At var helt fint helt til slutten da jeg satt alene for å prøve og ikke tenke så mye p å det som var vondt.. Da pappa kom bort å satt meg vedsiden av meg. Jeg ville ikke snakke sa jeg ga korte svar og unngikk å se på han. Det høres ganske frekt ut , men jeg klarte ikke se på han jeg ville bare ha han vekk fordi det gjør så vondt å se han eller lille søstrene mine , men forskjellen på han å dem er at dem har aldri gjort meg noe vondt. Rett etter det så kjente jeg bare at jeg ikke klarte mer det var nok. Uansett hvor hard jeg prøvde så var det umulig å ikke gråtte så jeg gikk ut der ingen kunne se meg å det var da det bare kom ut en foss med tårer. Det føltes som å skru på en kran. Det stak virkelig? fordi det er ikke så lett for meg å bare være positiv å snill når det har skjedd det som har. Selv om jeg gjerne vill hive meg rund han og bare klemme han så er det så mye som stopper det er så mye som må ordnes først..

Mens jeg sto uten prøvde jeg å bare få vekk alle synlige bevis på at jeg hadde grene fordi jeg skulle ikke vis svakhet ,men sefølgeli kom det noen ut. Dette er bare en begynnelsen av helvete ? Fordi jeg trodde ikke ting kunne bli så mye være men det kunne det nok en gang. Det var då vi skulle gå jeg knakk sammen med armene rund mine to lillesøstre. Jeg innså at det kunne bli lenge til neste gang å at det faktisk kanskje ikke kom til å bli noe neste gang?Jeg kjenner til og med nå at det stikke i hjertet av å tenke på det. Fordi jeg er jo glad i dem! Å ja, jeg har 1 lillesøster her hjemme og en store søster som har flyttet ut som jeg har kontakt med , men allikevel så tenger jeg de alle det holder ikke bare med 2 jeg trenger dem alle 4.

Men selv om jeg nesten aldri ser dere vil jeg altid vere kjempe glad i dere mine søte små jenter ♥ Håper aldri dere glemmer at dere har en store søster selv om jeg kansje ikke får vert der hos dere..

Jeg ser på det som en bok . Det er ikke det første kapitelet i boka eller det 4 kapitelet som har noe å si. Det de kommende kapitelene. Hver dag lager du et nytt kapittel. Tenk på det. Det er din bok du skal få velge selv hva den skal handle om og hvordan den skal ene. Du kan forandre den akkurat hvordan du vill. Om du har nok styrke kan du klare og få det du vil. Du kan få den drømme boka / livet. Ja det kan ta tid ,men husk det er det sistekapitelet gleden tar plass somregel.

Min bok den er en trist bok. Den handler om ei jente som snubla og falt hun. Hun fant aldri ut hvordan hun skulle få kontroll på livet igjen. Hun hadde ikke kreftene til å reise seg opp selv om hun prøvde mange ganger. Av og til sto hun lengre en andre ,men så plutselig falt hun igjen. Hun falt somregel ikke av seg selv . Hun ble dyttet av andre. Ikke bare det hun ble sparket når hun var nede, men det ingen noen gang tenkte på at den dagen hun kommer seg opp da skal jeg vise dem. Å det skal jeg. Jeg vett ikke hvor mange ganger jeg ikke trodde ting kunne bli være, men så viser det seg at dette er bare begynnelsen.

 Min bok/liv er ikke lengre kontrollert av meg. Noen har tatt over å det er monsteret inni meg. Det som spiser meg opp innvendig hver gang jeg faller sammen, men jeg gir ikke opp. Denne jenta skal stå på egne bein. Denne jenta skal overvinne monsteret inni seg. Jeg skal ta over livet mitt / boka og skape den beste fortsettelsen å slutten. JA ! DENNE JENTA GIR IKKE OPP. Uansett hvor vanskelig ting.

Du holder meg oppe. Ikke bare det du er den personen som vasker vekk mitt blod og  fikser meg etter jeg har hatt det tøft. Uansett hvordan jeg ser ut så klarer du det det viser hvor sterk du er. Jeg vett du synes det er vondt å gjøre det du må ,men du skal vite at ingen andre en deg eller legger hadde noen ganger fått låv til å hjelpe meg på denne måten. Høres kanskje sykt ut ,men ingen andre får lov til å vaske vekk mitt blod en deg.

I dag som ting var litt vanskelig var du like flink som vanlig og jeg er stolt av det. Stolt av at jeg har en mamma som bryr seg siden jeg ikke har en pappa. Mamma du tar virkelig plassen for dere begge og det er jeg takknemlig for. Selv om du aldri kan gi meg det samme som en farsfigur kan så er du god.

 Del gjerne videre slik at alle kan få vite hvor fantastisk flink mamma jeg har ! 

Bestandig når jeg blir trist så er det kun en måtte og få det ut på , men nå som jeg kjemper for å slutte er det ikke denne måten som jeg skal bruke . Så i stede renner alt ut og jeg blir trøtt og sliten. Ja, det tar mye energi og krefter fra meg , men til slutt vil jeg takk meg selv for at jeg tok det steget jeg tok.

Jeg har lært at selvskading er en måtte å få vekk sinet eller aggresjonen . Det er faktisk ikke slikt at det kun er for depresjon. Min psykolog sier stadig  til meg at jeg skader ikke meg  selv i tankene ,men dem som trekker meg ned. Hvert arr er personer eller minner som jeg vil glemme. Det er personer jeg er sint på , men tar det ut over meg selv fordi det er dem som er armene minne det er dem jeg prøver og skjære vekk fra kroppen min. 

Jeg har lært så mye om selvskading som jeg gjerne skulle ønske jeg hadde lært før. Jeg har lært mer om følelsene inni kroppen. Lært å kjenne ette hvor det gjør vondt i kroppen for å finne ut om jeg er deprimert eller sint .Nå er neste mål og klare stoppe følelsene når jeg merker dem slik at de ikke blir større.  DET ER I MOTBAKKE DET GÅR OPPOVER .

 Det lurer jeg ofte på.

 Tanken om å dø er blitt mindre ,men den er det . Den kommer å går som den vill. Av og til er den ekstremt sterk andre ganger tenker jeg så vidt på det. Samtidig som jeg sliter med livet vil jeg samtidig ikke dø. Jeg vill oppleve livet mitt . Oppfylle drømmene å få det livet jeg ønsker . Kanskje skrive en bok om min vei frem til topps . Lære andre å leve med problemene og utfordringene sine.

Jeg føler jeg stadig lærer mer om livet. Jeg har lært å se det på forskjellige måtte å at livet ikke er svart hvit for alle . Det går ikke rett frem , men veien kan være bratt og humpete med noen hull og omveier. Men det handler ikke om hvordan veien er lengre for meg lenger handler om å ta den rette veien å om jeg skulle gå meg vil ja da er det bare og ikke gi opp . det er viktig ! Man kan klare akkurat det man vill til en vis grad. Faller man ja da er det bare og reise seg opp uansett hvor lang tid det tar og hvor mye sår og skrammer man får . Fordi sår de gror akkurat som vi vokser og lærer mer .

Så nå etter sist gang på legevakten bestemte jeg meg for at jeg skulle begynne å gå til min gamle psykolog . Å faktisk møtte opp til timene . Det vil ikke bli lett ,men hvem sa vel at det skulle bli lett . Så nå gir jeg det en ny start så kanskje om noen uker eller år ting roer seg litt ned. Nå vill jeg faktisk ha hjelp! Ikke bare for min skyld med de rundt meg som bryr seg ! Jeg skal ta det skrittet som er tyngst . Det vanskeligste det har jeg alltid synes helt siden min første time hos psykolog eller hva du velger å kalle det . Hvert fall siden ungdomskolen har det vært det verste for meg . Det å snakke om problemene. Det er så mye lettere å skrive dem ned. I stede for å fortelle dem om og om igjen å rispe opp i gamle sår meg " hvorfor , hvordan kjedede dette "  For det klarer jeg aldri å svare konkret på.

Det gjør meg nervøs hver gang jeg tenker på at jeg må svare på alle spørsmålene. Det er ikke bare og si vett ikke lengre eller nei jeg har ikke tid til dette. Fordi hvor lengre tid det blir liggende hvor vanskelig blir det og ordne det. Jeg vett at det er nå jeg skal brytes ned så skal jeg bygges opp igjen. Psykologen skal gi meg en sterk myr nå som ikke faller den skal være stabil. Du kan se på det som et puslespill som mangler sinne brikker. Han er den som skal finne dem og sette dem på plass. Så tar det kanskje tid ,men ja det er vell verdt det eller hva sier dere ? hva ville du gjort ?

Etter mange timer med ubeskrivelige følelser så skulle vi møt kl kvart over 1 hos min gamle psykolog. Vi fant sammen frem til en mye bedre løsning en ny innleggelse. Det var tøft for meg og innse at må måtte jeg starte på nytt igjen hos psykolog. Så jeg starter nå 2 ganger i uken og håper på det beste selv om jeg har prøvd så mange ganger nå.

Nå skal det stås på beina ! Ikke nå mer snubling på en stund . 

Mer blogging senere når jeg er mer på beina igjen..

( spill av sangen mens du leser ^^) 

Ja , av og til er bare de rareste orda eller setningene de mest rette og beskrive meg  som. Jeg føler meg faktisk som en veps !  Liten , sint og har bare lyst å stikke rundt på folk . Jeg får lyst å stikke de personene som hver dag  gjør meg sint . De menneskene som har vært med på ødelegge mitt liv . Jeg har lyst og gi de et litte stikk i magen med masse skyldfølelse . Fant ikke noe bedre måtte å beskrive det på så i mitt neste liv blir jeg garantert en veps. 

Som en veps skal jeg flyge rund å se på alle andre . Jeg skal spionere på verden . Bli en detektiv veps . En veps som ingen noen gang torde fantes . Jeg skal nyte den nye naturen vi har her og leve livet. Dette var altså da mine indre tanker i akutat dette sekundet . Noe jeg ofte tenker på . Det var sikert kjempe spenendes og meningsfullt å lese ! ^^

 Her er altså den nye meg da ! VEPSE ! KATHRINE !

Jeg vil du skal vite at jeg er så lei for at jeg har blitt slik jeg har blitt . Jeg er lei for at du må gå igjenom det du må på grunn av meg . jeg vett at det er vondt for deg å se meg slik jeg er for dagene , men det er ikke din feil at jeg har blitt slik .Allt er min feil . Skulle ønske du  kunne slippet dette . Jeg er så frykteli lei for det , men jeg er den personen jeg er . Hver gang jeg hører du gråte når du holder rundt meg får jeg så utroligt vondt inni meg . det får  meg til å tenke på hvilket menneske jeg har blitt .Hver gang du sei på armene mine ser jeg at du blir lei deg ,men jeg klarer ikke stoppe det . Du har julpet meg gjennom alt ,men dette må jeg gjøre selv . Jeg må komme meg videre selv . Det er desvere ingen ting du kan gjør for og dordne det som har sjed i livet mitt .Det er det ingen som kan jeg må bare lære meg til og leve med smerten  og håpe på at en dag kan jeg bli et normalt menneske med normale liv og drømmer . Jeg elsker deg mamma . Du har gitt meg så utroligt mye. Du har bare vert helt fantastisk . Skulle gjerne jeg kunne vert det for deg , men jeg slitter .Du er grunnen til at jeg ikke har tatt mitt eget liv . Du er grunnen til at jeg fortsatt lever . Du er grunnen til at jeg har et litte håp om at det ordner seg . Hadde det ikke vert for deg så hadde jeg nok ikke vert her i dag .

Ikke glem jeg vil alltid elske deg uansett hvor vondt jeg har det ...

ned i det svarte ,det mørke og skumle.

Den plassen som frykter mest .

Ja , helvete av smerte . Det er plassen jeg stadig faller ned i. 

Det er nå lenge siden jeg har blogget. Det er forskjellige grunner . Blant annet pappa!Dere har nok fått med dere at bilde i det forgje innlegg ble fjernet av blogg.no. Det var på grunn av pappa . 

Han viser bare mer og mer hvor litte han bryr seg og hvor ubeskrivelig litte han bryr meg om meg. Ja , så har han kanskje rett i at jeg er dom og idiotisk som blotter ut hele livet mitt her på bloggen, men  hva er verst at jeg blotter live mitt her eller å gi sin egen datter psykiske problemer og så skuffe henne vekk . I mine øyne er det nok det siste. Ja , så kommer det til å følge meg resten av livet ,men pappa hva tror du ikke arene kommer til å gjøre ? Jeg har ikke ord å beskrive hvordan det føles, men det er vert fal ikke godt .

Så nok en gang gikk det ikke slik jeg hadde planlagt. 31.01.13 torsdag  kveld befant jeg meg på legevakten igjen ! Sammen med min fantastiske mamma. Som alltid er med meg og hjelper meg opp!  Jeg plane la ikke at det skulle bli slik som det ble  ,men slik ble det !

Det gikk litt for langt ! jeg måtte sy .Til sammen ble det 9 sting .Å hadde det ikke vært for min mamma holdt meg i hånden ville det vært helt grusomt. Det vondeste var ikke sy ,men å se inn i mammas redde øyne. Det er virkelig helt forferdelig å se henne så lei. 

Dette var akkurat det jeg fryktet mest!Jeg ble sint å lei fordi jeg kunne ikke forstå det helt . Det hadde vært så mye være før en denne gangen . Det irriterte meg utrolig mye. 

Så alt jeg har å si nå er egentlig at jeg er lei av dette . Lei av sykehus , psykreatisk, psykologer , legevakten , barnevernet og alt det andre jeg har måtte gå igjennom ! på min vei til å bli bedre. Det er nok mange av dere som synes at jeg bør sette pris på det , men det er så mye forskjellige mennesker du treffer på. Det er faktisk ikke alle leger som vil deg det beste. NEI det er det ikke. Det finnes så utrolig mange respekt løse leger , sykepleier og psykologer her i denne verden . Kanskje jeg har vert uheldig og treffe på akkurat de feil. Så nå er jeg lei .

Jeg tenker på deg hver dag og hver natt . Jeg savner deg savner deg noe helt jæveligt ..Gråter noen tårer hver dag og hver natt ,men jeg vett at jeg klarer meg bedre uten deg samtidig som jeg trenger deg. Kanskje en dag så ses vi igjen om jeg klarer ,men jeg er redd for at jeg aldri vil klare det . Har ofte hatt lyst til å reise ned å ta armene mine rundt deg og gi deg den største klemmen du noen sinne har fått .Jeg savner deg pappa ! Jeg håper du vett det at selv om ting er som det er så vill eg alltid være glad i deg . Eg har ikke sagt det på lenge, men eg e det. Eg trenge en pappa! en pappa som kan støtta meg å hjelpa meg, men det e vell for mye og ønska ! du har jo denne nye familien din nå som betyr alt . Tenk alt du har gått glipp av. Kanskje om eg hadde hatt deg ville eg aldri blitt som eg e nå . Kanskje om du hadde vist du ville forstått meg ,men det e noe eg aldri vill få veda eller vill veda. For eg vett du e skuffa over meg. Eg vill ha tilbake den pappaen du en gang var . Eg vill væra pappas lille jenta igjen .. Eg vill du skal ble som før . Eg vil vær den dåtrå som spelte bilspell og andre guttete ting med. Eg vil tilbringe livet mitt med min pappa og. Du skulle vist kor vondt det e å se eller høra om familier der de har både an pappa og mamma . Fordi eg skulle ønska eg og hadde det. Eg trenge din kjærlighet igjen for å komma meg opp igjen. Kanskje du e lyset i tunnelen ? 

Jeg har ennå bamsen jeg fikk får så utrolig mange år siden. Den e full av minner.  Jeg er glad for at jeg vert fal har et minne . Du skal veda at eg huske ikke bare våre dårlige tider selv om det e de det e flest av , men eg huske og de få gode dagene me hadde.Pappa du vil alltid vær i mitt hjerta ! Uansett ka ...

Takk for at du leser og deler videre det jeg skriver  . Så kanskje det kommer frem til min pappa ? ! ♥

*BILDE FJERNET AV BLOGG.NO*

Planen frem over er å bli tynn det er noe som jeg har tenkt på mye . Hver gang jeg er helt på bunn da nekter jeg å spise eller prøver å sulte meg selv for å bli tynn . Noe som ikke  funker . Eller så sover jeg bare . Sover vekk alt smerten .. I går har jeg sovet helt til kl halv 5 -5 !. Jeg synes det er bedre å sove en å vøre trist helle tia ?Jeg glemmer det vonde når jeg sover å det er på en måtte blitt en utvei for meg . 

Akkurat nå :

Ja det følelsen kan ikke beskrives .jeg vil bare hive meg over noe skadelig og bare gjøre hva jeg vill ! Jeg vill bare hoppe ut i veien bli påkjørt eller noe , men nei det kommer jeg ikke til å gjøre . Man blir jo ikke akkurat bedre av og gjøre det! Livet er rett og slett bare helt jævelig for å si det mildt ! Jeg er drita lei nå !

Håper på at 2013 blir et bedre år . Ønsker meg litt  lykke og styrke til å komme meg gjennom helle året . Nå får dere ha en flott dag videre så ses vi i 2013 .

Håper dere vil fortsette og lese bloggen min videre !

 Å det er å bli frisk . Det var ikke det jeg fikk til jul , men jeg fikk en opplevelse jeg aldri kan glemme . Jeg hadde bestemt meg  for at jeg ville sove vek jula , men det var i det øyeblikket min farmor ringte meg og spurte om hun kunne ta med seg to jenter når hun skulle levere gavene . Jeg kjente en redsel inni meg og måtte spørre hvem det var . Og når jeg fikk vite at det var minne små lille søstre sa jeg ja . Og begynte å gråte av glede når jeg la på . Jeg ble så glad men redd . Jeg har ikke sett dem på ca 2 år og tenk hvor mange spørsmål jeg kan få .

Da de kom spurte mamma om det var greit de var her en liten stund så de var her noen timer og vi koste oss . Det var så godt å se dem igjen , men samtidig utroligst trist fordi de har blitt så store å jeg har gått glip av så mye .Nå sitter jeg å tenker på hvor lenger det kommer til å bli til neste gang ?

Go Jul alle mine lesere !

*BILDE FJERNET AV BLOOGG.NO*

Det var en periode der jeg trodde dette var den letteste utveien fra alt ,men jeg tok feil . Det var den største feilen jeg kunne gjør for nå sitter jeg her fast i avhengigheten til å skade . Jeg trodde det var det beste fordi da skadet jeg bare meg selv . Ingen kunne si at jeg skadet andre ,men igjen jeg tok feil . Jeg har nå innsett at jeg ikke bare skader meg selv men også de nærmeste .

Nå er det for seint døra til det bedre er lukt og nøkkelen er borte . Jeg er låst inn i meg selv. Jeg er mitt eget monster blitt . Jeg har blitt det jeg trodde jeg aldri kunne blitt .Jeg er så lei meg for det menneske jeg har blitt til . Jeg er lei fordi jeg tok den utveien jeg gjorde når ting var tøft . Skulle ønske jeg kunne tatt alt skadelig å kastet det å sagt ? dere er ikke lengre en del av meg ? ,men jeg har ikke styrken til det .

Jeg vil så gjerne være som de fleste , men det er for sent .Jeg har valgt denne veien selv og det er bare min feil . Jeg kunne valgt en anen vei så hadde ting kanskje vært lettere.

Så vær så snill aldri kutt eller skad deg selv en dag går det for langt dette vett jeg alt om. en dag er du låst inni deg selv .

A broken girl

A bleeding fist

A silver blade against a wrist

Tears falling down to lips

She´s not the one im gone to miss

Jeg hadde en litte sån åpent innleg runde på blogg sia mi der dere kunne få lov å skrive et kort innleg til meg og her er 1 av de ! Denne er skrevet av ei venninde av meg !

Kathrine! Min kjære vakre venn, du e grunnen te at eg står på to bein i dag! Du må vita kor mye du betyr for meg. Du har jolpe meg Jennom masse uten at du Vett det sjøl bare med å ver der! Eg vill ver der for deg og nå som du trenge det mest. Eg trenge å få komma å snakka me deg eg vill sei ting te deg eg ikke klare å skriva eg skylle deg denne støtten! Bare si i fra om du trenge meg så ska eg ver deg  så reis deg opp og vis verden kor sinnsykt sterk du e!! Love and kiss from me<3

Jeg vil bare si til alle sammen at det er alle disse kommentarene som betyr noe . Dere som har skrevet meg slike har hjulpet meg mye med å tro på meg selv . Selv om jeg av og til miste håpet så vett jeg at det er noen der ute som faktisk bryr seg om meg . Som foreksempel dere som har sendt slike fantastiske meldinger !

I natt ble jeg hentet av ambulansen / sykebilen . Jeg klarte ikke stoppe  det er alt jeg kan si . Orker ikke gå i detaljer i dag ,men jeg har ikke vert så redd for meg selv før . Det føltes ut som om noen andre styrte meg og stemmene i hode bare skrek til meg . Det var grusomt . Det var bare så godt at jeg ikke klarte stoppe . Alt jeg ville var mer og mer , men jeg viste at om jeg ikke hadde gitt beskjed så vett jeg ikke hva jeg hadde gjort !

Da vi kom til sykehuset satt vi lenge å ventet og slike ting . De timene jeg ventet og satt der borte føltes som dager .. Det verste var at når jeg får spørsmål som jeg alltid får " hva var det som utløste det " Fordi jeg klarer ikke huske det . Jeg husker ikke hva det var. Det er grusomt . Og nå som jeg er her igjen for 3 gang tenker jeg bare ! er det virkeligst håp for meg og ?? Hvor mange ganger skal jeg være her før ting blir bedre . Jeg orker ikke dette .

Så ja ,nå er jeg tilbake der jeg var for ca. 1 måned siden !kanskje ting blir bedre denne gangen.