Syv netter i den fineste byen av dem alle er i boks og jeg gleder meg ikke noe mindre enn forrige gang. Must-do-listen ble gjennomført forrige tur, så denne gangen kan jeg fylle opp listen med helt andre ting - noen verdt å notere atter en gang - og slå meg løs. For ikke å snakke om tiden jeg har til å spare, det ekke småtterier.

En tom koffert, et åpent sinn og enda en mulighet til å la drømmer gå i oppfyllelse. Bombastisk, men det er så sant! Jeg GLEDER meg til å oppleve NY på sommerstid, det blir... så bra.

Ellers er tilværelsen fin. Prosjektskissen er levert, om ikke godkjent ennå. Jeg sitter på favorittplassen i Odalen, spisestuen, og ser på snøen som faller utenfor. I kveld er nok en kveld med Gilmore Girls og for stort inntak av sukkerholdige matvarer.

Og, jeg har noe virkelig bra å se fram til ♥

Jeg har ikke lest en side pensum i dag, jeg har ikke gjort annet fortnuftig enn å rydde inn allerede ren oppvask og lage en kyllingsalat. Det er så lett å få dårlig samvittighet når andre rundt deg synes å være så flinke - og du tross alt er fulltidsstudent. Den dårlige samvittigheten har en tendens til å  treffe meg ukritisk. Men så tenkte jeg. Jeg klarer meg alltid over middels godt, jeg jobber godt (kun) under press, og for hver gang jeg bryter en oppfattet norm (som at man ikke skal drikke alene), føler jeg meg jo tross alt innerst inne bra. Det handler ikke om å være opprørsk, men å gjøre ting for seg selv som gjør en glad. Det finnes ingen fasit for hvordan nettopp du skal legge opp egen hverdag og man kjenner seg selv best. Å være gruppedyr med alt det innebærer fører også med seg mye tull.

Så jeg bruker studielån på en kino i ny og ne, spiser ute hvis jeg har lyst, utsetter lesingen til eksamen faktisk nærmer seg, bruker sommerjobb-penger på tur til NY og velger å ha det rimelig bra! Og det - skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for.

I går kunne jeg innvie norges første Starbucks, da jeg helt tilfeldigvis måtte en tur innom Gardermoen. Lang kø, bad muffin, good service og perfekt kaffe. Very pleased.

Kall det et overpriset, overhypet konsept - I still love it.

Etter alt for lite søvn etter en uplanlagt nattevakt, ble toget misvillig byttet ut med den forferdelig trege bussen og følgelig ingen tid til dusjing før dagens skoleaktiviteter. Jeg har gått på Blindern i snart tre år, men fant forsatt ikke umiddelbart fram til seminarrommet i en del av min bygning jeg aldri vil besøke igjen.

Ved ankomst møter jeg det merkeligste vesenet jeg noensinne har vært borti. Dere vet, en sånn kjempepen jente iført limegrønn pusegenser med den alvorligste versjonen av flink-pike-syndromet og et jæskla sært navn som skriker "jeg er av adelig herkomst". Det, kunne jeg kommet over. Men, med den sukkersøte og samtidig overdrevet hesblesende stemmen, som sammen med de oppsperrede øynene som kunne skremt vettet av de fleste, ventet jeg bare på et skjult kamera. Hun var en type du kun finner i lavbudsjetts hollywoodfilmer om stereotyper overdrevet til det som er på kanten av galskap.

I min komatøse tilstand veltet jeg iskaffen utover bordet vi satt ved, og den brune væsken dannet en passelig stor kaffedam mellom oss. Jeg så hun ble rimelig nervøs av den vemmelige hendelsen når vi begge oppdaget at rommet var tomt for papir. Jeg visste jeg hadde en hel pakke kleenex i sekken, men var altfor opptatt med å more meg over det stadig bekymrede uttrykket hennes, så jeg lot være å dra den opp. Ihvertfall i en ti minutters tid, det hadde vært stygt å pådra noen et hjerteinfarkt.

Ellers kan jeg meddele at jeg herved aldri skal ta et valg igjen. I suck. Tre hele fag med organisasjon og ledelse i løpet av et semester var such a bad idea.

Her daler snøen ned i luftige svingende tempo, som i en perfekt Disney-film. Og når det er nevnt, huser Odal-tv høyt ettelengtet Disney Channel og en rekke andre kanalaer made for ill ones som meg.

I fanget ligger en 30-kilos kosebamse som snorker varme rett inn i hjertet. Jeg drikker kakao med krem kjøpt inn med meg i tankene, og om et par timer står favorittmåltidet på bordet.

Mammas superundertøy er akkurat passe for stort og varmt, og sammen med de gule flammene fra peisen kjennes det ut som jeg er på hyttetur. Det er en god følelse.

Så tross snørr, hodepine og halsverk, har jeg det ikke så verst akkurat nå ♥

Den lille halskløen fra fredagen som skulle kureres med vin og varme hadde utviklet seg til en fullblomstret motorsag i halsen denne hvite morgen. Nesa var også inspirert av Niagarafossen, og jeg var i tillegg den heldige nye eieren av tredoble øyelokk.

Mandager innebærer sosiologisk seminar. Jeg liker å se ordentlig ut på seminarer, du vet, se oppegående ut. Det ekke så lett med elementene jeg allerede har beskrevet. Dessuten er  det så fandens mange pene mennesker på dette semesterets seminar, så oppgaven synes uoppnåelig til og med uten sykdom. 

Så, da må jeg bli smart.

Tuslet ned til Akademika rent skyldbetinget fordi jeg ennå ikke har kjøpt en eneste bok. Tenkte at tre var nok, og det var lommeboka enig i. 1247 kr for en liten brøkdel av semesterets pensum. Tungt var det også, men ikke tungt nok. En bærepose fra Rimi måtte jo også med, så turen ned på speilblank is hjem med parg verdig en dromedar, kilehæler og snørrtryne topper nok dagens festlige begivenheter.

Da er det jammen godt jeg tar helgen i morgen.

Jeg er fortsatt relativt glad da. Om et par timer venter Disney On Ice. Jeg menger meg med femåringene i ren trass fordi mamma og pappa aldri tok meg med som liten. Det nærmeste jeg kom var å bla i brosjyren og vifte med lyspinnen naboen fikk med seg hjem fra showet.

Enda et par timer senere venter en treliter Chardonnay og weekend med fin venninne. Jeg må jo feire at jeg har levert tidenes mest diffuse prosjektskisse til bacheloroppgaven min, som ved nærmere ettertanke kan reduseres til å omhandle min mor. I vid betydning.

Ellers mistenker jeg at håret mitt går på ulovlige steroider. Jeg får hakeslepp hver gang jeg slipper det ut av sin vanlige dott midt på hodet. Men, jeg klager ikke. Så, livet ekke så gærent om dagen om sant skal sies!

B.

Du kan jo si det er litt småflaut å grine under en fullsatt forelesning, men det kunne ikke vært mer passende. Jeg ble så glad. For min del den  viktigste karakteren på universitetet hittil, og den topper også den foregående A-en med store marginer. Jeg trengte dette både av praktiske og motivasjonelle grunner. Noen ganger er jeg virkelig heldig.

Jeg synes i det store og det hele at 2011 er det mest crappy året hittil. 2012 - har jeg troen på. Jeg har ikke troen på at gledelige hendelser dumper ned i fanget på en, jeg tror jeg omsider har funnet en litt mer proaktiv måte å oppsøke og skape gledelige hendelser. Du er din egen lykkes smed? Ordtakene er så overbrukt at de ikke får betydning før du innser et par ting på egenhånd.

Å være passiv er undergravende for en selv. Du slipper å gjøre feil ved å innta en passiv holdning til ting, men du oppnår heller ingenting. Ta sjansen - og hopp.

Jeg har alltid vært en teoretisk person. Jeg er god på teori, har god teorihukommelse og forstår dybden i teorier. Dette har vært min sterke side og har uttallige ganger sikret gode karakterer. Jeg er reflektert.

Men. Det å ha god kjennskap til teorien er ingen umiddelbar oppskrift til praktisk bruk av teorien.

Jeg vet hvordan jeg åpner en brusflaske, men ender alltid opp med brannsår og bistand. Jeg vet hvordan man bør lese gjennom semesteret, men ender alltid opp med skippertak. Jeg vet hvordan man kjører en bil, men ender opp med å ta feil av gass og brems når et kryss nærmer seg.

Gapet for min del er enormt. Det er svart/hvitt. Jeg har en enorm teoretisk kapasitet, og INGEN praktisk kunnskap overhodet. Jeg er nok et menneskelig unntak.

Jeg vet alle trinnene i en krysstabellsanalyse, men å bruke de på en gitt krysstabell har vist seg å være vanskelig. Jeg KAN det aller meste som kvantitativ metode dreier seg om, men jeg skjønner IKKE hvordan jeg skal bruke teoriene på de gitte oppgavene.

Den praktiske nytteverdien av metodisk teori er alt mandagens eksamen dreier seg om.

Med andre ord ser dere hvorfor dette, uansett flaks/uflaks med oppgavene, ikke kan gå bra.

Høres så lite ut. Den hypotesen kan jeg umiddelbart avkrefte. Dagene er lange som vonde år. For mye tid til å tenke, for mye tid til å tvile, for mye tid til å klare å holde fast på det som en gang ble lært. Å lære metode er ikke som å lære å sykle. Det tar et halvt liv og all energi å lære - et halvt sekund å glemme.

Hvordan skal dette gå i fem dager til før den endelige eksamenen står for tur? Fem dager jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke.

Pugge? Du kan ikke pugge noe du ikke forstår.

Ikke en gang det faktum at det tross alt "bare" er fem dager til juleferie er motivasjon. Disse fem dagene er kritisk avgjørende, altfor lange, krever altfor mye og kan med viss sannsynlighet blir brukt helt feil uten at jeg selv er klar over det .

Det gjør litt vondt. Ikke å vite hva man skal gjøre i en situasjon som betyr så mye.

Jeg veksler mellom å være glad-kristen og på randen til depresjon. Det er slitsomt vet du. Enorme følelseberg-og-dalbaner i løpet av et nanosekund. Ikke bare en gang i løpet av dagen, men igjen og igjen og... igjen. Fra sjelero og positivisme til hjertebank, panikk, frustrasjon og depresjon-light. Tough stuff.

La oss ta en titt i Malenes hode for å få et innblikk i denne vekselvirkningen.

State of mind 1: "Det er snart juuul, mammabesøk, shopping, julesanger, klementiner og fin juleferie om 11 små dager. Jeg klarte jo eksamensoppgaven fra 2009 med glans, så lenge jeg gir det et oppriktig forsøk er jeg jo ganske flink i grunn. Den jeg var sikker på å stryke på - jeg kan faktisk klare det. Og om det ikke går, blir julen flott uansett og jeg kan ta den senere. Shit happens to all of us and Merry Christmas and stuff".

A blink of an eye later;

State of mind 2: "Shit, shit, shit, shit. Jeg stryker. Julen blir ødelagt av dårlig samvittighet og skam. Dessuten regner det ute, julen er ødelagt. Eksamenslesing... Jeg skjønner jo ingenting! Herregud, er det mulig å være så forbanna dum? Jeg burde vært innesperret med andre like dumme folk og fått behandling for det. Det finnes ikke håp. Jeg stryker, det blir aldri noe av meg og jeg ender opp som det verste av alt - ingenting"

Then it starts all over again.

På metodeseminar trillet noen tårer da jeg innså min egen ubrukelighet og ikke skjønte noenting. Men, vampyrer trenger ikke skole, så jeg dro og kjøpte en kjole. Av den svarte sorten selvfølgelig. Ikke planlagt, men de spilte tross alt Brandi Carlile i butikken. Det måtte jo være et tegn.

I dette øyeblikk sitter jeg på et dårlig opplyst rom og gror vinterpels i kulda som herjer mens jeg leser statistikk. Hadde jeg virkelig vært en vampyr hadde jeg løpt ut og bitt hodet av den hulkende ungen utenfor vinduet. Men så gode omstendigheter befinner jeg meg ikke under, så jeg får ta til takke med kritthvit hud, litt vel skarpe hjørnetenner og sorte kratere under øynene. Days are good!

Julen. Jeg er det største julemennesket i historien, kanskje med unntak av Jesusbarnet  som visstnok er julaftenens midtpunkt. Førjulstiden innebærer juleverksted, kakebaking, Hjemme alene 1&2, Love Actually og The Holiday, Turer ute i nysnøen, stearinlys i lillatoner og pakkepønsking. Verdens beste følelse!

Jeg har vært bekymret over en måned hjemme hos mamma og pappa uten kaffemaskinen min. Kapselkaffe har blitt en uvurderlig støtte på tunge morgener, sene kvelder og alt i mellom. Gleden var dermed stor da det viser seg at seniorene har gått til innkjøp av en egen kapselmaskin, og bedre - en annen type. Så mange nye kaffeslag å utforske. I LOVE IT.

Blanke dager som gir mulighet til å gjøre hva som helst. Ingenting. Mulighet til å bare være. Bekymringsfrie dager med rom for mange og store smil. Stemning som gjør kroppen varm inside out. De store bekymringene blir automatisk forbyttet med de små gledene. De små ting du ikke ser når de store målene gjelder blir plutselig så inderlig klare.

Julen gir rom for så mye lykke. Hvem blir vel ikke motivert av fullkommen lykke? Jeg GLEDER meg.

Sarah gleder seg også, men i likhet med meg selv synes det bare ikke så godt.

Hvordan kan man lære av ekstreme skippertak og superdepresjon når det hver bidige gang faktisk går bra?

Etter ukesvis uten sosial kontakt av betydning, dro jeg til fin venninne Kine og knerta halvannen flaske vin til Harry Potter. Det var fint. Vel, ser du bort ifra at jeg også har treningshelg denne helgen, not the best combo - but oh, so worth it! Jeg husker sjelden hvor mye jeg i grunn elsker alkohol. Og godt er det, for splitte mine bramseil for en drukkenbolt jeg ville vært.

Nei, takke meg til at det mest rabulistiske jeg har gjort i det siste er å drikke 45 liter Red Bull og kjøpe en fiffig turban!

I det klokken ringer, i mellomrommet mellom dyp søvn og våken tilstand ble jeg dypt skuffet, fordi jeg skulle jo rekke å drømme mer! Like wtf, planla jeg i drømmen å drømme mer?

Først, må det oppklares at jeg ikke har noe forhold til ulovlige rusmider, at all. Second, det forundrer meg at man kan rekke å tenke så mye i løpet av det som kanskje er noen tiendelssekunder. Makes me feel like I can actually freeze time.

Ellers sier dette om hvor mye hjernen blir tuklet med i en eksamensperiode. I feel disconnected, til omverdenen og meg selv. Vises her i bildeversjon;

Standardsituasjonen for dagene - hele dagen.

Helt til jeg ikke skjønner noenting lenger, og ser sånn ut:



Men så kommer det eneste lyspunktet i en ellers meningsløs tilværelse: TRENING! Da blir jeg så glad;

Med andre ord halventusiastisk, fordi jeg vet at de neste timene, dagene, ukene og måneden uansett vil innbære lesing, isolering og for mye tid til å tenke.

Men jeg har brus, snus og musikk. It helps, seriously.

Ca 20 minusgrader på soverommet, blå lepper og en ikke-eksisterende leseiver. Eksamen er på onsdag. Prøver å påminne meg selv om harde fakta, men stresset kommer ikke. Why u no read enough, Malene? Stygt å ønske seg eksamensangst, men den har faktisk god effekt på lesingen. Den uteblivende angsten skyldes ikke at jeg har kontroll over pensum, det er langt fra sannheten. Såh. Lykke til med innspurten (evt. hele løpet) i morgen.

Det er allikevel fint å tenke på at etter hver eksamensperiode, uansett resultat, venter alltid en belønning. Nemlig ferien. Sånn sett er høstsemesteret det beste, for musikken er byttet ut med julemusikk for å minne om verdens fineste tid - julen. Det er god motivasjon, for det meste eneste motivasjon.

Jeg liker dog disse homogene dagene, på et vis. Jeg gjør. Om jeg ikke gjør utelukkende intensjonelt, gjør jeg i det minste noe. Autopilot eller ei, produseres pensumkomprimeringer i håp om å gjenerindre noen tanker på eksamensdagen.

Det finnes en ro bak stresset her ved skrivepulten. Rart nok, på sett og vis liker jeg eksamensperiodene.

Hopper på mølla og tenker "I'm gooood". Halvveis har jeg allerede brannsår under armene, gjennomvått tøy og et pustemønster som lett kan forveksles med en kolspasients. Ikke har jeg klart å holde tidsskjema heller, for tiden kan ikke stilles lenger enn en time.

Men jeg kan jo ikke hoppe av mølla før mila er nådd, så jeg løper. Holder på å falle av et par ganger, og følger spent med på om jeg kommer til å få et hjerteinfarkt.

Så glad blir man når man runder mila på tredemølla for første gang!

Bildet er tatt 40 minutter etter løpeturen, sier sitt. Skulle likt å postet et bilde rett etter. Da jeg hoppet av mølla hadde jeg glemt hvordan man går også.

Men jeg ble glad. Så glad. Jeg er grunnleggende redd for å sette meg mål, for regner som regel å mislykkes. Så jeg legger alltid lista møysommelig lavt for meg selv. Denne gangen fullførte jeg, og det er stort. Å løpe en mil, vel, det kan alle klare, men det tihører sjeldenhetene at jeg forventer mer av meg selv enn det minimale.

I dag skal jeg løpe igjen, men IKKE en mil. Det ville objektivt sett vært overmbisiøst.

Ha en strålende fredag!