www.oslohair.no

www.facebook.com/oslohair

Frognerveien 5.  

Tlf: 22 18 18 18

Nå er det jo ikke lenger slik at man kan bare å hoppe i hvilket som helst tøy å stille opp på den røde løperen...det skal kastes terninger og presset er større enn goen gang. Slik føler i allefall jeg det! Jeg står uansett fremdeles sterkt for at man skal kle seg i det man selv digger og kjøre sin egen stil. Det er superviktig å føle seg bra i det man har på seg, men det skader heller ikke å se noenlunde representabel og moteriktig ut  også ;-)  

Dette skjørtet er fra Valentino, og det finnes visstnok kun tre av i Norge. Jeg elsker det, men synes det er latterlig dyrt til å bla opp 15.000 kr. for det. Derfor føler jeg meg ekstra heldig som har en stylist som Linh, som faktisk kjøpte det og lånte meg det til kveldens anledning. Hun har kombinert antrekket med en rimelig topp fra Zara.

Skoene er fra Prada. De fikk jeg i bursdagsgave fra venninnene mine Lina, Merethe, Fatemeh og Linh. Kanskje nettopp fordi de vet at jeg aldri ville ha betalt mange tusen for ett par sko, så de synes det kanskje var på tide at jeg fikk Prada sko i garderoben min... hehe... Jeg betaler nemlig sjeldent mer enn 4000 kr. for ett par sko, mitt gjennomsnitt budsjett på sko ligger på et par tusen. Jeg elsker sko, spesielt de med høøøøye heler, men nekter å betale tusenvis av kroner for dem.

Nå skal jeg gjøre meg klar og hoppe i kveldens antrekk, pakke meg inn med varmt yttertøy for å dra avgårde til universitetsplassen og se på motevisningen til Moods of Norway og deretter kose meg på etterfesten på Grand hotell.

Ha en strålende kveld dere også <3

Vet det ikke er så trendy med hvite tipper, men personlig synes det er ganske fresht med en smal hvit tipp så lenge neglene ikke er for lange eller firkantete... Synes det er elegant og feminint, jeg! Alt er uansett bedre enn mine egne flisete, mye og korte negler :-D

Som dere ser ligger jeg rett ut og er ganske så fornøyd her jeg ligger. Dette kan jeg fint vende meg til er jeg redd for ;) Det var ordentlig godt å få strukket skikkelig på bena og få sovet ut på den tolv timer lange flyreisen etter en knalltøff høst med altfor mye dansetrening. Vi (jeg og kjæresten) reiste nemlig uken etter finalen, og da var jeg temmlig sliten. Nå skal det bli godt med litt ferie (+litt jobb da, men mest ferie), hehe...

Vel, i mellomtiden tar jeg i allefall turen til Drammen for å spise lasagne hos mine fosterforeldre og sover over der. Blir godt å komme seg litt bort og ikke minst spise god hjemmelaget mat. En kontrast fra all ferdigmaten jeg får i meg på skolen . God helg!

Alle make up artister jeg har jobber med får et "påbud" om å bruke denne uansett hva vi skal...tv, film, foto... og hverdag. I love it! :-)

(- drakten han har fått på seg er for å legge bind inni slik at han ikke får tisset ned hele leiligheten min :-D ).

Senere på programmet delte Tone og jeg ut prisen for "årets fagpris", og den var det Moods of Norway som vant. Vi hadde en kjempehyggelig aften, men avsluttet tidlig og rett hjem alle mann. Selv hadde jeg hatt eksamen i dag og følte meg kjempesliten allerede i forkant av festen, og da var det ekstra godt å komme hjem å krype udner dynen.

Tusen takk for alle hilsener, gaver, ballonger, lys og for at dere bryr dere om meg <3

Jeg ser kanskje noe søt og uskyldig ut her, men utviklet meg til å bli en veldig vanskelig tenåring etter at jeg fikk oftere kontakt med mine biologiske foreldre igjen. Jeg hadde med andre ord fire foreldre som skulle bestemme over meg denne tiden. Det høres kanskje ut som en luksusproblem, men det ble veldig vanskelig når alle hadde forskjellige meninger og regler.

Det skal ikke mye til for å vippe en hvilken som helst tenåring av pinnen, og for min del ble det for mange foreldre som dro meg i hver sin retning. Konfliktene ble store, og fosterforeldrene mine mistet all kontroll og styring over meg. På 16 års dagen min rømte jeg hjemmeifra pga uenigheter hjemme, og opplevde en dyr lærepenge etter at jeg havnet hos biologisk familie i Iran og ble tvangsholdt i nesten to år. Det var først etter at jeg hadde fyldt myndig alder jeg var gammel nok til å kunne klare åreise og rømme landet. Mitt eneste ønske var å få livet og friheten min tilbake. 

18 år, og i USA. Dette bilde er tatt fra min aller første fotoshoot. Tiden etter at dette bilde ble tatt er fryktelig vond, men fortrengt. Jeg var hjemme igjen i Norge to måneder senere.

20 år, og på fotoshoot. Jeg hadde begynt på nytt og fortrengt det gamle. I alllefall hadde jeg et ønske om å starte på nyttt. Trodde det skulle være en enkel løsning. Jeg tok en liten oppvask med meg selv og det som hadde vært, snudde kursen, fikk en sunnere livsstil, trente jevnlig og idet jeg følte jeg hadde fått hode over vann, meldte jeg meg på  Frøken Norge konkurransen. Det hele resulterte i et par år med frustrasjon, fortvilelse, forvirrelse, provokasjoner og et oppgjør i all offentlighet... Historien kjenner du nok til  ;)

Og før jeg visste ordet av det, fyldte jeg 27 år  ;-) 

Det har ikke ikke helt gått opp for meg at jeg har blitt en voksen jente, og det føles ikke ut som om det er så lenge siden jeg fyldte 18. Husker attenårsdagen min spesielt godt.... Den "feiret" jeg i Iran, og mitt aller største ønske var å få livet mitt tilbake. Mitt høyeste ønske var å klare å rømme landet og klare å komme hjem igjen til Norge etter å ha vært tvangsholdt der i nesten to år. Nå har det gått 9 år siden den tid, og jeg kom meg hjem etter en lang kamp, men årene etter min retur var fremdeles tunge og nærmest uvirkelige... Nok om det...

Synes det uansett er veldig rart og ikke minst uvant å både tenke pog si at jeg fyller 27 år til helgen. Ja, det kjennes nemlig litt ubehagelig ut når det handler om meg selv. Jeg har jo aldri reagert på at andre rundt meg har fyldt år og blitt eldre, men nå når det handler om meg - føles dette plutselig veldig, veldig, veldig RART!! 

Tiden går altfor fort!! Og det virker som om tiden går fortere og fortere for hvert år som går nå. Jeg liker det ikke må jeg innrømme, men hvem gjør vel det? Det er ikke det at jeg er redd for å bli gammel eller grå i håret, jeg gleder meg litt til det også, men jeg synes det er veldig trist å tenke på at livet tar slutt, og for hvert år som passerer er jeg ett år nærmere slutten.

Det er ufattelig hvordan årene har bare flydd ifra meg, og dette gjelder spesielt de siste fem årene. Det var i grunn først da jeg begynte å kjenne at jeg lever. I alledall da jeg fikk livslysten og gleden av å leve.  Det var da jeg åpnet øynene mine for første gang på mange år og oppdaget en helt ny verden. De tidligere årene har bare vært som store, svarte hull.... det har vært mange bortkastede år som jeg husker svært lite ifra. Dels fordi jeg i en lang periode rømte fra virkeligheten, og dels fordi jeg i ettertid har fortrengt mesteparten av livet mitt. Helt sant! Jeg husker svært, svææært lite, og det lille jeg husker er bare de vonde minnene.... Og nå, før jeg skjønte ordet av det - fyller jeg 27år på lørdag.

Vet ikke om jeg skal le eller gråte :-/

Nattinatt!

GOOOOOOOD HELG ALLE SAMMEN :-)