Nattverden er det andre av de nådemidlene som vi kaller sakramenter. Det synlige middel som brukes her, er brød og vin. Når brødet og vinen utdeles, uttales de ordene som Jesus påla sine disipler å bruke ved nattverdfeiringen; dette er mitt legeme ogdette er mitt blod. Under nattverdsfeiringen er Jesus Kristus selv til stede, med sin nåde. Matt. 26. 26 ff, Mark. 14. 22 - 25, Luk. 22. 15 - 20, 1. Kor. 11.23 ff. Hva dette innebærer, har Luther forklart, blant annet i lille katekisme:

"Nattverden ervår Herre Jesus Kristi sanne legeme og blod, under brød og vin innstiftet av Kristus selvfor oss kristne til å ete og drikke".

Mens dåpen skjer bare en gang, ved det kristne livets begynnelse, er nattverden det sakramentet som den kristne skal benytte regelmessig og flere ganger i livet. Grunnen til dette er at nattverden er et styrkemåltid for den som tror og er døpt. Men selv om nattverden slik sett er annerledes enn dåpen, gir den likevel den samme nåde som meddeles, både i dåpen, og gjennom evangeliets budskap. Også nattverden meddeler syndenes forlatelse.

Dette viser en viktig sannhet, nemlig at Gud forutsetter at kristne mennesker har bruk for tilgivelse for sine synder også etter at de er blitt døpt. At nattverden er innstiftet med dette siktepunktet, viser også hvor villig Gud er til å gi syndsforlatelsens nåde til de som tror på ham. Matteus 26. 27 - 28.

Hvem kan gå til nattverd, og hva gir nattverden?

Nattverden er for de som bekjenner seg som kristne og har tatt imot dåpen. For å ta imot nattverden forutsettes også at en kan ?prøve seg selv?, i samsvar med det Skriften lærer om hvem nattverden er for. Mennesker som ikke er villige til å bøye seg for Guds ord og bud, og kalle det synd som Bibelen kaller synd, skal ikke gå til nattverd.

I 1. Korinterbrev 11. 27 blir det gitt en sterk advarsel om ikke å ete nattverden på uverdig måte. Den som gjør det, gjør seg skyldig i Jesu legeme og blod. Det er ikke sjelden at noen tolker dette ordet på feil måte. De tror meningen er at Gud krever en form for personlig verdighet, og at ingen kan gå til nattverd før han har en slik verdighet.

Både sammenhengen og teksten viser at dette er en misforståelse. Det ordet som brukes i den greske grunnteksten på dette stedet, er ikke et adjektiv, men et adverb. Det betyr at ordet verdighet ikke sikter til en personlig egenskap, men til selve utførelsen av nattverden. Poenget er at nattverden må utføres på verdigmåte, i samsvar med det Skriften foreskriver.

Troende mennesker som trenger Jesu nåde skal innbys til nattverden. Nattverden er et åndelig styrkemåltid nettopp for dem.

Bibelens lære om dåpen, viser tydelig at det er Gud som handler overfor mennesket når dåp finner sted. Gud frelser, gjenføder og gir Den Hellige Ånd ved dåpen. Hva som skjer i dåpen, er likevel omtalt på noe forskjellig måte i Bibelen. Men det betyr ikke at disse bibelversene står i motsetning til hverandre. Saken er at de kompletterer hverandre og gir et helhetlig bilde av dåpen. Skal vi forstå Bibelens lærer om dåpen, må vi derfor se de tekstene som taler om dåpen sammen. I de følgende skal vi se nærmere på tre av disse tekstene.

I Apg 2. 14ff, taler apostelen Peter for en menneskemengde som var samlet i Jerusalem en tid etter Jesu oppstandelse. Han anklager dem for å ha korsfestet Guds Sønn (v. 23). Dette rammer tilhørernes samvittighet, og de spør hva de skal gjøre. Til dette gir Peter følgende svar:

Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.  Apg 2. 38 - 39. 

Dette skriftstedet viser at det er Gud som handler i dåpen. I og med dåpen gir han syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd. De løfter om Guds gaver som er knyttet til dåpen gjelder, ikke bare for Peters tilhørere, leser vi. Det gjelder også for deres barn (v. 39). Dette viser at Gud gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd også til barn som døpes. Ellers blir ikke barnedåpen avvist noe sted i Bibelen. En annen sak er at barna, i følge Bibelen, trenger Guds nåde, fordi de er født med synden i seg. Job 14. 4, Job 15. 4, Sal 51. 7, Ef 2. 3. Dåpen er det nådemiddelet som kan gi dem frelse. I Titus brev 3. 4 ? 5. Her leser vi ellers følgende om dåpen:

Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd. 

Dåpen kalles her "vannbadet til gjenfødelse og fornyelse?". Teksten viser også her at det er Gud som handler med menneskene i Dåpen. Han gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, og gjennom "vannbadet". Den samme tankegang kommer også til uttrykk i Rom 6. 3 - 4. Der står det skrevet at Gud gjør den som døpes delaktig i Jesu død og oppstandelse, og at dette skjer ved dåpen:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.

Denne teksten viser at dåpen markerer begynnelsen på et nytt liv, der mennesket skal leve sammen med Jesus. I det øyeblikk et menneske døpes får det med andre ord et fellesskap, både med Jesu død og oppstandelse, og dette fellesskapet skal vare hele livet. På den ene side fører dåpen mennesket inn i en døds prosses som innebærer at synden mister sin makt, samtidig gir dåpen også del i et nytt liv sammen med den oppstandne Jesus Kristus.

Dåpen fører mennesket inn i et nytt forhold til Gud. 1 Pet 3. 21. Det opprettes det vi kan kalle en nådepakt. Dette betyr at det forholdet mellom Gud og menneske som etableres ved dåpen, ikke bygger på menneskets gode gjerninger eller prestasjoner, men utelukkende på den nåde som Gud gir i Kristus Jesus. At dåpen er en nådepakt, innebærer derfor at Gud, ved dåpen, gir mennesket rett til å leve sammen med seg på grunnlag av Jesu fullkomne frelsesverk. Forbildet for dette forholdet til Gud er omskjærelsespakten i Det gamle testamentet.  Kol 2. 11. 1. Mos 17. 10 ‑14.

Av Bibelens lære ser vi at det er nødvendig å være troende for å kunne ha noen nytte av dåpen, og av den pakt med Gud som dåpen fører inn i. Den som døpes og ikke tror, har nemlig ingen del i det som dåpen gir. Dette gir grunnlag for flere spørsmål. For eksempel kan en spørre om små barn kan tro og få del i dåpens pakt.

For å svare rett på dette spørsmålet, må vi ha det klart for oss at verken voksne eller barn egentlig kan tro på Gud av seg selv. Det er budskapet om Jesus Kristus som skaper troen på Gud i dem som hører det. Samtidig må det også sies, at liksom Ordet skaper troen på Jesus i dem som hører, skaper det også tro i de små barn når det kommer sammen med vannet i dåpen. Tilliten, eller troen, skapes ved dåpen, på det før-bevisste plan, og denne tilliten er der og blir bevisst, så sant barnet som er døpt, senere får hører Bibelens budskap om Jesus Kristus.

En avgjørende grunn til at Ordet har denne virkningen på de små barna, er at de ikke yter noen motstand overfor det Ordet som kommer til dem i dåpen. At små barn kan ha en slik tro, fremgår blant annet av Mat 18. 6, der Jesus taler om de små som tror på ham. Det ordet som på dette sted er oversatt med små, heter på gresk ?mikron?. Det betyr de som er svært små og betydningsløse, og likevel tror på Jesus. 

Mennesker som er døpt som barn, kan likevel komme bort fra den nåden som Gud gav dem i dåpen. Dersom et slikt menneske blir omvendt igjen, skal det ikke døpes en gang til. Grunnen til dette er at Gud ikke har brutt de løfter han gav i dåpen. Gud er rede til å motta det frafalne menneske på nytt så snart det omvender seg til ham igjen. Frafalne skal derfor vende tilbake til Jesus og løfte om frelse som Gud har gitt.

De som døpes, både barn og voksne, må få opplæring i den kristne tro. Dette kommer klart til uttrykt i misjonsbefalingen der det ikke bare tales om dåp, men også om å gjøre folk til Jesu disipler ved å lære dem alt det han har befalt. Mat 28. 20. Grunnen til at mange kommer bort fra Gud i oppveksten er at den undervisningen som skulle følge dåpen, ofte svikter. Derfor er det et viktig kall til Guds folk å drive arbeid som sikter inn på å gi en slik undervisning. Dette kallet gjelder særlig foreldre som døper barna sine. Som foreldre plikter man å sørge for at barna får høre om Jesus og lærer å be til ham.

Det er ikke uvanlig å se på nåden som en kraft som virker helbredende på mennesket og setter det i stand til å tjene Gud. Fra en side sett er det noe sant i dette. Likevel, dersom man kun definerer nåden som en kraft, har man egentlig ikke fått tak i hva nåden egentlig består i. Nåden er noe som kommer til oss gjennom et bestemt budskap, nemlig budskapet om at Gud tilgir oss alle våre synder for Jesu skyld.

Nettopp fordi nåden kommer som et bestemt budskap, kan den formidles gjennom ord som vi kan lese eller høre. Det er slike ord som vi finner i Bibelen. Vi skal få tro at det Bibelen sier om at Jesus har betalt og gjort opp for våre synder, er sant. Vi skal også få tro at Gud tilbyr hver enkelt av oss tilgivelse, fordi Jesus allerede har gjort opp for våre synder.

At vi kaller evangeliets budskap for et nådemiddel, betyr altså at Gud gir oss sin nåde gjennom budskapet om Jesus Kristus. Skal man tale om kraft i denne forbindelse, kan vi si at budskapet om tilgivelse for synden reiser mennesket opp, setter det i frihet og gir det et nytt liv. Kraften formidles med andre ord i og gjennom selve budskapets innhold. Det er dette som løser menneskets samvittighet og setter det i frihet i forhold til Guds dom.

Det er på denne bakgrunn viktig å ha klart for seg at Gud skaper troen i mennesker gjennom nådemidlene. Mennesker kan ikke tro på evangeliets budskap om tilgivelse for synd av seg selv. Det må for det første bli overbevist om at det virkelig trenger tilgivelse for sine synder. For det andre må troen skapes i mennesket slik at det mottar den nåde som Gud tilbyr oss gjennom evangeliets budskap. Hvordan dette skjer, skal vi komme tilbake til. Her skal vi si noe mer om hva nådemidlene er.

Felles for nådemidlene er at de alle er bærere av Guds ord. Ordet kan derfor betegnes som det grunnleggende nådemiddel, det vil si, det middel som er virksomt i alle nådemidlene. Det er likevel til sammen fire nådemidler, nemlig Bibelen, forkynnelse, dåpen og nattverden. Jeg skal snart skrive litt om hva det vil si at Bibelen og forkynnelsen er nådemidler. Dåpen og nattverden skal vi komme tilbake til senere.

Som tidligere påpekt, lærer Skriften at Den Hellige Ånd er Gud, og samtidig en av de tre personer i Gud. Han kalles derfor "Guds Ånd" 1. Kor.  2.11, "Herrens Ånd" 2. Kor, 3.17 og "Faderens Ånd" Matt. 10.20. Fordi Ånden både er en selvstendig person i Gud, og samtidig ett med den ene og sanne Gud, må vi betrakte Åndens gjerning som Guds gjerning. Alt det som Ånden sier og gjør, sier og gjør også Gud.

I følge Skriften, taler Ånden til mennesker gjennom Ordet slik at de blir overbevist om sin sanne stilling i forhold til Gud. Gjennom sitt ord viser han også hvem Jesus er og hva han har gjort for å frelse menneskene. Når dette skjer, ?herliggjøres? Jesus gjennom Skriften, slik at mennesker kommer til tro. Som vi skal se i neste kapittel, skaper Ånden troen i mennesker, nettopp gjennom budskapet om Jesus Kristus. Johannes 16. 8 - 11, Johannes 16. 14.

Vi må forstå Den Hellige Ånds gjerning i lys av hvordan Gud gjennom mange år har grepet inn i historien for å frelse menneskene. Den Hellige Ånd var virksom i tiden før Jesus kom, særlig gjennom det ordet som Israels profeter talte. Først da Jesu frelsesverk var fullbrakt kunne imidlertid Åndens gjerning foldes fullt ut, for først da var Guds frelsesplan fullbyrdet.

Hva dette innebærer, ser vi av det som Skriften sier om det som skjedde den første pinsedag etter Jesu oppstandelse. Da ble det klart at evangeliet om frelsen skulle meddeles til alle folkeslag. En ny tidsepoke startet, og tegnet på dette var at Ånden kom over Jesu disipler, slik at de talte om Guds gjerninger på forskjellige tungemål. I den tidsepoken som nå fulgte skulle Guds Ånd ?utgytes? over alle folkeslag, og det skulle skje ved forkynnelsen om Jesus Kristus for alle folkeslag. Apostelgjerningene 2. 14 ? 16, Apostelgjerningene 2. 38.

At Den Hellige Ånd "utgydes", betyr altså at evangeliet om Jesus Kristus forkynnes. Saken er nemlig at Den Hellige Ånd kommer til mennesker gjennom evangeliets budskap. At det henger slik sammen, ser vi blant annet i Apostelgjerningene 10. 46. Her leser vi at Den Hellige Ånd kom til dem som hørte, mens apostelen Peter talte budskapet om Jesus: "Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet". 

Det vi her har pekt på viser at Den Hellige Ånds gjerning er uløselig knyttet til Guds ord, slik det er gitt i Bibelen. Den Hellige Ånd arbeider gjennom dette ordet for å kalle mennesker, omvende dem, og gi dem troen. Han bruker videre Ordet slik at det nye livet i de troende vokser. Vi skal komme tilbake til dette om ikke så lenge.

For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Rom6. 14.

Nå vil jeg skrive litt om det nye livet som Gud skaper i dem som kommer til tro på Jesus Kristus. Vi skal med andre ord rette fokus mot det vi kaller helliggjørelsen. For å tenke rett om helliggjørelsen, er det viktig å ha klarhet i følgende forhold.

For det første må læren om rettferdiggjørelsen og læren om det nye livet holdes klart fra hverandre. Rettferdiggjørelsen er noe som skjer utenom mennesket i det øyeblikk Gud erklærer og anser den som tror på Jesus Kristus for å være rettferdig og uten skyld overfor Gud. Helliggjørelsen er derimot noe som skjer i det menneske som kommer til tro på Jesus. Helliggjørelsen handler derfor om hvordan Gud skaper et nytt liv i den troende, og om hvordan den troende bør innrette seg for at åndelig vekst og modning kan skje.

Spørsmålet er så hva det er som skal til for at dette nye livet kan vokse og utvikle seg. Jeg kan ikke skrive utfyllende om dette her, men vil begrense meg til å si noe om hvordan Guds kraft gjør seg gjeldende i live til en kristen. I følge Skriften, gir Gud kraft til det nye livet gjennom Bibelens budskap og lære. Det er likevel ikke alle slags ord i Bibelen som virkelig formidler kraft. De ordene i Bibelen som vi kaller loven, altså de ord som taler om hvordan en kristen skal leve og være, gir egentlig ingen kraft til et nytt liv. Slik er det, selv om loven er Guds ord, og selv om man som kristen har bruk for loven for å vite hvordan man skal leve.

For at det nye livet i en kristen skal vokse, er det i følge Skriften, helt avgjørende at en lever "under nåden" ikke "under loven". Den som lever under loven er opptatt av hvilke betingelser han eller hun må oppfylle for å fortjene å kalle seg Guds barn. En regner ikke med at Jesu frelse er fullkommen og en tror at forholdet til Gud alltid er avhengig av de gjerninger en gjør som kristen.

Dette fører troende mennesker inn i slit og trelldom. Selv om en kanskje tar kristenlivet alvorlig blir alt galt. En kan for eksempel være opptatt av å vitne for Jesus, for ved det å få ro for at en virkelig er Guds barn. Svikter man en gang da en åpenbart burde sagt noe om ham, tenker en at nå er jeg ikke kristen lenger. En kan også være opptatt av store opplevelser. Dersom en har noe en vil kalle en stor opplevelse tror en at det i seg selv er en bekreftelse på at en er en kristen.

Når opplevelsene og de gode følelsene uteblir, kommer derimot tvilen og uroen, og en søker nye opplevelser. Det blir ikke helliggjørelse eller nytt liv utav noe slikt. I virkeligheten er man på vei bort fra Jesus. En regner med seg selv, sine egne opplevelser eller prestasjoner, i stedet for ham.

Den som lever under nåden har det annerledes. Han eller hun har innsett at Jesus har gjort opp for alle våre synder og at Gud alltid ønsker å tilgi oss de syndene vi faller i som kristne. Den som lever under nåden tar derfor imot Guds tilgivelse for sine synder hver dag. Han eller hun er derfor mer opptatt av hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, enn av hva de selv skal gjøre som kristne. Dette betyr ikke at en er likegyldig i forhold til hvordan en skal leve. En ønsker å ta Guds bud alvorlig og leve etter dem, og strekker seg etter det. Hovedfokuset i kristenlivet er likevel rettet en annen vei, mot Jesus vår frelser. En er seg bevisst at Gud tilgir oss våre synder fordi Jesus allerede har betalt og gjort opp for dem.

Den som lever slik med Gud omskapes innenfra. Hun eller han får et nytt liv. Et liv som preges av en god samvittighet og bevissthet om at dommen over syndene er tatt bort. Når en lever i et slikt forhold til Jesus, vil synden miste sin makt. Den vil ikke lenger "herske", skriver apostelen Paulus. Dette bekrefter at det er Ordet om Jesu frelse og nåde som er selve kraftkilden til det nye livet.

For å få et visst innblikk i hva dette egentlig innebærer, kan det være til hjelp å vite at det uttrykket som i bibelteksten ovenfor er oversatt med "skal ikke herske", betyr at Gud forbyr synden å herske over den som lever i troen på Jesu nåde.

Som følge av dette må en kristen lære å gjøre bruk av evangeliet for å vokse i helliggjørelse. Den som tror, må lære å se på seg selv, slik Gud ser på ham eller henne gjennom Jesus Kristus. Dette betyr at vi skal være opptatt av at Gud ikke lenger regner med syndene våre, og at han for Jesu skyld anser oss som om vi overhodet ikke hadde synd. Rom 6. 11. Det er derfor en alvorlig misforståelse å tro at kristne mennesker ikke lenger har bruk for evangeliet om Jesu død for våre synder etter at en er blitt frelst. Dette budskapet er grunnleggende, ikke bare for frelsen, men også for helliggjørelsen. Når troende mennesker hører om Jesus og får se dypere inn i hans frelsesverk, mister synden sin makt, og det nye livet vokser. En blir glad i evangeliet og fri i samvittigheten.

En kristen blir aldri syndfri i denne verden. Først ved døden og oppstandelsen skal den gamle natur bli borte. Derfor må den som er kristen regne med at kampen mellom den nye og den gamle natur vil vare livet ut. Det er derfor grunn til å være på vakt, både overfor seg selv og det som kan føre bort fra Jesus Kristus. Fordi en kristen alltid har en gammel og syndig natur i seg, vil det alltid være noe i ham eller henne som rett og slett vil bort fra Jesus, noe som har lyst til synd og som faktisk elsker synden. Samtidig er også trangen etter å leve etter Guds bud levende i en kristen.

Skal du forstå hva rettferdiggjørelsen er, trenger du først å få klarhet i hva selve ordet rettferdiggjøre betyr. For mange er det nærliggende å tenke at dette ordet viser til hvordan Gud går frem for å forvandle et menneske for at det skal bli slik som han vil ha det. Det er imidlertid en feil oppfatning. Rettferdiggjørelsen består i at en person erklæres for å være uskyldig i forhold til noe som hun eller hun kunne anklages for. Rettferdiggjøre betyr med andre ord at det felles en frifinnelsesdom over en person.

Det merkelige er at de avsnittene i Bibelen som forteller oss rettferdiggjørelsen er, kan se ut til å komme i motsetning til det som er sagt her. I Romerbrevet står det for eksempel at Gud rettferdiggjør "den ugudelige" Rom 4. 5. I samme brev, kapittel 3. 23 - 24, står følgende skrevet: ?Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus?.

Hvordan er det mulig for Gud å erklære de "ugudelige" for å være rettferdige, og hvordan kan han like ens erklære dem som har "syndet og står uten ære for Gud", som uskyldige? En kan også stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan er det mulig for et menneske, som i realiteten er skyldig i forhold til Gud, å bli erklært for å være rettferdig overfor ham? 

Det svaret Bibelen gir på dette spørsmålet er ikke selvmotsigende. Svaret er nemlig at Gud ikke ønsker å dømme et menneske på grunnlag av hva dette mennesket selv har gjort. I stedet ønsker han å gi det enkelte mennesket det vi kaller "Jesu rettferdighet", og dømme ham eller henne på grunnlag av det Jesus er og har gjort.

At Gud gir et menneske Jesu rettferdighet, betyr at han anser Jesu oppfyllelse av Guds lov for å være dette menneskets egen lovoppfyllelse. Videre betyr det at han anser Jesu død på korset, som dette menneskets egen død. Gud anser med andre ord dette mennesket som en person som allerede har mottatt den straff det fortjener på grunn av sine synder. Rom 6. 3 - 5. På dette grunnlag frikjenner Gud, og på dette grunnlag erklærer han synderen for å være rettferdig.

Dette betyr at rettferdiggjørelsen er en Guds handling som svarer til det som ble gjort med Jesus da han fikk ansvaret for våre synder. Jesus, Guds sønn, ble tilregnet våre synder og deretter straffet og dømt i stedet for oss. Liksom Gud den gang anså Jesus som ansvarlig for verdens synd, anser han hver den som tror på Jesus, som om han eller hun er like uskyldige og rettferdige som Jesus selv. På dette grunnlag frikjenner så Gud mennesket fra dommen. Rom 3. 20 - 24.

For å forstå bedre hva rettferdiggjørelsen innebærer, er det særlig avgjørende å ha klart for seg hva ordet "tilregne" betyr. Det ordet som er brukt i den greske grunnteksten, betyr egentlig å overføre, enten gjeld eller fortjeneste, fra en person til en annen. At all verdens synd en gang ble tilregnet Jesus Kristus, betyr derfor at all verdens syndegjeld ble overført til ham, og at han ble gjort ansvarlig for den overfor Gud.

På denne bakgrunn er det riktig å si at rettferdiggjørelsen er en handling Gud gjør utenom mennesket, en handling i Gud selv, en domsuttalelse som likevel gjelder det menneske som tror på syndenes forlatelse for Jesu skyld.

Avgjørende for deg som leser dette, er at du tror at Gud vil gjøre dette for deg. Å tro er ikke en prestasjon eller noe du skal få til. Troen er at du viser Gud den tillit at du regner med at han gir Jesu rettferdighet nettopp til deg.

Skal vi forstå hva Jesu frelsesverk innebærer, er det nødvendig å si noe om hva ordene soning og forsoning betyr.

La oss ta ordet soning først. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder legger vi detsamme i ordet soning som når vi sier at en person soner for en forbrytelse han har gjort. Soningen viser til selve straffen. Den må gjennomføres slik den er utmålt av domstolen, - og når den tilmålte straffen er sonet, skal den ikke sones en gang til.

På denne bakgrunn kan vi forstå hva det vi si at Jesus, Guds Sønn, har sonet våre synder. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder ved sin død på korset, mener vi at han har mottatt den straff av Gud Fader som vi mennesker skulle hatt. Vi mener også at Jesus fullt og helt har gjort opp for våre synder. Dette betyr at det ikke er nødvendig for oss mennesker å sone for det gale vi har gjort. Ved troen på Jesus frikjennes vi fra Guds dom over våre synder. Vi slipper med andre ord den evige fortapelse.

Ordet forsoning brukes om det som er resultatet av Jesu soning. Vi sier at Gud er forsonet som en følge av Jesu offerdød. Dette betyr at Gud anser verdens synd for gjort opp og betalt. Han har egentlig ikke mer å kreve an mennesker. Jesus har gjort alt det Gud krever.

Når Bibelen taler om resultatet av Jesus død på korset, brukes ofte også et annet uttrykk, nemlig ordet forlik. Bibelen lærer at det er oppstått et forlik mellom Gud og menneske fordi Jesus har gjort opp for oss. Dette forliket er noe annerledes enn de forlik mennesker kan inngå seg i mellom. Det dreier seg ikke om et forlik som er resultat av lange forhandlinger mellom to parter. Det er Gud selv som har skapt forliket, lærer Bibelen. Slik er det, selv om han også er den eneste forurettede part.

Vi mennesker har ikke foretatt oss noe for å forlike oss med Gud. Derfor sier Bibelen at Gud forlikte seg med menneskene, mens de ennå var fiender av ham. Romerbrevet 5. 6. Som følge av at forliket mellom Gud og mennesket er opprettet, innbyr Bibelen mennesker til å ta imot det Jesus har gjort, og ved det får fred med Gud. 2. Korinterbrev 5. 20.

I Det gamle testamentet, profeteres det om Jesu forsoning på forskjellige steder og på forskjellige måter. Særlig kjent er Jesajas 53. 5f:

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham,for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendteoss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle ramme ham.

I Bibelen brukes ordet frelse i forskjellige sammenhenger og betydninger. Ordet har likevel en bestemt grunnbetydning, nemlig å befri eller redde noen fra nød eller fare. Hva den enkelte legger i ordet frelse, er derfor avhengig av hva man tenker at man frelses fra.

Når vi her sier at det finnes en bestemt lære om frelsen, setter vi ordet i en helt bestemt sammenheng. Da betyr frelse det samme som å bli befridd fra Guds dom over våre synder. Dette er viktig å forstå. Det betyr at Jesus ikke har kommet for å frelse mennesker fra politiske problemer, eller fra en miljøkatastrofe. Dypest sett er det Guds dom han frelser oss fra, ? og fordi Jesus er Gud, kan vi si at frelsen skjer ved at Gud selv frelser oss fra sin egen dom og vrede.

Når vi nærmest reserverer ordet frelse til det som Jesus Kristus har gjort for å redde oss fra Guds dom over våre synder, betyr ikke det at vi vil underslå at Bibelen også bruker dette ordet i andre sammenhenger. Snarere vil vi si at Gud kan gripe inn og frelse mennesker, både fra sykdom lidelse eller annen nød. Det er likevel viktig å være klar over at mennesker kan få slik hjelp av Gud, uten at det har fått del i frelsen fra synden.

Å bli reddet fra Guds dom er altså frelse i egentlig og snever betydning. Denne frelsen har vi alle bruk for, fordi vi alle har syndet mot Gud. Derfor lærer Bibelen at Jesus Kristus har kommet for å ?frelse sitt folk fra deres synder?. Den lærer også at han søker og frelser ?det som er fortapt?. Matteus 1. 21. Matteus 18. 11.

Bibelen viser oss at Gud frelste oss ved at Jesus møtte Gud som vår stedfortreder. At Jesus var stedfortreder, betyr at Gud valgte ham til å være hele menneskehetens representant. Som representant for menneskeheten ble han gjort ansvarlig for all synd mennesker har gjort seg skyldig i. Som følge av dette måtte han møtte Gud i stedet for oss, og ta imot den dom og straff som vi har fortjent. 2. Kor.  5. 21.

Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske

Dersom vi skal forstå hva Jesu frelse innebærer, er det viktig at vi har klart for oss hva Bibelen sier om hvem Jesus Kristus er. Først når dette blir klart for oss, kan vi få en rett forståelse av frelsens verdi og rekkevidde. I følge Skriften, skal vi få tro at frelsen er utført av en person som er både Gud og menneske. Frelsens verdi bunner derfor i at den på den ene side er Guds gjerning overfor mennesker, og at den på den annen side er utført for oss, av et syndfritt menneske. At Jesus er Gud, fremgår av hva han lærte om seg selv. Jesus sa at han er ett med Faderen, at han er fra evighet av, at han som Guds Sønn ble sendt av Faderen for å frelse menneskene, og at han har fått all makt i Himmel og på jord. Altså den makt som bare Gud kan ha. Johannes 10. 30. Matteus 28. 18.

Inkarnasjon og jomfrufødsel

Læren om at Jesus er sann Gud og sant menneske, bygger på læren om inkarnasjonen. Ordet inkarnasjon betyr egentlig at Guds Sønn tar på seg ?kjød?, det vil si, alt hva menneskenatur er og på den måten blir menneske. Ordet inkarnasjon viser derfor til det som skjedde, da Guds evige Sønn lot seg unnfange i jomfru Marias liv ved Den Hellige Ånd, og føde som menneske. I inkarnasjonens øyeblikk ble den guddommelig og menneskelig natur forent i Guds sønns evige person. Matteus 1. 18 ? 25, Lukas 1. 26 ? 37, 2. 1. Johannes 1. 1 ? 14, Galaterbrevet 4. 4. Av det Bibelen lærer kan vi si at Jesus ble til som foster i Marias liv, uten manns innvirkning. Dette er grunnen til at den kristne kirke bekjenner at Jesus er født av en jomfru og unnfanget ved Den Hellige Ånd. Fra og med inkarnasjonsøyeblikket var altså Jesus helt og fullt menneske. Samtidig fullt og helt Gud. 

Guds sønn ble menneske for at han skulle leve sitt liv under de samme vilkår som mennesker. Han skulle oppleve hva det vil si å være fattig, syk, forfulgt, sveket, mishandlet, og uskyldig dømt. Inkarnasjonen er slik sett det første steg i Jesu gjerning for å frelse oss. Jesus går inn under de vilkår mennesket må leve under. Skriften sier derfor at Jesus ble prøvd i alle ting i likhet med oss, og at han derfor er fullt ut i stand til å forstå oss, ha medlidenhet med oss, og frelse oss. Hebr. 4. 15, Jesajas 53. 4.Hovedformålet med at Guds Sønn måtte fødes inn i menneskeslekten var likevel at han skulle gjøre opp for menneskenes synder. Hva dette innebærer skal vi komme tilbake til.

Forholdet mellom Gud og de første mennesker var, som vi tidligere har vært inne på, etablert ved Guds Ord. 1. Mosebok 2. 16 - 17. Gjennom Ordet kjente menneskene Guds godhet, og det bilde de hadde fått av Gud gjennom Ordet, førte til at de levde i et trygt, fortrolig, og tillitsfullt forhold til ham. Det førte også til at de levde i lydighet mot Guds vilje

For å ødelegge dette forholdet, og for å få mennesket til å synde, forsøkte Satan å gi Eva en ny oppfatning av Gud. Ved det ville han ødelegge menneskets tillit til Gud, og dermed også deres tro på Gud. I følge Skriften, er tro forstått som tillit, selve forutsetingen for at mennesket kan oppfylle Guds bud og vilje. At mennesket tro på Gud ble ødelagt, var derfor selve forutsetningen for at mennesket også kunne gjøre opprør, og synde mot ham. Jakobs brev 2. 17 - 18.

Når Satan frister Eva, begynner han derfor med et spørsmål som både forfalsket det budet Gud hadde gitt, og som gav en forvrenging av Gud selv. Han spør: "Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?". 1. Mosebok 3. 1. Det Gud hadde sagt var at mennesket kunne ete av alle trær i hagen, bortsett fra "treet til kunnskap om godt og ondt". Gud hadde med andre ord vært ufattelig god overfor mennesket, han hadde gitt dem mye, men samtidig også satt en grense for dem. 1. Mosebok 2. 17.

Satans fremgangsmåte her, er karakteristisk for hvordan han til alle tider frister menneskene til å handle imot Guds ord. Han vil skape et inntrykk av at Bibelens Gud ikke vil menneskene godt, og av at Guds ord sier noe annet enn det i virkeligheten gjør. Eva gjennomskuet imidlertid Satans spørsmål, og korrigerte ham. Hun svarte derfor at det bare var ett tre i hagen som de ikke kunne ete av. 1. Mosebok 3. 3.

Satan hadde likevel lyktes med å feste hennes oppmerksomhet på det som skulle føre henne til fall. Det skritt han nå tok, var å få Eva til å tro at det å bryte Guds bud ville føre til det som var godt for henne og for Adam. Samtidig forsøkte han å forsterke inntrykket av at Gud var ond. "Gud vet at den dagen dere eter av det (treets frukt), vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt". 1. Mos. 3. 5.

Fristelsen til å bli lik Gud greide ikke de første mennesker å stå imot. Eva åt, og gav også sin mann å ete, og dermed brøt de begge Guds bud. 1. Mosebok 3. 6. Hvordan dette fikk konsekvenser, ikke bare for dem, men også for alle mennesker, skal vi se nærmere på i det følgende.

Syndefallets følger

Syndefallet førte til at mennesket ?døde?, slik Gud hadde sagt. 1. Mosebok 2. 17. For å forstå hva dette betyr, er det nødvendig å ha klar for seg at døden, i følge Skriften, betyr noe mer enn at vi dør legemlig. Først og fremst innebærer døden at forholdet mellom Gud og mennesket ødelegges, og at mennesket atskilles fra Gud. I Bibelens fortelling om syndefallet kommer dette til uttrykk ved at Gud viste de første mennesker ut av Edens hage, og hindret dem i å komme tilbake. Det personlige forhold mellom Gud og menneske ble brutt. Det var med andre ord ikke bare menneskets tillit til Gud som ble ødelagt ved syndefallet. Noe skjedde også fra Guds side.

Selv om Gud fortsatt elsket mennesket, måtte han støte dem bort fra seg, for Gud kan ikke ha fellesskap med opprør og synd. At mennesket ble vist ut fra Edens hage, er derfor uttrykk for en domshandling fra Guds side. Menneskene ble dømt til atskillelse fra Gud. Det er dette, som dypest sett er døden. 1. Mosebok 3. 23 - 24.

Den dommen det her er tale om, har ikke bare rammet de første mennesker, men hele menneskeslekten. Det betyr at menneskeheten har kommet inn under Guds dom, som følge av syndefallet. Dommen er evig, og det enkelte menneske kan bare bli fri fra den ved at Gud griper inn og frelser det ved sin nåde i Jesus Kristus. Synden går i arv fra slekt til slekt. Uten Jesus er vi derfor alle under Guds dom, og døde i forhold til ham.  Romerbrevet 5. 12.

Dermed er det en likhet mellom skapelsen og frelsen. Senere i denne boken skal vi derfor se, at liksom Gud gjorde alt ferdig for mennesket i skapelsen, har han også gjort sin frelse i Jesus ferdig for oss. Han har også skapt hver enkelt av oss i den hensikt at vi skal leve i tro, og i samfunn med Gud på grunnlag av Jesu frelsesverk.

Gud skapte mennesket til å ha en helt enestående posisjon i forhold til skaperverket for øvrig, og i forhold til Gud. At Gud hadde tanker om mennesket som han ikke hadde for det øvrige skaperverket, fremgår av at den treenige Gud rådslo med seg selv før han skapte mennesket. Gud bestemte da at mennesket skulle skapes i Guds bilde, og etter Guds lignelse. 1. Mosebok 1. 26. 

Dette betyr ikke at mennesket er skapt med guddommelige egenskaper eller krefter, men at det tross den store forskjell som er mellom Gud og menneske, likevel er en vesentlig likhet. Hva denne likhet består i skal vi komme tilbake til nedenfor, etter at vi først har sett nærmere på hva det vil si at mennesket er dypt forskjellig fra Gud. Å forstå hva forskjellen mellom Gud og menneske består i, er nemlig helt avgjørende for å kunne forstå likheten rett, altså hva det vil si at mennesket er skapt i Guds bilde.

I 1. Mosebok. 2. 7. leser vi at mennesket ble dannet av jordens støv. På den ene side viser dette at mennesket er en del av det øvrige skaperverket, og derfor uendelig lite, uanselig og avmektig, i forhold til Gud. Hele menneskets eksistens ligger i Guds hånd. På den annen side er mennesket i kraft av sin skapelse også hevet høyt over den øvrige skapning. Bibelen forteller nemlig at Gud gjorde mennesket til en ?levende sjel? 1. Mosebok. 2. 7.

Hva menneskets sjel er, har filosofer og tenkere grunnet på gjennom alle tider. Visse religioner og filosofiske retninger har hevdet at sjelen er guddommelig. Overfor dette må vi fastholde at også menneskets sjel er skapt av Gud, og at den ikke er guddommelig. Bibelens lære om skapelsen gir overhode intet grunnlag for å hevde at mennesket er guddommelig, og kan settes på lik linje med Gud.

Sjelen er det i mennesket som gjør at vi er enkeltindivider, og opplever oss selv som enkeltindivider, eller som personer. Min sjel er mitt jeg, det i meg som samler mine egenskaper, mine intellektuelle evner, mine følelser, min vilje, og alle mine ytre og indre egenskaper.

Våre egenskaper ellers kan tapes, endres eller forsvinne. Sjelen er derimot evig, og gir oss den avgjørende verdi som mennesker. Dette er viktig å være klar over i vår tid. Menneskeverdet må begrunnes i noe alle mennesker har felles, nemlig en evig sjel. På denne bakgrunn vil vi utdype hva det innebærer at mennesket er skapt i Guds bilde.

Mennesket, skapt i Guds bilde

At mennesket er skapt i Guds bilde betyr i første rekke at det er skapt til å eksistere i et personlig forhold til Gud. Vi kan derfor si at Guds bilde i mennesket kommer til uttrykk i og med at mennesket er skapt som en person. I forlengelse av dette må det også sies noe mer, nemlig at Guds bilde i mennesket opprinnelig også innbefattet en sann og rett kunnskap om Gud, samt vilje og evne til å leve i samsvar med Guds vilje.

Den kunnskap om Gud som Adam og Eva hadde før syndefallet, var ikke fullkommen i den betydning at de hadde en altomfattende teoretisk kunnskap om Gud. Det Bibelen sier tyder på at de hadde en personlig kjennskap til Gud, det vil si, en erkjennelse av ham som går utover det teoretiske. De kjente Gud som person på en måte som kan sammenlignes med den personlige kjennskap som kan utvikles på det mellom menneskelige plan. En slik personlig kjennskap til Gud er forutsetning for selve det personlige forhold til ham, og hører derfor med til Guds bilde i mennesket.

Dette fremgår, blant annet av Bibelens omtale av forholdet mellom Gud og Adam før syndefallet. Gud og det første menneske hadde et personlig forhold til hverandre, de talte sammen, mennesket var åpent overfor Gud, det skjulte seg ikke for ham i skam eller frykt for straff, men forholdet var fortrolig, trygt og kjærlig. 1. Mosebok 2. 16 - 17. Det samme fremgår også på indirekte måte av det Jesus sier, for eksempel i Johannes 17. 3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus".

Guds bilde i mennesket gir seg også uttrykk i at menneskene opprinnelig ble skapt til å ha personlig kjennskap og fellesskap med hverandre. Derfor kan vi også si at mennesket er skapt i den treenige Guds bilde. Liksom de tre personer i Gud kjenner hverandre, og står i et gjensidig forhold til hverandre, skulle også menneskene forholde seg til hverandre i et personlig fellesskap.

Denne sosiale side ved Guds bilde i mennesket kommer fremfor alt til uttrykk i at Gud skapte mennesket som mann og kvinne. Gud skapte både mann og kvinne i sitt bilde, og dermed som likeverdige. Han skapte dem likevel som to forskjellige slags mennesker, og hans hensikt med dette var at mann og kvinne skal leve i livslangt fellesskap med hverandre.

Etter Guds plan, skal derfor dette spesielle fellesskapet mellom mann og kvinne virkeliggjøres i ekteskapet. Guds hensikt med ekteskapet er derfor at en mann og en kvinne går inn i et livslangt offentlig bekreftet forhold og blir "ett", i den forstand at de utvikler et fellesskap som er dypere og mer intimt enn noe annet mellommenneskelige fellesskap. 1. Mosebok1. 27, 2. 24, Matt. 19. 5, Ef. 5, 31.

At mennesket er skapt i Guds bilde, kommer også til uttrykk i at Gud har gitt det en herskerstilling over jorden på Guds vegne. Mennesket ble betrodd makt og herredømme over den øvrige skapning. Som hersker over skaperverket står det samtidig til ansvar overfor Gud. 1. Mosebok 1. 26 ? 28.

Forholdet mellom Gud og menneske

På det mellommenneskelige plan har språket en helt avgjørende betydning for at det kan opprettes personlige fellesskap. Gjennom språket gjør menneskene seg kjent overfor hverandre, slik at personlige forhold oppstår. En tilsvarende rolle har språket også i forholdet mellom Gud og menneske. Kjennskap til Gud, og det personlige forholdet mellom Gud og menneske, etableres derfor gjennom Guds tale til menneskene. Også dette forhold er gjort tydelig i Bibelens fortelling om Adam og Eva. Spørsmålet er så hva Gud har sagt til disse første mennesker ? og til oss ? for å etablere dette forholdet.

I 1. Mosebok 2. 16 leser vi at forholdet mellom Gud og de første mennesker skulle stå og falle med lydighet mot et bestemt ord som Gud gav, nemlig forbudet mot å ete av treet til kunnskap om godt og ondt. Dette forbudet ble ikke gitt noen "forståelig" eller logisk begrunnelse. Meningen med det var at mennesket skulle settes på prøve, slik at det kunne vise om det ville lyde Gud for Guds egen skyld.

Ved å lyde budet skulle Adam og Eva gjøre erfaring om forskjellen mellom det gode og det onde. Lydighet ville gi erfaring av det gode, mens ulydighet derimot ville gi erfaring av det onde. Denne prøven greide ikke de første mennesker å bestå, og det førte til at forholdet mellom Gud og menneske ble ødelagt. Hvorfor og hvordan det skjedde, og hvilke følger det fikk, skal vi komme tilbake til.

Bibelens lære om skapelsen finner vi særlig i de to første kapitlene i 1. Mosebok. Her leser vi at Gud - i begynnelsen -, skapte himmelen og jorden (1. Mosebok 1. 1). Bibelens lærer ellers at Gud skapte Himmel og jord av intet Hebr. 11.3. Før Gud skapte var altså ingenting til, bortsett fra Gud selv. Himmel og jord, mennesker, engler og åndsvesener, er altså skapt av Gud. Jesajas 45.12.

Bibelsk forståelse av virkeligheten

Bibelens lære om skapelsen får naturlig nok konsekvenser for hvordan vi forstår hele virkeligheten. Bibelen gir oss ikke svar på alle spørsmål som naturvitenskapen stiller. Den gir oss likevel enkelte grunnleggende forutsetninger for å kunne tenke om virkeligheten og forstå den. Vi kan si at Bibelen gir oss en åpen forståelse av hvordan tilværelsen er. Åpen, i den forstand at den gir oss visse grunnleggende forutsetninger for å utforske virkeligheten og tilegne oss mer kunnskap om den.

En bibelsk forståelse av virkeligheten forutsetter at Gud og skaperverk holdes fra hverandre, og betraktes som forskjellig slags virkelighet. Der det ikke skilles mellom Gud og det skapte, eller der forholdet mellom Gud og tilværelsen forklares med utgangspunkt i noe annet enn skapelsen, får vi som regel en form for panteisme eller materialisme. Materialismen er betegnelse på retninger som hevder at bare den sansbare materielle virkelig eksisterer. Materialisme særpreges derfor også av at alt i tilværelsen blir forklart med utgangspunkt i den sansbare og fysiske virkelighet. Dette fører for eksempel til at menneskets åndelige sider, som følelser, tanker ol, forklares som uttrykk for kjemiske og biologiske prosesser. Materialismen fører naturlig nok også til at en benektelse at det eksisterer en Gud eller en åndelig virkelighet.

Panteistiske retninger hevder som regel at bare det åndelige er virkelig, og kan derfor ende opp med å si at den fysiske og materielle virkelighet bare er en innbilning, noe som ikke eksisterer, eller noe som kun har en lavere form for eksistens. Denne måten å tenke på finner vi i hinduismen, og i bevegelser som er inspirert av hinduismen, for eksempel yoga bevegelsene, og mange av de nyreligiøse bevegelsene.

Det er gjort iherdige forsøk på å forklare Bibelens lære om skapelsen slik at den kommer i samsvar med den såkalte utviklingslæren. Man begrunner dette ved å vise til det Bibelen sier om at skapelsen skjedde i flere trinn, i løpet av seks dager. Den katolske jesuitt-teologen Teilhard de Jardin (1881 - 1955) har fått et visst gjennomslag for en slik oppfatning. Han mener at skapelsen er stadig en pågående evolusjonær prosess som fører til at stadig flere kompliserte individer utvikles. Dermed ligger hans tenkning meget nær de evolusjonistiske teorier, den tanke at alt utvikler seg til det bedre, mot stadig høyere nivåer.

Det har likevel vist seg at denne måten å tenke på ikke lar seg harmonere med Bibelens egen skapelsesberetning. Bibelen lærer tydelig at skapelsen foregikk i forskjellige akter, at de forskjellige typer biologisk og organisk virkelighet ble skapt hver for seg, og i bestemt rekkefølge. Det tales ikke om noe utvikling fra den ene art til den andre, fisker, fugler og landdyr, ble skapt ved at Gud grep inn og skapte kvalitative nye organismer, planter og dyr, og til slutt mennesket. 1. Mosebok 1. 3 ff.

Fortsatt skapelse

Selv om vi må avvise teorien om at skaperverket utvikler seg mot stadig høyere stadier, lærer Bibelen oss likevel at Gud holder verden i gang ved å fortsette å skape. Av selve skapelsesberetningen fremgår det at Gud først skapte en materie av intet, og at han deretter fortsatte å skape de forskjellige ting ved å forme og danne det materiale som han hadde skapt av intet. Slik skapte Gud dyrene fuglene, fiskene osv, og lot planter og liv vokse frem på jorden 1. Mosebok 1. ff. På tilsvarende måte kan vi også si at Gud fortsetter å skape. Alt som gror, alt liv som blir til i løpet av historien, alt som fødes, er skapt av Gud.

At Gud formet de forskjellige deler av skaperverket ut av den materie som han først hadde skapt av intet, går særlig klart frem av læren om skapelsen av mennesket. På den ene side formet Gud mennesket av jorden, altså av det materiale som allerede var skapt. Samtidig får mennesket en sjel som er skapt av Gud. Derfor er mennesket enestående i forhold til dyrene. Ethvert menneske er skapt av Gud, og er høyt elsket av ham. 1. Mosebok 1.3 ff og 1. Mos 2. 7. 

Gud skaper alle ting ved sitt Ord

Leser vi fra 1. Mosebok 1. 3 og utover, ser vi at skapelsen skjedde på en spesiell måte.Gud skapte ved sitt ord, det vil si, Gud nevnte ved navn det han ville skulle bli til, og så ble dette som ble nevnt, til. Dette viktige poeng ved den bibelske lære om skapelsen kommer til uttrykk på en rekke steder i Skriften, for eksempel i Salme 33. 9. - For han talte, og det skjedde. Han bød og det stod der -.

At Gud skaper ved sitt ord, er en sannhet som er svært viktig og avgjørende, ikke bare for vår forståelse av skapelsen, men også for vår forståelse av troen og frelsen. Sannheten er at Gud også skaper troen og et nytt liv i oss ved sitt Ord. Dette skal jeg komme tilbake til senere. Saken nevnes her, for å peke på at det er en viktig sammenheng mellom vår forståelse av Gud som skaper og vårt liv som kristne.

At Gud skapte verden ved sitt ord er i virkeligheten ensbetydende med at han skaper ved sin Sønn. Dette forstår vi, ut fra det faktum at Bibelen flere steder omtaler - Ordet -  som en person, og lar oss forstå at denne personen nettopp er Guds Sønn, Jesus Kristus. Dette bekrefter noe som ble påpekt også i forrige kapittel, nemlig at Gud Fader fullfører sin plan og vilje, gjennom sin evige Sønn. Til dette, se for eksempel Johannes 1. 1 ‑ 3 og Johannes 1. 14. Kol. 1. 16. Skaperverket ble opprinnelig skapt godt i den betydning at det svarte til Guds hensikt og plan. 1. Mosebok 1. 10,12,21, 25,31.

Gud holder verden og historien i gang

Etter at Gud skapte Himmel og jord, holder han verden oppe ved å la naturen gå sin gang, og ved å la menneskeheten overleve fra generasjon til generasjon. Gud har, i følge Bibelen, ikke fjernet seg fra den virkelighet han har skapt, han er nær den, og han styrer den

Dette innebærer at Gud lar det vi kaller naturlover utfolde seg, men at han også kan gripe inn i forhold til disse, bryte deres regelmessighet, og gjøre det vi kaller under. I virkeligheten er Gud alltid nærværende i forhold til skaperverket, han er den egentlige årsak til alt som skjer i den minste mikroorganisme, og i det totale univers. - Han bærer alle ting ved sin krafts ord - . Hebr. 1. 3. Til dette, se også Apgj. 17. 26.

Det er viktig å vite om noen av de viktigste bibelstedene som treenighetslæren bygger på, og hvordan de er å forstå. I det følgende skal vi se på noen av dem, og vi skal begynne med å se nærmere på hvordan Det gamle testamentet viser oss at Gud er treenig.

Ikke alle er enige i at Det gamle testamentet har en lære om treenigheten. Fra enkelte hold blir det hevdet at treenighetslæren ble utviklet først i Det nye testamentet.  Overfor dette må det blant annet sies at oldkirkens teologer i stor grad bygde sin lære om treenigheten nettopp på Det gamle testamentet.  Det bør også vi gjøre, dersom vi ønsker å forutsette at Det gamle testamentet sier det samme om Gud, som NT.

Det første ord vi skal stanse for finner vi i skapelsesberetningen, 1. Mos 1. 26. I det øyeblikk Gud vil skape mennesket sier han følgende: "La oss skape mennesker i vårt bilde". Her ser vi at Gud omtaler seg selv i flertall. Leser vi videre i det påfølgende vers, 1. Mos 1. 27, ser vi at det likevel var den ene Gud, altså Gud i entall, som skapte mennesket.  "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde". Dette viser at det forutsettes at Gud er flere enn en, at det er personlig kommunikasjon mellom personene i Gud, og at Gud samtidig er den ene som handler når mennesket skapes.

En tilsvarende fremstilling finner vi i 1. Mos. 18. 1 - 10. Her leser vi at Gud kommer til Abraham som tre personer, og at han samtidig taler til Abraham som om han var en person. Også andre ord i Det gamle testamentet viser at Gud omtaler seg selv slik at vi forstår at han er en og samtidig mer enn en person. Dette er særlig tydelig i enkelte skriftavsnitt der det tales om hvordan Gud kommer til menneskene. Gud omtales både som den som sender, og den som blir sendt. Et tydelig eksempel på dette finner vi i Sakarias 2. 14 ? 15: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren. (...) Jeg vil bo hos deg og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg".

En lignende uttrykksmåte finner vi også i Salme 110. 1: "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lag dine fiender til skammel for dine føtter". Sammenligner vi denne salmen med det Jesus sier om seg selv i Matteus 22. 43 - 44, ser vi at det er Jesus selv som er den person som skal sitte på Guds trone. Han kalles Herren, samtidig som det er en annen, som også kalles Herren, som setter ham på tronen.

I Det gamle testamentet profeteres det også om en person som skal sendes av Gud til jorden. Han skal kalles ?sønn?, og ?veldig Gud?. Vi leser følgende om dette i Jesajas 9. 6: ?For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far Fredsfyrste.

Her passer det også å nevne en av profetiene som vi finner i Daniel 7. 13 - 14. Her ser vi at det tales om to personer som begge har all makt i Himmel og på jord, og som derfor er Gud: "En som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den game av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk og ætter skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne".

I Det nye testamentet omtaler Jesus seg selv som ?menneskesønnen?. Han sier i tillegg at han er den personen som det er profetert om i Daniels bok. Jesus er derfor Guds sønn, som en gang skal komme ?i sin fars herlighet?, med all makt. Matt. 16. 27.

Noe annet som viser oss at Gud fremstilles som mer enn en person i Det gamle testamentet, er bruken av uttrykket "Herrens engel". Herrens engel er ingen vanlig engel, men han omtales både som Herrens budbærer og som Herren selv. Dette ser vi for eksempel i 1. Mos. 22. 11 - 18. "Herrens Engel ropte så for annen gang til Abraham fra Himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg ". Se også fortellingen om møtet mellom Gud og Moses i 2. Mos. 3. 2 ? 4.

Det gamle testamentet fremstiller altså Gud som en og tre, og vi har også sett at det omtaler Gud som to, som Far og Sønn. Det gamle testamentet taler imidlertid også om Den Hellige Ånd. Et eksempel på dette finner vi allerede i begynnelsens av skapelsesberetningen i 1. Mos. 1. 2, der det står skrevet at "Guds Ånd svevde over vannene".

I 1. Mos. 6. 3, omtales Ånden som en som taler til menneskene og går i rette med dem: "Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene" I 4. Mos. 24. 2. sies det at Guds Ånd kom over en mann som het Bileam, og at han derfor profeterte.

I Salme 51. 13, og i Joels bok 3. 1, finner vi en profeti som sier at Gud skal utgyte sin Ånd over alle folk. I Jesajas 63. 11, leser vi om at Gud gir sin Ånd blant alle folkeslag: "Hvor er han som gav sin Hellige Ånd midt iblant dem". Ånden omtales også her som en person, en som taler til menneskene og kommer til dem, og som også gir profetene ord fra Gud å gå med. Ånden er også den som tar bolig i dem som tror på de profetiske frelsesløfter, i følge Salme 51. 13.

Flere av tekstene i Johannes evangeliet ble grunnleggende for treenighetslæren. Ikke minst gjelder det Johannes 1. 1 - 4. Det ordet som i vår norske oversettelse er oversatt med "ordet", er det greske ordet "logos". Hos Johannes brukes dette ordet som betegnelse på en person som var til da alt annet ble til, en som både er "hos Gud" og samtidig er Gud. 

Ved denne personen er alt blitt til, skriver Johannes, og dermed sier han at personen "Ordet", har skapt alle ting Johannes 1. 3. Det samme skriver apostelen Paulus i Kol. 1. 11 - 17. Evangeliene viser at Jesus ble æret og tilbedt som Gud selv Matteus 2. 2, og at mennesker skal ha det samme forhold til Jesus som til Faderen. Johannes. 5. 23. "Alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen, den som ikke ærer Sønnen ærer heller ikke Faderen".

Den Hellige Ånd omtales som en guddommelig og selvstendig person Johannes 14. 16, 14. 26, 15. 26. Hans oppgave er å overbevise menneskene om deres synder, slik at de kommer til tro på Jesus. Johannes 16. 8 - 14. Vi kan også les om Ånden og hans gjerning i Apostelgjerningene: 15. 28. Rom 8. 16.

Flere steder i Det nye testamentet ser vi ellers at det tales om tre personer i Gud. For eksempel gjelder dette Matteus 28. 19, der Jesus befaler sine disipler å døpe mennesker til Faderens og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.  I 2. Kor. 13. 12, finner vi en såkalt trinitarisk formel, der Gud omtales som tre: "Den Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet, og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle".

Bibelen omtaler Faderen, Sønnen og Ånden på forskjellig måte. Det skjer ved at de tillegges forskjellige handlinger, eller oppgaver i forhold til hverandre, og i forhold til mennesket og skaperverket. Vi skal i det følgende se litt nærmere på hvordan Bibelen taler om de tre personene i Gud, og de forskjellige gjerninger som de utfører.

Faderen er den den personen i Gud som planlegger. Samtidig lærer Bibelen at Faderen fullfører skapelsen og frelsen gjennom en annen av de tre personer i Gud, nemlig Sønnen. Derfor kan vi si at Faderen er den personen i Gud som tar initiativet og legger planene for Guds handlinger, mens Sønnen er den som utfører og fullfører Faderens vilje. Johannes 1. 3. Ef. 1. 22 ? 23, Kol. 1.16. Derfor tror vi at Faderen sendte sin Sønn til jorden for å frelse menneskene, og at Faderen derfor gav sin Sønn for oss og for verden. Johannes 3. 16.

Treenighetslæren hjelper oss til å forstå at frelsen er noe som har skjedd i Gud. Den er en handling som har utspilt seg mellom Guds evige Sønn og Gud den evige Far. Læren om frelsen ville ikke vært akseptabel, dersom Faderen og Sønnen ikke hadde vært ett. Da måtte vi tenke at Gud ofret en annen person enn seg selv, for oss. Men - nettopp fordi Faderen og Sønnen er den ene og samme Gud, kan vi si at Gud ofret seg selv for våre synder, da Jesus led og døde for oss. I det følgende skal vi si noe om hva Den Hellige Ånds oppgave går ut på.

DEN HELLIGE ÅND

Både Det gamle testamentet og Det nye testamentet lærer oss om en tredje person i Gud. Han kalles Den Hellige Ånd. Åndens viktigste oppgave er å gi mennesker del i den frelse som Faderen har planlagt og Sønnen har gjort ferdig for snart to tusen år siden. Ånden er derfor den personen i Gud som sendes til menneskene av Faderen, for å gi dem del i Jesu frelsesverk. Johannes 14. 16. ‑ 15.16. ‑ 15. 26, 1. Mosebok 1. 2, 1. Samuel 11. 6, Joel 3.1.ff.

Den Hellige Ånd er en person. Derfor må vi ikke tenke om ham som om han kun var en upersonlig kraft. Bibelen omtaler Ånden som ?talsmannen?. Det vil si, den guddommelige og evige person som sendes til oss for å tale om Jesus, overbevise oss om vår synd, om evangeliets sannhet, og skape troen i den som hører på hans ord. Johannes 16. 7 ff. 

Fordi Ånden er en av de tre evige personene i Gud, har han sett hva Jesu frelsesverk innebærer. Vi kan derfor si at Den Hellige Ånd er den eneste som kan bevitne at Jesu død på korset i virkeligheten var et oppgjør i Gud selv, mellom Faderen og Sønnen. Ånden forteller oss at det offer Jesus brakte Faderen er nok, i den forstand at det slettet ut hele vår gjeld til Gud.

Åndens oppgave er også å forklare oss hva som er hensikten, særlig med Jesu frelsesgjerning. Saken er nemlig at ingen av oss ville være i stand til å forstå Jesu død på korset, uten at Gud selv viste hva som er meningen med den. Ånden vet hva som bor i Gud, og han meddeler dette til oss, gjennom Skriftens budskap, for at vi skal komme til tro på det. 1. Kor. 1. 11 ? 13, 1. Kor. 1. 18.

Hva Åndens gjerning nærmere går ut på, skal vi komme tilbake til. Her skal vi avslutte med å si at Den Hellige Ånds tale er nedfelt i Bibelen, og at Ånden alltid bruker Bibelens ord når han gir oss del i Jesu frelsesverk. Saken er at et menneske får frelsen i det øyeblikk det fester tillit til det budskap om Jesus som Ånden har gitt oss i Skriften.

Det er noe motsetningsfylt i Skriftens tale om Gud. Noen ganger omtales han som en, av og til som to, og av og til også som tre. Bibelen omtaler den ene Gud som Faderen, Sønnen og Den Hellig Ånd. Dette er grunnen til at man i den kristne kirke tror og lærer at Gud samtidig er en og tre.

At  Bibelen omtaler Gud som en og tre, må ikke få oss til å tro at dens tale er usann eller selvmotsigende. Selv om vi ikke kan forklare treenighetslæren logisk, taler Bibelen likevel slik at vi kan begripe dens lære om treenigheten. Gud er virkelig slik som Bibelen omtaler ham. Grunnen til at det er så viktig å holde fast på at Gud samtidig er en og tre, er at dette er helt grunnleggende for en rett og helhetlig forståelse av den kristne tro. Som vi skal se, gjelder dette særlig læren om frelsen. Jeg vksl komme tilbake til dette senere. Først må vi se nærmere på hva som menes med at Gud er en.

GUD ER EN

Skriften lærer at det eksisterer bare en Gud. 5. Mosebok 6. 4. Gud omtales som en skaper, en frelser og en helliggjører, og som den eneste som er verdig til å motta vår tilbedelse. Bibelen fremstiller den ene og sanne Gud som opphøyet, hellig og evig, som allestedsnærværende allmektig og allvitende, og dermed som totalt forskjellig fra alt annet som er til.

Fordi Gud er en, og fordi han er forskjellig fra alt annet som er til, er det vanskelig å finne saksvarende og riktige ord for å tale rett om ham. Vi kan ikke uten videre anvende alle de ord som vi bruker til å beskrive mennesker og ting i denne verden når vi taler om Gud. Fordi Gud er enestående og forskjellig fra alt annet, må de ord som vi bruker få en noe annen betydning enn de vanligvis har, når de brukes om Gud. Det er for eksempel bare Gud som kan kalles ?god? eller ?kjærlig? i absolutt forstand. Dette problemet har ført til at teologien har vært nødt til å utvikle helt egne ord, som bare kan brukes om Gud. Bare Gud er ?evig? i den betydning at han ikke har begynnelse eller ende. Bare Gud er ?allmektig?, ?allvitende?, og ?allestedsnærværende?.

Samtidig kan vi i en viss utstrekning også bruke ord og uttrykk om Gud som kan brukes om oss mennesker. Grunnen til dette er at det ikke bare er en veldig forskjell mellom Gud og mennesker, men også en avgjørende likhet. Nemlig at både Gud og mennesker er det vi kaller personer. Fordi Gud er person kan han liksom mennesker sørge, gråte og glede seg, eller bli vred. Liksom mennesket er Gud seg selv bevisst som person. Han er full av kjærlighet til mennesket, og han søker personlig fellesskap med oss.

At Gud er person, betyr også at han er et individ som vi mennesker kan forholde oss til på det personlige plan. Vi kan tale til Gud, og vi kan bli tiltalt av ham. På tilsvarende måte som mennesker søker hverandre og oppretter forhold til hverandre gjennom ord, søker Gud mennesker, og vil opprette et forhold til oss, gjennom sitt ord og sin tale.

Her må vi være oppmerksomme på at Gud har satt en grense for sin måte å komme til oss på. Han taler ikke til oss gjennom løse luften, men gjennom Bibelens budskap. Forholdet til Gud kan bare opprettes ved Bibelens Ord. Derfor skal vi betrakte Bibelen som Guds tale til oss. Forskjellen mellom oss og Gud er at Gud i alt hva han er og gjør er fullkommen, han er slik hans ord sier at han er, trofast, mektig, hellig og kjærlig.

GUD ER TRE OG SAMTIDIG EN

Samtidig som Bibelen omtaler Gud som en, sier den også at han er tre forskjellige personer. Faderen, Sønnen og Ånden. De tre personene i Gud forholder seg til hverandre som forskjellige personer, samtidig som de hele tiden er den ene og samme Gud. Vi skal se nærmere på dette i det følgende.

For å klargjøre læren om treenigheten, utviklet oldkirkens teologer en lære om det vi kaller ?Guds vesen?. Uttrykket ?Guds vesen? rommer alt det man kan si om den ene evige Gud. Det ble grunnleggende for treenighetslæren, fordi det gav rom for den bibelske tanke, at alle de tre personene i Gud er ett, ikke bare i den forstand at de er like mye Gud, eller er Gud på samme måte, men også i en betydning som går utover dette. De tre personer i Gud er ett, i den forstand at de har det samme vesen. Derfor talte oldkirkens teologer om at det er ?vesensenhet? mellom de tre personer i Gud.

Fordi Faderen, Sønnen og Ånden har det samme vesen, er de på samme måte allmektige, allestedsnærværende, evige osv. De er ikke Gud i forskjellig grad, eller på forskjellig måte, men de er Gud på samme måte.  Fordi de tre personer i Gud er ett, kan vi også si at de handlinger som en enkelt person i Gud utfører, samtidig er handlinger som alle de tre personene i Gud er delaktige i. Det betyr at alt det som for eksempel Sønnen sier og gjør, også er sagt og gjort av Faderen og Ånden. Vi skal komme tilbake til dete, ganske snart.

Dersom vi leser Bibelen med oppmerksomhet, ser vi snart at den er annerledes enn andre bøker. Den er spesiell, blant annet fordi det liksom ikke finnes grenser for hva den kan si oss noe om. For eksempel forteller Bibelen oss om hvordan himmel og jord ble til, og den gir oss forklaring på hvorfor det er synd og ondskap i denne verden. Den taler om fortid og fremtid, og om enkeltmennesker på en slik måte at deres tanker og liv blottlegges. Fremfor alt gir Bibelen seg ut for å si oss sannheten om Gud.

Dette viser oss at Bibelen sprenger de grenser for kunnskap og erkjennelse som vi mennesker er bundet av. Når vi leser den, beveges vi derfor til å ta stilling til det den sier. Da står vi i virkeligheten overfor to muligheter. Enten må vi anse Bibelen for å være en bok som viser hvordan mennesker i en fjern fortid har tenkt - eller diktet - om Gud, historien, skapelsen og mennesket. Eller vi kan akseptere Bibelen som en bok som ikke har sidestykke, og undersøke hva den selv lærer oss med hensyn til hva vi skal tro om den. Da vil vi finne at Bibelen gir seg ut for å være Guds ord og Guds budskap til menneskene.

Vi finner en rekke utsagn i Bibelen selv som viser at den gir seg ut for å være Guds ord. Et eksempel er Mat 1. 22 - 23, som handler om Jesu fødsel. At Jesus skulle fødes, omtales her som en oppfyllelse av det "som Herren hadde sagt ved profeten". I den forbindelse vises det til Jes 7.14.

Det er viktig å merke seg at det er det skrevne ord i Jesajaboken som her betegnes som Herrens tale, altså de ord som vi kan finne og lese i Det gamle testamentet. Leser vi i Apg 28. 25, ser vi noe tilsvarende. Her siteres Jes 6. 9 - 10: "Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa. Gå til dette folk og si ...".  Her ser vi at ord som er skrevet i Det gamle testamentet, blir betraktet som Den Hellige Ånds tale - og - fordi Den Hellig Ånd er Gud, må det forstås som Guds tale.

HVA MED DET NYE TESTAMENTET?

Noen vil kanskje si at det bare er Det gamle testamentet som omtales som Guds ord i Det nye testamentet.  Det er imidlertid en feiltagelse. Dette ser vi særlig klart i 1 Tess 2. 13 der apostelen Paulus skriver følgende: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det,ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som et Guds ord, som virker med kraft i dere som tror".

Det er også eksempler på at det skrevne ord i Det nye testamentet omtales som Guds ord. For eksempel skriver Paulus følgende: "Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere er Herrens bud". 1 Kor 14, 3. Noe annet som bekrefter at Det nye testamentet betraktes som Guds ord på lik linje med Det gamle testamentet, er apostlenes bruk av uttrykk som "Hellig Skrift", "Skriftene", eller"Skriften". I den jødiske tradisjon ble disse uttrykkene brukt som betegnelse på de skriftene vi finner i Det gamle testamentet, og i 2 Peter. 3. 15 ser vi iat apostelen Peter bruker betegnelsen "skriftene" på det som apostelen Paulus har skrevet. Dermed setter han Paulus sine skrifter på lik linje med skriftene i Det gamle testamentet.

INDIREKTE VITNESBYRD OM BIBELEN

I Bibelen finner vi også avsnitt som på direkte måte sier oss noe om hva slags bok Bibelen er. Det er særlig disse ordene som må legges til grunn, når det skal utvikles en lære om Skriften.  Et grunnleggende skriftord her, er 2 Tim. 3.16: "Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet".

Uttrykket som her er oversatt med "Skriften", er i jødisk tradisjon betegnelse på de skrifter som tilhører den gammeltestamentlige kanon. Det som sies her, er derfor at de gammeltestamentlige skrifter er inspirert av Gud. Som vi så ovenfor, blir imidlertid også de nytestamentlige gitt samme status som skriftene i Det gamle testamentet. Det må bety at både Det gamle og Det nye testamentets skrifter må betraktes som Guds inspirerte ord.

Gud har gjennomtrengt Bibelens ord med sin Ånd og sin personlighet. Og, fordi Skriften er inspirert, taler Gud selv til oss gjennom dens ord og overbeviser oss om at dens budskap og lære er sannheten. Gjennom Bibelen taler Gud, både om historiske hendelser og om seg selv. Han taler om hva han tenker og vil med oss mennesker, derfor er frelsens budskap det sentrale i Bibelens lære.

Dette bør være avgjørende for hele vårt forhold til Bibelen, for hvordan vi leser den, og for hva vi tenker og tror om den. Bibelen kan ikke studeres som om den var litteratur som kun er skrevet av store diktere eller religiøse tenkere. Den må mottas og leses som Guds tale og budskap til menneskene.

LOV OG EVANGELIUM

Først når vi får en viss innsikt i forholdet mellom lov og evangelium, kan vi forstå Bibelen rett. For å gi en viss hjelp til dette, skal vi nå se nærmere på hvordan lov og evangelium kommer til uttrykk i Bibelen og preger dens tale til oss mennesker. Vi skal med andre ord skrive noen ord om hva vi mener med uttrykkene lov og evangelium

Loven er dypest sett Skriftens tale om at Gud er hellig, og setter krav og betingelser som vi mennesker må oppfylle for å bli godtatt av ham. Loven viser derfor hvordan mennesket må være. Loven viser altså hva Gud, til enhver tid, krever av oss. Loven kommer først og fremst til uttrykk i Guds bud, og i alle slags ord i Bibelen der det settes betingelser vi mennesker må oppfylle for å få fred med Gud. Loven viser også hvordan han dømmer og straffer mennesker på grunn av deres synder. Lovens budskap fører oss derfor inn i en situasjon der vi tvinges til å tenke gjennom hvordan vårt forhold til Gud egentlig er.

Ut fra vår naturlige tankegang, tror vi at loven og budene skal hjelpe oss til å komme i det rette forholdet til Gud.  Bare jeg kan bli slik Gud vil jeg skal være, får jeg fred, tenker mange. Ikke få ber til Gud om kraft og styrke, slik at de blir i stand til å oppfylle kravene. Disse menneskene vil, dersom de er ærlige mot seg selv, oppleve at de ikke kan forandre seg eller virkelig bli slik Gud vil de skal være. Derfor blir de trette og oppgitt. De blir fortvilet og må si til seg selv at de ikke klarer å leve som kristne.

Disse trenger hjelp til å se hva som er Guds hensikt med loven. Lovens hensikt er ikke å forbedre oss, eller å gi oss fred med Gud, men å overbevise deg om at du trenger nåde og tilgivelse for dine synders skyld. Dette får du av Jesus. Loven, viser deg at du ikke kan bli slik Gud krever at du skal være. Derfor lærer Bibelen at lovens mål er å få mennesker til å innrømmer at de er skyldige overfor Gud og ikke er i stand til å bli noe annet. Rom 3.19 - 20.

Evangeliets budskap er identisk med det Bibelen forteller om Jesus Kristus. Det handler om at Jesus Kristus oppfylte alt det Gud krever av oss, i stedet for oss. Jesus, Guds evige Sønn, oppfylte alle lovens krav på fullkommen måte. For det første levde han et liv uten synd. For det andre tok han ansvaret for våre synder, og dommen over dem. Derfor sier vi at Guds dom over menneskenes synder rammet Jesus, for at vi mennesker skulle tro på ham og ved det gå fri. Dette skal jeg komme tilbake til senere. Først skal vi si noe mer om forholdet mellom lov og evangelium.

FORHOLDET MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Bare når Bibelen blir forstått både som lov og evangelium, blir den forstått rett. Dette blir klart, særlig når vi fordyper oss i Skriftens lære om Jesus Kristus og hans død på korset. Det er umulig å fatte hva evangeliets budskap om Jesus Kristus innebærer uten å se det på bakgrunn av lovens krav. Slik er det, fordi evangeliet handler om at Gud har oppfylt lovens krav gjennom Jesu liv, lidelse og død.

Læren om lov og evangelium viser oss også noe annet, nemlig at det å forstå Bibelen innebærer mer enn bare å tilegne seg en intellektuell oppfatning av dens lære. Fordi Bibelens budskap er lov og evangelium, fører det mennesker inn i et personlig møte med Gud og viser oss hvordan vårt forhold til Gud er. Loven tvinger oss til å innse at vi har syndet mot Gud, mens evangeliets budskap skaper troen på Guds tilgivelse for Jesu skyld. Fordi Bibelens budskap sikter på å føre oss inn i et personlig forhold til Gud, kan vi ikke si at vi har forstått Bibelen rett, før vi kommer til personlig tro på Jesus Kristus.

Arne Helge

Salme 1. 1 - 3

Salig er den mann som ikke vadrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre , plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid. og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.

Hvordan kan jeg bære frukt for Gud?

Bibelen svarer på dette spørsmålet ved å sammenligne det mennesket som bærer frukt , med et tre som står plantet ved rennende bekker og suger næring av jord som er oppbløtt av vannet som renner forbi. Liksom næringen treet suger til seg fører til at treet bærer frukt, bærer også en kristen frukt. Forutsetningen for at dette kan skje, er at vi benytter oss av Guds ord, på samme måte som treet suger næring ut av det rennende vannet.

Dette betyr at det er næring og kraft til et nytt liv i Bibelens ord. Den som tror på Jesus og tar til seg av de ordene vi leser i Bibelen, vil komme til å få et nytt liv. En slik person vil komme til å bære åndelige frukter. Fruktene kommer fordi Jesus selv skaper dem i dette mennesket, gjennom ordet sitt.

Dersom du skal forstå hvordan du skal kunne bære frukt for Gud, må du altså først tenke gjennom hvordan frukten kommer på et tre. Du skal ikke ha mye kjennskap til naturlivet før du kan si at frukten kommer av seg selv, så sant treet får vann og næring. Det er ikke treet som bringer frem frukten, men det er krefter i naturen selv som gjør det. Det er vannet og næringen som treet tar til seg. Slik er det også i kristenlivet. Det er Guds ord som skaper liv i den som tror på Jesus, og som tar til seg hans ord.

En annen sak vi må være oppmerksomme på, er hvordan den frukten Jesus bringer frem i vårt liv egentlig er. Frukten er egentlig synlige virkninger av at et menneske er blitt født på ny og eier en ny natur. Derfor beskriver ikke Bibelen troens frukter som bestemte gjerninger eller aktiviteter, men som et særpreg ved en person. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet, (Gal 5,22).

Saken er nemlig at ingen av oss kan bære frukt for Gud av oss selv, slik vi er født inn i denne verden. Vi har en ond og fallen natur, og dersom et menneske prøver å opptre som en kristen uten å være født på ny, vil det ikke være i stand til å bære ekte frukt for Gud. Slik er det, selv om mange kan være i stand til å etterligne det kristne livet.

De som tar seg tid med Jesus i bibellesning og bønn, kommer til å bære den sanne og ekte frukten for Jesus. De blir til hjelp for andre mennesker .

De fleste bibelforskere er enige om at Jesus var en profetskikkelse. Jesus anerkjennes også av muslimene som profet. Men - hva betyr det egentlig at Jesus var profet? Dersom vi ser etter hva Bibelen har å si om denne saken, vil vi oppdage at det betyr at han var mye mer enn et menneske. Måten Bibelen omtaler Jesus som profet på, viser nemlig at Jesus er Gud. La oss se på det i det følgende.

I følge Det gamle testamentet, skulle det en gang i fremtiden stå frem en profet som skulle ligne Israels store leder, Moses. Han skulle tale Guds ord til folket, leser vi i 5. Mos 18. 15.  Da Jesus stod frem, forstod mange at han var denne profeten Joh 1. 21. 4. 19. Men, til deres undring,  viste Jesus seg også å være mye mer enn en vanlig profet. Folk som hørte Jesus tale, ble slått med undring over hans lære, fordi han talte med mye større myndighet enn de som tidligere hadde stått frem som profeter. Mat. 7. 28 - 29.

Når Jesus talte, innledet han ikke sine taler med uttrykket "så sier Herren", slik de andre profetene gjorde. I stedet brukte han uttrykket  "jeg sier dere". Deretter fulgte Jesu budskap. Jesus talte Guds ord i første person. Med dette gav Jesus til kjenne at han var Gud . Mat 5. 18, 6. 2, 8. 10.

JESU OPPGAVE SOM PROFET

Hvorfor var Jesu profetiske gjerning nødvendig?

Vi nærmer oss et svar på dette, dersom vi spør på en noe annen måte: Hvorfor trenger vi å høre Jesu ord for å bli frelst? Svaret er at bare Jesus kan forklare oss meningen med det han i sin tid gjorde for å frelse oss. Det er dette Jesus gjør gjennom sin gjerning som profet. Han forklarer oss hvorfor han som er Gud ble født inn i verden, og han forklarer oss hvorfor han måtte dø på et kors.

Dette budskapet skaper tro hos de menneskene som hører det. Ved dette budskapet gjenopprettes derfor det tillitsforholdet mellom Gud og enkeltmennesker som ble ødelagt ved syndefallet. Derfor lærer Bibelen at mennesker blir frelst ved ordet om korset, altså, ved det budskapet som forklarer meningen med Jesus død på korset. 1 Kor 1. 18.

Det jeg her har skrevet viser at Jesu gjerning som profet er nødvendig for at mennesker kan komme til tro på Jesus og bli frelst. Jesu gjerning som profet er med andre ord en nødvendig del av det han gjør for å søke og frelse mennesker. Han søker, nettopp gjennom det ordet han har talt til oss.

Postmodernismen blir i kristne sammenhenger gjerne presentert som etisk relativisme. Med dette får man frem et vesentlig poeng ved denne retningen. Skal man forstå postmodernismen utover dette, må man imidlertid sette seg noe inn i det som ligger til grunn for dens relativisme. Dette vil jeg skrive noen ord om her.

Den postmoderne relativisme bygger på bestemte oppfatninger av forholdet mellom språk og virkelighet. Her i Norge har nok særlig Michel Foucault (1926 - 1984) tenkning om dette forholdet fått stor innflytelse, ikke mints gjennom boken Tingenes Orden. Noen vil nok få assosiasjoner til Kant når de leser Foucault. Det er ikke uten grunn. I sine refleksjoner om den menneskelige erkjennelse, oppretter Foucault et skille mellom virkeligheten slik den er i og for seg, og menneskets forståelse av virkeligheten. Våre begreper og ideer om virkelighet eksisterer bare i våre tanker, ikke i virkeligheten selv, mener Foucault. Med våre tanker konstruerer vi et bilde av virkeligheten, og ved denne konstruksjonen forsøker vi å styre virkeligheten. Ikke minst gjelder dette den sosiale virkelighet. Mennesker kategoriseres i grupper, og ved det utøves makt. Enhver finner sin plass, og lever i samsvar med sin tildelte status.

På dette punkt er det imidlertid en vesentlig forskjell mellom Foucault og Kant. Til forskjell fra sistnevnte, trekker faktisk Foucault konsekvenser av sin tenkning om erkjennelsen som får virkelighetsteoretiske implikasjoner. Mens Kant faller til ro med å si at vi ikke kan vite hvordan virkeligheten er, i og for seg, synes Foucault å sette som et postulat at virkeligheten i og for seg mangler struktur og sammenheng, og derfor dypest sett er meningsløs. At virkeligheten er meningsløs betyr for Foucault, at man ikke kan lese noen mening ut av det vi ser omkring oss.

Mening er derfor noe som mennesket selv må føre inn i virkeligheten mener Foucault. Det er noe som må konstrueres, noe som enhver må sørge for skape på sin måte, i sin egen virkelighet. For å forklare hva han mener med dette, lener Foucault seg til estetikken. Ethvert menneske må ta utgangspunkt i seg selv, se på seg selv som et kunstverk, og realisere seg selv som kunst. Dermed ender Foucault opp i ekstrem individualisme. Livets mening blir selvrealisering og en eksperimenterende livsstil.

Skal de individuelle livsprosjekter virkeliggjøres, må imidlertid mennesket frigjøres fra det som kan hemme og binde dets livsutfoldelse. Tolkninger av virkeligheten som setter grenser for individuell selvutfoldelse må derfor kritiseres, analyseres, plukkes fra hverandre, og avsløres som fiksjon og tankemessig konstruksjon. De bestående oppfatninger av virkelighet må med andre ord dekonstrueres, og avsløres som legitimerende for et konformerende maktspråk. Som sådanne må de overvinnes. Dette betyr at Foucault utøver kritikk av enhver virkelighetsforståelse som forutsetter ar virkeligheten har en bestemt struktur og mening.

Alt dette førte blant annet til at Foucault rettet hard kritikk mot det han kaller "forestillingen" om "mennesket". Fellesbetegnelsen menneske er en konstruksjon, den er "en bivirkning av den moderne verdens omorganisering av erkjennelsen", skriver han i boken Tingenes orden. Foucault har fått særlig innflytelse gjennom sine oppfatninger om kjønn og forhold mellom kjønn. For ham er selvsagt også termene mann og kvinne språklige konstruksjoner som ikke eksisterer i virkeligheten selv. Kjønnsmessige særpreg og kjønnsbetingede relasjoner mellom mann og kvinne betrakter han som kulturbetingede konstruksjoner. De kan oppløses og erstattes med noe annet, dersom det er hensiktsmessig. Med dette, oppretter Foucault en filosofisk begrunnelse for det vi kan kalle frie og alternative sexuelle omgangsformer. Og - det er da også på dette punkt at mange drar veksler på hans filosofi, ikke minst her i Norge

BIBELSK FUNDERT ALTERNATIV

Den teori om forholdet mellom språk og virkelighet som vi møter i Foucaults filosofi, nødvendiggjør et bibelsk fundert alternativ. Her har vi å gjøre med et stort og komplisert emne. Det kan likevel kort nevnes at spørsmålet om hvordan forholdet mellom ord og virkelighet er å forstå, ikke er nytt. Spørsmålet har fulgt filosofien helt fra oldtiden av. I tenkningens historie finnes derfor også et stort tilfang av svar på dette spørsmålet, og vi finner derfor også alternative synspunkter til den problematikken vi her har skissert - både hva angår dens forutsetninger og konsekvenser. Vi trenger imidlertid ikke å gå til filosofien for å finne hjelp til å forstå for hvordan vi skal tenke om forholdet mellom ord og virkelighet. Det er bedre å gå til Bibelen.

Saken er nemlig at Bibelens tale om skapelsen gir visse fundamentale forutsetninger for å forstå forholdet mellom ord og virkelighet rett. Ikke minst gjelder dette hva Bibelen sier om skapelsen av mennesket. I følge skapelsesberetningen skapte Gud ved ord. Ordet kom først, deretter kom den skapte virkelighet. Den ble til ved ordet, og den ble til i samsvar med det ordet Gud talte ved skapelsen. Ved ord skilte Gud mellom lys og mørke, Himmel og jord, vann og tørt land, havet og dets dyreliv, landjorden og dens liv. Ved ordet førte han inn en struktur og orden i det skapte. Han skapte fisker, fugler, planter av alle slag. Til sist skapte han mennesket - til mann og kvinne. Og - ved å skape mennesket som mann og kvinne - skapte Gud enda en grunnleggende orden struktur i virkeligheten. En ordning som er god. 1. Mos 1. 26 - 27 ff.

Alt dette viser at det er et visst samsvar mellom ordet og den skapte virkelighet. Ordet går forut for skapelsen, det skapte blir til i samsvar med ordet, og ved ord konstaterer Gud at det han har skapt er i samsvar med hans skaperord. Virkeligheten er ikke fullt gjennomskuelig for oss. Den har likevel en struktur og en orden som gjør at den kan beskrives med ord, både i sin paradoksalitet, og i sine logiske sammenhenger. At vi godtar dette, er helt grunnleggende for at vi skal kunne tenke rett om virkeligheten, forstå den, utforske den, tale og skrive om den, leve meningsfullt og ikke minst på ansvarlig måte i den. Det har med andre ord betydning for hvordan vi kan ivareta det ansvar som Gud ved skapelsen har pålagt oss som mennesker.

At vi aksepterer det forholdet mellom språk og virkelighet som her er antydet, er avgjørende for at bevisstheten om menneskets verdi og egenart kan bevares i et samfunn. Dersom mennesket betegnes som en illusjon, er veien kort til at også menneskeverdet blir betraktet som en illusjon eller en tom ide. Hvordan vi forstår forholdet mellom virkelighet og språk, er til syvende og sist ikke avhengig av språkteori og filosofi, men av vilje til å være våken og selvstendig i møte med virkeligheten. Det kreves selvstendighet og ansvarsbevissthet av den som vil stille spørsmål til den forståelse av virkelighet, verdier og etikk som er etablert i den vestlige kultur. Ikke minst når tendensen går i retning av å nedskrive menneskets verdi. En slik holdning til virkelighet, kultur og etablerte oppfatninger legitimeres likevel av Skriften, fordi den oppfordrer mennesker til å søke sannheten og ta ansvar for skaperverk og medmennesker i den verden de lever i.

Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. (1. Kor 11. 27).

Her blir det gitt en sterk advarsel om ikke å ete nattverden på uverdig måte. Den som gjør det, gjør seg skyldig i Jesu legeme og blod, leser vi. Det hender at noen tolker dette ordet feil. De tror meningen er at Gud krever en form for personlig verdighet av den som tror, og at ingen kan gå til nattverd før han eller hun har en slik verdighet.

Både sammenhengen og teksten viser at dette er en misforståelse. Det greske ordet som er oversatt med "verdig" i vår Bibel, er ikke et adjektiv, men et adverb. Ordet brukes derfor ikke som betegnelse på en personlig egenskap, men sier noe om selve utførelsen av nattverden. Poenget er at nattverden må utføres på verdig måte, det vil si, i samsvar med det Skriften foreskriver. Grunnen til at Paulus gir denne formaningen er at nattverdmåltidet i korintermenigheten hadde utartet seg til et slags fellesmåltid der de rike og velbeslåtte nøt god medbrakt mat, mens de fattige ikke hadde noe å spise. Dette vender Paulus seg imot med sterke ord.

Nattverden skal feires på verdig måte, slik Jesus innstiftet den. Dette betyr at det ikke skal spørres etter personlig verdighet hos dem som går til nattverd. Det er det troende mennesker som trenger Jesu nåde og tilgivelse, som skal innbys til å motta det nattverden gir. Selv om det ikke spørres etter personlig verdighet hos dem som innbys, er likevel behovet for syndenes forlatelse en forutsetning for å kunne ta imot det Gud gir gjennom nattverden. Den som tar imot nattverden uten å søke dette, drar Guds dom over seg (1 Kor 11. 29.

Enhver som vil gå til nattverd skal derfor prøve seg selv først, og stille seg selv spørsmål om en har bruk for den nåde Gud gir i nattverden. Mennesker som ikke vil prøve seg selv i lys av Guds ord, skal ikke gå til nattverd. Det samme gjelder mennesker som ikke vil bøye seg for, eller akseptere, det som Guds ord lærer om hva som er rett og galt.

Nyere nattverdteologi

I senere år er det utviklet mye teologi som ikke gir rom for restriksjoner med hensyn til hvem som kan motta nattverden. Tankegangen er at alle, både bekjennende kristne og de som ikke bekjenner troen, skal innbys til nattverdbordet. Noen vil også hevde at de som lever i syndige forhold skal inkluderes og innbys til nattverd. Denne oppfatningen av nattverden bunner i en bestemt forståelse av Gud og av evangeliet. Man avviser læren om at Gud er hellig og at han ikke kan tåle synden. I stedet læres det at Gud er kjærlighet i den forstand at han aksepterer alle mennesker, også de som lever i synd og ikke vil gjøre opp med den. Dette gjelder for eksempel den tyske teologen Michael Welker, som i sin nattverdlære bygger på den kjente teologen Paul Tillichs tenking. I følge Tillich består evangeliets budskap nettopp i Guds aksept av mennesket.

Welker argumenterer for at Guds såkalte ubetingede aksept av alle mennesker, troende og ikke troende, kommer til uttrykk nettopp i nattverden. Et av hans hovedargumenter er at Judas mottok nattverden sammen med de andre disiplene da denne ble innstiftet. (Michael Welker: Hva skjer i nattverden? Verbum, Oslo 2003, 96. Guds aksept gjelder alle, "selv de som er fiender av Jesu menighet", skriver han. Se side: 92. Konsekvensen av denne oppfatningen blir at alle mennesker, både troende og ikke troende, må innbys til nattverden. I moderne teologi er nattverden derfor betraktet som den kirkelige seremoni som mer enn noe annet viser kirkens romslighet og åpenhet.

Til dette må vi si følgende: Det er rett at Gud elsker alle mennesker, at han også ønsker å ta imot oss, og gjøre oss til sine barn. Gud kan likevel ikke ta imot mennesker uten at deres synder er gjort opp. Derfor kan ingen bli frelst uten å gå veien om Jesus Kristus. Dette gjelder også det Gud gir oss i nattverden. Fordi Jesus har gjort opp for våre synder, innbys vi til å møte Gud, og ta imot hans nåde i nattverden. Vi innbys til å gi Gud rett i det han sier om våre synder, og bekjenne dem. Grunnen til at Gud gir oss tilgivelse er at Jesus Kristus, Guds Sønn, har sonet og gjort opp for oss.