Når det kommer til bryllupsplanlegging, kommer mer og mer på plass. Det er fint å være ute i god tid, spesielt med tanke på at sjømannen er borte stadig vekk og jeg skal levere masteroppgaven min fem uker etter bryllupet. Nå kan vi tenke litt på sikt og slippe å stresse med å få de store tingene på plass. 

Ellers har jeg jo innsett at vi nærmer oss slutten på Trondheimsperioden. Jeg holder på med nest siste semesteret, og er begynt med vårens praksisperiode. Til høsten er det bare masterskriving som gjenstår og derfor har jeg begynt å sondere jobbterreng og boligterreng. Spennende (og litt skremmende) saker altså! 

Bare på en tur til og fra skolen, ca to kilometer altså, ser jeg hver dag (selvfølgelig, bæsjen forsvinner ikke akkurat i snøen når det ikke laver ned...) flere skitthauger enn jeg kan telle på to hender. Og det verste er egentlig tanken på at all denne bæsjen skal tine til våren, og da kommer alle de som ligger lenger nede i snøen fram også. ÆSJ! Jeg har ikke behov for å tråkke i hauger av hundedrit på vei til og fra skolen og butikken.

Min oppfordring er altså: ta med deg nok hundeposer (jeg vet selv at man som oftest trenger en mer enn man har med seg...), bruke hundeposene når hunden legger fra seg OG, ikke minst, kast posen med bæsj i nærmeste søppelspann, ikke bare legg den fra deg på fortauet eller i grøftekanten, da kan likesågodt bæsjen bare ligge...

Bli sertifisert lærer (forhåpentligvis!)

Gifte meg.

Levere master og være ferdig i Trondheim. 

Men det er veldig mange som er opptatt av at sjømannen er borte fire uker av gangen og jeg får stadig vekk spørsmål og kommentarer som følgende: "jeg fatter ikke at du orker", "jeg hadde aldri orket/giddet/taklet det" og "skal han jobbe sånn for alltid?", "hvordan holder du ut?" osv. Og det er sikkert for å være snill og vise medlidenhet, men det hjelper ikke veldig når alle skal fokusere på hvor vanskelig det må være å være i lag med en sjømann. 

For det første kunne han jo faktisk jobbet lengre perioder om gangen enn fire uker. Da jeg var yngre jobbet en fetter på cruise, og da var han på jobb 12 uker av gangen - noe som ble sjømannsnormalen i mitt hode. Fire uker er lite i forhold til 12 uker altså! 

Ja, innimellom kan det være vanskelig å tenke på at mannen jeg skal gifte meg med, skal være borte fire uker av gangen i mange år, men det er ikke noe unormalt med det. Mange driver med akkurat det samme, og Norge er en sjøfartsnasjon. Det kan være fint at noen syns det er "imponerende" at jeg holder ut, men jeg trenger ikke høre om hvor vanskelig det må være HVER gang det kommer på tale at sjømannen jobber av og på fire uker av gangen. Vi som har noen som er borte i perioder av gangen, vet veldig mye bedre enn de som ikke har noen, hvordan det er. 

Det er altså fint med litt omtanke i blant, men noen ganger kan de gode tankene føre til at det ikke blir noe særlig bedre likevel. 

Sånn bortsett fra dager som hilser på både godt og dårlig humør, bedriver jeg litt bryllupsplanlegging. Sjømannen og jeg har faktisk vært forlovet i et år i dag! Det er enda en stund til bryllupet skal stå, men det er godt med alt som er gjort! :) Jeg tar gjerne i mot tips og triks. 

2011 startet både skikkelig dårlig og skikkelig bra. Jeg begynte med noen fag som virkelig ikke var meningen at jeg skulle ta, så motivasjon og alt mulig var skikkelig på bånn. Samtidig fridde sjømannen og jeg sa ja, og da sier det seg jo selv at stemningen steg. Jeg var i en slags boble som var delt i to, på skolen var det skit og på privaten var det veldig bra. Fornuftig som jeg var, utsatte jeg hele semesteret (som jeg da må ta nå) og begynte heller med masterfag og masterskisse. Et veldig fornuftig valg!

Frieri altså. På skitur. Det var årets første skitur, årets andre, og siste, kom noen uker seinere, med selskap av et annet par og fint føre. Før sommeren var over, var masterskissen i boks og kirke bestilt. I tillegg fikk jeg endelig vært et bryllup, for første gang i mitt liv (greit at ikke mitt eget er mitt første).

Sommerjobben var på et sykehjem i Stavanger. Etter fire somre med buss frem og tilbake og busstider som ikke passer, eller busser som ikke går, var det veldig deilig å kunne gå til jobb på maks ti minutter. I tillegg var de andre som jobbet der, hyggelige mennesker. Fikk prøvd litt på hvordan det er når jeg er på jobb mens sjømannen ikke er på jobb. 

Høsten kom og gikk med et mindre givende språkemne og et passe greit religionsemne. Jeg fikk litt påfyll til min akademiske selvtillit og jeg fikk prøvd litt dette med å være "flink" (i følge læringsassistent og foreleser). Samtidig fikk jeg squashforbud og måtte endre mandagstreningen med squashvenninnen.

Rett før jul var det brudekjoleprøving og kakebaking. Julen feiret jeg og sjømannen hos hver vår familie, men nyttår feiret vi sammen. Og her er jeg allerede i det nye året, som jeg feiret med å knekke en tann, og derfor startet jeg (nesten) 2012 med en tur til tannlegen.

Det er litt deilig med pause fra å fortelle noe hver dag. Siden dette ikke er en temablogg, kan det av og til bli vanskelig å bestemme seg for hva jeg skal og vil skrive om. Ikke vil jeg skrive om antrekk (ikke kan jeg noe om sånt heller), og jeg har heller ikke behov for å være veeeldig utleverende - verken om meg selv eller andre. Nå er det kanskje noen som mener at jeg gjør det likevel, men det får gå.

Men, så kom forelesningen i norsk fagdidaktikk på tirsdagen og foreleseren (en bra dame!) spurte om vårt forhold til skriving. Fokuset disse første ukene er nemlig skrivedidaktikk og burde ikke norsklærere skrive litt og ikke bare kreve skriftlige produkter av elevene sine? Og etter noen ord og tanker om vårt forhold til skriving skulle vi summe om hva og hvorfor vi skriver. Jeg sa som sant er, at jeg har en blogg som det går litt opp og ned med. De litt over fem årene bloggen har eksistert har det gått litt i rykk og napp med innlegg, inspirasjon og motivasjon. Jeg sa også at det ikke var alt jeg følte det var så mye å skrive om. "Det kommer bare an på hvordan du skriver det" var svaret fra foreleseren. Og det er egentlig sant det. Så nå sitter jeg her og skriver noen om ord skriving og rykk-og-napp-blogging. 

Mitt forhold til skriving er forøvrig bra. Jeg liker å skrive, og kunne ønske jeg hadde kreativitet til å skrive mer enn bare puslete blogginnlegg, at jeg hadde mer tid til å skrive enn bare akademiske tekster som kreves av meg på universitetet og at jeg var flinkere til å sette meg ned og faktisk turde å skrive. Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig, og skriver heller et brev eller en mail for å uttrykke tankene mine enn å fortelle dem høyt. Selv til sjømannen. Når jeg ikke klarer å si hva meg føler høyt, setter jeg meg ned med penn og papir, eller dataen, og skriver. Jeg er rett og slett litt avhengig av å skrive. (Nå fikk dere jammen meg litt selvutlevering også!).

Og når man plutselig får litt ekstra tid, som jeg har fått nå, får man plutselig tid til å av-ise frysen og tørke litt epler. Kanskje blir det litt ekstra tid til en kake eller noe også. Bra er det i alle fall!

På grunn av litt haltende gym opp igjennom (joda, vi hadde da dans en gang på ungdomsskolen, og jada, vi fikk da svømming, til en viss grad. Vi hadde til og med noe styrkegreier), har jeg fått et skikkelig dårlig forhold til alt som heter saltrening. Med en gang vi må løpe eller hoppe og sprette får jeg vondt inni meg og vil bare gå min vei. Hvorfor kunne dere ikke lære oss hvorfor vi gjorde de ulike øvelsene da vi trente styrke, eller hvorfor man tøyde? Jeg husker en gang da vi sikkert skulle tøye setemuskelen, men jeg som aldri hadde gjort det før ante ikke hvordan jeg skulle gjøre det, så jeg så rundt meg og gjorde ca som de andre. Jeg bare kjente ingenting, absolutt ingenting. 

Jeg hadde en gang en gymlærer som sa til meg, på grunn av kneproblemer, at jeg alltid skulle gi meg om det ble litt vondt. For smerter var ikke bra. Det er bare det at jeg i ettertid har lært meg at det av og til kan kjennes vondt å presse musklene. Det er slik jeg blir sterkere! 

Kjære gymlærere og kommende gymlærere, vær så snill og lær elevene dine hvordan man kan trene for å unngå belastningsskader og hvordan man skal forebygge betennelser. Ikke bare løs gymmen med å sette opp to mål eller sette i gang hjørnefotball. Det er klart, i blant kan fotball være bra, men det finnes også så mange andre viktige ting som elevene gjerne burde vite. 

Også er det ikke så kjekt å bli valgt aller sist på lagvalget på fotballen heller....

Den ene pakken kom fra mamma og inneholdt adventskalenderen vår. Mange gaver som det blir spennende å åpne etterhvert! Pakke nr. var nesten like hyggelig, selv om jeg måtte betale litt for den. Det var nemlig velkomstpakken fra hobbyklubben til Tanum. En innføringsboks om alt som har med sying å gjøre, et "strikkenett", et Arne-og-Carlos-nett, en bok som heter Nål og tråd i skandinavisk form og masse strikkepinner!

På en vindfull dag, etter frustrerende eksamensarbeid, er det fint å komme hjem med to så fine pakker altså. 

Disse kjeksene har jeg fått oppskriften på fra en dame som har bodd i USA en hel del år, og derfor er også oppskriften typisk nok i cups. Tipset jeg fikk med oppskriften var at om jeg doblet oppskriften ble det enklere mål. Så hver gang jeg lager disse kjeksene dobler jeg oppskriften. Trikset med slik dobling er bare det at, ja, netopp, det blir veldig mange kjeks. Hvor skal man gjøre av så mange kjeks når alle kakeboksene er fulle av knekkebrød og hjemmelaget müsli? Jeg har noen glass jeg har hatt sukker og sånt på, så jeg fant et slikt et, som var tomt og rent, og stappet på kjeks. Det var ikke plass til halvparten en gang! Så resten er nå plassert i en plastboks. Men det ser veldig fint ut med kjeks på glass da:

Her er adventsstaken, i år bruker jeg telyssiden, i fjor var det høye stearinlys, kjekt med dobbeltsidig adventsstake!

Kjøkkenbenken er klar for advent!

Men ute er det høst enda. Når termometeret viser opp i åtte grader i slutten av november, da er det det noe feil altså!

At jeg har mye på hjertet, men likevel lite å si, henger også sammen med at det er eksamenstid. De siste to ukene har jeg fokusert på to nettsteder med konspirasjonsteorier knyttet til det nyreligiøse feltet, noe som har ført til at jeg har mistet all evne til å snakke om annet. Ordene kommer feil ut og jeg klarer heller ikke å forstå hvordan jeg åpner kopper. Selv ikke de enkleste lokk har jeg slitt med (litt flaut da jeg prøvde å skru opp lokket på koppen til squashvenninnen og mente at jeg var for svak, løsningen var bare å "tippe" det av). 

Har dere forresten fått med dere movember? Det er et kjempestilig initiativ og jeg syns det er kjempekult med alle gutta som har hengt seg på!

Og twitter kan brukes til så mangt! Nå har det seg nemlig sånn at denne jenta tar et fag jeg også har tatt og da hun fant ut at hun manglet et kompendie søkte hun etter noen på twitter som hadde det. Og det hadde jeg gitt, under sengen, i en nedstøvet kasse. Så i dag traff jeg denne jenten som jeg har fulgt bloggen til. 

Det er rart hvordan man skaper seg et bilde før man møter et menneske, selvom man kanskje har sett bilder er de mentale bildene ofte feil. Det være seg stemme, høyde eller generelt utseende.

Men hyggelig var det!

Nå skal ikke jeg komme med en "det var bedre før"-tale, men når jeg skummer over blogger, både innlegg og kommentarer, blir jeg skremt over hva som skrives. Både i innlegg og i kommentarfeltene er det stygge kommentarer og direkte personangrep. "Du er så j..... stygg", "du er helt fail" også videre. Mennesker som har behov for å plage andre, har fått mange flere kanaler til å plage andre, enn hva de hadde før internett ble så hverdags. Det er skremmende. 

Nå har det seg slik at noen liker lukten av vanilje bedre enn andre. Blant andre en gutt på kurset (som hun jenta kjente fra før, og jeg ble kjent med der). Han endte med å gå rundt og "sniffe" på armen hennes, fordi det luktet så godt. 

Her hinn dagen bestilte jeg noen julegaver på nettet og da kunne jeg enten velge å få en gratis gave eller gi en gave til noe miljøvennlig, kjip som jeg er valgte jeg gave til meg selv (man takker da ikke nei til gratisting!). Og blant gavene man kunne velge fant jeg følge flaske, og selvsagt måtte jeg bare ha den! Så nå er det min tur til å lukte vanilje!

Apropos eksamen. Jeg fant i dag ut at jeg ikke ligger så verst an i forhold til mine medstudenter, og det er jo litt fint! Planen er å bli ferdig til søndag, sånn at jeg er klar til dyst til ny eksamensutlevering på mandag. Det blir fint!

Planen var egentlig Storheia, så ble planen Liaåsen, men så ble det joggeskotur, og da ble det Bekken-Månen-Estenstadhytta-Bekken (også gikk jeg jo til og fra selvsagt...). Flott!