme er begrepet "kjærlighetsekteskap".

I debatten om tvangsekteskap dukker det opp en rekke begreper for å differensiere ekteskapsformer. De er ofte ikke like kjente for oss bosatt i Vesten som de er for innvandrere fra Midtøsten og Sør-Asia. Her polariseres det ofte mellom "love marriage" og "arranged marriage" - kjærlighetsekteskap og arrangert ekteskap.

Arrangert ekteskap er ofte brukt som et skalkeskjul for tvangsekteskap. Her er forsvarsargumentet at ekteskapet er ikke tvungent, det er arrangert av foreldrene. Arrangert ekteskap vil si at partene som inngår ekteskap fant hverandre gjennom en tredjepart, enten det er foreldre, slekt, matchmakingtjenester og lignende. Det er her tvangsekteskap kan skjules, for når foreldrene tvinger partene til å inngå ekteskap, kan de skjule seg under definisjonen og kalle det for "arrangert".

På den motsatte siden har man såkalte kjærlighetsekteskap, og det er mange definisjoner på det, om man spør grasroten i de aktuelle landene. For noen er det tabubelagt, for det strider mot all seksualmoral og etikk hos dem. For andre signaliserer det uansvarlige foreldre eller hemningsløse barn. Men det som skiller kjærlighetsekteskap fra arrangerte er at partene finner hverandre helt på egenhånd uten ytre hjelp eller innflytelse.

Ser vi i dybden på uttrykksbruken i Sør-Asia og polariseringen mellom de to ekteskapsformene, kan en reflektere: hvis hat er det motsatte av kjærlighet, er arrangerte ekteskap kjærlighetsløse og hatfylte? Spørsmålet kan også snus: er kjærlighetsekteskap uarrangerte? Det kan umulig være slik at de som finner sin ektefelle selv "plutselig" finner seg i et ekteskap? Bryllup og ekteskapsinngåelser må arrangeres, og dermed er det i rett plass å kalle alle ekteskapsinngåelser for arrangerte, og alle frivillige ekteskap for kjærlighetsekteskap, da jeg regner med at alle frivillige ektepar har en viss kjærlighet for hverandre.

Juridisk kan man ikke benytte seg av begrepene "arrangert" og "kjærlighet" som motsetninger. Hvor er skillelinjene? Som demonstrert kan begrepene brukes om hverandre fordi det overlapper hverandre på så mange områder. Det eneste reelle er å polarisere frivillige og tvungne ekteskapsinngåelser. Slikt er mulig å skille.

Hvordan jeg velger å finne min fremtidige kone er ikke statens sak. Om jeg velger å bruke en matchmaker-tjeneste eller spørre venner og familie å spleise meg med noen de kjenner (som er samme metode som benyttes i såkalte "arrangerte ekteskap") er ikke statens oppgave å bekymre seg over. Heller ikke om jeg velger å gifte meg med studiekameraten fra Blindern.

Selv om mange tvangsekteskap skjules under begrepet "arrangert", vil det ikke implisere at alle arrangerte ekteskap er gjort på tvang. Det er nemlig ikke viktig hvordan man finner partneren. Det eneste som bør være relevant for myndighetene er om ekteskapet inngås frivillig, for statens viktigste oppgave er å beskytte enkeltindividets rettigheter, ikke diktere riktig og gal metodikk.

Løsningen ligger verken i å heksejakte de som finner ektefelle på en "arrangert" metode, eller å snu et blindt øye til tvangsekteskap. Kunnskap om det er nøkkelen til løsningen, og begrepene arrangert kontra kjærlighet ikke annet enn unødvendig komplisering av den politiske debatten. Et frivillig ekteskap er et frivillig ekteskap, fremgangsmåten er ikke relevant.

(opprinnelig publisert på bloggen til Unge Høyres innvandrings- og integreringskomité)