Spørsmål to- jeg har ikke bokhyller, for jeg har banned synlige bøker fra hjemmet mitt, med unntak av morsomme bøker for flicking through.

Spørsmål én-



I know. Jeg må snart begynne med noe annet enn tung, obskur faglitteratur, and begin to live a little.

Har observert at det er et facebookevent som heter "Tenn et lys for Berserk" som får en del publisitet for tiden, jeg har selv mottatt diverse invitasjoner, og til de som har klikket "attend", så for all del, det er deres valg.

SELVFØLGELIG har jeg all mulig medfølelse med familiene til de som er savnet, som mest sannsynligvis aldri får se noen de er glad i igjen, det er ikke det dette handler om.

However- jeg merker at jeg klarer ikke føle veldig mye sympati for dumdristighet.
Å seile til Antarktis i en liten jolle med en påmalt munn er ikke noe jeg skal nekte noen å gjøre, men jeg mener at enkelte ting gjør man på eget ansvar. De burde vite hva de gikk til, og da burde de også vite at det er en risiko forbundet med det. Å reise på en sånn ekspedisjon har ingen annen hensikt enn en egotripp, og ekstremsport har jeg veldig lite til overs for.

Det er nok av folk som dør under langt mer tragiske omstendigheter enn folk som på eget initiativ velger å oppsøke de farligste stedene på jorden, og de situasjonene det er minst sjanse for å slippe levende fra, men hvor er støtteaksjonene og minnesidene for dem?

Så beklager, jeg kommer ikke til å tenne noe lys for Berserk.
Og hvis jeg skulle føle for å padle til Grønland i en handlekurv eller gå på hendene opp Mount Everest forventer jeg ikke at noen skal gjøre det for meg heller.

THIS IS MAJOR Y'ALL!

For det første: Omg. Rachel Aniston har klippet seg. Eller var det Jennifer Green?
Whatever. Hun der som var med i Friends og som egentlig aldri har spilt i noe skikkelig etter den tid (når jeg tenker meg om, kunne jo det forsåvidt vært alle de som var med i Friends, men you know), og som var gift med Brad Pitt helt til Angelina Jollycola kom inn i bildet. (Come on, ALLE kan se at hun er ond, de leppene derer obviously the work of the Dark Lord), hun derre... Rachel. Eller Jennifer.. eller...

ANYWAY- hun har jo alltid vært helt lik på håret. Men nå kan ALLE medier nevne at hun har fått en helt ny look, and THIS IS MAJOR fordi det betyr at hun skal få en helt ny start på livet sitt og sikkert mange fine ting.
Det er en helt ny look som sagt, og en skikkelig forandring.
Bare se, sånn så hun ut før. Dvs alltid:

Klar for å se hvordan hun ser ut nå? Dere kommer ikke til å kjenne henne igjen altså! Er dere klare?

Eh. Nå kjente jeg at jeg ble litt i tvil om hvilket bilde som faktisk ER den nye sveisen. Yor guess is as good as mine.

Neste MAJOR sak:

Jessica Simpson skal gifte seg, og som alle andre bruder, går J.Simp hardt inn for å være tynnere enn noensinne når hun skal ha på seg brudekjolen. Om hun må trilles inn kirkegulvet med en beinete hånd som klamrer seg til stativet med intravenøs næring får være så. SHE WILL DAMN WELL BE THIN!!!

Noen melder seg på slankekrigen, andre går lenger- Seher kan melde at J. Simp blir torturert hver dag.
Duverden, jeg ser liksom litt mer for meg slankekonsentrasjonsleiren da, man sier jo ofte at noen ser ut "som en Belsen-fange", har virkelig Simp gitt terrorister og torturister ansvaret for å få snørt henne inn i brudestasen?

Oh no, it's far worse.
Ifølge artikkelen driver hun med  " alt fra yoga til kickboksing, og hun blir totalt utslitt av det", det skal faktisk være så ille at hun ofte gråter når hun er ferdig.
Og her er det verste av alt: Det ble hevdet at Simp for tiden går gjennom fire økter på 75 minutter hver uke!
OMG DET ER 5 TIMER I UKA HVORDAN KAN NOEN GJØRE DET DET ER HELT UMENNESKELIG AND INCOMPARABLE IN THE UNIVERSE!

Jeg er helt overbevist om at ikke engang olympiske utøvere må gjennom så grusomme ting.

Vi kan se at hun er tydelig preget av torturen, nå har hun kun energi til å ha løst hår og en nøytral lipgloss.

Den siste saken er den som har gått hardest inn på meg, og jeg er glad for at også dette har blitt omtalt i flere medier, for dette er det nødvendig å få mye fokus på.

Alltid trofaste TV2 Underholdning kan melde at natt til torsdag HADDE TONE DAMLI AABERGE MARERITT.
Hun drømte at hun var på den røde løperen, og da fikk hun et slags spastisk anfall, som gjorde at hun ble omtrent som en slagpasient.
Men dette er faktisk ikke det verste, artikelen forteller at "Tone understreker at dette ikke er det verste marerittet hun har hatt".

SWEET JESUS. Her bør de beste legene og ekspertene på området flys inn internasjonalt, hvis hun pleier å være plaget med mareritt av denne type gruselighet må jo noe gjøres, dette kan umulig fortsette!
Hvor lenge har dette pågått, og HVORFOR HAR VI IKKE VISST OM DET FØR???
Hvor er Aftenposten? Hvor er NRK? BBC World Service? FOX NEWS, FOR GUDS SKYLD?

Det verste av alt er at jeg frykter at denne drømmen kanskje kan utløse en frykt for røde løpere hos henne, og ettersom hun er på ALLE røde løpere som legges ut over det ganske land, hva skal da skje med de røde løperne? Hvem sitter vi da igjen med?
Jenny Skavlan, Jan Thomas og hun der som er eller var eks-ste-grandniesen til dronningen og visstnok har vært til sengs med en utenlandsk prins som kanskje eller kanskje ikke eksisterer, hva er det nå hun heter? Mia? Zia? Alexandria? Noe sånn.

NOEN MÅ TA ANSVAR!!!!

Jeg elsker den der hylebiten midt på. Jeg har egentlig en soft spot for hyling generelt.

Har vært i byen og forsert snøstormen idag og fått fikset litt på fasaden i tillegg. Akkurat nå er jeg så sulten at jeg kunne vært troende til å drepe den første som kommer inn. Let's hope it doesn't come to that.

Siden det da var finale på fredag, hadde jeg lovet å bli med til Oslo for å hjelpe dem, and so I did. Tidenes start å våkne klokka 06 når toget går 0525. Jeg løp rundt i leiligheten i panikk i 10 minutter helt til jeg fikk besinnet meg og innså at jeg kunne faktisk ta bussen klokka 07.

Kom uansett frem til Nydalen Studios, i god tid før ting startet. Jeg var der for to uker siden, da jeg ordnet Aase Helene på håret til hun skulle være solist, og jeg og Mari gikk bananas i publikum, og jeg gikk på en blomsterpotte i hotellbaren fordi Dag Ingebrigtsen kom feiende inn. Denne gangen var liksom tempoet (og nervene) litt mer tilstede, ettersom det var finale og alle korene var tilbake.

Har ordnet kostymene til Team Thom de siste to ukene i samarbeid med Aase Helene og Camilla, og til finalen gikk det virkelig for seg. Jeg var gjennom 12 meter møbelsnor, 15 meter paljetter, 6 meter strass, et ukjent antall nagler og glitrende steiner, i tillegg til store mengder hårspray on the actual day, og syntes selv at jeg gjorde en ganske bra stylingjobb- de var etter min mening definitivt det mest helhetlige koret. Jeg satte opp håret på 10 personer på rekordtid, og spiste drops med makeupartistene.

Anyway, de vant og det var GOD stemning, og det tok fyr i taket i studio. Drama. Jeg og Ingrid satt bak Asmund Grinaker i studio, og var så smått i ekstase. Og etterpå var det fest.

Vel, jeg og Aase Helene var der og var kjempefine, og det var rosa drinker og høy musikk, og Anine Grøss hadde paljettkjole og OMG jeg danset med Torhild Sivertsen, haha! Jeg ELSKET Tomboy så voldsomt da jeg var liten at jeg hørte to kassetter i stykker, så jeg ble litt starstruck da jeg så henne.

Anywho, etter en LANG busstur tilbake med et tv-team inkorporert, noe som er ganske slitsomt når man offisielt sett ikke er der, så en må flytte frem og tilbake og sitte bak gardiner når en helst bare vil sove og være i fred og ikke måtte herje rundt, fikk jeg kommet hjem og lagt meg litt før Helene og Stian kom for å se på Grand Prix.

Vel, det var jo fsv og et kapittel for seg. Det var MYE pest og kolera der altså, og vinnersangen var egentlig en moderat forkjølelse i sammenligning. Det var et folkeeventyr med dobbel P-cup, avdankede wannabes, dansebandsvisj, sameungdom, rockabillyhelvete, hyledamer med mye cleavage og enda mer ego, og en skank med glittergitar som strengt tatt burde holde seg til å skrive for andre.
Oh, and one more thing. Er det liksom bare en del av Didrik Solgrøss-Grøssens vokale uttrykk å synge surt, siden han ALLTID gjør det?

Anywho, vellykket, om enn ganske draining helg.
And I made this:

Stylist to the TV stars, lzm.

Come on, det er ikke mer enn rett og rimelig. Jeg har da opptrådt på adskillige scener, jeg har vært adskillige ganger på tv (jeg var synlig MINST tre ganger på Korslaget for to uker siden), og etter finalen av samme program kan jeg nesten kalle meg for stylist (særlig hvis man går etter enkelte av de som titulerer seg som det sin definisjon).
Hvis ikke jeg kan være kjendis på DET grunnlaget, vet ikke jeg.

Jeg blir mer og mer overrasket/irritert/mortified over hva slags mennesker som blir presentert som kjendiser, og hvor mye oppstandelse de får om sin person, og iblant begynner jeg å lure på om jeg kommer fra en annen planet.  Har disse menneskene utrettet store ting som bare jeg ikke har fått med meg?

Jeg har fsv vært inne på det her tidligere, for eksempel at noen tydeligvis mener at man har krav på kjendisstatus hvis man for eksempel har giftet seg med en "stylist" som er 35 år eldre enn en selv, kanskje mest fordi denne stylisten skal ha jobbet med både Madonna og Sharon Stone (ooooh!) og may or may not ha spilt i en pornofilm, og derfor må ihvertfall han være en kjendis. (It worked for Kim Kardshian)

"Skal vi danse" er og et program som definerer kjendiser, man er for eksempel kjendis hvis man har spilt i en tv-reklame for usunn ferdigmat, eller har gjort en karriere av å snakke om mannen som døde fordi han syntes det var vits i å flane seg opp på fjelltopper, og på det nevnte Korslaget kan man være kjendis hvis man har gitt ut en single ingen har hørt, og gjort noen litt udefinerbare greier i USA.

Å være med på et hvilket som helst tv-program kan forsåvidt gjøre en til kjendis, især programmer som innebærer lite klær og utøvelse av tøylesløshet og fremvisning av lav/ikkeeksisterende moral og/eller intelligens. (De henger ofte sammen) Og jo lengre og blondere hår og freakishly big boobs man har, jo sterkere stiller man. Eller ufordelaktig hår, hvis man er mann.
Det kvalifiserer både til programlederjobber, eller egne reality-tv-programmer, hvor man gir allverden et innblikk i sin forbløffende banale og uinteressante hverdag.

Det ble visstnok avholdt en bloggprisutdeling for litt siden, og her snakker vi VIRKELIG et kjendismarked. Alle med blogg er pr definisjon kjendiser. Hvis man for eksempel har utrolig bleket hår, ser ut som en middelaldrende dame, har en kjæreste/eks som man kanskje tror var med i Grand Prix en gang, og skriver mye om sin egen fortreffelighet- instant kjendis. Hvis man har uvasket hår, og skriver om hvor jævlig alt er og at man hater alt og at alt er jævlige og at alle er jævlig ubrukelige og at man egentlig er jævlig løsaktig og krydrer alt med jævlig mange banneord fordi det er jævlig kult og viser at man har en jævlig bra og jævlig annerledes attitude, da vinner man kanskje en pris for årets blogg!
(Jeg begynner å se at det uheldige håret tydeligvis er en vesentlig faktor her...)

Bloggprisutdelingen hadde også en pris for beste kjendisblogg, og man kan ha en kjendisblogg hvis man har en mor som er gammel, men like fullt skandaløst utringet på tv hver lørdag.
Det mest fascinerende synes jeg er hvem som faktisk VANT prisen for beste kjendisblogg.
Rachel Nordtømme.
Smak på navnet. Nei, det er ikke hun i Friends. Det er ikke eks-assistenten min heller.
Det er visstnok kjæresten en eller annen skidude som har vunnet prisen for "Tidenes dårligste taper", men det er litt uvisst om han gadd å stille på premieutdelingen.
Det var noe med en tv-jobb som may or may not happen, og en veldig uheldig ettervekst også (oy, again with the hair!), og vips er man kjendisblogger og a household name. Or so we are told.

Jeg har også observert at det kommer et nytt tv-program snart, med det velklingende navnet "Dansken og Fingeren". Dette er et program hvor to snart middeladrende menn vi bør kjenne til, ettersom den ene faktisk er kjæresten til ei som var med på en ferdigmatreklame, vi vet riktignok ikke hvem av dem, og de har dessuten gjort mange andre ting, vi lover- gjør jackass-ting. Takk til den tv-kanalen som gir oss dette. Dere tetter et utrolig stort hull i det norske tv-markedet.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg HADDE expected, mest sannsynligvis noe halvdødt, grellt og deprimerende ( i mitt hode er det nok Grønland som egentlig har vært Island), men det var faktisk forbausende fint der.
And I have to say. det er utrolig hva slags mirakler en havarert økoni kan utrette! Alt var insanely billig, en fireretters middag til 500 kr, eller allverdens fabelaktige klesplagg for en slikk og ingenting.
Kjøpte nye briller på flyplassen og, som optikeren begynte å ordne idet flyet mitt begynte å boarde. Jo Tore har rett, effektivitet GIR faktisk lykke.

Typisk nok for meg kunne jeg ikke orke å suse rundt og se på all verdens attraksjoner, de gjør seg som regel best på postkort uansett, men den blå lagune fikk jeg ihvertfall med meg, jeg, Jo og Önnu badet lenge og vel. Før hummersuppe og diverse andre herligheter. Sweetness and love. Og på fredag kveld var vi faktisk rundt på div steder i Reykjavik, og jeg DANSET. Sann mine ord, apokalypsen er nær.

Så skulle jeg da hjem igjen. Først våknet jeg opp uten stemme, og så måtte flyet fra Oslo til Kristiansand snu, ettersom det var noe galt med bremsene. By then var jeg så trøtt at jeg heller skulle ha taklet en kræsjlanding fremfor å måtte tilbake til Oslo og vente på et  nytt fly.

Anyway, en ny uke truer. Jeg er vel teknisk sett litt på etterskudd, ettersom det er natt til torsdag allerede, men dagene går litt i ett. Jeg er arbeidsledig og forkjølet, det kan ikke forventes at jeg skal henge helt med.

Men jeg har også awesome nye briller, sko og diverse annet. It gives me hope. Jeg tror at jeg har styrke, og det får meg til å holde ut. Eller noe sånn.

Well guess what- jeg er ikke enig.

Det er så bra at folk er forskjellige.
Hvorfor det? Jeg føler iblant at en del mennesker er på jorden med det å irritere meg som sitt eneste mål.
Jeg synes det hadde vært en stor befrielse hvis alle hadde vært mer som meg, det hadde vært mindre å irritere seg over, mindre krangling og drama (jeg HATER konfrontasjoner), og mye bedre smak. Vi hadde alle vunnet på det.
Så nei, jeg synes ikke at mangfold nødvendigvis er så bra. Vi er alle så opptatt av at enkelte mennesker gjør så mye tåpelig og har så rare oppfatninger, men det er jo så bra at vi er forskjellige.
Sorry, iblant ER det alle andre det er noe galt med.

Man blir dum av å se på tv.
Det er liksom ansett som veldig høyverdig å mene sånne ting, og særlig kunstnere og mennesker som anser seg selv som veldig intellektuelle er ofte veldig opptatt av å få sagt at de ikke har tv, og uansett ikke ville sett på det, for hva kan vel tv egentlig tilby?
Jeg personlig føler at jeg kan ikke snakke med folk som ikke ser på tv, de vet jo ingenting om noenting.
Jeg ELSKER å se på tv, and why shouldn't I? Jeg har riktignok aldri sett en episode av Paradise Hotel, jeg ser ikke på talentkonkurranser eller de fleste former for reality-tv, og jeg følger ikke med på noen serier. Det burde ikke komme som en overraskelse for noen (unntatt de som ikke har tv), at det finnes ganske mye mer enn dette.

Ettersom jeg er et parabolbarn, tilbrakte jeg vesentlige deler av barndommen min foran tv-skjermen, og ett av resultatene er at jeg har blitt tospråklig, det var ingen teksting på de engelske kanalene vi så på. Jeg klarte meg og ganske bra på skolen, (tvilere kan sjekke Setesdølens avisarkiver), så man kan ikke fryktelig dum av et vesentlig tv-inntak.
Jeg synes kanskje heller at det er de som tilbringer livet med å lese obskure fagbøker og å diskutere sin egen fortreffelighet som har grunn til å frykte.

Kommersiell musikk is crap.
Ok, jeg liker ikke alt det som er på hitlistene, så langt derifra.
HOWEVER- siden Lady Gaga selger fafillioner plater, bør vel det bety at hun gjør NOE riktig, siden hun klarer å lage noe som appellerer til så mange? Så kan man like musikken eller ikke like den, men å si at det er søppel blir relativt absurd. Men folk får jo gjerne velge, kommersiell, populær og rik, eller kunstnerisk kredibel, who gives a damn og billige nudler fra Asiabutikken.

Det er overfladisk å være opptatt av det ytre.
Mange mennesker mener visst at det er bra å ha et avslappet forhold til klær og sin ytre fremtoning. Det viser at man ikke tar seg selv høytidelig, at man fokuserer på det indre, og at man ikke er forfengelig, fordi det er negativt.
ELLER det kan bety at man har forstått lite av hvordan verden egentlig fungerer.
Når jeg ser noen på gaten som går i slitt joggebukse, reklame-t-skjorte, skitne joggesko, og som har skittent, bustete hår, tenker jeg ikke "så bra at den personen ikke velger å følge skjønnhetstyranniet, denne personen har sikkert en flott personlighet, jeg må straks gå bort og gjøre meg til venns", jeg tenker SLOB!!!!

Newsflash- selv om du selv ikke er så opptatt av hvordan du ser ut, er det en hel verden der ute som ER det, og som faktisk vurderer deg ut fra det. Det er ikke overfladisk, det er sånn verden er.
Kate Moss sa at ingenting smaker så godt som følelsen av å være tynn, jeg vil kanskje ikke akkurat si det, men jeg mener faktisk at ingenting er mer behagelig enn å vite at man ser bra ut.

Det er så fantastisk å trene!
BLÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, jeg HATER å trene!!!!!!
Hvorfor gjør jeg det da, adskillige ganger i uken? Se over.
Jeg har ikke noe ønske om å være så veldig sunn, dø skal vi alle en gang, og jeg kan få et piano i hodet imorgen for alt jeg vet, men jeg har lyst til å være relativt velfungerende (ie ikke trenge heisekran for å gå på do), og jeg vil gjerne se best mulig ut mens jeg faktisk lever.
So no, jeg liker ikke å trene, jeg kommer aldri til å like det, jeg synes ikke det er noe mål i seg selv å leve sunt, jeg har et overfladisk motiv for dette og. Som det meste annet.

 Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Don't get me started. Det er bare idioter som går ut i dårlig vær uansett, de fornuftige er inne og drikker jålekaffe og ser på tv (og blir smartere).
Og hvis ikke en paraply er tilstrekkelig, er taxi det eneste fornuftige.

 Vi må alle gjøre vårt for miljøet.
Vel, når Kina legger ned kullkraftverkene og alle amerikanere slutter å kjøre alle avstander over 25 meter, DA skal jeg begynne å kildesortere, pakke inne julegavene i avispapir (hurra, med litt oppfinnsomhet kan det bli MINST like fint som med gavepapir. Yes. In Bizarroworld), og kutte ned på forbruket av engangshansker (Sorry, men det er ekkelt å ta på rå kylling!).
Frem til det ser jeg ikke helt vitsen. Sorry, Siri M. Kalvig, men mitt mangel på engasjement nuller ut dine sikkert velmente forsøk.

 Lykke kan ikke kjøpes for penger.
For å sitere mamma: "De har tydeligvis ikke vært i de riktige butikkene".
Man skal høre på mamma, så går det en vel, og en får leve lenge i landet.

God gave a present to me
Made of flesh and bones
My life, my soul
You make my spirit whole

Never forget who you are, little star
Shining brighter than all the stars in the sky

Never forget how to dream, butterfly
Never forget where you come from
From love

You are a treasure to me
You are my star
You breathe new life into my broken heart

Never forget who you are, little star
Never forget how to dream, butterfly

May the angels protect you and sadness forget you, little star
There's no reason to weep, lay your head down to sleep, little star
May goodness surround you, my love, I have found you, little star
Shining bright

You breathe new life into my broken heart

Never forget who you are, little star
Shining brighter than all the stars in the sky

Never forget how to dream, butterfly
Flying higher than all the birds in the sky
Never forget where you came from
From love

Never forget who you are, little star
Never forget where you come from
From love

Little star
From love

(Madonna)

Her går folk ut i hytt og vær og skal erklære sin støtte, nå har til og med Anna Anka uttalt at Gelius må få si hva han vil, og det synses og menes i hytt og vær om ikke kirkens budskap er kjærlighet og at det må være plass til alle.
Må det nå egentlig det?

For det første handler jo saken ikke egentlig om denne berømmelige sex-boken, den er jo bare kirsebæret på toppen. Gelius' eskapader gjennom årene har inkludert:

- Å holde begravelsestale for fotballklubben Lyn i en reklame for Vålerenga.
- Å ha opptrådt som "konferansier" i Arne Næss' begravelse, og ha fjernet liturgien og de kirkelige ritualene fra seremonien- som fant sted i kirken.
- Å ha gitt fyldige referater fra Sven O. Høibys begravelse til pressen utenfor kirken, selv om familien hadde sagt at de ikke ønsket innholdet referert til pressen.
- Å ha foretatt vielser i blant annet en restaurant, på Bislett Stadion og i en telefonkiosk.
- Å ha latt være å stille opp i forbindelse med et dødsfall under spesielle omstendigheter selv om han hadde vakt- fordi han var på fotballkamp..
Samt å ha utgitt den berømmelige boken sin, som skal være skrevet av sokneprest Einar Gelius uten å ha informert eller avklart det med arbeidsgiveren, samt å skulle ha kommet med vaklende teologiske betraktninger og personlige betraktninger som skal gå veldig på tvers av kirkens lære... Jeg har for ordens skyld ikke lest boken...

Han skal i tillegg ha fått gjentatte advarsler om at opptredenen hans var i strid med kirkens retningslinjer, og ha blitt pålagt medietrening i forbindelse med uheldige uttalelser, men han har tydeligvis ikke sett noen grunn til å rette seg etter den kritikken han har fått.

Og så skal det da fremstilles som om han er offeret her, og som om biskopen er den store stygge ulven.

For meg blir dette litt merkelig. Gelius er ansatt av Den norske kirke, som i tillegg til å være en religiøs institusjon er en arbeidsgiver som opererer etter de samme regler som alle andre arbeidsgivere.
Og da er det faktisk sånn for alle arbeidsgivere og arbeidstakere at man har visse retter og plikter, og som arbeidstaker har man faktisk plikt til å rette seg etter de retningslinjer arbeidsgiveren gir, og hvis man ikke vil eller kan det, da kan man kanskje ikke regne med å beholde jobben.
Derfor skurrer det litt for meg at ikke bispedømmerådet skal være i sin fulle rett til å si opp en person som ikke vil innrette seg etter arbeidsplassens retningslinjer.

Så er det også det at kirken ikke bare er en arbeidsplass, men som sagt en religiøs institusjon som har en ideologisk oppgave. Jeg er ikke medlem av Den norske kirke, fordi jeg er ikke nig i deres lære på alle punkter, og av samme årsak er jeg heller ikke Jehovas Vitne, muslim eller satanist. Jeg har funnet et trossamfunn som jeg kan stille meg bak, og som har en lære som jeg kan si meg enig i.
Det sies at det må være rom for alle i kirken, men må det egentlig det? Jeg merker at jeg har ikke behov for å kaste ut noen fra det kirkesamfunnet jeg går i, uavhengig av deres personlige overbevisninger, MEN jeg forutsetter at de sentrale skikkelsene der, de som har et ansvar for formidling og forkynnelse skal formidle noe og opptre på en måte som er i samsvar med den læren man skal stå for- hvis ikke de gjør det blir jo hele oppgaven deres absurd?

Like lite som en muslimsk imam kan oppfordre til å spise svinekjøtt og å tegne karikaturer av profeten, kan jo en prest i Den norske kirke heller ikke opptre på en måte som går imot den trosinstitusjonen han representerer, og regne med å kunne fortsette i tjenesten?
For meg blir det ganske enkelt- hvis man ikke vil følge spillereglene, får man finne noen andre å leke med.

Dette handler ikke om det at Geluis er en fargerik person og en utypisk prest, dem er det nok av, og de kan fungere aldeles utmerket- MEN hvis han ikke vil forholde seg til arbeidsgiverens retningslinjer, bør han kanskje ikke ha den jobben han har? Og hvis han heller vil beskjeftige seg med allverdens som ikke har med presteyrket å gjøre, bør han kanskje slutte som prest og fokusere fullt ut på å snakke om fotball og lage rabalder?

Det er bare et forslag.

For your viewing/reading (jeg regner med at de fleste av dere kan lese) skal jeg nevne noen:

Det at noen har andre religioner og/eller livssyn.

Ja, jeg bekjenner meg til en religion, og anser meg som aktivt utøvende av den. Jeg observerer at det riktignok er en del som bekjenner seg til helt andre syn, men merkelig nok føler jeg ikke noe behov for å demonstrere mot dem, sprenge dem, kræsje et fly inn i dem eller plage dem med å mase på dem på gata. There must be something wrong with me.

Jeg oppfatter det som merkelig lite truende at det finnes andre med andre livssyn enn meg, så lenge jeg får tro på det jeg vil, så får de kjøre på of tilbe stumtjenere om de vil. Vi får uansett ikke vite hvem som hadde rett før etter at vi er døde. That's not to say at vi skal prøve å hjelpe andre å finne utav det fortest mulig. Take a chill pill.

Pels.

Ok, en del kommer sikkert til å HATE meg for dette, men jeg synes at hvis folk vil gå med pels, så kjør på. Det var tross alt det første vi kledde på oss etter at vi hadde avansert fra fikenblader. Og så sier folk at in this day and age er det ikke NØDVENDIG å gå med pels, men da sier jeg at in this day and age er det heller ikke NØDVENDIG å ale opp dyr for å slå dem ihjel og spise dem, vi kan faktisk klare oss uten det og, og jeg tror ikke at dyrene i matvareindustrien er mer at peace med at de ihvertfall skal mette barn og gamle når de er døde, fremfor å henge rundt halsen på gamle damer med for mye penger og hårspray.

Jeg tolererer kun pelskritikk fra veganere, og da mener jeg saklig kritikk, ikke å opptre naken, ikledd blod, eller kaste maling på folk. Bitch, please. jeg er for human behandling og avliving av alle dyr, men de er tross alt DYR. Kons litt pådet faktum at det er mennesker som har det mye verre enn dyr, heller, og la oss huske hva Miss Piggy sier:

"What if you were in Florida without your furs and there is a very quick little ice age?"

Miljøet og "klimakrisen".

Jeg nekter å kildesortere, jeg nekter å betale valgfrie miljøavgifter, jeg reiser med fly hvis jeg kan, og jeg LER av klimakvoter. Why? Fordi at det der med at det er privathusholdningenes oppgave å redde verden, det kjøper jeg rett og slett ikke. La oss heller tenke mer på kullkraftverkene i Kina enn på om vi kaster melkekartongene i rett dunk.

Og vi vet jo alle at vi er på vei mot slutten, det har vi jo egentlig vært siden vi avsluttet begynnelsen, så hva så om den kommer et år før eller senere? What difference does it make? We'll all be dead by then anyway.

De LIVSVIKTIGE sosiale mediene.

Ok, det er masse kurs for næringslivet om hvor viktig det er med sosiale medier, og det er sånn en flott reklamemulighet, og man kan twitre om allverdens viktige ting, hvis man er kronprins eller Gwyneth Paltrow.

ELLERS kan det godt tenkes at sosiale medier egentlig er et sted for folk som vi ha kontakt med venner på en litt annerledes måte, eller har tid å slå ihjel, og kanskje synes det er UTROLIG irriterende å bli pepret med reklame og mas om politiske organisasjoner og veldedigheter og spennende nye produkter og hvem som bør bli Lanoungen og hvem som skal være på leverposteien og hvem som skal åpne Ikea, og som føler seg litt MISBRUKT når man skal bli guilted into å mene ting om folk skal få beholde barnet sitt. Jeg leste nettopp på facebook at x antall av vennene mine "are attending VOLDTATTE BARN RISIKERER FENGSEL!" Jeg vil helst ikke risikere fengsel, verken med eller uten selskap av voldtatte barn.

Ok, jeg bruker facebook for å reklamere for min egen julekonsert, men poenget mitt er at den der greia med at dette er etter hvert den eneste måten å nå ut til folk på, og at twitter er det store nye stedet å få jobb, sorry, men jeg kjøper ikke det heller.

Politikk. Generelt.

Siden jeg ikke stemmer, synes jeg det er godt å kunne avfeie alt dramaet om politikk og politikere med et "jaja, de er ihvertfall ikke min skyld, jeg har ikke stemt på dem". Og så sier kritiske tunger at hvis jeg hadde stemt, kunne vi kanskje hatt noen andre og mer fornuftige, men HVEM, i ask you? HVEM??? "Hvem skal du stemme på i år, Pest eller Kolera?" "Jeg skal faktisk være litt vill og gal, og stemme Svartedauden"

Poenget mitt er at jeg vil ikke ha NOEN. Unntatt meg selv. Hvis jeg hadde fått bestemme, hadde alt vært mye bedre. Helt klart. Og det er min holdning til politikk, som mamma alltid har sagt til meg "du får gjøre som du vil, for det gjør du uansett". yes, I do, og det gjør politikerne også. Jeg ga ikke penger til Senterpartiet, men jeg bryr meg egentlig lite om hvem og om noen gjorde det. De kan stjele sukkertøy fra barn om de vil, for alt vi vet gjør de det alle sammen.

Hold on to your candy, kids!

Høyspentmaster.

De kan bygge høyspentmaster hvor de vil for meg. It's not the end of the world. Blir det strømbrudd, så er det galt, og er strømmen for dyr, så er det og galt. Jeg foreslår at vi kutter ut offentlig strømtilførsel og gir alle en ergometersykkel og startkabler i dåpsgave, så kan vi slippe dette maset. Sorry, men jeg lenker meg ikke fast for å protestere mot høyspentmaster, jeg setter for stor pris på varmt vann og den elektriske tannbørsten min til det.

 Sport.

Sorry, der mangler jeg et gen. Spiller ingen rolle hvem, hva, hvor eller hvorfor, I just don't get it. Wow, de kan sparke en ball. I'm UNDERWHEALMED.

Værmeldingen.

Tante og onkel har værmeldingen som hobby, og ser den på ALLE kanaler (værmelding og å måme hvor langt det er mellom ting for å alltid kunne oppgi raskeste kjærerute rivaliserer om å være hobby nr. 1). Greit nok, men hvorfor? Vi får jo uansett sett hva slags vær det blir, og vi kan jo ikke gjøre noe med det uansett.

Jeg synes det er naturstridig. Værmeldinger burde være forbudt for alle andre enn fiskere og sånn. Jeg er fremdeles bitter etter en sommer der avisene ca annenhver uke spådde at "NÅ kommer sommerværet! Vi spådde det sist uke og, og da var det ikke bare feil, men KATAKLYSMISK feil, men denne gangen mener vi det virkelig altså. Nå kommer det! Snart! Ihvertfall iløpet av neste uke. Nesten helt sikkert."

Vel, vi vet jo alle hvordan det gikk. I want my money back. Og ingen statsstøtte til meterorologer.

Jazz.

Jeg kan INGENTING med det. Ok, det skal visstnok være veldig komplisert og krevende, og for min del blir det kompliserte da å få noe komplisert til å høres så enten a) gørrkjedelig, intetsigende og uinspirert eller b) slitsomt, random og hodefortumlende ut.

Nei, jeg skjønner det ikke, og jeg liker det ikke og det gir meg ingenting, og alle de der syngedamene som "driver med jazz", dere får ingen kredpoeng fra meg. Her vanker det kun KJED-poeng. Yawn.

 Vampyrserier, vampyrer generelt, trollmenn og sånt.

Hva er så stas med vampyrer? I just don't see it. Jeg har prøvd å se et par episoder av True Blood, og der syntes jeg bare det var svette rednecks som hadde awkward sex. Uansett synes jeg ikke at det å være blek, anemisk, død (yeah yeah, i know, udød, whatever) og blodtørstig- bokstavelig talt er spesielt fascinerende karaktertrekk. Jeg er sånn selv hver dag når vekkerklokken ringer. Og Harry Potter og Ringenes Herre og alt det der? Don't get me started. Da jeg så Ringenes Herre 2 på kino, kjedet jeg meg sånn at jeg spiste smågodt for 120 kroner.

Veden vil som kjent bedras, men jeg synes enkelte lar seg bedra litt vel lett.

The Monsters Ball Tour er en slags elektroopera, en forestilling med et faktisk narrativ. Gaga og vennene hennes er på vei til The Monsters Ball, et mystisk sted hvor man kan utfolde seg fritt og uavhengig av alt som trykker en ned. Men på veien strander bilen, og de må forsere mørke og fiendtlige steder som New Yorks undergrunn, Central Park og skumle avkroker med monstre rundt hjørnene for å komme frem.
Lady Gagas image tatt i betraktning forventer man ikke noe mindre enn et visuelt spektakulært show, og der skuffer det ikke. Her er det store kulisser og totale forandringer av scenebildet, komplett med bilvrak, t-banevogner og monstre med tentakler og hoggtenner. Kostymene er et kapittel for seg. Ja, det er skulderputer av uante dimensjoner, naglebikinier, motoriserte englekostymer, flamme-bher, glitterbodysuits og mye pels. And the shoes that dreams (eller nightmares) are made of.

Midt I alt dette er det relativt åpenbart at det er en stor utfordring å fylle en slik ramme med innhold og substans, og en middelmådig artist ville fort druknet i sin egen innpakning, og det er her det blir så tydelig hvilken maktdemonstrasjon det er Gaga iscenesetter. Hun spiller piano og keytar så det suser, hun danser i et imponerende tempo, og gjennomfører full koreografi fra videoene sine, og i tillegg til dette leverer hun vokale prestasjoner som vel avkrefter en gang for alle at hun er et autotunet studiofenomen.

I.  Do NOT. Fucking. Lipsynch, freser hun, som en påminnelse på at hun er en av de få artistene som insisterer på å ALLTID synge live, uansett. Hun har tidligere uttalt at for henne er det en selvfølgelighet å opptre live- ?I?m a singer. I sing?. Sørgelig nok hører sangere som opptrer live, og gjør det bra til sjeldenhetene nå.  Særlig i ?Speechless?  beviste hun at det er stemmen hennes som  er det  bærende elementet i konserten, ikke kostymene og rammen rundt showet. I tillegg har hun med seg et særdeles velfungerende band, med ikke mindre enn TO harper, fiolin, dyktige korister- og materialet er effektivt arrangert for å fungere live.

Som nevnt har Lady Gaga ikke mer en halvannet album bak seg, og  sånn sett et begrenset repertoar, men hvilket repertoar! Man kan mene hva man vil om imaget hennes, men å påstå noe annet enn at det ligger et stort talent for både låtskriving og produksjon, for dette er ikke ?20 år gammel ibiza-pop?, som enkelte medier har påstått. Hvis pop har en fremtid, så finnes den utvilsomt her, for det skal ikke være tvil om at dette er en hitparade av de sjeldne, og at dette er godt utført håndverk.

Jeg skrev tidligere, etter å ha sett Madonna live, at showet hennes merkelig nok fungerte, på tross av haltende vokal, uinspirerte arrangementer, amputerte gjennomførelser og en heller gretten hovedperson, kun fordi hun er Madonna, og da kan man liksom tillate seg å oppføre seg som om man gjør publikum en enorm tjeneste ved å gidde å opptre.

Det er fascinerende at der Madonna virket kald, kalkulert og som en maskin som går på rutinen, klarer Gaga midt i det ellers så iscenesatte og velkoreograferte showet å virke både personlig, oppriktig og menneskelig. Hun forteller om at hun gjennom hele oppveksten hadde blitt gjort mobbet av ?skinny mean girls with no tits?, hun ber publikum om å bruke konserten til å legge fra seg det som holder dem tilbake, og å frigjøre seg fra alle som har fortalt dem at de ikke er pene nok, ikke flinke nok, at de ikke synger bra nok, at de ikke skriver bra nok sanger eller at de generelt ikke er gode nok, og hun virker faktisk oppriktig. Hun lyser på publikum og kommenterer ?I love your hair, you?re so beautiful!?, og forteller at penger berømmelse betyr ingenting for henne, det eneste som er viktig for henne er at fansen, ?the little monsters? skal være fornøyde, og at hun elsker oss så høyt.

Hvorfor blir det ikke pinlig, og hvorfor virker det ikke påtatt? Jeg vet faktisk ikke, men man kan ikke si annet enn at en artist som forteller at det faktisk er mer enn nok å være den en er, og at å være merkelig kan være mye bedre enn å være sexy, faktisk er forfriskende. Man tar seg i å smile når man går ut, fordi showet er en to timers bombe av positivitet, av entusiasme og av genuin glede for å få kunne opptre. Gaga ELSKER jobben sin, og hun forteller gjerne om det.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe å trekke for her, Lady Gaga ser ut til å være en av de ytterst få komplette artistene, som har både talentet, engasjementet og visjonene, og det har både de siste tre årene, for ikke å si denne turneen bevist.

Og til de som mener at hun er bare enda en konstruert kloning av diverse andre artister, er jeg fristet til å si at Lady Gaga er ikke den nye Madonna, det er kanskje snarere Madonna som er den gamle Gaga.