Lite visste jeg som toåring at jeg akkurat hadde startet en strabasiøs ferd mot stupet. Det var nemlig første gang jeg sov flere netter alene hos mormor i Kongsvinger. Der benyttet jeg anledningen til å snike meg inn hos leieboeren som hadde vært på fisketur. Først helte jeg kokende vann fra springen over hans ferske fangst - så den gikk i vasken. Etterpå spiste jeg rett fra en uåpnet pakke med meierismør (noe som for oss som bor i Oslo er et glemt fenomen, i og med at byen er utsolgt for smør på grunn av alle lavkarbofanatikerne).

I og med at undertegnede var den eneste som ikke hadde så mange tenner i husstanden, ble smørsynderen avslørt av tannavtrykket. Det er muligens den enkelthendelsen som har gjort meg en smule allergisk mot lavkarbo i ettertid.

Mormor kunne ha gjort meg arveløs allerede da, men hun er sindig og tilgir barnebarna alt unntatt at samtlige av oss hater å vaske opp for hånd, derfor gikk det bra og jeg fikk lov til å komme igjen. Kjenner jeg mormors varme hjerte rett, fikk sikkert leieboeren bo gratis i minst et par års tid på grunn av min barnlige forseelse. Hun pleide tross alt å sende med leieboerne (selv de som aldri betalte i tide) lommepenger når de skulle på sommerferie.

Da jeg ble litt større, rundt 4-5 år, begynte jeg å utmerke meg som en travel husmor og rydde- og vaskefanatiker, både hjemme, hos slekt og venner. Jeg fikk derfor med meg bestevenninnen min opp på loftet der vi bodde -  i Kongsvingers første blokk på Langeland. På den tiden stolte man så mye på sine medmennesker at man sjelden så det som bryet verdt å henge på en bodlås. De fleste i nabolaget låste kun døra hjemme ved lengre utenlandsopphold, og dem var det som kjent ikke så mange av på 70-tallet - med mindre man regner med snabbturer til Charlottenberg eller Höljes.

Venninnen min og jeg lekte oss altså gjennom alle loftsbodene og ryddet, danderte og flyttet innholdet fra bod til bod. Alt i god tro, men skal si det ble månelyst da vi ble tatt på fersken. Jeg tror det var da jeg fikk min første husarrest. Det vil si, den ble vel idømt, men jeg har aldri praktisert den slags straff fra oppveksten. Jeg vokste derfor opp med gjentatte timer i imaginær husarrest.

Med unntak av å bli fersket i smugrøyking på mitt eget soverom, og en del lettere vindskeive hjemkomster fra bygdefester, samt en gang jeg måtte flykte ut av vinduet til en ungdomskjæreste fordi foreldrene hans kom uventet hjem, gikk ungdomstiden relativt greit for seg på arveløs-fronten. Verre ble det etter at jeg ble voksen. Til tross for at jeg har et plettfritt rulleblad og ofte er regelrett grei av natur, fortsatte min vei strake veien mot stupet så sent som i år. Og dette nesten helt uforvarende.

Ikke si det til noen, men det hender nemlig fremdeles at min indre kjerring tar overhånd, og det er da det skjærer seg skikkelig. Jeg får akutt rydde- og systematiseringstrang hos mannlige slektninger.  Tidligere var det hos min bror, men etter at han flyttet fra en byleilighet til omtrent tusenvis av kvadratmeter på Åsta ga jeg opp ham og kastet meg over pappas nybygde hus i Leiret i stedet.

Mens pappa og resten av familien min var ute på vift, så jeg mitt snitt til å foreta en påskekjøkkenrazzia. Ut føyk et par bæreposer med utgått tørrfôr, som hvitløkssalt med utløpsdato 1979, ketchup med utløpsdato fra Krim-krigen og hele fem pakker sukkerkulør. Dessverre hadde ikke Ylvis-brødrene startet sitt talkshow på TV Norge på razziadagen, for ellers hadde jeg nok også sendt inn noen eksemplarer til deres storstilte konkurranse Norges Eldste Hermetikkboks.

Ved en inkurie kom pappa tilbake før jeg hadde rukket å erstatte det kastede fra kjøkkenet hans. Han ble relativt sint den gangen tenårings-Ine tømte sparekontoen for det livsviktige formålet å kjøpe klær og dra på heisaturer til London. Men det var ingenting imot da jeg kastet krydderet hans i en alder av 42 år.

-        Nå blir du arveløs, utbrøt min utenlandsbosatte storesøster forskrekket. Hun trengte nesten luktesalt for å komme seg etter sjokket. Det hjalp ikke at jeg fortalte at hadde sjekket med alle vennene mine på Facebook og fant ut at det slettes ikke er uvanlig å måtte kaste foreldrekrydder uten forvarsel - dog alltid med konsekvenser.

-       Jeg lover, dette kommer til å havne i Østlendingen. Det må bare gå litt tid så pappa får summet seg, svarte jeg.

Og så sjekket på Facebook igjen denne uken. Det viser seg at vennene mine både har knust toaletter, gått på nylagte parkettgulv med stiletter og parkert bilen til foreldrene gjennom garasjedøra  og det som langt verre er. Derfor ble jeg litt ovenpå i forhold til egne synder.

Det var da jeg bestemte meg for å ta en Karl Ove Knausgård light og faktisk oute slekta skikkelig på trykk. Denne spalten blir rett og slett kortversjonen av Min Kamp, for alle dere som ikke orker å lese tusenvis av sider fra virkeligheten. Nå har jeg altså gjort det. Fortalt det som det er.

- Så, kjære pappa: Hvor mye (ferskt) krydder må jeg gi deg til jul for at jeg ikke skal bli arveløs på ordentlig nå?

Har du ennå ikke bakt din første ladning med fargerike cupcakes? I så fall kan du bare glemme det, for nå er det for sent. Cupcakes er litt som interiørstilen shabby chic. Nå er det blitt så vanlig at det er i ferd med å gå av moten, selv om ikke alle av oss egentlig er 100 prosent sikre på hva det er ennå.

Min definisjon på en cupcake, er at det er muffins med noe kliss på toppen, og at en cupcake som regel ser bedre ut enn den smaker. I tillegg bør visst en god cupcake-kokk kjøpe inn utstyr og kakestrø for en del tusenlapper for å kunne hevde seg i konkurransen om den mest fancy cupcake?n i nabolaget.

Kort og godt, så er det jålemat, eller sagt på hipsterspråket: en mat-hype. Slike som kommer kastende over oss, tilsynelatende helt uten forvarsel.

Til Norge kom dette bakehysteriet for alvor via den New York-baserte TV-serien Sex og singelliv, men som det meste annet, tar det litt tid før en slik trend blir allemannseie over hele verden, inkludert Østerdalen og flatbygdene på Hedemarken. For én ting er at Sex og singelliv faktisk ble nedlagt for hele sju år siden, men ifølge Wikipedia er det funnet oppskrifter på cupcakes helt tilbake til 1100-tallet.

Med tanke på den overraskende lange forhistorien, er det kanskje ikke så rart at et Google-søk på ordet "cupcakes" gir 73 600 000 treff. Over 73 millioner! Og at noen av oss er gått litt lei.

I det amerikanske diskusjonsforumet Sodahead, skriver en cupcake-fantast:

- Hvorfor skal mat ha trender? Å si at man ikke vil ha cupcakes fordi det er trendy, er like dumt som å si at "nei, jeg vil ikke drikke vann, for det er så oppbrukt?".

Men nå kan jeg berolige deg med at du rett og slett ikke trenger å bekymre deg for cupcakes lenger. Hjemmebakt knekkebrød er det nye cupcakes. Skal du henge med, må du løpe og kjøpe linfrø sesamfrø, solsikkekjerner, havrekli og gjerne det nye superfrøet chia (som skal inneholde dobbelt så mye protein som noen andre frø, fem ganger mer kalsium enn melk og tre ganger så mye jern som spinat).

Er du rask, kan du ha bakt ditt første knekkebrød før antall Google-treff overstiger millionen. Hvem hadde vel trodd at noe så tilsynelatende hverdagslig som knekkebrød skulle ta helt av? Men det gjør det altså nå. Det er knekkebrødoppskrifter på annenhver matblogg - og dem er det jammen mange av.

Siden jeg elsker lister, har jeg derfor nok en gang hatt en rundspørring blant mine venner og følgere på Facebook og Twitter om hva de synes er den mest irriterende mattrenden, eller jålematen, om du vil. Her er resultatet ? og begrunnelsene:

Topp 10-listen over irriterende jålemat
1.   Lavkarbo: Lavkarbobrød, lavkarbokake, lavkarboboller, lavkarbomiddag, lavkarboliv ? Kan de ikke bare spise salat?
2.   Cupcakes: Her er vel det meste sagt allerede.
3.   Tapas: - Er møkklei av at tapas selges som noe annet enn tapas. Mexicansk tapas finnes ikke. Ikke juletapas heller! - Hvorfor må man alltid servere tapas som middag på tilstelninger, blir jo ikke mett av noen kjøttboller og litt brød?
4.   Balsamico: - Enten dynkes balsamicoeddik rett på maten, eller så danderes balsamico-sirup langs tallerkenkanten på restaurant. Fryktelig irriterende, siden jeg alltid legger skjorteermet oppi.
5.   Pesto: - Spagetti er faktisk bedre med bare ketchup eller revet ost enn dette klinet. Det samme gjelder for brød. Gi meg heller smør!
6.   Ruccola: - Hvorfor skal alt være på en seng av ruccola? Det smaker jo virkelig bare bittert gress?
7.   Mat som er "uten tilsatt sukker": - Det betyr bare "nå med kunstig søtstoff", fordi sukker liksom er farligere enn alt annet.
8.   Superfrukt: - De som skal være så sunne bare fordi de kommer fra så fjerne land at importen fyller hele CO2-kvoten hvis man skal spise fem om dagen.
9.   Wraps: - Alle bensinstasjoner og kiosker selger det, men det er ikke noe annet enn en anemisk lompe hvor man stapper inn restemat slik at det kan spises med én hånd.
10.   Soltørkede tomater: - Jeg tror ikke et sekund på at disse tomatene har sett en eneste ekte solstråle, og de smaker harskt hvis de serveres rå.
11.   Rawfood: - Hva er poenget med å bare spise rå mat når komfyren er oppfunnet? Hva er det med denne såkalte supermaten som alger, hvetegress og slike ting jeg kaller overklassemat?

Andre irriterende mattrender som ikke nådde helt opp på topplista denne gangen: Fiskekaker med tacokrydder, sushi, mat som er ferdigpakket i plast og kaller seg hjemmelaget og ?skum i stedet for saus?.

Hva skal du servere hvis du får uventede gjester i kveld? Jeg vurderer klotvelling etter mormors gamle oppskrift: egg, mel, en dæsj bakepulver og salt. Alt blandes sammen på en slump. Kok melbollene i vann og hell dem så over i kokt melk. Servér med sukker og kanel. Nesten ingen andre jeg kjenner liker klotvelling, men nå som du har lest om det i Østlendingen, er jeg sikker på at det kommer til å bli en ny mattrend som noen kommer til å skrive at de er drittlei om en tusen års tid.

Eller kanskje jeg skal prøve å bake cupcakes i smug?

Bon appétit!

En gammel studievenninne har testamentet sitt rammet inn på doveggen, enda hun verken er gammel eller døden nær. Testamentet ble skrevet med stor innlevelse og snirklete barneskrift på 70-tallet. Der beskrives i detalj hvem som skal arve kassettspilleren, favorittklærne og de 50 kronene hun har på sparekontoen. Ikke en eneste nær slektning eller venninne er glemt, og alt er nedskrevet med dødsens alvor. 

Mens jeg nok en gang humret meg gjennom dette barndommens toalettklenodium i glass og ramme, tenkte jeg tilbake på meg selv da jeg var rundt 10 år. Ei venninne og jeg dannet da en supereksklusiv klubb som var så hemmelig at vi knapt visste om den selv.

Vi lagde vårt eget, kodede alfabet og skrev viktige, topphemmelige beskjeder som "møt meg i klatrestativet på Frydenlund rett etter Halvsju?"  (der Ivar Dyrhaug var ung og hipp programleder). Dessuten låste vi oss inn på loftet og klippet ut alle hundeskulpturene fra mammas enorme samling interiørblader, fordi vi skulle lage verdens største dyreutklippsbok.Jeg vant ikke noen pris for månedens favorittbarn på grunn av det, akkurat.

Da vi gikk lei av dyrebokprosjektet, kodet vi hvert vårt hemmelige testamente.  Som om det var den naturligste tingen i verden. Venninnen skulle få viskelærsamlingen min, og jeg hennes servietter - hvis det viste seg at vi ikke kom til å leve evig. Noe som selvsagt virket helt uvirkelig da.

 Etterpå lagde vi vårt eget radiotalkshow som vi tok opp på kassett, før vi avsluttet dagen med å fotografere hverandre i tullemotebildeserier som vi i et optimistisk øyeblikk trodde kom til å havne i Det Nye (jeg tror dette var året før vi uten hell skrev til Hjemmets Ønskebrønn for å få møte enten Carola eller The Kids).

Vi fniste oss gjennom oppveksten, og drømte om alt vi skulle gjøre når vi ble oldinger på 30. Dessverre rakk venninnen min aldri å oppleve 30-årsdagen sin, fordi hun ble syk og døde.  Da var begge testamentene borte vekk, men kassettene med talkskowet som skulle gjøre oss verdensberømte, de har jeg fremdeles. Og bildene. Både de inni meg og bildeseriene hvor vi er stylet som alt fra SV-dronningen Hanna Kvanmo og Sovjetunionens buskebryn-president Leonid Bresjnev til Timotei-piken og Miss Sexi  (vi barn av 70-tallet kunne tydeligvis ikke engang stave ordet sexy).

Så, i et nostalgisk øyeblikk, spurte jeg meg selv:  "Hvis du skulle testamentert bort de fineste favorittene fra din barndom, hva ville det bli?" Og svaret mitt lyder som følger:

Mine fem fineste favoritter fra barndommen
1. Nattkjolen jeg fikk av oldemor da jeg var ca 6 år. Den hadde lamunger (mitt favorittdyr) og garnnøster over hele. Jeg har den faktisk i en pappeske fremdeles.
2. Viskelærsamlingen. Den var så stor og fantastisk at jeg på et tidspunkt anså den som det aller mest dyrebare i livet.
3. De to bestevenninnene mine som døde så altfor unge. Lotta i Stockholm, som ble påkjørt som  11-åring året etter at familien min flyttet fra nabohuset  og hjem til Hedmark, og Tove i nabogata i Leiret. Hun fikk lupus og rakk altså aldri å feire 30-årsdagen sin.
4. En hjerteformet stein jeg fikk av min første forelskelse.
5. Samedukken jeg bokstavelig talt gråt meg til, men som ble liggende i bakruta på bilen i sommerferien en spesielt solfylt dag på hytta på Gråsjøen. Dagen etter hadde dukkeansiktet smeltet inn i vinduet og det før så yndige vesenet så plutselig ut som barnet til Elefantmannen, men jeg elsket henne like høyt likevel.

Og etter å ha spurt meg selv, spurte jeg vennene mine på Facebook og Twitter hva de ville ha testamentert fra sin barndom - ting eller minner.  Svarene var overveldende, både i antall og innhold:

-         

        - Det å lage armbånd til inntekt for Redd Barna og stolt levere inn 68 kroner, forteller @Ikkepokker på Twitter, mens andre ramser opp: matchboxbil, vannseng, det store bjørketreet med stort nok hulrom ved røttene til at det fungerte som dukkehus, alle de voksne damene med permanent, løpe på butikken alene med lapp fra far, selv om man kun var 5 år, sukkerertknasking rett av busken bak garasjen til farfar, røde joggesko med borrelås, en koseape, lørdagsgodis med TV-pose og taffelsticks, og ikke minst lykkefølelsen og tanken om at det å være 13 år var helt ideelt.

-      -    Jeg tror fortsatt det å være 13 er ideelt, sier Roger, alias han som engang var tidenes lykkeligste 13-åring.

Det er påfallende hvor lite materielt det er i disse minnebøkene som deles villig vekk.

-        -   Det at vi lærte at jenter klarer alt, vi kunne bli rørleggere eller president i Verdenbanken, sa vår feministiske lærer Brit. Vi hadde heller ikke mye som var rosa. Ikke at rosa er galt, men jeg synes vi fikk sunne idealer, forteller Inga, mens Annette får siste ord fordi hennes testamente oppsummerer alt det fine med en sorgløs barndom:

-          - Stekeovnen pappa snekret til meg. Jeg brukte den nesten aldri, men alle burde eie noe som ble laget med så mye kjærlighet.

Here it goes:

Internett er ikke ondere enn roser. Internett er kun en teknologi som gjør det enklere enn noensinne å kommunisere på tvers av alle samfunnslag og landegrenser. Men også internett har sine torner, slik det meste som har en positiv effekt dessverre også har en negativ bieffekt.

Inntil nylig har jeg kanskje vært litt naiv og tenkt at heller ikke mennesket er ondt (noen er bare mindre elskbare enn andre), men der har jeg måttet gå i meg selv de siste to ukene. Slik mange har gått i seg selv og stilt spørsmålet om også internett faktisk er genuint ondt, eller i hvert fall internett i sin frieste form, nemlig den anonyme delen av det. Den delen av nettet der gjerningsmannen lusket uforstyrret og uimotsagt rundt uten at noen oppdaget det.

Er det i underskogen av de anonyme nettdebattene ondskapen bor og gror, sammen med alle trollene og ugresset vi helst vil slippe å se i vår egen hage? Eller har disse uønskede elementene alltid vært der, men vi har vært blinde? Gror det så godt i de anonyme nettdebattene fordi vi verken har luket, eller engang forsøkt å bekjempe ugresset, med et eneste ugressmiddel?

Det er tross alt forbannet ubehagelig og kan virke helt meningsløst å diskutere med et ansiktsløst nett-troll som ved første øyekast "bare" virker litt dum og trangsynt, smårasistisk, ignorant, som en skikkelig hemføding vi ikke ønsker å identifisere oss med. Lik en narkoman som ber om en femmer til "kaffe" på Karl Johan. Vi haster forbi, ser rett frem og svarer ikke, som om de var svevestøvet som virvler av gårde i den lett forurensede lufta, for det er det mest komfortable i vår stressede hverdag. Et anonymt ansikt som ikke angår oss. Eller?

Så, er det anonymiteten på nettet som gjør at alle gærningene lettere finner sammen nå, og kan hause opp hverandre til å begå alt fra mobbing til mord rett foran våre passivt sjokkerte øyne? Nei, så enkel forklaring er det dessverre ikke, selv om det på mange måter kan føles riktig og oppklarende å gjøre anonymiteten til syndebukk for uforklarlige, monstrøse handlinger.

Handlinger begått av noen som tilsynelatende kunne vært den litt kjedelige klassekameraten eller nabogutten til hvem som helst av oss. Som en tidligere skolevenn av gjerningsmannen beskriver det:

- Av oss som grillet pølser den sommerkvelden i 1994, er det i dag to som er leger. En er marinbiolog. En er PR-rådgiver. Jeg ble journalist i NRK. Og en ble massemorder.

NRK-journalisten er Peter Svaar. Han dekket terrorangrepet 22.07.2011 live for NRK, og noen timer senere oppdaget han at han faktisk kjente gjerningsmannen.

- Det som holder meg våken om nettene nå, er at han ikke er et monster. Han er en vanlig, norsk gutt, skriver Peter Svaar på NRK.no.

Slik "Fjordman" trolig var en helt vanlig norsk gutt for hans barndomsvenner. Inntil de leste VG i går, hvor han sto frem med navn, bilde og sin historie. I to uker har hele landet jaktet på identiteten til den anonyme, høyreekstreme bloggeren og nettkverulanten. Fjordman er den enkeltpersonen som er oftest omtalt i et 1500 siders klipp og lim-hefte. I dette heftet gir gjeningsmannen oss det han selv mener at er en god begrunnelse for årsaken til at han fant det tvingende nødvendig både å bombe oss og å bli barnemassemorder.

Min første tanke da jeg så bildet av Fjordman, var at han så uhyggelig normal ut. Han er skummelt lik en gammel studievenn av meg, som er en av de snilleste jeg vet om. Han har til og med et ganske vanlig navn, et slikt navn som jeg allerede har glemt, nå som Fjordman har fått et ansikt.

Jeg tipper at de aller fleste anonyme som forsøpler nettdebatter med totalt uakseptable utsagn, løgner og vrangforestillinger er helt ordinære. De er bare vanlige folk som er helt på bærtur. De trenger først og fremst noen som kan imøtegå dem og forklare dem veien hjem, spesielt når de forlanger å gå motsatt vei fordi de mangler innebygd GPS for rett og galt.

Jeg føler ikke noe personlig behov for å vite hvordan norske nettdebatt-idioter ser ut, eller hva de heter. Men jeg synes at både mine med-redaktører og jeg skal ta oss bryet med å vite hvem vi slipper til i våre debatter, enten det er på papir, tv, radio eller nett.

Da kan redaktøren beskytte de kildene som av mange årsaker trenger beskyttelse, men kan også velge å avsløre identiteten i tilfeller der det anses som tvingende nødvendig.

"Fornærmelser avler kun perler i mitt sinn", sa forfatteren Henrik Wergeland (1808-1845). Han er en av mine store helter, takket være min fantastiske norsklærer Madsen på Elverum videregående skole, som levde under samme prinsipp som Wergeland, nemlig "Frihet fordrer opplyste borgere".

Internett har vært en av de største revolusjonene for den opplyste borger. Nettet har gitt folk flest tilgang til informasjon og kunnskap som tidligere bare var forbeholdt de få. Internett er rett og slett åpenhet og mer demokrati i praksis, slik statsministeren så godt formulerte hvordan vi skal møte ondskapen som traff oss så hardt 22.07.2011.

Prisen for mer åpenhet og demokrati er at også idiotene iblant oss har rett til å si sin mening, men det er også friheten til å motsi dem. Og gjerne høylytt.

Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på blogginnlegget:

Sommermat! Tygg litt på den. Sommermat eksisterte ikke i min spede barndom på 70-tallet. Vi var mer opptatt av lørdagsgodt og søndagsmat, det vil si søndagsmiddag.

Hvis en hedmarking anno 1970-tallet hadde fått følgende spørsmål: "Hva er en treretter?" Ville vi nok blitt svar skyldig. Mat var mat hele året, unntatt til jul, påske, 17. mai, konfirmasjon og bursdag. På slike høytider var ikke mat bare mat, men det var middag med dessert, enten fra hermetikkboks (pærer med krem eller fruktcocktail) eller pose (gele og fromasj) eller fra en trekantet kartong som skulle klippes opp (sjokoladepudding med vaniljesaus). Forrett drev vi ikke med den gangen. Det vil si, det var muligens noe oslofolk spiste før sine middager, men det angikk i så fall ikke oss i Leiret.

Det aller viktigste med søndagsmiddagen, var at den skulle være veldig varm og bestå av brun saus, enten det var pluss 30 eller minus 20 grader ute.

På 70-tallet spiste vi like mange liter brun saus per innbygger som man drikker brus og vann tilsatt en dråpe lime i dag. Sausen var selve limet i familelivet. Til kjøttkaker og stroganof-fest, til hvalbiff og tirsdags-lever. Kokte poteter var obligatorisk sammen med all sausen og kjøttet, kun avbrutt av fiskepinner, rogn og kokt torsk med eggesmør. Vi spiste gjerne fem-seks poteter i slengen uten skam.

Er du under 30 år, kan jeg opplyse at lavkarbo var et like ukjent begrep som sommermat og forrett både på 70- og 80-tallet. Ja, faktisk også på 90-tallet. Som tilbehør til all sausen, kjøttet og potetene, spiste vi råkost (revne gulrøtter) eller kokte grønnsaker (gulrøtter og erter). Og pasta, som var enten spagetti eller makaroni fra Sopps. Pasta uten poteter til var ikke ordentlig mat, det var noe alle visste.

Spagetti ble ansett som slow food (uten at vi hadde hørt om hva det var, sånn egentlig). Jeg lærte nemlig av min solung-farmor at spagetti skal koke cirka en times tid, og gjerne i melk, til den blir en grøtaktig masse.

Vi hadde tross alt ikke Google translate og ingen hadde vært i Italia og spist al dente. 

Det var sikkert derfor vi måtte døyve smaken med så mye brun saus og gastromat, piffi eller grillkrydder. Etter hvert dristet vi oss til å strø på paprikapulver, oregano og hvitløkspulver. Kanskje til og med parmesan fra en beige plastikkboks, som gjorde det vanskelig å kjenne forskjell på hvor plasten sluttet og ostesmaken begynte.

Husker du hvor du var 11. februar 1980? Det burde du gjøre, i likhet med historiske øyeblikk som da Oddvar Brå brakk staven i Kollen to år senere. Hvis jeg sier lørdagspizza, ringer det kanskje en bjelle? 11. februar 1980 var nemlig dagen Grandiosaland ble født. Da snudde våre matvaner, selv om vi ikke skjønte det riktig før 13 år senere. For så mange år tok det faktisk før Grandiosa festet grepet om Norge, ifølge Wikipedia.

Grandiosa var en stor overgang fra egen potetbinge og brun saus. Nesten et like stort sjokk som da fondue inntok Østerdalen. Alle syntes det var gjevt og kjøpte inn eget fonduesett, men ingen skjønte helt hvordan man skulle håndtere to kilo flytende ostemasse.

I en bok jeg har om 70-tallets matvaner, forklarer en fyr at de helte varm ostemasse i do etter et middagsselskap fordi ingen likte det de fikk servert. Doen tettet seg og måtte åpnes opp med korketrekker ... Dette forklarer hvorfor det var så mange uåpnede fonduesett på loppemarkedene jeg saumfarte da jeg flyttet til Oslo første gang i 1990.

Ja da, jeg innrømmer at vi av og til spiste spekemat om sommeren også i Elverum -  med poteter, selvsagt (men faktisk uten brun saus). Eller spiste reker med formloff. Uten spelt. Med masse smør.

Grilling og vederstyggeligheten sommerkoteletter var dog ikke en fast sommeraktivitet før utpå 80-tallet. Omtrent da vi begynte å spise salat. Salaten var egentlig kål fra Kina. Med ananasbiter, mandariner eller mais. Alt fra boks og med Thousand Island.

I overgangen fra 70-tallets brune mat til 80-tallets pizzafest klamret vi oss til broilere, grillede kylingvinger, lasagne og biff med bernaise og rifla pommes frites. Bakte poteter fikk vi etter hvert også smaken for. Ulempen var at mens potetene bakte, ble resten av middagen kald. Det tok så sabla lang tid å mekke 200 gram med folieinnpakket potet i en steikeovn uten varmluft. Både sausen og biffen tørket inn, for det var umulig å beregne bakepotet-tiden uten elektronisk steketermometer.

Jeg husker første gangen jeg smakte pizza, men jeg kan ikke huske første gangen vi grillet eller spiste taco. Jeg tror grilling ble vanlig i mitt nabolag litt utpå 80-tallet. Før det grillet vi bare pølser til svarte kullbiter på bål i skogen, eller sammen med pinnebrød i peisen på hytta eller på klassetur. Gassgrill var et fremmedord.

Da utendørsgrillen fikk fotfeste i Hedmark, gikk fedrene våre amok. De pøste på med rødsprit og tente på. Pølsene og flintsteika ble til kull og flammene sto til værs så man skulle tro en pyroman hadde forsøkt å sette fyr på hele nabolaget. Gassgriller på størrelse med bobiler har satt strek for de røyklagte hagene som var selve sommersymbolet gjennom 80- og 90-tallet.

Jeg har en liten hemmelighet: Jeg synes gassgriller er skumle og har ennå verken eid min egen eller laget mat i en. Kanskje jeg er så skeptisk fordi gassgrillen passer til alt - unntatt brun saus.

Google+ har gjort meg omtrent like eksaltert som natta den eminente Anja (litt usikker på om direktelink til en Google Plus-profil er aktiv ennå) sendte meg mp3-filene til Madonna-låta Hung Up før de var offisielt utgitt en gang i 2005. Da måtte jeg stå opp igjen for å danse midt på natta, selv om det vanket tidligoppstandelse dagen derpå. Låta, alle versjonene av den, var for bra og dansbare til at jeg kunne sitte stille.

Det var omtrent på den tiden jeg sluttet å blogge daglig og gikk over til å skrive ting en gang i året eller så, fordi jeg fikk åndenød i den såkalte bloggosfæren som visstnok oppsto.

Mulig det var en kombinasjon av at jeg på cirka samme tidspunkt oppga min egen anonymitetstilværelse som blogger og dermed bedrev mer eller mindre bevisst selvsensur som gjorde meg like knasende morsom og interessant som plisséskjørtet til min med-hedmarking Sylvia Brustad (uten noen som helst sammenligning for øvrig).

Jeg blogget ikke et eneste ord da Facebook kom. Eller Twitter. Eller Spotify. Eller de sikkert hundrevis av andre sosiale mediene jeg har testet ut og glemt cirka et nanosekund senere.  Det måtte en ferielansering av Google+ til for å vekke blogge-Ine opp av dvalen (for anledningen).

Konkurransemennesket og nysgjerrigperiskopet i meg gjorde likevel at jeg måtte kaste meg over Google+ i går, selv om jeg har ferie til mandag og dermed hadde lovet at jeg skulle være mer eller mindre offline i hvert fall til søndag. Så jeg meldte meg inn på Google+ på dagen og smugplusset på natten i stedet. Det var omtrent det samme som skjedde da Nettby kom høsten 2006 eller så. Jeg var borte på ferie og i offlinerus. Da jeg kom hjem var pluselig Nettby større enn Blink (R.I.P til begge), så jeg måtte kaste meg over dette nye med hud og hår (men det var tross alt bare Blink for svaksynte, så jeg gadd ikke blogge om det heller)

Men nå har jeg tilbrakt rundt et døgn med Google+ og jeg vil S N A K K E om det, ja endog B L O G G E om det:

Publisering av innlegg/status: Jeg trengte over ett døgn på å skjønne hvordan jeg kunne skrive innlegg direkte på egen profilvegg uten å måtte gå via "strømmer" (som tilsvarer nyhetsstrømmen på Facebook). Det er komplett ulogisk for meg at jeg ikke har en aktiv skriverute øverst i profilen min hvor jeg kan skrive og publisere i vei. Klikker jeg på menyknappen "innlegg" i toppfanene skjer ikke en puck. Jeg må gå opp til "del"-knappen øverst i høyre hjørne for å få opp et "popupvindu" hvor jeg kan skrive. I 2011, etter å ha brukt Facebook i rundt fem år eller så og Twitter i fire, føles dette omtrent like usaklig og tungvint som å koble inn en PC i gammelt skrikemodem fra midten av 90-tallet ift å bruke breiband/fiber på internetten.

Google+ på mobilen: Det er tydelig at Google har lagt ressurser i å få gode mobilløsninger, for jeg synes allerede at det er morsommere og enklere og mer intuitivt å bruke Plus på iPhonen enn på internetten. Forventer store ting fremover, også for oss som styrer unna Android.

Kretser: Dette har forsåvidt også Facebook i teorien, med sine vennelister, selv om jeg aldri har praktisert det fordi jeg ikke klarer å holde styr på hvem som skal få vite hva. Jeg har derfor valgt å legge meg på en mellomlinje som er personlig og semiprivat, men på en sånn måte at jeg aldri skriver noe som kan gå ut over jobben eller sørge for at jeg ender som skandaleoppslag i Se og Hør. Jeg har savnet en funksjon Facebook hadde i begynnelsen, nemlig at man kunne se hvordan folk kjente hverandre. Når de ble kjent og fra feks studier, jobb etc. Denne funksjonen forsvant for noen år siden, uten at jeg noensinne har skjønt hvorfor.

Kretsene er en veldig god idé, men jeg tror Google+ kommer til å åpne kretsene slik at alle som er lagt til i en krets kan se hva kretsen heter og hvilke andre personer som er med i den angitte kretsen. Det er dørgende kjedelig å bare få beskjed om at man er lagt til i en krets, uten å kunne se hvilken (jf listene på Twitter, som jeg synes funker veldig bra rent faglig og for å utvide bekjentskapskretsen innenfor emner som er interessante). Foreløpig er det også litt komplisert å ha full oversikt for egen regning ift hvem man har lagt til i hvilken krets og om det er noe poeng å legge til en venninne, kollega og fashionjournalist i fire-fem kretser eller bare i 1 enkelt.

+1: Ren ripp off av Facebooks liker-knapp, javisst. Men jeg sier som Seinfeld-oppvarmeren (eller var det han selv?) sa på Telenor Arena: Det finnes kun 7 skikkelige gode vitser i verden, en standupers oppgave er å lage nye varianter av dem som får folk til å le som om det var ferskvare. Det handler tross alt ikke alltid om å være først ute med brilijante ideer, men om at den som stjeler best, den vinner. Jeg er blitt så vant til å "like" ting at jeg til stadighet tar meg selv i å ville klikke "liker" i en papiravis eller på ryggen til noen som har en fin jakke på seg. Det fine med +1 er at man kan legge til ting direkte via Google-søk, alt fra egne skrytesider til enkeltartikler eller saker man liker godt. Det du velger her vil etter hvert også gi anbefalt, skreddersydd innhold, som nok er det som til syvende og sist skal finansiere hele Google+

Follow-paranoia: Har ikke helt fått med meg hva man kaller sine medplussere ennå, slik man har venner på Facebook (noe som har ført til et heller flytende vennebegrep med årene) og followers på Twitter. Husker fremdeles hvilken terskel det var å registrere meg med fullt navn på Facebook i sin tid, det var nesten så jeg ikke våget etter å ha levd med nettnick i så mange år forut. Da jeg registrerte meg på Twitter skjedde det ikke stort det første året, men så begynte alle mulige folk jeg ikke ante hvem var å følge meg der. Det var nesten like skummelt som da jeg oppdaget at noen fremmede både leste og kommenterte på min første blogg for et tiårstid siden. Nå kjenner jeg at jeg har fått en ny paranoia, for fremmede som har "kretset" meg på Google+ uten at jeg er helt sikker på om og hvordan jeg kjenner dem - fordi jeg ikke kan se hva jeg er kretset som og med hvem. Antar dog at dette roer seg etter hvert som at dette også blir en vane.

Personvernparanoia: I motsetning til Facebooks virrvarr av stadig endrede personverninnstillinger og -regler, har Google+ kun 5. Men de er til gjengjeld alle så vage og vide at det i prinsippet kan dekke alt og ingenting. Kan jeg risikere at strømmen min får se hva jeg googler før jeg vet ordet av det, eller at jeg blir automatisk geolokalisert når jeg er på steder jeg ikke har lyst til å dele med hele verden? Typen "Ine spikrer paller på Ilseng arbeidskoloni" - som er en av Hedmarks mest kjente steder, fordi det er i denne fengselsanstalten nesten alle fyllekjørere havner. Eller at søk på touchy temaer som"uønsket graviditet", "selvmord",  "luksusfellen", "hvordan skrive CV til ny jobb", "hvordan dumpe kjæresten på 1-2-3" eller lignende kommer direkte ut i nyhetsstrømmen eller kan spores av andre på en eller annen måte.

Browser-hjernevasking: Da jeg i en periode var en av få som faktisk brukte Google Wave (noe flere jeg kjenner har fortsatt med for egen regning selv etter at tjenesten ble nedlagt) syntes jeg at det var et stress å måtte gå inn via Google Chrome, siden min personlige favoritt er Firefox. Det siste døgnet har jeg automatisk og frivillig gått inn via Chrome helt ubevisst og plutselig addet jeg den som min startbrowser sånn uten videre. Noe lignende har vel omtrent ikke skjedd i min verden siden Alta Vista var min livsnerve på internetten og Netscape dets back up.

Foreløpig konklusjon: Google+ går meg fullstendig på nervene (jeg elsker tross alt å hate nye ting i innvielsesfasen) men klarer fortsatt å pirre nysgjerrigheten min tilstrekkelig til at jeg kommer til å gå videre etter vår første, overraskende vellykkede onenightstand. Hvor langt og lykkelig forholdet vårt blir, avhenger av hvor gode de fremtidige delingsfunksjonene blir og hvor lett det blir å holde orden på kretser osv uten at det blir helt meningsløst. Dessuten har både Facebook og Twitter en vei å gå i forhold til optimale mobiltjenester og apper. Men jeg har allerede tilbrakt mer tid på Google+ enn på Facebook og Twitter til sammen de siste 24 timene ...

Hvis Google+ vinner det sosiale medie-mobilkappløpet i overskuelig fremtid, skal jeg skrote min elskede vintageretro-iPhone 3GS til fordel for en Android. Jeg bruker tross alt mobilen som primærkilde til sosiale medier, ikke PC-en (= ork å starte, tar lang tid og er jobbrelatert) og iPaden (= brukes kun til ren underholdning som musikk, spill og levende bilde og av og til for nettsurf når jeg er for lat til å fyre opp PC'en, men den er aldri med ut av huset i hverdagen).

Come with me
Into the trees
We'll lay on the grass
And let the hours pass

Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag, som regel med hjelp fra gode venner på Facebook og Twitter (mitt twitternick er @infame), som sjenerøst deler av egne opplevelser, som jeg mikser i en suppe med mine egne.

Kommentaren legges dessverre ikke ut på Østlendingens nettside, derfor publiserer jeg den her. Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget:

Vet du hva "enkling" er? Du trenger ikke føle deg som en kunnskapsløs kop hvis du ikke vet svaret. Det gjør nemlig nesten ingen andre heller, unntatt dem jeg vokste opp med i Leiret. Vi barna i Elverum elsket rett og slett enkling på 70- og 80-tallet. Likevel finner du ingenting om enkling noe sted på internett i dag.

Enkling går ut på å kaste seg på biler i fart, holde tak i det du måtte få tak i et sted på bilens bakpart og skli skosålene av deg etter bilen. Dette gjøres selvsagt aller helst på islagte vinterveier og i nedoverbakke. Det kan være nokså uheldig hvis du glipper taket på feil sted og sklir under bilen eller havner i grøfta.

Er du mor eller far, tenker jeg at hårene reiser seg i nakken nå, bare ved tanken på at avkommet holder på med denne risikosporten.

Vi enklet gjerne ned den korte, men bratte, bakken like ved Elverum fritidsklubb. Der kunne vi kaste oss på bilene når de kom rundt svingen og måtte bremse opp, bare for å gi gass ned bakken. Det kiler fortsatt i magen av skrekkblandet fryd når jeg tenker tilbake på kicket det ga.

Hvis barn og unge i Elverum hadde hatt sosiale medier i mine glansdager, ville trolig enkling vært verdensberømt for lengst. Det ville garantert vært minst 1001 forskjellige Facebook-sider med navn som "Enkling Klæpakverna", "Vi som vil forby eller i det minste gi dødsstraff for enkling", " Oss som synes enkling er verre enn kreft", "Enkling was officially started by Reodor Felgen" osv.

Vi ville ha lagt ut bilder av dødsleken vår for å skryte av det. Akkurat slik man gjør på Facebook-siden Planking The Original i dag. Hvor det er over 300 000 medlemmer.

Vi som var aktive innen enkling på 80-tallet ler oss skakke inni oss av de som driver med planking nå. Planking er tross alt mest uskyldig moro som selv oldemor kan utføre, med noen få ekstrem-unntak. For noen pingler!

Akkurat som at min kjære mormor ler av både enkling og planking. For da hun og hennes søstre vokste opp på Varaldskogen i Kongsvinger rundt andre verdenskrig, balanserte de på gelenderet over brua ved fossefallet i Varaldsjøen - mot betaling fra de andre barna/tilskuerne.

Bru-balansering var det nærmeste varaldskogbarna kom sirkus. Og da de små kom gledestrålende hjem til oldemor og fortalte om sine innbringende kunster, fikk de til sin store overraskelse en ørefik i stedet for ros.

Hadde mormor hatt sin egen blogg som tenåringsjente, ville hun danket ut sjefsrosablogger Voe så lett som bare det. Det ville vært ren plankekjøring.

Har du ikke fått med deg hva farsotten planking går ut på? Planking er rett og slett at en person legger seg på magen med hendene inn mot kroppen på de merkeligste steder, som på turistattraksjoner, på toppen av en gatelykt eller inni en frysedisk på matbutikken osv.

Noe av det viktigste med plankingen er at den blir foreviget, det vil si fotografert og publisert på sosiale nettsteder. Skal man gjøre noe skikkelig utfordrende i 2011, er det tross alt helt utenkelig at man ikke skal spre ordet. Det du gjør gjelds ikke helt, hvis ingen ser det.

Trenden med planking startet i Australia, og har spredd seg til alle verdens kriker og kroker. Og det takket være Facebook, som er jungeltelegrafen, nabokjerringa, kirkebakken, postkontoret, nærbutikken, bussholdeplassen, torget og rådhuset i ett. Facebook er alle sosiale mediers mor, selv om det finnes omtrent like mange sosiale medier på internett som det finnes mennesker på kloden.

Hvor ellers enn på Facebook kan du nå over 700 millioner mennesker på én gang med et vellykket stunt? Det må i så fall være i Kina og India, fordi det er de eneste landene som er større enn Facebook målt i antall innbyggere.

Hva er poenget med sosiale medier hvis man bare skal snakke om tulleting som enkling og planking, tenker du kanskje nå?

Vel, tenk hva sosiale medier kunne gjort for menneskeheten hvis de var oppfunnet på for eksempel 1300-tallet? Hvis alle vennene dine hadde blitt med på Facebook-siden "Vi østerdøler som skyr svartedauden-bergensere som pesten",  ville du nok ha raska på for å sjekke det ut, og garantert funnet ut hvordan du kunne overlevd. Så kunne noen andre ha fortalt det videre på mitt elsklings-sosiale nettsted Twitter, der alle journalistene og PR-folkene og øvrige ordspredere bor.

Dermed kunne 75 millioner menneskeliv vært spart under svartedauden. Akkurat som at mange ble advart om tsunamien i Japan i vinter, eller at de undertrykte fikk spredd ordet om opprøret i de mange gamle diktaturstatene som nå står for fall etter at Egypt gikk av hengslene i januar.

I 2011 er det ikke lenger fantasien som setter grenser. Vi har ingen grenser. I hvert fall ikke i forhold til hvor langt vi kan nå med et engasjement. Sosiale medier har opphevet de gamle grensene.

Du trenger faktisk verken å legge deg flat eller kaste deg etter en bil i fart. Alt du trenger er å kunne stave Google.

Her er sangen storesøster Pia Benedicte og lillebror Lars Marius skrev til meg til min konfirmasjon 27. mai 1984. Med eller uten nødrim, jeg blir fortsatt litt rørt av dette.

Til vår kjære søster Ine Thereze

Melodi: Tordenskjold (klassisk bakgrunnsmelodi i 80-tallsfestivitas, men jeg husker ikke lenger melodien selv)

Nummer to i flokken vår
Inesøster her nå står.
Blid og glad og kjekk og grei
det er slik vi kjenner deg.

Du som ganske liten var
rundt og rundt du løpte - snar.
Den lille, blåe vogna di
trilla du med energi.

Stort sett var du snill og grei,
men nåde når vi erta deg!
Din tålmodighet ble brutt
- du med foten trampa trutt.

Dagen din den går så fort
- mye er det du får gjort.
Venner finn's i hver en krå,
og Ine vår de venter på.

Interesser mange er:
Sauer står ditt hjerte nær,
raker plenen ganske fort
- en, to, tre er jobben gjort.

Korsanger du øver på,
kassetter du spille må.
Drømmer om en gutt med stil,
motorsykkel - uten tvil.

Mye rart vi kunne si,
men "moder'n" blir nok ikke bli'
- mye moro har vi hatt,
dertil slåss som hund og katt. 

Fjorten år går veldig fort
mye har du unnagjort,
og i dine ungdomsår
lykke håper vi du får.

Inemor så god og glad
det er slik vi vil deg ha.
Takk for år som nå er gått
i vår lille søskenflokk.

Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag, som regel med hjelp fra gode venner på Facebook og Twitter, som sjenerøst deler av egne opplevelser, som jeg mikser i en suppe med mine egne.

Kommentaren legges dessverre ikke ut på Østlendingens nettside, derfor publiserer jeg den her. Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget:

Har du husket å sjekke at bunaden ikke har krympet fra i fjor? Har du gått inn de nye skoene så du ikke får gnagsår og tror du må amputere begge beina halvveis i toget? Og har du strøket flaggene, skjortene, kjøpt servietter i rødt, hvitt og blått og pugget 17. maiprogrammet så dere ikke går glipp av alt? Og ikke minst, kan du synge både nasjonalsangen og Elverumssangen (eller din lokale nasjonalsang) uten jukselapp?

Hvis du ikke har fått med deg at 17. mai faktisk krever skikkelige forberedelser, inkludert klesalternativer for hele familien - for alle værforhold, er du sannsynligvis enten mann eller barn. Du har trolig også litt dårlig hukommelse og har fortrengt de nasjonaldagene som ble feiret med boblejakke over finstasen eller i knallgul sydvest og dress.

På julaften er i hvert fall butikkene åpne til lunsj, i tilfelle man må ha en nødstrømpebukse eller nødribbe, men på 17. mai må alt som ikke kan kjøpes på en bensinstasjon være i hus i forkant, ellers er du ille ute.

Det blir jo ikke det samme hvis barnet må gå i sjokkrosa crocs og bunad, fordi ingen hadde sjekket at bunadskoene var blitt for små, eller at premien for årets sekke- og potetløp på skolen blir en wunderbaum everfresh og en økonomikanne med spylervæske. Det er faktisk ikke alltid at forandring fryder.

Selv de årene hvor alt er planlagt i god tid og ingenting skal mangle til nasjonaldagen, kan det gå galt. Du bør for eksempel unngå å endre på trofaste tradisjoner.

 I mitt barndomshjem vanket det alltid spekemat, eggerøre, mandelpotet, spinatstuing og flatbrød i hagen etter endte skoleleker på 17. mai. Men et år fant opphavet ut at de ville lage lapskaus i stedet. Maten ble forberedt i god tid før gjestene skulle komme, og en rykende varm kjele med nok mat til å fôre halve Elverum, ble båret ut i hagen. Fordi kjelen var så stor og tung, ble den satt på gresset - uten lokk.

Vår kjære hund Pim, en shetland sheepdog på skarve 6 kilo, var normalt relativt veloppdragen. Men han hadde tross alt aldri før opplevd å bli sluppet ut i hagen alene sammen med et forlokkende matfat av abnorme proporsjoner. I løpet av minutter hadde han spist opp omtrent halvparten av innholdet i lapskauskjelen, ja, sikkert omtrent doblet sin egen vekt.

Imponerende for en så liten fyr, for så vidt, men svært upraktisk når det var dagens middag på selveste nasjonaldagen. Det sømmer seg liksom ikke helt å servere halvspist lapskaus med hundesikkel og et og annet brunt hår på en sådan dag. Redningen ble Basthjørnet bensinstasjon, som ved et mirakel hadde noen pølsepakker igjen i kjøledisken. Mens vi spiste grillpølser, sto Pim inntil hekken og kastet opp som en annen russ.

Etter den 17.maien var det ingen som våget seg på alternativer til spekeskinkemenyen igjen. Vi hadde jo smertelig fått erfare at ved å rikke ved tradisjonene, kan alt ufortsett skje. Det er nesten like utenkelig som en 17. mai uten is, russ og korpsmusikk. 

Egentlig er det litt overraskende at det ikke bare er pensjonister som spiller I korps. Det er tross alt de som er genuine A-mennesker og står opp frivillig lenge før Østlendingen kommer i postkassa om morgenen, og det selv om de ikke er tvunget opp av verken jobb eller skole. 

Min mormor hadde for eksempel vært ideell i et korps, hun står opp omtrent når Ungdommen Nå Til Dags legger deg etter en fest, er utholdende, blid, så godt som rynkefri, har høy underholdningsverdi og er minst like entusiastisk som en 7 år gammel korpsaspirant.

En av de viktigste oppgavene til et korps er tross alt å stå opp før en eneste hane i Hedmark galer, enten det regner, hagler, blåser mild orkan eller snør, fordi de må spille ved kransenedleggelse påminnesmerker og bautaer over hele fylket. Ingen krans uten nasjonalsangen.

Det er tross alt korpsene som slår an tonen når kongen ikke er invitert. Kanskje ikke alltid like klokkeklart klokken 6 om morgenen med stivfrosne fingre og klissvåte noter, men alltid like rørende. Selv det vi ikke kan utstå resten av året, blir rørende på 17. mai. Er du uenig i det, bør du nok tilsette litt mykningsmiddel rundt hjertet ditt.

Korpsene er en mer naturlig del av den norske folkesjela enn brunosten. Og selv de som misliker korpsmusikk sterkt i de fleste andre sammenhenger, blir myke i blikket når de kommer marsjerende med alle skoleklassene hakk i hæl.

17.maitoget er som en eneste stor catwalk. Dere som har bunad er de eneste som er sikre, så lenge stakken fortsatt passer og søljene er nypusset, kan du puste trygt ut. Det er verre med alle oss andre som ikke var så heldige å få bunad til konfirmasjonen og heller ikke har fått somlet oss til å kjøpe det siden. Vi må ha nytt antrekk til nasjonaldagen hvert år. Det burde egentlig stå i grunnloven at det er påbudt.

Når man er voksen, skal man gjerne være litt konservativ og rød, blå eller hvit, uten for dyp utrigning eller med 15 cm stiletter, man skal være ordentlig med stor O. En borger.

Også er det viktig at du husker å ta med deg følgende livsnødvendigheter på vei ut for å se barnetoget, borgertoget og russetoget: gnagsårplaster, ekstra strømpebukser, nål og tråd i tilfelle noen mister en knapp, hårspray, frostvæske. Kleenex, boblejakker, støvler og solkrem til hele familien, mobil, husnøkler, program for dagen, vannflaske, solbriller, paraply, hostesaft, smertestillende, leppestift og et kamera med nytømt minnekort og fulladet batteri. En spekeskinke er også hendig å ha med til enhver tid, for noen kan alltids komme og rappe maten din når du minst venter det. Husk at du også må få plass barnas instrumenter når dagens korps-økt er overstått.

Vi  17.maiveteraner anbefaler derfor veske med hjul for alle nybegynnere med eventuelle ryggproblemer.

Riktig god 17.mai -  og ikke glem å lytte til den brusen som var din barndomssang.

(PS! Det er en grunn til at jeg selv feirer 17. mai med å gå i tog rundt bassenget i jobbens feriehus på Gran Canaria)

Denne spalten skriver jeg hver fjerde lørdag, som regel med hjelp fra gode venner på Facebook og Twitter, som sjenerøst deler av egne opplevelser, som jeg mikser i en suppe med mine egne.

Kommentaren legges dessverre ikke ut på Østlendingens nettside, derfor publiserer jeg den her. Tittelen på kommentaren er identisk med tittelen på dette blogginnlegget.

Here it goes:

Frihet i en liten eske. Det er en helt naturlig grunn til at det ikke var påbudt med sikkerhetsbelte i baksetet på biler på 70-tallet. I hvert fall i påsken. For rekk opp hånda alle som ikke satt som støpt, eller i det minste som sild i tønne i påskeutfarten. Skulle man på påskefjellet, eller bare en skarve påskedagstur til Oslo eller Sverige, ble det pakket som om man måtte flykte fra et krigsherjet land. Vi hadde jo verken søndagsåpne butikker eller Brustad-bu.

Det var bare å trekke pusten, sitte rolig og la seg omslutte av skismurning, lampeparafin, cirka 60 klesskift for sikkerhets skyld, ski med altfor lange staver, påskekos og rundt 999 egg per dag per person. Ingenting er tross alt verre enn å gå tom for egg i påsken. Det lærte mamma oss tidlig. Kanskje det er derfor jeg fremdeles blir stressa hvis jeg ikke har egg i kjøleskapet, selv om det overraskende ofte ender med at eggene må kastes fordi de går ut på dato.

Sistemann er en kylling. Når vi trodde at både bilen -  og den alltid tilhørende tilhengeren på våre ferieturer - var stappfull, var det alltid plass til noen kartonger ekstra med egg. I dag sier man at en viss kaffetype kurerer gruff. På den tiden var det åpenbart egg som gjorde nytten. Egg og Solo, rettere sagt. Den dag i dag tror jeg at Solo egentlig er en sunn styrkedrikk, for det var den eneste brusen som var fullstendig akseptabel å drikke så mye man ville av. For bare Solo er Olos - og gjør gult kult. Det føles nesten blasfemisk å bytte den ut med andre brustyper, selv om jeg ikke kjenner noen som vedkjenner seg at de drikker Solo utenom i påsken.

Fjols til fjells. Vel pakket og på vei til hytta i Trysil, tok det aldri mange meterne før vi havnet midt i en endeløs kø av biler som vi alle trodde tilhørte Oslo-folk. Dette fikk jeg forsåvidt bekreftet påsken i fjor, da bilturen fra Oslo til Elverum tok over fem timer på grunn av en helt vanvittig kø som begynte lenge før Nebbenes. Jeg har aldri følt meg lenger unna påskekosen og påskemorgen som slukker sorgen enn de ufrivillige timene jeg tilbrakte i Eidsvoll-traktene påsken 2010. Selv om poenget er at man skal på påskefjellet og egentlig ikke skal rekke noe som helst annet enn den forbaskede kosen. Ting som tar lengre tid enn normalt er så frustrerende først og fremst fordi man ikke vet hva som skjer i den andre enden. Er det en bilulykke, er det bare noen dustemikler som kjører sakte på gjørs, eller kanskje veien er lagt om uten at noen husket å si ifra om det? Påskeutfartskøen er som å kjøre rett inn i en episode av den skumle tv-serien Twilight Zone som gikk på Sky Chanel på 80-tallet. Du vet aldri hva som skjer rundt neste sving, annet enn at du må leve med uvissheten.

Hele byer lagt øde? Kølivet til tross, så kan jeg ikke erindre at vi noensinne var hjemme i Elverum en eneste påske i oppveksten. Det måtte kos til, og det fikk man først og fremst på fjellet. Det visste jo alle, til tross for at det gikk rykter om at Elverum faktisk ikke var helt folketomt selv på påskeaften.

Som en nødløsning ble det etter hvert mulig å skulke unna noen fjelldager for å dra til favorittgrandtante Anita på Varaldskogen utenfor Kongsvinger. Der fant jeg roen alene i sauefjøset, og har aldri følt meg mer voksen verken da eller nå. Lamming og påske var noe av det aller fineste. Slik lærte jeg at sauer er mye mer enn ålreite dyr, og at jeg ville bli veterinær når jeg ble stor - men den drømmen glapp visst et sted på veien. Kanskje omtrent da jeg lærte å steke mitt første perfekte lammelår selv.

Men nå er det på tide å røpe hva det aller beste var med påskeutfarten i gamledager. Jo, det var at det alltid var vår når vi kom hjem igjen fra hytta på fjellet. I det minste hadde snøen i hagen begynt å smelte, og i Hamar vokste det tulipaner i blomsterbedene. De var tross alt lysår foran Elverum i vårstemning. Vi misunte hamarsingene våren mest av alt, kanskje til og med enda mer enn at de hadde både Mjøsa, og de urbane kjennetegnene egen Hennes & Mauritz-butikk og kino med mer enn én sal. Men Hamar hadde i hvert fall ikke Basthjørnet bensin og (nå nedlagte) gatekjøkken, som for oss elverumsinger er det ultimate tegnet på sivilisasjonen.

Som voksen foretrekker jeg å være «alene» i en, for Oslo å være, nesten folketom by, eller å dra til en nesten øde øy hvor det er mer komfort enn mennesker, null køer og en endeløs stabel med gode bøker i papirformat. Da lever jeg etter disse reglene:

 Fjellvettreglene for fjellvegrere
(dessverre ikke kvalitetssikret av Den Norske Turistforening eller Severin Suveren)

1. Legg ikke ut på langtur uten nok egg.
2. Husk å ta med mobilen, så du kan twitre hvor du går.
3. Vis respekt for vær-appen.
4. Vær rustet mot kjedsomhet og sult, selv på korte turer. Stapp alltid bilen så full som mulig, inkludert det utstyret som ferien krever (altså alt du er vant med av komfort hjemmefra).
5. Lytt til erfarne påskekrim-opplesere.
6. Bruk GPS, men ikke glem at du faktisk må lære hvordan den brukes før turen starter.
7. Gå ikke alene uten lomma full av godis og Nintendo DS.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu fordi du får sjokoladekick.
9. Spar på kreftene, og grav deg ned under dyna med en god bok om nødvendig.

God påske -  uansett hvor og hvordan du feirer den!

Her kjem'n:

«Så lenge du kan drømme nye drømmer, er du ung»,sa finnskogdronningen og forfatteren Åsta Holth (1904-1999). Kanskje det var derfor hun ble så gammel. Hun ble til og med Norges første kvinnelige president - for Republikken Finnskogen. Jeg fikk gleden av å intervjue Holth da jeg var fersk journalist i Øtlendingen, og tenkte etterpå at den dama der lar seg ikke stoppe av noe.  

Mine egne drømmer begynte ganske så moderat. Da jeg var 10 år og nyinnflyttet elverumsing i 1979, var mitt største og eneste mål i livet å fylle 12, for da kunne jeg komme inn på ungdomsfilmene på Elverum kino. Og det var ensbetydende med å være voksen.  

Lillebroren min hadde helt andre drømmer. Han hadde nemlig som langsiktig mål i livet å få lov til å spise så mange pølser han ville til middag.  Drømmen ble utrolig nok til virkelighet noen måneder senere. Han spiste sju pølser med lompe uten å få kjeft. Minutter senere kastet han opp, og ikke lenge etter ble han vegetarianer.

Mitt neste delmål etter å ha kommet lovlig inn på 12-årskinoen med Strenge-Olsen som billettkontrollør, var å overleve langkjøringa til Oslo, en manndomsprøve man måtte igjennom for å bli myndig og få førerkort.  Allerede fra før vi lærte å sykle uten støttehjul, ikk vi leirsinger høre skrekkhistoriene om langkjøringa tur retur Sinsenkrysset.  Dette var på den tiden Elverum bare hadde én skarve rundkjøring mellom kirkestua og Elvis, så det å mestre monsterrundkjøringa  ble sett på som en nesten like stor bragd som da Marit Bjørgen tok fire gull på rad under ski-VM i Oslo for noen uker siden.

Overlevde man Sinsenkrysset, var man klar for å flytte hjemmefra og trengte ikke lenger frykte noe. Jeg klarte å oppfylle også den drømmen, men i og med at jeg bodde i Asia som 18-åring, fikk jeg ikke somlet meg til å ta lappen før jeg fylte 24 ? som den desidert siste i venneflokken. De fleste hedmarkinger med respekt for seg selv tar tross alt lappen på 18-årsdagen, i motsetning til byfolk. I Oslo tar under halvparten lappen. Kanskje fordi oslofolk ikke trenger å drømme om friheten til å kjøre dit man vil, i og med at det går buss eller bane dit hvert femte minutt uansett.

Før disse livsviktige milepælene med kinosalighet og førerkort, danset jeg ballett, og så for meg å seile gjennom livet på tå hev og bli hyllet som den nye prima ballerinaen i Bolsjoi-teateret i Moskva.  Den drømmen glemte jeg så fort jeg begynte i speideren, som ble avløst av turning og ambisjonen om å bli den nye Nadia Comãneci.

Jeg løy muligens litt i starten av denne kommentaren da jeg sa at jeg kun drømte om å fylle 12, for jeg hadde også helt konkrete planer om å bli verdensdiktatorballerinafrisør når jeg ble stor, i tillegg til å bli Elverums svar på Polens store datter, fysikeren og kjemikeren Marie Curie (1967-1934). Det virket liksom så fristende å se frem til å kunne sanke en håndfull Nobel-priser for mitt avgjørende arbeid for hele menneskeheten. Når jeg ble lei av Nobel-priser skulle jeg bli advokat, med ekstrajobb som veterinær.

Det var aldri noen som fortalte meg at det var umulig å gjøre alt det jeg drømte om som barn, så jeg var skråsikker på at jeg ville oppnå absolutt alt jeg kunne forestille meg før jeg fylte for eksempel 25. Muligens utenom å bli blokkfløyte-virtous. Som innflytter fra Stockholm i 4. klasse gikk jeg nemlig glipp av blokkfløyteundervisningen i  i 3. klasse på Frydenlund skole. Det var en av mine store sorger. Jeg hadde ikke komplekser for så mye, annet enn at jeg var helt alene om å være blokkfløyte-analfabet.

For å kompensere for manglende blokkfløytekunnskaper, drømte jeg i stedet om å bli milliardær og Norges svar på fredsprisvinneren Moder Teresa, fordi jeg hjalp gatebarn i Afrika og pleiet alle som kom i min vei, enten de var eldgamle eller spedalske.

Drømmene mine var grenseløse og kjepphøye selv om jeg aldri ble lengre enn 163 cm på strømpelesten. Derfor innså jeg ikke mine begrensinger før jeg fylte 17 og fikk mine første skikkelig høyhælte sko. Svarte pumps i semsket skinn. Jeg bodde i India med familien da. Skoene var så umulige å balansere på at jeg tok dem av meg i sinne etter få meter og gikk barbeint bortover gata som var overstrødd av søppel og glasskår. Jeg la skoene i en bærepose, som jeg svingte fra side til side i affekt og vrede. Vips, så skvatt den ene skoen ut og havnet rett i den åpne kloakkrenna som gikk langs veien. Jeg ble så sint at jeg begynte å grine og tenkte at jeg aldri kom til å få så fine sko igjen. I dag har jeg over 200 par.

«Kan du drømme det, kan du gjøre det», sa verdens tegneseriefar Walt Disney (1901-1966). Jeg tok ham på ordet, og ønsket meg derfor blokkfløyte til 30-årsdagen. Blokkfløyte fikk jeg, lærte jeg og glemte jeg, alt i løpet av et par uker. Men jeg ble i hvert fall kvitt et til da livslangt kompleks, så nå kan jeg strekke meg etter enda noen nye drømmer. Samtidig som jeg øver meg litt hver dag på å huske at drømmer tross alt er viktigere enn komplekser.

Tusen takk til de mange bra folkene på Facebook og Twitter, som så åpent har delt gode og dårlige minner mens jeg skrev kommentaren. Here it goes:

- Hvor var du da Brå brakk staven? spurte jeg en gammel skolevenninne på spøk da vi tilfeldigvis møttes for første gang på mange år. Vi hadde ikke så mye til felles, så det var et forsøk på tørrprat for å slippe å snakke om været.

-  Jeg lå hjemme under dyna og gråt fordi ingen på skolen likte meg, var det overraskende svaret jeg fikk.

Det kom svært bardus på. Jeg ble helt stum, noe de aller fleste som kjenner meg vet at er en utrolig stor bragd i seg selv. Mens vi andre var en del av fellesskapet, lå hun altså under dyna og gråt fordi hun var usynlig. Uten av noen på skolen merket det. Uten at jeg merket det, for jeg var for opptatt av å tenke på alt annet enn krig og fred og politikk og mobbing og sånn.

Foruten å heie på Oddvar Brå i ski-VM i Holmenkollen, brukte jeg nemlig mesteparten av 1982 til å tenke på den kjekkeste gutten jeg visste om den gangen. Han skrev en lapp og leverte den til meg i skolegården. På lappen sto det: «Du er søt, vil du være samen» (selv om han var kjekk, var han ikke verdens beste til å stave. Og løsrevne papirstykker hadde dessverre ikke stavekontroll på 80-tallet heller).

Ellers gikk det året stort sett med til å tenke på hvordan jeg skulle lure pappa til å tro at jeg trengte nye sko og bukser veldig ofte, siden det var litt lettere å mase meg til viljen min hos ham enn hos mamma. I tillegg brukte jeg mye tid på å høre på musikk, som oftest tatt opp fra Ti i skuddet.

Jeg våknet til Melodi Grand Prix-vinner Nicoles «Ein Bisschen Frieden» på repeat på kassettspilleren, spilte F.R Davids «Words» etter skoletid og sovnet til Culture Clubs store hit «Do You Really Want to Hurt Me» - uten å vite at når jeg sovnet med et smil, lå skolevenninnen bare noen få gater unna og hulket til samme sang. Ensom, og uten kjærlighetslapp under puta.

Det falt meg ikke inn at noen jeg kjente følte seg mobbet. Jeg brukte ikke spesielt mye tid på å tenke på viktige ting eller samfunnsdebatten, slik som Altaaksjonen, som en litt modnere klassevenninne forlangte at vi skulle diskutere i O-fagstimen i 6. klasse. Sistnevnte klassevenninne var også langt flinkere enn meg til å ta ansvar for fellesskapet også på andre områder.

Nesten alle jentene var småkjærester med alle guttene i klassen vår på Frydenlund skole i Elverum. Kjæresteriet besto stort sett i at vi skrev lapper til hverandre og møttes i kjellerstuer rundt omkring i Leiret, hvor vi kjøpte masse godteri og lekte kyss, klapp og klem og så på Detektimen.

En gang ble alle jentene i klassen så irritert på guttene at den fremmelige klassevenninnen vår tok resolutt affære. Høyt og tydelig proklamerte hun midt i timen at alle jentene slo opp kollektivt med alle guttene samtidig, fordi de var så teite.

I det minste var det ingen som ble holdt utenfor akkurat den gangen. Alle gutta fikk svi like mye, og alle jentene følte at vi hadde verden for våre føtter, selv om det var bare en av oss som faktisk hadde stått opp på vegne av fellesskapet. Den dag i dag påstår vår fantastiske barneskolelærer Mia at det er et av minnene hun husker best fra sin mangeårige lærerkarriere. Det er noe vi stadig mimrer over selv også, og ler godt. Slik man gjør når man tenker tilbake på en tilsynelatende bekymringsløs tid.

Jeg var stort sett relativt veloppdragen og høvelig grei på den tiden. Tror jeg. Klassen min var en såkalt engleklasse, i hvert fall sammenlignet med de fleste andre. Men hvis jeg tenker meg riktig godt om, husker jeg én gang jeg fikk med melding hjem fordi jeg hadde vært skikkelig slem mot en i klassen. Jeg syntes han var dum og oppførte meg derfor utstudert ufint.

Handlingen var neppe noe å komme i arresten for, men vår kloke lærer ga meg nok meldingen som en lærepenge. Fortsatt husker jeg at jeg vurderte å rive meldingen i småbiter og svelge den i stedet for å levere den til mamma og pappa for å få underskrift. Jeg skammet meg virkelig, men for å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på om det var mest fordi jeg ble tatt på fersken, eller fordi jeg hadde vært slem uten grunn. Trolig var det en kombinasjon.

Det var kanskje langt verre da jeg sa til en klassevenninne at hun ikke fikk bli med meg og en annen venninne for å leke etter skoletid, slik vi pleide alle tre. Grunnen jeg oppga var at det ikke gikk an å være tre. Jeg skjønte ikke at hun ble skikkelig lei seg før jeg ble utsatt for akkurat det samme selv en stund senere. Det var utrolig kjipt å bli holdt utenfor, selv om det bare var for én kveld. Men dagen etter var alle venner igjen, og det falt meg ikke inn at det var noen som ble holdt utenfor på den måten konstant. Jeg var for opptatt med å tenke på mitt, for lite reflektert til å bry meg.

Inni mitt hode var mobbing noe fysisk, slik som det ble fremstilt på filmer laget av skolefjernsynet på 70-tallet: En gjeng med onde unger i ring rundt et stakkars mobbeoffer som lå på bakken i midten, sparket, slått og spyttet på. Noe som er så synlig var så lett å fikse, liksom.

Hvordan kan man fikse problemene for dem som er usynlige hele tiden? VGs antimobbekampanje «Bry deg» har nå over 90 000 tilhengere på Facebook, og har vært en tankevekker. Akkurat som gjensynet med hun som alltid vil huske at hun var usynlig da Brå brakk staven.

Heldigvis har jeg lært litt siden Altaaksjonen. Det er nemlig aldri for sent å bry seg.

Here it goes:

Da jeg var liten, elsket jeg de såkalte sjukehusblokkene i Elverum. For de uinnvidde, er det et knippe blokker som ligger like ovenfor sjukehuset som ikke lenger heter Elverum sjukehus, men Sykehuset Innlandet. Jeg kjente ingen som bodde i sjukehusblokkene, ikke var de spesielt vakre å se på heller, men jeg elsket dem likevel. Spesielt om vinteren. Da vanket jeg nemlig der i snitt to ganger om dagen. Ikke fordi jeg var hjemløs eller drev med noe usedvanlig suspekt, de lave blokkene var rett og slett varmestue i ordets rette forstand.

Du skjønner, ingen ble kjørt da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. I hvert fall ikke til vanlige ting som skolen, venner som bodde kortere unna enn 4,9 kilometer eller til fritidsaktiviteter som svømming og håndball. Det er der sjukehusblokkene kommer inn i varmen.

Vi jentene på Frydenlund skole lekte sammen så og si daglig etter skoletid, og siden jeg bodde i Frydenlundveien midt i Leiret og mange av venninnene bodde i området rundt Mastmoen, passerte vi alltid sjukehusblokkene på veien. Slik jeg husker barndommen, var vinteren mye lenger enn sommeren, og det var alltid minst så kaldt at tunga frøs fast hvis man stakk den ut for å slikke på et gelender av metall (så derfor gjorde vi aldri det mer enn én gang hver). Jeg innbiller meg at gradestokken mer eller mindre frøs fast på minus 20 eller lavere. Da blir man utrolig fort kald når man skal traske til venninner et par-tre kilometer unna. Spesielt på dager hvor vi trosset mødrenes ordre om å bruke ullstillongs omtrent frem til 17. mai.

Det var så kaldt at både kinn og lår ble helt numne etter få minutter. Og få minutter var alt det tok oss å gå til sjukehusblokkene. Oppgangene der var alltid ulåst, slik hus var på den tiden. Vel inne i oppgangen hoppet vi opp og ned og tok gode, gammeldagse floker selv om det var lenge før OL-floka på Lillehammer i 1994. Etter noen minutter var vi så gode som nye, eller i hvert fall ikke like isklaka lenger, og marsjerte videre.

I barndommen fikk vi frihet til å være ute omtrent så mye vi ville, så lenge leksene var gjort og vi kom hjem før leggetid. Prisen vi betalte for friheten, var at vi måtte komme oss dit vi skulle for egen maskin. Enten det var å gå, sykle eller sparke. Det vi fikk på kjøpet, var at alle var i god form helt automatisk, selv før det første treningsstudioet dukket opp i YC-gården i Elverum da jeg var godt ut i tenårene. En venninne regnet for eksempel ut at hun syklet opp mot 10 mil i uka til og fra venner og fritidsaktiviteter, fordi hun bodde litt avsides til. Det er nesten dobbelt så langt som å sykle Birkebeinerrittet ...

Da jeg skrev på Facebook at temaet for dagens "På innsida" var det å bli kjørt kontra ikke kjørt av foreldrene, sa en venn følgende:

"Vi investerer langt mer i barn nå enn før. Barn er overskuddsprosjekt, statussymboler. Selvfølgelig kjører vi dem overalt". En annen venn kommenterte det slik:

"Kjøring sparer oss for å måtte følge, for eksempel til skole. Vi tør ikke å la barna gå, det er mye trafikk, det er mange gærninger løs - og alle andre blir kjørt. Våre barn har ingen gå-vaner, fordi vi ikke tør å slippe dem. Vi lar dem herje på nett, men der er virkeligheten virtuell og ikke reell. De er ikke vant til å opptre i den reelle verden, og vi er utrygge på hvordan de vil takle den".

Er det derfor mange er så overbeskyttende at barna kjøres til skolen selv om den er 200 meter unna? Den generasjonen som nå kjører barna over alt er tross alt vokst opp uten å bli kjørt noe sted selv. Og ble vi først kjørt, så var det så som så med sikkerheten, for å si det forsiktig.

Når min familie skulle på bilferie, satt vi tre barn og en hund i baksetet, uten barnesete eller sikkerhetsbelte. Foran satt begge foreldrene mine og dampet på hver sin røyk når det passet dem (ironisk nok røyker ingen av dem lenger etter at barna flyttet hjemmefra). Ble vi dårlige, måtte vi sveive ned bakvinduet og kaste opp i fart.

En venn forteller at han faktisk ble kjørt, men det var til søndagsskolen en knapp kilometer unna. Det gikk sport i å få stappet flest mulig barn inn, på vei til Guds hus: "Konkurransen var om hvem sin far som fikk flest barn inn i én bil. Min far vant - med 18 barn i vår grå Ford cortina. Vi satt/lå/sto/hang trangt, kan du si. Men til kirken kom vi".

De fleste jeg kjenner på min alder (40 pluss) har tilsvarende fullstappede bilminner fra barndommen: På vei til Sverige ble det stuet barn og billig flesk om hverandre i hundeburet bakerst i stasjonsvogna til naboen. Heldigvis satt vi så trangt at vi neppe hadde smelt i frontruta hvis vi kolliderte -  selv om vi verken hadde sikkerhetsbelte eller kollisjonspute. Og mer enn én gang dro vi på bygdefest med en eller to passasjerer i bagasjerommet. Flest mulig skulle med når man først hadde gleden av å bli kjørt.

Så var alt egentlig så mye bedre før, da alle måtte gå, eller i beste fall stues sammen som sild i tønne? Tja, barna måtte ordne det meste av logistikken selv, men vi var i det minste like spreke som en hvilken som helst Birkebeiner -  uten å måtte betale en eneste krone til personlig trener. Også var vi aldri redde. Det vil si, det eneste vi fryktet var vel å gå glipp av noe morsomt.

Tittelen er altså som tittelen på denne bloggposten: Det gjelder å være godt forberedt

I 80-talls-elverum startet man med julebaksten sånn cirka 1. oktober. Senest! I hvert fall er det slik jeg husker det når jeg mimrer tilbake til barndommen. Det begynner å bli så lenge siden at jeg ikke lenger husker hvor mange slag man måtte bake for å være ansett som en god og respektabel borger. Jeg tror nedre grense var nærmere 777 slag enn sju, og dette var tross alt nesten før halvfabrikata og annet juks og fanteri var oppfunnet. Fulle kakebokser var ensbetydende med stort hjerterom, og kun små, stjålne øyeblikk med hvilepuls.

- Juleforberedelsene er det beste med hele julen, sa mamma, mens hun hesebleset seg gjennom dagene helt til nettene ble lange. Ingrediensene til julebaksten ble kjøpt inn i så god tid at alt var smugspist tomt omtrent før sommerferien inntraff. Det var på den tiden man stuet sammen to foreldre, tre barn og en hund og dro på bilferie uten skilsmisseforebyggende baksetetiltak som Nintendo, aircondition og Justin Bieber på repeat.

Mens resten av familien smugspiste julebakstingredienser på harde livet, kjøpte mamma nye nøtter, mandelmasse og sjokolade gang på gang utover høsten. (Det var mammaene som bakte på 80-tallet - slik det fortsatt er i overraskende mange familier også i 2010). Mamma gjemte alt som var søtt og salt, fett og forlokkende innerst i kjøleboden i kjelleren. Full av optimisme, men godsakene forsvant jevnt og trutt uansett hvor ofte det ble fylt på.

En førjulstid forsvant alt i matboden så mange ganger på rad at mamma klistret på seg sin beste Dynastiet-mine. Hun tok med et kokesjokoladepapir som bevis, satte seg i bilen og sa hun skulle kjøre til Elverum politikammer for å sjekke fingeravtrykkene og avsløre synderen. Det hjalp. I hvert fall fikk kokesjokoladen ligge helt til den ble delfiakake og risboller det året. Kakene ble lagt i hjemmekoselige bokser med sirlig sprittusjpåtegnede dødningehoder. I tillegg til påskrift som: "76 kokosmakroner i denne boksen Husk, mamma ser alt".

Men når kakene først var i boksen, var spenningen med å spise dem opp over - nesten på mystisk vis, Dessuten måtte vi gjøre uhyrlige ting som å både rydde og vaske til jul,. Sånn var det bare. Vi hadde ikke lenger tid til å spise kaker. Alle barna som var med på stikkball og politi og røvere i Frydenlundveien og omegn ellers, forsvant som dugg for solen i førjulstiden. Gata ble støvsugd for ytre liv, omtrent som på en strand fem minutter etter at hai-varselet har gått. Den som ikke har løpt hjem for å rydde nå, får stå -  i skammekroken.

Blankskurt, velduftende og plettfritt skulle det være i de tusen hedmarkshjem. Vi måtte til og med rydde på rommet vårt selv, for i julen skulle alle porter være høye og dørene vidåpne. Og årsaken til det, var at enhver gammel tante kunne dukke opp uventet og ta støvtesten også på det som normalt var et kaotisk barnerom med dørskilt som: "Her bestemmer jeg, hold deg unna olding".

Og etter hvert vokste vi opp og fikk dørskilt med både fornavn og etternavn utenfor våre egne hjem. Ofte ganske langt hjemmefra, slik det blir når man tripper rundt på sine barnsbein på små steder. Å lage jul selv hjemme er selvsagt helt uhørt før man har fylt 50, eller i det minste har blitt forelder selv. Det vet alle som noen gang er vokst opp i ribbelukt og duften av hjemmelaget flatbrød. Så når vi omsider fikk realisert barndomsdrømmen om å bli store nok til å flytte hjemmefra, begynte vi umiddelbart å glede oss til å komme hjem til jul.

Hjem for å vanne røttene, hjem for å møtes på romjulsfester og hjem for å mimre sammen om barndommens blankskurte kakebakeregime. Til den tiden da alt var så rolig, trygt og godt og tiden gikk så sakte. Til tiden da vi var så små at vi ikke merket det når mødrene rundt oss låste seg inne på do etter at vi hadde sovnet. Der gråt de en skvett av sine modige og totalt utslitte førjulstårer, før de brettet opp ermene og fortsatte med å skape den perfekte julehyggen de aller fleste minnes med glede. Lukk øynene, hold pusten, hold ut, og jobb ufortrødent videre.

Mødrene av 80-tallet visste ikke da at det var tidsklemma som fikk dem til å falle utslitt om i senga om kvelden på julaften, for tidsklemma var ikke oppfunnet ennå. Tidsklemmer og stressnakker kom først et lite stykke etter at alle hadde fått sin første parabol, hagetrampoline og doble garasje.

Nå er samfunnet helt annerledes. Det er blitt likestilling, så alle kjønn løper alt vi kan. Hele tiden. Som hamstere i hjul. Men vi kommer aldri frem, og blir ikke engang tynne av det. Hva er det egentlig vi løper etter? Vi løper selvsagt 365 dager i året for å bli ferdige i tide så vi kan komme hjem til jul. Til den julen vi har inni oss, selv når barndommshjemmene våre er solgt og flere foreldre faller fra, så det å komme hjem til jul betyr for noen å tenne gravlys på kirkegården

I år slår jeg et slag for stillstanden i stedet for julebaksten. La kaker være kaker, og kom deg hjem til jul. Uansett om det betyr at du bare drar av gårde i drømmene dine. Jeg kårer stillstand til årets julegave -  eller den nye vinen, om du vil.

Da jeg som 10-åring flyttet til Elverum i 1979, var kultursjokket formidabelt. Både for leirsingene og meg. Omtrent slik det nok føles i dag hvis man skulle ta seg en svipptur fra Leiret til månen. Det er ikke bare to forskjellige verdener, men to planeter. Jeg kom nemlig som innflytter fra Stockholm. Det var litt nærmere Østerdalen enn Syden, men likevel enda rarere enn å komme fra Hamar.

Ikke kledde jeg meg som folk, og de andre trodde jeg var svensk på ordentlig, slik at de Prima Vera-gaulet til meg i ett kjør: «Svenske Faen - så lykkelig i Sverige». Det var ingen innvandrere på Frydenlund skole, ingen kjente noen som hadde stått frem som homofile, veldig mange av mammaene våre var hjemmeværende, kun to i klassen hadde skilte foreldre (mens det i Stockholm var omvendt), matbutikkene stengte klokka 17, bensinstasjonene solgte bare bensin, og det mest eksotiske vi fikk å spise som lørdagskos var meksikansk gryte fra Toro eller pommes frites med gastromat fra Kylllinggrillen. Og den som drakk kjøpsprit i stedet for hjemmebrent, var en soss.

Hele mitt verdensbilde ble snudd opp ned. Jeg ble rett og slett fortvilet når ingen skjønte at jeg liksom skulle forestille å være moderne kledd, ja, rent ut en trendy 10-åring. For i Leiret gikk alle fortsatt i slengbukser, mens mine var vide over låret og smale rundt ankelen. Verden banket ikke på via internett, og jeg fant ikke en eneste artikkel i Østlendingen om internasjonal mote slik den så ut utenfor stedet der Glommen bred seg baner. Blant furu og blant graner, der jeg fikk mitt hjem.

Elverum ble likevel raskt også hele min verden. Ikke minst takket være verdens beste klasseforstander Mia, og de to venninnene som kom uoppfordret og ringte på døra mi første kvelden og spurte om jeg ville leke fordi jeg var ny. Fra da av levde resten av verden sitt eget oppjagede liv et sted der ute, mens vi levde vårt i ro og mak, uten så mange andre impulser fra den store verden enn 10 i skuddet, Derrick og SVT. Inntil vi fikk Sky Channel!

Da vi endelig fikk mast oss til å få kabel-tv, åpnet det seg en helt ny verden, som boblet over av musikk, mote og mangfold. Det tok bare rundt et kvarter før gutta i klassen gikk over fra bolleklipp til å style håret spikerrett opp med hårgelé, akkurat som Sky Channels tøffeste programleder: Pat Sharp. Vi jentene fantaserte om å gifte oss med Pat når vi ble store - slik at vi kunne flytte inn i nabohuset til Buckingham Palace og vinke til prins Charles og hans moteprinsesse Lady Di.

På den årlige klasseturen til Oslo den høsten, var det ikke lenger like lett å se på Karl Johan at vi var bønder i byen. Vi hadde tross alt fått kabel-tv og snappet opp hva som var moderne både i Oslo og London. Det eneste vi trengte å bekymre oss for, var å prøve å huske at vi ikke måtte si «gørmye» og «kute» høyt i Oslogryta, siden dialekta kunne røpe at vi var annerledes. Fra en annen verden. Den verdenen som Ole Paus så nesevist kalte «en grøft litt til høyre for Hamar et sted», og som vi elsket så høyt. Vår eneste ene verden. Også kabel-tv.

Men kabel-tv ble ikke nok i lengden. Pat Sharp ble byttet ut med MTV, og selv om vi fikk et kjøpesenter i hver ende av Storgata, kjente vi utferdstrangen jage i kroppen idet vi fikk vitnemålet fra Elvis i hånda. Noen ble igjen, for vi kunne tross alt ikke tømme Leiret helt. Resten forsvant. Vi mistet kontakten.

Inntil noe som overgikk Sky Channel kom til Elverum: Facebook. Endelig møttes vi igjen, på det nettstedet som er så stort at det er verdens tredje største land målt i innbyggertall etter Kina og India. En «add meg» her og en «poke» der, og dermed krympet verden til noe håndterbart igjen.

Elverum har flere innbyggere til sammen i sosiale medier enn det er i Elverum kommune. På Facebook kan vi avtale på impuls å ta en kopp kaffe med en barndomsvenninne vi ikke har sett siden Ompakara slo igjennom, fordi vi ser på statusoppdateringen at hun er i nabolaget akkurat nå. På Facebook kan vi se at vi har lik musikksmak som en vi ikke har snakket med siden 9. klasse og legge ham til på musikktjenesten Spotify så vi kan mimre over Pat Sharp samtidig som vi kan oppdage ny musikk sammen, fordi vi begge kan se hverandres musikkarkiv på nettet. Nå vet jeg dessuten at Frydenlund skole er den mest internasjonale i Elverum, med elever fra flere titalls land, og at ildsjelene i Elverum kjemper både for «Ja til gågate» og «Stig Inge Bjornebye Appreciation Society». Hvorfor? Fordi de har egne grupper på Facebook, selvsagt.

Facebook forsterker røttene våre og gir oss daglig kontakt med det vi kom fra. En flik av Elverum hvorenn vi er, og med hjerterom for hele verden.

Den gang, da jeg så verden fra pikerommet i andre etasje i Frydenlundveien, så jeg aldri lenger enn inn vinduet hos naboen. På gode dager så jeg kanskje toppen av kirkespiret til Elverum kirke. På pikerommene i Hedmark nå, ser man hele verden, og man trenger ikke engang løfte blikket fra skjermen. Internett har visket ut forskjellene mellom by og land og utland.

Herregud så glade vi bør være for at internett er kommet for å bli.

[Tusen takk til Lill og Linda Joachime for hjelp]

PS! Har du innspill til ting og tang du synes jeg bør skrive om i fremtidige Østlendingen.-kommentarer, rop ut, enten her eller på Facebook eller Twitter (nick: infame) eller edb-post: inetreskje @ gmail . com

•  Gradestokk til å henge på utsiden av verandadøra. Ikke elektronisk, men noe a la denne.
• Pene champagneglass - coupeformede og enkle. I denne stilen.
• Bøker:  Peter Nicols - Evolution's captain, Elin Ørjasæter - Lederboka, Stine Bodde - Det handler om at turde (på dansk, vet ikke om finnes på norsk), Eckhart Tolle - Nuets kraft, Kjetil S. Østli - Politi og røver, Karl Ove Knausgård - Min kamp 1 +2, Levi Henriksen - Alt det som lå meg på hjertet, Kristopher Schau - På vegne av venner, Charlotte Roche - Våtmarksområder, Nikolaj Frobenius - Jeg skal vise dere frykten, Neil strauss . The Dirt, Jung Chang/Jon Halliday: Mao. The Unknown Story
• Chefn oljesprayflaske med filter
• 4 stk Bendit plastbokser i forskjellige farger (som de har på Kiwi etc)
• Abonnement på Morgenbladet
• Wilfa Alumina Brødrister i børstet stål (pga kom til å drepe den gamle)
• Frisørføner som man kan lage belgisk prinsessesveis med
• Krydderkvern
• Det Perfekte Sko- og Støvlettskap
• 1 pall med lightere (helst sølvfargede)
• Gode filmer/serier (surprise me)
• 1 pen pulsmålerklokke (har dog aldri sett en sånn foreløpig)
• Brelett-aktig sykkel - svart eller rød, solid, med bagasjebrett og kurv med plass til stor veske)
• Gavekort på Din Hud & Hårpleie
• Perfekte strømpebukser (60 denier, svarte)
• God olivenolje
• Trøfler og trøffelolje (de jeg fikk til bursdagen er snart fortært)
• Bil som ikke trenger vedlikehold og er immun mot parkeringsbøter
• Zoom hvitløkskutter med hjul
• Eggring med hjertemotiv X 2
• Gavekort fra Oslo Taxi eller Ruter (siden jeg øver meg på å være ei slik kollektiv ei)
• Pene jumbokopper med hank (fortrinnsvis ensfarget)
• Braun Oral B elektrisk tannbørste
• Kjøkkenur i stål (et meget pent og diskret et uten ellevill ringelyd), feks det som heter dobbelttimer/2 retter samtidig på Traktøren (nederst på denne linken)
• Speil med lys og 15 x forstørring (som sett i Vi over 60 - and I am not kidding)
• Stavmikser (som er pen og funksjonell og enkel - stålfarget, med høvelige duppeditter til)
• At _Noen_ klarer å fikse trådløsnettet hjemme på ordentlig
• Grått/sølvfarget sengetøy (to sett) fra Turiform (selges på Fru Lyng)
• Sølvfarget kappelaken for 180 cm seng (må for guds skyld være blondefritt)
• God technokarma in the year to come
• Kerastase Bain Volumactive sjampo, balsam og hårkur (den grønne)
• Billetter til kino, teater, konserter
• Svømmebasseng
• En egen sydhavsøy med båt
• Harmoni under eiketreet
  
  

Mine 15 er skrevet i ikke-prioritert rekkefølge.

1.    Alexander Kielland - Gift (fordi norsklærer Madsen lærte meg å elske Kielland på videregående, en kjærleik som fremdeles består).

2.    Astrid Lindgren - Allra käraste syster (fordi jeg leste den  - og elsket den - dagen etter at jeg hadde gleden av å høre Astrid Lindgren lese høyt fra bøkene sine i min lillebrors barnehage i Stockholm).

3.    Stein Mehren - Tids Alder (den første diktsamlingen jeg leste av ham, og jeg ble forelsket i hans måte å beskrive livet, døden og kjærleiken på).

4.    Barbro Karlén - Människan på jorden (diktbok jeg leste høyt fra på kalde kvelder sammen med en god venninne i 8. klasse. Da hadde vi lånt den, men for noen år siden fant jeg den igjen på et antikvariat i Stockholm for en 50-lapp. Diktene gir ikke like stor mening lenger, men gjorde desto større inntrykk på Ine 14 år)

5.    Orhan Pamuk - Snø (leste den i steikende sol i Spania. Ikke hans første for meg, men hans beste. Ironisk at en så kald bok gjør meg så varm, i og med at jeg hater kulde så intenst).

6.    Paul Auster - Orakelnatt (magisk bok jeg fikk av min svoger og leste på flyet fra Madrid mens jeg satt og gråt i smug).

7.    Århundrets Hvem Hva Hvor (fordi jeg var med og skrev store deler av den selv).

8.    Patrick Süskind - Parfymen (hadde aldri hørt om den da jeg byttet den til meg på et ungdomsherberge i Guatemala City i mine backpacker-år og ble skrekkstumfascinert).

9.    Jens Bjørneboe  -  Bestialitetens historie (anser trilogien som en. Hva skal man si? Noe av det mest komplette som er skrevet, enkelt og greit).

10.  J. D. Salinger - Cather in the rye (hvis jeg skal skrive en bok før jeg dør, vil jeg at den skal bli som denne. Og så vil jeg slutte å skrive og forsvinne fra jordens overflate, akkurat som Salinger - sammen med ca 870 millioner dollar).

11. Johan Borgen - Far, mor og oss (boken som får meg til å smile mest inni meg).

12. Jan Wiese - Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (fordi jeg fikk den av en jeg elsket og leste den med de brillene på).

13.  Marian Keyes - Rachel's holiday (beste chiclit-boken ever).

14. Kristin Hoel - Tilfluktsrommet (fikk den til jul da jeg var rundt 12 år. Livet i tilfluktsrommet etter en atombombe gjorde ekstremt inntrykk - spesielt den biten hvor en døende våkner av at ei rotte gnager ham på nesen - lurer litt på om det var herfra Bret Easton Ellis fikk rotteideene sine i American Psycho?).

15. Aidan Chambers - Dans på min grav (også en Ine-teenagerbok som har satt sine spor. Fint med crazyhumor for å døyve sorg).

• Burberry-veske: Armour plated hobo bag (koster kun 4500£)
• Hjemmelagede gaver som ikke er stygge
• Kokkekurs hos Bølgen & Moi (eller lignende)
• Chefn oljesprayflaske med filter
• 4 stk Bendit plastbokser (som de har på Kiwi etc)
• Wilfa Alumina Brødrister i børstet stål (pga kom til å drepe den gamle)
• Frisørføner som man kan lage belgisk prinsessesveis med
• Krydderkvern
• Evasolo 1 liters kjøleskapskaraffel m/vippelås (ikke de med varmetrekk på)
• Bodum Nissen saltkvern + pepperkvern i akryl stor (ønsker meg IKKE Bodums salt&pepperkvern i ett eller de små i akryl
• Det Perfekte Sko- og Støvlettskap
• 1 pall med lightere (helst sølvfargede)
• Bra bøker (ikke Karin Fossum, Anne B. Ragde, Hanne Ørstavik, Paulo Coelho eller The Secret-aktige ting)
• PSP Pink-konsoll
• Gode filmer/serier (surprise me)
• 1 pen pulsmålerklokke (har dog aldri sett en sånn foreløpig)
• Brelett-aktig sykkel - svart eller rød, solid, med bagasjebrett og kurv med plass til stor veske)
• Gavekort på Din Hud & Hårpleie
• Gavekort på Platekompaniet (ja, jeg er en av dem som fortsatt kjøper fysiske CD-er)
• Perfekte strømpebukser (60 denier, svarte)
• God olivenolje
• Trøfler
• Tidore muskatkvern
• Bil som ikke trenger vedlikehold og er immun mot parkeringsbøter
• Zoom hvitløkskutter med hjul
• 1 gigantforpakning med engangsspisepinner
• Eggring med hjertemotiv X 2
• Gavekort fra Oslo Taxi eller Ruter (siden jeg øver meg på å være ei slik kollektiv ei)
• Silikonstekespade og sleiv i knallrosa
• Pene jumbokopper med hank (fortrinnsvis ensfarget)
• Braun Oral B elektrisk tannbørste
• 1 pall med Lambi dopapir (hvitt, ikke med ellevilt blomstermønster)
• Rekordtall på kk.no, Trendtoppen.no, dinside.no/helse og Henne.no
• Kjøkkenur i stål (et meget pent og diskret et uten ellevill ringelyd), feks det som heter dobbelttimer/2 retter samtidig på Traktøren (nederst på denne linken)
• Speil med lys og 15 x forstørring (som sett i Vi over 60 - and I am not kidding)
• Stavmikser (som er pen og funksjonell og enkel - stålfarget, med høvelige duppeditter til)
• At _Noen_ klarer å fikse trådløsnettet hjemme på ordentlig
• Grått/sølvfarget sengetøy (to sett) fra Turiform (selges på Fru Lyng)
• Sølvfarget kappelaken for 180 cm seng (må for guds skyld være blondefritt)
• Stekepanne med avtagbart håndtak, som feks denne. (må være for induksjonsovn)
• God technokarma in the year to come
• Kerastase Bain Volumactive sjampo, balsam og hårkur (den grønne)
• Billetter til kino, teater, konserter
• Svømmebasseng
• En egen sydhavsøy med båt
• Harmoni under eiketreet