Jeg var da så heldig at jeg ble stoppet i en politikontroll i dag. Jeg hadde kjørt for fort sa dama. Jeg sa "Uffdaaaa, hvor for fort da?". Alt for fort svarte damen. Faktisk så fort at jeg mistet lappen i 3 måneder. Og det, det er ganske så balle det. Jeg mener... Når man ligger en kilometer over grensen for å beholde lappen mener jeg virkelig at de teite blåkledde kan være et medmenneske og se at personen er veldig opptatt og stresset og heller bare gi dem et forenklet forelegg. Men neida. Trønderkjerringa med grinete uttalelse på alle ordene hun sa hadde ikke noe lyst til å være barmhjertig. Og jeg var ikke sur eller noe i den dur. Jeg var så glad så glad, smilte og var hyggelig. 
Måtte alle som tar fartsmålinger brenne i helvette.

Sånn ellers vil jeg egentlig bare få med midt i her at kjæresten min er den beste i verden. Jeg trodde, og var redd for, og gruet meg veldig til at hun skulle ble sur, men det ble hun ikke i det heletatt - og da var det egentlig greit. :D <--- Smily. Ikke ofte man ser det her på denne bloggen.
Kjæresten min var faktisk så awesome at hun grillet mat til meg og hadde det klart til jeg kom hjem fordi jeg måtte jobbe overtid. Besteste bestekjæresten i verden. Og hvis hun ikke har lest dette før det har gått et minutt fra hun begynte å lese så skylder hun meg et kyss!

Sånn bortsett fra det var vi på jordmorstime i dag. Den gikk jo... greit I guess? Fruen ble spiddet mer enn en nålepute på en kinesisk klesfabrikk. Jordmoren hadde ikke akkuratt.. Sikteegenskaper som man kan belønne så Marlene fikk cirka 4 ødelagte blodårer, ga for lite blod og endte opp med såre armer og dritvondt.
Jeg, som da har sprøyteskrekk fra helvette fikk ikke inntrykket mitt av nåler forbedret.
Babyen hadde det bra hørtes det ut som, hjertet gikk som en firetakterstmotor med rundt 3000 omdreininger. Og det er ganske fort altså.

Men nå sier denne teitingen hadet for denne gang, og jeg kommer sterkere tilbake når jeg gidder.

Neida, jeg bare kødder. Jeg har ikke tenkt til å blogge som en artikulært hemmet person med downs og dust. Eller ca 80% av alle blogger man kan lese. Jeg har tenkt til å blogge som den gode gamle teitingen jeg er. Det er dog noe vanskeligere å blogge med en kravstor gravid forlovede, men jeg skal da jaggu gjøre så godt jeg kan denne gangen også. Jeg spørr akkuratt samtidig som jeg skriver dette hva min frue vil nat jeg skal blogge om. Hun sa hva jeg vil...

DET VAR JÆVLA KONKRET DU!

Da har jeg tenkt til å blogge om fargen begunder, sangen "Inni en fisk" og promp.
- Du er ikke voksen før du kan innrømme at du er barnslig. 

Men jeg vet sannelig ikke om jeg skal skrive om det engang. Tankene klarer ikke å manifistere seg. Ordene vil ikke bli blabbet av fingrene mine. Jeg vet sannelig ikke hva som er galt med meg.. Jeg har mer lyst til å skrive om den nyeste fancye barnevognen fremfor alt det arge inne ad meg. Jeg som var en sinnablogger før i tiden a gitt. Hvor har det blitt av hatet? Hvor har det blitt av temperamentet i ordklaviaturet? Du spørr meg, jeg spørr deg. Jeg tror ikke vi vil komme noen vei.

Jeg tror jeg har blitt smittet av min frøken. Hun smitter meg med alt annet for tiden, hormoner, plager og humør, så hun har sikkert ubevist smittet meg med mammablogger instinktet også. Det er sannelig ganske rart altså.
Men fullblods pappablogger har jeg dog ikke tenkt til å bli. Jeg skal holde meg på den samle sti og kun blogge om ting som er totalt urelatert til noe fornuftig.
- Så godt det lar seg gjøre.

SÅNN BORTSETT FRA DET...
Så skal jeg og fuen på jordmortime i morgen klokken 12.00. Det blir artig. Jeg syns alt med den lille inne i bakeriovnen hennes er artig. Artig artig artig. Så da får vi vite litt om dupp og litt om plopp regner jeg med. Blir mye mer spennende når vi skal lære om ting som pusting og veer og smerter og sånne ting. Så lenge man kan holde alle nåler unna meg så er jeg fornøyd, så jeg satser på at jeg ikke har samme blodtype som noen i verden, og ihvertfall ikke fruen. Hadde ganske lite lyst til å donere blod, selv om jeg selvfølgelig hadde gjort det om min frue hadde trengt en skvett.

Jeg hadde egentlig tenkt til å laste opp en sånn html coutdown thingty til hvor lenge det var igjen av svangerskapet, men den gang ei. Fruen som jeg nå ser på kiler meg på brystkassa og ser egentlig ganske tilfreds ut, så jeg har ikke tenkt til å bryte atmostfæren med å spørre henne om masse ting hun må ordne for meg.

Jaja, kanskje en annen gang da. 

Og det er ikke til å dytte under en stol at jeg er verdens største skapnerd, uten sidestykke, uten likemann og ingen over og ingen ved siden av og alt dette.

Arbeidet, som er superduper classified av høyere instanser enn meg, er fett, nyskapende og rett og slett awesome in the face. Hvis noen lurer på hvor/hva/hvem såeh...

Jeg jobber da for Berge solutions i Tønsberg. De driver med nyskapende pc'r som tåler mer enn oldemorra di sine peppernøtter fra nitten-tre-og-førr. Hvis du tror du kan ødelegge dem, så tar du feil.

Som sagt, jeg elsker arbeidet mitt - vi, altså min frue og jeg, går lysere tider i møte. Endelig ser det ut som ting går min vei, og jeg er egentlig ganske høy på livet. Fra FML til LML på under eb uke. IT'S A MIRACLE! Nå venter vi bare på at "alle" rundt oss skal slutte å være så forbannet slitsomme, ta mye av energien vår. Så flytter vi jo til en smud leilighet den første mai. Eller rettere sagt, når jeg får den første lønningen som da kommer fem-og-tyvende mai.

You Got Me Workin' Day And Night
And I'll Be Workin'
From Sun Up To Midnight

Videre, vekk fra det melankolske, jeg har en gledelig nyhet. Eller, for dere som skulle ønske at det var plass til dere i mine underbukser, så er vel nyheten ganske negativ.

Jeg skal bli pappa. Og nei, jeg tuller ikke. Jeg er dønn seriøs. Svømmerene mine har futt i seg og deklarerte krig på egget, smelte egget på tjukkis og sånn.. Ja sånne ting. Jeg ser alltid for meg mine små sjømenn med armyhatt, bayonett og sigar i truten på vei mot egget når jeg skal visualisere det. Kanskje det bare er jeg som er rar.
Eller teit om du vil.

Den lille reka der, den.. klumpete klumpebolla er hva som er min fremtidige datter/sønn. Og det er ganske sykt og tenke på. Jeg, som før jeg møtte min frue, hadde ikke en eneste plan som innehavde et lite krapyl med mine genetiske spor. Men nå, nå er jeg så jævla klar. Allerede planlagt alt. Planlagt barnerom i hodet mitt (Jeg planlegger i blått mens min frue planlegger i rosa.), sagt i fra til diverse mennesker jeg annser som onkelmateriale, sjekket inn på utallie pappafora, sett for meg kafeturer, trilleturer, bleieskift, våkennetter, bekkenløsninger, hastepakking til sykehuset fordi fruen føder for tidlig.
Alt har jeg sett for meg, alt er jeg klar på. Og jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg gleder meg. Gleder meg ufattelig mye til det sitter en liten en på fanget mitt, som gulper, smiler og raper litt. Jeg gleder meg til å kjenne min datters/sønn sitt lille faste grep om fingeren min. Jeg gleder meg til lange turer i parker og jeg gleder meg ufattelig mye til første gang jeg kan holde det lille kreket i armene mine.

Åherregud jeg har blitt gammel. På bare fem-seks måneder har jeg vokst ca. 30 år mentalt.
Og det er vel ålræit?

Frøken. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til du dytter ut en klatt med all din kraft som jeg kan stolt kalle min sønn/datter. Awesome McTitface.

Jeg satt meg egentlig ned for å skrive, nok en gang, for min frue sin skyld. Min frue synest det er meget artigsomt når jeg lar fingrene gli vagt over klaviaturet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hva gjør mine ord så anderledes fra andre sine, og/eller mer artige og lese? Jeg bruker da ingen spesiell font, ei bruker jeg et nytt og mer fascinerende språk. Dog mine utspring til noe annet enn mat og mote gjør det mer artig. Ikke vet nå jeg.

Mange blir sure på meg når jeg kaller den vesle frøkna mi for fruen. De skjønner ikke hvorfor. Ikke er hun gammel, ikke er hun grå.
Men her er greia. Jeg har da ack forlovet meg. Og jeg tuller ikke litt en gang. Og ikke angrer jeg heller. Og planene er stort å være sammen med hun for eeeevig og alltid. Og for alltid, deeeet er lenge det.
Men at vi er forlovet, føler jeg, gir meg en rett til å kalle hun for fruen min, siden hun er min fremtidige hustru, eller kalle det nå hva man ønsker.

"Å HÆRRIGUD TÆITING, HVA HAR SKJEDD MED DEG OMG LIZZ".
- Ingenting. Når man finner den mest utrolige personen man noensinne har sett, hvorfor skal man fortsette å lete?
Ikke vet jeg. Jeg var ihvertfall drita lei av å være evig singel.
"MEN HÆRRIGUUUUD TÆITING, HVA MED ALL UNGDOMSTIDEN DU MISTER????!111"
Jeg mister nok ingen ungdomstid. Jeg har hatt mine krumpspring, jeg har sett på den andre siden av hekken, jeg har vært steder, sett ting og fått opplevelser ingen andre kommer til å få. Jeg er fornøyd. Rettelse; Jeg er storfornøyd. Jeg har hatt uvurderlig liv, og har nu funnet meg en frøken som er uerstattelig.

Jeg er i sanne ord en heldig ung mann.
Eller en mann. Aldri skjønt hvor grensen for mann og ung mann går.

Siden sist jeg oppdaterte er vel det det store som har skjedd. Annet av tid har gått til kos og tøv, arbeidssøking og avslappning, lite fyll og fanteri men dog mye besøk av bekjentskap og venner. Og selvfølgelig har jeg brukt hundrevis av timer på min frue.

Men det skulle vel bare mangle.

Som en fotnote, som ingen andre enn min frue behøver å lese;

Kjære frøken, forlovede, honeybun og sirupssnurr;
Jeg elsker deg, tross alt.
Jeg vil ha deg for alltid, tross alt.
Jeg vil kysse deg, uansett hva.
Jeg vil kose, selv om morgenånden din lukter slaktede kuer og døde griser.
Jeg vil ha deg nær meg, selv når du har klaus.
Jeg vil snakke, selv om du vil sove.
Jeg vil hoppe og danse for å gjøre deg glad.
Shit fiske. Jeg skriver blogg kun for å gjøre deg glad.
Kjære, jeg elsker deg.

Kjære dagshumør. Jeg er villig til å inngå et kompromiss. Hva med at du gjør søndagene mine ræss, så kan du la resten av uken være uberørt? Eller hva med at du bare gjør meg morgengretten, så kan jeg ha resten av dagen til å bestemme selv hva slags humør  jeg vil ha? Ikke det heller?
Du er en hard nøtt Hr. D. Humør. Hva med helligdager, annenhver helg og en onsdag i måneden? Lenger kan jeg ikke strekke meg.

Men dette med dagshumør, er det ikke rart? At mange, inkludert meg selv våkner med en bestemt type humør, som vil mer eller mindre overskygge eller forsterke gleder og andre ting dagen bringer med seg? Jeg syns i det minste det er meget rart. Så rart at det er noe hodet mitt bruker mange timer på å tenke på. Og hodet mitt er i første omgang reservert for rariteter, mishaps, slip ups, verdensproblemer og min frue.

Kanskje det er noe jeg, som person og individ, kan gjøre for at dette skal bedre seg. Drikke bestemors hjemmelagde urtedrikk eller noe lignende før jeg søker trøst hos Ole Lukkøye. Eller kanskje det er så enkelt som å bedre kosholdet mitt? Jeg vet sannelig ikke. Jeg har da virkelig prøvd å spise musli og rosiner i en uke uten at det har bedret hverken energinivået mitt eller følelsen av å våkne opp med et bestemt humør.

Og dette med mitt dagshumør går jo også utover andre. Jeg har en omtenksom og herlig kjæreste som fort merker på meg om det skulle være noe galt. Og jeg får mange en dag spørsmålet "Er det noe galt?" og jeg tenker for meg selv "Er det kanskje det?", men ender nesten alltid opp med svaret "Nei". Så hvis du leser dette, fruen min, husk at hvis jeg våkner noe annet enn glad, så er det 99,2711% sikkert at det bare er fordi jeg har våknet med feil sinnsstemning.

Jeg elsker deg, M.
No matter what.
10hi.

Min flotte blivende hustru (NEIDA, jeg har ikke spurt hun enda - men jeg kjenner det på gikta) og jeg har i dag tatt en rolig dag. Jeg sitter i tanktop & chinos og hun sitter i min t-skjorte samt en joggebukse. Uten sminke. Slike dager er herlige. Dager man har tid til å gjøre det man vil, og i dag har vi begge blitt enige om å vise våre egenskaper i Photoshop.
- Hun vant. Fordi hun var flinkere. Selv om hun sikkert kommer til å nekte for det. Uansett, her er det jeg klarte å få frem;

Det ser kanskje ut som jeg har blitt en fullblods emofil, men det har jeg ikke. Jeg så bare for meg et bilde i hodet, og slik ble utspringet. Jeg likte det, min frue likte det som igjen betyr at jeg driter i om du liker det. Because that's just what kind of person I am.

Uansett. For å skrive litt om min frue siden jeg vet at hun liker det.

Kjære, jeg elsker deg. Du gir meg gåsehud på tunga og kiling i tå'aene mine. Du får meg til å smile, le, skjelve, gråte, hoppe, hikste, nyse, hoste og skratte. Du kan med bare dine ord og din kropp få meg til å føle meg som kongen av verden og føle det beste jeg noensinne har følt. Du er underbar, du er unik, du er nydelig og du er herlig.
Og du er min. Og hvordan det gikk seg til vet jeg sannelig ikke. Må ha noe med min sjarm (les; Flaks) og gjøre. Men jeg vet en ting. Jeg er heldig som har deg. Heldig som kan kalle deg min. Heldig som kan våkne sammen med deg å starte dagen med din morgenånde. Heldig som får eie en av puppene dine. Heldig som får stryke deg i håret. Heldig som har en som er så tolmodig, givende, awesome og pen. Heldig som har en som gir meg skryt når jeg er flink og lovord om en bedre gang når jeg feiler. Heldig som har en jeg kan elske.

Jeg elsker deg greia mi. Nå og til evigheten forbi.

Oh well, ut å slakte bjørner for å gro tilbake håret på brystkassa.

Seks-og-tyvende november dro den beryktede firerbanden, også kjent under kallenavnet "The foursome", mot nye trakter for å skape liv og røre atter en gang.
Turen begynte såklart med at Karlface, var for sen, men dette skulle da ikke sette en demper på begivenhetene som snart skulle utfolde seg for oss.

Etter en overlastet bil, billys som var vinklet for høyt, ti til femten blå, dårlig benplass, mye elendig musikk, en bensintank som skrek om nåde og noen rykk fra klokken var vi endelig fremme. Fremme i det tredve kvadratstore skjulet som noen så elegant hadde valgt å kalle hytte. Missforstå meg rett, det var en riktig så koselig plass, men det manglet en ting. Bare en. Vann. Gud som jeg savnet varmt vann. Vann som strømmer ut og gjør kalde hender mer..  vel, bevegelige.

Etter noen timer med sprengfyring og huttring begynte den vesle habbiten av en hytte å bli riktig så staselig å befinne seg i. Jentene satte igang med noe kulenarisk på kjøkkenet og kom ut med Taco. Den ultimate hytterett. Den er sosial, lett å lage, krever ikke lang tid og er forholdsvis billig.  Resten av natten ble mer eller mindre brukt på å drukne eldre sorger i bunner av flunkende nye flasker og gode vennskap. Aaah, gleden av være ung.

Lørdagen startet på en ganske grotesk måte. En av tingene med denne hytta var at den var.. lettere ustabil i hvordan den holdt på varmen. Fyrte man den opp til femti grader kunne man nesten garantere for at den ikke var stort varmere enn femten når man våknet. Og det erfarte jeg og min frue. Blå føtter, en vakker en som sutrer og klynger seg rundt armen min. Det var ikke annet å gjøre enn at mannfolka hoppet ut i snøen og hugget det jævelbeistet av en furu som raget 400 meter i været og var i det minste 30 meter i diameter. Etter det brøyt vi med bjørner og slo oss selv på brystkassa. Vi var MANLY MEN!

Så var det påtide at mannfolka kunne vise at det fantes en sensitiv side av oss selv. Vi skulle kokkelere. På en stekeplate/ovnkombo fra nitten-treogsytti. Men vi klarte det. Vi gikk seirende ut av kampen med utstyret og lagde en middag som selv ikke Hellstrøm kunne stått imot.

Middagen var i godt i gang med å bli fordøyd og jentene hadde tømt nok en flaske. De utbrøt plutselig at de hadde en overraskelse og at Karl og jeg skulle følge med hver sin jente (omvendt av de jentene vi har en romanse med) på rommet. Og ikke kom med noen skitne tanker. De ville bare være som i barndommen og spørre på oss. Som søte var.

Vi kom begge frem til noen rungende ja, og vi endte opp med eller mindre som dette;

Og jeg har nå en kjæreste. En kjæreste så nydelig og så søt at jeg får villfugl og sommerfugl og andre ting som flyr inne i magen hver gang øynene hennes søker mine.
Varme stikk som gjør alt litt greie. Ømme og myke fingre som glir sakte over huden. Aah.

Du er så nydelig. Altfor altfor nydelig.

Ved siden av meg, så sitter nettopp en slik en. En mørkhåret skjønnhet, en slik en med fløyelsmyk hud, flørtende lepper og ord som kan få den kaldeste klump med is til å smelte. En slik en. Hun ser på meg med dådyrøyne til jeg gir etter og sier "Ok, jeg skal skrive". Eneste problemet er at jeg da aldri vet hva jeg skal skrive om. Problem nummer to er hun mest sannsynligvis kommer til å begynne og sukke når hun leser det jeg har skrevet til nå. Men det kunne ikke brydd meg mindre. Hun ville at jeg skulle skrive om det jeg tenkte på, og nå gjør jeg det. Hun fikk sin vilje, men vil hun angre?

Ord som duver i luften og smil som får meg til å flyte. Dagene går fortere og fortere fordi jeg trives med omgivelsene. Morgendagen har igjen fått en ny grunn til å komme min vei, og helgene kommer ikke fort nok. Nevnte jeg forresten at denne skjønnheten, en god venn og hans egen fristerinne samt megselv skal tilbringe helgen på en eksludert hytte langt fra sivilisasjon? Vel, det skal vi. Og jeg gleder meg mer til det enn jeg gjør til jul og påske samtidig.
Helgen vil bli fylt med alt en hyttetur bør ha - god mat, gode venner, gode stunder, gode kortspill, god drikke, dumme ideer og en god rabalder. Kjenner jeg disse to jentene godt nok, kommer de sikkert til å tilbringe en time og to, slavisk, foran pc'n også. Bare for å oppdatere seg på sosiale medier. Hørt på makan?

Men så bortsett fra det da.. sååeh.. Ble dette egentlig et langt nok innlegg? Jeg vet ikke. Mangler det et bilde? DET gjør det faktisk. Her, ta et bilde, sug på en karamell og legg deg godt vitende om at jeg koser på noe mer awesome enn det du gjør.

.

Nå har jeg hvert sukkersøt nok for et millenium eller to. Nå skal jeg ut å skyte villdyr og drikke karsk. Sånn, for å gro tilbake håret på brystkassa.

Det utrente øyet vil kanskje tro at dette er en person jeg hater. At dette er en form for nettmobbing, trakassering og annet kun sjarlataner driver med. Neida, dette er mye simplere enn så. Dette er kun snakk om at han har noe jeg vil ha. Rett og slett informasjon. 
- "Hva slags informasjon" tenker du.
Informasjon om hva jeg i julegave av det søteste du ser, nemmelig denne. De to har, på en ussel måte, inngått en avtale. En avtale som går ut på at de to kan fritt dele kjennskap om gaven. GAVEN.

Jeg har fått noen ledetråder, men jeg er helt rådvill. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva det kan være. Så hvis planen min slår feil om å ha en mental krig med Dag Erik, så har jeg valgt og allerede fremstille en plan B.
Plan B er at jeg gir dere ledetrådene. Dere.. øhm... Få lesere jeg måtte ha i tiden etter bloggpausene mine.
Ledetrådene er som følger;
- Objektet er både til hverdagsbruk og til nytelse.
- Det er rektangulært.
- Det kan ha alle slags farger.
- Husker ikke om den var hard eller myk.

Så nå kjære bloggskalle. Nå har du samme "intel" som meg. Sammen, sammen kan vi ta ned det fryktinngytende regimet deres. Folket vil ha sannheten, folket fortjener sannheten. Folket - krever - sannheten.

Åja, så ville jeg bare helt på tampen si "Hei Kari". Jeg behandler Marlene meget godt. Jeg lover.

Følelser kan være så mangt. Og man klassifisere dem i så mange grupper at jeg nesten får leddplager og kronisk vondt i hodet bare av å prøve og forklare det slik jeg føler det.
Jeg er ikke noe flink på dette med følelser. Følelser og hvordan man skal tolke det er mer eller mindre min Achilleshel. Jeg er totalt ubrukelig. Ikke nevneverdig tålelig engang. Hvis noen spør meg hvordan jeg føler det ovenfor en et spesifikt tema, svarer jeg som regel noe svada, eller med en fleip, for å få det ut av verden. 
Og mange leser dette automatisk som at jeg ikke bryr meg.

Men en gang hver fullmåne, eller.. ikke sjeldent nok. En gang hver oppdagelse av et nytt grunnstoff er det noen som klarer å få meg til å bli.. mindre ubrukelig med dette følelsesrabalderet. Dette er en slik gang, så jeg regner egentlig bare med at noen fant opp awesomenium. Ikke tok de spesiell lang tid heller. Og snodig er det. Mange har mer med eller mindre brukt tanks, skyttsvåpen og andre finurlige løsninger for å få meg til og åpne meg (See what I did there? Made you think I'm a safe). Og av de titalls som har prøvd har 95% feilet. Grusomt.
Og ikke nok med det. Mange blir til og med arge og skylder på meg for deres egen udugelighet. Hørt på makan.

Men dette ene mennesket, som ikke har brukt tanks eller skytsvåpen, men heller valgte å bruke en sprettball og tålmodighet istedet. Hun fikk meg til å åpne meg så fort at det ble gjennomtrekk og kaldt på gulvet i løpet av en swish og ingenting. Og det er først når man åpner seg litt man ser hvor glad man er i mennesket.

Denne dagen i dag har jeg ingen anelse om hva jeg skal skrive om. Jeg skriver egentlig bare fordi det vil bli lest av en som vil lese det. Og det, det er en god nok grunn for meg til å skrive noe ned.

Men hva skal jeg skrive om? Sannelig om jeg vet. Skal jeg skrive om hvordan øyelokkene mine ikke har dunstet søvn på mange en time? Skal jeg skrive om hvordan min ordinere hverdag har snudd seg opp ned de siste 96 timene? Skal jeg skrive om hvor blå veggene mine er? Kanskje. Kanskje jeg ikke skal skrive om noe av det. Kanskje jeg skal ta litt av hvert, for og så suse meg bort i mine egne ord og uforståelige setninger uten en riktig grammatisk oppbygning. Jeg tror egentlig jeg bare gjør det.

Kan du gjette hvor lenge jeg har gått med lite eller ingen søvn? Jeg tviler på at du kan. Nesten ingen kan. De fleste ler hvis jeg ynter til at jeg sliter med søvn. Min mor sier at jeg sover hele tiden, siden jeg ligger lenge i sengen. Venner tror jeg søker sympati,  og noen få gidder å ta seg tiden til å prate med meg om det(åhhh). Og jeg selv? - Jeg tror det begynner å bli noe meget galt med meg.

Siden april. Det var svaret. Jeg har gått uten god søvn siden april. Ikke vet jeg hvorfor jeg ikke får sove, mange en snille hobbypsykologer har prøvd å hjelpe - ingen har klart det så langt. Har jeg tenkt til å gå til en ekte psykolog? Eller enda verre, en lege?
Nei, jeg er da mann for faen. Og menn har hodet sortert og trenger ikke piller fra en mann i frakk.

Du spørr deg selv kanskje hvordan et liv kan snu seg drastisk for en på tyve i løpet av seks-og-nitti timer? Du som nesten ikke kan havne i økonomiske kriser, og siden du skriver, så kan du ikke ha havnet i en ulykke, eller noe lignende som ville voldet deg store skader?
Vel, jeg skal forklare. 
For det første er drastisk en overstatement. Men jeg liker ordet drastisk. Drastisk - fantastisk - fylleranplatisks!
Derfor puttet jeg det inn der. Og hvis du ikke liker det kan du putte hodet ditt i en bøtte med klor og puste dypt inn.
Tilbake til.. tingen. På seks-og-nitti timer har jeg fått.. Vel. Hva kan jeg egentlig kalle det? Venner.
Jeg er ikke noe flink på det her med venner. men siden lørdag har jeg knyttet sterke bånd med mennesker som er så ufattelige søte og koselige at du hadde hostet melk ut av nesa hvis du hadde sett hvor søte de var. Og det er ganske søtt altså.
Det er lenge siden jeg har trivdes så godt i andres sitt selskap, og det kommer brått på en teiting som meg selv.  Og jeg regner med at alle teitinger ser seg selv i min posisjon. Plutselig har den appelsinen som var så hard blitt... noe myk.

MEN Å SÅ BLÅ VEGGEN MIN ER. Og VEIT du hva eller? Jeg har malt den helt selv. OG DEN ER SÅ BLÅ DEN. Så blå at blått blir plutselig kjempeblått og blåere en mer blått. Så blått er det at jeg ser blått uansett hvor jeg ser.¨

Så da vet du det.

Men så kom maset. Det evinnelige maset. Jeg fikk det igjennom sosiale medier, på cafèr, på fester, på gata og andre steder. Og de spurte alltid om det samme

- "NÅR FAEN SKAL DU FÅ DEG TELEFON IGJEN AAAA?"

Og andre spør en gang i blant om jeg ikke skal blogge litt igjen snart, så jeg tenkte hvorfor ikke.

Men hva skulle jeg blogge om? Skulle jeg blogge om mine egne psykotiske tanker, repulsive meninger og hvem jeg ville sett speiderbundet til et kors utenfor stortinget?

Nei, jeg tror kanskje det ville blitt for mye for den gjennomsnittlige leser.

Dessuten er Gerd Liv Valla en klar kandidat til å bli bundet som en julegris og stekt. I'm just saying. Gud for et irriterende skrotvesen.

Men nå, mens du kanskje sitter der og peller deg i nesa og tror ingen vet om det, så lurer du kanskje på om jeg skal blogge mye fremover, og det, det kan jeg svare et definitivt nei til. Det har jeg ingen planer om nå, og jeg tviler på at disse planen vil forandre seg mye fremover i tid. Og hvorfor det? Blogging tar tid, og blogging om annet en mote og hva du dytta i det stygge trynet iløpet av lunchen sammen med en eller annen overfladisk blogger krever faktisk en god slump med kreativitet - kreativitet jeg ikke lenger har i min besittelse.

Men nå er min plikt for denne kvelden unnagjort.

- Kanskje det kan nå gå en dag uten bloggmas.

Åja, toppmaserene; Marlene og Thea